LB-2019-169168

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2019-12-03
Publisert:	LB-2019-169168
Stikkord:	(Mulla Krekar), Utlevering, Prøving av vilkår
Sammendrag:	Saken gjaldt prøving av om vilkårene for å utlevere Najumuddin Faraj Ahmad, også kjent som Mullah Krekar, var til stede, jf. Utleveringsloven (1975) § 17. Lagmannsretten kom enstemmig til at vilkårene for utlevering var oppfylt og forkastet anken. Se også oversikt over Mulla Krekar-sakene.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSLO-2019-128645 - Borgarting lagmannsrett LB-2019-169168 (sak nr. 19-169168SAK-BORG/04) - Høyesterett HR-2020-57-U
Parter:	Najumuddin Faraj Ahmad (advokat Brynjar Nielsen Meling) mot Politiets sikkerhetstjeneste (politiadvokat Per Niklas Hafsmoe)
Forfatter:	Lagdommer Fredrik Charlo Borchsenius, Lagdommer Vibeke Løvold, Lagdommer Kristel Heyerdahl
Lovhenvisninger:	Utleveringsloven (1975) §6, §7, §8, §10, §11, §17, §18, Straffeprosessloven (1981) §74, Menneskerettsloven (1999) EMKN A2, EMKN A3, EMKN A6, EMKN P7 A4

Saken gjelder prøving av om vilkårene for å utlevere Najumuddin Faraj Ahmad, også kjent som Mullah Krekar, er til stede, jf. utleveringsloven § 17.

Oslo tingrett avsa 1. november 2019 kjennelse med slik slutning:

Vilkårene for å utlevere Najamuddin Faraj Ahmad, født 7. juli 1956, til Italia er til stede.

Ahmad har i skriv datert 4. november 2019 påanket tingrettens kjennelse. Forsvarer har inngitt støtteskriv datert 4. november 2019. Han har videre inngitt ytterligere merknader datert 8. november 2019, 27. november 2019 og 2. desember 2019. PST har inngitt tilsvar datert 11. november 2019 og korte kommentarer 13. november 2019 og 27. november 2019.

1. Sakens bakgrunn

Tingretten har gjort rede for sakens bakgrunn, og lagmannsretten viser til dette:

Najumuddin Faraj Ahmad, også kjent som Mullah Krekar, er født 7. juli 1956 i Nord Irak. Han ble varig utvist ved UNEs vedtak 12. mai 2005, da han ble ansett å utgjøre en fare for rikets sikkerhet. Vedtaket ble kjent gyldig ved Høyesteretts dom 8. november 2007. Det har ikke latt seg gjøre å effektuere utsendelsen i ettertid.

Italienske myndigheter har siden 2009 etterforsket et nettverk av personer med tilhørighet til en gruppe ved navn Rawti Shax, som, ifølge italienske myndigheter, hadde hemmelige celler med formål om å begå terrorhandlinger i Europa/Vesten. Det langsiktige målet skulle være å styrte det sittende selvstyret i Kurdistan og erstatte styret med en teokratisk stat basert på sharia. Etterforskningen omfattet etter hvert 22 personer, og skjedde ved bruk av internasjonalt politisamarbeid og det ble også brukt skjulte etterforskningsmetoder.

I følge italienske myndigheter var siktede leder av Rawti Shax.

Domstolen i Roma avsa den 18. juli 2015 kjennelse for pågripelse av i alt 17 personer, herunder Ahmad. Disse var siktet for overtredelse av terrorbestemmelsen i den italienske straffeloven § 270 bis, jf §§ 3 og 4. Etter ny begjæring fra statsadvokaten, avsa domstolen i Trento som riktig rettskrets 25. november 2015 kjennelse for pågripelse og varetektsfengsling av 10 av de opprinnelig 17 personene. Ahmad var blant disse ti.

Det ble gjennomført en internasjonal politiaksjon 12. november 2015, hvor siktede ble pågrepet og varetektsfengslet i Norge. Dette var basert på en europeisk arrestordre fra Italia basert på de nevnte kjennelsene.

Italienske myndigheter begjærte siktede utlevert 30. november 2015. Forut for utleveringsbegjæringen hadde domstolen i Trento, Italia, avsagt kjennelse om varetektsfengsling av siktede.

Side:2

Oslo tingrett fant 29. juni 2016 at vilkårene for utlevering av siktede var til stede. Kjennelsen ble anket, og Borgarting lagmannsrett forkastet enstemmig anken i kjennelse 21. oktober 2016. Også denne kjennelsen ble anket, og i Høyesteretts kjennelse 22. november 2016 ble anken forkastet.

I skriv av 25. november 2016 trakk i midlertid Italienske myndigheter utleveringsbegjæringen. Siktede ble løslatt 30. november 2016.

Iretteføringen av sakene i Italia er delt opp i flere rettsprosesser.

For de siktede som satt fengslet i Italia falt dom i retten i Trento 25. mai 2016. Ankedomstolen avsa dom 13. februar 2017. Anken til Høyesterett i Italia ble forkastet ved avgjørelse av 11. mai 2018. Disse sakene er således rettskraftig avgjort.

Det ble tatt ut tiltale mot Faraj Ahmad i Italia den 28. oktober 2018. Denne er forkynt for ham. Hovedforhandling startet i oktober 2018 og er gjennomført i flere bolker. Justisdepartementet i Norge instruerte UDI til å utstede midlertidige reisedokumenter slik at han fikk mulighet til å være til stede under hovedforhandlingen. Han valgte allikevel ikke å reise. Det falt dom i retten i Bolzano i Italia 15. juli i år. Siktede ble idømt fengselssstraff i 12 år. Dommen er ikke rettskraftig og domspremissene var ved oppstart av rettsmøtet til behandling av denne saken ikke skrevet ut.

Samme dag som dommen i Bolzano falt, utferdiget domstolen i Bolzano en beslutning om pågripelse av siktede, og Italienske myndigheter sendte ut en europeisk arrestordre. Siktede ble pågrepet av politiets sikkerhetstjeneste (PST) samme dag og han har sittet varetektsfengslet siden.

Premissene fra dommen i Bolzano av 15. juli 2019 er nå skrevet ut. Dommen på italiensk er mottatt av lagmannsretten. Det er også mottatt to oversettelser til engelsk. Den ene er mottatt fra advokat Meling, og den andre er mottatt fra påtalemyndigheten, som igjen har mottatt den fra domstolen i Bolzano. Lagmannsretten ga i e-post av 22. november 2019 beskjed til påtalemyndigheten og forsvarer om at lagmannsretten bruker den oversettelsen som er mottatt fra påtalemyndigheten og domstolen. Sidehenvisninger her er til denne oversettelsen. Partene har kommentert dommen fra Bolzano i hvert sitt prosessskrift 27. november 2019.

Ahmad er som det fremgår varetektsfengslet. Første fengslingskjennelse er av 17. juli 2019 fra Oslo tingrett, sak TOSLO-2019-108346, dok. 08,01. Kjennelsen ble påanket, og lagmannsrettens kjennelse er av 7. august 2019, sak LB-2019-115025, dok. 08,02.

Oslo tingretts kjennelse av 29. juni 2016 om utlevering har nummer TOSLO-2016-13623-2. Borgarting lagmannsretts kjennelse av 21. oktober 2016 har nummer LB-2016-114500. Høyesteretts kjennelse av 22. november 2016 har betegnelse HR-2016-2384-U (sak nr. 2016/2054).

Side:3

2. Lagmannsrettens behandling av saken

Etter straffeprosessloven § 385 første ledd behandler lagmannsretten anke over kjennelse skriftlig. Etter § 387 kan muntlig forhandling besluttes der «særlige grunner» taler for det.

Ahmad har bedt om muntlige forhandlinger. Han har vist til at dette er en omfattende sak og at flere sentrale bevistemaer fra tingretten ikke er behandlet i kjennelsen, bl.a. er det vitneførsel der som ikke er nevnt i kjennelsen. Han har også anført at muntlig forhandling er nødvendig for å belyse oversettelsesfeil i dommen fra Bolzano. Påtalemyndigheten har motsatt seg muntlig forhandling og har bl.a. vist til at saken ble behandlet skriftlig av lagmannsretten i 2016.

Lagmannsretten peker på at spørsmålet om utlevering er behandlet i 2016. Da var det fem dagers muntlig forhandling i tingretten, og deler av de siktedes forklaringer er referert i kjennelsen. Forut for tingrettens kjennelse 1. november 2019 var det to dagers muntlig forhandling i tingretten, og Ahmad og forsvareren fikk en dag til fri disposisjon for forklaring og bevisførsel. Lagmannsretten kan ikke se at dommen fra Bolzano og eventuelle feil i oversettelsen av denne, nødvendiggjør muntlig forhandling. Lagmannsretten peker også på utleveringslovens forutsetning om rask saksbehandling, men bemerker at dette ikke er avgjørende. Lagmannsretten kan ikke se at hensynet til forsvarlig saksbehandling eller «særlige grunner» tilsier at ankesaken skal behandles muntlig.

