LE-1987-466

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1989-09-29
Publisert:	LE-1987-00466
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 29. september 1989 i ankesak nr. 466/87, hl.nr. 723/87.
Parter:	Ankende part: Tor Opheim (Prosessfullmektig: Advokat Tron Sanderud, Hamar). Motpart: Steinar Larsson (Prosessfullmektig: Advokat Jan Aaltvedt, Hamar).
Forfatter:	Lagdommer Ola R. Melheim, formann. Lagdommer Emil Harboe Eriksrud. Ekstraordinær lagdommer Rolf Solem. Meddommere: Kari Petrud, Nes Hedmark. Roar Olasveengen, Moelv
Lovhenvisninger:	Hevdslova (1966) §8, §7, Tvistemålsloven (1915) §180, §176

Saken gjelder spørsmålet om hevd av bruksrett til en del av en privat vei som går mellom fylkesveiene D-24 og D-25 i Ringsaker.

Eiendommene «Frisli», gnr. 144, bnr. 1 og «Borgen», gnr. 145, bnr. 5, ligger mellom de to fylkesveiene. Den omtvistede del av den private veien går fra D-24 og sydvestover til innkjøringen til tunet på «Frisli». Denne del betegnes som gårdsveien til «Frisli» («Frisli øvre»). Derfra går veien gjennom skogen frem til innkjøringen til tunet til «Borgen». Denne del av veien har vesentlig dårligere standard enn resten av tvistegjenstanden og har under saken (og på det økonomiske kartverk) vært omtalt som traktorveien. Den er imidlertid brukt som bilvei, særlig av beboerne på «Borgen». Fra innkjøringen til «Borgen» dreier veien nordvestover og går ned til D-25. Denne del av veien som ikke er tvistegjenstand, kalles gårdsveien til «Borgen». Før ovennevnte traktorvei kommer frem til innkjøringen til «Borgen», er man imidlertid kommet inn på «Kommerstad», gnr. 146, bnr. 1. Dette skyldes at «Borgen» i 1908 ble utskilt fra «Frisli nedre» som senere ble lagt under «Kommerstad». Til «Kommerstad» hører også grunnen der gårdsveien fra «Borgen» går ned til D-25. Eieren av «Borgen» har ingen skriftlig avtale om veirett med «Kommerstad», men gjør gjeldende at han ikke tror det blir gjort innvendinger mot bruken. Steinar Larsson, som nå eier «Borgen», ønsker likevel å få fastslått om han - i forhold til nåværende og fremtidige eiere av «Frisli» - har hevdet rett til vei fra D-24 og helt frem til egen tomt.

Når ikke noe annet fremgår av sammenhengen, vil man nedenfor bruke ordet veien om hele den omtvistede strekning fra «Borgen» til D-24. Nord-Hedmark herredsrett avsa dom den 3. juni 1987 med slik slutning:

«1. Eier av eiendommen Borgen, gnr. 145, bnr. 5 i Ringsaker, Steinar Larsson, har rett til å benytte som adkomstvei til sin eiendom både sommer og vinter en nærmere bestemt vei som går over eiendommen Frisli, gnr. 144, bnr. 1 i Ringsaker, fra eiendommen Borgen og opp til fylkesvei D-24.

2. Tor Opheim betaler innen 14 - fjorten - dager kr 22.035,- - tjuetotusenogtrettifem - kroner i saksomkostninger til Steinar Larsson».

Om det nærmere saksforhold vises det til herredsrettens dom og lagmannsretten bemerkninger nedenfor.

