LE-1989-133

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1989-12-01
Publisert:	LE-1989-00133
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 1. desember 1989 i ankesak nr. 133/89, hl.nr. 222/89.
Parter:	Ankende part: Staten v/Landbruksdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Bård Tønder, Oslo). Motpart: Sigrun Lervik (Prosessfullmektig: Advokat Ola Brekken, Oslo).
Forfatter:	Fung. lagmann H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Kåre Berg. Lagdommer Odd Jarl Pedersen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Jordloven (1955) §1, §20, §26, Oreigningsloven (1959) §12, §2, Konsesjonsloven (1974), Odelsloven (1974)

Landbruksdepartementet innvilget 9. september 1986 søknad fra Frida Plassen om å ekspropriere husmannsplassen Velta under eiendommen Ekornholen gnr. 11 bnr. 12 i Nord-Odal kommune. Grunneieren Sigrun Lervik påklaget departementets vedtak. Ved kgl.res. av 24. april 1987 ble klagen ikke imøtekommet.

Etter krav fra Landbruksdepartementet fremsatte Hedmark fylkeslandbruksstyre den 3. juli 1987 begjæring til Vinger og Odal herredsrett om ekspropriasjonsskjønn med hjemmel i jordloven §20 annet ledd.

Etter flere utsettelser ble skjønnsforhandling avholdt 17. august 1988. Retten behandlet først den prinsipale påstand fra saksøkte om at skjønnet nektes fremmet. Den 23. september 1988 avsa herredsretten kjennelse med slik slutning:

"1. Ekspropriasjonsskjønnet nektes fremmet.

2. Saksøkeren pålegges å betale erstatning til saksøkte for utgifter til teknisk og juridisk bistand med kr. 35.000,-.

3. Saksøkeren dekker de lovbestemte utgifter i forbindelse med skjønnet."

Det nærmere saksforhold, partenes anførsler og herredsrettens avgjørelsesgrunner fremgår av kjennelsen.

Staten v/Landbruksdepartementet har i rett tid påanket herredsrettens kjennelse til lagmannsretten, og har i ankeerklæringen av 28. november 1988 nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens kjennelse oppheves. Skjønnet fremmes for herredsretten."

Sigrun Lervik har tatt til motmæle ved anketilsvar av 14. februar 1989 og nedlagt denne påstand:

"1. Vinger og Odal herredsretts kjennelse av 23. september 1988 i sak nr. 12/1987 B pkt. 1 stadfestes.

2. Sigrund Lervik tilkjennes saksomkostninger."

Under ankeforhandlingen i Nord-Odal 24. oktober 1989 var staten representert ved regjeringsadvokaten v/advokat Bård Tønder.

Ankemotparten var til stede med sin prosessfullmektig advokat

Ola Brekken og ga forklaring. Ekspedisjonssjef Karl Normann i

Landbruksdepartementet og Frida Plassen ga vitneforklaring, og deltok også ved lagmannsrettens befaring sammen med prosessfullmektigene og Sigrun Lervik. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Staten har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsretten har tatt feil når den har nektet fremme av ekspropriasjonsskjønn på grunnlag av den kgl. res. av 24. april 1986.

Vedtaket om å tillate ekspropriasjon har hjemmel i jordloven §20 annet ledd, jfr. oreigningsloven §2 annet ledd.

Frida Plassens forfedre har bodd på Velta siden 1810, slik det nærmere er redegjort for i Landbruksdepartementets vedtak av 9. september 1986 og i foredraget til den kgl. res. Det er heller ikke bestridt at hun har slik slektsmessig tilknytning til plassen som bestemmelsen i jordloven krever.

Det bestrides at vedtaket bygger på uriktig faktisk grunnlag.

Angivelsen av det dyrkede areal til 11 dekar er omtrentlig, og den nøyaktige størrelse er for øvrig uten betydning for vedtakets gyldighet. Opplysningene som er gitt er ellers korrekte. Det kreves ikke etter loven at plassen har et minimum av landbruksressurser. Lovens vilkår om bo- og driveplikt er oppfylt. Det stilles ikke vidtgående krav til landbruksdriften.