Ahmad har begjært innhenting av bevis. Dette gjelder avlyttingsmateriale fra perioden han satt fengslet i Kongsvinger. Materialet er en del av grunnlaget for dommen fra Bolzano fra 15. juli i år, som er en viktig del av grunnlaget for utlevering. Han anfører at det er feil i oversettelsen, og at materialet derfor kan ha betydning for vurderingen av mistankegrunnlaget.

Påtalemyndigheten har motsatt seg innhenting av nye bevis. Påtalemyndigheten har gjort rede for at lydopptakene fra Kongsvinger utgjør en «brorpart» av mistankegrunnlaget, men ikke det eneste grunnlaget. Det er videre vist til at innhenting av lydopptak og oversettelse av disse vil være svært tidkrevende. Gjennomgang av disse må holdes opp mot alle de andre dokumentene i den italienske saken. Påtalemyndigheten anfører at slik omfattende prøving av spørsmålet om skjellig grunn ikke hører hjemme ved en utleveringsbegjæring fra EU-landet Italia. Det anføres også at slik innhenting av bevis vil stride mot utleveringslovens forutsetning om rask saksbehandling.

Lagmannsretten bemerker at spørsmålet om innhenting av nye bevis har sammenheng med vurdering av kravet om skjellig grunn til mistanke. Domstolenes prøving av dette og behovet for innhenting av nye bevis må holdes opp mot hensynet til rask behandling av utleveringssaker. Lagmannsretten behandlet spørsmålet om innhenting av bevis i kjennelse

Side:4

4. mai 2016, LB-2016-70188. Kjennelsen gjaldt innhenting av bevis i utleveringssaken mot Ahmad. Lagmannsretten uttalte der:

Ut fra det ovennevnte legger lagmannsretten til grunn at domstolene etter utleveringsloven har adgang til å kreve ytterligere bevis når retten ikke finner materialet vedlagt begjæringen om utlevering uttømmende. Domstolene må foreta en selvstendig vurdering av mistankegrunnlaget, men en beslutning om pågripelse og fengsling avsagt av en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. Ut fra forarbeidenes presisering av at utleveringsbegjæringer skal behandles raskt, og at innhenting av ytterligere bevis ikke skal være den normale fremgangsmåten, legger lagmannsretten til grunn at den konkrete vurderingen av om ytterligere bevis skal innhentes, må basere seg på om bevisene anses nødvendig for å kunne ta stilling til vilkåret om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke før utlevering kan skje. ...

Kravet om innhenting av bevis ble ikke tatt til følge. Lagmannsrettens kjennelse ble anket til Høyesterett, og anken ble forkastet i kjennelse 24. mai 2016, HR-2016-1105-U.

Ahmad anførte også for tingretten at det var feil ved oversettelsene. Det anfører han også nå for lagmannsretten. Han anførte også i tingretten i 2016 at det var feil i oversettelsene. Tingretten har sluttet seg til det tingretten skrev i avgjørelsen 29. juni 2016:

Retten holder sannsynligheten for at samtalene over er blitt oversatt, redigert og iblandet vurderinger på en slik måte at de gir et feilaktig helhetsbilde, som liten. Politioverbetjent i PST, Geir Øvstedal, har forklart at han var kjent med samtalene som ble avlyttet i Norge før de ble oversendt til Italia, og at han ikke har sett store misforhold i gjengivelsene i de italienske kjennelsene. Han har kjent igjen "kontekst, innhold og resyme".

Lagmannsretten sluttet seg til dette i kjennelsen 21. oktober 2016.

Denne lagmannsretten peker på at tiltalen i Italia bygger på et omfattende og samlet bevismateriale. Det samme gjør dommen fra Bolzano. Hver enkelt uttalelse må ses i sammenheng med det øvrige materialet. Innhenting av lydfiler vil medføre omfattende oversettelse, og materialet må sammenholdes med alt det øvrige materialet dommen bygger på. Dette vil lett støte mot forutsetningen om rask behandling av saken. Lagmannsretten viser til de tidligere rettslige vurderinger av spørsmålet om å innhente ytterligere bevismateriale. Etter en konkret vurdering har lagmannsretten kommet til at lagmannsretten ikke innhenter lydfiler.

Ahmad har i anken vist til en oversettelse til kurdisk av stenografinotater av Geir Øvstedals forklaring i rettsmøte i Italia. Det skal være uforståelige uttalelser og flere feil og mangler der. Lagmannsretten behandler betydningen av disse nedenfor. Lagmannsretten bemerker at materialet bare foreligger i stenografi og kurdisk oversettelse. Slik saken ligger an kan

Side:5

lagmannsretten ikke se at det er nødvendig å innhente en oversettelse til norsk eller innhente ytterligere bevis om dette.

Lagmannsretten finner at saken er tilstrekkelig opplyst til at den kan avgjøres på det grunnlag som nå foreligger.

3. Anførsler fra Najumuddin Faraj Ahmad

Ahmad har i hovedsak anført følgende:

3.1 Saksbehandlingsfeil

Dommen fra Italia forelå ikke da tingretten behandlet saken. Dette er en saksbehandlingsfeil.

C ble dømt til fengsel i ni år sammen med Ahmad. I dommen ble han ansett å være Ahmads nestkommanderende. C er i Norge, men han kan ikke utleveres fordi han er norsk statsborger. Norske myndigheter gjør ikke noe med ham, og han var innkalt som vitne i tingretten. Cs rolle og Ahmads anførsler i tilknytning til dette er ikke nevnt i tingrettens kjennelse. Dette er en saksbehandlingsfeil.

3.2 Bevisbedømmelsen

Spørsmålet om utlevering etter utleveringsloven § 10 nr. 2 ble avgjort med rettsavgjørelsene i 2016. Spørsmålet kan derfor ikke behandles på nytt nå, og det må fremmes en ny begjæring om utlevering når dommen fra Bolzano er rettskraftig.

Tingretten har lagt stor vekt på avgjørelsene fra 2016. Men disse er nulliteter. De har ingen rettskraftvirkning. Det skal foretas en ny, selvstendig vurdering, og man kan ikke bygge på disse avgjørelsene direkte.

Det er en rekke feil i oversettelsen fra lydopptakene fra samtaler under besøk i fengselet i Kongsvinger. Flere av opptakene angir å være fra dager det ikke var besøk.

3.3. Vilkårene for utlevering

Påtalemyndigheten og tingretten bygger utlevering på utleveringsloven § 10 nr. 2. Men her foreligger det en dom, og § 10 nr. 1 er da riktig hjemmel. Det er ikke et vilkår at dommen er rettskraftig for at § 10 nr. 1 skal kunne anvendes. Selv om dommen fra Bolzano kan ankes, vil det ikke være noen ny, reell prøvelse av saken. Dommen gir derfor ikke grunnlag for utlevering i forbindelse med straffeforfølgning. Når det gjelder prøvelse ved anke over uteblivelsesdommer i Italia, er det vist til rapport fra den italienske professor Andrea Saccucci av 4. oktober 2019. Rt-2007-1453 behandler forholdet mellom utleveringsloven § 10 nr. 1 og nr. 2. Rt-2007-1453 tilsier at det avgjørende må være om den domfelte har samme rettssikkerhet ved utlevering etter de to lovbestemmelsene. I den saken var det en

Side:6

fullstendig ny prøving. Det er det ikke her. Avgjørelsen har derfor ikke noen avgjørende betydning her. Den italienske dommen er avsagt uten at Ahmad var til stede.

Rettssaken i Italia innebar en krenkelse av EMK art. 6 overfor Ahmad. Han ble bl.a. ikke varslet om rettssaken og fikk heller ikke anledning til å forsvare seg i egen person. Han søkte om fri rettshjelp i Italia, men har ikke fått det.

Ahmad hørte først fra den oppnevnte italienske advokaten 12. juli 2019 da Ahmad fikk kurdisk oversettelse av stenografinotat fra Geir Øvstedals forklaring i Italia ved et rettsmøte der. Det er flere uforståelige uttalelser i den kurdiske oversettelsen av stenografinotatet. Det fremgår bl.a. at det er en dom mot Ahmad i Nederland og at han skal ha vært tilknyttet både Ansar al Islam og al Qaida. Det skal også fremgå at Ahmad har sagt at den som dreper «denne kurdiske gutten» får en gave av Ahmad. Det er åpenbart at det er store feil og mangler i den oversettelsen Ahmad har fått. Det må bringes på det rene hvor feilene ligger og hva Øvstedal faktisk sa. Oversettelsen ble lagt frem i tingretten og er nevnt i støtteskrivet av 8. november 2019.

