LE-1989-655 (1)

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-04-12
Publisert:	LE-1989-00655
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	LE-1989-00655 D Dom av 12. april 1991 i ankesak nr. 655/89.
Parter:	Ankende part: Arne Wien & Co (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Eriksen). Motpart: 1. Ingeniørfirmaet Guldbrandsen & Røste A/S (Prosessfullmektig: Advokat Elling Follestad). Motpart: 2. Knut Grinaker (Prosessfullmektig: Advokat Arne Staksrud).
Forfatter:	Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Egil F. Jensen. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade. Meddommeremed særlig kyndighet innen bygningsvesen: Ingeniør Per E. Jakobsen, Lillehammer. Byggmester Gustav Sollien, Vardal,
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §10, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §2, §3, §9

Saken gjelder krav om erstatning rettet mot prosjekterende ingeniør og side-/underentrepenør i entrepriseforhold, herunder spørsmålet om kravene er foreldet.

Møbelfirmaet Arne Wien & Co ønsket i 1979 å få oppført et forretningsbygg i Gran. Ved kontrakt av 9. mai 1979 ble ing. Guldbrandsen & Røste A/S engasjert for prosjektering av arbeidene og rådgivning i den forbindelse. Videre inngikk Arne Wien & Co kontrakt med Åge Woldengen A/S. Sistnevnte firma skulle stå for samtlige bygningsmessige arbeider. Åge Woldengen A/S avtalte på sin side at Knut Grinaker skulle sørge for blant annet legging av taket. Skriftlig kontrakt vedrørende takarbeidene ble ikke inngått, verken i forhold til Åge Woldengen eller Arne Wien & Co.

Bygget ble oppført i 1979 - 1980. Bygget har en grunnflate på ca 500 m2 over to fulle etasjer og en mesanin-etasje. Det er enighet mellom partene om at overtakelsen i hvert fall hadde funnet sted forsommeren 1980. Høsten 1980 ble det oppdaget innsig av vann/fuktighet på innsiden av byggets langvegger. Første tiden kom problemene ved væromslag i den kalde årstid. Senere skal det ifølge Arne Wien & Co også ha forekommet rene vannlekkasjer under kraftig nedbør i sommerhalvåret.

Mellom partene ble spørsmålet om skadeårsak, ansvar og utbedring tatt opp muntlig og skriftlig ved flere anledninger utover i 1980-årene. Ved en tilleggsavtale undertegnet av Åge Woldengen den 25. november 1985 sa han seg blant annet villig til å sette opp renner langs hele langfasaden og om nødvendig foreta ytterligere utbedringer om rennene ikke fungerte etter hensikten. Dette tiltaket ble imidlertid ikke utført.

Den 11. februar 1987 tok Arne Wien & Co ut forliksklage mot Åge Woldengen A/S og Ing. Guldbrandsen & Røste A/S. Omtrent samtidig gikk Åge Woldengen A/S konkurs, og forliksklagen ble ikke fulgt opp. Det er enighet mellom partene om at denne forliksklagen ikke avbryter foreldelsen av et eventuelt krav rettet mot Ing. Guldbrandsen & Røste A/S. Noe senere tok Arne Wien & Co kontakt med Byggebransjens kompetansesenter (OPAK) for nærmere utredning av skadeårsaken. OPAK, som innhentet en uttalelse fra Installasjonskontrollen (INKON) som blant annet bygget på termofotografering av tak, konkluderte slik i rapport av 28. april 1988:

Etter OPAKs vurdering er det lite trolig at det er lekkasje i yttertaket.

Ifølge rapport datert 11. januar 1988 fra INKON, er det betydelig utettheter (luftlekkasjer) langs alle plateskjøter, avslutninger mot yttervegger og mot limtredragere.

Utetthetene skyldes etter OPAKs vurdering at dampsperreskiktet, plastfolien, er lagt ukorrekt og således ikke oppfyller sin hensikt.

Den varme innerluften som stiger opp mot taket, vil således trenge inn i isolasjonen, kondenseres og renne som kondensvann nedover himlingsplatenes overside.

Kondensvannet vil dels renne gjennom feilborete skruehull i himlingsplatene, men fortrinnsvis renne ned mot yttervegg, slik at denne beskadiges i sin oppbygning, isolasjon og overflate mot byggets innside.

Den 12. september 1988 tok Arne Wien & Co ut forliksklage mot Ing. Guldbrandsen & Røste A/S og Knut Grinaker. Stevning til Hadeland og Land herredsrett med påstand om erstatning er datert 7. november 1988. De saksøkte bestred ansvar og anførte for øvrig at eventuelle krav var foreldet.