Dette fremgår av Høyesteretts dom i Rt-1987-500 hvor det ble klarlagt at formålsbestemmelsen i jordloven §1 ikke gjelder i forbindelse med ekspropriasjon etter loven §20, 2. ledd. Frida Plassen har erklært at hun vil bo på stedet og at hun med hjelp av barn og barnebarn vil dyrke noe poteter og grønnsaker, og dette er tilstrekkelig til å oppfylle bo- og driveplikten. Det avgjørende er at driften skjer for hennes regning og risiko. Eventuelt må hun kunne drive skogbruk ved skogplanting på innmarken, hvis slik drift er økonomisk fornuftig. Hun vil også da ha eierfordelen ved å drive på egen jord.

Spørsmålet om bo- og driveplikten vil bli oppfylt hører under forvaltningens skjønn. På samme måte som i konsesjonssaker må myndighetene kunne bygge på søkerens erklæring om å ville oppfylle plikten uten at det foretas nitid granskning og omfattende saksbehandling om dette vanskelige skjønnstema.

Spørsmålet er mer usikkert for eldre enn for yngre søkere, og det må ikke skape hindringer for de eldre.

Subsidiært gjøres gjeldende at hvis landbruksmyndighetene skal foreta en påregnelighetsvurdering av om bo- og driveplikten vil bli oppfylt, må kravet til påregnelighet være oppfylt. Det er all grunn til å tro at hun vil bo på Velta fortsatt. Det er ikke grunn til å vurdere hvor lenge hun vil bli boende, da hun har nok av arvtakere. Hun har uttrykt planer om med familiens hjelp å bygge nytt våningshus, og ingen kan hindre henne i å realisere dette.

Oreigningsloven §2 annet ledd krever at ekspropriasjonsinngrepet "tvillaust er til meir gagn enn skade". Denne interesseavveining må skje i samsvar med formålet ved ekspropriasjonen. Formålet er å oppfylle et velferdskrav - at husmannen og hans slekt med sin langvarige sterke tilknytning til plassen skal få eiers stilling som en påskjønnelse for den innsats slekten har gjort. Mot dette hensyn skal veies hensynet til ulempene for eieren ved en ekspropriasjon. Lovgiveren har selv langt på vei foretatt interesseavveiningen, og løst den i husmannens favør. Kravet om "tvillaust" til mer gagn enn skade innebærer ikke noen kvalifisert overvekt, men bare at man ikke skal være i tvil. Det er vist til Rt-1985-753.

Interesseavveiningen hører under forvaltningens frie skjønn, og dette er også naturlig - av faglige og politiske grunner.

Domstolene må forvisse seg om at forvaltningsorganet har foretatt interesseavveiningen, og det fremgår av foredraget til den kgl. res. at det er gjort. Det er vist til Sandene: Oreigningsloven side 89, Fleischer: Norsk ekspropriasjonsrett (1978) side 56, Oslo byretts dom 3. november 1986 22, Rt-1979-1179 og Rt-1982-1487 (side 1491).

Hva angår kravet i oreigningsloven §12 annet ledd om at det skal søkes en minnelig løsning er vist til at det har vært forhandlinger mellom grunneieren og Frida Plassen, og det må være tilstrekkelig i forhold til Staten. Mer kan ikke forlanges.

Landbruksdepartementet må i slike saker i stor grad følge søkerens ønske, og søkeren her mente det ikke var grunnlag for en minnelig ordning. Frida Plassens tilknytning til stedet og det sosiale element er det viktige i saken, jfr. Rt-1981-832 (side 836).

