LE-1992-1271

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-10-15
Publisert:	LE-1992-01271
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr. A 665/91 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01271 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Adv Johs Strenge Næss). Motpart: B (Prosessfullmektig: Adv Dag Lillethun).
Forfatter:	Lagdommer Gunvald Gussgard, formann. Kst lagdommer Erik Møse. Ekstraordinær lagdommer Håvard Byrkjeland
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §59, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §305, §67, Avtaleloven (1918) §36, Ektefelleloven (1927) §25

Saken gjelder revisjon av skifteavtale som følge av senere inntrådte omstendigheter.

B og A giftet seg 29 november 1969. Begge hadde barn fra tidligere ekteskap. De fikk to felles barn. Alle barna er nå voksne. Samlivet ble brutt påsken 1989, og de ble skilt i juni 1990. Ved melding 23 september 1992 til Folkeregisteret tok B tilbake sitt slektsnavn B.

I november 1969 - få dager før ekteskapet ble inngått - opprettet ektefellene slik ektepakt:

Undertegnede, B, født xx.xx.28, f. B - -, og A, født xx.xx.31, som akter å inngå ekteskap, bestemmer herved at alt hva hver av oss eier ved ekteskapets inngåelse, og senere måtte erverve, skal være vedkommendes særeie.

Til hustruens særeie skal således bl.a. høre eiendommen X, Y, i Asker, og eiendommen tomt nr. 27 under gnr. 12 bnr. 1 i Kongsberg.

Til mannens særeie skal bl.a. høre hans formue i firmaet A. A, Reklameatelier, og leiligheten i - - lia 1, Y i Asker.

Dersom hustruen overlever mannen, skal det, i fall hun ønsker det, med hensyn til arv og skifte forholdes som om særeie ikke hadde vært opprettet.

A. A, Reklameatelier utarbeidet og solgte reklamemateriell og utstyr til messer m m. Det var frem til 1984 et personlig firma og deretter aksjeselskap, kalt A Reklame A/S, med ektemannen som eneeier. De første fire-fem år av ekteskapet arbeidet hustruen der uten lønn, men begge tok ut av firmaet det de trengte til personlig forbruk. Av skattemessige grunner og av hensyn til at hun skulle kunne opparbeide pensjonspoeng fikk hun deretter utbetalt samme lønn som A.

Betydelige midler fra firmaet sikret familien en høy levestandard. Bedriften selv hadde imidlertid begrensede aktiva, var i årenes løp gjenstand for en rekke utpantningsforretninger og flere ganger på konkursens rand. Bl a på grunn av tilbakeføring av midler fra familien lyktes det å opprettholde driften. For fullstendighets skyld nevnes at A senere også stiftet firmaet Z A/S, som leverte kjøkkenutstyr.

På hustruens eiendom på Kongsberg ble det i 1975-76 oppført en hytte. Omkostningene utgjorde ca kr 200000. De ble dekket av firmaets midler. Hytten ble solgt i 1985 for kr 420000. Beløpet ble delt mellom ektefellene. Av sin del ydet hustruen et rentefritt lån stort kr 200000 til ektemannen.

Familiens bolig i X 83 ble solgt i 1970 og gav en gevinst stor kr 100000. For dette beløp og lån kjøpte ektefellene en ny enebolig i Æ for kr 465000, hvor det ble nedlagt en betydelig egeninnsats fra ektemannen. Det er enighet mellom partene om at de i utgangspunktet som særeie hver eide en ideell halvdel av denne boligen. Ektemannens ideelle andel var i årenes løp gjenstand for en rekke utpantningsforretninger. Også i hustruens andel var det noen slike forretninger. Eiendommen ble i 1982 solgt for kr 1600000. Beløpet ble delt likt mellom ektefellene. Ektemannen benyttet kr 700000 av sin andel til å nedbetale firmaets gjeld.

I 1982 kjøpte ektefellene ny bolig i Ø-veien 46 for kr 1250000. Hustruen skjøt inn kr 800000, mannen kr 100000. Restbeløpet - kr 350000 - ble lånt. Også her foretok han betydelige påkostninger. Hvor stor verdiøkning de medførte, samt nødvendigheten av dem, er partene noe uenige om, jf nedenfor.

I denne perioden kjøpte ektemannen også tomt og industribygg i Asker. Bygget ble solgt i 1987 med fortjeneste, som gikk med til gjeldssanering og investering i firmadriften.

Til erstatning for ektepakten av 1969 opprettet ekteparet 6 juni 1983 ektepakt om delvis særeie. Det var ikke avtalt at særeiet skulle bli felleseie ved død. Begge ektefeller skulle kunne sitte i uskifte med den annens særeie. Forøvrig inneholdt ektepakten følgende supplerende tekst:

Idet vi to ganger siden vår ektepakt av november 1969 har skiftet bolig ønsker vi å klargjøre hva vår ektepakt nå innebærer.