Hadeland og Land herredsrett avsa 21. juni 1989 dom med slik domsslutning:

1. a) Ingeniørfirmaet Guldbrandsen & Røste A/S frifinnes. b) Innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse betaler Arne Wien & Co kr 24600.- kronerfireogtyvetusensekshundre - i saksomkostninger til Gulbrandsen & Røste A/S.

2. a) Knut Grinaker frifinnes. b) Innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse betaler Arne Wien & Co kr 24740.- -kronerfireogtyvetusensyvhundreogførti - i saksomkostninger til Knut Grinaker.

Partenes anførsler for herredsretten går frem av herredsrettens dom. Om det nærmere saksforhold vises til denne dommen og lagmannsrettens merknader nedenfor.

Arne Wien & Co har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ing. Guldbrandsen & Røste A/S og Knut Grinaker har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt på Roa 6. og 7. mars 1991. Etter begjæring fra ankende part var retten satt med to fagkyndige meddommere med særlig kyndighet innen bygningsvesen. Den ankende part møtte ved Mona Wien Lodsby, daglig leder av Arne Wien & Co. Ing. Guldbrandsen & Røste A/S var representert av Bjørn Guldbrandsen som foresto det aktuelle prosjekteringsoppdraget. Knut Grinaker var også til stede. I tillegg til forklaring fra de nevnte personer, mottok lagmannsretten forklaring fra tre vitner som også møtte for herredsretten. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Den ankende part har imidlertid ikke fastholdt anførselen om at foreldelse er avbrutt ved erkjennelse fra ankemotpartene. Det hevdes likevel at ankemotpartenes deltakelse i forhandlinger og utbedringsarbeider må tillegges betydning for spørsmålet om når foreldelsesfristen begynner å løpe.

Den ankende part, Arne Wien & Co(i det følgende forkortet til Wien), har i hovedtrekk anført:

1. Kravet i forhold til Ing. Guldbrandsen & Røste A/S (i det følgende omtalt som Guldbrandsen).

Ansvaret bygger på mislighold av prosjekteringskontrakten av 9. mai 1979. Guldbrandsen ble engasjert som byggherrens faglige medhjelper og ekspert. I henhold til punkt 2 G i kontrakten, pliktet Guldbrandsen å kontrollere arbeidene i byggeperioden. En slik kontroll må utføres aktsomt og konsentreres om de sentrale elementer. I nærværende tilfelle var det av særlig betydning at dampsperresjiktet (plastfolien) ble lagt korrekt og ubeskadiget, slik at det kunne forhindre gjennomgang av varmluft opp mot det kalde yttertaket og dermed kondensproblemer.

Den ankende part slutter seg til konklusjonen i OPAK-rapporten. Av denne fremgår at dampsperresjiktet er lagt ukorrekt. Varmluft stiger opp mot taket og forårsaker kondens som renner ned på oversiden av takhimlingen og videre langs innersiden av langveggene. Andre teorier om skadeårsaker finnes ikke sannsynliggjort. De synes konstruert av Woldengen og Guldbrandsen i ettertid.

Guldbrandsen må ha misligholdt sin kontrollplikt ettersom han ikke oppdaget at plastfolien ble lagt ukorrekt. Det hevdes videre at forholdet må vurderes som grovt uaktsomt.

Kravet mot Guldbrandsen er ikke foreldet, verken etter punkt 12.3 tredje ledd i NS 3403 eller foreldelsesloven.

Prinsipalt bestrides at bestemmelsene i NS 3403 punkt 12.3 tredje ledd kan bringes til anvendelse. Rett nok er det i prosjekteringskontrakten med Guldbrandsen vist til NS 3403, men dette spesielle regelverk ble verken fremlagt eller gjort kjent for Wien ved kontraktsinngåelsen. Med støtte i Kru"ger "Norsk Kjøpsrett" (1977) side 30 hevdes det at slike klausuler ikke kan anses som en del av avtalegrunnlaget. Subsidiært anføres at de aktuelle bestemmelser må lempes eller settes til side som urimlige. Guldbrandsen var den profesjonelle, mens Wien ikke hadde kunnskap om entrepriserett. Det er i denne forbindelse vist til Kru"ger "Norsk kontraktsrett" (1989) side 487. For øvrig vil NS 3403 punkt 12.3 tredje ledd ikke få anvendelse dersom Guldbrandsen - slik den ankende part hevder - har handlet grovt uaktsomt.

Foreldelsesfristen i kontraktsforhold er tre år fra den dag da misligholdet oppstår, jf foreldelsesloven §2 sammenholdt med §3, nr. 2. Men i henhold til loven §10, nr. 1 forlenges fristen dersom fordringshaveren manglet kunnskap om fordringen eller skyldneren. I et slikt tilfelle inntrer foreldelse tidligst ett år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.

