LB-2016-86212
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2016-06-02 |
| Publisert: | LB-2016-86212 |
| Stikkord: | (Mulla Krekar), Straffeprosess, Bevistilgang |
| Sammendrag: | Saken gjaldt krav om tilgang til bevis i sak om utlevering, jf. Utleveringsloven (1975) § 17. |
| Saksgang: | Oslo tingrett TOSLO-2016-13623-1 - Borgarting lagmannsrett LB-2016-70188 og LB-2016-86212 (sak nr. 16-086212SAK-BORG/04) - Høyesterett HR-2016-1105-U |
| Parter: | Najumuddin Faraj Ahmad (advokat Brynjar Meling, advokatfullmektig Trine Frantzen) mot Påtalemyndigheten v/Politiets sikkerhetstjeneste (politiadvokat Signe Kathrine Aalling) |
| Forfatter: | Lagdommar Halvard Leirvik, Lagdommar Christian Lund, Lagmann Siri Berg Paulsen |
| Lovhenvisninger: | Utleveringsloven (1975) §3, §10, §13, §17, §18, Straffeprosessloven (1981) §171, §242, §377, §379, Straffeloven (1902) §147a, Straffeloven (2005) §133, Menneskerettsloven (1999) EMKN P7-4 |
Saka gjeld krav om tilgang til bevis i sak om utlevering, jf. utleveringslova § 17 nr. 1.
I påteikning 25. januar 2016 til Oslo tingrett fremja Politiets sikkerhetstjeneste (PST) krav om rettsleg avgjerd for at vilkåra for utlevering av Najmuddin Faraj Ahmad, kjent som Mulla Krekar, er til stades. Bakgrunnen for saka var vedtak om varetektsfengsling av Najmuddin Faraj Ahmad i Italia, jf. utleveringslova § 10 nr. 2. PST fremja same dag eit tilsvarande krav til tingretten for B.
Oslo tingrett har avgjort at det skal haldast munnlege forhandlingar. Desse tar til 9. juni 2016. Det er sett av fem dagar til forhandlingane.
Etter utleveringslova § 10 nr. 2 andre punktum kan utlevering ikkje skje med mindre retten meiner at det er skilleg grunn til mistanke om at vedkomande er skuldig. Dette inneber at tingretten skal prøva mistankegrunnlaget knytt til vedtaka om varetektsfengsling av Najmuddin Faraj Ahmad og B i Italia. Begge er i Italia mistenkt for å ha inngått terrorforbund i strid med italiensk straffelov § 270 bis, jf. §§ 3 og 4. Utleveringslova § 3 nr. 1 første punktum slår fast at utlevering berre kan skje når handlinga, eller ei tilsvarande handling, etter norsk lov kan føra til fengsel i meir enn eitt år. PST har gjort gjeldande at mistanken i Italia gjeld tilhøve som her i riket vil bli ramma av straffelova (1902) § 147 a fjerde ledd, alternativt straffelova (2005) § 133.
I samband med tingrettens prøving av kravet til skilleg grunn til mistanke kravde både Najmuddin Faraj Ahmad og B innsyn i bevismateriale som PST hadde henta inn basert på ei rettsoppmoding frå Italia, og som PST framleis hadde tilgang til. Det blei også kravd innsyn i andre bevis frå etterforskinga i Italia.
Oslo tingrett sa 18. april 2016 orskurd og vedtak med slik slutning:
SLUTNING I KJENNELSE
Kravet i medhold av straffeprosessloven § 242 om innsyn i bevisene som PST har innhentet på rettsanmodning fra Italia og som befinner seg i kopi hos PST, tas ikke til følge.
BESLUTNING
Bevismaterialet som PST har innhentet og oversendt til Italia 04.06.2012 og 06.01.2015 og til Tyskland 15.12.2014, samt samtale mellom B og Nauroz på Pal Talk 19.05.2012, innhentes fra Italia, jf utleveringsloven § 17 nr 2 tredje punktum.
PST anka til Borgarting lagmannsrett vedtaket om at det skulle hentast inn bevis frå Italia. Najmuddin Faraj Ahmad gav fråsegn om motanke. Borgarting lagmannsrett sa 4. mai 2016 orskurd med slik slutning:
Side:2
1. Begjæringen om bevisinnhenting etter utleveringsloven § 17 nr. 2 tredje punktum tas ikke til følge.
2. Najumuddin Faraj Ahmads aksessoriske motanke over tingrettens kjennelse avvises.
Både Najmuddin Faraj Ahmad og B anka orskurden til Noregs Høgsterett, som 24. mai 2016 sa orskurd med slik slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves for så vidt gjelder slutningen punkt 2. For øvrig forkastes ankene.
