LE-1990-182

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-07-05
Publisert:	LE-1990-00182
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom og Kjennelse av 5. juli 1991 i ankesak LE-1990-00182/90
Parter:	Ankende part: 1. Ola Solbø 2. Aulikki og Fritjof Dahl 3. Arvid Jonseth 4. Ola Nestegard Teigen 5. Dagny Guroplass' dødsbo 6. Sverre T. Asgrimsplass 7. Eivind A. Strand 8. Leif Torsgard 9. Ragnar Amundsen 10. Svein Erik Djupedokken 11. Karl Listhaug Hjelpeintervenient: Guro og Kåre Olaugsgard v/Leif Stave (Prosessfullmektig: Advokat Ingulf Bekkestad, Fagernes). Motpart: 1. Aslaug Løvseth v/ektefelle Arne Weydahl 2. Knut L. Haugen 3. Åge Strand 4. Torleif A. Breie 5. Ole Gjernes 6. Ole Thoreplass (Prosessfullmektig: H.r.advokat Gunnar Rohr Torp, Jevnaker).
Forfatter:	1. Lagmann Trygve Lange-Nielsen 2. Lagdommer Jan Martin Flod 3. Kst.lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863) §15, Jordskifteloven (1979) §62, Tvistemålsloven (1915) §180

Området Heimåsen ligger i fjellet syd for Ål i Hallingdal og i en høyde over havet fra 925-1100 meter. Fra gammelt har dette området ligget i sameie under hovedbrukene Strand og Skattebøl i Ål. Området har særlig vært brukt som seterhavn. I siste halvdel av forrige århundre lå det 9 setre i området. Foruten setereierne brukte på 1800-tallet en del gårder i Ål skogen i området. Setringen opphørte omkring 1950. Før krigen ble det bygget vei fra bygden gjennom nedre del av området frem til Nysetstølene noe lenger syd. Veien ble ombygget på 1950tallet og er i dag under ombygning til skogsbilvei klasse 3.

Hele det såkalte Strand/Skattebøl-området syd for Ål var under jordskiftebehandling i årene 1867 til 1873. Jordskifteretten fastsatte grenser for hele området og delte det inn i 4 felt slik: 1. Strandalia fra dalen og opp til drøyt 900 meters høyde 2. Heimåsen 3. Det sønnenforliggende Nyset-Fekjene 4. Rødungstølen, syd for nr. 3

Strandalia ble skiftet i teiger som senere har vært oppfattet som eierteiger slik at retten til skog og grunn er på samme hånd. Kravet om jordskifte i Heimåsen ble nektet av utskiftningsretten ved kjennelse av 1. august 1873. I de innenforliggende områder Nyset-Fekjene og Rødungstølen var det så vidt skjønnes ikke noe krav om jordskifte. Eierne av setrene i Heimåsen - løbbeleierne - og de andre rettighetshaverne var enige om at skogen i Heimåsen burde deles. De inngikk 6. juli 1874 en "Skovcontract", tinglyst i 1919, slik at det under gårdene beliggende "Sameie" skulle deles ved voldgiftsmenn. Gjenstand for delingen var "Sameieskov på Veståsen" som skulle deles "efter den nye skyld", men det skulle likevel tas hensyn til den gamle skylden dersom noen av "lodeierne" kom altfor skjevt ut ved tildelingen. Stølseierne skulle dessuten ha tildelt et stykke skog ekstra til brenne på stølen. De fleste av loddeierne fikk tildelt flere teiger hver. Av de 14 eiere av gårder og bruk i Ål som undertegnet kontrakten var 9 setereiere.

Gjennom årene synes det å ha vært forskjellige oppfatninger av om grunnen også fulgte med i de teiger eller "remmer" som gårdeierne ble tildelt. Setereierne synes å ha ment at grunnen i Heimåsen ble liggende uskiftet slik at den fortsatt tilligger setereierne på linje med jakt og havn, mens de andre sameierne i skogen synes å ha ment at også grunnen ble skiftet i 1874, slik at grunn og skog i hver enkelt teig er på samme hånd.