Wien reklamerte med en gang høsten 1980 da han ble oppmerksom på skaden. Så vel Woldengen som Guldbrandsen og Grinaker ble trukket inn og deltok i de videre samtaler og diskusjoner om skadeårsak, ansvar og utbedringstiltak. Både Woldengens og Grinakers forsikringsselskap ble kontaktet, hvilket viser at ansvar kunne være nærliggende. Guldbrandsen har videre aldri bestridt et eventuelt ansvar. Hans medvirkning utover i 1980årene må tvert imot betraktes som en form for aksept av ansvar for egen del. Under ankeforhandlingen erkjente også Guldbrandsen at han følte et visst ansvar for den situasjonen som er oppstått.

Det sentrale spørsmål ved fortolkningen av bestemmelsen i foreldelsesloven §10, nr. 1, jf den tilsvarende bestemmelse i loven §9 første ledd, vil være fra hvilket tidspunkt fordringshaveren har rimelig grunn til å gå til søksmål, jf blant annet Rt-1982-588, særlig side 592. Wien hadde ingen grunn til å gå til søksmål mot Guldbrandsen i 1982. Den gang trodde man at feilen var funnet, men poenget er at de impliserte lovet å ordne opp ved oppsetting av tetningslister mm. Etter at dette var gjort med negativt resultat, reklamerte Wien igjen i 1984. Dette førte til et møte i april samme år der både Woldengen, Guldbrandsen og Grinaker var til stede. I møtet ble en enige om at nye tiltak skulle iverksettes for om mulig å avdekke skadeårsaken. Følgelig visste man fortsatt ikke hva den nøyaktige årsak var, og hvem som i tilfelle var ansvarlig. Sett på bakgrunn av de nye tiltak som var lovet, og Wiens presisering samme år av at han ikke godkjente at taket ikke ble utbedret, hadde Wien fortsatt ikke grunn til å gå til søksmål.

På denne tiden kom spørsmålet om termografering opp for første gang. Guldbrandsen fremmet et slikt forslag, men han sørget ikke for at dette ble gjennomført. Noe senere, i begynnelsen av 1985, meddelte Woldengen at han arbeidet videre med saken.

Den ankende part henvendte seg til advokat i 1985. Det kan imidlertid ikke forventes at en advokat straks skal gå til rettslige skritt. Advokaten må først avklare hvem som er ansvarlig og om utenrettslige løsninger kan oppnås. En slik løsning ble funnet i og med tilleggsavtalen fra høsten 1985 der Wold sa seg villig til å sette opp renner. Dette tiltaket, som tok sikte på å fjerne virkningene av lekkasjene, viser at man fortsatt ikke kjente årsaksforholdet. Det kunne være tale om konstruksjonsfeil, uhensiktsmessige materialer eller mangler ved utførelsen av arbeidet.

Woldengen overholdt ikke tilleggsavtalen, og han kom senere med nye teorier om årsaksforholdet. Det ble derfor nødvendig å ta ut den første forliksklagen, og innhente ekspertuttalelser fra INKON og OPAK. OPAK-rapporten kom i april 1988, og først da fikk en kunnskap om hvem som var ansvarlig for skaden. Fra dette tidspunkt vil fristen etter foreldelsesloven §10, nr. 1 begynne å løpe. Forliksklage ble tatt ut i september samme år. Kravet mot Guldbrandsen er derfor ikke foreldet.

2. Kravet i forhold til Knut Grinaker.

På dette punkt vises til anførslene i forhold til Guldbrandsen, som i stor utstrekning også vil ha tilsvarende betydning for Grinaker. For øvrig fremholder den ankende part:

Grinaker utførte takarbeidet og var ansvarlig for at dampsperresjiktet ble tett. OPAK har påvist at arbeidet ble utført ukorrekt. Dette innebærer at Grinaker har handlet uaktsomt og ansvarsbetingende. Han hadde et selvstendig ansvar for arbeidet, og han kan ikke høres med at han bare utførte arbeidet etter anvisning fra Woldengen.

Prinsipalt hevdes at Grinaker er å anse som en sideentreprenør. I så fall må en legge til grunn at det foreligger et direkte kontraktsforhold mellom Grinaker og Wien. Ansvar følger da av Grinakers mislighold av sine plikter etter denne kontrakten.

Alternativt må Grinaker anses som en underentrepenør. Erstatningsplikt vil da enten måtte bygges på et synspunkt om springende regress, eller ansvar utenfor kontraktsforhold. I begge tilfelle vil det foreligge tilstrekkelig ansvarsgrunnlag ettersom Grinaker har handlet klart uaktsomt.

