LE-1987-115

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1988-11-18
Publisert:	LE-1987-00115
Stikkord:	Husleieloven
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 18. november 1988 i ankesak nr. 115/87 hl.nr. 168/87.
Parter:	Ankende part: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Helge Skaraas, Oslo). Motpart: 1. Tannum A/S v/styrets formann 2. Norway Designs A/S v/styrets formann 3. Norway Silver Designs A/S v/styrets formann (Prosessfullmektig: H.r.advokat Karl Wahl-Larsen, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Wilberg, formann. Lagdommer Rakel Surlien. Lagdommer Odd Emil Blomdal. Meddommere: Ingeniør Pål Berglie. Disponent Carl Paulsen
Lovhenvisninger:	Husleieloven (1939), Fylkeskommuneloven (1961)5, Husleieloven (1939) §27, §14, §18, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Foreldelsesloven (1979) §28, §9, Fylkeskommuneloven (1961)5-§5, §29, §3, §4, §5, §6, §7, §8, Tvistemålsloven (1915) §180, §172

Saken gjelder krav om erstatning mot Oslo kommune for skader som følge av ombygging av Saga kino, og om kravet eventuelt er foreldet.

Fra årsskiftet 1980/81 til 30. november 1981 foretok Oslo kommune v/Oslo Kinematografer innvendige ombyggingsarbeider i Saga kino, slik at den ble omgjort fra 1 til 6 kinosaler. Kinoen ligger i et større bygningskompleks som eies av Odd Fellow og som er begrenset av Munkedamsveien, Stortingsgaten og Roald Amundsens gate. Oslo Kinematografer leier kinolokalene. I bygningen er det også en rekke andre leietakere. Forretningene Tannum A/S, Norway Designs A/S og Norway Silver Designs A/S (senere kalt Tannumgruppen) stevnet 21. januar 1985 kommunen for Oslo byrett med påstand om erstatning på grunnlag av de skader de ble påført under ombyggingen. Erstatningskravet er basert på økonomiske tap, herunder redusert omsetning som følge av støv, støy og riggplassering.

Oslo byrett avsa 19. november 1986 dom med slik domsslutning:

"1. Oslo kommune dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale erstatning til Norway Silver Designs A/S med kr. 25899,95 -tjuefemtusenåttehundreognittini 95/100- med tillegg av 15 -femten- % rente p.a. fra 12. mai 1983 til 31. januar 1986 og deretter 18 -atten- % rente p.a. til betaling skjer.

2. Oslo kommune dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale erstatning til Tannum A/S med kr. 164304,- -ethundreogsekstifiretusentrehundreogfire- med tillegg av 15 -femten- % rente p.a. fra 25. juni 1983 til 31. januar 1986 og deretter 18 -atten- % rente p.a. til betaling skjer.

3. Oslo kommune dømmes til innen 14 -fjorten- dager å betale erstatning til Norway Designs A/S med kr. 124194,- -ethundreogtjuefiretusenethundreognittifire med tillegg av 15 -femten- % rente p.a. fra 26. juni 1983 til 31. januar 1986 og deretter 18 -atten- % rente p.a. til betaling skjer.

4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Sakens faktiske forhold fremgår av byrettens dom, se særlig sidene 2-9, og fremstillingen nedenfor. De enkelte poster under de av byretten tilkjente erstatningsbeløp gjengis i oppstilling foretatt av lagmannsretten slik:

De enkelte krav

Norway Silver Tannum A/S Norway Designs A/S

Designs A/S

1. Husleie 19174,95

2. Rengjøring 4200,- 1129,- 10790,-

3. Tepperens 525,- 8175,- 6735,-

4. Maling 2000,- 4460,-

5. Materiell 2209,-

6. Tap ved utsalg 65000,- 100000,-

7. Omsetn.svikt 1981 90000,-

Til sammen 25899,95 164304,- 124194,-

Oslo kommune har i rett tid påanket byrettens dom og har nedlagt slik påstand:

"Oslo kommune frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for Oslo byrett og Eidsivating lagmannsrett."

Tannumgruppen har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:

"Byrettens dom stadfestes dog slik at ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankeforhandling ble holdt 11, 12 og 14. oktober 1988. Lagmannsretten ble satt med 2 fagkyndige meddommere, som ble oppnevnt ved kjennelse 27. april 1987. Oslo kommune møtte uten partsrepresentant, men representanter for Oslo Kinematografer var til stede under behandlingen. For Tannum A/S møtte styreformann Per Tannum, som også møtte i følge fullmakt for Norway Silver Designs A/S. For Norway Designs A/S møtte styreformann Liesel Bohman.