Sigrun Lervik har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved avgjørelsen av om ekspropriasjonsskjønn skal fremmes må retten prøve om ekspropriasjonsvilkårene er oppfylt. Domstolene har full prøvelsesrett. De kan prøve om administrasjonen har gått ut over formålet med jordloven §20 annet ledd og om det er foretatt slik interesseavveining som oreigningsloven §2, 2. ledd krever. Domstolene kan også, slik som skjønnsretten har gjort, overprøve selve interesseavveiningen.

Landbruksdepartementets vedtak og den kgl. res. bygger på uriktig faktisk grunnlag, og er også beheftet med saksbehandlingsfeil, slik at det ikke foreligger gyldig grunnlag for ekspropriasjonsskjønn.

Foredraget til den kgl. res. har mangelfulle opplysninger og gir et feilaktig inntrykk av de faktiske forhold. Intet er antydet om de elendige forhold på stedet. Uthusene er i en slik forfatning at de er ubrukelige. Våningshuset er likeledes dårlig og utidsmessig, og jorden har ikke vært drevet på en årrekke. Den eneste drift er en 250 m2 stor potetåker. Innmarken, som er mindre enn de angitte 11 dekar, er uegnet for maskindrift.

Plassen ligger meget avsides, med atkomst flere kilometer langs en tømmervei. Som anført av herredsretten er forholdene slik at det er helt urealistisk å regne med at det vil bli drevet noen form for landbruk på stedet. Dette kan fastslås uten at hennes alder og helse m.v. trekkes inn. Frida Plassen bor alene på stedet. Hennes to barn er ikke oppvokst der, og er veletablerte på gårder i bygda. Verken barn eller barnebarn har gitt til kjenne i saken at de ønsker å etablere seg på Velta. I foredraget er det likevel bygget på at hun har barn som er interessert i å overta og drive plassen. Sannsynligvis ville det ikke blitt gitt samtykke til ekspropriasjon hvis man hadde visst at hun sto alene.

Jordloven §20 annet ledd gjelder ekspropriasjon av husmannsbruk, og likestilte bruk. Det er ikke tale om å skaffe eiendomsrett bare til hus eller hustomt. Loven må forutsette at en viss grad av landbruk fortsatt vil bli drevet. Etter husmannsplassens tilstand idag og dens sannsynlige tilstand i fremtiden, har ikke plassen de ressurser som skal til selv for den beskjedneste form for landbruk. Dermed vil heller ikke Frida Plassen kunne oppfylle vilkåret om driveplikt for stedet. Høyesterettsdommen i Rt-1987-501 flg. gjaldt spørsmålet om kravene i jordloven §1, og konsesjonsloven krav til landbruk, gjelder ved ekspropriasjon etter loven §20 annet ledd. Dette ble besvart benektende. Dommen tar ikke stilling til spørsmålet som foreligger i denne sak, om hvorvidt loven innebærer visse minimumskrav til landbruket som drives.

Det er en feil ved behandlingen av ekspropriasjonssaken at Frida Plassens muligheter for å oppfylle driveplikten ikke er drøftet.

Det var uholdbart å legge til grunn hennes eget utsagn om at hun ville overholde plikten. At hun med hjelp av familie har dyrket litt poteter er bare skuebrød og oppfyller ikke minimumskravet til landbruksdrift. Landbruksmyndighetene kan ikke i ekspropriasjonssaker behandle bo- og driveplikten like summarisk som i konsesjonssaker, hvor det er tale om frivillig ordning, mens det her gjelder tvangssalg. Ekspropriasjonen skjer for å sikre slektens tilknytning til bruket, og det er forutsetningen at slekten skal bo der for all fremtid. Men her er bolighuset så dårlig at det er utenkelig at noen av Frida Plassens etterkommere vil bo der. Det er usannsynlig at det på dette avsidesliggende sted vil bli oppført noe nytt bolighus. Bo- og driveplikten er ikke tidsbegrenset og det er ikke adgang til dispensasjon som i odelsloven og konsesjonsloven. Det er ikke adgang til tilbakeføring, jfr. jordloven §26. - Lagmannsretten må vurdere om søkeren vil oppfylle loven vilkår. En slik påregnelighetsvurdering er normalt et vesentlig moment i ekspropriasjonssaker. Det er ikke loven forutsetning at en husmannsplass som eksproprieres blir tilplantet med skog. Den følelsesmessige tilknytning som er den vesentlige begrunnelse for ekspropriasjonen, blir i så fall ikke den samme. Frida Plassen har ingen forutsetninger for å drive skogbruk. Hennes svigersønn har skog grensende til Velta, og vil komme til å drive denne skog som tillegg til sin egen skog. Det innebærer en omgåelse av loven. Spørsmålet om skogsdrift på Velta er ikke omhandlet i den kgl. res., og også for så vidt er grunnlaget den bygger på mangelfullt og misvisende.