Innboet i vår bolig er felleseie. Forøvrig skal vi ha fullstendig særeie. Til hustruens særeie hører boligen i Ø-veien 46, Asker og hytteeiendommen tomt nr. 27 under gnr. 12 bnr. 1 i Kongsberg med innbo. Til mannens særeie hører firmaet A. A med aktiva og passiva derunder industrieiendommen gnr. 29 bnr. 163 og ideell andel av bnr. 166 på - - i Asker.

I forbindelse med at ekteskapet gikk i oppløsning i 1989, utarbeidet begge parter utkast til avtale om økonomisk oppgjør. Lagmannsretten kommer tilbake til utkastene nedenfor. På grunnlag av dem og et møte med partene i mars 1989 satte deres advokat opp en overenskomst, som ble undertegnet 17 august 1989. Den hadde bl a følgende innhold:

Mellom ektefellene B og A, som er blitt enige om å oppløse formuesfellesskapet, er i dag inngått slik avtale i forbindelse med skifte av felleseiet.

1. Ektefellenes felles bolig i Ø-veien 46, - -, selges. Forutsatt at salget innbringer minimum kr 2150000,- etter fradrag av omkostninger, skal B utbetale til A følgende beløp:

Andel salgssum kr 562500,- ...

Gjelden skal ikke være rentebærende, og gjelden skal forfalle til betaling når B får restoppgjøret for Ø-veien.

2. Etter salg av hytte på Lifjell for kr 420000,- som var Bs særeie, ble ektefellene enige om å dele beløpet. Av sin del ytet B A et rentefritt lån til A på kr 200000,-

Lånet skal tilbakebetales etter følgende plan:

Minimum kr 10000,- pr. måned med virkning fra 1. sep. 1989.

3. Z A/S har en driftskreditt i Bergen Bank kr 450000,- mot pant i eiendommen Ø-veien 46. Dette pant som er tredjemannspant, skal overføres til Bs nye bolig mot at P.R. A Reklame A/S utsteder kontragaranti overfor Bs nye bolig med sikte på å holde henne skadesløs i tilfelle Z A/S ikke klarer å nedbetale lånet til Bergen Bank som er ytet over 5 år. Som ekstra sikkerhet skal det ytterligere gis kontragarantier slik:

...

4. Partene er forøvrig enige om fordelingen av løsøre og personlige eiendeler og erklærer at ved partenes gjensidige oppfylling av foranstående punkter, har skifte av felleseiet funnet sted.

Hustruen fortsatte å arbeide i A Reklame A/S etter samlivsbruddet. Det ble imidlertid stadig sterkere uoverensstemmelser mellom partene. Etter en spesielt vanskelig konflikt mellom dem grunnet private forhold ble hun sykmeldt 19 september 1990. 13 november 1990 fikk hun skriftlig oppsigelse, hvor det bl a var uttalt:

Som De vil være kjent med er firmaet nå i store økonomiske vanskeligheter. Jeg viser til vedlagte kopi av regnskapstallene for 1988 og 1989 samt resultatrapport pr 7 november 1990.

Skal firmaet ha noen muligheter til å overleve i dagens vanskelige marked må det omgående iverksettes drastiske kostnadsbesparende tiltak. Dette medfører også at det må foretas bemanningsreduksjoner.

Av nevnte grunner blir Deres ansettelsesforhold i A Reklame AS sagt opp. I h.h.t. arbeidsmiljøloven regler har De krav på 6 måneders oppsigelsestid og fratredelsestidspunktet (siste arbeidsdag) settes derfor til fredag 31.5.1991. Brevet inneholdt også opplysninger om forhandlingsrett og søksmålsfrist.

Ved stevning innkommet Asker og Bærum herredsrett 28 januar 1991 krevet B (B) erstatning av A Reklame A/S og A for usaklig oppsigelse. Søksmålet mot A ble avvist 19 april 1991. Ved stevning 3 mai 1991 til Asker og Bærum herredsrett krevet hun at overenskomsten av 17 august 1989 skulle oppheves og at A skulle tilbakebetale kr 362500 med renter. I det siste søksmålet avsa herredsretten 21 januar 1992 dom med slik domsslutning:

1. Overenskomsten mellom B og A av 17. august 1989 punkt 1 oppheves.

2. A dømmes til å betale til B kr 362500,- - kronertrehundreogsekstitotusenfemhundre - med tillegg av 18 % - attenprosent - renter p.a. fra 31. mai 1991 og til betaling skjer.

3. A dømmes til å betale til B sakens omkostninger med kr 25000,- - kronertjuefemtusen - .

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.

Siste punkt i domsslutningen skal være pkt 4.