Borgarting lagmannsrett hadde avvist anken frå Najmuddin Faraj Ahmad basert på eit synspunkt om at denne var sett fram for seint ut frå den særskilte ankefristen på tre dagar i straffeprosesslova § 379 andre ledd. Høgsterett uttalte at den omtalte fristen på tre dagar ikkje gjaldt for denne anken og at anken måtte reknast som rettidig.
Lagmannsretten mottok saka frå Høgsterett den 26. mai 2016.
I e-post 27. mai 2016 frå lagmannsretten fekk partane frist til 30. mai 2016 for eventuelle supplerande merknader. Ingen av partane har kome med slike merknader.
Ankande part, Najmuddin Faraj Ahmad, har i skriv 26. april 2016, knytt til "aksessorisk motanke" i korte trekk gjort gjeldande:
Saka skil seg frå andre saker om utlevering. Kravet om skilleg grunn til mistanke skal bli vurdert opp mot ei etterforsking som har skjedd over fleire år. Det er uråd å gjennomføra ei slik vurdering utan at aktørane får tilgang til bevismateriale utover det som PST har lagt fram. Behovet for dokumentinnsyn blir styrkt av korleis saka har utvikla seg i Italia. Det opphavlege persongalleriet på 22 personar har blitt redusert monaleg ved at straffesakene i Italia har blitt lagt bort for ei rekkje av dei involverte. Det er behov for dokumentinnsyn for å vurdera om dei påtalemessige avgjerdene i desse sakene kan få innverknad også på mistankegrunnlaget mot Najmuddin Faraj Ahmad.
Det er naudsynt med innsyn i etterforskingsmateriale knytt til C. I den grad det har vore kontakt mellom nokon frå Noreg og nokon frå Italia, om omstende som skulle falla inn under siktinga, er det meir nærliggjande at dette gjeld C enn Najmuddin Faraj Ahmad. Sistnemnde har sete i varetekt eller har sona fengselsstraff det meste av den tida som siktinga gjeld.
Etterforskinga som PST har retta mot Najmuddin Faraj Ahmad, inkludert avlytting av Paltalk-kanalar og andre internettaktivitetar, kan innebera eit brot på forbodet mot
Side:3
dobbelstraff etter EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Det er naudsynt med fullt innsyn for å avklara om det har skjedd slikt brot.
Najmuddin Faraj Ahmad er i ein særleg sårbar situasjon på bakgrunn av at dei politiske partia som sit i regjeringa i Noreg har uttalt som eit valløfte at han skal ut av landet. For å avkrefta at siktinga i Italia ikkje er ein del av ein "politisk hestehandel", bør det bli gjeve fullt innsyn.
Det er i anken frå Najmuddin Faraj Ahmad lagt ned slik påstand:
Oslo tingretts avgjørelse i spørsmålet om fullt dokumentinnsyn utvides til også å gjelde samtlige bevis i den italienske etterforskningen.
Subsidiært:
Oslo tingretts avgjørelse utvides til å omfatte bevis knyttet til de personer som har fått sine saker henlagt i samme sakskompleks i Italia og England.
Atter subsidiært:
Oslo tingretts avgjørelse i spørsmålet om fullt dokumentinnsyn utvides til å omfatte samtlige bevis påberopt i Trento-kjennelsen under drøftelsen av mistankegrunnlaget mot Najmuddin Faraj Ahmad, C og B.
PST er kjent med anken frå Najmuddin Faraj Ahmad og har i skriv datert 29. april 2016 uttalt at anken ikkje gjev grunn til nye merknader frå PSTs side. Det blir vist til PSTs eigen anke (dok 01,25) skriv frå PST 25. april 2016 (dok. 07,04,23), skriv 18. februar 2016 (dok. 07,04,13), skriv 1. april 2016 (dok. 07,04,18) og skriv 15. april 2016 (dok. 07,04,20).
