LE-1988-541
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-12-01 |
| Publisert: | LE-1988-00541 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 1. desember 1989 i ankesak nr. 541/88 hl.nr. 856/88. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tore Wigers, Hamar). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jens Freuchen, Kristiansand). |
| Forfatter: | Lagdommer Bror Oskar Scherdin. formann. Lagdommer Gunvald Gussgard. Ekstraordinær lagdommer Carl Hugo Endresen |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §180, Ekteskapsloven (1918) §59, §33 |
Saken gjelder gyldigheten av en ektepakt som ble opprettet mellom A og B 24. januar 1985. Ved ektepakten ble partenes enebolig og alt innbo og løsøre, hvilket utgjorde det alt vesentlige av fellesformuen, gjort til hustruens særeie.
Partene inngikk ekteskap 11. november 1972 og hadde da vanlig felleseie. Etter samlivsbrudd i mai 1985 ble partene separert ved fylkesmannens bevilling av 29. juli 1985. De er senere skilt.
Ved stevning av 1. desember 1987 reiste B sak med påstand om at ektepakten måtte settes til side. Nord-Hedmark herredsrett avsa 30. august 1987 dom i saken med slik domsslutning:
1. "Ektepakt av 24. januar 1985 mellom A og B settes til side.
2. Saksomkostninger idømmes ikke."
Om saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner og til bemerkningene nedenfor.
A har i rett tid påanket dommen og B har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt i Hamar 7. november 1989. Partene avga forklaring og 2 vitner ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part nedla slik påstand:
"1. Ektepakt av 24. januar 1985 kjennes gyldig.
2. A tilkjennes sakens omkostninger."
Ankemotparten nedla slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Den ankende part, A, har opprettholdt og utdypet de anførsler som fremgår av herredsrettens dom.
Herredsretten har tatt feil i at avtaleloven §36 kan benyttes som lovhjemmel for å sette ektepakten til side. Denne lovbestemmelse kan ikke gis anvendelse på familierettslige avtaler som en ektepakt. Det vises til Kai Krüger: Kontraktsrett 413 og til Rt-1985-1291.
Heller ikke ekteskapsloven §59 kan benyttes, idet man i denne saken ikke står overfor en avtale i tilknytning til skifteoppgjør ved skilsmisse eller separasjon. Det vises til Peter Lødrup: Materiell Skifterett (1986) 75.
Det hefter ingen feil eller mangel ved ektepaktens tilblivelse som kan føre til at den må settes til side. I denne forbindelse vises det til dommer i Rt-1969-901, Rt-1967-973 og Rt-1970-561. Ektepakten må ses på bakgrunn av at B gjennom flere år hadde hatt et "overforbruk" av penger, noe som hadde sammenheng med alkoholmisbruk. På ulike måter forgrep han seg på ektefellenes felles midler til eget bruk, uten hustruens vitende eller samtykke. Den umiddelbare foranledning til ektepaktens opprettelse var at det ble oppdaget at B hadde skrevet hustruens navn falsk på en pantobligasjon i forbindelse med at han hadde tatt opp et lån på kr. 110.000 i Postsparebanken, et lån som riktig nok delvis ble benyttet til konvertering av et annet pantelån. Overføringen av eneboligen med innbo og løsøre til hustruens særeie er en rettferdig og rimelig ordning partene imellom, for at hustruen skulle sikres økonomisk for seg og ekteparets to mindreårige barn.
Før ektepakten ble underskrevet, hadde ektefellene vært i møte med advokat, som hadde satt opp utkast til utforming av ektepakten. B kan da ikke høres med at han ikke var klar over ektepaktens reelle innhold, da han underskrev den.
Det anføres også at B, ved ikke å angripe ektepakten før i desember 1987, til tross for at det i tiden etter samlivsbruddet i mai 1985 hadde vært atskillig kontakt og korrespondanse mellom partene om økonomiske mellomværender, har forspilt sin adgang til å reise innsigelser mot ektepakten.
Ankemotparten, B, har i det vesentlige gjentatt sine anførsler fra herredsretten, dog slik at det for lagmannsretten ikke opprettholdes anførsel om at ektepakten må settes til side under henvisning til avtaleloven §33.
Herredsrettens konklusjon og begrunnelse tiltres. I spørsmålet om avtaleloven §36 kan anvendes er det vist til Kristian Huser: Avtalesensur 30.
