TOSLO-2019-128645

Instans:	Oslo tingrett - Kjennelse
Dato:	2019-11-01
Publisert:	TOSLO-2019-128645
Stikkord:	(Mulla Krekar), Utlevering, Prøving av vilkår
Sammendrag:	Saken gjaldt hvorvidt vilkårene for utlevering av mulla Krekar til Italia var til stede. Retten kom til at vilkårene for å utlevere mulla Krekar til Italia var oppfyllt. Se også oversikt over Mulla Krekar-sakene.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSLO-2019-128645 (sak nr. 19-128645ENE-OTIR/01) - Borgarting lagmannsrett LB-2019-169168 - Høyesterett HR-2020-57-U
Parter:	Påtalemyndigheten v/Politiets sikkerhetstjeneste (politiadvokat Per Niklas Hafsmoe) mot Najumuddin Faraj Ahmad (advokat Brynjar Nielsen Meling, advokat Bjørn Andrè Gulstad)
Forfatter:	Tingrettsdommer Elisabeth Jordan Ramstad
Lovhenvisninger:	Utleveringsloven (1975) §3, §6, §7, §8, §10, §11, §13, §17, §18, Straffeprosessloven (1981) §171, Straffeloven (2005) §131, §133, §136, Straffeloven (1902) §147a, Menneskerettsloven (1999) EMKN A2, EMKN A3

Saken gjelder hvorvidt vilkårene for utlevering av Najumuddin Farah Ahmad til Italia er til stede.

1. Sakens bakgrunn

Najumuddin Faraj Ahmad, også kjent som Mullah Krekar, er født 7. juli 1956 i Nord Irak. Han ble varig utvist ved UNEs vedtak 12. mai 2005, da han ble ansett å utgjøre en fare for rikets sikkerhet. Vedtaket ble kjent gyldig ved Høyesteretts dom 8. november 2007. Det har ikke latt seg gjøre å effektuere utsendelsen i ettertid.

Italienske myndigheter har siden 2009 etterforsket et nettverk av personer med tilhørighet til en gruppe ved navn Rawti Shax, som, ifølge italienske myndigheter, hadde hemmelige celler med formål om å begå terrorhandlinger i Europa/Vesten. Det langsiktige målet skulle være å styrte det sittende selvstyret i Kurdistan og erstatte styret med en teokratisk stat basert på sharia. Etterforskningen omfattet etter hvert 22 personer, og skjedde ved bruk av internasjonalt politisamarbeid og det ble også brukt skjulte etterforskningsmetoder.

I følge italienske myndigheter var siktede leder av Rawti Shax.

Domstolen i Roma avsa den 18. juli 2015 kjennelse for pågripelse av i alt 17 personer, herunder Ahmad. Disse var siktet for overtredelse av terrorbestemmelsen i den italienske straffeloven § 270 bis, jf §§ 3 og 4. Etter ny begjæring fra statsadvokaten, avsa domstolen i Trento som riktig rettskrets 25. november 2015 kjennelse for pågripelse og varetektsfengsling av 10 av de opprinnelig 17 personene. Ahmad var blant disse ti.

Det ble gjennomført en internasjonal politiaksjon 12. november 2015, hvor siktede ble pågrepet og varetektsfengslet i Norge. Dette var basert på en europeisk arrestordre fra Italia basert på de nevnte kjennelsene.

Italienske myndigheter begjærte siktede utlevert 30. november 2015. Forut for utleveringsbegjæringen hadde domstolen i Trento, Italia, avsagt kjennelse om varetektsfengsling av siktede.

Oslo tingrett fant 29. juni 2016 at vilkårene for utlevering av siktede var til stede. Kjennelsen ble anket, og Borgarting lagmannsrett forkastet enstemmig anken i kjennelse 21. oktober 2016. Også denne kjennelsen ble anket, og i Høyesteretts kjennelse 22. november 2016 ble anken forkastet.

I skriv av 25. november 2016 trakk i midlertid Italienske myndigheter

Side:2

utleveringsbegjæringen. Siktede ble løslatt 30. november 2016.

Iretteføringen av sakene i Italia er delt opp i flere rettsprosesser.

For de siktede som satt fengslet i Italia falt dom i retten i Trento 25. mai 2016. Ankedomstolen avsa dom 13. februar 2017. Anken til Høyesterett i Italia ble forkastet ved avgjørelse av 11. mai 2018. Disse sakene er således rettskraftig avgjort.

Det ble tatt ut tiltale mot Faraj Ahmad i Italia den 28. oktober 2018. Denne er forkynt for ham. Hovedforhandling startet i oktober 2018 og er gjennomført i flere bolker. Justisdepartementet i Norge instruerte UDI til å utstede midlertidige reisedokumenter slik at han fikk mulighet til å være til stede under hovedforhandlingen. Han valgte allikevel ikke å reise. Det falt dom i retten i Bolzano i Italia 15. juli i år. Siktede ble idømt fengselssstraff i 12 år. Dommen er ikke rettskraftig og domspremissene var ved oppstart av rettsmøtet til behandling av denne saken ikke skrevet ut.

Samme dag som dommen i Bolzano falt, utferdiget domstolen i Bolzano en beslutning om pågripelse av siktede, og Italienske myndigheter sendte ut en europeisk arrestordre. Siktede ble pågrepet av politiets sikkerhetstjeneste (PST) samme dag og han har sittet varetektsfengslet siden.

2. Rettens behandling

I påtegning 16. august 2019 til Oslo tingrett har PST begjært rettens avgjørelse for at vilkårene er til stede for utlevering av siktede til Italia. Siktedes advokat, Brynjar Meling, tilkjennega i e-post at siktede ikke ville samtykke i utlevering, og han ba om at det ble avsatt fem dager til rettsmøte. Retten besluttet at det skulle settes av to dager til saken.

Advokat Meling krevet også at retten ikke berammet saken før domspremissene i den italienske dommen forelå. Etter italiensk rett, tilkjennegis først domsslutningen, og retten har deretter 90 dager til å skrive domspremissene. Oslo tingrett besluttet i brev 20. september 2019 å behandle utleveringsbegjæringen uten domspremissene. Det var uklart når domspremissene faktisk kunne forventes, og disse ville deretter måtte oversettes. Dette måtte antas å ta noe tid. Retten la avgjørende vekt på at hensynet til et effektivt internasjonalt strafferettssamarbeid tilsier at utleveringsbegjæringer behandles raskt, jf også forskrift om internasjonalt samarbeid i straffesaker § 5.