Lagmannsrettens merknader:
Lagmannsretten skal ta stilling til anken frå Najmuddin Faraj Ahmad som blei sett fram 26. april 2016. Anken er omtalt som "aksessorisk motanke", men lagmannsretten legg til grunn at det er tale om ein sjølvstendig, rettidig anke innan ankefristen, jf. straffeprosesslova § 379 første ledd. Anken er tatt inn som ein del av det same skrivet som inneheld tilsvar til PSTs anke til lagmannsretten. Når det gjeld anken frå PST, så er denne rettskraftig avgjort, jf. Høgsteretts orskurd 24. mai 2016. Lagmannsretten skal såleis ikkje gjennomføra ei ny vurdering knytt til dei bevis som tingretten i utgangspunktet vedtok å henta inn, men der lagmannsretten kom til motsett resultat – eit resultat som har blitt rettskraftig etter Høgsteretts orskurd 24. mai 2016.
Det er ikkje i klartekst uttalt i anken frå Najmuddin Faraj Ahmad at denne berre rettar seg mot tingrettens vedtak om å henta inn bevis frå Italia. Etter lagmannsrettens syn må anken tolkast slik, det vil seia at Najmuddin Faraj Ahmads anke gjeld eit krav om at
Side:4
lagmannsretten skal seia orskurd for at tingretten skal henta inn andre bevis frå Italia i tillegg til dei bevis som tingretten i utgangspunktet vedtok å henta inn. I dette ligg at anken ikkje rettar seg mot tingrettens orskurd om ikkje å gje innsyn i bevis i medhald av straffeprosesslova § 242. Problemstillingar knytt til straffeprosesslova § 242, jf. tingrettens orskurd punkt 1 under "rettens vurdering", er ikkje omtalt i anken.
Lagmannsretten peiker innleiingsvis på at den prinsipale og subsidiære påstanden i anken frå Najmuddin Faraj Ahmad omfattar innhenting av bevis som han ikkje kravde tilgang til før tingrettens avgjerder blei treft 18. april 2016. Kravet er uttrykt som tilgang til "samtlige bevis i den italienske etterforskningen" (prinsipal påstand) og tilgang til "bevis knyttet til de personer som har fått sine saker henlagt i samme sakskompleks i Italia og England" (subdiær påstand). Desse påstandane inkluderer bevis som først er gjort til tema i ankeomgangen. At det har skjedd ei slik utviding i ankeomgangen, går klart fram når den prinsipale og subsidiære påstanden for lagmannsretten bli samanhalde med punkt 3.7 i brev 1. april 2016 frå advokat Meling til Oslo tingrett.
Konsekvensen av det som er omtalt i avsnittet ovanfor, er at anken, når det gjeld krav om innhenting av bevis som ikkje tidlegare er vurdert av tingretten, skal bli avvist. Det er tale om bevis som ikkje har vore gjenstand for noka avgjerd i tingretten, og som difor heller ikkje kan gjerast til tema i ein anke, jf. straffeprosesslova § 377. I den grad Najmuddin Faraj Ahmad hevdar at det skal hentast inn bevis utover dei bevis han kravde innhenta i brev 1. april 2016 til tingretten, må han reisa dette som eit nytt krav for tingretten. Denne delen av anken blir difor avvist.
Når det gjeld andre delar av anken, jf. særleg den atter subsidiære påstanden om innhenting av bevis "påberopt i Trento-kjennelsen", så er det tale om bevis som var tema i tingrettens avgjerder 18. april 2016, men der tingretten ikkje tok til følgje kravet om innhenting. For denne delen av anken må lagmannsretten føreta ei materiell prøving. Spørsmålet her er om bevis skal hentast inn frå den italienske etterforskinga, jf. utleveringslova § 17 nr. 2 tredje punktum. Utleveringslova § 17 nr. 1 og 2 har slik ordlyd:
1. Tingretten avgjør ved kjennelse om vilkårene for utlevering etter denne lov og mulig overenskomst med fremmed stat er til stede. Om adgangen til å føre forhandlingene for retten for stengte dører gjelder reglene for hovedforhandling i straffesaker tilsvarende.
2. Kjennelse kan avsis straks når den som er begjært utlevert, i rettsmøte samtykker i utlevering. Ellers avsis kjennelse når påtalemyndighetens undersøkelse er avsluttet. Retten kan dog beslutte at det skal innhentes nye bevis, og at behandlingen skal utsettes.