I 1987 begjærte Ola Solbø, som ikke er setereier, grensegang for å få klarlagt grensene i Mefarningen-området. Torleiv A. Breie, som er setereier, støttet kravet om grensegang og begjærte i et møte i jordskifteretten i mars 1989 også rettsutgreiing for å få klarlagt eiendomsretten til grunnen og jakten m.m. i området. Han fikk støtte av flere setereiere når det gjaldt havneområdet omkring Mefarningstølene. Det kom på møtet frem at det var ulikt syn på om skogteigeieren også er grunneier innenfor remmen sin. De fem første som står som ankende parter i nærværende sak, stod som saksøkere for jordskifteretten og de seks ankemotparter stod som saksøkte. Videre var det 13 teigeiere som ikke hadde gitt til kjenne sitt syn på tvisten eller som ønsket å stille seg nøytrale til en tvist. Ingen av disse var setereiere.

Selv om utgangspunktet var å få klarlagt grenser og rettsforhold i den vestre delen av Heimåsen, synes det å være enighet om at tvisten gjelder hele området idet partene har teiger både i det østlige området, hvor det er både barskog og løvskog, og i det høyereliggende området mot vest, hvor det bare er løvskog eller snaufjell.

Hallingdal jordskifterett avsa 17. november 1989 dom i saken med slik domsslutning:

1. Grunneigedomsretten i Heimåsen under Strand/Skottebøl ligg i sameige mellom stølseigarane i forhold til løbbelskylda.

2. Aulikki og Fritjof Dahl er grunneigarar på tomta omkring hytta og uthuset i sin skogteig.

3. Dommen blir stilt til påanking straks, i medhald av §62 annet ledd i jordskiftelova.

Det henvises til dommen. 11 parter som hevder å ha grunneiendomsrett i sine teiger har påanket jordskifterettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Det gjelder de 5 som stod som saksøkere for jordskifteretten, nemlig Ola Solbø, Aulikki og Fritjof Dahl, Arvid Jonseth, Ola Nestegard Teigen og Dagny Guroplass' dødsbo. Videre har ytterligere seks sluttet seg til anken. Det er Sverre T. Asgrimsplass, Eivind A. Strand, Leif Torsgard, Ragnar Amundsen, Svein Erik Djupedokken og Karl Listhaug.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

1. Skogteigeierne innenfor Heimåsen er grunneiere til sine teiger.

2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett.

Ankende part nr. 6, Sverre T. Asgrimsplass, har senere trukket anken tilbake, og ankesaken blir å heve for hans vedkommende.

Aslaug Løvseth, Knut L. Haugen, Åge Strand, Torleif A. Breie, Ole Gjernes og Ole Thoreplass har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand :

1. Hallingdal jordskifteretts dom stadfestes.

2. De ankende parter dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til ankemotpartene.

Guro og Kåre Olaugsgård v/Leif Stave var ikke parter ved jordskifterettens behandling av saken. De har imidlertid sammenfallende interesser med de ankende parter og har erklært hjelpeintervensjon til støtte for disse.

Under ankeforhandlingene møtte prosessfullmektigene og de ankende parter Ola Solbø, Aulikki og Fritjof Dahl, Arvid Jonseth, Ola Nestegard Teigen, Ragnar Amundsen, Svein Erik Djupedokken og hjelpeintervenienten v/Leif Stave. Ola Solbø, Fritjof Dahl, Ragnar Amundsen og Arvid Jonseth avga forklaring. Alle ankemotparter unntatt Ole Gjernes møtte og avga forklaring. Ingen vitner ble ført. Retten foretok åstedsbefaring. Saken står i samme stilling som for jordskifteretten. Det fremgår av rettsboken hva som er dokumentert.

De ankende parter gjør gjeldende at jordskifteretten har tatt feil både når det gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen.

