LE-1988-300
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-01-13 |
| Publisert: | LE-1988-00300 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 13. januar 1989 i ankesak nr 300/88 hl nr 453/88. |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Einar Andr. Fuglesang, Drammen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Roy Mosnesset, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Ola Melheim, formann. Lagdommer Anders Bøhn. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §56, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder krav om underholdsbidrag etter ekteskapsloven §56 reist av A mot B.
Partene giftet seg 20 august 1960, og de adopterte senere to barn, C i september 1966 og D i august 1968.
B flyttet fra partenes felles bolig i X den 18. august 1982, og ved Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom 15. desember 1982 ble partene separert. Ved dommen fikk A foreldreansvaret for barna. Videre ble det blant annet bestemt at B skulle betale oppfostringsbidrag med 1500 kroner til hvert av barna, samt at han, med virkning fra 1. desember 1982 og fram til gjennomført skifte, skulle betale underholdsbidrag til A med 1500 kroner pr måned.
I mars 1985 reiste A søksmål mot B med krav om at underholdsbidraget til barna skulle forhøyes og at hun selv skulle tilkjennes fortsatt og forhøyet bidrag. Ved Lier, Røyken og Hurum herredsretts dom 28. oktober 1985 ble B dømt til å betale underholdsbidrag til A med 3000 kroner pr måned med virkning fra 1. november 1985 og ut 1987. Bidraget til barna ble forhøyet til 2000 kroner pr måned pr barn.
Ved stevning 30. september 1987 reiste A søksmål mot B med krav om fortsatt og forhøyet underholdsbidrag. Lier, Røyken og Hurum herredsrett avsa 2. februar 1988 dom med slik slutning:
"1. B betaler underholdsbidrag til A med kr 4500,- firetusenfemhundrekroner - pr. måned med virkning fra 1. januar 1988 og med senere forfall den 1. i hver måned.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet for øvrig går fram av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
B har anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. A har inngitt aksessorisk motanke. Ankeforhandling ble holdt i Drammen 19. desember 1988. Partene møtte og gav forklaring, og to vitner ble avhørt. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert.
Den ankende part, B, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er ikke lenger grunnlag for at den ankende part skal betale underholdsbidrag til sin tidligere ektefelle. B var villig til å betale slikt bidrag i en overgangsperiode, men hovedregelen i norsk rett er at underholdsbidrag til tidligere ektefelle skal være tidsbegrenset. B har nå underholdt A rikelig i 6 år. Foruten bidrag til henne og barna, dekket han renter og avdrag på den tidligere felles bolig i om lag 3 år fram til A overtok eiendommen på skifte. Selv om han delvis fikk godskrevet avdragene ved skiftet og fikk noe av renteutgiftene kompensert ved lavere skatt, representerer dette betydelige beløp som er kommet A til gode.
Vilkårene for bidrag etter ekteskapsloven §56 er ikke til stede. As utsikt til selv å sørge for passende underhold er ikke blitt forringet som følge av ekteskapet eller omsorgen for barna. A hadde vært i yrkeslivet i 15 år før hun valgte å bli hjemme da partene adopterte sitt første barn i 1966. Hun har til sammen vært i arbeidslivet i ca 20 år, og må karakteriseres som yrkeskvinne.
Det kan ikke være avgjørende for bidragsspørsmålet at hun er 100% uførepensjonert. Det er ikke dokumentert at hun lider av noen sykdom. Som grunn til at hun er uførepensjonert har hun oppgitt at hun får unormal temperaturforhøyelse i forbindelse med fysiske anstrengelser. Noen skikkelig dokumentasjon for at hun lider av noen form for febersykdom, foreligger imidlertid ikke. Det foreligger to legeerklæringer av gammel dato, og A har ikke vært villig til å frita de legene som har behandlet henne fra taushetsplikten. Hun har heller ikke samtykket i at dokumentene i forbindelse med avgjørelsen av uførespørsmålet kan legges fram for retten. De to legeerklæringene som er lagt fram, gir ikke uttrykk for at A lider av noen sykdom, og det er vanskelig å forstå hvorfor hun ikke har vært villig til å få sykdomsspørsmålet skikkelig belyst for lagmannsretten. Det må på denne bakgrunn legges til grunn at A ikke er syk i vanlig forstand, og at hun kan komme i arbeid dersom hun ønsker det. Den ankende part peker på at A for tiden er i stand til å delta på en bibelskole i Y.
Heller ikke foreligger særlige grunner som taler for fortsatt bidrag, jf §56 annet ledd annet punktum.