Subsidiært anfører Ahmad at tingretten ikke har foretatt den prøving som utleveringsloven § 10 nr. 2 foreskriver. Tingretten nektet å innhente etterspurt materiale. Påtalemyndigheten har holdt tilbake oversettelse av det tilgjengelige materialet. Tingretten har lagt for stor vekt på rask behandling av utleveringsbegjæringen.

3.4 Utlevering er i strid med menneskerettighetene

Etter utleveringsloven § 6 kan ikke utlevering skje om det er alvorlig fare for forfølgelse som retter seg mot liv eller frihet eller som for øvrig har alvorlig karakter. Utlevering til Italia vil være i strid med dette. Det vil være en krenkelse av Ahmads rett til liv, jf. EMK art. 2 og hans rett til vern mot tortur og umenneskelig behandling, jf. EMK art. 3. Norske myndigheter har lagt til grunn at det er reell risiko for dødsstraff om han utleveres videre til Irak. Italia er flere ganger dømt for brudd på EMK art. 3. Man kan derfor ikke ukritisk legge til grunn at Italia vil følge de menneskerettslige forpliktelsene.

Utlevering vil være i strid med utleveringsloven § 8 nr. 2 og forbudet mot dobbel strafforfølgning i EMK protokoll 7 artikkel 4 nr. 1. Ahmad ble pågrepet i 2012. Hjemme hos ham ble det tatt beslag i et organisasjonskart knyttet til Rawt Shax eller Didi Nwe. Dette ga ham status som siktet. Dette skulle være en del av grunnlaget for påtalemyndighetens påstand og anførsel om terrortrussel. Ahmad ble frifunnet for anklagen om terrortrussel i november 2012. Når påtalemyndigheten slik velger å la nevnte bevismateriale gå inn i en foreliggende tiltale og ikke bli en selvstendig sak, er det en påtalemessig avgjørelse som ender saken. Det er da ikke adgang til ny sak uten at det oppdages bevis av vekt, jf. straffeprosessloven § 74 første og sjette ledd.

Side:7

3.5 Verneting og universaljurisdiksjon

Den italienske dommen gjelder forhold som skal ha skjedd i Norge. For at Italia skal kunne dømme Ahmad må Italia ha jurisdiksjon. Manglende jurisdiksjon er grunnlag for frifinnelse. Hvis Italia skal ha jurisdiksjon for forhold begått i Norge, må det være på grunnlag av universaljurisdiksjon. Universal jurisdiksjon er en form for jurisdiksjon som i visse snevre tilfeller kan brukes til å dømme personer som har begått forbrytelser uten tilknytning til staten som ønsker å dømme vedkommende samtidig som denne ikke har tilknytning til staten i form av statsborgerskap, opphold e.l. Tingretten har ikke drøftet spørsmålet om jurisdiksjon eller universaljurisdiksjon, og det er en feil.

3.6 Manglende habilitet hos regjeringen

Finansminister Siv Jensen anmeldte Ahmad i 2010, og hun har uttalt at hun er villig til å bryte menneskerettighetene for å internere ham. Statssekretær Vidar Bræin Karlsen og hans italienske kollega Cosimo Ferri har hatt hemmelige møter om saken. Tidligere justisminister Anundsen ga i 2015 instruks om «ileggelse av oppholdssted for personer som er utvist av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, men vernet mot retur». Ahmad ble gitt pålegg om å flytte til Kyrkseterøra. Men lagmannsretten kom 20. mars 2015 til at pålegget ikke hadde hjemmel, og det ble opphevet. På denne bakgrunn har ikke PST eller påtalemyndigheten den nødvendige objektivitet. Grunnlaget for den manglende objektivitet i påtalemyndigheten ble ikke drøftet i tingrettens kjennelse, og det er en feil.

3.7 Dommen fra Bolzano

Det er viktig at lagmannsretten foretar en selvstendig og grundig gjennomgang av dommen. Det er en rekke oversettelsesfeil og feiltolkinger både i den engelske og den kurdiske oversettelsen. Den kurdiske oversettelsen er veldig svak. Dette kan bare avklares ved muntlige forhandlinger.

En gjennomgående svakhet ved dommen er at det ikke skilles mellom Di Di Nwe og Rawti Shax. Det er en sammenblanding av Paltalk og Rawt.

Når det i samtalene snakkes om media og offentlighet knyttet til saken, enten det dreier seg om protester mot brenning av koranen eller om kurdernes sak, blir dette tolket som tegn på terror. Men dette er legitime diskusjoner med legitime mål og lovlige ytringer.

Kontonummeret til Di Di Nwe nevnes flere ganger i dommen. Men Ahmad hadde flere ganger bedt Awat klarere dette med britisk etterretning (MI4) for å unngå reglene om terrorfinansiering.

Personen Hamad Bakr, alias Rebwar, er ukjent for Ahmad, og det fremkommer ikke av dommen hva som er grunnlag for terrorforbund mellom Ahmad og Bakr.

Side:8

Til dommen side 5
Her henvises det til tidligere terroristerfaring. Det stemmer ikke. Siktelser tatt ut i 2002 og 2003 ble henlagt av riksadvokaten i 2004. Ahmad har ikke tilknytning til Ansar al Islam ut over en TV-sending 17. mai 2003. Gruppen er også senere splittet. Han her heller ikke fulgt med The Kurdish Battalions eller AQKB.

Til dommen side 19 – om fremmøte i rettssaken i Bolzano
Det stemmer ikke at Ahmad frivillig uteble fra rettssaken i Italia. Han fikk ikke de nødvendige garantiene om retur til Norge, sikkerhet mot videre utlevering mv han ba om. Da var det umulig for ham å reise.

Til dommen side 33
De nevnte 1086 navn knytter seg til personer som var villige til å gå i kamp i 1993, som en del av den legitime motstandsretten i borgerkrigen.

Til dommen side 34
Ad kontakten med Zawahiri og Abdullah al Shafi. Førstnevnte har vært forsvunnet siden 2004, og sistnevnte har Ahmad ikke hatt kontakt med siden 2002.

Til dommen side 34 – angivelig angrep mot parlamentet
Dommen legger stor vekt på uttalelser om å brenne parlamentet. Dette er en misforståelse og oversettelsesfeil. Det fremgår av lydfilene at Ahmad bare sier at han vil brenne grunnloven inne i parlamentet.

Til dommen side 43/44
Det fremgår at Ahmad tar avstand fra å sende personer til Syria for trening. Han tok altså avstand fra at kurderne skulle engasjere seg i den syriske motstandskampen.

Til dommen side 49
«Fitra» er en religiøs plikt og har ikke noe med bidrag til organisasjonen.

Til dommen side 52
Samtalen 28. oktober 2012 har ikke funnet sted.

Til dommen side 55
Det kan ikke ha noen betydning at Ahmad har gitt 1 500 kroner til en familie som har mistet sitt barn i Syria.

Til dommen side 56
Det stemmer ikke at Ahmad har gitt tilslutning til å sende mennesker til Syria.

Side:9

Til dommen side 58
Ahmad har ikke gitt ordre om å lage en komité i Europa. Konversasjonen mellom F og B går ut på at Navroz forsøker å få B til å fortelle hva Ahmad har gitt sin tilsutning til. Ahmad har ikke kjennskap til en gruppe i Nederland.

Til dommen side 65
Uttrykket «launching missiles» viser ikke til raketter. Det er symbolsk og viser til bruk av media – å snakke om visjonene i media, jf. «å skyte med kanoner».

Generelt – oversettelsesfeil og feiltolkninger
Det er også for øvrig en rekke oversettelsesfeil og feiltolkninger, se bl.a. dommen side 6, 23, 26, 29, 30, 31, 32, 34, 39, 53 og 57.

Najumuddin Faraj Ahmad har lagt ned slik påstand:

Italias begjæring om utlevering av Najumuddin Faraj Ahmad – tas ikke til følge.

4. Anførsler fra påtalemyndigheten

Påtalemyndigheten har i hovedsak anført:

4.1 C

I forhold til C vurderer påtalemyndigheten det slik at man avventer den rettslige behandlingen i Italia. Den påståtte plikten til å etterforske saken mot ham har ikke betydning for spørsmålet om vilkårene er til stede for utlevering av Ahmad.

4.2 Forholdet til kjennelsene fra 2016

Det har ikke betydning at tingretten har tatt utgangspunkt i kjennelsene fra 2016 all den tid Italia har sendt ny utleveringsbegjæring om samme person og på samme grunnlag. Det er ikke en saksbehandlingsfeil at tingretten nå slutter seg til eller er enig i de vurderinger som ble gjort i 2016. Utleveringsbegjæringen ble trukket tilbake i 2016. Men det får ikke den rettskraftvirkning at Ahmad ikke kan utleveres på samme grunnlag senere. Tilbaketrekningen reguleres ikke av straffeprosessloven §§ 50 flg.

