LE-1989-145
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-30 |
| Publisert: | LE-1989-00145 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1989-00145 D Dom av 30. november 1990 i ankesak nr. 89-00145. |
| Parter: | Ankende part: Johan Mathis Mikkelsen Gauppi (Prosessfullmektig: Advokat Leidulv Digernes). Motpart: Staten v/Kirke- og undervisnings- departementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Lagdommer Ola Melheim, formann. Kst. lagdommer Jan Hein Eriksen. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade |
| Lovhenvisninger: | LOV-1936-07-16, Tvistemålsloven (1915) §172, §181, §192, LOV-1936-07-16-§12, LOV-1936-07-16-§1, Foreldelsesloven (1979) §31, §9 |
Saken gjelder krav om erstatning.
Det gjøres gjeldende at Staten er erstatningsansvarlig fordi Johan Mathis Mikkelsen Gauppi (heretter kalt Gauppi) ikke fikk den undervisning som han hadde krav på etter daværende folkeskolelov av 16. juli 1936.
Gauppi, som er født xx.xx.1946, gikk på Eiby folkeskole i Alta kommune i åtte år fra 1953 til 1961. Han var således 15 år da han sluttet folkeskolen. Ved avslutningen av fjerde klasse tok han eksamen i tolv fag med et resultat som lå noe i underkant av gjennomsnittet. Han fikk da fire Ng, syv G og en Mg. Ved den avsluttende eksamen etter syvende klasse, har han etter det opplyste bare fått karakterer i to fag, nemlig norsk skriftlig og regning. I begge fag fikk han Lg. Standpunktkarakterene var Ng.
Gauppi kommer fra en sameslekt med gode familieforhold. Noen av hans søsken har i noen år gått på den samme folkeskole, men uten tilsvarende problemer. Flere av dem har tatt videregående utdanning i voksen alder. To har eksamen fra høyskole, en universitetsutdannelse og tre fagopplæring.
Etter ønske fra Gauppi selv ble det foretatt en rekke tester av han ved arbeidsmarkedsinstituttet i Tromsø i 1982. Skåringene på testene var konsistente og viste jevnt over middels evneforutsetninger. Den sakkyndige for byretten og lagmannsretten har bygget på disse vurderinger, men har ikke kunnet fastslå et eksakt evnenivå.
Etter folkeskolen flyttet Gauppi med familien til Børgefjell, hvor han arbeidet i reindriftsnæringen til 1965. Han ble da tatt opp på et møbelsnekkerkurs, men ble tilrådd å slutte p.g.a. problemer med den teoretiske undervisningen. Gauppi arbeidet så på et sagbruk i Eiby til høsten 1966, da han kom inn i det militære. Han ble dimittert etter 4 måneder.
Gauppi tok selv ikke initiativ til noen tilleggsutdannelse de første årene etter folkeskolen. Det har vært arrangert voksenopplæring på grunnskolenivå i Alta siden 1970, men Gauppi søkte ikke om opptak her. Han giftet seg 1971 og ble hjemmeværende til 1985. I 1987 gjennomgikk han et ettårig samisk forkurs ved Alta lærerhøyskole. Gauppi går nå i annen klasse på en sosialhøyskole. Han regner med å ta sosionomeksamen om ca 1 1/2 år.
Oslo byrett avsa dom den 21. november 1988 med slik slutning:
1. Staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Gauppi har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Han har lagt ned slik endelig påstand:
1. Staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet tilpliktes å betale Johan Mathis Mikkelsen Gauppi erstatning begrenset oppad til kr 400000,- fastsatt etter rettens skjønn.
2. Ankemotparten tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for byretten, og den ankende part sakens omkostninger for lagmannsretten.
Staten har tatt til gjenmæle og for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Byrettens dom, domsslutningen pkt. 1, stadfestes.
2. Staten v/kirke- og undervisningsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom, de dokumenterte deler av den sakkyndiges erklæring av 23. september 1988 til Oslo byrett, samt lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 13, 14 og 15 november 1990. Den ankende part møtte og avga forklaring. Den oppnevnte sakkyndige avga forklaring og henholdt seg til ovennevnte erklæring av 23. september 1988 til Oslo byrett. Det ble avhørt tre vitner. Dokumentasjonen fremgår dels av rettsboken, og dels av den henvisning som der er gjort til de gjennomstrekede deler av rettens eksemplar av utdraget.