Det gjøres gjeldende at jordskifteretten har tolket skogkontrakten av 1874 galt når flertallet er kommet til at deleforretningen bare gjaldt skog. Det påberopes i denne forbindelse at delegrunnlaget under forretningen omfatter både ny skyld, daler, ort og skilling og den gamle skyld - løbbelskyld. Dette viser at forretningen tok sikte på en endelig deling av sameiet. Stølseierne fikk egne teiger i tilknytning til stølene til bruk for hugging av seterved. Ellers antas det ikke riktig at barskoggrensen har endret seg noe vesentlig. Det er ikke grunn til å anta at området var mindre skogbevokst i 1874 enn det er i dag.

Det pekes videre på at lagrettemennene i 1874 måtte være klar over §15 i skogloven av 1863. Det må derfor legges til grunn at dersom grunnen ikke skulle deles, måtte dette vært klart uttrykt i dokumentet. For øvrig er det akseptert at skogeierne er grunneiere i sine Strandali-teiger som grenser opp til Heimåsen. Videre er det ved herredsrettsdom i 1946 slått fast at skogeierne er grunneiere i sine teiger i det vestenfor Heimåsen liggende område.

Det er ellers vist til at det etter rettspraksis er tale om en konkret avgjørelse. At uttrykket "Sameieskov" er brukt, gir ikke noe holdepunkt for å anta at det bare var skogen man tok sikte på å dele. I motsetning til hva tilfellet var med saken som ble pådømt ved dom i Rt-1972-664, er det ikke sagt noe om at hensikten med skogdelingen var å unngå en overbeskatning av skogen. Det påberopes også at den alminnelige rettsoppfatning i øvre del av Hallingdal er at skogeierne også er eiere av grunnen.

De etterfølgende omstendigheter peker også klart i retning av at det har vært den alminnelige oppfatning at også grunnen ble delt ved skogdelingen fra 1874. I de nedre deler av området er det atskillig barskog, og dette antas også å ha vært situasjonen i 1874. Det ble i 1987 avvirket ca 300 m3 tømmer bare i en av de lavtliggende teiger. I de østre deler av området er og var skogverdien større enn havneverdien.

Ved byggingen av ny setervei i 1950-årene ga skogeierne fri grunn. Ankende part nr. 10, Svein Erik Djupedokken, leverte så mye grus til veien fra sin teig at han slapp å delta i omkostningene ved veien. For ca 30 år siden tillot eieren av teig nr. 5 en hytteeier å anlegge vei over teigen sin og ned til Hustjern. Det ble kjøpt grus, ca 200 m3, også denne gang fra Svein Erik Djupedokkens teig.

Det påberopes videre at tidligere eier av den teig som eies av ankemotpart nr. 3 i sin tid satte i gang prøvedrift for skiferbrudd i sin teig uten å forespørre de øvrige grunneiere.

Den hyttebygging som har foregått i teigene, med teigeiernes tillatelse, viser også at disse har ment seg å være grunneier. I 1923 ervervet bymannen kaptein Ween teig nr. 33, øst for Mefarningen på 25 da., som hyttetomt og satte opp en hytte der. Det er den hytten som i 1961 ble kjøpt av ankende part nr. 2's far og onkel. Hytten eies i dag av de ankende parter nr. 2.

I 1938 ble den østre del av rem nr. 6 ned til Hustjern fradelt og solgt. Asle Strand, som eide naboteigen og også var setereier, var med som skylddelingsmann. På den fradelte eiendom ble det i 1955, 1972 og 1976 bygget hytter, uten at det fremkom noen protester.

Fra teig nr. 12 ble det i 1968 fradelt og solgt hyttetomt til Agnes og Olav Skjelde. Eieren av teigen, Ola Øyno, bygget på samme tid en hytte til seg selv. Denne ble i 1988 fradelt og solgt. For ca 60 år siden ble det også bygget hytte ved Mefarningen på andres teig. Det er også bygslet bort hyttetomt og oppført hytte på teig 6, vestenfor det stykket som ble fradelt i 1938. Videre er det bygget hytte på teig nr. 23.