Domspremissene var ved oppstart av rettsmøtet heller ikke skrevet ut. Aktor opplyste for øvrig muntlig på dag 2 av forhandlingene at han hadde fått opplyst at domspremissene nå skulle være skrevet ut, dog ikke oversatt.

Det ble avholdt et telefonmøte mellom dommer, aktor og forsvarer den 26. oktober 2019, i forkant av behandlingen i tingretten.

Side:3

I fremdriftsplanen for saken, var Advokat Meling og siktede tildelt én av rettsdagene til fri disposisjon med tanke på forklaring og bevisførsel for øvrig. Retten hadde i brev av 20. september 2019 til prosessfullmektigene tilkjennegitt at retten anser at avgjørelsene fra norsk domstol i 2016 vil ha betydning for rettens vurdering, og at retten særskilt var opptatt av å få frem nye omstendigheter eller forhold som tilsier en endret vurdering nå. Den andre dagen gikk med til prosessfullmektigenes dokumentasjon og innlegg. Siktede avga forklaring. Advokat Meling førte fire vitner. Påtalemyndigheten førte ingen vitner.

3. Betydningen av de norske rettsprosessene i 2016

Etter § 1 i utleveringsloven kan den som i fremmed stat er siktet, tiltalt eller domfelt for straffbar handling, og som oppholder seg her i riket, utleveres etter lovens bestemmelser. Retten skal, etter utleveringsloven §17, vurdere om vilkårene for utlevering er til stede. Dersom retten finner at vilkårene er til stede, skal departementet vurdere om utlevering skal skje, jf § 18.

Slik retten ser det, er det naturlig å ta utgangspunkt i avgjørelsene fra 2016, hvor Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett anså at vilkårene for utlevering av siktede forelå. Ahmads anke til Høyesterett ble forkastet.

Ahmad er nå domfelt i retten i Bolzano i Italia for de forhold han tidligere har vært siktet for. Dette fremgår av Bolzano kjennelsen, dok. 09,09, sammenholdt med Trento kjennelsen, dok. 07,12,07, sammenholdt med de vurderinger som ble gjort av norske domstoler i 2016. Det er det samme straffbare forhold, som norske domstoler vurderte som grunnlag for utlevering i 2016.

Siktede har tatt til orde for at kjennelsene fra norske domstoler i 2016 er å anse som en nullitet fordi italienske myndigheter trakk utleveringsbegjæringen tilbake. Siktede har anført at det er holdepunkter for at utleveringsbegjæringen i realiteten ble trukket allerede forut for tingrettens avgjørelse i 2016. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Retten vil bemerke at dokumentene i saken viser at utleveringsbegjæringen ble trukket formelt tilbake 12. desember 2016, jf dok. 07,12,43. Det er ikke pekt på dokumentasjon, eller sannsynliggjort for retten på annen måte at begjæringen ble trukket før dette. Høyesterett hadde før dette vurdert saken. Uansett anser retten ikke dette å være av sentral betydning for rettens vurdering. Retten tillegger ikke 2016 avgjørelsene direkte rettskraft. Det skal foretas en ny vurdering, basert på situasjonen nå, tre år etter. Avgjørelsene viser imidlertid hvordan norske domstoler på alle tre nivåer vurderte vilkårene for utlevering i saken i 2016. Denne rett finner det derfor naturlig å ta utgangspunkt i hvordan Borgarting lagmannsrett (dok. 07,05,28), med tilslutning fra Høyesterett (dok. 07,05,21) vurderte de spørsmål saken da reiste.

Borgarting lagmannsrett har for øvrig også, i kjennelse 7. august i år, lagt til grunn at tidligere behandling er av betydning i saken, og har vist til Borgarting lagmannsretts

Side:4

avgjørelse av 21. oktober 2016 hva gjelder skjellig grunn til mistanke som grunnlag for varetektsfengsling.

Oppsummert, etter to dagers rettsmøte hvor siktede og fire vitner avga forklaring, og etter en gjennomgang av de tidligere kjennelsene, anser retten at vilkårene for utlevering i all hovedsak står i samme stilling som i 2016. Den viktigste utviklingen, er, slik retten ser det, at det etter 2016 er avsagt dommer mot ulike personer i sakskomplekset i Italia, herunder siktede som ble dømt til 12 års fengsel i sitt fravær. Retten kommer tilbake til dette.

4. Er utleveringsvilkårene oppfylt

Skjellig grunn til mistanke

PST har begjært utlevering på grunnlag av en beslutning om pågripelse fra domstolen i Bolzano, dok. 09,09, og det er utleveringsloven § 10 nr. 2 som er grunnlaget for utlevering. Bestemmelsen sier at utlevering kan skje når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat er avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling, og som bygger på en vurdering av om vedkommende er skyldig i lovbruddet. Bestemmelsen krever at det foreligger skjellig grunn til mistanke.

Borgarting lagmannsrett vurderte mistanken mot Faraj Ahmad slik i 2016:

Videre oppstilles det i utlendingsloven [trolig feilskrift for utleveringsloven, tingrettens merknad] § 10 nr. 2 ytterligere vilkår for utlevering til straffeforfølgning. Utlendingsloven § 10 nr. 2 lyder slik:

I andre tilfelle kan utlevering skje når det i samsvar med lovgivningen i den fremmede stat er avsagt beslutning om pågripelse eller fengsling eller annen beslutning som har samme virkning og som bygger på en vurdering av om vedkommende er skyldig i lovbruddet. Utlevering må i disse tilfelle ikke skje med mindre man finner at det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig.

Lagmannsretten bemerker at det altså må foreligge skjellig grunn til mistanke om at Najumuddin Faraj Ahmad og B er skyldige etter siktelsen. Slik mistanke må foreligge for både de subjektive og de objektive vilkår for skyld.