Sigrun Lerviks eiendom er en ren skogseiendom på 5500 dekar, og den trenger å få tillagt driften av Velta. Arealet er langt viktigere for henne enn for Frida Plassen. Ekspropriasjonen vil påføre Frida Plassen problemer som hun kan unngå ved å bli boende som før. Jordloven §20 annet ledd gir ikke hjemmel for å skaffe tilleggsjord til hennes svigersønns gårdsbruk.

Vedtaket om ekspropriasjon må tilfredsstille vilkårene i oreigningsloven §2. Landbruksdepartementet har ikke vurdert om ekspropriasjon var nødvendig for å få gjennomført formålet med loven. Det er bare uttalt at det ikke har vært mulig å komme fram til en minnelig ordning. Dette skyldes at Frida Plassen ikke ville forhandle. Eieren har imidlertid gitt henne to tilbud - å få forlenget leieforholdet på hennes levetid, eller å få kjøpe bebyggelsen med passende tomt. Landbruksdepartementet var som part i saken forpliktet til å vurdere en minnelig løsning, jfr. oreigningsloven §12 annet ledd. Ekspropriasjonsvedtaket er i strid med det grunnleggende prinsipp om at det ikke skal eksproprieres i utrengsmål. Det er feil saksbehandling at spørsmålet om en minnelig ordning ikke ble vurdert.

Lagmannsretten bemerker:

Herredsretten nektet i sin kjennelse av 23. september 1988 å fremme begjæringen om ekspropriasjonsskjønn etter å ha prøvet prejudisielt ekspropriasjonsvedtaket, stadfestet ved kgl. res. av 1985, i medhold av jordloven §20 annet ledd. Herredsretten fant vedtaket uforbindende som grunnlag for ekspropriasjonsskjønn fordi det bygde på feilaktig faktisk grunnlag, og la også til grunn at oreigningsloven §2 annet ledd var uriktig anvendt.

Lagmannsretten - dens flertall, fungerende lagmann Byrkjeland og lagdommer Berg - er kommet til samme resultat som herredsretten.

Det legges prejudisielt til grunn at ekspropriasjonsvedtaket er ugyldig fordi det bygger på et delvis mangelfullt faktisk grunnlag, og fordi det hefter feil ved saksbehandlingen som førte fram til vedtaket.

Velta er en husmannsplass som har vært brukt av Frida Plassens slekt siden 1810, og hun har selv i hele sitt liv bodd på stedet. Hennes tilknytning til stedet oppfyller for så vidt ekspropriasjonsvilkårene i jordloven §20 annet ledd. Det er også på det rene at Velta tidligere har vært drevet som et vanlig husmannsbruk, eller tilsvarende bruk. Det er således tale om et bruk av en slik art som ekspropriasjonsbestemmelsen og den tidligere bestemmelse som har gjeldt på området, har tatt sikte på.