Lagmannsretten foretok befaring i og utenfor Tannumgruppens lokaler med partene og prosessfullmektigene til stede. Det ble forøvrig avhørt 10 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Oslo kommune har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er uriktig både med hensyn til rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Byretten har tatt feil når kommunens foreldelsesinnsigelse ikke er tatt til følge. For oversiktens skyld fremføres imidlertid anførslene om det materielle grunnlag for erstatningskravene først.

Kommunen vil prinsipalt anføre at den må frifinnes fordi den som leier ikke kan være ansvarlig for ulemper som påføres en annen leier i samme eiendom. Det foreligger ingen avtale eller tilknytning som tilsier at det er grunnlag for erstatning fra kommunens side, jfr. Rt-1955-872 (Kabeldommen) og Rt-1973-1268 (Flymanøverdommen). Obligatoriske interesser har ikke erstatningsrettslig vern. Tannumgruppen må i samsvar med leiekontrakten og husleieloven bestemmelser holde seg til huseieren. Mulige uoverensstemmelser mellom leiere må således tas opp med eieren. Denne fremgangsmåte er angitt i forarbeidene til granneloven, jfr. Ot.prp. nr. 24 for 1960-61 23. Alternativt kunne Tannumgruppen ha holdt seg til entreprenøren som den direkte skadevolder, slik det er forutsatt i innstilling III fra husleielovkomiteen 44. I denne saken er det imidlertid ikke noe å bebreide entreprenøren, som har holdt seg innenfor de rammer som byggherren, nemlig kommunen, har trukket opp for arbeidet. Det er en feil at byretten ikke har vurdert denne siden av saken.

Når det gjelder andre ansvarsgrunnlag, er partene enige om at det ikke er inngått noen avtale om erstatning på objektivt grunnlag. Anførselen om dette er frafalt av ankemotparten under ankeforhandlingen. Det er videre enighet om at naboloven ikke kommer til anvendelse mellom leiere eller eier og leiere i samme eiendom, jfr. Ot.prp. for 1960-61 22, hvor dette uttrykkelig fremgår, jfr. også Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett 143 og 144.

Dersom kommunen ikke kan frifinnes på det prinsipale grunnlag, må saken avgjøres etter husleieloven regler basert på at huseieren, Odd Fellow, har godkjent at kommunen som leier selv foretok ombyggingen. Det er på det rene at Odd Fellow ga slik godkjennelse og at kommunen derfor ikke kom i dårligere stilling enn denne. Odd Fellow stilte ikke særskilte vilkår i den forbindelse, og leiekontraktene inneholder heller ingen bestemmelser av betydning for saken. Kommunen har opptrådt i samsvar med dette, jfr. bl.a. referat fra møte med leietakerne 1. desember 1980.

Etter kommunens oppfatning regulerer husleieloven derved uttømmende forholdet mellom kommunen/utleier og leietakerne i en slik situasjon. Byretten har heller ikke vurdert denne side av saken.

I husleieloven §27 første ledd er det forutsatt at utleieren har en vid adgang til å foreta forandringer og nyinnredninger. Skulle dette medføre vesentlig ulempe m.v. for leietakeren, kan denne svare med oppsigelse. Dette ble ikke gjort fra Tannumgruppens side. Videre gir husleieloven anvisning på kompensasjon i form av husleiereduksjon, jfr. §14 syvende ledd. Dette har heller ikke vært aktuelt i dette tilfellet. Husleieloven §18 fjerde ledd inneholder imidlertid en bestemmelse om at reparasjons- og installasjonsarbeider skal utføres så raskt som råd er og med minst mulig ulempe for leietakeren. Et forslag om en erstatningsregel tilknyttet denne bestemmelse ble ikke vedtatt, fordi en slik regel ville gå "lengere enn nu gjeldende rett", jfr. innstilling III fra husleielovkomiteen 44. Det vises også til Kåre Lilleholt: Endring av leieobjektet - nokre rettsspørsmål kring byfornying, LoR 1977 58, hvor det drøftes hvilke kompensasjonskrav man har, og hvor erstatningsansvar i forbindelse med ombyggingsarbeid ikke er nevnt. Leietakeren må etter dette finne seg i de ulemper som nødvendigvis følger med et slikt byggearbeid, selv om det måtte medføre støy og nedstøving. Husleieloven §18 tredje ledd må betraktes som en ordensforskrift, som ikke gir selvstendig grunnlag for erstatningsansvar.

Atter subsidiært vil kommunen anføre at det ikke er utvist noen form for uaktsomhet ved utførelsen av byggearbeidet. Byretten har tatt feil på dette punkt. Kommunen er intet å bebreide med hensyn til fremgangsmåten. Leietakerne ble varslet og orientert. Nødvendige forholdsregler ble tatt for å redusere ulempene. Det bestrides ikke at det i en kortere periode både var støy og støvplager. Dette rammet ikke bare Tannumgruppen, men også de øvrige leietakere, som forøvrig ikke har fremmet tilsvarende krav. De klager man fikk fra de øvrige var ubetydelige. Ulempene var derved ikke større enn man måtte regne med. I denne sammenheng er partene enige om at tålegrensebestemmelsen i naboloven §2 annet ledd gir en viss veiledning, men det er uenighet om hvor tålegrensen går.