B var på tidspunktet for ektepaktens opprettelse i stor psykisk ubalanse. Ingen av ektefellene hadde på avtaletidspunktet som primært mål å overføre eneboligen med innbo og løsøre til hustruens særeie, og ingen av dem hadde klare forestillinger om de fulle rettsvirkningene av ektepakten. Det primære formålet den gang var "å skrive boligeiendommen over på hustruen", for å hindre at mannen på egen hånd og ved evt. fortsatt mislig fremferd skulle kunne skusle bort formuen. Det ble ikke mellom partene snakket om konsekvensene av særeie-formen for tilfelle av separasjon eller skilsmisse. Det var ikke Bs mening på dette tidspunkt å yte hustruen en gave for det tilfelle at ekteskapet skulle bli oppløst. Boligeiendommen hadde på dette tidspunkt en verdi på 650 - 675.000 kroner, og det var ca. 300.000 kroner i gjeld på huset. Hustruen burde ha forstått at mannen ikke hadde klart for seg at ektepakten ville sette til side likedelingsregelen ved eventuell skilsmisse.
Bs subjekive oppfatning om at ektepakten ikke var ment å skulle føre til at boligen ble hustruens særeie i en separasjons- og skilsmissesituasjon, støttes av punkt 6 i den separasjonssøknad som ble utarbeidet av Bs advokat, der det heter at hustruen skal ha disposisjonsretten over felles bolig med innbo og løsøre inntil skifte har funnet sted.
Om avtaleloven §36 ikke skulle anses direkte anvendelig, må ektepakten likevel settes til side som en følge av at ektepakten lider av de nevnte tilblivelsesmangler.
Lagmannsretten skal bemerke:
Under ankeforhandlingen har partene stort sett gitt sammenfallende forklaringer om de faktiske forhold under ekteskapet, og forklaringene samsvarer i det store og hele med den faktiske fremstilling som er inntatt i herredsrettens dom. Forklaringene er imidlertid motstridende med hensyn til hendelsesforløpet ved ektepaktens tilblivelse. Partene er enige om at opptakten var et møte hos hustruens far. Møtet kom i stand da det ble brakt for dagen at B uten hustruens vitende hadde tatt opp et pantelån på kr. 110.000, som delvis ble benyttet til å konvertere et eldre pantelån. Partene, og særlig hustruen og hennes far, var opptatt av å finne en ordning som kunne sikre henne og barna økonomisk. Det ble nevnt som en mulig løsning at B kunne sette sin del av huset over på barna, men møtet resulterte i at partene ble enige om å søke bistand hos en advokat.
Etter at hustruens far kontaktet sin advokatforbindelse, kom det frem at B hadde skrevet hustruens navn falsk på den pantobligasjonen som var utstedt i forbindelse med det nye lånet. A forklarer at de to ektefellene og hennes far deretter hadde et møte hos advokaten, og at det i dette møtet var enighet om at advokaten skulle utforme utkast til ektepakt med det innhold at huset med innbo og løsøre skulle overføres til hustruens særeie. Advokaten oversendte umiddelbart deretter et utkast til hennes far. Dette utkastet mottok hun fra sin far og det ble fremlagt også for B. Noen dager senere møttes de igjen på advokatens kontor, der avtalen ble gjennomgått på ny og undertegnet av partene. Det ble ikke under noen av møtene hos advokatene spesielt snakket om konsekvensene av ektepakten i en eventuell separasjon, eller skilsmissesituasjon.
C, som er far til A, har under ankeforhandlingen avgitt vitneforklaring som samsvarer med hennes beskrivelse av hendelsesforløpet.
B på sin side benekter at han har deltatt i det første av de to nevnte møtene hos advokaten, og han har heller ikke sett utkastet til ektepakt, før han fikk seg ektepakten forelagt i det siste møtet hos advokaten. Også han sier at det hos advokaten ikke ble sagt noe uttrykkelig om virkningen av ektepakten ved eventuell separasjon eller skilsmisse. Han trodde den gang at ektepakten innebar at "huset ble satt over på A", og i dette la han ikke mer enn at hun ville få grunnbokshjemmelen, slik han hadde hatt hjemmelen til da.