Heller ikke kravet mot Grinaker er foreldet. Anses Grinaker som sideentrepenør, må spørsmålet om foreldelse løses etter samme lovbestemmelser som i forhold til Guldbrandsen. Det vil også være tilfelle dersom en åpner for springende regress og forutsetter at dette innebærer at Grinaker trer inn i Woldengens posisjon overfor Wien. Kravet mot Grinaker vil i så fall foreldes samtidig med Wiens krav mot Woldengen. Trer Grinaker ikke inn i Woldengens posisjon, må en falle tilbake på foreldelsesreglene utenfor kontraktsforhold, jf Kru"ger "Norsk kontraktsrett" (1989) side 841.

Ifølge Kjønstad/Tjomsland "Foreldelsesloven" (1983) side 84, vil foreldelsesfristen i alminnelighet ta til å løpe når skadelidte har fått tilstrekkelig kunnskap om det relevante faktum. I nærværende sak fikk Wien slik kunnskap i 1988 da OPAKrapporten forelå. Først fra dette tidspunkt løper foreldelsesfristen, og det enten en bygger på foreldelsesloven §10, nr. 1 eller §9 første ledd. Tidligere forelå forskjellige muligheter med hensyn til skadeårsak og hvem som var ansvarlig. Uvitenhet med hensyn til hvem som er ansvarlig for skaden kan ikke gå utover fordringshaveren, jf Rt-1961-791.

Det hevdes at Wien har opptrådt aktsomt. Han har gjort det som var praktisk mulig for å utrede skadeårsaken og spørsmålet om hvem som var ansvarlig. Utenforstående eksperter har vært trukket inn, også i forbindelse med eventuell dekning fra forsikrings-selskapene til Woldengen og Grinaker. Wiens aktivitetsplikt må for øvrig vurderes på bakgrunn av de gitte løfter om utbedring. Rimelighetshensyn må også trekkes inn, jf Kjønstad/Tjomsland lc side 68 og 101, for eksempel at det er relativt kostbart å engasjere eksperter. Utgifter til termografering kom på ca kr 60000.

Den ankende part har videre vist til Rt-1986-1019 og Rt-1976-1117. Erstatningsutmålingen overlates til rettens skjønnsmessige vurdering. Det er opplyst at den ankende part har innhentet opplysninger om at det vil koste ca kr 800000 å utbedre taket. Guldbrandsen og Grinaker hevdes å være solidarisk ansvarlig for erstatningssummen.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. Ankemotpartene dømmes in solidum til å betale til den ankede part erstatning begrenset oppad til kr. 750000,-.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger så vel for herredsrett som for lagmannsrett.

Ankemotpart nr. 1, Ing. Guldbrandsen & Røste A/S, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ikke grunnlag for å hevde at Guldbrandsen har opptrådt uaktsomt, og på ingen måte grovt uaktsomt. I byggetiden fulgte Guldbrandsen opp med jevnlige besøk på byggeplassen slik det var vanlig i bransjen på den tiden. Det er ulogisk å hevde at Guldbrandsen skal ha handlet grovt uaktsomt når ingen angivelig klarte å avdekke årsaksforholdet før i 1988. At kravet først fremmes etter åtte år innebærer at det i dag er umulig å klarlegge hva som skjedde den gangen. Bevisbyrden ligger på den som krever erstatning.

NS 3403 er en del av avtalegrunnlaget mellom Wien og Guldbrandsen. Det kan ikke være på sin plass å sette dette regelverket til side fordi det eventuelt ikke ble forevist Wien eller fordi det skulle være urimelig å anvende disse bestemmelsene. Avtalen ble inngått mellom næringsdrivende og gjaldt et ikke ubetydelig oppdrag. NS 3403 er for øvrig vel kjent i byggebransjen og følges ofte i praksis selv om det ikke direkte er trukket inn mellom partene. Ifølge NS 3403 punkt 12.3 annet ledd må oppdragsgiveren reklamere innen rimelig tid etter at han har fått kjennskap til feilen. Reklamasjon må fremsettes selv om oppdragsgiveren ikke kjenner den nøyaktige årsaksammenheng. I tillegg må erstatningskrav fremsettes senest innen ett år etter overtakelsen så fremt det ikke er tale om grov uaktsomhet.

Det bestrides at Wien har reklamert på en relevant måte i forhold til Guldbrandsen for så vidt angår det krav som er fremmet. Erstatningskrav er heller ikke fremsatt innen forsommeren 1981. Av kontraktsgrunnlaget følger derfor at Wien er avskåret fra å fremsette erstatningskrav på et senere tidspunkt.