Tor Opheim har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Han har lagt ned slik påstand:

«1) a) Prinsipalt

Eiendommen Borgen, gnr. 145, bnr. 5 i Ringsaker har ikke rett til å benytte som adkomstvei til sin eiendom en nærmere bestemt vei som går over eiendommen Frisli, gnr. 144, bnr. 1 i Ringsaker, fra eiendommen Borgen og opp til fylkesvei D-24. b) Subsidiært

Eiendommen Borgen, gnr. 145, bnr. 5 i Ringsaker, har kun rett til å benytte en nærmere bestemt vei som går over eiendommen Frisli, gnr. 144, bnr. 1 i Ringsaker, fra eiendommen Borgen og opp til fylkesvei D-24, som gangvei. c) Atter subsidiært Eiendommen Borgen, gnr. 145, bnr. 5 i Ringsaker, har kun rett til å benytte en nærmere bestemt vei som går over eiendommen Frisli, gnr. 144, bnr. 1 i Ringsaker, fra eiendommen Borgen og opp til fylkesvei D-24, som gangvei og vintervei med bil.

2) I alle tilfelle

Tor Opheim tilkjennes sakens omkostninger for herredsog lagmannsrett.

Steinar Larsson har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt. Herredsrettens dom stadfestes.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

2. Subsidiært. Eiendommen Borgen gnr. 145 bnr. 5 i Ringsaker har veirett vinterstid over eiendommen Frisli gnr. 144 bnr. 1 i Ringsaker fra eiendommen Borgen og opp til Fv. D 24.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og for lagmannsrett». - - -

Ankeforhandling ble holdt i fylkeshuset i Hamar den 7. og 8. september 1989. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 12 vitner og foretatt åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. - - -

Den ankende part, Tor Opheim, har i det vesentlige gjort gjeldende: Herredsretten har vurdert bevisene feil. Dette gjelder særlig vitneutsagnene fra dem som bodde på «Borgen» i perioden før Larsson.

Det foreligger også gal lovanvendelse, idet herredsretten har stilt for små krav til den påståtte bruk av veien. Den bruk som er sannsynliggjort, begrenser seg stort sett til å hjemle en gangrett, noe som ikke er bestridt. Særlig gjelder det for tiden frem til omkring 1965. Ikke under noen omstendighet kan man derfor legge til grunn en 50 års hevdstid, jfr. hevdsloven §8. De strengere vilkår når det bare kreves 20 års hevdstid, er ikke under noen omstendighet oppfylt.

Endelig er det gjort gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil, som må antas å ha virket inn på det resultat herredsretten er kommet til. Det er således en vesentlig mangel at retten ikke har vurdert spørsmålet om tålt bruk. Retten har heller ikke foretatt en konkret vurdering av nødvendigheten av Larssons påståtte veirett. Det må foretas en konkret interesseavveining av ulempene for Opheim sammenholdt med Larssons behov for veirett. Disse anførsler er nærmere utdypet på følgende punkter:

Det foreligger ikke noe bevis for at den omtvistede vei har vært en del av et større veinett i området. Veien var fra først av en forlenget del av «Frislis» gårdsvei. Den dekket «Frislis» behov for tilknytning til Veldre stasjon og senere den nåværende D-25. Eierne av «Borgen» hadde i lang tid ikke noe behov for veien østover mot «Frisli». Det var stasjonen som var sentrum i denne del av bygda. Dette var situasjonen mens det ble drevet feriekoloni på eiendommen, det vil si fra 1919 til omkring 1962. Først etter at stasjonen ble nedlagt omkring 1965, skjedde en forskyvning av trafikken i området.

Det foreligger heller ikke tilstrekkelig bevis for at det er utøvet en så intens bruk at den kan danne grunnlag for hevd. Helt frem til omkring 1962 ble veien hovedsakelig brukt som gangog sykkelvei. Bare en sjelden gang ble den kjørt med hest, og enda sjeldnere brukt til motorisert ferdsel. Også etter nevnte tidspunkt har bruken vært beskjeden. Det fremgår av dens bredde, standard og vegetasjonen tett inntil veibanen.