Dommen er i rett tid påanket til lagmannsretten. Ankeforhandling fant sted 30 september og 1 oktober 1993. Partene og fem vitner ble avhørt. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten. Noen ulikheter kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

I arbeidsrettssaken avsa Asker og Bærum herredsrett 5 februar 1992 dom med slik domsslutning:

1. A Reklame A/S frifinnes.

2. B dømmes til å betale salæromkostninger til A Reklame A/S med kr 51000,- - kronerfemtientusen.

Betalingsfrist etter pkt. 2 settes til 14 dager etter at dommen er forkynt.

Også denne dom ble påanket. 28 januar 1993 gikk A Reklame A/S konkurs. Konkursboet og B inngikk deretter forlik. Hun betalte en mindre del boets omkostninger og saken ble hevet. Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Prinsipalt anføres det at han må frifinnes fordi B i arbeidsrettssaken har krevet den positive oppfyllelsesinteressen. Dette krav forutsetter at skifteavtalen legges til grunn. Hun må da være bundet av dette og kan ikke i denne sak anføre at skifteavtalen ikke skal gjøres gjeldende mellom partene, dvs den negative kontraktsinteresse. Til støtte for dette er vist til Hov: Avtalerett (1992) 147 og Augdahl: Obligasjonsrett (1972) 252. Situasjonen hadde vært anderledes hvis søksmålet i arbeidsrettstvisten hadde vært uavhengig av skifteavtalen, men dette er ikke tilfelle.

Subsidiært anføres det at det er uholdbart når byretten har funnet at skifteavtalen kan settes ut av kraft som åpenbart ubillig etter ekteskapsloven 31 mai 1918 §59 annet ledd. Det erkjennes i og for seg at bestemmelsen er anvendelig i denne sak. Det foreligger her både felleseie og særeie. Det bestrides heller ikke at §59 kan benyttes i forhold til etterfølgende omstendigheter. Men både ordlyd, rettspraksis og teori viser at det skal meget til før revisjonsadgangen etter denne bestemmelse er aktuell. Det vises her til Rt-1990-1099, Lødrup: Materiell skifterett (1986) 70 flg og NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov del II 135-136. - Skulle man mene at §59 ikke er direkte anvendelig, vil det følge av avtaleloven §36 og almindelige prinsipper om bristende forutsetninger at skifteavtalen ikke kan settes ut av kraft.

Det er bare adgang til kontraktsrevisjon hvor de forhold som begrunner revisjonskravet ikke med rimelighet kunne forutsees ved avtaleslutningen, og dessuten må de etterfølgende omstendigheter føre til mangel på balanse i avtaleforholdet, jf f eks Hov: Avtalerett 277-78 og Knoph: Oversikt over Norges rett (1986) 514. Ingen av disse forutsetninger foreligger her. B hadde allerede fått mesteparten av de fordelte midler. Hun hadde videre intet grunnlag for å bli garantert ansettelse frem til pensjonsalder. Intet i det skriftlige materiale bekrefter dette. Tvert om gir vitneprov støtte for at formålet med avtalen var at hver av partene skulle kunne anskaffe ny bolig. En garanti frem til pensjonsalder var ikke tema under forhandlingene og ville ikke gi mening, noe B måtte forstå ut fra sitt kjennskap til firmaets usikre økonomi. Hun var tilstrekkelig vernet ved arbeidsmiljøloven regler mot usaklig oppsigelse. På denne bakgrunn kan det fastslås at oppsigelsen på grunnlag av økonomiske problemer i firmaet ikke er noen relevant, etterfølgende omstendighet.

Atter subsidiært gjør den ankende part gjeldende at oppsigelsen ikke er tilstrekkelig til at skifteavtalen ansees "ubillig". Det må foretas en totalvurdering. Ektepakten om særeie var ikke reell i forholdet mellom partene. Dette fremgår både av skifteavtalens ordlyd og vitneprov. A har dermed ydet for meget. Rettspraksis har videre åpnet for å sette tilside ektepakter hvis særeie vil virke klart urimelig, jf Rt-1991-447. I denne sak har han fått kr 562000, mens han har foretatt påkostninger i Æ og Ø-veien som innebærer en verdistigning på hhv kr 500000 og nærmere 800000. Dessuten skjøt han i 1982 inn kr 100000 i Ø-veien, som skal forrentes. Det følger av dette at A har fått mindre enn halvparten av verdiøkningen som skyldes ham. Også i forhold til hytten, hvor han bidro med kr 320000, er han kommet uheldig ut. Det bestrides at dette beløpet ble gitt som kompensasjon for pensjonspoeng. Gis B medhold, vil A sitte ribbet tilbake, mens hun sitter igjen med en betydelig formue. Ut fra en totalvurdering er det åpenbart at avtalen ikke kan settes ut av kraft.