Den ankende part, Johan Mathis Mikkelsen Gauppi, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Staten har det overordnede ansvar for at den praktiske utforming av undervisningen i grunnskolen skjer i overensstemmelse med formålet i skoleloven. I nærværende sak gjelder det i første rekke lov um folkeskulen på landet av 16. juli 1936 §1, jfr. §12. Dette gjelder selv om store deler av selve undervisningsopplegget og gjennomføringen av det i praksis hører under kommunale organer. Den overordnede styring tilligger Staten alene. Dette gjelder blant annet utdannelsen av lærere som behersker samisk. Den enkelte kommune har hverken kompetanse eller midler til å forestå den nødvendige rettshåndhevelse. Staten er derfor rett saksøkt. Det er her vist til Rt-1971-907 og NOU 1984 nr. 18 side 382.
Det fremgår av ovennevnte lovs §1 at formålet med undervisningen er å gjøre alle barn "til gagns menneske". Dette er utdypet nærmere ved blant annet å vise til Hoem: Makt og kunnskap, særlig side 6. For at loven skal nå sitt formål, må undervisningen skje under hensyntagen til alle minoritetsgruppers særegenheter, ikke bare samenes. Det må således påses at undervisningen skjer i et samspill mellom skole og hjem. Bare på den måten kan man utvikle minoritetsgruppers selvfølelse og egenart, samtidig som eleven får den kunnskapsmengde som forutsettes å være felles for alle som gjennomgår grunnskolen. Her har skolen sviktet i særlig grad når det gjelder Gauppi. Han kom som eneste same til Eiby skole og forsto da ikke norsk. Han fikk heller ikke tilstrekkelig opplæring i norsk innen han sluttet i 1961. Som følge av dette, har han bare i begrenset utstrekning kunnet tilegne seg andre fagkunnskaper. Det er her blant annet vist til dokumentert brev 29. april 1950 fra Forsvarets undervisnings- og velferdskorps til skoledirektøren i Finnmark. Det uttales her at nærmere halvparten av finnmarkingene i alderen 15 - 25 år den gang måtte regnes som analfabeter.
Statens forsømmelse ligger ikke i at det ble stilt for få midler til disposisjon, men først og fremst i den diskriminerende måte loven ble tillatt praktisert. Staten hadde lenge før loven ikrafttreden viten om hvilke problemer som forelå blant minoritetsgrupper i Norge, særlig samene. Man var også vel kjent med at disse problemer ikke ble ivaretatt slik loven ble praktisert. Det var klart Statens ansvar å sørge for at loven intensjon om å gjøre alle barn til gangs mennesker, ble håndhevet likt i de forskjellige skolekretser. I steden for å ta de nødvendige hensyn til etniske minoriteters særpreg, gjennomførte man en fornorskningsprosess med sikte på integrering i storsamfunnet. Dette var ikke bare i strid med loven formål om å gjøre alle til gagns menneske, men det resulterte i at mange elever på samme måte som Gauppi, ikke fikk den nødvendige basiskunnskap for videre utvikling. Dermed ble han i realiteten utelukket fra enhver yrkesaktivitet som forutsatte lese- og skriveferdighet. Det må være klart at allerede på begynnelsen av 50-tallet, var det bare et begrenset antall yrker som kunne utføres av analfabeter i Norge. På noe sikt ville også disse muligheter opphøre.
Til Statens anførsel om at det på denne tid var delte oppfatninger mellom samene selv om fornorskningsprosessen, er det anført at dette er misvisende. Det faktum at mange samer ville ha god utdannelse i og på norsk, betød ikke at undervisningen skulle skje under slik tilstedesettelse av deres særegenheter som minoritetsgruppe, at formålet med loven helt ble forfeilet. Det er nærmere redegjort for den forskning som er gjort for lang tid tilbake vedrørende minoritetsgruppers kunnskapsnivå, og hvilke konsekvenser det får om man neglisjerer deres egenart. Herunder er det særlig vist til de sakkyndige vitner Hoem og Skutnabb-Kangas.
Som følge av ovennevnte forsømmelser når det gjelder kontroll og oppfølgning med de enkelte kommunale organers tjenestehandlinger, må Staten erstatte Gauppi det økonomiske tap han utvilsomt har lidt. Selv om det er vanskelig å beregne omfanget av tapet, kan det ikke være tvilsomt at en person som gikk ut fra folkeskolen nærmest som analfabet, må ha lidt et økonomisk tap. Det er her vist til at han så sent som i 1965 måtte slutte på et møbelsnekkerkurs på grunn av manglende lese- og skriveferdigheter. Tapet bør derfor fastsettes skjønnsmessig, jfr. tvistemålsloven §192.