Det bestrides at det har vært en slags innarbeidet praksis at man har godtatt at hver teigeier kunne bygge en hytte på sin teig til eget bruk. Det har iblant kommet til uttrykk synspunkter fra setereiernes side i retning av at de ikke aksepterte noen rett til å fradele hyttetomter, men det har aldri vært tatt noe initiativ for å få slått fast hva den rettslige tilstand var.

Det er riktig at løbbel-eierne har mottatt leie for jakten, men denne har stort sett gått til bygging og vedlikehold av Nysetveien. Fra 1959 er pengene satt inn på en konto som er benyttet til Nysetveien, som også skogeierne i høy grad har interesse av. Det er henvist til Ola Rygh, Kart og plan 1975, 154, og høyesterettsdommer i Rt-1954-425 og Rt-1975-112 og Rt-1975-337.

For en del av teig nr. 6 og teig nr. 33 er det subsidiært påberopt hevd.

Ankemotpartene gjør gjeldende at jordskifterettens dom er riktig. Heimåsen-området ble okkupert til fehavn av Strand- og Skattebølgårdene langt tilbake i tiden. Som havneeiere har de brukt grunnen og etter hvert blitt eiere, noe som er kommet til uttrykk ved at setrene er skyldsatt og underlagt betaling av skyld siden langt tilbake i tiden.

Skogbestanden i stølsområdene var i slutten av forrige århundre hardt beskattet. Det var vanlig på denne tid at man for å forhindre rovdrift delte skogen i teiger, men man delte ikke mer enn det det var nødvendig å dele, og det var bare skogen, mens grunnen ble liggende uskiftet som før.

Det var beitet som var den primære ressurs i stølsområdene og som var grunnlaget for hele stølsdriften. Beitet lot seg ikke dele opp i teiger og ble således liggende udelt. Barskogen hadde ingen verdi i slutten av det forrige århundre. Det var ingen salgsdrift, men barskogen ble benyttet til husbygging på stølene.

Det er delt efter ny skyld og ikke gammel skyld. Det taler for at grunnen ikke er delt.

En viss vekt må det også legges på ordbruken. Det fremgår at det bare var skogen som skulle deles. Skogloven §15 er efter sikker rettspraksis ikke til hinder for at grunnen ikke blir delt når skogen deles. Her var det dessuten tale om en privat deling.

Når det gjelder den efterfølgende bruk, er det viktig å peke på at jaktleien alltid har vært betalt til setereierne.

Hyttebyggingen har ikke vært av et slikt omfang at den kan kaste lys over hva som ble delt i 1874. Dels har det vært protestert. Dels har havneeierne ikke vært varslet om fradelingen av hyttetomter. Dessuten har det vært oppfatningen at skogeiere kunne sette opp hytte i sin egen teig til eget bruk. Heller ikke kan det sluttes noe ut fra at ankende part nr. 10 har vært godskrevet at det ble tatt grus fra hans teig til veibyggingen. At remeierne har gitt fri grunn til veien betyr heller ikke noe. De var interessert i vei og etter hvert en bedre vei.

Den alminnelige rettsoppfatning i øvre Hallingdal er ellers at grunnen følger beitet og ikke skogen når det gjelder områder som ligger så høyt som det saken gjelder. Det er henvist til høyesterettsdommer i Rt-1972-664 og Rt-1978-241 og til dommer av Eidsivating lagmannsrett av 17. juni 1974, 21. oktober 1988 og 14. november 1989.

