LE-1991-1951

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-06-01
Publisert:	LE-1991-01951
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	- Oslo byrett Nr. 90-00754 A/63 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01951 A - Anket til Høyesterett, se Høyesterett HR-1994-00130K og HR-1994-00130 A.
Parter:	Ankende part: UNI Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Benedicte Jebsen, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Pål Mitsem, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Jørgen Fr. Moen, formann, tre meddommere - Mindretall: Lagdommer Ragnhild Dæhlin, Lagdommer Petter A. Lossius
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §4, Veitrafikkloven (1965) §22

Saken gjelder forsikringsoppgjør etter en bilulykke.

Den 7. juni 1986 kl. 0035 var A passasjer i en bil som kjørte av veien og kolliderte med en mur i X sentrum. Bilføreren, B, A og en annen passasjer ble alle skadet. Det ble tatt blodprøve av B som viste at hun hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet kl. 0350 på 1,96 promille, etter fradrag av sikkerhetsmargin 1,85 promille. Bilen var forsikret i UNI Storebrand Skadeforsikring AS.

A pådro seg en relativt alvorlig hjerneskade ved ulykken. Han har fått hukommelsesproblemer og andre mentale utfall. Han har sterkt nedsatt smaks- og luktesans samt bevegelsesproblemer. Hans medisinske invaliditet er anslått til 60%, og det er anslått en varig ervervsmessig invaliditet på 100%. A mottar i dag attføringspenger. Han disponerer for tiden en hybelleilighet på Y sykehjem i Oslo hvor han også utfører diverse forefallende arbeid uten lønn.

A reiste sak mot UNI Storebrand Skadeforsikring AS 2. juli 1990 med krav om erstatning. Selskapet hevdet at A ikke hadde krav på erstatning fordi han under kjøringen visste eller måtte forstå at føreren var påvirket av alkohol, jfr. bilansvarsloven §7 tredje ledd, bokstav c.

Oslo byrett avsa 8. mai 1990 dom med slik domsslutning:

1. UNI Forsikring A/S betaler til A følgende erstatning:

a) kr 355300 -trehundreogfemtifemtusentrehundre- for tapt inntekt,

b) kr 300000 -trehundretusen- for tap i fremtidig erverv,

c) kr 230000 -tohundreogtredvetusen- i menerstatning,

tilsammen kr 885300 - åttehundreogåttifemtusentrehundre-.

2. UNI Forsikring A/S betaler til staten v/Justisdepartementet saksomkostninger med kr 49856 -førtinitusenåttehundreogfemtiseks-.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A idømmes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

A har tatt til gjenmæle og har nedlagt slik endelig påstand:

1. Oslo byretts dom, punkt 1 og 2 stadfestes.

2. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A 18% rente av kr 885300,- fra 24. mai 1991 til betaling skjer.

3. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler til Staten v/Justisdepartementet 18% rente av kr 49856,- fra 24. mai 1991 til betaling skjer.

4. UNI Storebrand Skadeforsikring AS betaler saksomkostninger til Staten v/Justisdepartementet og A for lagmannsretten.

5. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.

Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo 11. og 12. mai 1993. Den ankende part var representert ved sin prosessfullmektig. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner som alle var nye for lagmannsretten. Den oppnevnte sakkyndige, Per Georg Karlsen, hadde avgitt skriftlig uttalelse forut for ankeforhandlingen. Han møtte og avga forklaring. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Saken står i en annen stilling for lagmannsretten enn for byretten. UNI Storebrand Skadeforsikring AS har akseptert at A har lidt et tap. Således aksepteres den av byretten fastsatte erstatning dersom det foreligger ansvar for selskapet.

Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens fremstilling nedenfor.

UNI Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige anført:

Selskapets ansvar må bortfalle fordi unntaksregelen i bilansvarsloven §7 tredje ledd, bokstav c kommer til anvendelse.

Saken er bedre opplyst for lagmannsretten enn for byretten. Etter bevisføringen må det legges til grunn at B og A kjente hverandre fra tidligere. B og venninnene hennes traff fra tid til annen A når de var ute på restaurant. A satte seg ofte ved deres bord og spanderte alkoholholdig drikke.