B gjør gjeldende at bidrag til tidligere ektefelle bare rent unntaksvis kan ilegges uten tidsbegrensning, jf avgjørelser i RG-1980-309, Rg 1986 583 og Rg 1988 521. I NOU 30:1987 foreslås at ektefellebidrag bør være tidsbegrenset (side 37). I Rt-1987-467 ble det gitt hustrubidrag uten tidsbegrensning, men her forelå 100% uførhet som følge av klart definerte sykdommer, og det var på det rene at hustruen ikke kunne komme i arbeid.
Ved vurderingen av bidragsspørsmålet kan det ikke ikke bare tas hensyn til forskjellen mellom partenes inntekter. Det må tas hensyn til at B har betydelige gjeldsforpliktelser, og at han, dersom han må betale bidrag slik som fastsatt av byretten, vil få en urimelig dårlig økonomi. Han har vist til de inntektsberegningene som er lagt fram. Det må også legges vekt på at A oppnådde en pris ved salg av partenes tidligere felles bolig som lå 342 000 kroner høyere en den hun selv gav for eiendommen da hun overtok den etter skiftetakst. Til støtte for at skifteoppgjøret er relevant for bidragsvurderingen, har den ankende part vist til Rt-1957-1147 og Holmøy: Ekteskapsloven note 9 til §56. I hvert fall må det tas hensyn til at disse pengene kunne vært disponert slik at de gav en varig forbedring av As økonomi. Det må også tas hensyn til at A har anledning til å leie ut en del av sin rekkehusleilighet. Først under ankeforhandligen har hun opplyst at hun leier ut et rom i huset mens hun er på bibelskole i Y.
As krav om å bli tilkjent et engangsbeløp ved siden av løpende bidrag etter §56 annet ledd siste punktum, kan under ingen omstendighet tas til følge. Kravet er blant annet begrunnet med at hun har hatt utgifter til et av fellesbarnas skolegang. Det foreligger i realiteten et krav om kompensasjon for at bidrag til barna er bortfalt, og kravet kan ikke tas til følge. B har for øvrig gitt barna økonomisk tilskudd i størrelsesorden 25 000 kroner utenom oppfostringstilskott.
B har lagt ned slik endelig påstand:
"1. B frifinnes for å betale underholdsbidrag til A både i anke- og motankesaken.
2. B frifinnes for å betale noe engangsbeløp/stønad til A.
3. B tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett."
Ankemotparten, A, gjør i det vesentlige gjeldende:
Vilkårene for bidrag etter ekteskapsloven §56 er til stede. A har behov for bidrag, og B har evne til å betale. Bidraget bør settes høyere enn det herredsretten har bestemt.
A hadde i praksis eneansvaret for barna under ekteskapet, og dette har åpenbart forringet hennes ervervsmuligheter. Hun har ikke kunnet skaffe seg tilleggsutdannelse, og hun har ikke oppnådd pensjonspoeng. Det er hennes innsats i ekteskapet som har gjort mannens karriere mulig. Han har idag en betydelig inntekt, og han bør betale bidrag med minst en femtedel av sin bruttoinntekt.
Det foreligger også særlige grunner til å pålegge bidrag etter ekteskapsloven §56 annet ledd annet punktum. A er idag 100% arbeidsufør, og lever på eksistensminimum. Det vises til Rt-1987-467.
På bakgrunn av As ervervsuførhet, er det ikke lenger grunn til å bestemme at bidraget skal være tidsbegrenset. Dersom As tilstand skulle endre seg og hun fikk mulighet til å gå ut i arbeid igjen, er det anledning til å revidere bidragets størrelse etter ekteskapsloven §56.
Etter ankemotpartens syn har lagmannsretten de opplysninger som er nødvendige for å avgjøre bidragsspørsmålet. Det er på det rene at hun er 100% arbeidsufør, og det er videre dokumentert at hun lider av en sjelden sykdom som det ikke finnes noen kjent behandlingsmåte for. Tilstanden har forverret seg med årene, og gjorde det umulig for henne å arbeide som deltidsansatt ved et legekontor, slik hun gjorde fram til januar 1987. Det er uriktig å framstille det slik at A ikke ønsker å arbeide. Hun har ikke ytret noe ønske om å bli helt ervervsufør, og hun gjorde flere forsøk på å få annet arbeid. Hun må imidlertid ha arbeid som ikke er for fysisk anstrengende og der hun kan velge sitt eget arbeidstempo. Dette har det ikke vært mulig å få. Det er på ingen måte slik at A unnlater å arbeide for i stedet å leve av bidrag fra sin tidligere ektefelle. Det er uten betydning for saken at hun for tiden går på bibelskole i Y. Hun har behov for å aktivisere seg og komme bort, og hun håper at hun gjennom den utdannelsen hun nå tar, kan bli i stand til aktivt å være til hjelp for andre.