Hevdserverv bestrides, men det godtas at ankeparter nr. 2 anses som eiere av en 5 da. stor tomt rundt hytte og uthus.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifterettens flertall og kan i alt vesentlig slutte seg til jordskifterettens domsgrunner og de anførsler som ankemotpartene har gjort gjeldende. Utviklingen har utvilsomt vært at eierne av Strand- og Skattebølgårdene i gammel tid tok Heimåsen i bruk som havneområde for setrene der. Den alt vesentlige utnyttelse av området har vært å gi grunnlag for seterdriften. Efter hvert har det også vært tatt inn atskillige dyr på beite fra andre gårder på leiebasis. Beitet har således vært godt utnyttet og skogen har vært benyttet til seterved, gjerdefang og bygningsvirke. At setereierne også har drevet med lauving, er sannsynlig. Setrene er matrikulert og skyldsatt som en herlighet under gårdene i bygden, i alle fall på 1800-tallet.

Eierne av andre gårder og bruk har efter hvert også brukt skogen i Heimåsen, først og fremst til lauving, risping og beithøsting (kvist hentet om vinteren som tilskuddsfor). Antagelig har det også vært hentet ved, selv om det var ca en mil til bygden. Sambruken i skogen må antas å ha pågått lenge forut for delingsforretningen i 1874.

Når det etter skogkontrakten er angitt at det var sameieskogen som skulle deles, så harmonerer dette godt med den sameiebruk som hadde eksistert. Det var bruken av skogen som hadde vært felles, og det var denne bruk det var behov for å få under kontroll. Det er lite sannsynlig at partene eller voldgiftsmennene har overveiet grunnspørsmålet. Det var ingen grunn til å trekke dette inn.

Beiteretten, jaktretten og fisket lå uskiftet tilbake som rådigheter som alene tilkom setereierne. Disse har således gjennom sin seterdrift frem til ca 1950 utøvet en dominerende rådighet over området og må på denne bakgrunn være å anse som grunneiere. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at rettspraksis gir god støtte for et slikt syn når det gjelder setertrakter som ligger så høyt som tvisteområdet i den foreliggende sak.

Lagmannsretten anser det så vidt klart at grunnen i 1874 ble liggende udelt og bare tilkom setereierne, at det skal sterke bevis i form av efterfølgende omstendigheter for å rokke det syn at setereierne var og forble grunneiere efter skogdelingen i 1874.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger efterfølgende omstendigheter av særlig tyngde som kan kaste et annet lys over situasjonen i 1874. Møteboken av 16. mai 1909 vedrørende jaktutnyttingen i området viser at de 6 setereiere, som på den tiden stod for seterdriften i området, anså seg som grunneiere. Det er lite trolig at skogeiere som ikke var setereiere har vært innkalt til noe møte om jakten, men det er sannsynlig at det har vært kjent for disse skogeierne hvordan jakten ble disponert og at all jaktleie ble betalt til setereierne.

Fisket har også vært disponert av setereierne, men for Mefarningen, som var det viktigste fiskevannet, ble fiskerettene kjøpt opp av O. A. Strand forut for 1920, i det vesentlige fra setereierne, men han betalte også teigeiere som ikke var setereiere, og som da må ha pretendert å ha fiskerett. At den som kjøpte fisket har kjøpt seg fri fra en slik pretensjon, kan ikke veie tungt når det gjelder forståelsen av 1874-delingen.

Det samme gjelder byggingen av Nysetveien. Det gjaldt først og fremst å få veien bygget, noe alle parter var interessert i, og det var neppe noen grunn til å sette på spissen spørsmålet om det var skogeierne eller setereierne, som også eide skogteiger, som stilte fri grunn til disposisjon. At Svein Erik Djupedokken ble godskrevet grusen som ble tatt på hans eiendom, kan heller ikke sees å være noe tungtveiende moment.