I foredraget til den kgl. res. er Velta beskrevet slik (side 1, 4. siste avsnitt):

"Velta under Ekornholen ligger ved sistnevntes grense i øst. Plassen ligger avsides til med atkomst langs skogsbilvei. Den er på totalt 30 dekar hvorav ca 11 dekar dyrket mark, ca 7 dekar beite og ca 12 dekar tun og annet areal, delvis tilvokst med skog. Plassen er inngjerdet. Bebyggelsen består av våningshus, fjøs, låve, skåle, stabbur, bu og dukkestue. Våningshuset er oppført i ca 1913-14 og uthusene i ca 1945. Det oppplyses at vedlikehold, reparasjoner m.v. fra 1915 og frem til i dag er utført av søker og hennes slekt."

I foredraget side 2 under departementets bemerkninger er det i forbindelse med bo- og driveplikten lagt til grunn at Velta vil kunne drives som landbruk.

Denne fremstilling må gi inntrykk av at Velta er et bruk med ressurser m.h.t. jordvei, bebyggelse m.v. som idag gjør landbruksdrift mulig og aktuell. Lagmannsretten finner etter sin befaring, i likhet med skjønnsretten, at beskrivelsen i den kgl. res. er mangelfull, og ikke gir et riktig bilde av de faktiske forhold. Det fremgår således ikke at Velta ikke har vært drevet som landbruk siden 1960-årene, og at jordveien har ligget brakk og bærer preg av det, når det unntas en mindre potetåker. Det fremgår heller ikke at bebyggelsen er i slett forfatning: uthusene er utjenlige og falleferdige, uten å ha vært vedlikeholdt - taket på låven er falt ned - og også våningshuset er svært dårlig og utidsmessig. Lagmannsretten deler således skjønnsrettens oppfatning av forholdene slik de er beskrevet i skjønnsrettens kjennelse.

Den mangelfulle fremstilling i foredraget til den kgl. res. må sees som en saksbehandlingsfeil som har medført at resolusjonen bygger på et uriktig faktisk grunnlag. Landbruksdepartementet avholdt befaring før det traff sitt vedtak, men dette kan ikke avhjelpe feilen som hefter ved foredraget. Feilen kan ha hatt betydning for innholdet i resolusjonen.

Lagmannsretten finner at det også hefter saksbehandlingsfeil ved forberedelsen av den kgl. res. for så vidt gjelder spørsmålet om Frida Plassen vil oppfylle loven vilkår til bo- og driveplikt.

Dette har sammenheng med spørsmålet om landbruksdrift på Velta nå overhodet er aktuelt, jfr. fremstillingen foran. Om dette har skjønnsretten uttalt (kjennelsen side 3) at det er "fullstendig urealistisk å regne med at det i fremtiden vil bli drevet noen form for landbruk der". Om mulig landbruksdrift heter det også (side 4) at "det overhodet ikke er forutsetninger for slik drift".

Staten har om dette spørsmål med henvisning til Bjørnholtdommen, Rt-1987-500, særlig side 506, anført at det ved ekspropriasjon etter jordloven §20 annet ledd ikke kan stilles særskilte krav til landbruksdrift, og at Frida Plassen ved å dyrke poteter oppfyller kravet til driveplikt. Lagmannsretten bemerker at nevnte dom gjaldt spørsmålet om formålsregelen i jordloven §1 får anvendelse ved ekspropriasjon etter loven §20 annet ledd, og spørsmålet ble besvart benektende. Førstvoterende uttalte angående bo- og driveplikten:

"Jeg vil tilføye at det nye vilkår som ble innføyd i loven i 1975 om bo- og driveplikt, ikke gir grunnlag for den slutning at det må stilles særlige krav til plassens areal og driftsmuligheter, og da især på linje med krav etter konsesjonslovgivningen. Jeg forstår det nye vilkår derhen at man har ønsket å hindre at tidligere husmannsplasser blir ervervet til feriested eller anvendt på annen måte som medfører at landbruksressurser blir lagt brakk."

