LE-1988-99
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-05-18 |
| Publisert: | LE-1988-00099 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 18. mai 1988 i kjæremålssak nr. 99/88, hl.nr 385/88. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Hans A. Strandrud, Lysaker.) Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Reidunn Bjelke, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Råmund Stuhaug 2. Lagdommer Rakel Surlien 3. Lagdommer Nils Erik Lie |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, Tvistemålsloven (1915) §403, §179 |
Det ble avsagt kjennelse :
Ved stevning av 26. januar 1988 reiste B sak mot A med påstand om at han inntil videre ikke skulle ha samværsrett til partenes fellesbarn C, født xx.xx.1985, og D, født xx.xx.1987. Under henvisning til barneloven §38 begjærte hun samtidig midlertidig forføyning med påstand som i hovedsaken. Hun nedla videre påstand om at A skulle forbys å komme til den tidligere felles bolig i - - - vei 4, Oslo.
Etter muntlig forhandling avsa Oslo byrett 3. mars 1988 kjennelse med slik slutning:
"A skal ikke ha samværsrett med sønnene C, født xx.xx.1985, og D, født xx.xx.1987, for tiden frem til byrettens avgjørelse i den verserende tvist om samværsretten foreligger.
Begjæring om at A skal forbys å innfinne seg i - - - vei 4, Oslo, tas ikke til følge.
Omkostningsavgjørelsen utsettes til endelig avgjørelse av saken."
A har i rett tid påkjært byrettens kjennelse.
Han har anført at byretten ikke har lagt den riktige vekt på partenes opplysninger om voldsbruk. Den voldsbruk han selv har vedgått, er således bagatellmessig, og byretten har oversett at han har anmeldt motparten for voldsbruk.
Byretten har også oversett at motparten - bevisst eller ubevisst - bruker barna i konflikten med ham. Selv har han hatt et nært og godt forhold til barna. Det er ikke riktig at det går ut over dem om samværet skal fortsette. Det er bare sine egne interesser motparten her har hatt for øye. Byrettens uttalelse om at mor og barn bør få en rolig periode ligger på siden av de omstendigheter som har betydning for avgjørelsen. Tvert imot er det meget uheldig for barna om de ikke har kontakt med begge foreldre mens saken varer. Det er bare forhold av helt spesiell karakter som kan begrunne nektelse av samværsrett. Slike forhold er ikke påvist i den foreliggende sak.
Han har vist til uttalelser i NOU 1977:35 81 samt avgjørelser i Rt-1976-1497, Rt-1982-1200, Rt-1983-359, Rt-1986-82 og Rt-1986-638 samt Rt-1987-456 og Rt-1987-598.
Han har nedlagt slik påstand:
"1. A skal ha "vanlig" samværsrett til fellesbarna C og D inntil saken er endelig avgjort.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger."
Kjæremålsmotparten B har gjort gjeldende at byrettens kjennelse er riktig.
Hun har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo byretts kjennelse av 3. mars 1988 stadfestes.
2. Den kjærende part erstatter kjæremotpartens saksomkostninger ved kjæremålet."
Lagmannsretten er enig med byretten og tiltrer dens begrunnelse.
De mulige ulemper som måtte følge av at det frem til hovedforhandlingen i byretten ikke finner sted noe samvær mellom faren og barna kan ikke i noe fall oppveie det behov moren og barna har for stabilisering og ro i sin nye tilværelse.
Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten har ikke sett noen grunn til å holde muntlig forhandling om kjæremålet, slik den kjærende part har bedt om, jfr. tvistemålsloven §403 tredje ledd.
Omkostningsspørsmålet utstår til den endelige avgjørelse i saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd i.f.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
Byrettens kjennelse stadfestes.