Til ankemotpartens anførsel om at kravet er foreldet, er det gjort gjeldende at det her foreligger en plikt for Staten som ikke opphørte samtidig med Gauppis plikt som elev ved fylte femten år. Statens plikt løper i prinsippet uten noe tidsbegrensning. Den eneste begrensning som kan komme inn etter en konkret vurdering, er at det ikke gjøres ansvar gjeldende etter at Gauppi gjennom egen utvikling og/eller tilleggsutdannelse, oppnådde et kunnskapsnivå som tilsvarer grunnskoleutdannelsen.
Av denne grunn er Gauppis krav ikke foreldet. Kravet er bare gjenstand for en suksessiv foreldelse. Skaden kan sies å inntre hele tiden. Hverken 3-års eller 10-årsfristen er derfor oversittet. Den ankende parts brev av 30. juni 1981 er ikke noe bevis for at han da var klar over hvem som var ansvarlig. Det var nødvendig med ytterligere tid for å avklare blant annet om stat eller kommune var rett saksøkt. Hva spesielt angår 20-årsfristen, er det fremhevet at loven ikke er utformet med sikte på en så spesiell situasjon som nærværende. Dommen i Rt-1990-441 gjelder en spesialskoleelev hvor Statens plikt opphørte på en bestemt dato. Dommen er derfor ikke bindende for nærværende sak. Det er for øvrig vist til Nygaard: Skade og ansvar side 359.
Ankemotparten, Staten v/Kirke og undervisningsdepartementet, har i det vesentlig gjort gjeldende:
Staten er ikke rett saksøkt. Søksmålet gjelder i realiteten den praktiske gjennomføring av undervisningen i en enkelt skole. Vedkommende kommune må da være rett saksøkt. Det er vist til Rt-1970-95 og Tore Schei: Lov og rett 1981 339.
Subsidiært er det gjort gjeldende at det ikke foreligger noen ansvarsbetingende handling fra Statens side. Man må vurdere situasjonen slik den var mens Gauppi gikk på skolen, dvs. fra 1953 til 1961. Det er vist til Rt-1986-1326.
Dertil kommer at det ble ytet betydelige ressurser til undervisningen nettopp i Finnmark. Det var f.eks. der man først innførte den niårige skole. Domstolene har for øvrig ikke anledning til å sensurere den bevilgningsmyndighet som tilligger Stortinget. Det er her vist til Kristen Andersen: Skadeforvoldelse og erstatning side 232-233.
Det kan heller ikke aksepteres at Staten er ansvarlig fordi man skal ha reagert for sent, f.eks. når det gjelder behovet for å utdanne samisk talende lærere. Det er her vist til at det var stor uenighet blant samene selv på denne tiden om hvorvidt man skulle utvide norskundervisningen eller legge vekt på den samiske bakgrunn m.v., kfr. den såkalte "Påskeresolusjonen" av 9. april 1960. Etter daværende skolelov hadde man for øvrig ikke noe krav på å få tilegne seg et bestemt kunnskapsnivå. Man hadde rett og plikt til å motta den undervisning som Stortinget som politisk organ hadde vedtatt. For å kreve erstatning, må det påvises konkrete feil som årsak til det påståtte økonomiske tap. Det er ikke gjort i nærværende sak. De innsigelser som den ankende part har kommet med, oppfyller på ingen måte den bevisbyrde som påligger han vedrørende ansvarsgrunnlaget. Det største problemet i Finnmark de første årene etter krigen, var å få kvalifiserte lærere. Det var stor gjennomtrekk og svært få som behersket samisk. Særlig vanskelig ble dette da familien Gauppi valgte å slå seg ned i Alta og ta barna inn på en skole hvor alle de øvrige elever bare snakket norsk. Likevel ble det tatt hensyn til Gauppis spesielle situasjon. Det er her vist til at han i løpet av ett skoleår fikk til sammen 361 timer spesialundervisning.
Det er heller ikke godtgjort tilstrekkelig årsakssammenheng mellom en eventuell forsømmelse og det påståtte tap. Det er blant annet fremhevet at det er tvilsomt om en eventuell mangelfull undervisning, er årsaken til Gauppis dårlige resultat. Det er vist til den sakkyndiges redegjørelse på side 9.
Når det gjelder påstått økonomisk tap, foreligger nærmest bare en påstand uten nærmere dokumentasjon. Det må eventuelt gjøres betydelige fradrag, blant annet for utbetalt trygd.
