HR-2002-794 - Rt-2002-842
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-18 |
| Publisert: | HR-2002-00794 - Rt-2002-842 (178-2002) |
| Stikkord: | Straffeprosess, Varetektsfengsling |
| Sammendrag: | Saken gjaldt fengsling. |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett - Høyesterett HR-2002-00794, straffesak, kjæremål |
| Parter: | A (advokat Geir Wangensten-Øye) mot Den offentlige påtalemyndighet |
| Forfatter: | Matningsdal, Skoghøy, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §172, §184, §170a, §388, Straffeloven (1902) §233, Menneskerettsloven (1999) EMKN A5 |
Saken gjelder fengsling i medhold av straffeprosessloven §184 annet ledd jf. §172.
A, født *.*.1968, er ved siktelse av 22. november 2001 med senere endringer siktet for overtredelse av straffeloven §233 første ledd. Han ble første gang fengslet ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse av 23. november 2001. Fengslingsfristen er senere forlenget en rekke ganger, senest ved forhørsrettens kjennelse av 4. juni 2002, hvor fengslingsfristen ble satt til 2. juli 2002. Avgjørelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett, som 6. juni 2002 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens anvendelse av straffeprosessloven §172. Det er i hovedsak anført:
Etter straffeprosessloven §172 må det foretas en nærmere avveining av samfunnets behov for rettshåndhevelse og beskyttelse opp mot siktedes interesser. Det er ikke tilstrekkelig når lagmannsretten viser til at sterke rettshåndhevelseshensyn tilsier varetektsfengsling. Lagmannsretten burde ha foretatt en mer konkret vurdering av om samfunnsmessige hensyn fremdeles tilsier bruk av fengsling i denne saken. Selv om de formelle vilkår for varetektsfengsling er tilstede, må det vurderes konkret om fengsling bør benyttes i denne konkrete saken. Behovet for fengsling blir mindre etter hvert som tiden går, og da bør hensynet til siktede tillegges større vekt enn lagmannsretten har gjort. Siktede har nå vært varetektsfengslet i vel 6 måneder, og hovedforhandling er berammet til uke 47. Han står videre øverst på venteliste for tildeling av toromsleilighet i den bydelen han tilhører, og ved løslatelse er det større sannsynlighet for at han vil få et bedre behandlingstilbud for sine psykiske problemer enn han får i fengselet. Endelig vil han igjen kunne få samvær med sine tre barn, som han ikke har hatt kontakt med siden han ble fengslet.
A har nedlagt slik påstand:
«Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 6. juni 2002 oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet, og har påstått det forkastet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset, jf. straffeprosessloven §388 første ledd. Utvalget forstår kjæremålet slik at det retter seg mot lagmannsrettens saksbehandling - nærmere bestemt mangelfulle kjennelsesgrunner for anvendelse av straffeprosessloven §172. Dette kan utvalget prøve.
Kjæremålsutvalget har i en rekke saker understreket at det ved fengsling med hjemmel i straffeprosessloven §172 ikke er tilstrekkelig å konstatere at grunnvilkåret for fengsling er oppfylt. Det må foretas en bred helhetsvurdering hvor blant annet de samfunnsmessige behov og rettshåndhevelseshensyn som har begrunnet bestemmelsen, vurderes. Og det er ikke tilstrekkelig å foreta en abstrakt vurdering av om hensynet til rettshåndhevelsen eller samfunnets behov tilsier fengsling - det må angis hvilke konkrete omstendigheter som har betydning. På den annen side kreves det ikke påvisning av en konkret og nærliggende fare i den aktuelle saken for at en eventuell løslatelse vil medføre en allmenn reaksjon. Av tidligere avgjørelser kan det særlig vises til Rt-1997-1739, Rt-1998-674, Rt-1999-2102, Rt-2000-1136, Rt-2000-1905, Rt-2001-290, Rt-2001-940, Rt-2002-85 og kjennelse av 26. mars 2002 i sak nr. 2002/424 (HR-2002-424-K). Bestemmelsen må tolkes i lys av bestemmelsene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK). Etter EMK artikkel 5 nr. 3 må §172 anvendes med stor varsomhet, jf. henvisningene i Rt-1996-1032 og Rt-2001-940 til menneskerettsdomstolens praksis. I tillegg til at behovet for å anvende §172 vil variere ved de ulike lovbruddskategoriene, jf. utvalgets kjennelse av 26. mars 2002 i sak nr. 2002/424, finner kjæremålsutvalget det riktig å understreke at behovet vil kunne avta når det har gått en viss tid fra lovbruddet, jf. særlig Rt-1998-674, Rt-1999-2102, Rt-2000-1905 og Rt-2001-290.
Etter å ha konstatert at grunnvilkåret for å anvende §172 er oppfylt, foretar lagmannsretten nærmest utelukkende en forholdsmessighetsvurdering etter §170a i forhold til As psykiske problemer. Denne vurderingen avsluttes med at «fortsatt varetektsfengsling ut fra dette perspektivet [ikke fremstår] som uforholdsmessig når man ser hen til alvoret i siktelsen og de sterke rettshåndhevelseshensyn som på den bakgrunn tilsier varetektsfengsling». I det påfølgende avsnitt fremgår det videre at lagmannsretten «i relasjon til straffeprosessloven §170a [har] tatt hensyn til at saken sannsynligvis ikke kommer opp før i uke 47 og at det er politiets hensikt å begjære ham varetektsfengslet frem til hovedforhandling». Lagmannsretten har også vist til tidligere kjennelser av 26. mars og 23. april 2002, men også disse avgjørelsene inneholder svært begrensete og stort sett abstrakte vurderinger av behovet for å anvende §172.
Etter kjæremålsutvalgets vurdering er disse kjennelsesgrunnene ikke tilstrekkelige til å vise at lagmannsretten har foretatt den mer sammensatte vurdering av de konkrete forhold som lovgrunnlaget forutsetter. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Lagmannsrettens kjennelse oppheves.