Side:5
Som det går fram av utleveringslova § 17 nr. 2 tredje punktum, "kan" retten vedta at det skal hentast inn nye bevis. Om denne regelen, og bruken av regelen i denne konkrete saka, heiter det i lagmannsrettens orskurd 4. mai 2016:
Utleveringsloven § 17 nr. 1 fastsetter at domstolene skal avgjøre om vilkårene for utlevering er til stede. Dersom retten finner at vilkårene er oppfylt, avgjør departementet om utleveringsbegjæringen skal etterkommes, jf. utleveringsloven § 18 nr. 1. Etter utleveringsloven § 10 nr. 2 annet punktum skal utlevering med grunnlag i avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling i en fremmed stat "ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig." Det er på det rene at norske domstoler i henhold til denne bestemmelsen må foreta en selvstendig vurdering av om kravet til skjellig grunn er oppfylt, jf. blant annet Rt-2010-40.
Forsvarerne har begrunnet kravet om innsyn og bevisinnhenting i at bevisene er påkrevd for å kunne ta stilling til om mistankevilkåret for utlevering er oppfylt. Det er ut fra dette av betydning å se hen til hvilken prøvingsintensitet utleveringsloven legger opp til for så vidt gjelder kravet til skjellig grunn til mistanke. I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) side 36 er det uttalt følgende om prøvingen av det bevismessige grunnlaget i henhold til § 10 nr. 2:
Utlevering skal ikke skje med mindre det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig. I alminnelighet vil en beslutning som nevnt i den fremmede stat bygge på at det er skjellig grunn til mistanke. Det er imidlertid forutsatt at norske myndigheter skal ha en selvstendig prøvingsrett, og prøvingsplikt, på dette punkt. Den fremmede stats beslutning vil i seg selv være et bevis ved prøvingen av skyldspørsmålet. Hvor stor vekt det skal legges på denne, er avhengig av en konkret vurdering hvor tilliten til rettssystemet i den fremmede stat er et vesentlig moment.
Utleveringsloven § 10 nr. 2 må ses i sammenheng med § 13, som angir krav til innholdet i en utleveringsbegjæring. Det følger av § 13 nr. 3 at en begjæring om utlevering skal vedlegges original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutning eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning og som forutsetter at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling. Videre angir § 13 nr. 5 at når ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat, "skal det i tilfelle vedlegges slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham." I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) på side 40 heter det følgende om denne bestemmelsen:
Femte ledd. - I høringsutkastet § 13 nr. 5 var det tatt inn en bestemmelse om adgang til å kreve framlagt ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Noen direkte lovheimel for å kreve ytterligere opplysninger av den fremmede stat, enten det er om skyldspørsmålet eller andre forhold, skulle i og for seg ikke være nødvendig, men en lovbestemmelse om dette kan kanskje være praktisk dersom man mener at de krav til begjæringens innhold m. m. som er presisert i loven, ikke er uttømmende. Det skal imidlertid ikke være den normale framgangsmåte at
Side:6
det forhandles med den fremmede stat om ytterligere materiale. Dette vil lett gi grunnlag for usikkerhet og forsinkelse ved behandlingen av utleveringsbegjæringer, og lovens forutsetning er at disse skal behandles raskt. Man er derfor blitt stående ved at loven ikke bør inneholde noen slik uttrykkelig heimel for å kreve ytterligere opplysninger som foreslått i høringsutkastets § 13 nr. 5.
...
Etter gjeldende lovs § 9 tredje (siste) ledd skal det - såframt ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat - dertil framskaffes slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Denne bestemmelse forutsetter ikke at norske myndigheter innhenter tilleggsopplysninger. Bestemmelsen er direkte rettet til den fremmede stat som pålegger denne å sørge for at det sammen med begjæringen blir gitt tilstrekkelige opplysninger til at norske myndigheter kan vurdere skyldspørsmålet. Man viser til de krav som her er stilt i utkastets § 10. I tråd med denne paragraf foreslår man en bestemmelse som svarer til § 9 tredje ledd tatt inn i utkastets § 13 nr. 5.
Høyesteretts ankeutvalg har i HR-2016-53-U avsnitt 16 klargjort at bestemmelsen i utleveringsloven § 13 nr. 5 ikke innebærer at norske domstoler nødvendigvis må kreve ytterligere dokumentasjon. I avsnitt 17 er heter det:
I Ot.prp.nr.30 (1974-1975) side 40 heter det at dette er en adgang for retten til å kreve ytterligere bevis når den ikke finner det fremlagte materialet uttømmende, men at det ikke er ment å være den normale fremgangsmåte. Utvalget viser her til Rt-2009-594 avsnitt 31-38, se særlig avsnitt 31, 32 og 34. Det samme fremgår av Rt-2014-680 avsnitt 11 med videre henvisning til blant annet Rt-2010-40 avsnitt 22-24. I avsnitt 26 forutsettes at retten må foreta en selvstendig vurdering, men at avgjørelsen «fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen».