4.3 Hjemmel for utlevering, utleveringsloven § 10 nr. 1 eller nr. 2?

Utleveringsloven § 10 må forstås slik at nr. 1 gjelder for utlevering for soning av dom, mens nr. 2 gjelder for videre strafforfølgelse med ny behandling av skyld- og straffespørsmålet. Dette fremgår av Rt-2007-1453 avsnitt 18 til 21. Det fremgår av brevet fra påtalemyndigheten i Torino at siktede har rett til ny bedømmelse av bevisene i lys av sin forklaring og tilstedeværelse. Eventuelt kan det settes vilkår om dette.

Side:10

4.4 Dommen fra Bolzano

Dommen endrer ikke mistankegrunnlaget. Det minnes om at saken skal behandles etter utleveringsloven § 10 nr. 2, slik at det avgjørende er om det foreligger skjellig grunn til mistanke.

I dommen er det sitater fra romavlytting av Ahmad i Kongsvinger fengsel. Sitatene er oversatt. Oversatte sitater derfra ble også brukt i kjennelsen fra Roma, men det er noen forskjeller i oversettelsene/sitatene. Dette skyldes antagelig at de er kvalitetssikret i mellomtiden.

Ahmad har i støtteskriv og merknader vist til oversettelsesfeil. En av de aktuelle feilene er gjengitt på side 33 i dommen. Spørsmålet er om Ahmad hadde sagt Rawt ville ha lov til å dømme ham til døden eller om han sa at etter sharia-lovgivningen vil det være lov å drepe ham. Forskjellen har ikke stor betydning, uansett var målet for Rawt å etablere et teokrati basert på sharia.

Dommen viser til flere bevis mot Ahmad enn romavlytting, bl.a. monitorering av flere internett-kanaler og chatterom, telefonavlytting av F og vitneforklaringer.

Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:

Anken forkastes.

5. Lagmannsretten

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke fører frem og bemerker:

5.1 Hjemmel for utlevering

Utleveringen er begjært med grunnlag i utleveringsloven § 10 nr. 2, mens Ahmad anfører at nr. 1 eventuelt er riktig bestemmelse. Paragraf 10 nr. 1 og nr. 2 lyder:

1. Er den som begjæres utlevert domfelt for handlingen i den fremmede stat, skal utlevering ikke skje dersom det er særlig grunn til å tro at dommen ikke bygger på en riktig vurdering av spørsmålet om vedkommende er skyldig i gjerningen.

2. I andre tilfelle kan utlevering skje når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat er avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling eller annen beslutning som har samme virkning og som bygger på en vurdering av om vedkommende er skyldig i lovbruddet. Utlevering må i disse tilfelle ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig.

Side:11

Ordlyden isolert kan tyde på at nr. 1 er riktig bestemmelse. For en situasjon som her der det ikke foreligger en rettskraftig dom, men en uteblivelsesdom/fraværsdom der tiltalte har krav på ny behandling av bevisene, fremgår det imidlertid klart av Rt-2007-1453 at nr. 1 er riktig bestemmelse. Lagmannsretten viser til avsnitt 18 til 21:

(18) Ei isolert lesing av ordlyden kan tale for tolkinga forsvararen har gått inn for og som inneber at utleveringsspørsmålet skulle vore avgjort etter § 10 nr. 1. A var domfelt i Kroatia. Det var ei prøving av kvaliteten på rettargangen – slik føresegna fastset – som førte til at utlevering frå Noreg ikkje kunne skje ut frå § 10 nr. 1. Samtidig kan det vere naturleg å lese § 10 nr. 2 slik at denne gjeld dei tilfella der det ikkje blir kravd utlevering med grunnlag i ein dom. Det kan visast til innleiingsorda i nr. 2: «I andre tilfelle ... .»

(19) Ei slik rein ordlydslesing kan likevel ikkje vere avgjerande for lovforståinga. Etter mitt syn talar andre rettskjeldefaktorar enn lovteksten med styrke for at lagmannsretten har forstått lova rett når retten har nytta § 10 nr. 2.

(20) Først og fremst må det her leggjast vekt på samanhengen mellom § 10 nr. 1 og § 10 nr. 2. Då lova vart vedteken, synest lovgivar ikkje å ha tenkt på situasjonen med fråversdommar der domfelte har rett på å få saka teken oppatt. Slike dommar kjem i ei stilling der realiteten er at den staten som krev utlevering, krev dette for at vedkomande skal stillast for retten. Og det er ein situasjon som blir regulert av nr. 2.

(21) Om det på avgjerdstidspunktet hadde vore fastsett at saka skulle takast oppatt, ville det klart vore ein situasjon som var regulert i nr. 2. I så fall ville det vere bevissituasjonen – om det var skilleg grunn til mistanke for nærare fastsette lovbrot – som var avgjerande for om det skulle skje utlevering. Det er ingen reell grunn til at dette skal stille seg annleis der det ikkje er avgjort at saka skal takast oppatt, men der domfelte har det i si makt å avgjere om det skal skje.

Det fremgår av den europeiske arrestordren av 15. juli 2019 at Ahmad har krav på en ny behandling av saken, dok. 02,01,01. Der står det:

3.3 the person was served with the decision on July 15 2019 via their defence lawyer who was present and informed in his document about the right to a retrial or appeal, in which he or she has the right to participate and which allows the merits of the case, including fresh evidence, to be re- examined, and which may lead to the original decision being reversed,

Spørsmålet er også behandlet i brev fra påtalemyndigheten i Trento av 23. juli 2019, dok. 09.15, der det står:

It is declared that within a period of forty-five days [starting from the deadline given for the preparation of the motivation - 90 days from 15.7.2019 - the accused or his lawyer may appeal against the judgment with consequent new judgment of merit with reassessment of the evidence taken in the first instance judgment,

Side:12

Ahmad har den 22. oktober 2019 anket dommen av 15. juli 2019 fra domstolen i Bolzano, dok. 06,01,33.

Ahmad har anført at han ikke har en rett til full ny behandling og har vist til rapport fra professor Andrea Saccuci av 4. oktober 2019. Lagmannsretten bemerker at dette er en rapport eller betenkning skrevet i anledning to andre tiltalte. Det er ikke klart om faktum er helt tilsvarende med Ahmads sak, og dette svekker betydningen av den. Lagmannsretten legger størst vekt på de to nevnte uttalelsene fra italienske myndigheter og finner at vilkåret om rett til ny prøving er oppfylt. Paragraf 10 nr. 2 er riktig hjemmel for å avgjøre utleveringsbegjæringen.

5.2 Tingrettens saksbehandling

Ahmad har anført at det er en saksbehandlingsfeil ved tingrettens avgjørelse at den italienske dommen ikke forelå. Lagmannsretten finner at det avgjørende er om dommen er avsagt og slutningen foreligger. Lagmannsretten peker på at grunnlaget for tiltalen var kjent. Det var da ikke en saksbehandlingsfeil at premissene ikke forelå da tingretten behandlet saken. Lagmannsretten bemerker for øvrig at dommen med oversettelse nå foreligger, slik at eventuell saksbehandlingsfeil med dette er reparert.

I tilknytning til tingrettens saksbehandling har Ahmad anført at det er en feil at tingretten ikke har vist til anførselen om at påtalemyndigheten ikke har gjort noe overfor C. Lagmannsretten behandler dette nedenfor i punkt 5.7.

5.3 Betydning av avgjørelsene fra 2016

Spørsmålet om utlevering av Ahmad ble også behandlet av domstolene i 2016. Disse avgjørelsene har ikke rettskraft i saken her, men etter lagmannsretten syn har de betydning, og det kan legges stor vekt på dem. Tingretten har vurdert dette spørsmålet og uttalt i kjennelsen 1. november 2019 side 4 - 5:

Siktede har tatt til orde for at kjennelsene fra norske domstoler i 2016 er å anse som en nullitet fordi italienske myndigheter trakk utleveringsbegjæringen tilbake. Siktede har anført at det er holdepunkter for at utleveringsbegjæringen i realiteten ble trukket allerede forut for tingrettens avgjørelse i 2016. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Retten vil bemerke at dokumentene i saken viser at utleveringsbegjæringen ble trukket formelt tilbake 12. desember 2016, jf dok. 07,12,43. Det er ikke pekt på dokumentasjon, eller sannsynliggjort for retten på annen måte at begjæringen ble trukket før dette. Høyesterett hadde før dette vurdert saken. Uansett anser retten ikke dette å være av sentral betydning for rettens vurdering. Retten tillegger ikke 2016 avgjørelsene direkte rettskraft. Det skal foretas en ny vurdering, basert på situasjonen nå, tre år etter. Avgjørelsene viser imidlertid hvordan norske domstoler på alle tre nivåer vurderte vilkårene for utlevering i saken i 2016. Denne rett finner det derfor naturlig å ta utgangspunkt i hvordan Borgarting lagmannsrett (dok. 07,05,28), med tilslutning fra Høyesterett (dok. 07,05,21) vurderte de spørsmål saken da reiste.