Uansett hvordan man vurderer omfanget av bruken, må de forskjellige brukere ha vært seg bevisst at når det ikke ble gjort innsigelser, var det fordi man tidligere ikke fant grunn til å reagere. Belastningen på den tjenende eiendom var inntil Larsson overtok, forholdsvis liten. Brukerne må med andre ord ha vært seg bevisst at det forelå en såkalt tålt bruk. I så fall har eieren av «Frisli» sin innsigelse i behold, også om bruken skulle ha vært utøvet i alders tid.

Denne innsigelse berører også kravet til god tro. Det er ikke en gang sannsynlig at Larsson selv har vært i god tro. Da han kjøpte «Borgen» ble det ikke sagt noe om veiretten østover. Det var først i forbindelse med de vanskeligheter han hadde med å få opp et flyttelass fra D-25, at muligheten for å kjøre ned fra «Frisli» ble nevnt . De øvrige beboere på «Borgen» har hatt enda mindre grunn til å være i god tro. De fleste av dem som hadde kjøretøy på eiendommen, var for øvrig bare leieboere og ikke eiere.

Det foreligger heller ikke tilstrekkelig hevdstid. Det må kreves 50 år, idet det for hevd av veirett over annenmanns grunn ellers må stilles krav om innretning («fast tilstelling»), noe som ikke er oppfylt i saken. Den beskjedne delaktighet under brøytingen kan ikke fylle vilkårene til fast tilstelling. Det samme gjelder det meget begrensete vedlikehold av veien en gang eller to, samt noe kvisting langs veien.

Heller ikke unntaksbestemmelsen i hevdsloven §8 som knytter seg til «...naudsynt veg...», kan komme til anvendelse. Larsson har tillatelse fra eieren av «Kommerstad» til å bruke veien ned til D-25. At han selv ikke vedlikeholder sin rett der, kan ikke utløse noe krav etter bestemmelsen.

Endelig er det fremhevet at det må foretas en totalvurdering av hevdsvilkårene, basert på en rimelighetsvurdering av interessemotsetningene. Rettsinstituttet må med andre ord sees under samme synsvinkel som når en servitutthaver gjør gjeldende at det foreligger et rimelig behov for å utvide servitutten utover stiftelsesgrunnlaget. Larsson har ikke noe stort behov for å kjøre over «Frisli». Han har som nevnt allerede en veirett over «Kommerstad», og må forutsettes å få adgang til å oppruste denne til en tilfredsstillende helårsvei. For Opheim er det en ulempe i seg selv å ha veiretten som en heftelse. Den kan lett utvides gradvis, og traktorveien er i noen grad til ulempe fordi den begrenser en naturlig utvidelse av tunet. Subsidiært bør man eventuelt begrense veiretten til bare å gjelde bilkjøring på vinterføre. Det er fremhevet at Larsson i alle tilfelle må ha bevisbyrden med hensyn til nødvendigheten av bilvei.

Det er vist til Falkanger: Jussens venner 1974 nr. 3 side 91-92. Gjelsvik: Tingsrett side 471. Brækhus og Hærem: Norsk tingsrett side 235 og side 575. Austenå: Jussens venner 1969 136. Ot.prp. nr. 30 (1965-66) side 6. Rt-1957-350, Rt-1953-1435, Rt-1951-217 og Rt-1981-87.

Ankemotparten, Steinar Larsson, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens dom er riktig, både for så vidt angår bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil i form av mangelfulle domsgrunner. De forhold som den ankende part har påberopt seg med hensyn til rimelighetsvurderinger og interesseavveininger, gjelder spørsmål om utvidelse av bestående servitutter. Saken her gjelder ikke dette, men spørsmålet om det er stiftet en bruksrett ved hevd.

Hevdsvilkårene er oppfylt på alle punkter og danner grunnlag for hevd som adkomstvei uten begrensning, det vil si med bil hele året. Subsidiært er det gjort gjeldende at vilkårene utvilsomt må være oppfylt for veirett med bil vinterstid. Da har bruken vært mest intens fordi det periodevis ikke er mulig å komme opp med bil fra D-25.