Det må anses bevist at A og B var sammen på restauranten - - Dancing ulykkeskvelden, og at de oppholdt seg der i flere timer. Det må legges til grunn at A satt ved samme bord som B og at han spanderte vin og øl på henne. Det må også anses bevist at A og B forlot restauranten sammen. Det vises til vitneforklaringene fra C og D .

Det må legges til grunn at B drakk adskillig med øl ut over kvelden. Det vises til vitneforklaringene fra C og D. De uttalte at B var synlig beruset. C oppholdt seg sammen med B og A i gangen før de sistnevnte skulle gå. C ba om å få nøkkelen til bilen, men B sa at hun skulle hente noe i bilen. C advarte B mot å kjøre.

Ut fra vanlige beregninger må det legges til grunn som mest sannsynlig at B hadde 2,2 promille under kjøringen. I sivile saker skal det ikke gjøres fradrag for sikkerhetsmarginen. Med så høy promille er det helt usannsynlig at B ikke skulle fremstå som påvirket av alkohol. Det vises til Matningsdal, Promillekjøring (1981) side 120 hvor det refereres en undersøkelse som viser at det er en svært liten andel av personer med høy promille som fremstå som ikke påvirket.

Under disse omstendigheter måtte A forstå at B var påvirket da de forlot restauranten og kjørte fra stedet. En mulig uvitenhet om påvirkningen fremstår som uforståelig, jfr. vurderingstemaet slik det er kommet til uttrykk i Rt-1978-432.

Ankemotpartens anførsler om at B kan ha drukket svært meget like før hun forlot restauranten, er rene spekulasjoner. Vitneforklaringene viser det motsatte og restauranten hadde ikke brennvinsrett. Selskapet bestrider ikke de beregninger om promillens størrelse som As prosessfullmektig har foretatt, men forutsetningene for dem.

Det har ikke betydning at A eventuelt hadde nedsatt bevissthet på grunn av egen alkoholpåvirkning. Etter rettspraksis skal passasjeren bedømmes som om han var edru. Det vises til Rt-1984-1246 og Rt-1986-543. Det er heller intet som tyder på at han hadde nedsatt bevissthet eller at han ikke ble med på kjøringen av fri vilje.

Det bestrides at vitnene B, C og D har vært under påvirkning av UNI Storebrand Skadeforsikring AS. Det er ikke grunnlag for å trekke deres vitneforklaringer i tvil. I denne forbindelse påpekes at det ble gjort klart for B ved første henvendelse til henne at regresskrav ikke ville bli reist.

Kravet til årsakssammenheng er oppfylt i det utforkjøringen ikke ville ha funnet sted hvis B hadde vært edru. På bakgrunn av uttalelsene fra den sakkyndige, Per Georg Karlsen, må det anses som helt usannsynlig at det påviste hull i dekket var forårsaket av selve utforkjøringen. Det er også helt usannsynlig at det er skjedd en punktering under kjøringen. Det må legges til grunn at det ble skåret hull i dekket med et redskap mens bilen sto parkert utenfor - - Dancing, og at luften gikk ut umiddelbart. En edru bilfører ville oppdaget at dekket var flatt eller ville ha klart å manøvrere slik at utforkjøring hadde vært unngått.

Det er helt usannsynlig at dekket ble skåret i stykker etter ulykken. Hvis så likevel skulle være tilfelle, er også årsakskravet oppfylt. En edru bilfører ville ikke hatt problemer med kjøringen i den svake kurve som var på ulykkesstedet.

Det bestrides at det foreligger særlige grunner som likevel kunne gjøre at erstatningen ikke faller bort. Rettspraksis har vist at det skal svært meget til for å konstatere særlige grunner. Det må foreligge spesielle forhold ved skadelidtes tilslutning til og deltagelse i kjøringen. Slike forhold foreligger ikke i saken. Betydelig skade og stort økonomisk tap er ikke forhold som tilsier at det foreligger særlige grunner. Det vises til Rt-1978-321, Rt-1986-543 og RG-1976-73. Det er ikke dekning i gjeldende rett for å hevde at det er skjedd en oppmykning av regelene i de senere år.

Subsidiært - for det tilfelle at retten skulle komme til at vilkårene for bortfall av erstatning etter §7 tredje ledd bokstav c ikke er til stede - gjøres gjeldende at erstatningen må bortfalle helt eller delvis etter bilansvarsloven §7 første ledd.

Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Hovedregelen etter bilansvarsloven er at den som blir skadet i en trafikkulykke, har krav på erstatning uten hensyn til skyld. Bilansvarsloven §7 er et unntak fra denne regel. UNI Storebrand Skadeforsikring AS har risikoen for tvil om hvor vidt vilkårene etter bestemmelsen er til stede. Det vises til Nils Nygaard: Bilansvaret (1990) side 200.

Det bestrides ikke at B var påvirket av alkohol da hun kjørte fra - - Dancing. Men det bestrides at beviskravet var oppfylt når det gjelder spørsmålet om B var synlig beruset og om A i tilfelle "visste eller måtte vita" at B var påvirket av alkohol.

Det kan ikke legges til grunn at B hadde høyere alkoholkonsentrasjon i blodet ved kjøring enn ved prøvetakingen ca 3 timer senere. Det er vanlig at man ved restaurantbesøk drikker meget like før alkoholserveringen stenger. B kan følgelig ha hatt den høyeste promille ved prøvetakingen. Det vises til foretatte beregninger. Ved vurdering av promillens størrelse må det dessuten gjøres fradrag for sikkerhetsmarginen.

A har ingen hukommelse for det som skjedde ulykkeskvelden. Dette har antagelig sin årsak i den hjerneskade han pådro seg ved ulykken. Det kan ikke utelukkes at han ble plassert i ulykkesbilen.

Den annen passasjer i bilen har heller ikke hatt noen erindringer om hva som skjedde ulykkeskvelden. Det samme var tilfelle med B . I tiden umiddelbart etter ulykken ble det foretatt diverse politiavhør uten av det lyktes å få klarhet i hendelsesforløpet. Situasjonen var den samme under straffesaken i 1987 mot B og under hovedforhandlingen i nærværende sak. At B i sin vitneforklaring under ankeforhandlingen kom med opplysninger om hendelsesforløpet, må skyldes at hun senere er blitt fortalt hva som hadde skjedd. Bs forklaring i lagmannsretten kan ikke tillegges vekt, idet hun ikke har uttalt seg fritt. Det må legges til grunn at hun er under et visst press i forbindelse med spørsmålet om hvorvidt UNI Storebrand Skadeforsikring A/S vil gjøre regresskrav gjeldende mot henne. Vitneforklaringene fra C og D kan heller ikke tillegges vekt. Det må stilles spørsmål ved deres erindringsevne så mange år etter ulykken. De er venninner av B og deres forklaringer må også ses i lys av spørsmålet om selskapet vil gjøre regress gjeldende.

Det må gå utover UNI Storebrand Skadeforsikring A/S at selskapet ikke sørget for sikring av bevis tidligere. Selskapet burde også ha fått frem forklaringer fra uavhengige vitner, blant annet personalet på - - Dancing.

Det ble ikke tatt promilleprøve av A etter ulykken. Det er følgelig uklart i hvilken grad han var påvirket av alkohol ulykkesnatten. Det bestrides at han skal bedømmes som om han var edru ved vurderingen av om han "visste eller måtte vita" at B var påvirket av alkohol. Han må bedømmes ut fra den situasjon han var i. Avgjørelsen i Rt-1984-1246 gir ikke holdepunkter for at man skal bedømmes som edru.

Undersøkelsen gjengitt i Matningsdal, Promillekjøring (1981) side 120 vedrørende spørsmålet om personer med høy alkoholkonsentrasjon i blodet kan oppfattes som påvirket, kan ikke tillegges vekt. Undersøkelsen er basert på legers vurdering og ikke hvorledes vanlig folk vurderer. Det kan heller ikke utelukkes at B var klinisk edru umiddelbart før kjøringen.

Bevisføringen viser at man blir stående igjen med stor grad av uvisshet. Vilkåret om at A ble med av fri vilje og at han "visste eller måtte vita" at B var påvirket av alkohol er ikke oppfylt.

Det er ikke årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og ulykken. Det må legges til grunn at det ikke var noe unormalt med kjøringen før bilen skar ut. Det vises til forklaring fra vitnet Roger Vinningland. Hans første forklaringer må legges til grunn. Det knytter seg adskillig uklarhet med hensyn til hullet i dekket. Det kan ikke utelukkes at det var skåret litt i dekket og at det punkterte umiddelbart før ulykken. Det er heller ikke enighet mellom de sakkyndige når det gjelder i hvilken grad man vil oppdage hvor vanskelig det er å kjøre med et punktert bakhjul.