Med foranledning av at det alt vesentlige av det dyrkede areal på Velta lå brakk, finner lagmannsretten at det var foranledning for landbruksmyndighetene til å vurdere om det krav som etter Høyesteretts uttalelse må stilles til landbruksdrift, var oppfylt. Det fremgår ikke av foredraget at det ble gjort. For lagmannsretten er det anført at det kan bli aktuelt å tilplante Velta med skog for fremtidig skogsdrift. Det må anses som en feil at muligheten av en slik driftsform ikke ble opplyst i foredraget, da det ikke kan utelukkes at opplysningen kunne hatt betydning.

Lagmannsretten ser det som en særskilt feil at Frida Plassens eget utsagn om å ville overholde bo- og driveplikten ble lagt til grunn, uten at deptet nærmere undersøkte og vurderte forutsetningene for at dette skulle være mulig. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det i ekspropriasjonstilfeller bør stilles større krav til bevis for at bo- og driveplikten vil bli oppfylt, enn det som etter det opplyste praktiseres i konsesjonssaker. Spesielt hensett til Frida Plassens alder burde spørsmålet om bistand fra barn/barnebarn vært nærmere klarlagt, således m.h.t. planene om nytt våningshus og om gjenopptakelse av landbruksdrift.

Endelig anser lagmannsretten saksbehandlingen mangelfull i forhold til bestemmelsen i oreigningsloven §12 om å søke en minnelig ordning, jfr. også §2 første ledd om hjemmel for ekspropriasjon "så langt det trengst...". Staten hadde som part oppfordring til å søke en minnelig ordning, uavhengig av hva vedkommende som det eksproprieres til fordel for, måtte mene.

Hensynet til den det eksproprieres fra, må også spille inn.

Eierens tilbud til Frida Plassen om å få leie Velta på livstid, eventuelt få kjøpe hus med tomt, burde spesielt aktualisert spørsmålet om en minnelig ordning før ekspropriasjonssak ble søkt fremmet.

Mindretallet, lagdommer Pedersen, er kommet til at statens anke må tas til følge. Ankemotparten har erkjent at Fridas og hennes slekts tilknytning til Velta er slik at vilkåret for ekspropriasjon etter jordloven §20 annet ledd for så vidt er oppfylt. Angrepet på ekspropriasjonsvedtaket gjelder for det første at bestemmelsen bare gir hjemmel for å ekspropriere husmannsbruk som har et visst minimum av landbruksressurser.

Mindretallet bemerker at det av ordlyden i jordloven §20 annet ikke kan utledes et slikt vilkår. Husmannsbruk omfatter enhver plass som ut fra lovgivningen og sedvanen må karakteriseres som en husmansplass. Noe krav om at en husmannsplass må ha bestemte jordbruksressurser har ikke vært stilt - se L.M.B. Aubert, Den Norske Obligasjonsrets specielle del 1901 289.

Ved lovendringen i 1975 ble det innført bo- og driveplikt som vilkår for ekspropriasjon etter jordloven §20 annet ledd. Det reiste spørsmålet om det deri lå en forutsetning om at plassen måtte ha landbruksressurser slik at det var mulig å drive.

Ankemotparten har anført at spørsmålet ikke ble avgjort av Høyesterett i Rt-1987-500, fordi det ble holdt åpent om det ikke i alle fall måtte stilles visse minimumskrav til plassens driftsmuligheter selv om kravene måtte ligge under de som følger av konsesjonslovgivningen. Mindretallet er ikke enig i denne forståelse av dommen. Høyesterett har slått fast at kravet om bo- og driveplikt innebærer at den nye eier må bosette seg på plassen, og drive de landbruksressurser som faktisk er til stede på ekspropriasjonstidspunktet. Denne forståelse av dommen er dessuten i samsvar med at det historisk ikke har vært stilt noe krav om bestemte landbruksressurser for at en plass skulle betegnes som et husmannsbruk. Skulle derfor et slikt krav innføres i 1975 ville en rekke plasser falle utenfor ekspropriasjonshjemmelen. Det er ikke noe i motivene som tyder på at det har vært meningen. Heller ikke formålet med bestemmelsen tilsier at det i 1975, skulle innføres et krav om landbruksressurser.