Ved bevisvurderingen må det legges vekt på hva de forskjellige beboere på «Borgen» har fortalt. Særlig viktig er hva de vitnene som er eldst og som har bodd andre steder, kan fortelle. Man kan imidlertid også trekke slutninger ut fra eiendommenes beliggenhet og utviklingen av kommunikasjonene i distriktet. Da det maksimalt er spørsmål om 50 års hevdstid, blir forholdene før omkring 1930 momenter i den totale bevisvurdering.

Det er redegjort for kommunikasjonene i distriktet til de forskjellige tider, særlig for veibruken i perioden 1919 - 1962 da «Borgen» ble brukt som feriekoloni.

Bevisene tilsier at man som herredsretten kan legge til grunn at veien er brukt som adkomstvei til «Borgen» i mer enn 50 år. Veien har vært brukt etter behov i begge retninger. Bruken har endret seg med utviklingen, slik at det etter hvert ble mer og mer bilkjøring. Man har dog bevis for bilkjøring lenge før krigen. I perioden 1969 - 1973 var det 3 - 4 biler som kjørte begge retninger. I Larssons eierperiode fra omkring 1971 har veien vært brukt i gjennomsnitt en gang pr. dag. Selv om veien opprinnelig i hovedsak ble brukt som gang- og sykkelvei, har det hele tiden vært en utvidelse etter behov. Den påregnelige utvikling kan bygges inn. Det er her vist til Bræhus og Hærem: Norsk tingsrett side 594 og Rt-1937-355. I den periode det var feriekoloni på eiendommen, ble varer levert fra Samvirkelaget ved D-24. Materialer m.v. i forbindelse med vedlikehold ble fraktet nedover veien på grunn av de vanskelige stigningsforhold opp fra D-25. Veien er også brukt til henting av post i den periode postkassen sto ved D-24. Det har således foreligget en kontinuerlig rådighetsutøvelse som burde ha fått eierne av «Frisli» til å gripe inn dersom de mente at det ikke var etablert noen veirett. Det er tilstrekkelig for rådighetsutøvelsen at veien er brukt etter behov, hvis det ikke er meget sjelden. Det er her vist til Brækhus og Hærem: Norsk tingsrett side 584 og RG-1950-623.

Også vilkårene for 20 års hevdstid er oppfylt. Selve veibruken har satt tydelige merker i terrenget. I forbindelse med den årlige brøyting, som lenge ble utført av eieren av «Frisli», har brukerne på «Borgen» måkt ut kantene slik at bilene kunne komme frem. Det er også derfra lagt noe sten i veien. Det er her vist til Sivillovbokutvalet: Rådsegn nr. 6 side 10.

Også nødvendighetskriteriet i hevdsloven §8, første ledd annet punktum er oppfylt. På grunn av stigningsforholdene er det for enkelte transportbehov vanskelig å kjøre opp fra D-25 hele året. I perioder om vinteren er det ikke mulig å kjøre opp i det hele tatt.

Kravet til god tro er oppfylt. Aktsomhetskravet går ikke lenger enn til at kunnskap om en ikke-rett, hindrer hevd. Kravet har en negativ utforming i den forstand at den ankende part må sannsynliggjøre at eierne av «Borgen» ikke har vært i god tro. Det er her vist til Sivillovbokutvalet: Rådsegn nr. 6 side 25 og Falkanger: Jussens venner 1974 nr. 3 side 100. Det er ikke sannsynliggjort at veibruken etter krigen har skjedd i ond tro. Heller ikke vitnet Hans Dalseng som eiet «Frisli» i over 50 år, har gitt uttrykk for at eieren av «Borgen» mangler veirett.