Det må legges til grunn at ulykken meget vel kunne ha skjedd også hvis bilføreren hadde vært edru. Under alle omstendigheter må de uklare punkter vedrørende dekket og årsaken til ulykken komme A til gode. Selskapet har ikke oppfylt beviskravet om årsakssammenheng.

Dersom retten mot formodning skulle finne at unntaksregelen kommer til anvendelse, gjøres gjeldende at det foreligger "særlege grunnar" slik at erstatning likevel skal tilstås. Etter denne bestemmelse kan det da gis hel eller delvis erstatning. Det vises til bilansvarsloven §7 første ledd og Nygaard side 218.

De særlige grunner som foreligger er de helt spesielle forhold omkring hullet i dekket og uklarheter med hensyn til hvilken betydning dette har hatt som årsak til ulykken.

Det må også anses som særlige grunner at A ble sterkt skadet i ulykken. Han pådro seg en alvorlig hjerneskade og er 100 % arbeidsufør. Han går i dag på attføring, men det er på det rene at han vil bli uføretrygdet. A føler ikke sult og metthet og har så å si ikke smaks- og luktesans. Han har ingen økonomiske midler. Det er usikkert hvor lenge han kan bo på Y sykehjem og arbeide der. Det ville bety svært meget å få en erstatning slik at han kan kjøpe seg egen leilighet.

Den rettspraksis som foreligger omkring vilkåret særlige grunner, er ikke avgjørende for saken. Det er skjedd en utvikling i den senere tid, og det kan stilles spørsmål om denne rettspraksis er i overenstemmelse med lovgivers vilje. Det vises til forarbeidende til §7, første ledd (Ot.prp.nr.24 (1959-60) side 28 og 29). Disse uttalelser må også gjelde §7 tredje ledd. Det vises også til Nygaard side 218 - 220.

Det må også anses som særlig grunn at UNI Storebrand Skadeforsikring A/S først gjør undersøkelser etter byrettens dom hvor A ble tilkjent en betydelig erstatning. Det ville være særlig urimelig om A etter så mange år skal nektes erstatning på grunn av at selskapet først for lagmannsretten foretar undersøkelser for å opplyse saken. Dette skulle vært gjort for lenge siden.

Lagmannsretten bemerker:

Saken gjelder spørsmålet om A har mistet sin rett til erstatning fra forsikringsselskapet UNI Storebrand Skadeforsikring A/S etter bilulykken 7. juni 1986, fordi han visste eller måtte vite at bilføreren var påvirket av alkohol. Det er bare spørsmålet om erstatningsansvaret som skal avgjøres, idet det ikke er tvist for lagmannsretten om tapets størrelse.

Etter bilansvarsloven §4 er hovedregelen at skadelidte ved bilulykke har krav på erstatning hos bilens forsikringsselskap, selv om ingen er skyld i skaden. Bilansvarsloven §7 er et unntak fra denne hovedregel. Etter §7 tredje ledd kan erstatningen falle bort i sin helhet dersom det nærmere vilkår etter bestemmelsen er oppfylt.

Bilansvarsloven §7, tredje ledd lyder:

Skadelidarer kan ikkje få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han visste eller måtte vita:

- - - -

c) at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova §22 første leden). Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd.

Lagmannsretten legger til grunn at det er forsikringsselskapet som må føre bevis for at vilkårene i §7 tredje ledd er oppfylt og viser til at det her er tale om å gjøre unntak fra en hovedregel om rett til erstatning.

Det er på det rene at A kjente B og hennes to venninner, C og D fra tidligere. Fra tid til annen traff A på venninnene når han var på restaurant, og han slo seg ned sammen med dem, og det ble drukket alkohol. Etter bevisføringen legger retten til grunn at A og B ulykkeskvelden oppholdt seg i flere timer på - - Dancing før de sammen satte seg i bilen og kjørte fra stedet. Lagmannsretten legger videre til grunn at B hadde et jevnt inntak av alkohol gjennom kvelden. Det legges til grunn at B hadde en betydelig promille ved kjøringens begynnelse. Det er mest sannsynlig at den ikke var mindre enn 1,96 promille.