Plassene er så små og ligger ofte slik til at de definitivt har mistet sin nasjonaløkonomiske betydning. Det er ikke for å fremme jordbruksinteresser at plassene eksproprieres. Ofte vil det endog være driftsmessig uheldig for hovedbruket å måtte avstå plassen. Formålet er sosialpolitisk, å gi dem som i dag sitter på plassen rett til å bli eier fordi hans eller hennes slekt har brukt den. Det er en slags odelsrett til fordel for nåværende besittere. Dette formål tilsier ikke noen begrensning i ekspropriasjonsretten slik at bare de plasser som har jordbruksressurser, kan eksproprieres.

Etter dette legger mindretallet til grunn at Frida leiet en plass som med hjemmel i jordloven §20 annet ledd kunne eksproprieres til fordel for henne. For det tilfelle har ankemotparten anført at vedtaket er ugyldig fordi den beskrivelse av plassens jordbruksressurser og bygninger som er gitt i resolusjonen, er uriktig, fordi det er klart at Frida ikke vil kunne oppfylle driveplikten etter jordloven §20 annet ledd, og fordi vilkårene for ekspropriasjon etter oreigningsloven §2 ikke er oppfylt. Ankemotparten har i tilknytning til disse anførsler gjort gjeldende at domstolene har full prøvelsesrett overfor ekspropriasjonsvedtaket. Mindretallet er ikke enig i det, og bemerker at det domstolene kan prøve, er om forvaltningen i sin vurdering har trukket inn de momenter som ifølge hjemmelsloven skal vurderes, og at utenforliggende momenter ikke er trukket inn. Videre kan domstolene prøve saksbehandlingen og de faktiske forutsetninger for de momenter som er trukket inn i vurderingen.

Men domstolene kan ikke sette seg i forvaltningens sted og prøve den konkrete subsumsjon.

Vurderingstemaet fremgår av jordloven §20 annet ledd. Det viser til brukerens interesse i å bli eier, og sier at vedtaket kan treffes uten hensyn til om ekspropriasjonen fremmer formålet i jordloven §1. Slik mindretallet oppfatter bestemmelsen, stiller den forvaltningen fritt i hvorvidt den vil tillegge plassens landbruksressurser og bygningenes standard vekt i vurderingen. At jorda ligger brakk og bygningene er dårlig vedlikeholdt, kan tillegges vekt i besitterens disfavør, men forvaltningen kan også velge å se bort fra det. Men det følger av oreigningsloven §2 annet ledd at virkningene for hovedbruket og dets eier skal trekkes inn og vurderes mot leierens interesser av å bli eier. Den interesseavveining er foretatt i foredraget til resolusjonen.

Det spørsmål som etter dette oppstår er om det i resolusjonen er lagt til grunn at Veltas jordbruksressurser er større og bygningenes standard er bedre enn det er dekning for.

Mindretallet er enig med flertallet i at den beskrivelse av

Velta som er gitt i foredraget, ikke er dekkende. Jorveien har ligget brakk i lengere tid, og det er vanskelig å tenke seg annen jordbruksdrift i fremtiden enn at 2 mål dyrkes for grønnsaker og poteter. Bygningene er meget dårlige. Men det fremgår av foredraget til resolusjonen at plassens beskaffenhet ikke er trukket inn i vurderingen som noe viktig moment.

Mindretallet viser til at plassens beskaffenhet ikke er nevnt under bemerkningene og til ekspedisjonssjef Normanns vitneforklaring. Han forklarte at det avgjørende moment i vurderingen hadde vært slektens langvarige tilknytning til plassen. Fridas slekt har ryddet plassen og leiet den i 180 år, og hun har selv bodd der i hele sitt liv. Ut fra dette kan ikke mindretallet se at det er grunn til å regne med at beskrivelsen av plassens jordbruksressurser og bygninger har virket bestemmende for om ekspropriasjonstillatelsen skulle gis.