Hvilken prøvingsintensitet utleveringsloven legger opp til hva gjelder dette spørsmålet, er drøftet i Borgarting lagmannsretts kjennelse 4. mai 2016 i sak nr. 16-070188SAK-BORG/04 som gjelder de samme siktede som foreliggende sak. Nevnte sak gjaldt spørsmål om tilgang til bevis i utleveringssaken. Fra kjennelsen siteres:

Side:5

I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) side 36 er det uttalt følgende om prøvingen av det bevismessige grunnlaget i henhold til § 10 nr. 2:

Utlevering skal ikke skje med mindre det er skjellig grunn til mistanke om at vedkommende er skyldig. I alminnelighet vil en beslutning som nevnt i den fremmede stat bygge på at det er skjellig grunn til mistanke. Det er imidlertid forutsatt at norske myndigheter skal ha en selvstendig prøvingsrett, og prøvingsplikt, på dette punkt. Den fremmede stats beslutning vil i seg selv være et bevis ved prøvingen av skyldspørsmålet. Hvor stor vekt det skal legges på denne, er avhengig av en konkret vurdering hvor tilliten til rettssystemet i den fremmede stat er et vesentlig moment.

Utleveringsloven § 10 nr. 2 må ses i sammenheng med § 13, som angir krav til innholdet i en utleveringsbegjæring. Det følger av § 13 nr. 3 at en begjæring om utlevering skal vedlegges original eller bekreftet avskrift av pågripelsesbeslutning eller annen beslutning som er utferdiget i samsvar med vedkommende stats lovgivning og som forutsetter at det er skjellig grunn til mistanke mot vedkommende for den straffbare handling. Videre angir § 13 nr. 5 at når ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat, "skal det i tilfelle vedlegges slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham." I Ot.prp. nr. 30 (1974-75) på side 40 heter det følgende om denne bestemmelsen:

Femte ledd. - I høringsutkastet § 13 nr. 5 var det tatt inn en bestemmelse om adgang til å kreve framlagt ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Noen direkte lovheimel for å kreve ytterligere opplysninger av den fremmede stat, enten det er om skyldspørsmålet eller andre forhold, skulle i og for seg ikke være nødvendig, men en lovbestemmelse om dette kan kanskje være praktisk dersom man mener at de krav til begjæringens innhold m. m. som er presisert i loven, ikke er uttømmende. Det skal imidlertid ikke være den normale framgangsmåte at det forhandles med den fremmede stat om ytterligere materiale. Dette vil lett gi grunnlag for usikkerhet og forsinkelse ved behandlingen av utleveringsbegjæringer, og lovens forutsetning er at disse skal behandles raskt. Man er derfor blitt stående ved at loven ikke bør inneholde noen slik uttrykkelig heimel for å kreve ytterligere opplysninger som foreslått i høringsutkastets § 13 nr. 5.

...

Etter gjeldende lovs § 9 tredje (siste) ledd skal det - såframt ikke annet er bestemt i overenskomst med fremmed stat - dertil framskaffes slike ytterligere bevis for vedkommende persons skyld som viser at det er skjellig grunn til mistanke mot ham. Denne bestemmelse forutsetter ikke at norske myndigheter innhenter tilleggsopplysninger. Bestemmelsen er direkte rettet til den fremmede stat som pålegger denne å sørge for at det sammen med begjæringen blir gitt tilstrekkelige opplysninger til at norske myndigheter kan vurdere skyldspørsmålet. Man viser til de krav som her er stilt i utkastets § 10. I tråd med denne paragraf foreslår man en bestemmelse som svarer til § 9 tredje ledd tatt inn i utkastets § 13 nr. 5.

Side:6

Høyesteretts ankeutvalg har i HR-2016-53-U avsnitt 16 klargjort at bestemmelsen i utleveringsloven § 13 nr. 5 ikke innebærer at norske domstoler nødvendigvis må kreve ytterligere dokumentasjon. I avsnitt 17 er heter det:

I Ot.prp.nr.30 (1974-1975) side 40 heter det at dette er en adgang for retten til å kreve ytterligere bevis når den ikke finner det fremlagte materialet uttømmende, men at det ikke er ment å være den normale fremgangsmåte. Utvalget viser her til Rt-2009-594 avsnitt 31-38, se særlig avsnitt 31, 32 og 34. Det samme fremgår av Rt-2014-680 avsnitt 11 med videre henvisning til blant annet Rt-2010-40 avsnitt 22-24. I avsnitt 26 forutsettes at retten må foreta en selvstendig vurdering, men at avgjørelsen «fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen».

Ut fra det ovennevnte legger lagmannsretten til grunn at domstolene etter utleveringsloven har adgang til å kreve ytterligere bevis når retten ikke finner materialet vedlagt begjæringen om utlevering uttømmende. Domstolene må foreta en selvstendig vurdering av mistankegrunnlaget, men en beslutning om pågripelse og fengsling avsagt av en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. Ut fra forarbeidenes presisering av at utleveringsbegjæringer skal behandles raskt, og at innhenting av ytterligere bevis ikke skal være den normale fremgangsmåten, legger lagmannsretten til grunn at den konkrete vurderingen av om ytterligere bevis skal innhentes, må basere seg på om bevisene anses nødvendig for å kunne ta stilling til vilkåret om at det må foreligge skjellig grunn til mistanke før utlevering kan skje. Kravet til skjellig grunn må for øvrig tolkes på samme måte som tilsvarende uttrykk i straffeprosessloven § 171.

Lagmannsrettens kjennelse i sak nr. 16-070188SAK-BORG/04 ble anket til Høyesteretts ankeutvalg av blant annet B. Anken over lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking ble i kjennelse 24. mai 2016 forkastet. Etter dette legger denne lagmannsrett til grunn at norske domstoler i henhold til utleveringsloven § 10 nr. 2 må foreta en selvstendig vurdering av om kravet til skjellig grunn til mistanke er oppfylt, jf. blant annet Rt-2010-40 og HR-2016-53-U, men at avgjørelsen fra en domstol i et land som står Norge nær, rettslig og politisk, må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen. I denne forbindelse bemerker lagmannsretten at Italia må sies å ligge Norge nær, rettslig og politisk.