Ut fra det ovennevnte legger lagmannsretten til grunn at domstolene etter utleveringsloven har adgang til å kreve ytterligere bevis når retten ikke finner materialet vedlagt begjæringen om utlevering uttømmende. Domstolene må foreta en selvstendig vurdering av mistankegrunnlaget, men en beslutning om pågripelse og fengsling avsagt av en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. Ut fra forarbeidenes presisering av at utleveringsbegjæringer skal behandles raskt, og at innhenting av ytterligere bevis ikke skal være den normale fremgangsmåten, legger lagmannsretten til grunn at den konkrete vurderingen av om ytterligere bevis skal innhentes, må basere seg på om bevisene anses nødvendig for å kunne ta stilling til vilkåret om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke før utlevering kan skje. Kravet til skjellig grunn må for øvrig tolkes på samme måte som tilsvarende uttrykk i straffeprosessloven § 171.
Utleveringsbegjæringen er her forankret i kjennelser om pågripelse og fengsling avsagt av italienske domstoler. For så vidt gjelder den konkrete bevisverdien av utleveringsgrunnlaget, viser lagmannsretten til avgjørelsen i HR-2001-844, som gjaldt utlevering av en svensk statsborger fra Norge til Italia i en narkotikasak. Utleveringsbegjæringen var vedlagt en pågripelsesbeslutning utstedt av sivil- og
Side:7
kriminaldomstolen i Bari. Om bevisverdien av den italienske pågripelsesbeslutningen uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg:
Så lenge en utenlandsk domstol har funnet at det foreligger en mistanke av denne styrke, som domstolen i Bari ifølge lagmannsretten her har gjort, må norske myndigheter normalt kunne legge dette til grunn uten nærmere vurdering av spørsmålet.
Det kan reises spørsmål om uttalelsene i denne kjennelsen går for langt i å akseptere at norske domstoler kan basere vurderingen av mistankekravet på vurderinger foretatt av utenlandske myndigheter. Gjermund Mathisen, Utlevering for straffbare forhold (2009) side 207, påpeker imidlertid at kjennelsen må ses i lys av at kravet til skjellig grunn var vurdert av en domstol, og at det var tale om utlevering til Italia, et EU-/EØS- og Schengenland som har vært part i EMK i lang tid, og som således står Norge nært rettslig og politisk.
Tingretten har i saken her begrunnet beslutningen om bevisinnhenting slik:
I skriv av 15.04.2016 viste PST spesielt til bevisene som er innhentet i Norge – det vil si bevis knyttet til Nauroz' besøk i Norge, romavlytting fra fengselet og organisasjonskartet – på spørsmål fra retten om hvilke bevis som er omtalt i Roma- og Trentokjennelsene som særlig skal begrunne at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at Rawti Shax / Didi Nwe er en terrororganisasjon, og at Ahmad og B har inngått terrorforbund innenfor rammen av denne organisasjonen. Retten legger da til grunn at romavlyttingen som PST viser til på siste linje på side 4, skjedde 28.10.2012 – og ikke 28.10.2013.
PST ba om at en eventuell beslutning om innhenting av bevis, omfatter det samlede materialet som PST har oversendt.
Italia står Norge nær både rettslig og politisk, jf HR-2001-844. I de italienske kjennelsene, er bevisene beskrevet og gjengitt i utdrag. Bevisene som er vurdert av domstolene i Roma og Trento, ser for en stor del ut til å være oversatt fra arabisk / sorani til italiensk. Roma- og Trento-kjennelsene er så oversatt fra italiensk til henholdsvis engelsk og norsk.
Etter rettens syn vil formuleringene og sammenhengen i samtalene, samt forholdet mellom samtalene og andre sentrale bevis, kunne ha betydning for vurderingen av mistankegrunnlaget. Retten ser det derfor som viktig at Ahmad og B gis mulighet til å påvise mulige feilslutninger fra dette bevismaterialet.
I skrivet av 15.04.2016 viste PST også spesielt til en samtale mellom B og Nauroz på Pal Talk 19.05.2012 som etter det retten forstår ikke inngår i bevismaterialet som PST har innhentet, men som retten vurderer på samme måte.