Side:13

Borgarting lagmannsrett har for øvrig også, i kjennelse 7. august i år, lagt til grunn at tidligere behandling er av betydning i saken, og har vist til Borgarting lagmannsretts avgjørelse av 21. oktober 2016 hva gjelder skjellig grunn til mistanke som grunnlag for varetektsfengsling.

Oppsummert, etter to dagers rettsmøte hvor siktede og fire vitner avga forklaring, og etter en gjennomgang av de tidligere kjennelsene, anser retten at vilkårene for utlevering i all hovedsak står i samme stilling som i 2016. Den viktigste utviklingen, er, slik retten ser det, at det etter 2016 er avsagt dommer mot ulike personer i sakskomplekset i Italia, herunder siktede som ble dømt til 12 års fengsel i sitt fravær. Retten kommer tilbake til dette.

Lagmannsretten slutter seg til dette.

5.4 Italias jurisdiksjon – spørsmålet om universaljurisdiksjon

Ahmad viser til at handlingene han har er dømt for er foretatt i Norge. Han anfører at Italia derfor ikke har jurisdiksjon. Han anfører at handlingene ikke er undergitt universaljurisdiksjon.

I den grad en stat har adgang til å straffeforfølge andre staters borgere for straffbare forhold begått i en tredje stat omtales det som universaljurisdiksjon. Hvor langt det er slik adgang reguleres av folkeretten. Lagmannsretten legger til grunn at hvis det er i strid med folkeretten at Italia straffeforfølger handlingene er dømt for i Bolzano, vil det ikke være grunnlag for utlevering.

I beslutningen om pågripelse av 15. juli 2019 fra tingretten i Bolzano, dok. 09,09 og 09,16, fremgår det at gruppen Rawti Shax hadde celler i flere europeiske land, herunder Italia, og at den hadde som midlertidig mål å utføre terrorhandlinger i Europa. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at handlingene delvis var rettet mot Italia. Det blir etter lagmannsrettens syn ikke noe rent eller klart tilfelle av universaljurisdiksjon. Lagmannsretten peker på at det her dreier seg om planlegging av internasjonal terrorisme med en celle i Italia og at planleggingen delvis skjer via internett. Lagmannsretten finner på dette grunnlag at det ikke er i strid med folkeretten at Italia forfølger disse handlingene.

5.5 Utleveringsloven § 10 nr. 2 – skjellig grunn til mistanke – prøvingsintensiteten

Grunnlaget for utleveringen er utlendingsloven § 10 nr. 2. Det er et vilkår at det foreligger skjellig grunn til mistanke om at Ahmad er skyldig. Hvilken prøving norske myndigheter skal foreta av grunnlaget som presenteres ved utleveringsbegjæringen fra en annen stat, er grundig vurdert i flere saker tidligere.

Det ble vurdert i lagmannsrettens kjennelse av 4. mai 2016, LB-2016-070188. Saken gjaldt spørsmålet om bevisinnhenting i saken mot Ahmad, og avgjørelsen er nevnt ovenfor. Oppsummeringen i kjennelsen er slik:

Side:14

Ut fra det ovennevnte legger lagmannsretten til grunn at domstolene etter utleveringsloven har adgang til å kreve ytterligere bevis når retten ikke finner materialet vedlagt begjæringen om utlevering uttømmende. Domstolene må foreta en selvstendig vurdering av mistankegrunnlaget, men en beslutning om pågripelse og fengsling avsagt av en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. Ut fra forarbeidenes presisering av at utleveringsbegjæringer skal behandles raskt, og at innhenting av ytterligere bevis ikke skal være den normale fremgangsmåten, legger lagmannsretten til grunn at den konkrete vurderingen av om ytterligere bevis skal innhentes, må basere seg på om bevisene anses nødvendig for å kunne ta stilling til vilkåret om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke før utlevering kan skje. Kravet til skjellig grunn må for øvrig tolkes på samme måte som tilsvarende uttrykk i straffeprosessloven § 171.

I lagmannsrettens kjennelse av 21. oktober 2016, LB-2016-114500, heter det:

Lagmannsrettens kjennelse i sak nr. 16-070188SAK-BORG/04 ble anket til Høyesteretts ankeutvalg av blant annet B. Anken over lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking ble i kjennelse 24. mai 2016 forkastet. Etter dette legger denne lagmannsrett til grunn at norske domstoler i henhold til utleveringsloven § 10 nr. 2 må foreta en selvstendig vurdering av om kravet til skjellig grunn til mistanke er oppfylt, jf. blant annet Rt-2010-40 og HR-2016-53-U, men at avgjørelsen fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. I denne forbindelse bemerker lagmannsretten at Italia må sies å ligge Norge nær, rettslig og politisk.

Tingretten har gjengitt dette og bygger på dette. Denne lagmannsrett slutter seg også til de vurderinger av prøvingsintensiteten som er gjengitt fra lagmannsrettens tidligere avgjørelser.

5.6 Utleveringsloven § 10 nr. 2 – skjellig grunn til mistanke – konkret vurdering

Spørsmålet om kravet om skjellig grunn til mistanke etter utleveringsloven § 10 nr. 2 er oppfylt er vurdert flere ganger tidligere. Ved tingrettens behandling i 2016 var det rettsmøte med flere vitneforklaringer over fire dager. Tingretten fant da at kravet var oppfylt. Fra tingrettens begrunnelse i 2016 gjengis:

Siktelsene mot Faraj Ahmad og B bygger i hovedsak på bevis som er innhentet ved bruk av skjulte tvangsmidler. Ingen av de andre vitnene som har forklart seg under de muntlige forhandlingene - heller ikke de medsiktede - har forklart seg om disse bevisene.

Etter rettens syn gir de avlyttede samtalene - tatt på ordet og lest i sammenheng -tilstrekkelige holdepunkter for at Rawt var mer enn en visjon i perioden som siktelsen omfatter, at Faraj Ahmad var den ubestridte lederen, at B var deltaker i og formidlet beskjeder innenfor denne strukturen, og at begge var klar over at det innenfor rammen av denne strukturen, var forutsatt terrorhandlinger, og at de hadde terrorhensikt.

Side:15

Det var allerede 02.09.2012 tale om å arbeide som en menneskelig kropp med Faraj Ahmad som hjernen og den eneste med full oversikt og kontroll. Det var 16.10.2012 og 02.03.2013 tale om en medlemsavgift på 3 prosent av medlemmenes inntekter. Det var gjennomgående tale om hemmelighold, jf eksempelvis Faraj Ahmads uttalelse 16.03.2013 om at de skulle la fienden tro at de holdt på med harmløse aktiviteter, være årvåkne og forsøke å forhindre infiltrasjon, og Bs beskjed til F 19.05.2012 om å opprette en hemmelig komite som ikke måtte "be known by anyone" og som måtte "be secret".

Faraj Ahmad snakket 02.09.2012 om å likvidere mennesker og overlate oppgaven med å gjøre noe ut av temaene som opptok dem, til "someone else that nobody knows". Han snakket 09.02.2013 om å bruke kriminelle til å drepe personer som de ville kvitte seg med. Han snakket 02.03.2013 om at de hadde bestemt trinnvis å brenne det norske flagget, den norske grunnloven og Stortinget. Han snakket 16.03.2013 om å holde levende de som er i stand til å sende opp missiler, og at B var villig til å gjøre det han blir bedt om. B formidlet 19.05.2012 en beskjed til F om å danne en hemmelig komite, og snakket 24.04.2014 om at det ikke ville skje forandringer uten at blod utgytes.

Slik retten ser det fremstår Faraj Ahmads forklaring om at han ikke visste at F var hans tilhenger før i forbindelse med utleveringssaken, og at han aldri ga noen ordre om å opprette en hemmelig komite, som påfallende når den holdes opp mot Bs uttalelser til F i samtalen 19.05.2012. Som nevnt sa B da at Faraj Ahmad (Mamosta) hadde spurt etter og villet hilse til F, og at Faraj Ahmad hadde villet at han skulle be F personlig om å opprette en hemmelig komite.

Slik retten ser det stemmer den omstendigheten at det gikk en uke fra B besøkte Faraj Ahmad til han formidlet beskjeden til F, godt med at B flere ganger sa at det ikke hastet, og at de trengte tid og tålmodighet.