Selv om Guldbrandsen finnes å ha handlet grovt uaktsomt, anføres subsidiært at kravet også er foreldet etter bestemmelsene i foreldelsesloven.

Krav i kontraktsforhold foreldes i utgangspunktet etter tre år. Bestemmelsen i foreldelsesloven §10, nr. 1 er en unntaksregel. Det er følgelig haltende å påberope seg rettspraksis etter tidligere lovgivning og bestemmelsen i foreldelsesloven §9 første ledd om foreldelse utenfor kontraktsforhold. Hovedregelen etter §9 første ledd er nettopp at foreldelsesfristen først løper fra det tidspunkt skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Synspunktet med hensyn til fra hvilket tidspunkt det er rimelig å gå til søksmål, passer heller ikke på misligholdstilfellene.

Misligholdet inntrådte senest sommeren 1980. Spørsmålet blir så når Wien hadde eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om at han hadde et mulig krav mot Guldbrandsen, jf Kjønstad/Tjomsland lc. side 68. Av lovforarbeidene fremgår at foreldelsesloven §10, nr. 1 er forfattet med tanke på helt andre tilfelle enn nærværende sak. Det kan ikke være slik at foreldelse i kontraktsforhold ikke løper fordi fordringshaveren er i tvil om den faktiske årsak- sammenheng. I så fall ville fristen nær sagt aldri begynne å løpe.

Den ankende part hadde tilstrekkelig grunnlag for å skaffe seg nødvendig kunnskap i februar 1982 da rapporten fra Guldbrandsen forelå. Rapporten fra OPAK i 1988 inneholder ikke noe prinsipielt nytt i forhold til det som allerede kom fram i 1982. Tilleggsfristen i foreldelsesloven §10, nr. 1 må i alle fall begynne å løpe i 1982.

Guldbrandsen har aldri ført forhandlinger med Wien om mulig erstatningskrav rettet mot hans firma. Før 1987 da Wien tok ut den første forliksklagen, forstod Guldbrandsen heller ikke at det kunne være aktuelt å fremme et krav mot ham.

En må også se hen til hensynene som ligger til grunn for foreldelsesreglene, og det lange tidsforløpet i saken. En fordringshaver kan ikke famle i så mange år. At man ikke vet nøyaktig hvem som bør saksøkes, er ikke noe poeng. Det er velkjent at man fra tid til annen må ta ut en forliksklage for å gardere seg.

Det er ellers vist til dommer i RG-1983-865 og RG-1988-394.

Ankemotpart nr. 1 har nedlagt slik påstand:

1. Hadeland og Land herredsretts dom av 21. juni 1989 stadfestes forsåvidt gjelder domsslutningens pkt. 1.

2. Guldbrandsen & Røste A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

3. Guldbrandsen & Røste A/S tilkjennes renter av saksomkostningsbeløpet for herredsrett.

Ankemotpart nr. 2, Knut Grinakers hovedanførsler kan sammenfattes slik:

For herredsretten hevdet den ankende part at Grinaker var underentreprenør. Først for lagmannsretten gjøres gjeldende at Grinaker oppfattes som sideentreprenør. Dette er ikke korrekt. Knut Grinaker var å anse som underentreprenør og ikke sideentreprenør. Kontrakt eller avtaleforhold mellom Wien og Grinaker foreligger ikke, verken skriftlig eller muntlig. Derimot forelå det en muntlig avtale mellom hovedentreprenøren Woldengen og Grinaker.

Grinaker kan ikke bebreides for utførelsen av takarbeidene, herunder leggingen av dampsperresjiktet, eller for sin deltakelse i byggeprosjektet for øvrig. Han foreslo å bruke kondensbehandlede plater, men dette ble avvist av Woldengen. Takarbeidene ble hele tiden utført under rettledning og kontroll av Woldengen. Woldengens anvisninger ble fulgt på alle punkter. Grinaker var klar over at det kunne bli vanskelig å oppnå tetthet ved avslutningen av takplatene mot gipsveggene. Dette var imidlertid ikke en del av hans arbeidsoppgaver, og han gjorde Woldengen kjent med forholdet.

At taket ikke er blitt fullgodt, gir ikke grunnlag for å slutte at Grinaker har opptrådt uaktsomt i forhold til Wien. Grinaker handlet heller ikke uaktsomt overfor Woldengen. For øvrig kan det reises berettiget tvil om OPAKS konklusjon. Det uheldige resultat skyldes at man ikke brukte kondensbehandlede plater.