Når det gjelder støyen som ble forårsaket av hugging i betong i forbindelse med de innvendige rivningsarbeider, varte denne i ca 2-3 uker, inntil styret for Oslo kinematografer vedtok en annen fremgangsmåte, nemlig skjæring, som reduserte støyen betydelig. Den 26. februar var galleriet ferdig revet, og ved utgangen av mars var nedrivningen ferdig. Det dreide seg således om en meget kortvarig periode, hvorav bare en mindre del kan karakteriseres som særlig støyende. Kommunen vil anføre at dette arbeidet som helhet ikke er av slik karakter at man når opp til tålegrensen. Man må regne med og finne seg i kortvarig støy. Det er således ikke grunnlag for å påberope Rt-1969-757 (Sandvika Gjestgiveri), også fordi det her ikke ble gjort noe som helst fra veivesenets side for å dempe støyen. Kommunen gjorde imidlertid det den kunne, når den valgte en lempeligere fremgangsmåte etter at kort tid var gått. Da Tannumgruppen klaget over støvplagen, ble det holdt befaring hvor det kunne konstateres at støv var kommet inn i butikkene. Det ble lagt til grunn at støvet kom fra ventilasjonsanlegget. Lukene var imidlertid da blitt dekket til for å hindre ytterligere støv fra å komme inn. Videre ble alle lukene innenfra selve kinolokalet sjekket. Det ble fortløpende foretatt tetting av mulige åpne kanaler. Støvplagen ble således tatt alvorlig, og kommunen gjorde det den kunne for å forhindre videre nedstøving. Det ble også brukt vann ved skjæring og hugging av betong, og andre forholdsregler var ikke aktuelle. Avsug var upraktisk i et så stort lokale. Det vises også til at de gamle tegningene viste at det ikke var noen forbindelse mellom ventilasjonsanlegget i Saga kino og ventilasjonsanleggene hos Tannumgruppen. Heller ikke etter at klagene forelå, fant man noe som skulle tilsi en slik forbindelse. Støvet kan således ha kommet inn på annet vis. Dette måtte i så fall ankemotpartene selv ha gjort noe med.

Kommunen erkjenner at slik riggplassen opprinnelig var lagt opp utenfor Norway Silver Designs A/S, rimeliggjorde den flytting av virksomheten til andre lokaler. Etter at Per Tannum hadde tatt dette opp i et møte, ble planene endret slik at forretningen kunne forbli i lokalene med åpen adkomst. Sannsynligvis som følge av en svikt i kommunikasjonen, ble det likevel foretatt flytting. Dette var en forhastet beslutning som denne forretning må lastes for. Den rørledning som ble brukt for å frakte inn sement var til liten sjenanse og ble bare brukt i kort tid av gangen. Adkomsten til forretningen ble ellers ikke hindret på en slik måte at det er grunnlag for å kreve dekning for husleien i den periode arbeidet pågikk.

Kommunen vil forøvrig bemerke at de påberopte ulemper ikke kan kumuleres. Byretten har således tatt feil når erstatning er innvilget på grunnlag av de samlede ulemper.

Når det gjelder Tannumgruppens økonomiske tap, godtas byrettens utmåling for postene 1-5 i oppstillingen ovenfor, dersom ansvarsgrunnlag er til stede.

Videre aksepteres forsåvidt post 6, tap ved utsalg av skadede varer. Størrelsen på tapene bestrides imidlertid, da andelen av andre ukurante varer antas å ha vært betydelig høyere enn byretten har lagt til grunn.

Post 7, omsetningssvikt, er ikke dokumentert. 1981 ble et brukbart år sett i forhold til de foregående år. Omsetningsøkningen de etterfølgende år skyldes at man fikk en ny avdeling i Tannum A/S og økt kundetilgang som følge av at Saga som heldagskino ble gjenåpnet. Den reklamekampanje som ble ført høsten 1980, kan ikke tillegges betydning. Det kan heller ikke være riktig, som byretten har gjort, å legge den forventede omsetningsvekst på 19 % som er oppgitt for møbelbransjen for 1981, til grunn. Tannum A/S er i denne forbindelse en atypisk forretning, hvor en slik gjennomsnittsbetraktning ikke passer. Under enhver omstendighet ville det være riktig ved beregningen av omsetningssvikten å ta hensyn til verdien av utsalgene, som selvsagt utgjør en del av årets omsetning. Hvis ikke dette gjøres, får Tannum A/S dobbel erstatning.