Videre fremstår Bs forklaring om at han ikke kjenner noen i Nederland, som påfallende. I samtalen 19.05.2012 sa han to ganger at han kjente "the brother" i Nederland som F skulle settes i kontakt med. Bs forklaring om at han i samtalen 24.04.20l4 sa at denne broren var arrestert bare for å slippe flere spørsmål, fremstår også som påfallende. Det er opplyst at det på dette tidspunktet var blitt pågrepet en person i besittelse av våpen i Nederland som er satt i forbindelse med Rawt.

At det gikk så lang tid mellom samtalene og at F brukte kodespråk, jf hans spørsmål om "footballteam", forklarer imidlertid at B først ikke skjønte hva F spurte om i samtalen 24.04.2014.

Endelig fremstår Bs forklaring om at han i samtalen 19.05.2012 tilbød F penger helt på egne vegne som påfallende når den holdes opp mot at han befant seg i en svært vanskelig økonomisk situasjon.

Side:16

Oppsummert mener retten at det som er fremkommet under de muntlige forhandlingene her, ikke svekker tilliten til vurderingene som er gjort av domstolene i Roma og Trento av at det foreligger skjellig grunn til mistanke, og at de to kjennelsene må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen.

Etter rettens syn viser dessuten mistankegrunnlaget som er behandlet her - både når dette ses isolert og i sammenheng med mistankegrunnlaget som er beskrevet for de andre siktede i de italienske kjennelsene - at det foreligger skjellig grunn til å mistenke Faraj Ahmad og B for å ha overtrådt straffeloven (2005) § 133, jf § 131:

I følge de italienske kjennelsene skal eksempelvis F ha hatt en ledende rolle i og vært talsmann for nettopp en italiensk celle av Rawti Shax, j f Trento-kjennelsen side 10-11. Han skal ha arbeidet for å radikalisere muslimer, holdt kontakt med personer som har vært involvert i terrorhandlinger, rost deres handlinger og insistert på voldelige aksjoner som bortføringer og attentater i Europa eller mot europeiske og vestlige interesser i Midtøsten, for å få frigitt Faraj Ahmad. Han skal ha samlet inn penger til Rawt, martyrfamilier og militær trening av personer – deriblant G - i områder med jihad. Han skal ha fått i oppdrag å skaffe våpen, og skal ha søkt informasjon på internett om hvordan man lager hjemmelagde bomber.

G skal ha skal blant annet ha blitt sendt til Syria med støtte fra Rawt for militær trening og deltatt i terrorhandlinger der, jf Trento-kjennelsen side 14.

F er nå dømt til fengsel i seks år for overtredelse av den italienske straffeloven § 270 bis første ledd, og G og de to andre medsiktede i Italia til fengsel i fire år for overtredelse av samme bestemmelses andre ledd. Domfellelsen skjedde 25.05.2016 etter forenklet behandling ved domstolen i Trento. Begrunnelsen foreligger ikke ennå. Den skal etter det opplyste som hovedregel komme innen 90 dager etter domfellelsen. Det fremstår likevel som mest sannsynlig at F, G og de to medsiktede er dømt i samsvar med siktelsen.

I følge de italienske kjennelsene skal D ha ledet Rawt sammen med C i perioden da Faraj Ahmad satt fengslet i Norge. Han skal ha hatt oppgaven med å styre økonomien, jf Trento-kjennelsen side 7-8. Faraj Ahmads svigersønn E skal ha deltatt i økonomistyringen og fastleggingen av strategien, samt formidlet beskjeder til Faraj Ahmad i fengslet, jf side 9.

Westminster Magistrates' Court uttalte i avgjørelse av 26.02.2016 i utleveringssaken mot D, E og den tredje medsiktede i England at "the evidence has been considered and found to be of strong probative value", jf side 17-18. De tre kunne likevel ikke utleveres fordi det på dette tidspunktet ikke forelå en tiltale mot dem i Italia slik den engelske utleveringsloven krever.

Det er for øvrig også skjedd etterforskning mot Rawti Shax/Didi Nwe i Sveits og Tyskland. I Sveits skal det ikke være opprettet etterforskning mot Faraj Ahmad på grunn av manglende jurisdiksjon. I Tyskland er saken mot Faraj Ahmad stanset opp i påvente av en avklaring på spørsmålet om jurisdiksjon. I en e-post fra statsadvokat

Side:17

Jochen Bader som er gjengitt i skriv fra PST av 15.04.2016, er det fremholdt at saken ikke er stanset opp på grunn av mangel på bevis.

Lagmannsretten sluttet seg til dette i kjennelsen 21. oktober 2016.

Tingretten har i kjennelsen 1. november 2019 sluttet seg til dette og bemerket på side 10 til 12:

Siktede, ved advokat Meling, har nå tatt til orde for at opplysningene i saken er for vage og diffuse til å anse at det er ført tilstrekkelig bevis for mistanken. Siktede har også anført at formuleringene i Bolzano beslutningen viser at terskelen for hva som er å anse som terror er lavere i Italia enn i Norge. Retten er ikke enig i dette. I Bolzano kjennelsen s. 1-5 er beskrivelsen av det straffbare forholdet slik at det etter rettens syn klart også ville vært straffbart etter norsk straffelov (2005) § 133 første ledd, jf siktelsen av 16. juli 2019, dok. 04,01.

Siktede har også anført at det ikke kan legges til grunn at Rawti Shax er en terrorgruppe/-organisasjon, særlig fordi organisasjonen ikke står oppført på FNs terrorliste. Det må da kreves, ifølge siktede, at organisasjonen har utført et terrorangrep. Dette har ikke Rawti Shax gjort.

Utfra kjennelsene fra ting- og lagmannsrett i 2016 kan ikke retten se at dette ble særskilt anført ved den tidligere behandlingen av saken. I lagmannsrettens avgjørelse, som siterer tingrettens vurdering (s. 8) fremgår det imidlertid at «begge var klar over at det innenfor rammen av denne strukturen var forutsatt terrorhandlinger og at de hadde terrorhensikt». Dette ble således vurdert. Retten vil påpeke at straffeloven § 133 første ledd, som den norske siktelsen gjelder, ikke krever at hverken at det er en tilknytning til en organisasjon og heller ikke at denne står på FNs terrorliste. Siktedes forsvarer har heller ikke pekt på rettslig relevante kilder som oppstiller noe slikt krav. Fra siktedes side er anførselen ment underbygget av forklaring fra førsteamanuensis Lars Gule.

Retten vil for øvrig bemerke at straffeloven § 136 som gjelder deltakelse i en terrororganisasjon, heller ikke krever at organisasjonen står på FNs terrorliste. Dette fremgår uttrykkelig av Prop. 131 L (2012-2013) kap. 14.1 s. 86-87 hvor det uttales at vurderingen av om det er en terrororganisasjon må gjøres konkret.

Som nevnt foran, har også italiensk høyesterett i mai 2018 rettskraftig avgjort straffesak mot fire personer i Italia i det samme sakskomplekset, jf dok. 02,03,01.
(...)

Det fremgår videre av Bolzano kjennelsen, dok. 09,16 s. 2 at italienske myndigheter har lagt til grunn at de siktede har holdt møter med hverandre i en organisert transnasjonal struktur med en felles religiøs og fundamentalistisk ideologi, Rawti Shax, som hadde internasjonal terrorisme som sitt erklærte mål. Det er således også underbygget at det er inngått et forbund, jf strl. § 133.

I 2012 ble Ahmad pågrepet for andre straffbare forhold. Han satt fengslet i Kongsvinger fengsel og det ble gjennomført romavlytting i fengselet hvor samtaler

Side:18

med hans besøk ble tatt opp. Disse lydopptakene er senere utlevert italiensk politi, og utgjør deler av bevismaterialet mot Ahmad.

Siktede har anført at retten ikke kan behandle utleveringsspørsmålet uten å få tilgang til disse lydopptakene.

Borgarting lagmannsrett vurderte i 2016 forsvarers begjæring om å få utlevert og gjennomgå lydopptak gjort av Ahmad, brukt i saken mot ham i Italia:

Lagmannsretten finner for bevisvurderingen og de øvrige problemstillinger utleveringsbegjæringen reiser, ikke grunn til supplerende bevismateriale. Lagmannsretten vil i denne sammenheng peke på at det dreier seg om en sak om utlevering, og de siktede vil ved behandling av straffesaken kunne få mulighet til å fremlegge ytterligere materiale dersom dette anses nødvendig.

Siktede har anført at det har skjedd feil i forbindelse med tolkningen. Siktede har gitt flere eksempler på samtaler han mener er feil tolket, eller tatt ut av sin sammenheng.