Den ankende parts anførsel om tålt bruk er imøtegått. Selv om det i den aller første tid skulle ha vært noe uklart om man hadde en rett eller bare en tillatelse, hindrer det ikke at senere eiere har utviklet den nødvendige aktsomme tro. Eierne av «Frisli» burde da for lengst ha reagert om de mente noe annet. Det er blant annet vist til vitneprovet fra Kristine Haug, som bodde på «Borgen» fra 1947 til 1960.

Endelig har motparten imøtegått anførselen om at det skal foretas en interesseavveining. Det er ikke noe krav om slike rimelighetsvurderinger etter hevdsloven §7 og §8. Eierne av «Borgen» kan hevde en veirett, selv om deres interesse skulle være mindre enn eierne av «Frislis» interesse av å slippe retten. Saken må avgjøres etter de alminnelige regler om hevd, ikke om det senere er grunnlag for å kreve avløsing av servitutten. Det er her vist til Rt-1958-758.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:

Innledningsvis vil man peke på at det her er spørsmål om hevd av en bruksrett som skal tilligge eiendommen «Borgen» og ikke bare være en personlig rett for den nåværende eier. Selv om dette også har vært herredsrettens oppfatning, og selv om den utforming av domsslutningen som her er brukt ikke er uvanlig også i forbindelse med realservitutter, bør den nåværende eiers navn ikke tas med i domsslutningen. Det blir derfor utformet ny domsslutning, selv om det i realiteten er en stadfestelse av herredsrettens dom på dette punkt. Man vil for ordens skyld bemerke at det med adkomstvei her forutsettes adgang til å kjøre med bil. Denne adgang omfatter eieren av «Borgen» og de som forutsettes å ha hans tillatelse i forbindelse med besøk o.l.

På et annet punkt finner man imidlertid å burde fravike herredsrettens dom hva angår realiteten og ved utformingen av domsslutningen. Som det fremgår av det foran anførte, har begge parter utformet sine påstander slik at domsslutningen formelt vil omfatte den del av veien som går over «Kommerstad». Selv om dommen ikke blir bindende for eieren av «Kommerstad», finner lagmannsretten ikke grunn til å ta standpunkt til om eieren av «Borgen» har hevdet noen veirett over denne del av veien. Dette også fordi retten ikke trenger å ta prejudisielt standpunkt til dette spørsmål for å løse resten av veispørsmålet over «Frislis» grunn.

Lagmannsretten er enig med den ankende part i at det ikke er avgjørende hvilke oppfatninger de første eierne av «Borgen» måtte ha hatt om sin veirett, dersom det etter hvert festnet seg den oppfatning at man hadde en rett og ikke bare en tillatelse til bruk. Den festnede rettsutøvelse må imidlertid ha skjedd i hevdstid. I nærværende sak vil det vil si fra omking 1935, dersom man ikke finner at vilkårene for en 20 års hevdsperiode er oppfylt, jfr. hevdsloven §8. Det er videre grunn til å nevne at det ikke kan legges vekt på en utnyttelse hvis den er så begrenset at den ikke går lenger enn en allemannsrett. Så lenge eierne av «Borgen» bare brukte veien eller stien langs jordet til «Frisli» som gangvei, kan det ikke hevdes noen rett til adkomstvei. I den utstrekning det bare er utnyttelse av en allemannsrett som foreligger, kan den tid som dette refererer til, ikke regnes med i hevdstiden. Hevdstiden kan først regnes fra det tidspunkt da eierne av «Borgen» utvidet bruken til noe mer enn gangvei i den tro at det var en rettighet.

I nærværende sak er det noe uklart hvem som opprinnelig har anlagt og bekostet både traktorveien og de to gårdsveiene. Heller ikke tidspunktet for opparbeidelsen er klarlagt. Det antas at gårdsveien til «Frisli» og traktorveien frem til det som nå er «Borgen» (opprinnelig «Frisli nedre»), ble anlagt før jernbanen (omkring 1896) og før D-25 ble bygget.