I entrepriseforhold er ikke alminnelig antatt at springende regress kan gjøres gjeldende. En slik konstruksjon må bygge på særskilt lovbestemmelse, eventuelt særlige omstendigheter, f.eks. ved direkte ansvar overfor en entreprenør fra senere kjøper av en bygning. Noe slikt foreligger ikke i nærværende sak.

Et eventuelt krav mot Grinaker vil uansett være foreldet etter foreldelsesloven, enten det bygger på regler som gjelder i eller utenfor kontraktsforhold. For så vidt angår foreldelse av ansvar i kontraktsforhold, vises til anførslene fra ankemotpart nr. 1 som Grinaker slutter seg til.

Det riktige må være å anvende reglene utenfor kontraktsforhold, dvs. foreldelsesloven §9 første ledd. Vedrørende spørsmålet om når Wien burde skaffet seg nødvendig kunnskap, vises til Guldbrandsens synspunkter som Grinaker også er enig i.

De dommer som den ankende part har vist til, hevdes alle å være preget av meget spesielle omstendigheter. For så vidt angår dommen i Rt-1982-588 (Kjevik-dommen), anføres at det her var tale om skadevirkninger under utvikling. I nærværende sak har det vært en og samme skade hele tiden.

Foreldelsesreglene løper individuelt i forhold til hver enkelt skyldner. Kravet mot Grinaker foreldes derfor uavhengig av hva Wien måtte ha foretatt seg i forhold til Woldengen, og hvordan Woldengen måtte ha reagert i den forbindelse.

Ankemotpart nr. 2 har nedlagt slik endelig påstand:

1. Hadeland og Land herredsretts dom punkt 2 stadfestes.

2. Arne Wien & Co dømmes til å erstatte Knut Grinaker sakens omkostninger for lagmannsrett.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det alt vesentlige også slutte seg til herredsrettens begrunnelse. I likhet med herredsretten finner lagmannsretten at eventuelle erstatningskrav mot så vel Guldbrandsen som mot Grinaker er foreldet etter foreldelsesloven regler. For lagmannsretten er det derfor ikke nødvendig å gå inn på om det foreligger ansvarsgrunnlag og om et mulig krav mot Guldbrandsen er fremsatt for sent i henhold til bestemmelsen i NS 3403 pkt. 12.3 tredje ledd.

Lagmannsretten vil ellers bemerke:

1. Kravet mot Guldbrandsen.

Kravet er grunngitt med at Guldbrandsen skal ha misligholdt plikten etter avtalen av 9. mai 1979 til å kontrollere utførelsen av byggearbeidene i byggeperioden. Det er således tale om mislighold i kontraktsforhold, og misligholdet må ha funnet sted senest forsommeren 1980 da byggearbeidene var avsluttet. I utgangspunktet vil kravet følgelig være foreldet forsommeren 1983, jf foreldelsesloven §2 sammenholdt med loven §3 nr. 2. Men dette modifiseres av regelen i loven §10 nr. 1. Har fordringshaveren unnlatt å gjøre fordringen gjeldende fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst ett år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.

Wien hadde ikke nødvendig kunnskap på tidspunktet for misligholdet. Spørsmålet blir derfor når han faktisk fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap. Som herredsretten er lagmannsretten kommet til at dette var tilfelle i 1982, nærmere bestemt etter at Wien var blitt kjent med Guldbrandsens rapport av 9. februar 1982. Her påpekes diverse utettheter rundt bjelkeutstikk og ved avslutningen av himlingsplater, og det anføres at "diff.tett papp/folie" (dampsperresjikt) ikke var festet/klemt med lister. Guldbrandsens rapport ble skrevet på bakgrunn av problemene med vanninnsig som meldte seg allerede høsten 1980. Rapporten kan ikke forstås annerledes enn at Guldbrandsen mente problemene skyldtes at dampsperresjiktet var utett, slik at varm luft trengte gjennom sperresjiktet og kondenserte mot den kaldere takflaten. I prinsippet er det nøyaktig de samme forhold som påpekes i OPAKS rapport 6 år senere.

Guldbrandsens rapport måtte gi grunnlag for den slutning at arbeidet med leggingen av dampsperresjiktet var utført ukorrekt eller mangelfullt. Det var da nærliggende å anta at forholdet kunne tilsi ansvar for Woldengen som hovedentreprenør, for Grinaker som hadde lagt taket, og for Guldbrandsen som var forpliktet til å kontrollere arbeidet. Etter rettens skjønn hadde Wien dermed nødvendig kunnskap for å kunne gjøre ansvar gjeldende, også mot Guldbrandsen.