Oslo tingrett, med tilslutning fra Borgarting lagmannsrett vurderte også dette i 2016:

Retten holder sannsynligheten for at samtalene over er blitt oversatt, redigert og iblandet vurderinger på en slik måte at de gir et feilaktig helhetsbilde, som liten. Politioverbetjent i PST, Geir Øvstedal, har forklart at han var kjent med samtalene som ble avlyttet i Norge før de ble oversendt til Italia, og at han ikke har sett store misforhold i gjengivelsene i de italienske kjennelsene. Han har kjent igjen "kontekst, innhold og resyme".

Tingretten slutter seg til dette, og finner ikke at det er påberopt forhold som tilsier det nå er behov for tilgang til ytterligere bevismateriale fra Italia. Retten kan heller ikke se at anførselen svekker mistankegrunnlaget.

Gjennom to dagers rettsforhandlinger, herunder en dags bevisførsel fra siktedes side, er det etter rettens syn ikke fremkommet noe som svekker mistanken.

For lagmannsretten har Ahmad nå flere anførsler knyttet til feil og mangler ved oversettelser fra lydopptakene i Kongsvinger fengsel i 2012. Lagmannsretten viser her til vurderingene av prøvelsesintensiteten norske domstoler skal foreta. Lagmannsretten viser videre til det samlede bevisbildet som fremkommer gjennom materialet som er nevnt foran. Lagmannsretten viser også til uttalelsen fra politioverbetjent Geir Øvstedal i tingretten i 2016. Den er gjengitt i tingrettens kjennelse med tilslutning fra lagmannsretten i 2016. Videre er den gjengitt i tingrettens kjennelse 1. november 2019, og den er inntatt ovenfor.

Lagmannsretten slutter seg til de vurderinger de tidligere rettsinstanser har gjort. På bakgrunn av dette finner lagmannsretten at de påberopte feil og mangler ved oversettelsene

Side:19

ikke rokker ved konklusjonen om at vilkåret om skjellig grunn til mistanke om at Ahmad er skyldig etter tiltalen er oppfylt.

Ahmad har vist til oversettelse til kurdisk av stenografinotater fra Geir Øvstedals forklaring ved rettsmøte i Italia. Ahmad anfører at det er flere uforståelige uttalelser der. På bakgrunn av det samlede øvrige bevismaterialet finner ikke lagmannsretten at disse anførslene rokker ved konklusjonen om at vilkåret om skjellig grunn til mistanke om at Ahmad er skyldig etter tiltalen er oppfylt.

Ahmad har vist til at påtalemyndigheten ikke har gjort noe mer overfor C. Påtalemyndigheten opplyser at man her avventer den rettslige behandlingen i Italia. Lagmannsretten kan ikke se at påtalemyndighetens behandling av Cs sak har betydning for spørsmålet om vilkårene er til stede for utlevering av Ahmad. Slik tingretten har begrunnet sin avgjørelse kan heller ikke lagmannsretten se at det er en feil at påtalemyndighetens behandling av C ikke er nevnt i tingrettens kjennelse.

5.7 Dommen fra Bolzano

Ahmad har vist til dommen side 19. Der fremgår det at det ikke var hindringer for at han kunne møte i rettssaken, og at det var hans eget valg at han ikke var til stede. Ahmad anfører at dette ikke er korrekt. Han kom ikke fordi han ikke fikk de nødvendige garantier om retur og vern mot utlevering. Han anfører at det var meget god grunn for ham til ikke å møte, og det var ikke frivillig. Lagmannsretten bemerker at Justisdepartementet hadde instruert UDI om å utstede midlertidige reisedokumenter. Når det gjelder garantier for retur og vern mot utlevering, legger lagmannsretten til grunn at italienske myndigheter følger EMK, jf. avsnitt 5.9 nedenfor. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at uttalelsen i dommen om at Ahmad uteble etter eget valg er uriktig.

Ahmad har vist til dommen side 5. Der henvises det til tidligere terroristerfaring. Han viser til at tidligere siktelser i Norge for terroristvirksomhet ble henlagt av Riksadvokaten i 2004. Lagmannsretten bemerker for det første at det han viser til står innledningsvis i forbindelse med gjengivelse av tiltalen. I dommen blir tiltalen mot Ahmad presisert slik (dommen side 5):

...a former emir of Ansar-al-Islam

promoted, constituted, organized and headed the organization Rawti Shax alias Didi Nwe with international terrorist purposes,

1. until March 2012

acting from Europe, on the basis of previous terrorist experience gained in Ansar al-Islam (as emir) and the Kurdistan Battalion, with the need to conceal his real activity from Western governments:

Side:20

- he designed and realized the complex associative structure – on two levels – as described above, preparing also specific organizational charts indicating the roles and functions and developing a programme divided into several phases;

- ...

Deretter kommer en opplisting på elleve punkter.

Lagmannsretten peker på at henleggelsen skjedde i 2004, mens denne delen av tiltalen gjelder forhold frem til mars 2012. Forholdet til utleveringsloven § 8 nr. 2 er vurdert i avsnitt 5.8 nedenfor. Lagmannsretten peker videre på at tidligere terroristerfaring er nevnt som en bakgrunn for de konkrete forholdene som er listet opp. Lagmannsretten kan ikke se at denne anførselen har betydning for spørsmålet om det foreligger skjellig grunn til mistanke.

Ahmad har også vist til dommen side 34 der det er lagt stor vekt på et utsagn om å brenne parlamentet. Han anfører at uttalelsen er tatt ut av sin sammenheng. På lydfilene fremgår at han etterpå sa at meningen var å brenne grunnloven inne i parlamentet. Lagmannsretten bemerker for det første at uttalelsen uansett indikerer en aksjonistisk gruppe og planlegging av aksjoner, og aksjonen vil høyst sannsynlig være ulovlig – både brannstiftelse inne i et parlament og eventuelt ulovlig adkomst dit, er forbudt. Lagmannsretten bemerker videre at dette bare er en av mange uttalelser og bevismomenter dommen bygger på. Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det her foreligger en feil som har nevneverdig betydning for spørsmålet om det er skjellig grunn til mistanke.

Ahmad har videre vist til en rekke steder i dommen der han mener det er oversettelsesfeil eller feiltolkninger. Lagmannsretten bemerker her at utlevering skjer etter utleveringsloven § 10 nr. 2. Vilkåret er at det foreligger skjellig grunn til mistanke, og prøvelsesintensiteten er noe begrenset, jf. avsnitt 5.5 ovenfor.

Dommen fra Bolzano bygger på et stort og samlet bevismateriale. Det er mange uttalelser fra Ahmad som er nevnt i dommen, og disse må ses i sammenheng. Lagmannsretten viser til ett eksempel. På side 65 i dommen er det vist til «launching missiles». Ahmad anfører at dette refererer seg til bruk av media og ikke raketter. Lagmannsretten tar ikke stilling til hva som er riktig forståelse, men finner det meget forståelig om det er oppfattet som raketter. Lagmannsretten kan ikke se at anførselen fra Ahmad her om at domstolen i Bolzano har misforstått bidrar til at å svekke mistankegrunnlaget.

Dommen bygger også på andre bevis enn avlyttede samtaler Ahmad har hatt.

Side:21

Lagmannsretten nevner her særlig:

- kommunikasjon på sosiale media, chatterom mv, dommen side 30 og 31,
- dokumenter beslaglagt hos Ahmad 20. mars 2013, dommen side 32,
- overvåkning i Syria av G, dommen side 37,
- avlyttet samtale med F, Yadgar og Haji 23. mai 2012, dommen side 38.

Lagmannsretten viser til vurderingen i punkt 5.6 ovenfor. Etter lagmannsrettens syn inneholder ikke dommen noe som svekker mistankegrunnlaget. Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at kravet om skjellig grunn til mistanke i utleveringsloven § 10 nr. 2 er oppfylt.

5.8 Utleveringsloven § 8 nr. 2 – fare for dobbelt straffeforfølgning

Utleveringsloven § 8 inneholder forbud mot utlevering om forholdet allerede er strafferettslig avgjort i Norge. Paragraf 8 nr. 2 bestemmer at hvis forfølgningen allerede er innstilt i Norge på grunn av mangel på bevis, kan utlevering bare skje om vilkårene i straffeprosessloven § 74 første og sjette ledd foreligger, («oppdaget bevis av vekt»). Ahmad anfører at norsk politi i 2012 fant et kart som knyttet ham til Rawti Shax eller Didi Nwe og at dette var en del av bevismaterialet som gikk inn i påtalemyndighetens påstand og anførsel om terrortrussel. Ahmad ble frifunnet for anklagen om terrortrussel i november 2012. Ahmad anfører at når påtalemyndigheten velger å la nevnte bevismateriale gå inn i en foreliggende tiltale og ikke bli en selvstendig sak, er det en påtalemessig avgjørelse som ender saken. Det er da ikke adgang til ny sak i Norge uten at det oppdages bevis av vekt, jf. straffeprosessloven § 74 første og sjette ledd. Dette stenger også for utlevering, jf. utleveringsloven § 8 nr. 2.