I årene frem til etter krigen synes eierne av «Borgen» hovedsakelig å ha brukt veiene i områdene til gang- og sykkelformål. Eiendommen var og er en mindre boligeiendom og eierne hadde den gang verken hest, traktor eller bil. Bruken som gangvei kan ikke sees som noe annet enn utøvelse av en allemannsrett. Den sykling som fant sted må i hvert fall frem til etter krigen, antas å ha skjedd uten noen bevisst tanke om rettsforholdene. Det samme må antas å gjelde den begrensede bruk av leid hestekjøretøy og bil i disse årene. Den aktivitet som skyldtes feriekolonien, foregikk hovedsakelig om sommeren og da med adkomst til Veldre stasjon via den nåværende gårdsvei til D-25.

Lagmannsretten legger derfor til grunn at det i tiden frem til etter krigen ikke synes å ha vært utøvet en veirett av et slikt innhold at den kan danne grunnlag for hevd.

Forholdene synes imidlertid å ha endret seg etter krigen. Omkring 1960 opphørte virksomheten med feriekoloni. Allerede før dette synes det imidlertid å ha skjedd en forskyvning i aktivitetene i området i mer nordøstlig retning. Denne utvikling må ha startet noe etter krigen og resulterte senere blant annet i nedleggelsen av Veldre stasjon omkring 1965 og en del andre aktiviteter i nærheten. Det må derfor antas at eierne av «Borgen» har brukt den omtvistede vei nokså jevnlig i begge retninger fra et stykke utpå 1950-tallet. Etter hvert som motorisert ferdsel ble mer og mer alminnelig, det vil si etter 1960, legges det til grunn at veien ble brukt som bilvei etter behov i begge retninger både sommer og vinter. Det legges også til grunn at det da var etablert to likeverdige veier fra «Borgen», en til D-25 og en til D-24. Det er vanskelig å angi hyppigheten av bruken fra «Borgen» til D-24, men det er ikke grunnlag for å si at bruken bare skjedde ved sjeldne anledninger.

Lagmannsretten legger således til grunn at det i mer enn 20 år er utøvet en veirett som i utstrekning og i overensstemmelse med en påregnelig utvikling, kan danne grunnlag for hevd. Spørsmålet blir da om bruken har vist seg «...av ei fast tilstelling..», jfr. hevdsloven §8, første ledd første punktum. Det avgjørende ved denne vurdering må være om eierne av naboeiendommene har fått det nødvendige varsel gjennom bruken, slik at de i tide kunne gripe inn eller bringe brukerne ut av sin gode tro. Det forutsettes således at det er omtrent tilsvarende hensyn som ligger til grunn for hevdsloven §8, første ledd første punktum som etter den tidligere snikhevdsloven. Det kan ikke kreves at det i forbindelse med bruken skal etableres varige innretninger i marken. Det må i nærværende sak legges til grunn at kjøringen bokstavelig talt har satt spor i veien. Dette må særlig gjelde traktorveien, spesielt i vårløsningen og om vinteren. Det er også uomtvistelig at eierne av «Frisli» i alle år etter krigen har vært klar over bruken. Den begrensede aktivitet som eierne av «Borgen» har utvist i tilknytning til den brøyting som i mange år ble utført av eieren av «Frisli», tillegges også noe betydning. Retten mener således at kravet om «fast tilstelling» er oppfylt.

Det gjenstår da å ta standpunkt til om bruken er skjedd i aktsom god tro. Dette reiser først spørsmålet om eierne av «Frisli» selv har ment at de hadde enerett til kjøring på veien, og at de unnlot å gripe inn fordi de tolererte bruken, men uten å ville gi avkall på sin enerett. For avgjørelsen i nærværende sak må dette referere seg til den periode da Hans Dalseng var eier, idet hevden eventuelt må anses fullført før den nåværende eier gjorde innsigelser etter brannen i 1985. Det er noe uklart hvilke forestillinger Hans Dalseng har hatt, men han reagerte ikke på andres bruk. Han tenkte heller ikke på å protestere da andre etter hvert overtok brøytingen i siste del av hans eierperiode. Dalseng uttalte heller ikke noe om disse spørsmål ved overdragelsen til Opheim i 1983. Eierne av «Borgen» hadde derfor ikke grunn til å tro at det var en tålt bruk.