Skifteoppgjøret må være irrelevant i forhold til bidragsspørsmålet. Videre har B ikke dokumentert at han har betalt større beløp til barna. Uansett kan dette ikke få betydning for fastsettelsen av bidragets størrelse.
Det er også rimelig at B betaler et engangsbeløp i tillegg til bidraget. I dommen 28 oktober 1985 ble det ved fastsettelsen av bidrag til henne lagt vekt på at hun i tillegg ville få oppfostringsbidrag for barna. Situasjonen utviklet seg imidlertid annerledes enn forutsatt i herredsrettens dom. A fortsatte å forsørge sønnen C ca ett år etter at bidraget til ham fra faren var bortfalt, og i denne tiden betalte hun i skolepenger og utgifter C med ca 15 000 kroner. I tillegg har det vist seg at Bs inntekt for 1987 ble høyere enn forutsatt i herredsrettens dom 28. januar 1988.
A har lagt ned slik endelig påstand:
"I hovedanken:
Herredsrettens dom stadfestes.
I motanken:
1. B betaler underholdsbidrag til A fra 1. januar 88 etter rettens skjønn. Bidraget settes til mer enn kr. 4500,- pr. måned.
2. B betaler et engangsbeløp til A etter rettens skjønn.
I begge anker betaler B saksomkostninger til det offentlige."
Lagmannsretten bemerker:
Da partene ble separert var A 47 år, og ekteskapet hadde vart i 22 år. Hun var i fullt arbeid fram til partene adopterte det første barnet i 1966. Deretter var hun hjemme og hadde bare rent sporadisk noe arbeid fram til hun i 1979 tok arbeid som sekretær ved et legekontor. Her arbeidet hun gjennomsnittlig i kvart stilling fram til hun ble sykmeldt i januar 1987. Hun ble erklært 70% arbeidsufør i februar 1986, og 100% arbeidsufør fra 1. februar 1988. Hun er uten arbeid. Hennes uførepensjon er for tiden 4 098 kroner pr måned, det vil si ca 49 000 kroner pr år. Sønnen bor hos henne, men hun forsørger ikke barna.
B er direktør i E. Hans bruttoinntekt ifølge selvangivelsen for 1987 var 502 000 kroner, som inkluderte en bonus beregnet ut fra bedriftens resultater året før. Inntekten for 1988 antas å bli ca 440 000 kroner, og B vil dette året trolig ikke motta noen bonus. I tillegg har B fri tjenestebil og fri telefon.
Lagmannsretten finner det klart at B har evne til å betale bidrag, og at A har behov for bidrag. Videre finner lagmannsretten at A, gjennom det lange ekteskapet med omsorgen for barna med derav følgende langt fravær fra arbeidslivet, har fått sin ervervsevne varig redusert. Det må antas at ervervsevnen ville ha vært redusert også dersom A ikke hadde blitt 100 % arbeidsufør og dermed hadde vært i stand til å ta lønnet arbeid. Det vises til avgjørelse i Rt-1987-467.
Lagmannsretten finner at også særlige grunner taler for at A tilkjennes bidrag fra sin tidligere ektefelle, jf ekteskapsloven §56 annet ledd annet punktum. I denne sammenheng legges det vekt på hennes uførhet, mannens høye inntekt, og at A på grunn av ekteskapet ikke har hatt anledning til å oppnå pensjonspoeng, og derfor har en lav uførepensjon. Det er ikke tvilsomt at As innsats som hjemmeværende husmor har vært en vesentlig forutsetning for at B, etter at partene adopterte sine to barn, har kunnet oppnå den lønn og stilling han har idag.
B har anført at vilkårene for å betale bidrag bare har vært til stede i en overgangsperiode, og at bidraget nå bør bortfalle. I hvert fall må et eventuelt fortsatt bidrag tidsbegrenses. Lagmannsretten finner at B bør pålegges en varig bidragsplikt. As behov for bidrag må anses som varig, idet det synes usannsynlig at hennes ervervsevne eller inntektsmuligheter vil forandre seg vesentlig.