Ahmad anførte dette også for tingretten, og tingretten kommenterte dette i kjennelsen 1. november 2019 side 14 til 15:

Siktede har anført at han har vært siktet og PST gjorde beslag i det som var organisasjonskart til Rawti Shax i 2015. Det var således informasjon om Rawti Shax i det beslaget PST gjorde. Ahmad har da, etter forsvarers anførsel, således vært siktet for det samme forholdet i Norge som han nå begjæres utlevert for. Det er anført at utleveringsloven § 8 nr. 1 da stenger for utlevering.

Utleveringsloven § 8 nr. 1 bestemmer at utlevering ikke kan skje når det her i riket er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse angående handlingen. Bestemmelsens nr. 2 sier at dersom forfølgningen mot en siktet er innstilt på grunn av mangel på bevis, kan utlevering bare skje når det senere er oppdaget bevis av vekt, jf strpl. § 74 første og sjette ledd.

Retten legger, på grunnlag av forklaringen til politioverbetjent Geir Øvstedal, til grunn at Faraj Ahmad aldri i Norge har vært etterforsket for deltakelse i gruppen Rawti Shax. Det er heller ikke holdepunkter i saken for noe annet. At politiet har tatt beslag i dokumenter som inneholder organisasjonskart for gruppen, kan ikke stenge

Side:22

for utlevering. Beslaget ble, etter Øvstedals forklaring, oversendt italienske myndigheter. Siktede har altså ikke vært straffeforfulgt i Norge for de handlinger den italienske saken gjelder.

Så vidt retten kan se, ble for øvrig samme eller lignende anførsel behandlet av Borgarting i 2016 (s. 12):

Najumuddin Faraj Ahmads forsvarer har i støtteskriv anført at utleveringskonvensjonen (13. desember 1957) artikkel 8 og 9 er til hinder for utlevering i den foreliggende saken. Lagmannsretten kan ikke se at verken artikkel 8 eller artikkel 9 tilsier at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt. Slik lagmannsretten ser det, er ikke de faktiske forholdene som Najumuddin Faraj Ahmad nå er siktet for i Italia sammenfallende med forholdene omhandlet i tiltalebeslutning 22. juni 2012 eller 10. juli 2012, som ble behandlet ved Borgarting lagmannsretts dom 6. desember 2012 (LB-2012-68482). Det kan etter lagmannsrettens skjønn i denne forbindelse ikke være av avgjørende betydning at enkelte av de bevis som i foreliggende sak påberopes av påtalemyndigheten, er innhentet forut for de to nevnte tiltalebeslutningene fra 2012 og følgelig også forut for Borgarting lagmannsretts dom 6. desember 2012.

Lagmannsretten slutter seg til dette, og denne anførselen fører ikke frem.

5.9 Utleveringsloven § 6

Etter utleveringsloven § 6 kan utlevering ikke skje om det medfører fare for forfølgelse som retter seg mot liv, frihet eller for øvrig har alvorlig karakter. Ahmad har anført at hvis han utleveres til Irak, er det fare for hans liv. Dette vil også være brudd på retten til liv, jf. EMK art. 2 Han anfører at ved en utlevering til Italia er det fare for videre utlevering til Irak. Slik videre utlevering til tredjeland omfattes også av bestemmelsen. Ahmad anfører at tingretten nøyet seg med formelle betraktninger, og at det ikke er tilfredsstillende.

Spørsmålet ble vurdert av tingretten, og i kjennelsen 1. november 2019 heter det på side 15-16:

Siktede har videre anført at en utlevering til Italia vil medføre risiko for at han derfra kan bli utlevert til Irak. Han har vist til at norske myndigheter har lagt til grunn at en utsendelse til Irak vil medføre en fare som nevnt i utleveringsloven § 7, jf FNs flyktningkonvensjon artikkel 33, og at han vil risikere dødsstraff ved utlevering til Irak. Vedtaket fra norske utlendingsmyndigheter er ikke lagt frem for retten, og det er heller ikke ettersendt slik forsvarer opplyste at det ville bli. Retten tar imidlertid utgangspunkt i at anførselen er riktig. Den ble også ble behandlet i 2016:

Det fremgår av Oslo tingretts kjennelse:

Slik retten ser det vil ikke utlevering til Italia sette Faraj Ahmads liv i alvorlig fare, jf utleveringsloven § 6. Italia har riktignok en utleveringsavtale med Irak, men Italia er på samme måte som Norge bundet av EMK og artiklene 2 og 3

Side:23

om retten til liv og beskyttelse mot tortur - også ved vurderingen av videre utlevering til Irak. Igjen må det få betydning at Italia er et land som ligger nært Norge rettslig og politisk og som har vært part i EMK i lang tid.

Lagmannsretten sluttet seg til dette på side 13 i sin kjennelse. Retten kan ikke se at det er anført forhold som tilsier en endret vurdering av dette nå. Retten vil også peke på utleveringskonvensjonen artikkel 15 som setter forbud mot at den stat som begjærer utlevering overgir den utleverte personen til en tredje stat for forbrytelser som er begått før utleveringen uten samtykke av den utleverende staten.

Lagmannsretten slutter seg til dette. Ahmad har vist til nevnte betenkning fra professor Andrea Sacccucci av 4. oktober 2019 der det fremgår at to andre personer i lignende situasjoner ikke kan være trygge mot videre utlevering fra Italia til Irak. Lagmannsretten viser til utleveringskonvensjonen artikkel 15 som er nevnt ovenfor og kan ikke se at denne betenkningen endrer standpunktet ovenfor.

Ahmad har anført at utlevering til Italia vil medføre fare for forfølgelse og brudd på retten til vern mot tortur og umenneskelig behandling, jf. utleveringsloven § 6 og EMK art. 3. Han har særlig vist til at Italia er dømt for flere brudd på EMK art. 3.

Lagmannsretten peker på at det er en rekke europeiske land som er dømt for brudd på EMK art. 3. Lagmannsretten viser til de generelle synspunktene i tingrettens kjennelse med henvisning til tidligere avgjørelser i saken om at Italia er et land som ligger nært Norge politisk og rettslig og som lenge har vært tilsluttet EMK. Lagmannsretten kan ikke se at det forhold at Italia er dømt for brudd på EMK art. 3 i flere saker medfører at utlevering vil komme i strid med retten til vern mot tortur og umenneskelig behandling eller medføre fare for forfølgelse som retter seg mot Ahmads liv, frihet eller som for øvrig har alvorlig karakter.

Ahmad har anført at det må kreves en garanti for at han returneres til Norge etter endt soning. Dette ble også anført for tingretten som uttalte på side 17 i kjennelsen 1. november 2019:

Siktede har også bedt retten stille krav om at utlevering kun skal skjer på det vilkår at han sendes tilbake til Norge igjen etter gjennomført straffeforfølgning i Italia, jf utleveringsloven § 11 nr 2. Slik retten ser det, er det departementet som er nærmest til å vurdere om en slik garanti skal stilles, jf også HR-2019-729-U.

Lagmannsretten slutter seg til dette.

5.10 Manglende habilitet hos regjeringen

Ahmad har anført at regjeringen er inhabil. Dette ble også anført for tingretten, som uttalte på side 17 i kjennelsen 1. november 2019:

Side:24

Siktedes forsvarer har for retten nå også fremmet en anførsel om at det foreligger inhabilitet hos politisk ledelse i Justisdepartementet og retten må derfor være særlig bevisst sitt ansvar i saken, særlig fordi politi og påtalemyndighet er underlagt departementets instruksjonsmyndighet i utleveringssaker.

Retten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn i vurderingen av habilitet hos politisk ledelse i departementet. Som nevnt innledningsvis, skal retten vurdere hvorvidt vilkårene for utlevering er til stede, jf utleveringsloven § 17. Det tilligger deretter departementet, å vurdere hvorvidt utlevering skal skje, jf loven § 18. Retten kan ikke se at det foreligger omstendigheter som tilsier at PST eller påtalemyndighet ikke har hatt den nødvendige objektivitet knyttet til rettens behandling av saken.

Lagmannsretten slutter seg til dette. Ahmad har særlig anført at det var en feil ved tingrettens kjennelse at de anførte grunnlagene for inhabilitet ikke ble drøftet. Lagmannsretten bemerker at så lenge inhabilitet ikke foreligger hos PST og påtalemyndigheten, er det ikke nødvendig å drøfte om regjeringen er inhabil.

5.11 Oppsummering

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vilkårene for utlevering foreligger, og at anken ikke fører frem.

På dette grunnlag forkastes anken.

Kjennelsen er enstemmig.

SLUTNING

Anken forkastes.