LE-1989-664
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-25 |
| Publisert: | LE-1989-00664 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 25. juni 1990 i ankesak nr. 664/89 hl.nr. 1137/89. |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Frode Ona (Prosessfullmektig: Advokat Arild Humlen, Oslo) Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Eidsivating statsadvokatembeter v/statsadvokat Harald Strand, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Johannes Smit, formann. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Kst. lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §5 |
Bjørn Frode Ona, født xx.xx.1963, møtte til sesjon i januar 1982 og ble i desember samme år innkalt til militær førstegangstjeneste med fremmøte i april 1983. I brev til Krigskommissariat Buskerud, mottatt 14. mars 1983, søkte Ona om fritak for militærtjeneste i henhold til lov av 19. mars 1965 nr. 3. Han sa seg samtidig villig til å utføre siviltjeneste. Av påtegning fra Sambandsregimentet av 17. mars 1983 fremgår at Ona allerede i forbindelse med sesjonen hadde gitt til kjenne at han ville søke seg overført til siviltjeneste og anført at han var "aktiv anarkist". Ona ble gitt utsettelse med fremmøte, idet søknaden på vanlig måte ble oversendt politiet til videre behandling. I politiforklaring avgitt ved Sande lensmannskontor den 30. mai 1983, utdypet Ona sitt pasifistiske syn. Høsten 1985 åpnet det seg en mulighet for Ona til å få et halvt års opphold ved et college i USA. Av frykt for å bli nektet visum trakk han ved fremmøte ved Bergen politikammer den 17. oktober 1985 sin søknad tilbake. Etter studier i engelsk og sosialøkonomi i USA vendte han tilbake til Norge sommeren 1986 og ble deretter innkalt til militærtjeneste med fremmøte 7. oktober 1986 på Steinkjersannan. Ona møtte, men søkte allerede etter noen dager på nytt om fritak og ble dimittert den 13. oktober 1986. Ona avga deretter politiforklaringer den 9. desember 1986 og 24. februar 1987 om nektelsesgrunnlaget.
I ekspedisjon av 27. april 1987 til politimesteren i Bergen meddelte Justisdepartementet at Onas søknad var avslått. Politikammeret reiste deretter sak ved Bergen byrett med påstand om at vilkårene for å frita Ona for militærtjeneste ikke var tilstede.
Høyesteretts kjæremålsutvalg traff den 16. mars 1989 beslutning om at behandlingen av saken skulle overdras fra Bergen byrett til Oslo byrett.
Oslo byrett avsa den 1. august 1989 dom i saken med slik domsslutning:
"Vilkårene etter lov nr. 3 i lov av 19. mars 65 §5 til å frita vernepliktig mannskap Bjørn Frode Ona for militærtjeneste er ikke tilstede."
Bjørn Frode Ona har ved advokat Arild Humlen i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita Bjørn Frode Ona, født xx.xx.1963, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3, §1, er tilstede."
Staten v/Justisdepartementet ved statsadvokat Harald Strand har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"Vilkårene for å frita Bjørn Frode Ona, født xx.xx.1963, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3, §1, er ikke tilstede."
Ankeforhandling var først berammet til og avholdt 22. februar 1990. Som følge av dødsfall kunne det ikke bli avsagt dom. Ny ankeforhandling ble deretter berammet og holdt 19. juni 1990 i Oslo.
Bjørn Frode Ona møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Som prosessfullmektig for staten møtte statsadvokat Strand. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner og det som sies nedenfor.
Den ankende part hevder at byretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og i rettsanvendelsen og har ved sin prosessfullmektig forøvrig i det vesentlige anført:
Den overbevisning som Ona i dag har, er et resultat av en utvikling som har foregått over lang tid. De første spirer til den oppfatning han har dannet seg, skriver seg fra hans tidlige ungdom da han fra 14-års alderen til han var ca 18 år deltok i aktivitetene i Arbeidernes ungdomsfylking - AUF. Han ble sterkt påvirket av miljøet i organisasjonen, og hans holdninger og standpunkter til bl.a. pasifisme og sikkerhetspolitiske spørsmål ble preget av dem som der var toneangivende. De refleksjoner han dengang gjorde seg, dannet bakgrunnen for den første søknad om fritak i forbindelse med innkalling til førstegangstjeneste. Etter sitt innhold er Onas meninger ikke grunnleggende forandret siden den gang. Han gjennomgikk imidlertid i de påfølgende år en modningsprosess som har ført til at hans meninger nå i langt sterkere grad er blitt et personlig anliggende for ham. Det har festet seg en grunninn stilling sentrert om et livssyn som er uforenlig med våpenbruk, - bortsett fra rene nødvergesituasjoner i tilknytning til hans aller nærmeste. Av frykt for å bli nektet visum til USA trakk Ona sin første søknad tilbake i 1985. Dette skrittet tok han i en så tidlig fase av sin utvikling at det ikke kan bidra til å svekke inntrykket av den faste overbevisning han idag har kommmet frem til. Det sentrale i denne er at han tar fullstendig avstand fra voldsbruk mot mennesker. Overbevisningen gjør det også umulig for ham å gjøre militærtjeneste av noen art. Ona kan tenke seg å gjøre motstand mot en eventuell fiende ved sabotasjeaksjoner rettet mot materielle mål. Dette er ikke diskvalifiserende i forhold til de krav som loven stiller for fritak. Onas stillingstaken er ikke situasjonsbetinget, men springer ut av et livssyn, og den langvarige prosess som han har gjennomgått, borger for at det i dag foreligger en alvorlig overbevisning med den nødvendige fasthet og dybde.