Som nevnt ovenfor er kommunens hovedanførsel at samtlige krav er foreldet. Byretten har tatt feil når den har lagt avgjørende vekt på det brev Per Tannum sendte Oslo Kinematografer 30. desember 1980 etter et møte med entreprenøren og byggherrens representant. Brevet har ingen betydning for foreldelsesspørsmålet. Kommunen har ikke besvart brevet, og har ikke akseptert noen annen forfallstid enn den lovbestemte. Uansett vil en avtale om annen foreldelsesfrist enn den lovbestemte være i strid med foreldelsesloven §28. Dessuten er foreldelsesloven §9 uttømmende forsåvidt gjelder forfallstid, slik at annen forfallstid heller ikke kan avtales.

Etter foreldelsesloven §9 er utgangspunktet for foreldelsesfristen på 3 år det tidspunkt skadelidte fikk eller burde ha fått kunnskap om skaden og hvem erstatningskravet kan rettes mot. Herunder er kunnskap om ansvarsvilkårene innfortolket. Det er imidlertid intet vilkår at det må foreligge kunnskap om det økonomiske taps samlede størrelse før fristen begynner å løpe. I dette tilfelle forelå støy- og støvplagene samt problemene med riggplassen allerede i 1. halvår 1980. Alle ulemper var under enhver omstendighet opphørt 1. desember 1981, da Saga kino ble gjenåpnet. Tannumgruppen visste senest på dette tidspunkt at det var blitt skader, og at det forelå et økonomisk tap. Dette er åpenbart forsåvidt gjelder de direkte følger som utgifter til husleie, rengjøring m.v., jfr. postene 1-5 i oppstillingen foran. Det vises her til Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven 88. Kommunen vil videre anføre at tapene som følge av ekstra utsalg og omsetningssvikt også hadde manifestert seg senest ved utløpet av 1981. Selv om det kan være noe usikkert når tålegrensen forsåvidt gjelder omfanget av disse tapene var nådd, er det på det rene at skaden var oppstått og tapene konstaterbare allerede i byggeperioden. Under enhver omstendighet kunne Tannumgruppen gjennom sin løpende bokføring i dette tidsrom lett ha kunnet fastslått at det forelå slike tap. I denne forbindelse kan det ikke være avgjørende om tapenes størrelse eventuelt ikke kunne beregnes fullt ut. Det vises til Kjønstad og Tjomsland l.c. og til Nils Nygård: Skade og ansvar 371, hvoretter det synes å være enighet om at det ikke er nødvendig å fastslå tapenes størrelse før foreldelsesfristen begynner å løpe. Stevningen til Oslo byrett er datert 21. januar 1985. Fristen på tre år var således utløpt.

Tannumgruppen har i det vesentlige anført:

Byrettens dom er i hovedtrekk riktig og aksepteres.

Tannumgruppen er uenig i at kommunen må frifinnes på det prinsipale grunnlag at leietakeren bare kan holde seg til gårdeieren. Kommunen har overfor gårdeieren uttrykkelig påtatt seg ansvaret for ombyggingen. Gårdeieren hadde ingen innflytelse på gjennomføringen. Det følger av alminnelige erstatningsrettslige grunnsetninger at skadelidte i et slikt tilfelle kan fremsette sine krav direkte overfor skadevolder, selv om denne også er leietaker.

Det er imidlertid enighet om at gårdeieren har en ubetinget rett etter husleieloven §27 til å foreta vesentlige ombyggingsarbeider, og at det heller ikke er noe i veien for å la en leietaker stå for utførelsen, dersom husleiekontraktene ikke er til hinder for dette. Leietakeren trer således inn i eierens sted.

Derimot er det ikke enighet om at husleieloven uttømmende regulerer hvilken form for kompensasjon som kan ytes. At den foreslåtte erstatningsregel i §18 fjerde ledd ble tatt ut under lovforberedelsen, innebærer ikke at ethvert erstatningsansvar er bortfalt. Spørsmålet må fremdeles avgjøres etter de alminnelige erstatningsregler. Det vises også til husleieloven §18 tredje ledd, hvor erstatningsansvar forutsettes på objektivt grunnlag ved manglende vedlikehold, jfr. Arne Kobbe: Husleieloven side 76. Dernest gir §18 fjerde ledd en streng veiledende norm for aktsomhetsvurderingen, som også må anvendes ved ombygging etter husleieloven §27.