Oslo tingrett har i kjennelsen punkt 3.2.3 gjennomgått bevissituasjonen, i punktene 3.2.4 og 3.2.5 gjennomgått mistankegrunnlaget mot hver av de siktede og deres forklaringer i tingretten relatert til dette samt i punkt 3.2.6 redegjort for tingrettens vurdering av om kravet til skjellig grunn til mistanke er oppfylt. Fra kjennelsen punkt 3.2.6 siteres:

Siktelsene mot Faraj Ahmad og B bygger i hovedsak på bevis som er innhentet ved bruk av skjulte tvangsmidler. Ingen av de andre vitnene som har forklart seg under de muntlige forhandlingene - heller ikke de medsiktede - har forklart seg om disse bevisene.

Side:7

Etter rettens syn gir de avlyttede samtalene - tatt på ordet og lest i sammenheng -tilstrekkelige holdepunkter for at Rawt var mer enn en visjon i perioden som siktelsen omfatter, at Faraj Ahmad var den ubestridte lederen, at B var deltaker i og formidlet beskjeder innenfor denne strukturen, og at begge var klar over at det innenfor rammen av denne strukturen, var forutsatt terrorhandlinger, og at de hadde terrorhensikt.

Det var allerede 02.09.2012 tale om å arbeide som en menneskelig kropp med Faraj Ahmad som hjernen og den eneste med full oversikt og kontroll. Det var 16.10.2012 og 02.03.2013 tale om en medlemsavgift på 3 prosent av medlemmenes inntekter. Det var gjennomgående tale om hemmelighold, jf eksempelvis Faraj Ahmads uttalelse 16.03.2013 om at de skulle la fienden tro at de holdt på med harmløse aktiviteter, være årvåkne og forsøke å forhindre infiltrasjon, og Bs beskjed til F 19.05.2012 om å opprette en hemmelig komite som ikke måtte "be known by anyone" og som måtte "be secret".

Faraj Ahmad snakket 02.09.2012 om å likvidere mennesker og overlate oppgaven med å gjøre noe ut av temaene som opptok dem, til "someone else that nobody knows". Han snakket 09.02.2013 om å bruke kriminelle til å drepe personer som de ville kvitte seg med. Han snakket 02.03.2013 om at de hadde bestemt trinnvis å brenne det norske flagget, den norske grunnloven og Stortinget. Han snakket 16.03.2013 om å holde levende de som er i stand til å sende opp missiler, og at B var villig til å gjøre det han blir bedt om. B formidlet 19.05.2012 en beskjed til F om å danne en hemmelig komite, og snakket 24.04.2014 om at det ikke ville skje forandringer uten at blod utgytes.

Slik retten ser det fremstår Faraj Ahmads forklaring om at han ikke visste at F var hans tilhenger før i forbindelse med utleveringssaken, og at han aldri ga noen ordre om å opprette en hemmelig komite, som påfallende når den holdes opp mot Bs uttalelser til F i samtalen 19.05.2012. Som nevnt sa B da at Faraj Ahmad (Mamosta) hadde spurt etter og villet hilse til F, og at Faraj Ahmad hadde villet at han skulle be F personlig om å opprette en hemmelig komite.

Slik retten ser det stemmer den omstendigheten at det gikk en uke fra B besøkte Faraj Ahmad til han formidlet beskjeden til F, godt med at B flere ganger sa at det ikke hastet, og at de trengte tid og tålmodighet.

Videre fremstår Bs forklaring om at han ikke kjenner noen i Nederland, som påfallende. I samtalen 19.05.2012 sa han to ganger at han kjente " the brother" i Nederland som F skulle settes i kontakt med. Bs forklaring om at han i samtalen 24.04.20l4 sa at denne broren var arrestert bare for å slippe flere spørsmål, fremstår også som påfallende. Det er opplyst at det på dette tidspunktet var blitt pågrepet en person i besittelse av våpen i Nederland som er satt i forbindelse med Rawt.

At det gikk så lang tid mellom samtalene og at F brukte kodespråk, jf hans spørsmål om "footballteam", forklarer imidlertid at B først ikke skjønte hva F spurte om i samtalen 24.04.2014.

Endelig fremstår Bs forklaring om at han i samtalen 19.05.2012 tilbød F penger helt på egne vegne som påfallende når den holdes opp mot at han befant

Side:8

seg i en svært vanskelig økonomisk situasjon.

Oppsummert mener retten at det som er fremkommet under de muntlige forhandlingene her, ikke svekker tilliten til vurderingene som er gjort av domstolene i Roma og Trento av at det foreligger skjellig grunn til mistanke, og at de to kjennelsene må tillegges stor vekt ved bevisvurderingen.

Etter rettens syn viser dessuten mistankegrunnlaget som er behandlet her - både når dette ses isolert og i sammenheng med mistankegrunnlaget som er beskrevet for de andre siktede i de italienske kjennelsene - at det foreligger skjellig grunn til å mistenke Faraj Ahmad og B for å ha overtrådt straffeloven (2005) § 133, jf § 131:

I følge de italienske kjennelsene skal eksempelvis F ha hatt en ledende rolle i og vært talsmann for nettopp en italiensk celle av Rawti Shax, j f Trento-kjennelsen side 10-11. Han skal ha arbeidet for å radikalisere muslimer, holdt kontakt med personer som har vært involvert i terrorhandlinger, rost deres handlinger og insistert på voldelige aksjoner som bortføringer og attentater i Europa eller mot europeiske og vestlige interesser i Midtøsten, for å få frigitt Faraj Ahmad. Han skal ha samlet inn penger til Rawt, martyrfamilier og militær trening av personer – deriblant G- i områder med jihad. Han skal ha fått i oppdrag å skaffe våpen, og skal ha søkt informasjon på internett om hvordan man lager hjemmelagde bomber.

G skal ha skal blant annet ha blitt sendt til Syria med støtte fra Rawt for militær trening og deltatt i terrorhandlinger der, jf Trento-kjennelsen side 14.

F er nå dømt til fengsel i seks år for overtredelse av den italienske straffeloven § 270 bis første ledd, og G og de to andre medsiktede i Italia til fengsel i fire år for overtredelse av samme bestemmelses andre ledd. Domfellelsen skjedde 25.05.2016 etter forenklet behandling ved domstolen i Trento. Begrunnelsen foreligger ikke ennå. Den skal etter det opplyste som hovedregel komme innen 90 dager etter domfellelsen. Det fremstår likevel som mest sannsynlig at F, G og de to medsiktede er dømt i samsvar med siktelsen.