Spørsmålet blir så om A visste eller måtte vite at B var påvirket av alkohol. Når det gjelder det generelle innhold i bestemmelsen i bilansvarsloven §7 tredje ledd c, vises det til Rt-1978-321 "Flø-dommen", der Høyesterett gir uttrykk for at retten til erstatning faller bort hvis en mulig uvitenhet ut fra en normal bedømmelse er uforståelig.

Etter lagmannsrettens oppfatning knytter det seg en viss usikkerhet til de bevis som er ført. Det har først for lagmannsretten funnet sted bevisføring om hva som nærmere skjedde ulykkeskvelden. Det kan stilles spørsmål om vitnenes evne til å huske så langt tilbake og særlig gjelder dette nærmere detaljer om hva som foregikk ulykkesnatten. Lagmannsretten finner likevel å kunne legge vitneforklaringene fra C og D til grunn. Det vises spesielt til forklaringen fra C om at B ble beruset slik at man kunne se det, at A og B trakk alkohol sammen, og at de sammen forlot - - Dancing. Det legges også vekt på Cs forklaring om at hun stod sammen med A og B i gangen da de skulle gå. Hun sa til B at de ikke skulle ta bilen, og hun ba om å få bilnøklene. D sa i sin forklaring at hun så at B drakk og at A så dette. Etter lagmannsrettens oppfatning støttes disse to forklaringer av andre forhold, nemlig at A kjente venninnene fra før og at de fra tid til annen var ute og drakk sammen. Forklaringene støttes også av det faktum at prøvetakingen viste at B hadde høy promille. Selvom undersøkelser viser at personer med høy promille kan fremstå som klinisk edrue, støtter den høye promillen riktigheten av vitneforklaringene.

Etter dette finner lagmannsretten at A visste eller måtte vite at B var beruset, og dette vilkår i §7 tredje ledd er således oppfylt. Det blir etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til hvorvidt A skal bedømmes som om han var edru og om det eventuelt skal ses bort fra selvforskyldt rus.

Lagmannsretten er kommet til at det foreligger årsakssammenheng mellom beruselsen og ulykken. Det må ses bort fra at det kan være skåret i dekket på en slik måte at punkteringen skjedde som en følge av dette under kjøringen. Lagmannsretten legger til grunn at dekket var skåret helt igjennom før kjøringen og at dekket var flatt da kjøringen startet. Det foreligger en viss uenighet mellom den oppnevnte sakkyndige, Per G. Karlsen og vitnet, avdelingsingeniør Ola Undheim i Biltilsynet i X, når det gjelder hvorledes et punktert bakhjul påvirker bilens kjøreegenskaper. Lagmannsretten finner imidlertid at en edru bilfører enten ville ha merket punkteringen og latt være å kjøre eller ville kjørt med slik forsiktighet at manøvreringen i den slakke svingen på ulykkesstrekningen ville vært uproblematisk. Lagmannsretten finner således at beruselsen var årsak til ulykken. Lagmannsretten tilføyer at det har vært en viss diskusjon under ankeforhandlingen om hvorvidt det kan være skåret hull i dekket etter ulykken. Til dette vil lagmannsretten bemerke at selv om så skulle være tilfelle er beruselsen årsak til ulykken. En edru bilfører ville ikke hatt problemer med å manøvrere en bil med alle dekk intakt gjennom den slakke svingen.

Lagmannsretten finner videre at A ble med på kjøringen av fri vilje. Det er ikke holdepunkter og heller ikke påstått at det forelå noen tvangssituasjon.

Det følger av §7 tredje ledd, bokstav c at erstatningen ikke faller bort til tross for at vilkårene er til stede hvis det foreligger "særlege grunnar". Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder dette vilkår.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Moen og meddommerne Løwø, Qviller og Willilamson bemerker:

Innholdet i "særlege grunnar" er ikke spesielt omtalt i forarbeidene til loven. Rettspraksis og juridisk litteratur synes å tolke loven strengt slik at særlige grunner må knytte seg til omstendigheter i forbindelse med selve kjøringen og ikke det forhold at ulykken fører til store skader og svært alvorlige konsekvenser for passasjeren. Flertallet finner imidlertid at Høyesterett i dommene inntatt i Rt-1978-321 og Rt-1986-543 stiller seg mer åpen når det gjelder å ta hensyn til etterfølgende omstendigheter. Det vises også til Nygaard side 219 - 220. Flertallet finner derfor at det må være anledning til å legge vekt på etterfølgende omstendigheter når det også er forhold forøvrig som viser at det foreligger særlige grunner.