Saken dreier seg om kommunen i denne sammenheng har overtrådt grensen for sin handlefrihet, jfr. nærmere Kristen Andersen: Erstatningsrett side 111 og 112. Med hensyn til hvor grensen skal trekkes, gir naboloven §2 veiledning. Det er på det rene at leieren må finne seg i en del ulemper, men ikke slike ulemper som er urimelige og unødvendige. Nedstøving er ingen påregnelig konsekvens selv ved et så stort byggearbeid som dette, og er dessuten en direkte skade, jfr. naboloven §5, slik at tålegrensen her er lav. Støy er en ulempe og vurderes derfor noe annerledes. Tannumgruppen vil anføre at kommunen har overtrådt grensen for det forsvarlige i begge tilfelle, at dette skyldes dårlig forprosjektering og at det ble gjort for lite for å hindre at skadene oppsto. En streng aktsomhetsvurdering må legges til grunn, jfr. Rt-1931-513 (Holmenkollbanen), jfr. 519.

Når det gjelder støvplagen, er denne tilstrekkelig dokumentert ved de foreliggende vitneutsagn. Det kom inn store mengder støv over en lengre periode. Norway Designs A/S og Tannum A/S fører bare kvalitetsvarer. Det sier seg selv at riper og tilskitning som følger av selv lite betongstøv medfører skader på kunsthåndverksgjenstander og møbler. Kommunen har ikke opptrådt forsvarlig som byggherre. Nødvendige forundersøkelser og forholdsregler ble ikke tatt. Et byggearbeid i størrelses orden ca 38 millioner kroner tilsa at skader lett kunne oppstå. Kommunen burde ha forvisset seg om at Tannumgruppens ventilasjonsanlegg ikke ble skadet eller berørt av rivingen. Kommunen hadde fagkyndige folk til å ta seg av dette. I særdeleshet burde saken ha vært tatt alvorlig når den første klagen forelå. Nedstøvingen var av slik karakter at det klart må ha skjedd en glipp, som kommunen må være ansvarlig for.

Kommunen var på forhånd klar over at det ville bli betydelig støy ved betongnedrivningen i kinoen. Det dreide seg om innendørs støy som Tannumgruppen i sine kjellerlokaler ble særlig utsatt for. Andre leietakere klaget også over dette. Støyen i den første perioden var utvilsomt langt høyere enn beskrevet i Rt-1969-757 (Sandvika Gjestgiveri), og uttalelsene på side 760 og 761 i dommen passer fullt ut. Selv om kommunen endret fremgangsmåte 6. februar 1981, noe som i seg selv er en erkjennelse av at tålegrensen var mer enn nådd, fortsatte støyen helt frem til rivningen var ferdig i slutten av mars. Det var dessuten i hele byggeperioden støy fra den kompressor som var plassert i Munkedamsveien, og likeledes var riggplassen til stadig sjenanse.

Det anføres at det ikke er noe som helst å laste Norway Silver Designs A/S for at lokalene ble fraflyttet. Det er på det rene at den opprinnelige riggplassering var slik at flytting var nødvendig, noe kommunen såvidt skjønnes først aksepterte. Kommunen må bære risikoen for den kommunikasjonssvikt som eventuelt senere oppsto. Lokalene var under enhver omstendighet så ubrukelige i hele byggetiden, at ikke en gang entreprenøren ville benytte seg av dem.

Selv om Tannumgruppen ikke påberoper seg objektivt ansvar, slik brevet av 30. desember 1980 fra Per Tannum til Oslo kinematografer tyder på, forklarer brevet i hvert fall hvorfor Tannumgruppen ikke reklamerte skriftlig i byggeperioden. Når brevet ikke ble besvart, måtte denne kunne stole på at erstatningsoppgjør ville finne sted senere etter den angitte fremgangsmåte. Det var da ikke grunn til å gå kraftigere tilverks underveis med hensyn til klager.

Etter Tannumgruppens oppfatning må samtlige skader og ulemper vurderes kumulativt. Det er summen som må være avgjørende, selv om en del isolert sett ikke kan anses som urimelig, jfr. Rt-1983-152 jfr. side 158.

Tannumgruppen har som nevnt akseptert den av byretten tilmålte erstatning.

Tannum A/S erkjenner forsåvidt at byrettens beregning av omsetningssvikten kan føre til dobbelterstatning. En mer korrekt beregning, hvor det er tatt hensyn til utsalget, viser imidlertid at resultatet blir omtrent det samme. Forøvrig er det ingen ting som tyder på at kundetilgangen økte etter at Saga kino ble gjenåpnet.

Foreldelse er ikke inntrådt. Tannumgruppen er enig med byretten i at Per Tannums brev av 30. desember 1980 må tillegges avgjørende vekt. Det fremgikk klart at erstatningskravet skulle fremsettes samlet for hele gruppen. Dersom kommunen ikke var enig i dette, måtte det ha vært reklamert. Det må derfor legges til grunn at det ble inngått en avtale mellom partene om når kravet kunne fremsettes. Dette er imidlertid ingen avtale om foreldelsestidens lengde, men om utgangspunktet for fristen. En slik avtale må det være anledning til å inngå uten å komme i strid med foreldesesloven §29 eller §28. Under enhver omstendighet er en eventuell rettsvillfarelse på dette punkt fremkalt av kommunens manglende imøtegåelse. Det er derfor lite akseptabelt at kommunen i ettertid påberoper seg noe annet enn det som fremgår av brevet.