Endelig har Staten gjort gjeldende at kravet under enhver omstendighet er foreldet, jfr. foreldelsesloven §9. 3-årsfristen er oversittet fordi Gauppi hele sitt voksne liv har vært klar over de påståtte mangler som heftet ved kommunens undervisningsopplegg. Han må senest i 1981 ha vært klar over det offentliges ansvar i forbindelse med den kontakt han da hadde med sin prosessfullmektig. Stevning ble tatt ut mer enn tre år senere. 10-årsfristen er oversittet. Skaden inntrådte senest da Gauppi sluttet i 1961. Det er den fysiske skade som er avgjørende for foreldelsesfristens utgangspunkt, ikke den økonomiske skade. Man kan ikke si at skaden utviklet seg over tid, slik situasjonen kan være med helseskader og lignende. Skaden må i hvert fall være inntrådt da Gauppi ble voksen. Fristen løper uten hensyn til om skaden er manifestert i detalj. 20-årsfristen er oversittet. Dette gjelder også under hensyntagen til overgangsregelen i §31, hvilket tilsier at fristen senest gikk ut ved utløpet av 1982. Fristen gjelder uavhengig av kunnskap om skaden og hvem som er ansvarlig,jfr. Rt-1990-441 som får direkte betydning for nærværende sak. Det er ingen holdepunkter i folkeskoleloven av 1936 for at det offentliges plikt løper ubegrenset og uavhengig av barnas plikt til å delta i undervisningen. Det må være samsvar mellom rett og plikt, som da opphører ved barnets fylte 15 år, d.v.s. i 1961.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Man finner ikke grunn til å ta standpunkt til spørsmålet om det er Staten eller vedkommende kommune som er rett saksøkt, idet kravet under enhver omstendighet er foreldet, jfr. foreldelsesloven §9. Retten behøver da heller ikke å ta standpunkt til de øvrige spørsmål om Staten er ansvarlig på subjektivt eller objektivt grunnlag. Når det gjelder foreldelsesspørsmålet, vil man bemerke:
Det legges til grunn at det er foreldelsesloven §9 som kommer til anvendelse, idet kravet ikke kan sies å springe ut av kontrakt. Skjæringspunktet for foreldelsen er 13. september 1984 da stevning ble tatt ut ved Oslo byrett.
Etter lagmannsrettens oppfatning er kravet foreldet etter alle tre fristene. Hva spesielt angår 20-årsfristen, er man enig med Staten i at folkeskoleloven av 16. juli 1936 ikke pålegger det offentlige en mer omfattende undervisningsplikt i tid enn den som korresponderer med elevenes plikt til å motta undervisning. Dette betyr at det offentliges plikter opphørte da Gauppi fylte 15 år, jfr. folkeskoleloven §12 nr. 4. De ansvarsbetingede handlinger som måtte ha foreligget frem til dette tidspunkt, opphørte da Gauppi gikk ut av folkeskolen, så vidt vites i juni måned 1961. Foreldelsesfristen løp da fra denne dato, og utløp senest ved utgangen av 1982, jfr. overgangsbestemmelsen i foreldelsesloven §31. Lagmannsretten kan således ikke se at det er grunnlag for å hevde at det her foreligger en utvidet plikt for det offenlige, som gjør at saken står i en annen stilling enn det som følger av avgjørelsen i Rt-1990-441. Det vises for øvrig til ankemotpartens anførsler.
Anken har etter dette vært forgjeves. Den ankende part bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §181 første ledd, erstatte motparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Man kan ikke se at saken har vært tvilsom eller at det for øvrig foreligger slike særegne omstendigheter, at det er grunn til å oppheve omkostningene. Av samme grunn finner man at den ankende part bør erstatte motpartens omkostninger for byretten, idet man ikke kan se at det er grunnlag for å anvende noen av unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd. Ankemotparten har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 30000 med tillegg av lovbestemte utgifter. Oppgaven legges til grunn. Godtgjørelsen til den sakkyndige blir først bestemt etter endelig fastsettelse. Omkostningene for byretten fastsettes i henhold til det beløp som fremgår av den der fremlagte omkostningsoppgave. Det er her noe uklart hva som er betalt til den sakkyndige, som var oppnevnt etter begjæring fra Staten. Godtgjørelsen blir derfor også her bestemt etter endelig fastsettelse.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom pkt. 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Johan Mathis Mikkelsen Gauppi 27000 -tjuesjutusen- kroner til Staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet.
I tillegg betaler han godtgjørelsen til den sakkyndige etter endelig fastsettelse.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Johan Mathis Mikkelsen Gauppi 30000 -trettitusen- kroner til Staten v/Kirke- og undervisningsdepartementet. I tillegg betaler han godtgjørelsen til den sakkyndige etter endelig fastsettelse.
4. Oppfyllelsesfristen etter pkt. 2 og 3 er 2 -to- uker fra meddelse om fastsettelse av godtgjørelsen til den sakkyndige. For øvrig er oppfyllelsesfristen 2 -to-uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.