Ankemotparten har videre anført at oreigningsloven §2 annet ledd er feiltolket i resolusjonen. Det er anført at det må kreves en kvalifisert interesseovervekt til fordel for eksproprianten for at tillatelse kan gis. Mindretallet er ikke enig i denne forståelse av loven. Det er tilstrekkelig at forvaltningen finner at det er interesseovervekt til stede, men forvaltningen må finne det utvilsomt at det er slik - se Rt-1964-1025.

Ifølge oreigningsloven §2 kan det bare gis ekspropriasjonstillatelse så langt det trengs for å realisere ekspropriasjonstiltaket. Ankemotparten har anført at det i dette tilfelle ikke er nødvendig med ekspropriasjon fordi Frida har fått tilbud om å få bo på plassen resten av sin levetid, og alternativt å få kjøpe husene med en passende tomt. Mindretallet bemerker at jordloven §20 annet ledd hjemler ekspropriasjon av hele husmannsplassen. I den Kongelige resolusjon er det ut fra interesseavveiningen vurdert slik at i Fridas tilfelle bør formålet oppfylles fullt ut, dog slik at Ekornholen får rett til velteplass for tømmer på vinterføre. Den vurdering kan ikke domstolene overprøve. De kan ikke sette seg i forvaltningens sted og si at i dette tilfelle bør formålet bare oppfylles delvis.

Det som sies i oreigningsloven §2 første ledd er med andre ord at inngrepet ikke må settes i verk i større utstrekning enn det som er nødvendig for å realisere det tiltak det er gitt ekspropriasjonstillatelse til. Men det er opp til forvaltningens frie skjønn å avgjøre hvorledes tiltaket skal realiseres innenfor ekspropriasjonshjemmelen. Det fremgår av resolusjonen at man har vært oppmerksom på ankemotpartens tilbud. Likevel er det vurdert slik at Frida bør få eiendomsretten til hele plassen. Noen saksbehandlingsfeil foreligger således ikke.

Tilbake står spørsmålet om driveplikten. Mindretallet bemerker at drift av en husmannsplass er problematisk ut fra formålsparagrafen i jordloven §1. Det er en driftsform som hører historien til og som nevnt ovenfor, er det ikke for å skaffe leieren landbruksressurser at plassene eksproprieres.

Dette får betydning når det nærmere innhold i driveplikten skal fastlegges. Formålet med driveplikten er ifølge Høyesteretts avgjørelse i Rt-1987-500 å hindre "at landbruksressurser blir lagt brakk". Mindretallet oppfatter det slik at den som skal overta plassen ikke må legge brakk landbruksressurser som faktisk er tilstede på det tidspunkt da han blir eier. Hva som er en landbruksressurs må avgjøres realistisk ut fra dagens syn på hva som bør utnyttes.

Bo- og driveplikten inntrer når ekspropriasjonen er gjennomført.

Frida bor på plassen, og har erklært at hun vil oppfylle bo- og driveplikten. Det er ikke noe vilkår at hun personlig skal stå for arbeidet. Hennes barn og barnebarn bor i nærheten, også det barnebarn som ifølge Frida skal overta plassen etter henne. Ut fra dette er det ingen konkrete holdepunkter for å anta at Frida ikke vil bli istand til å oppfylle bo- og driveplikten. Bare hvis det var klart at hun ville misligholde pliktene, ville det ha vært en feil å gi henne ekspropriasjonstillatelsen. - - - - -

Etter dette blir herredsrettens kjennelse punkt 1 å stadfeste. - - - - -

Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes Sigrun Lervik for lagmannsretten saksomkostninger med kr. 31950,- i samsvar med fremlagt oppgave. Kr. 29400,- er salær. Omkostningsspørsmålet i herredsrettssaken omfattes ikke av anken.

Domsslutning:

1. Herredsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Landbruksdepartementet til Sigrun Lervik 31.950,- -trettientusennihundreogfemti- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.