Den ankende part har fremholdt at tilleggsfristen i foreldelsesloven §10 nr. 1 først begynner å løpe fra det tidspunkt da fordringshaveren har sikrere opplysninger om alle vesentlige ledd i årsaksrekken og dermed den ansvarlige, og at slik avklaring først kom i 1988 med rapporten fra OPAK. Lagmannsretten er ikke enig i dette syn. For det første er det, som allerede nevnt, i prinsippet det samme som påpekes i Guldbrandsens rapport i 1982 og i OPAK-rapporten i 1988. Dernest må kravet om nødvendig kunnskap vurderes konkret i relasjon til kompleksiteten i årsaksproblematikken, hvor mange og hvilke som i det gitte tilfelle kan holdes ansvarlig og tidsforløpet generelt. Nettopp ved spørsmål om ansvar i entrepriseforhold kan det være vanskelig, selv for eksperter, å fastslå med sikkerhet hva som faktisk har forårsaket en bestemt skade. Ut fra de hensyn som ligger til grunn for foreldelsesinstituttet, kan ikke aksepteres at en mulig ansvarlig skal vente i årevis på at motparten skaffer seg det han vurderer som nødvendig kunnskap. En avklaring må komme, særlig når det som i nærværende sak var kjent at ansvar i tilfelle måtte rettes mot en eller flere av tre bestemte firmaer/personer som Wien selv allerede fra 1980 hadde rettet oppmerksomheten mot. De dommer den ankende part har vist til, har således begrenset interesse for det konkrete spørsmål som nå foreligger til avgjørelse.

For lagmannsretten er det ikke nødvendig å ta nærmere stilling til årsaksforholdet. Retten vil likevel bemerke at de foreliggende opplysninger ikke gir grunnlag for en sikker konklusjon om at vanninnsiget skyldes kondensering av varm inneluft som trenger gjennom utettheter i dampsperresjiktet. En annen like nærliggende mulighet kan være at hovedproblemet har sammenheng med kondensering av luften mellom det indre og ytre tak i forbindelse med sterke temperatursvingninger. I så fall vil spørsmålet om ansvar for Guldbrandsen og de øvrige komme i en annen stilling, og det kunne da hevdes at nødvendig kunnskap heller ikke forelå i 1988. Dette understreker nødvendigheten av at byggherren etter å ha skaffet seg en viss basisinformasjon om hva som faktisk kan ha skjedd og hvem som kan være ansvarlig, må foreta et valg og gjøre ansvar gjeldende, selv om hans antakelser om årsaksammenheng og ansvarsgrunnlag kan anfektes.

Retten finner etter dette at fristen så vel etter hovedregelen i foreldelsesloven §2, jf §3 nr. 2, som etter tilleggsregelen i §10 nr. 1, utløp i 1983. Guldbrandsen har ikke på noen måte erkjent erstatningsplikt. Innen utgangen av 1983 hadde Wien heller ikke avbrutt fristen ved rettslige skritt mot Guldbrandsen eller for øvrig uttrykkelig foreholdt Guldbrandsen at han hadde et eget ansvar for skaden. Og den forliksklage mot Guldbrandsen som eventuelt kunne avbryte fristen kom først i september 1988. Hva som skjedde i forholdet mellom Wien og hovedentreprenøren Woldengen, kan ikke få noen betydning for vurderingen av Guldbrandsens sak. Et mulig krav mot Guldbrandsen, er således foreldet.

2. Kravet mot Grinaker.

Dersom dette kravet bygges på ansvar i kontraktsforhold, f.eks. fordi Grinaker må oppfattes som sideentreprenør, vil kravet på samme måte som i forhold til Guldbrandsen være foreldet i 1983, idet det ikke foreligger omstendigheter som kan gi grunnlag for å anvende foreldelsesloven §10 nr. 1 på en annen måte overfor Grinaker. På dette punkt vises derfor til drøftelsen foran.

Bygges kravet på ansvar utenfor kontraktsforhold, f.eks. fordi Grinaker oppfattes som en underentreprenør som ikke stod i noe kontraktsforhold til Wien, må spørsmålet om foreldelse løses ut fra foreldelsesloven §9 første ledd. Etter denne bestemmelsen foreldes kravet 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Etter ordlyden er vilkårene for at fristen skal begynne å løpe de samme i denne bestemmelsen som i §10 nr. 1. Det kan nok være at §9 om foreldelse utenfor kontraktsforhold i alminnelighet må anvendes på en noe annen måte enn den tilsvarende bestemmelse i §10 nr. 1, men retten kan ikke se at det i dette tilfelle er grunnlag for å komme til noen annen konklusjon i forhold til §9 første ledd. Wien var hele tiden kjent med at Grinaker la taket, og Wien måtte forvente at arbeidet ble utført i samsvar med vanlige standarder i entrepriseforhold. Konklusjonen blir følgelig at fristen etter foreldelsesloven §9 første ledd også begynte å løpe i 1982. Foreldelse vil da inntre i 1985.