Mens herredsretten - på grunnlag av den bevisførsel som fant sted i første instans - har gått ut fra at B "ikke ble gitt verken tid eller anledning til å reflektere nærmere over ektepaktens innhold før den ble underskrevet", finner lagmannsretten å måtte legge til grunn hustruens forklaring om at begge ektefellene har deltatt i de to møtene hos advokaten forut for opprettelsen av ektepakten. I motsetning til herredsretten må lagmannsretten dermed gå ut fra at begge parter har hatt tid til å tenke over saken før ektepakten ble undertegnet. Det gikk flere dager mellom de to møtene.
På den annen side finner lagmannsretten ikke grunn til å sette til side Bs forklaring om at han på det tidspunkt ikke hadde den fulle forståelse av hvilke rettslige konsekvenser ektepakten ville få under en fremtidig separasjon eller skilsmisse. Det partene var opptatt av og primært tok sikte på, var å finne en ordning som fratok B rådigheten over boligeiendommen, slik at han ikke lenger på egen hånd skulle kunne forringe fellesboet. Ordningen som ble valgt - at huset med innbo og løsøre skulle overføres til hustruen som særeie - innebar for så vidt den ønskede virkning, men hadde samtidig den bivirkning i forhold til hva B den gang hadde klart for seg, at huset og innboet ville bli hustruens eneeie ved en eventuell fremtidig separasjon eller skilsmisse. Når det gjelder A's forestillinger ved avtaleinngåelsen, legger retten til grunn hennes forklaring om at hun for sin del ikke var i tvil om betydningen av ektepakten, men også hun har gitt uttrykk for at det primært ikke var hensikten med ektepakten å regulere forholdet ved en eventuell fremtidig separasjon eller skilsmisse.
Ektepakten representerte med andre ord på den ene siden en virkning som var ønsket av begge parter, nemlig å frata mannen økonomisk rådighet over ektefellenes enebolig, men medførte på den annen side en bivirkning som for B ikke var villet og heller ikke innsett, men som retten etter hustruens forklaring må anta at hun innså, men uten at den var direkte villet.
Lagdommer Scherdin har vært i sterk tvil om hvorvidt B kan høres med at han ikke hadde forståelsen av virkningen av ektepaktens særeiebestemmelse ved fremtidig separasjon eller skilsmisse, men har etter omstendighetene ikke funnet tilstrekkelig grunn til å fravike flertallets bevisvurdering på dette punkt.
Denne uoverenstemmelse mellom partenes intensjoner og avtalens innhold må etter lagmannsrettens syn sies å representere en tilblivelsesfeil som bør medføre at avtalen settes til side. Man legger i den forbindelse vekt på at virkningen av ektepakten i tilfelle av separasjon eller skilsmisse ikke ble direkte berørt under de forutgående drøftelser og forhandlinger. A måtte under disse omstendigheter være forberedt på at B ikke var tilstrekkelig orientert om denne side av saken. Resultatet antas å følge av ulovfestede ugyldighetsregler på dette område. I denne forbindelse bemerkes at de påberopte dommer i Rt-1969-901, Rt-1967-973 og Rt-1970-561 ikke kan sies å være av betydning for den aktuelle sak. De nevnte dommene omhandler alle den situasjon at hustruen hadde tatt initiativ til separasjon eller skilsmisse på grunn av mannens alkoholmisbruk, og at hun så gikk med på likevel å fortsette ekteskapet etter at mannen ved ektepakt hadde tilført henne økonomiske verdier. Slik er situasjonen ikke i denne sak.
Lagmannsretten kan i likhet med herredsretten ikke se at B ved passivitet har tapt sin rett til å bestride ektepakten.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Det gjelder også omkostningsavgjørelsen, som lagmannsretten ikke har noe å bemerke til.
Anken har vært forgjeves og retten finner at den ankende part må ilegges saksomkostninger for lagmannsrett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, først ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave som samlet utgjør kr. 27.975, hvorav kr. 25.000 i salær. Ankeforhandlingen tok en dag, riktignok fra kl. 09.00 til kl. 18.30, og saken har for lagmannsretten fremstått tilnærmet i samme skikkelse som for herredsretten. Arbeidet med ankeforberedelsen har etter prosesskriftene å dømme vært beskjedent, og prosessfullmektigen førte saken også for herredsretten. På denne bakgrunn finner lagmannsretten å måtte redusere salærdelen skjønnsmessig med kr. 10.000.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler A 17.975 - syttentusennihundreogsyttifem - kroner til B. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.