Slik lagmannsretten ser det, er det ut fra de forutsetningene som utleveringsloven bygger på, ikke tilstrekkelig for å beslutte bevisinnhenting at et innhentet bevis vil "kunne ha betydning" for vurderingen av mistankegrunnlaget, slik tingretten formulerer det. Dersom domstolene ved vurderingen av vilkårene for utlevering, herunder kravet til skjellig grunn, etter anmodning fra forsvarerne skal innhente ethvert bevis som vil kunne ha betydning for mistankevurderingen, vil dette åpne for
Side:8
en tilnærmet full behandling av skyldspørsmålet i strid med lovens forutsetninger for behandlingen av utleveringsbegjæringer.
Lagmannsretten viser til at kjennelsen om varetektsfengsling som ligger til grunn for utleveringsbegjæringene, avsagt av domstolen i Trento, inneholder en meget grundig og konkretisert gjennomgang av grunnlaget for mistanken mot de to siktede. På side 14 i kjennelsen redegjør etterforskningsdommeren for at straffesaken er et resultat av etterforskning av til sammen 17 personer som har pågått i 4 år ved statsadvokatens kontor i Roma tingrett. Under rettens gjengivelse av statsadvokatens begrunnelse for fengslingsbegjæringen er det inntatt utskrift kommunikasjonskontroll som gir referat fra en rekke samtaler der de siktede deltar eller omtales. I kjennelsen på side 90 uttaler retten at den vurderer begjæringen som begrunnet, og at det foreligger "tungtveiende indisier" som fremgår tydelig av den omfattende kommunikasjonskontrollen og som bekrefter anklagene. I tillegg til kjennelsen er også redegjørelsen fra påtalemyndigheten som ligger til grunn for fengslingskjennelsen for hver av de to siktede inntatt (dok 12,12 og 12,14). Redegjørelsen inneholder omfattende avskrift/referat fra kommunikasjonskontroll oversatt til engelsk.
I tillegg er den opprinnelige arrestordenen fra domstolen i Roma av 18. juli 2015 vedlagt. Kjennelsen inneholder en meget grundig gjennomgang av mistankegrunnlaget mot de to siktede.
Ut fra en konkret vurdering av det samlede innholdet i utleveringsbegjæringene, herunder at kjennelsene inneholder omfattende referater fra kommunikasjonskontroll som utgjør helt sentrale bevis for mistanken mot de to siktede, er lagmannsretten av den oppfatning at tingretten fullt ut vil være i stand til å foreta en selvstendig vurdering av om vilkårene for utlevering er oppfylt, herunder om de to siktede med skjellig grunn kan mistenkes for å ha deltatt i oppbygningen av en islamistisk fundamentalistisk organisasjon som har planlagt terrorvirksomhet i Europa og Midtøsten. Hvilken vekt de italienske domstolenes mistankevurdering konkret skal tillegges, må tingretten avgjøre ved den forestående prøvingen av utleveringsvilkårene. Lagmannsretten kan heller ikke se at bevissituasjonen er vesentlig endret etter november 2015, slik at tingretten av den grunn bør innhente ytterligere underliggende bevismateriale.
Avslutningsvis bemerkes at lagmannsretten heller ikke kan se at bevisinnhenting er nødvendig for å hindre krenkelse av forbudet mot dobbeltstraff, slik Ahmad har anført.
Denne lagmannsretten sluttar seg til lagmannsrettens vurderingar i orskurden 4. mai 2016, slik desse går fram av sitatet ovanfor, både når det gjeld tolkinga av utleveringslova § 10 nr. 2 og den konkrete bruken i denne saka. I forlenginga av dette meiner lagmannsretten at det heller ikkje er grunnlag for å henta inn andre bevis (bevis utover dei tingretten først vedtok å henta inn), slik som kravd av Najmuddin Faraj Ahmad for tingretten. Ut frå argumentasjonen i anken og saksdokumenta elles er det ikkje konkrete haldepunkt for at dette bevismaterialet er av ein slik karakter at det er grunnlag for å vurdera bevismaterialet
Side:9
annleis enn det materialet som lagmannsretten tok stilling til i orskurd 4. mai 2016. Denne delen av anken blir etter dette forkasta.
Avgjerda er samrøystes.
Anken blir avvist når det gjeld krav om innhenting av bevis som det ikkje er tatt stilling til av tingretten. Når det gjeld krav om innhenting av andre bevis, blir anken forkasta.