Den ankende part har også søkt å begrunne et direkte krav mot Grinaker ut fra et synspunkt om springende regress. Grinaker skal i så fall tre inn i Woldengens kontraktsrettslige forpliktelser overfor Wien og med den konsekvens at Grinaker hva foreldelsesspørsmålet angår, må behandles på samme måte som Woldengen. Kravet mot Grinaker vil da ikke være foreldet før det inntrer foreldelse i hovedforholdet mellom Wien og Woldengen.

Retten tar ikke stilling til om Wien kan fremme et krav på denne måten mot Grinaker. Selv om en godtar et direkte krav mot Grinaker, må han kunne påberope seg en selvstendig foreldelsesinnsigelse for egen del. Den ankende part har ikke søkt å påvise at det standpunkt han forfekter følger av læren om springende regress, og det vil komme i strid med det alminnelige prinsipp om at foreldelsesspørsmålet skal vurderes individuelt i forhold til hver enkelt skyldner. Reelle hensyn taler også mot en slik løsning som den ankende part har gjort gjeldende. En delentreprenør vil kunne ha selvstendig interesse av å anfekte et krav, forsøke å skaffe nærmere klarhet i de underliggende forhold og om nødvendig fremsette foreldelsesinnsigelse. Før ansvar gjøres gjeldende mot ham, vil han vanligvis ikke ha noen foranledning til å engasjere seg. Hans stilling faktisk og rettslig vil derfor bli svekket om han helt ut henvises til å tre inn i hovedentreprenørens posisjon etter at byggherren primært har valgt å holde seg til hovedentreprenøren, forhandlet med denne, oppnådd tilsagn om utbedringer og kanskje også en erkjennelse fra hovedentreprenørens side.

Grinaker har i likhet med Guldbrandsen ikke erkjent noen form for ansvar. Innen utgangen av 1985 hadde Wien heller ikke overfor Grinaker avbrutt foreldelsesfristen ved rettslige skritt. Forliksklagen mot Grinaker ble tatt ut i september 1988. Et mulig ansvar mot Grinaker er følgelig også foreldet.

Etter dette vil herredsrettens dom bli å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves i forhold til begge ankemotparter. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, må den ankende part pålegges å erstatte motpartenes saksomkostninger idet det ikke finnes å foreligge særlige omstendigheter som kan tilsi fritak. Advokat Follestad, prosessfullmektig for Ing. Guldbrandsen & Røste A/S, har fremlagt omkostningsoppgave på tilsammen kr 29350, hvor kr 20000 utgjør salær, kr 200 utlegg, og kr 9150 ankemotpartens egne omkostninger, fordelt med kr 8400 på tapt arbeidsfortjeneste og kr 750 på reiseutgifter. Advokat Staksrud, prosessfullmektig for Knut Grinaker, har fremlagt omkostningsoppgave på tilsammen kr 26480, der kr 20750 utgjør salær, kr 450 utlegg og kr 5280 refererer seg til tapt arbeidsfortjeneste for parten. Retten finner ikke grunnlag for å tilkjenne dekning for tapt arbeidsfortjeneste, verken for så vidt angår fravær fra arbeid under ankeforhandlingen eller for partenes eventuelle arbeid for øvrig med saken, jf Rt-1968-702, Rt-1987-1563 og Schei "

Tvistemålsloven" bind I 366-367. For øvrig legges oppgavene til grunn. Ing. Guldbrandsen & Røste A/S vil følgelig bli tilkjent kr 20950, og Knut Grinaker kr 21200.

Ing. Guldbrandsen & Røste A/S har krevet dom for morarentekravet i forbindelse med tilkjente omkostninger for herredsrett. Retten finner at kravet må tas til følge, jfr. tvistemålsloven §176, Rt-1986-1104 og Schei l.c.s. 367. Herredsrettens dom ble forkynt for Arne Wien & Co 16. august 1989.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

For Ing. Guldbrandsen & Røste A/S:

1. Herredsrettens dom pkt. 1a stadfestes.

2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse, pkt. 1b, stadfestes.

Til omkostningsbeløpet legges 18 - atten - prosent årlig rente fra 1. september 1989 til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arne Wien & Co til Ing. Gulbrandsen & Røste A/S 20.950 -tjuetusennihundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

For Knut Grinaker:

1. Herredsrettens dom pkt. 2 stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arne Wien & Co til Knut Grinaker 21.200 - tjueentusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.