B har i denne sammenheng anført at det ikke er dokumentert at A er syk og ikke kan ta seg arbeid. Det anføres at A har motsatt seg at alle opplysninger omkring uførhetsspørsmålet kommer fram, og at de legeerklæringer som foreligger ikke gir uttrykk for at A lider av noen sykdom. På den annen side hevdes det ikke at vedtaket om å tilkjenne A uførepensjon er ugyldig, eller at det etter loven ikke er adgang til å tilstå henne slik pensjon. Ved avgjørelsen av bidragsspørsmålet legger lagmannsretten til grunn at A er erklært 100% ufør. Dette er imidlertid ikke avgjørende for bidragsspørsmålet, dersom det er sannsynlig at A likevel vil kunne komme i arbeid og oppnå en inntekt som gjør at bidraget bør falle bort eller settes ned. Som nevnt finner lagmannsretten at As behov for bidrag er varig, idet lagmannsretten vurderer det som lite sannsynlig at hun vil kunne få ervervsinntekter av betydning. For ordens skyld nevnes at bidragsavgjørelsen kan endres dersom vilkårene i ekteskapsloven §56 sjette ledd er til stede.
B har subsidiært begjært bidraget satt ned i forhold til herredsrettens dom, mens A har motanket over bidragets størrelse. Ved fastsettelsen tas hensyn til Bs betydelige inntekt og As lave pensjon. Det tas også et visst hensyn til at B etter det som er opplyst i herredsrettens dom og ikke bestridt under ankeforhandlingen, har en samboer som også har inntekt. B har anført at det må tillegges vesentlig betydning at A oppnådde en høyere pris enn skiftetaksten ved salg av tidligere felles bolig. I denne sammenheng anføres også at A har kjøpt et unødig dyrt rekkehus til 720 000 kroner. Det anføres at det i hvert fall må legges vekt på at hun kan leie ut noe av rekkehuset. Lagmannsretten er enig i at partenes bostandard er av betydning for bidragets størrelse, jf Rt-1987-467. Lagmannsretten finner at As boforhold tilsier at bidraget ikke forhøyes. Retten er etter en samlet vurdering kommet til at herredsrettens bidragsfastsettelse bør bli stående. As samlede inntekt i form av uførepensjon og bidrag vil etter dette utgjøre ca 115 000 kroner pr år, og lagmannsretten finner på denne bakgrunn et bidrag på 4 500 kroner pr måned rimelig, også sett i forhold til hennes bostandard og eventuelle leieinntekter. A har under henvisning til ekteskapsloven §56 annet ledd siste punktum krevet seg tilkjent et engangsbeløp i tillegg til bidraget, og har angitt kravets størrelse til ca 30 000 kroner. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger særlige grunner som skulle tilsi at hun tilkjennes et slikt engangsbeløp.
Både hovedanken og motanken har vært forgjeves. Saksomkostningsspørsmålet må avgjøres særskilt for hver av ankene. A har lagt ned påstand om at saksomkostninger tilkjennes det offentlige. Påstanden må forstås slik at saksomkostninger subsidiært kreves tilkjent henne hvis oppnevning ikke foreligger.
Lagmannsretten finner at B bør dekke As saksomkostninger i hovedanken og at A bør dekke Bs saksomkostninger i motanken, begge deler i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å benytte unntaksbestemmelsene samme sted. Det er ikke grunn til å endre herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.
Advokat Fuglesang og advokat Mosnesset har lagt fram omkostningsppgaver på henholdsvis 19 000 og 18 000 kroner, begge gjelder i sin helhet salær. Advokat Fuglesang har oppgitt at omkostningene refererer seg til anke og motanke med en halvpart på hver. Retten er ikke bundet av denne angivelsen av fordelingen. En aksessorisk motanke i en sak av denne karakter må normalt antas å medføre betydelig lavere omkostninger enn hovedanken for begge parter, jf avgjørelser i Rt-1969-1189 og Rt-1977-360. Lagmannsretten bedømmer det slik at det bare er saksforberedelse, bevisførsel og prosedyre i anledning påstanden i motanken om tilkjennelse av et engangsbeløp som har ført til økte omkostninger. Omkostningene fordeles skjønnsmessig med en femdel på motanken og fire femdeler på hovedanken for begge parter. Omkostningsoppgavene legges til grunn for avgjørelsen. Etter dette tilkjennes A 14 400 kroner i saksomkostninger i hovedanken, og B tilkjennes 3 800 kroner i saksomkostninger i motanken.
Dommen er enstemmig. Domskonklusjonens punkt 1 er felles for anken og motanken.
Domsslutning:
1. Herredsrettens domsslutning punkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten i anledning hovedanken betaler B til A 14.400 - fjortentusenfirehundre- kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten i anledning motanken betaler A til B 3.800 - tretusenåttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
4. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.