I følge de italienske kjennelsene skal D ha ledet Rawt sammen med C i perioden da Faraj Ahmad satt fengslet i Norge. Han skal ha hatt oppgaven med å styre økonomien, jf Trento-kjennelsen side 7-8. Faraj Ahmads svigersønn E skal ha deltatt i økonomistyringen og fastleggingen av strategien, samt formidlet beskjeder til Faraj Ahmad i fengslet, jf side 9.

Westminster Magistrates' Court uttalte i avgjørelse av 26.02.2016 i utleveringssaken mot D, E og den tredje medsiktede i England at "the evidence has been considered and found to be of strong probative value", jf side 17-18. De tre kunne likevel ikke utleveres fordi det på dette tidspunktet ikke forelå en tiltale mot dem i Italia slik den engelske utleveringsloven krever.

Side:9

Det er for øvrig også skjedd etterforskning mot Rawti Shax / Didi Nwe i Sveits og Tyskland. I Sveits skal det ikke være opprettet etterforskning mot Faraj Ahmad på grunn av manglende jurisdiksjon. I Tyskland er saken mot Faraj Ahmad stanset opp i påvente av en avklaring på spørsmålet om jurisdiksjon. I en e-post fra statsadvokat Jochen Bader som er gjengitt i skriv fra PST av 15.04.2016, er det fremholdt at saken ikke er stanset opp på grunn av mangel på bevis.

Lagmannsretten viser til tingrettens vurderinger og konklusjoner slik de fremgår over. Saken står i samme stilling for lagmannsretten, som slutter seg til tingrettens konklusjoner og begrunnelser.

Retten slutter seg til vurderingen som ble gjort i 2016, og viser til denne.

Siktede, ved advokat Meling, har nå tatt til orde for at opplysningene i saken er for vage og diffuse til å anse at det er ført tilstrekkelig bevis for mistanken. Siktede har også anført at formuleringene i Bolzano beslutningen viser at terskelen for hva som er å anse som terror er lavere i Italia enn i Norge. Retten er ikke enig i dette. I Bolzano kjennelsen s. 1-5 er beskrivelsen av det straffbare forholdet slik at det etter rettens syn klart også ville vært straffbart etter norsk straffelov (2005) § 133 første ledd, jf siktelsen av 16. juli 2019, dok. 04,01.

Siktede har også anført at det ikke kan legges til grunn at Rawti Shax er en terrorgruppe/-organisasjon, særlig fordi organisasjonen ikke står oppført på FNs terrorliste. Det må da kreves, ifølge siktede, at organisasjonen har utført et terrorangrep. Dette har ikke Rawti Shax gjort.

Utfra kjennelsene fra ting- og lagmannsrett i 2016 kan ikke retten se at dette ble særskilt anført ved den tidligere behandlingen av saken. I lagmannsrettens avgjørelse, som siterer tingrettens vurdering (s. 8) fremgår det imidlertid at «begge var klar over at det innenfor rammen av denne strukturen var forutsatt terrorhandlinger og at de hadde terrorhensikt». Dette ble således vurdert. Retten vil påpeke at straffeloven § 133 første ledd, som den norske siktelsen gjelder, ikke krever at hverken at det er en tilknytning til en organisasjon og heller ikke at denne står på FNs terrorliste. Siktedes forsvarer har heller ikke pekt på rettslig relevante kilder som oppstiller noe slikt krav. Fra siktedes side er anførselen ment underbygget av forklaring fra førsteamanuensis Lars Gule.

Retten vil for øvrig bemerke at straffeloven § 136 som gjelder deltakelse i en terrororganisasjon, heller ikke krever at organisasjonen står på FNs terrorliste. Dette fremgår uttrykkelig av Prop. 131 L (2012-2013) kap. 14.1 s. 86-87 hvor det uttales at vurderingen av om det er en terrororganisasjon må gjøres konkret.

Som nevnt foran, har også italiensk høyesterett i mai 2018 rettskraftig avgjort straffesak mot fire personer i Italia i det samme sakskomplekset, jf dok. 02,03,01. Det fremgår følgende av den norske oversettelsen av Høyesteretts dom (pkt. 1.3, hvor de gjengir fra forhørsretten):

Side:10

Etter forhørsrettens mening er definisjonen av organisasjonene A Qaeda, Ansar Al Islam og nå sist Rawti Shax som terrorgrupper basert på entydige data det innsamlede kildemateriale.

Især vises det til al Ansar Al Islam er nevnt på NFs liste over terrororganisasjoner som en gruppe med tilknytning til Al Quaeda.

Dette er grunnlaget for tilordningen av gruppen (Rawti Shax) som, etter det Krekar selv bekreftet flere ganger, var en fortsettelse av hans tidligere erfaring.

Etterforskningen har påvist den kontinuerlige deltagelsen av de etterforskede i gruppen Rawti Shax gjennom samtaler i et chatroom. Etter mullah Krekars ønske hadde chatrommet også vedtekter som presiserte formål, funksjoner og lederoppgaver og bestemte dens hierarkiske struktur. Formålet er å utvide tilslutningen og rekruttere flere nye medlemmer til bevegelsen; den endelige formål er å kaste den sittende regjeringen i Kurdistan og opprette et islamistisk kalifat basert på sharia, dvs. den teokratiske staten som også var det endelige mål for Ansar Al Islam. Samtalene som ble avlyttet viser at gruppen beveger seg på to plan, et offentlig som tilsynelatende kun er politisk-religiøs propaganda, og et skjult, med lukkede undergrupper og med innhold som gjelder prosjekter med bruk av vold og deltagelse i radikale islamistiske kampgrupper.