Etter flertallets oppfatning kan A ikke være gjenstand for store bebreidelser. Han ble riktignok med i ulykkesbilen, men det kan ikke legges til grunn at han var aktiv og tilskyndet kjøringen. A ble hardt skadet ved ulykken. Han har store, varige skader og hans livssituasjon ble totalt forandret. Disse forhold gjør at flertallet er kommet til at det foreligger særlige grunner. Det legges også vekt på at det har gått lang tid før saken er kommet til en avklaring.

Etter dette finner flertallet at A blir å tilkjenne erstatning. Bilansvarsloven §7 tredje ledd må forstås slik at erstatningen kan utmåles skjønnsmessig etter forholdene og ellers i samsvar med reglene i skadeserstatningsloven, jfr. Nygaard side 218. Etter en samlet vurdering fastsetter flertallet erstatningen til kr 500000,-. Beløpet inkluderer renter.

Anken har delvis ført frem. Saksomkostninger blir etter dette ikke å idømme, verken for byretten eller lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd. Unntaksregelsen i §174 annet ledd er vurdert, men finnes ikke å burde gis anvendelse.

Lagmannsrettens mindretall - lagdommerne Dæhlin og Lossius og meddommer Eide - er kommet til at det ikke foreligger "særlege grunnar".

Det følger av rettspraksis at unntaket om "særlege grunnar" er tolket slik at det må foreligge spesielle omstendigheter i forbindelse med selve kjøringen. Denne rettspraksis har fått tilslutning i juridisk litteratur. Nygaard kritiserer rettsprakis i sin bok Bilansvaret side 219 i det han mener den er for streng, men han synes å legge den foreliggende rettspraksis til grunn som gjeldende rett.

Fra de senere år foreligger det tre høyesterettsdommer som kommer inn på spørsmålet om store skadefølger kan tillegges vekt ved vurderingen av om det foreligger "særlege grunnar", jfr. Rt-1978-321, Rt-1984-1246 og Rt-1986-543. Etter mindretallets oppfatning er det særlig sistnevnte dom som har interesse i saken.

Høyesterett uttaler følgende i Rt-1986-547:

A er utvilsomt hardt rammet av ulykken, og man må ha den største forståelse for de belastninger skaden har medført for ham selv og for moren. Men så massivt som han må sies å ha medvirket til skaden, kan dette etter min oppfatning ikke lede til at han får erstatning. Omfanget av skaden og de konsekvenser den har fått for skadelidte, holder ikke alene som en "serleg grunn" til at erstatning skal tilkjennes i det tilfelle bilansvarsloven §7 tredje ledd bokstav c) omhandler.

Mindretallet oppfatter denne uttalelse slik at det kan legges vekt på etterfølgende omstendigheter, men at det også må foreligge spesielle omstendigheter utover dette. Mindretallet viser til Høyesteretts uttalelse på samme side i dommen som lyder:

Det sentrale blir, med andre ord, i hvilken grad han kan lastes for å ha latt seg kjøre av en påvirket bilfører og derved har medvirket til skaden. Dette må gjelde uansett arten og omfanget av den skade som har rammet ham.

Mindretallet finner at det ikke foreligger omstendigheter ved kjøringen som sammen med det tragiske resultat for A gjør at det kan sies å foreligge særlige grunner. Det foreligger ikke spesielle forhold forut for kjøringen. Mindretallet legger til grunn at A ble med i ulykkesbilen av fri vilje og uten at det skjedde noe uvanlig forut for kjøringen.

Etter dette finner mindretallet at erstatningen bortfaller i sin helhet, idet vilkårene i §7 tredje ledd er oppfylt.

Mindretallets konklusjon blir at selskapet frifinnes for A's krav, og anken har således ført frem. Mindretallet finner at saken har voldt slik tvil at det var fyldesgjørende grunn for den tapende part å reise saken for byretten og ta til gjenmæle for lagmannsretten. Saksomkostninger blir etter dette ikke å idømme, verken for byretten eller lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.

Dom avsies i samsvar med flertallets standpunkt.

Slutning:

1. UNI Storebrand Skadeforsikring A/S betaler til A 500000 -femhundretusen- kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsretten eller lagmannsretten.