Dersom brevet ikke kan tillegges betydning, må det avgjørende være når Tannumgruppen hadde oppfordring til å gå til søksmål, jfr. Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven 80 og 81. Det er på det rene at Per Tannum opptrådte på vegne av hele gruppen, som derfor kunne vente til hele kravet var tilstrekkelig klarlagt, selv om det for det enkelte selskap og de enkelte poster kunne være avvikende tidspunkter.

Et annet vesentlig moment i saken er at man også måtte kunne vente til det var blitt klart at tålegrensen var blitt overtrådt, idet bare beløpenes størrelse/det økonomiske tap kunne vise at så hadde skjedd. I særlig grad gjelder dette omsetningssvikten som i møbelbransjen er en virkning som først kan konstateres i ettertid. Således kunne selskapene først ha fått nødvendig oversikt et godt stykke ut i 1982. Stevningen fra januar 1985 avbrøt derved foreldelsesfristen.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten. Oslo kommune må bli å frifinne på grunn av foreldelse.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at når partenes anførsler er gjengitt såvidt utførlig, har dette sammenheng både med sakens kompleksitet og nødvendigheten av å få frem de faktiske forhold også i relasjon til foreldelsesinnsigelsen.

Foreldelsesloven §9 angir etter lagmannsrettens oppfatning uttømmende hvordan utgangspunktet for fristen på 3 år skal beregnes for erstatningskrav. Lovens §3 gjelder bare utgangspunktet for den alminnelige foreldelsesfrist og kommer ikke til anvendelse ved de særskilt angitte frister i §4, §5, §6, §7, §8, §9 Lagmannsretten er enig med kommunen i at en avtale om en annen forfallstid enn §9 anviser, i realiteten betyr at skyldneren vedtar at foreldelse ikke skal inntre i samsvar med loven. En slik avtale er i strid med den preseptoriske regel i foreldelsesloven §28 nr. 1. Etter dette kan lagmannsretten i motsetning til byretten ikke se at Per Tannums brev av 30. desember 1980 til Oslo kinematografer har betydning for fastsettelsen av foreldelsesfristens utgangspunkt. Det er da heller ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om kommunen ved sin manglende reaksjon på brevet stilltiende har akseptert den angitte fremgangsmåte.

Etter foreldelsesloven §9 foreldes erstatningskrav "tre år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige".

De 3 aksjeselskapene i Tannumgruppen utgjør de skadelidte i relasjon til §9. Selskapenes ledelse var på et tidlig tidspunkt orientert om at det var Oslo kommune v/Oslo kinematografer som sto som ansvarlig for ombyggingen av Saga kino, og at eventuelle erstatningskrav måtte rettes dit. De var heller ikke uforberedt på at det kunne oppstå skader og ulemper, jfr. forsåvidt brevet av 30. desember 1980 fra Per Tannum, som i følge egen forklaring hele tiden har opptrådt på vegne av gruppen. I relasjon til foreldelsesfristen må selskapene vurderes hver for seg som selvstendige rettssubjekter, og fristens utgangspunkt fastsettes for hver enkelt.

Lagmannsretten legger til grunn at den påberopte ulempe på grunn av støy i forbindelse med rivearbeidene begynte i januar 1981. Den sterkeste støyen varte frem til ca 6. februar 1981, da arbeidet ble lagt om. Hovedtyngden av rivingen foregikk frem til utgangen av mars, og restarbeidene ble utført i mai. Videre var det under hele byggeperioden tidvis støy fra en kompressor i Munkedamsveien. Det er uklart hvor lenge eller med hvilken styrke dette pågikk, men støyen må ha opphørt i noen tid før Saga kino gjenåpnet 1. desember 1981. Støvplagen må ha oppstått i samme periode som rivningsarbeidet varte, og ha opphørt innen utgangen av mai, jfr. forsåvidt Tannum Møblers annonser om støvsalg i Aftenposten 19. mai og 3. juni 1981. Riggen i Munkedamsveien ble satt opp ved årsskiftet 1980/81 og fjernet ca 1. desember 1981. Man står således overfor en begrenset periode med skader og ulemper. Det er ikke påberopt varige ulemper som følge av arbeidet.

Norway Silver Designs A/S fremsatte erstatningkravet 11. april 1983, Norway Designs A/S 26. mai 1983 og Tannum A/S 25. mai 1983, alle i brev til Oslo kinematografer. Det ble holdt to forhandlingsmøter mellom partene. I brev av 30. januar 1984 fra kinematografene ble erstatningskravene avvist. Tannumgruppen tok 21. januar 1985 ut stevning mot Oslo kommune, og først derved ble foreldelsen avbrutt.