Mullah Krekar var medgrunnlegger av Ansar Al Islam og har gjentatte ganger bekreftet at den militære og politiske fallitten til den tidligere erfaringen delvis skyltes gruppens medlemmer var dårlig forberedt, også ideologisk, og at de hadde vist seg å være sårbare i forhold til straffeforfølgelser i Europa og i kampene mot den irakske koalisjon. Derfor foretrakk han å styrke medlemmenes programmerings- og indoktrineringsfase før han involverte Rawti Shax direkte i krigssonen. Den nye organisasjonens viktigste egenskap for de operative medlemmene måtte derfor etter hans mening være hemmelighold og evnen til å forlede nye medlemmer til å bli trofaste tilhengere. Det som skiller Rawti Shax fra Ansar Al Islam er at gruppen ble dannet i Europa og hadde som mål å være aktiv i Kurdistan, og at kommunikasjonen ble styrt omhyggelig for å sikre synligheten i et område der man kunne rekruttere nye medlemmer og skaffe finansieringer, og samtidig holdt seg ute av søkelyset fra vestlig politi og etterretning.

I fremlagte dokumenter bekrefter Krekar selv at Rawti Shax kun kan spille en avgjørende rolle i Kurdistan dersom den er i stand til å rekruttere et passende antall deltakere som er fullstendig hjernevasket, og forent av sterke bånd som en familie, enda en garanti for taushet og hemmelighold.

...

Det faktum at det ikke ble gjennomført konkrete terrorhandlinger på europeisk jord, betyr etter forhørsdommerens mening ikke at denne grupperingen er mindre farlig; strategien til Rawti Shax er å holde en lav profil i Europa og ha Kurdistan som sitt

Side:11

viktigste politiske mål. Likevel er det bevist at dersom det er nødvendig eller dersom det brukes repressive tiltak mot lederne så har gupperingen kapasitet til å gjennomføre voldshandlinger også i Europa, og er i stand til å påføre de ulike statene store skader og påvirke og/eller destabilisere statenes offentlige institusjoner.

Det fremgår videre av Bolzano kjennelsen, dok. 09,16 s. 2 at italienske myndigheter har lagt til grunn at de siktede har holdt møter med hverandre i en organisert transnasjonal struktur med en felles religiøs og fundamentalistisk ideologi, Rawti Shax, som hadde internasjonal terrorisme som sitt erklærte mål. Det er således også underbygget at det er inngått et forbund, jf strl. § 133.

I 2012 ble Ahmad pågrepet for andre straffbare forhold. Han satt fengslet i Kongsvinger fengsel og det ble gjennomført romavlytting i fengselet hvor samtaler med hans besøk ble tatt opp. Disse lydopptakene er senere utlevert italiensk politi, og utgjør deler av bevismaterialet mot Ahmad.

Siktede har anført at retten ikke kan behandle utleveringsspørsmålet uten å få tilgang til disse lydopptakene.

Borgarting lagmannsrett vurderte i 2016 forsvarers begjæring om å få utlevert og gjennomgå lydopptak gjort av Ahmad, brukt i saken mot ham i Italia:

Lagmannsretten finner for bevisvurderingen og de øvrige problemstillinger utleveringsbegjæringen reiser, ikke grunn til supplerende bevismateriale. Lagmannsretten vil i denne sammenheng peke på at det dreier seg om en sak om utlevering, og de siktede vil ved behandling av straffesaken kunne få mulighet til å fremlegge ytterligere materiale dersom dette anses nødvendig.

Siktede har anført at det har skjedd feil i forbindelse med tolkningen. Siktede har gitt flere eksempler på samtaler han mener er feil tolket, eller tatt ut av sin sammenheng.

Oslo tingrett, med tilslutning fra Borgarting lagmannsrett vurderte også dette i 2016:

Retten holder sannsynligheten for at samtalene over er blitt oversatt, redigert og iblandet vurderinger på en slik måte at de gir et feilaktig helhetsbilde, som liten. Politioverbetjent i PST, Geir Øvstedal, har forklart at han var kjent med samtalene som ble avlyttet i Norge før de ble oversendt til Italia, og at han ikke har sett store misforhold i gjengivelsene i de italienske kjennelsene. Han har kjent igjen "kontekst, innhold og resyme".

Tingretten slutter seg til dette, og finner ikke at det er påberopt forhold som tilsier at det nå er behov for tilgang til ytterligere bevismateriale fra Italia. Retten kan heller ikke se at anførselen svekker mistankegrunnlaget.

Gjennom to dagers rettsforhandlinger, herunder en dags bevisførsel fra siktedes side, er det etter rettens syn ikke fremkommet noe som svekker mistanken.

Side:12

Som nevnt foran, ble siktede dømt i retten i Bolzano i juli i år. Utlevering er ikke begjært på grunnlag av denne dommen, men på grunnlag av en arrestordre skrevet av samme domstol, som kommer i tillegg til de to tidligere beslutningene fra Roma og Trento. Arrestordren baserer seg på bevisførsel i den italienske saken. Domspremissene er ikke mottatt ved denne retts behandling av saken, og retten har således ikke sett eller vektlagt disse. Retten vil allikevel bemerke at premissene har ledet til en domfellelse med sterkere krav til bevis enn det som er kravet i utleveringssaken. Det er derfor ikke grunn til å tro at domspremissene er slik at de svekker mistanken mot Ahmad.

Vilkåret om dobbel straffbarhet

Ahmad har anført at vilkåret til dobbel straffbarhet ikke er til stede, særlig er det anført at Bolzano kjennelsen viser at det er en langt lavere terskel for å kalle noe terror i Italia enn etter norsk rett.

Borgarting lagmannsrett vurderte krav til dobbel straffbarhet i kjennelsen 21. oktober 2016 («2016-kjennelsen») slik:

Det er flere vilkår som må være oppfylt før utlevering kan skje. Blant annet er det et krav om dobbel straffbarhet, jf. § 3 nr. 1. Kravet til straffbarhet innebærer et krav om at det konkrete forholdet skal være straffbart både i Norge og i den anmodende staten, her Italia, gitt at det straffbare forholdet ble begått av den siktede. Vilkåret er beslektet med legalitetsprinsippet, jf. Rt-2014-680 avsnitt 9.