Når det gjelder bevisbyrden vil den ankende part hevde at denne påhviler ankemotparten og slik at de strafferettslige regler bør legges til grunn. Bevisbyrdespørsmålet ble ikke avklart ved loven av 1965, men Høyesteretts dom inntatt i Rt-1969-1285 må ha den følge at også bevisbyrdespørsmålet må løses som tidligere, selv om departementet har gitt uttrykk for et annet standpunkt.
Det er forøvrig vist til Rt-1971-769, Rt-1976-1157 og St.mld. nr. 70 (1983-84), Rt-1974-674 og Rt-1979-1544 og Rt-1982-685.
Ankemotparten, staten, ved statsadvokat Strand hevder at byrettens dom er riktig og har forøvrig i det vesentlige anført:
Bjørn Frode Ona har redegjort for sine oppfatninger og sitt standpunkt på en troverdig måte og det er ingen grunn til å trekke i tvil at han er en uttalt motstander av å anvende vold som konfliktløsning i en hver situasjon, - muligens med unntak for de rene nødvergetilfelle.
Det er imidlertid ikke bare innholdet i Onas overbevisning som har betydning for spørsmålet om loven vilkår for fritak er oppfylt. Det kreves også at overbevisningen har den nødvendige alvor og styrke. Ut fra den helhetsvurdering som må foretas, er Onas overbevisning da ikke holdbar. Det fremstår som underlig at en alvorlig overbevisning med den nødvendige dybde først skulle manifestere seg etter fremmøte til militærtjeneste i 1986, mens en oppfatning av tilsvarende innhold senhøstes 1985 kunne settes til side for ikke å risikere avslag på en søknad om visum til USA.
Det er vanskelig å spore en utvikling når det gjelder Onas overbevisning. Dersom en fordypning hadde funnet sted, kunne man ventet at han i dag hadde gitt en bedre fremstilling av sine standpunkter til de aktuelle konfliktspørsmål. Man savner også hos Ona uttrykk for den samvittighetsnød som er en nødvendig betingelse for at hans overbevisning kunne gi grunnlag for fritak.
Hva bevisbyrden angår, bærer staten denne når det gjelder faktum. Spørsmålet om overbevisningens alvor og styrke hører under rettshåndhevelsen.
Det er vist til Rt-1969-1285, Rt-1974-674 og Rt-1979-1544.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Bjørn Frode Ona har i sin partsforklaring under ankeforhandlingen gitt uttrykk for at hans pasifistiske overbevisning er en del av et livssyn der respekten for menneskeverd og for liv står sentralt. Han tar avstand fra en hver form for vold som middel til konfliktløsning. Vold avler vold, og da forsvaret vil kunne innebære en organisert form for voldsbruk, vil han heller ikke kunne gjøre militærtjeneste av noen art. Ona kan ikke se en prinsipiell forskjell på eget nødverge og organisert nødverge som omfatter større grupper, men han tar forbehold for situasjoner der hans nærmeste måtte være truet på livet. Han vet ikke hvordan han ville reagere i slike tilfelle. De oppfatninger han har dannet seg om menneskelivets ukrenkelighet, naturen og miljøspørsmål hadde sitt utgangspunkt i de ideer som han møtte da han som ganske ung deltok i AUFs aktiviteter. I dag er hans oppfatninger forankret i en selvstendig overbevisning som han ikke er villig til å gå på akkord med. Oppfatningen er av rent moralsk karakter, og er ikke spesifikt religiøst begrunnet. Ona har opplyst at han ikke har etablert kontakt med pasifistiske organisasjoner og at han heller ikke selv har drevet agitasjon for sine synspunkter. Da han fikk innkallingen til militærtjeneste i 1986 befant han seg i Bergen uten fastere yrkesmessig tilknytning. Han fant ut at han ville se nøyere på det militære og finne ut "hva det var for noe". Utleveringen av våpen og opplevelsen av hvor lite alvorlig hans kamerater reagerte på dette, skapte i ham en angst som gjorde det umulig for ham selv å bære våpen.
Etter lagmannsrettens oppfatning har Ona tilegnet seg en pasifistisk overbevisning som etter sitt innhold dekker de krav som loven stiller for fritak. Ona fremstår som et idealistisk, søkende menneske som ut fra en etisk høyverdig holdning tar avstand fra vold som middel til å løse konflikter.
Etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen, kan det imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning ikke påvises en utvikling i Onas holdninger til militærnekterspørsmålet i den tid som er gått siden han først søkte fritak i 1983. Det foreligger også et troverdighetsproblem som må tillegges noen vekt, i det Ona i 1985 fant å kunne fravike sitt standpunkt av rene nyttehensyn. Slik Ona i dag stiller seg til de spørsmål som reiste seg i forbindelse med bruk av makt for å ivareta verdier og de konflikter som i denne forbindelse foreligger, synes Onas overbevisning fortsatt å ha et noe umodent og ureflektert preg.
Noen dypere samvittighetskonflikt kan ikke sees å foreligge.
Lagmannsretten har derfor ut fra en totalvurdering under noen tvil kommet til at Ona ikke har en overbevisning av det alvor og med den fasthet og dybde som kreves. Vilkårene for fritak er således ikke tilstede.
Da det i byrettens dom - åpenbart ved en feil, er henvist til uriktig bestemmelse i loven, blir domsslutningen å utforme i samsvar med ankemotpartens påstand.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
Vilkårene for å frita Bjørn Frode Ona, født xx.xx.1963, for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 nr. 3, §1, er ikke tilstede.