På den annen side må det stilles ytterligere krav til utøvernes gode tro. De må utvise en viss aktivitet for å klargjøre forholdene. Har noen av eierne i hevdsperioden forstått eller burde de ha forstått at Dalseng lot dem utøve en tålt bruk?

Lagmannsretten finner etter bevisførselen at det ikke er sannsynliggjort tilstrekkelig mangel på aktsomhet. Det må riktignok stilles et spørsmålstegn for Larssons vedkommende på grunn av den manglende aktivitet som han utviste i forbindelse med ervervelsen av «Borgen». Som tidligere nevnt har han ingen tinglyst veirett over «Kommerstad». Han baserer sin veirett ned til D-25 på en antagelse om at eieren av «Kommerstad» ikke vil gjøre innsigelser. Han synes heller ikke å ha fått noen sikker informasjon i forbindelse med kjøpet i 1971. Det var først da han fikk problemer med kjøring av et flyttelass opp fra D-25, at han ble gjort kjent med muligheten av å kjøre nedover fra D-24. På den annen side må det legges vekt på at eieren av «Frisli» hadde en særlig grunn til å reagere i forbindelse med eierskiftet i 1971. Unnlatelsen av å reagere kan derfor ha styrket Larsson i en tro på at det eksisterte en veirett. Lagmannsretten er derfor under noen tvil kommet til at Larsson må sies å ha vært i aktsom god tro.

Lagmannsretten finner ikke at det er adgang til å foreta en interesseavveining slik den ankende part har gjort gjeldene. Dette gjelder både hva angår selve hevdsgrunnlaget og spørsmålet om veirettens utstrekning. Det vises til det som er anført av ankemotparten.

Lagmannsretten finner etter dette at vilkårene for hevd er til stede.

Selv om lagmannsretten ikke tar standpunkt til spørsmålet om veirett for den del av veien som går over «Kommerstad», har anken i realiteten vært forgjeves. Den tvil som foreligger vedrørende spørsmålet om Larssons gode tro har vært tilstrekkelig aktsom, kan ikke være nok til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Den ankende part bør derfor pålegges å erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. Det er fremlagt omkostningsoppgave på kr. 28.454,-, hvorav salær kr. 27.000,-. Selv om ankeforhandlingen tok noe lengere tid enn hovedforhandlingen for herredsretten, har forberedelsen for lagmannsretten vært vesentlig enklere enn for herredsretten. Man finner derfor at salæret skjønnsmessig bør settes til kr. 22.000,-, jfr. tvistemålsloven §176. I tillegg kommer omkostninger, som for lagmannsretten utgjør kr. 1.454,-.

Når det gjelder omkostningsspørsmålet for herredsretten må dette sees i sammenheng med det resultat som lagmannsretten nå er kommet til. Selv om lagmannsretten har vært i noen tvil vedrørende aktsomhetskravet, kan ikke saken sees å ha vært så tvilsom at Opheim hadde fyldestgjørende grunn for å bringe den inn for herredsretten. Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir derfor å stadfeste, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I Eier av «Borgen», gnr. 145, bnr. 5 i Ringsaker, har rett til å benytte som adkomstvei både sommer og vinter en nærmere bestemt vei som går over eiendommen «Frisli», gnr. 144, bnr. 1 i Ringsaker opp til fylkesvei D-24.

II Herredsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 2.

III I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tor Opheim til Steinar Larsson 23.454 - tjuetretusenfirehundreogfemtifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.