I Rt-2014-680 er det redegjort nærmere for hva som ligger i det kravet som er oppstilt i utleveringsloven § 3 nr. 1. I avgjørelsen heter det i avsnitt 13:

Det er ikke entydig hva som menes når det i § 3 nr. 1 første punktum kreves at «handlingen, eller en tilsvarende handling» kan straffes etter norsk lov. Men det er på det rene at kravet om dobbel straffbarhet ikke innebærer at det må påvises et parallelt norsk straffebud, eller at forholdet må være rubrisert på samme måte i norsk rett som i den anmodende stat. Det er heller ikke avgjørende om handlingen i den anmodende stat er skilt ut som et eget lovbrudd, mens det i norsk rett bedømmes som forsøk eller medvirkning, eller inngår som element i en sammensatt forbrytelse. Spørsmålet er - slik jeg forstår dette - om det faktiske grunnlaget i tiltalen ville være straffbart etter norsk lovgivning, gitt at handlingen skulle bedømmes etter norsk rett og under forutsetning av at siktede var gjerningsmannen. Jeg viser til Mathisen, Utlevering for straffbare forhold (2009) side 219-224.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det må vurderes hvorvidt de handlingene som de italienske siktelsene omhandler, ville vært straffbare etter norsk rett. Alle straffbarhetsvilkår må være oppfylt, både de objektive og de subjektive.

Oslo tingrett har i kjennelsen punkt 3.1.2 og 3.1.3 redegjort for både den italienske og den norske siktelsen mot Najumuddin Faraj Ahmad og B. Tingretten konkluderer med at det "er ikke tvilsomt at det faktiske grunnlaget i siktelsen som er beskrevet her, er straffbart etter italiensk rett". Lagmannsretten er

Side:13

enig i tingrettens vurdering på dette punkt for begge de siktede, og viser til tingrettens begrunnelse som også er dekkende for lagmannsrettens syn.

I tingrettens kjennelse punkt 3.1.5 er det gjort rede for tingrettens vurdering av om vilkåret om dobbel straffbarhet er oppfylt, og tingretten konkluderer med at så er tilfellet for både Najumuddin Faraj Ahmad og B. Lagmannsretten er enig med tingretten på dette punktet, og viser til tingrettens begrunnelse da denne også er dekkende for lagmannsrettens syn. Foranlediget av anførslene i støtteskrivene, bemerker lagmannsretten at ut fra beskrivelsen av det faktiske grunnlaget i siktelsen mot de to siktede, er de relevante norske straffebestemmelsene straffeloven (2005) § 131, jf. § 133, eventuelt straffeloven (1902) § 147 a fjerde ledd.

Retten slutter seg til dette. Retten er ikke kjent med endringer i den rettslige eller faktiske situasjonen som tilsier en endret vurdering av vilkåret om dobbel straffbarhet nå.

Jurisdiksjon

Siktede har videre anført at norsk politi kan ikke overlate til Italienske myndigheter å etterforske forhold begått i Norge når forholdet ikke har særskilt tilknytning til Italia.

Oslo tingrett vurderte også dette i 2016:

I motsetning til utleveringsloven av 1908, har ikke den gjeldende utleveringsloven noe forbud om utlevering for handlinger som er begått i Norge. En territorialbegrensning ble ansett for å komme i konflikt med bestrebelser om internasjonalt samarbeid. Det ble likevel forutsatt at utlevering kan nektes på et slikt grunnlag, men da som del av departementets diskresjonære prøving etter utleveringsloven § 18 nr 1, jf Mathisen side 229-230. Gjerningsstedet får dermed bare betydning for rettens prøving av om utlevering vil være uforholdsmessig, jf punkt 3.6 under.

Anførselen synes også vurdert av Borgarting lagmannsrett i 2016 på s. 11:

Foranlediget av støtteskrivet fra Najumuddin Faraj Ahmads forsvarer, hvor det anføres at "territorialprinsippet opp imot medsiktede C sak" påberopes, bemerker lagmannsretten at den ikke kan se at det er oppstilt en slik territorialbegrensning i utleveringsloven. Det vises i denne forbindelse til Gjermund Mathisen: Utlevering for straffbare forhold (2009) side 230.

Retten slutter seg til dette.

Fare for dobbeltstraff

Siktede har anført at han har vært siktet og PST gjorde beslag i det som var organisasjonskart til Rawti Shax i 2015. Det var således informasjon om Rawti Shax i det beslaget PST gjorde. Ahmad har da, etter forsvarers anførsel, således vært siktet for det

Side:14

samme forholdet i Norge som han nå begjæres utlevert for. Det er anført at utleveringsloven § 8 nr. 1 da stenger for utlevering.

Utleveringsloven § 8 nr. 1 bestemmer at utlevering ikke kan skje når det her i riket er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse angående handlingen. Bestemmelsens nr. 2 sier at dersom forfølgningen mot en siktet er innstilt på grunn av mangel på bevis, kan utlevering bare skje når det senere er oppdaget bevis av vekt, jf strpl. § 74 første og sjette ledd.

Retten legger, på grunnlag av forklaringen til politioverbetjent Geir Øvstedal, til grunn at Faraj Ahmad aldri i Norge har vært etterforsket for deltakelse i gruppen Rawti Shax. Det er heller ikke holdepunkter i saken for noe annet. At politiet har tatt beslag i dokumenter som inneholder organisasjonskart for gruppen, kan ikke stenge for utlevering. Beslaget ble, etter Øvstedals forklaring, oversendt italienske myndigheter. Siktede har altså ikke vært straffeforfulgt i Norge for de handlinger den italienske saken gjelder.

Så vidt retten kan se, ble for øvrig samme eller lignende anførsel behandlet av Borgarting i 2016 (s. 12):

Najumuddin Faraj Ahmads forsvarer har i støtteskriv anført at utleveringskonvensjonen (13. desember 1957) artikkel 8 og 9 er til hinder for utlevering i den foreliggende saken. Lagmannsretten kan ikke se at verken artikkel 8 eller artikkel 9 tilsier at vilkårene for utlevering ikke er oppfylt. Slik lagmannsretten ser det, er ikke de faktiske forholdene som Najumuddin Faraj Ahmad nå er siktet for i Italia sammenfallende med forholdene omhandlet i tiltalebeslutning 22. juni 2012 eller 10. juli 2012, som ble behandlet ved Borgarting lagmannsretts dom 6. desember 2012 (LB-2012-68482). Det kan etter lagmannsrettens skjønn i denne forbindelse ikke være av avgjørende betydning at enkelte av de bevis som i foreliggende sak påberopes av påtalemyndigheten, er innhentet forut for de to nevnte tiltalebeslutningene fra 2012 og følgelig også forut for Borgarting lagmannsretts dom 6. desember 2012.