Når det gjelder Norway Silver Designs A/S, ble lokalene i Munkedamsveien fraflyttet i januar 1981, fordi riggplassen, slik den opprinnelig var planlagt, ville forhindre adkomsten. Forretningen kunne ha vært flyttet tilbake ca 1. desember 1981, men på grunn av julesalget ble flyttingen utsatt til januar 1982.

Erstatningskravet omfatter dekning av husleie for hele året, og istandsetting av lokalene, jfr. post 1-5 i oppstillingen ovenfor. Dette dreier seg om et avgrenset tap som ble kjent i januar 1981 og som var kalkulerbart ca 1. desember 1981. Det samme må gjelde istandsettingsutgiftene. Utgangspunktet for foreldelsesfristen må etter dette bli senest ca 1. desember 1981. Lagmannsretten anser etter dette kravet som foreldet.

Når det gjelder erstatningskravene fra Tannum A/S og Norway Designs A/S, behandles disse under ett, bortsett fra erstatning for omsetningssvikt, jfr. nedenfor. Lagmannsretten viser til at skadelidtes kunnskap om "skaden og den ansvarlige" i foreldelsesloven §9 også omfatter ansvarsvilkårene. Den relevante viten om ansvarsgrunnlaget forelå allerede ved utgangen av mai 1981 hos ledelsen i begge selskaper, da hovedtyngden av skader og ulemper var opphørt. Selv om det kunne være vanskelig å bedømme hvilket ansvarsgrunnlag en domstol eventuelt ville komme til i en sak av denne karakter, er ikke usikkerhet om dette avgjørende, jfr. Nils Nygård: Skade og ansvar side 372 og 373, jfr. også Rt-1960-748. Når det gjelder kunnskap om at økonomisk tap er påført, er dette etter loven likestilt med at skadelidte burde ha skaffet seg kunnskap om tapet. Dette innebærer en viss undersøkelsesplikt. Også i relasjon til det økonomiske tap må det tas utgangspunkt i når de skadegjørende handlinger opphørte. Det er imidlertid rimelig å gi skadelidte en viss tid til å få kartlagt det økonomiske taps omfang, herunder om tapets størrelse sier noe om tålegrensen er overtrådt. Det må således foreligge tilstrekkelig oppfordring til å gå til søksmål, jfr. Nygård l.c. side 370 og 371. Kunnskapskravet omfatter imidlertid ikke skadens fulle omfang, jfr. C. Stub Holmboe: Referat fra møte i Norsk Forsikringsjuridisk Forening 13. oktober 1961, "Foreldelse av erstatnings- og forsikringskrav" side 15 med henvisning til rettspraksis. Dessuten vises til Steinar Tjomsland: Jussens Venner 1987, "Foreldelse av erstatningskrav" side 337.

Det er ikke bestridt at begge selskap innen utgangen av mai 1981 var klar over at tap var påført. De har imidlertid anført at det ikke var mulig å skaffe oversikt over tapet før tidligst ved første årsoppgjør, som forelå i februar 1982.

Lagmannsretten mener at de direkte utlegg til ekstraordinært renhold, rensing, maling og materiell var det mulig å beregne forholdsvis raskt. Dette arbeidet ble såvidt skjønnes i det vesentlige utført av selskapenes egne ansatte etterhvert som støvet kom, og likeledes ble hovedrengjøring m.v. utført i 1981. Det foreligger imidlertid en faktura for Norway Designs A/S på tepperens av 21. januar 1982. Lagmannsretten kan ikke se at det kan være avgjørende at forretningen eventuelt valgte å utsette dette arbeidet i så lang tid etter skadens opphør, og finner at de nevnte krav er foreldet.

Når det gjelder de ekstraordinære utsalg som fant sted i mai/juni 1981 for Tannum A/S og i august 1981 og januar 1982 for Norway Designs A/S, må utgangspunktet knyttes til når det var rimelig å gjennomgå varebeholdningene med sikte på taksering og utsalg. Varebeholdningene i de to forretningene var oversiktlige, og det skulle være forholdsvis enkelt å beregne utsalgstapene isolert fra det ordinære salg. Dette ble gjort hos Tannum A/S etter salget i juni, og tapet var derved på det rene.

Norway Designs A/S har ikke ført tilsvarende lister, og har vært avhengig av å konferere med senere salgstall. Lagmannsretten kan ikke se at dette begrunner et annet utgangspunkt. At ikke tapets omfang i det vesentlige ble kartlagt i forbindelse med utsalget i august, må selskapet selv bære risikoen for. Norway Designs A/S' annet utsalg i januar 1982 kan ikke sette saken i en annen stilling. Dette dreide seg om varer som ikke ble solgt i august 1981 og som kunne ha vært taksert før de ble lagret før neste utsalg. Etter dette blir utgangspunktet for foreldelsen for begge selskapers vedkommende tiden omkring i utsalgene i juni og august.