Salg av hyttetomter gir heller ikke noe entydig bilde av at det har vært en akseptert oppfatning at skogeierne også eide grunnen. Salg av hyttetomt til kaptein Ween i 1923 har sin spesielle bakgrunn i at han fikk fradelt og kjøpt rem nr. 33 av remeieren, som også var setereier, i stedet for et mål hyttetomt ved Nysettjernet som det først var tale om. Samtidig leide han jakt- og fiskerett, og det er meget som taler for at han har skjønt at det ikke var eiendomstomt han fikk, dette også fordi en "hyttetomt" på den nevnte bakgrunn var en lite dekkende betegnelse på en teig på 25 da. At familien Dahl, som har eid hytten siden 1961, har trodd at de var grunneiere - i alle fall til en begrenset hyttetomt - er et annet spørsmål. Hevdserverv kan synes tvilsomt så lenge Dahls har vært klar over at det ikke fulgte jakt- og fiskerett med teigen.

Fradelingen og salget av nedre del av teig 6 mot Hustjern i 1938 kan sees som uttrykk for at selger og kjøper har ment at også grunnen ble solgt. Den senere oppføring av hytter i 1972 og 1976 har nok vært basert på en slik oppfatning. Hytten oppført i 1955, som brant ned, var bygd til bruk for eieren av teigen. Lagmannsretten er enig med jordskifteretten i at manglende reaksjon på bygging av hytter i egen teig til eierens bruk ikke behøver å indisere at setereierne ikke har ment å være grunneiere.

Når det gjelder fiskebua som ble oppført ved Mefarningen omkring 1930 av O. A. Strand, som hadde kjøpt opp fiskeretten i vannet, er det opplyst at det i alle fall i ett tilfelle forelå samtykke fra en setereier. Om samtykke er gitt fra flere er uklart, men under ingen omstendighet kan det sluttes fra den omstendighet at hytten ikke er forlangt fjernet at oppfatningen i 1874 var en annen enn den lagmannsretten legger til grunn. Når det gjelder de øvrige hyttesalg, til dels av senere dato, så har det delvis vært protestert, delvis ikke. Den passivitet fra setereiernes side som har vært utvist kan ikke sees som utslag av noen aksept av at skogeierne også er grunneiere. Dertil har det hersket for stor uklarhet omkring grunneierspørsmålet. At setereierne har ment å være grunneiere kan neppe ha vært ukjent for de fleste av skogeierne som ikke var setereiere.

De ankende parter nr. 2's hytteeiendom står i en særlig stilling. Ankemotparten har akseptert at 5 da. rundt hytten skal anses som eiertomt. Det er da ikke nødvendig for retten å ta standpunkt til om selve hyttetomten er hevdet. Når det gjelder resten av teigen på 25 da. er det påberopt hevdserverv. Retten har funnet dette spørsmål meget tvilsomt, men er kommet til at den omstendighet at det ikke følger jakt- og fiskerett med parsellen må innebære at familien Dahl ikke har hatt den tilstrekkelige aktsomme gode tro hvis man har ment å ha grunneiendomsrett til hele parsellen på 25 mål.

Når det gjelder ankende part nr. 3's i 1938 fradelte del av teig 6, i dag bebygget med 3 hytter, er det også gjort gjeldende hevdserverv. De hytter som ble bygget i 1972 og 1976 får i den forbindelse ingen betydning. Hytten bygget i 1955 til eierens eget bruk, brant i 1959 og ble gjenoppført i 1968. Denne hytten antas ikke å gi tilstrekkelig grunnlag for hevdserverv. Tilstrekkelig aktsom god tro antas ikke å ha foreligget. Det gjelder hytte til bruk i egen teig.

Anken har ikke ført frem. Det har imidlertid vært et så vidt stort behov for å få klarlagt rettsforholdene i Heimåsen at saksomkostninger for lagmannsretten ikke vil bli tilkjent, jfr. unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning: 1. Jordskifterettens dom, pkt. 1, stadfestes. 2. Aulikki og Fritjof Dahl er grunneiere av en tomt på 5 da. omkring hytten og uthuset i deres skogteig, gnr. 123, bnr. 95 i Ål. 3. Ankesaken heves for ankende part nr. 6, Sverre T. Asgrimsplass. 4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Trygve Lange-Nielsen Jan Martin Flod Karl Eilert Sundt-Ohlsen