Fare for videre utlevering til Irak og brudd på grunnleggende menneskerettigheter

Siktede har videre anført at en utlevering til Italia vil medføre risiko for at han derfra kan bli utlevert til Irak. Han har vist til at norske myndigheter har lagt til grunn at en utsendelse til Irak vil medføre en fare som nevnt i utleveringsloven § 7, jf FNs flyktningkonvensjon artikkel 33, og at han vil risikere dødsstraff ved utlevering til Irak. Vedtaket fra norske utlendingsmyndigheter er ikke lagt frem for retten, og det er heller ikke ettersendt slik forsvarer opplyste at det ville bli. Retten tar imidlertid utgangspunkt i at anførselen er riktig. Den ble også ble behandlet i 2016:

Det fremgår av Oslo tingretts kjennelse:

Slik retten ser det vil ikke utlevering til Italia sette Faraj Ahmads liv i alvorlig fare, jf utleveringsloven § 6. Italia har riktignok en utleveringsavtale med Irak, men Italia er på samme måte som Norge bundet av EMK og artiklene 2 og 3 om retten til liv og

Side:15

beskyttelse mot tortur - også ved vurderingen av videre utlevering til Irak. Igjen må det få betydning at Italia er et land som ligger nært Norge rettslig og politisk og som har vært part i EMK i lang tid.

Lagmannsretten sluttet seg til dette på side 13 i sin kjennelse. Retten kan ikke se at det er anført forhold som tilsier en endret vurdering av dette nå. Retten vil også peke på utleveringskonvensjonen artikkel 15 som setter forbud mot at den stat som begjærer utlevering overgir den utleverte personen til en tredje stat for forbrytelser som er begått før utleveringen uten samtykke av den utleverende staten.

Siktede har videre anført at prosessen i Italia, hvor siktede nå er domfelt til tross for at han ikke var til stede, til 12 års fengsel, viser at grunnleggende menneskerettigheter ikke vil bli ivaretatt for ham ved utlevering dit. Han har heller ikke fått innvilget fri rettshjelp, og han har hatt lite kontakt med sin italienske forsvarer, siden han ikke selv klarte å betale for at denne skulle komme til Norge. Han ønsket også å forklare seg over Skype/Videolink, men dette ble ikke tatt til følge, slik at dommen er avsagt uten hans forklaring. Han tilbød videre å stille i bevisopptak her i Norge, men heller ikke dette ble fulgt opp. Siktede har videre anført at han vil få begrensede muligheter for en fornyet behandling av skyldspørsmålet etter italiensk prosess og at han derved ikke vil få en rettferdig rettergang.

Når det gjelder valg av forsvarer i Italia, fremgår det av sakens dokumenter at siktede ble tilskrevet og opplyst at han kunne velge forsvarer, hvis ikke ville det bli oppnevnt en advokat for ham. Retten kjenner ikke nærmere til det italienske systemet, og hvilken adgang det er til å avholde fjernavhør av tiltalte. Retten ser at det å avsi uteblivelsesdom i en slik sak, med 12 års fengselsstraff ikke er i samsvar med norske regler. Det er allikevel etter utleveringsloven ikke et krav om at rettssystemet skal være likt det vi har i Norge men utlevering forutsetter at grunnleggende menneskerettigheter vil bli ivaretatt, jf blant annet HR-2019-729-U. Dette er forutsatt i kjennelsene fra 2016, og denne rett har ingen grunn til å vurdere dette annerledes nå.

Retten forutsetter at siktede, ved en utlevering til Italia, får rett til en ny bedømmelse av bevisene i lys av sin forklaring og tilstedeværelse, ved ankebehandlingen. Også dette synes å ville bli ivaretatt. Det fremgår av brev fra påtalemyndigheten i Trento til det italienske justisdepartementet dok. 09,15 at «the accused or his lawyer may appeal against the judgment with consequent new judgment of merit with reassessment of the evidence taken in the first instance judgment”. Det fremgår også av den europeiske arrestordren som ligger til grunn for denne utleveringsbegjæringen, dok. 09,11 punkt 3.3. at «the person was served with the decision on July 15 2019 via their defence lawyer who was present and informed in this document about the right to a retrial or appeal, in which he or she has the right to participate and which allows the merits of the case, including fresh evidence, to be re- examined, and which may lead to the original decision being reversed”. Det har etter rettens syn formodningen for seg at Ahmad vil få en rettferdig rettergang i Italia og at hans grunnleggende rettigheter ikke vil bli krenket.

Side:16

Siktede har også bedt retten stille krav om at utlevering kun skal skjer på det vilkår at han sendes tilbake til Norge igjen etter gjennomført straffeforfølgning i Italia, jf utleveringsloven § 11 nr 2. Slik retten ser det, er det departementet som er nærmest til å vurdere om en slik garanti skal stilles, jf også HR-2019-729-U.

Habilitet hos politisk ledelse i Justisdepartementet

Siktedes forsvarer har for retten nå også fremmet en anførsel om at det foreligger inhabilitet hos politisk ledelse i Justisdepartementet og retten må derfor være særlig bevisst sitt ansvar i saken, særlig fordi politi og påtalemyndighet er underlagt departementets instruksjonsmyndighet i utleveringssaker.

Retten finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn i vurderingen av habilitet hos politisk ledelse i departementet. Som nevnt innledningsvis, skal retten vurdere hvorvidt vilkårene for utlevering er til stede, jf utleveringsloven § 17. Det tilligger deretter departementet, å vurdere hvorvidt utlevering skal skje, jf loven § 18. Retten kan ikke se at det foreligger omstendigheter som tilsier at PST eller påtalemyndighet ikke har hatt den nødvendige objektivitet knyttet til rettens behandling av saken. Habilitet i den senere prosessen forutsettes å bli ivaretatt.

5. Konklusjon

Rettens konklusjon blir etter dette at vilkårene for å utlevere Ahmad er til stede.

Side:17

SLUTNING

Vilkårene for å utlevere Najamuddin Faraj Ahmad, født 7. juli 1956, til Italia er til stede.