Lagmannsrettens konklusjon blir således at samtlige av disse krav kunne ha vært fremsatt senest i løpet av 1981. De er derved foreldet.

Erstatningskravet på kr. 90000,- fra Tannum A/S på grunn av omsetningssvikt er begrunnet i den nedgang i salgsinntekter som inntrådte høsten 1981. Kravet er således ikke basert på en skadeutvikling, men er en direkte følge av en kundenedgang forretningen hevder å ha erfart våren 1981 på grunn av de vanskelige forhold ombyggingen skapte. Det er videre gjort gjeldende at kundene holdt seg borte også en tid etter at de tyngste arbeidene var ferdige. Årsaken til at omsetningssvikten først ble tydelig om høsten, var blant annet at det er flere måneders leveringstid på møbler, slik at salgsinntekten kommer inn tilsvarende lang tid etter kjøpsavtalen. I følge en fremlagt salgskurve for årene 1978-1986 var omsetningen fallende frem til midten av 1980. Kurven viser en betydelig stigning frem til april 1981, hvoretter den falt ned til lavt 1980-nivå frem til april 1982, da omsetningen tok seg vesentlig opp. Kravet er videre basert på at man heller ikke oppnådde en forventet økning av omsetningen i 1981, noe Tannum A/S regnet med, fordi man hadde hatt et større reklameopplegg høsten 1980.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at Tannum A/S må ha registert lavere kundetilgang allerede våren 1981 og noen tid fremover, og at dette slo ut i omsetningstallene høsten 1981, som derfor ble lavere enn forventet. Spørsmålet blir så på hvilket tidspunkt Tannum A/S burde ha forstått at tap var oppstått. Som nevnt ovenfor er det i forhold til foreldelsesspørsmålet ikke nødvendig å ha noen klar oppfatning av tapets størrelse. Med kunnskap om de ulemper ombyggingen skapte og de øvrige tap som allerede var konstatert, var det påregnelig at det også ble en omsetningssvikt. En løpende gjennomgang av salgsinntektene ville ha avdekket svikten allerede høsten 1981, jfr. blant annet at august- og septembertallene avvek betydelig i forhold til tidligere. Lagmannsretten er således kommet til at også kravet om tap på grunn av omsetningssvikt er foreldet.

Kommunen blir etter dette å frifinne for samtlige krav.

Anken har ført frem, og saksomkostningsspørsmålet må etter tvistemålsloven §180 annet ledd avgjøres etter tvistemålsloven §172 for både byrett og lagmannsrett.

Forsåvidt gjelder erstatningskravet fra Norway Silver Designs A/S, anses foreldelsesspørsmålet ikke tvilsomt. Det vises til den begrunnelse som er gitt ovenfor, og Norway Silver Designs A/S må betale saksomkostninger for begge retter. Denne del av saken antas å ha påført kommunen minst arbeid. Beløpet fastsettes skjønnsmessig til ca.10% av kommunens samlede omkostninger. Disse utgjør i følge oppgaven kr. 68500,-. I tillegg kommer ankegebyr med kr. 6200,-. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven. Etter dette pålegges Norway Silver Designs A/S å betale kr. 7500,- i saksomkostninger til kommunen.

Kravene fra Norway Designs A/S og Tannum A/S er basert på tap som følge av støv og støy og ligger noe annerledes an, idet foreldelsesfristens utgangspunkt ikke entydig har latt seg fastslå. Lagmannsretten har funnet det nødvendig å gjennomgå og vurdere sakens faktiske omstendigheter, som til dels har vært uklare og omtvistet, for å kunne fastsette utgangspunktet for foreldelse. Avgjørelsen har budt på tvil. Det vises også til at byretten har kommet til motsatt resultat. Lagmannsretten har etter dette kommet til at foreldelsesspørsmålet for de to selskaper var så tvilsomme, at det var fyldestgjørende grunn for dem til å se rettens avgjørelse.

Etter dette må lagmannsretten også summarisk vurdere om kommunens subsidiære anførsler tvilsmessig setter saken i noen annen stilling, jfr. Rt-1981-688. Lagmannsretten finner at de ikke gjør det. Hvorvidt kommunen har utvist ansvarsbetingende forhold, beror på vanskelige faktiske og erstatningsrettslige avveininger, slik at resultatet ingenlunde er gitt.

Norway Designs A/S og Tannum A/S pålegges således ikke å betale saksomkostninger til kommunen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. I saksomkostninger for byrett og lagmannsrett betaler Norway Silver Designs A/S til Oslo kommune v/ordføreren 7.500 - syvtusenfemhundre - kroner innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av denne dom.

3. Partene bærer forøvrig hver sine omkostninger for byrett og lagmannsrett.