Dersom retten skulle legge vekt på særeiekonstruksjonen, gjør A subsidiært gjeldende vederlagskrav etter ektefelleloven 20 mai 1927 §25 på grunnlag av hans påkostninger, jf foran. De utgjør alene det beløp som er mottatt på skifte. Det må her foretas en skjønnsmessig vurdering, jf Rt-1990-1226.

Retten har under ingen omstendighet kompetanse til å fastsette hvilket beløp som eventuelt skal tilbakeføres fra A til B. Det er vist til lagmannsrettens dom i saken som ble avgjort av Høyesterett i Rt-1990-1099. Herredsrettens begrunnelse er ikke treffende.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

1. A frifinnes for kravet om opphevelse av skifteoverenskomsten av 17 august 1989.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, B, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Det er ikke holdbart at A må frifinnes fordi B i oppsigelsessaken krevet den positive oppfyllelsesinteresse under henvisning til skifteavtalen. Det dreier seg om ulike typer tap. Det sentrale i oppsigelsessaken var fremtidig tap, mens denne sak gjelder lidt tap.

Når A hevder at han er kommet uheldig ut, må man foreta en totalvurdering og se hen til hva som har skjedd forut for den skifteavtale som ble inngått, herunder hvorledes partene har forvaltet sine midler.

Bakgrunnen for at B var villig til å overføre kr 562000, var at A på sin side skulle sørge for at hun hadde arbeidsinntekt resten av sin yrkesaktive tid. Forutsetningen er ikke synbar i selve avtaledokumentet, men ble stilltiende forutsatt. Dette er kommet skriftlig til uttrykk i hans utkast til avtale, hvor han fremhever behovet for trygghet til et samvær i arbeidssituasjonen. Hensett til at det dreide seg om en 61-årig kvinnelig arbeidstager, må dette klart tolkes som en garanti om arbeidsinntekt frem til pensjonsalder. Vitneprov viser at dette var en opplagt forutsetning for begge parter. Forutsetningen var åpenbart motiverende for B, og A var avhengig av henne for å holde driften gående.

Det er riktig at det skal meget til for at avtaler kan revideres, og at begge parter må bære sin del av risikoen for den fremtidige utvikling. Men i denne sak dreier det seg ikke om omstendigheter utenfor partenes kontroll. A har ved sin ensidige opptreden skapt en ny situasjon som bryter radikalt med Bs forutsetninger og som det er urimelig at hun skal bære risikoen for. Hun har på sin side innrettet seg etter avtalen ved å overføre midler og har regnet med at hun ville beholde sitt arbeid i samsvar med den. Oppsigelsen var for henne helt upåregnelig og er en bristende forutsetning som gir mulighet for avtalesensur. Det er her vist til rettspraksis, bl a Rt-1971-1061, samt Kirsti Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller 209.

Det er ikke treffende at lovgivningens alminnelige oppsigelsesvern var tilstrekkelig for henne. Selv om en oppsigelse ikke ansees usaklig etter en arbeidsrettslig vurdering, hadde overenskomsten selvstendig betydning som tilleggsvern.

Prinsipalt gjøres det gjeldende at det foreligger en bristende forutsetning etter almindelige ulovfestede prinsipper. Hvis lagmannsretten mener at saken ikke kan avgjøres alene på dette grunnlag, følger revisjonsadgangen av ekteskapsloven §59, idet avtalen er "åpenbart ubillig". Det foreligger en kvalifisert mangel på balanse i avtaleforholdet ved at en relevant forutsetning - å trygge arbeidsplassen - har sviktet.

I en totalvurdering er det viktig å merke seg at hun ikke bare har A å takke for sin formue. Hun har vært påpasselig og forvaltet sin del av formuen og støttet ektemannen ved behov. Ved en rekke anledninger under ekteskapet har han mottatt pengesummer, og hun har dessuten flere ganger stillet sikkerhet. Når den ankende part fremhever at han sitter ribbet tilbake, skyldes det først og fremst hans uheldige forvaltning av egne midler.

Ektepaktene er reelle. Det er ikke riktig at formålet utelukkende var å sikre mot kreditorene. Da ville det vært tilstrekkelig å overføre midler til hustruens rådighetsdel. Begge parter hadde særkullsbarn, og det var et viktig formål å sikre deres arv. Hun fikk heller ingen midler da industrieiendommen ble solgt med overskudd, noe som viser at hun respekterte særeiesituasjonen.

Selv om A har utført påkostninger, gir de ikke grunnlag for vederlagskrav av den størrelsesorden som anføres av ham. De beløp han har oppgitt, er ikke dokumentert og bestrides. I Æ kan det høyst være tale om verdiøkning i størrelsesorden kr 200000. Halvparten fant sted på hans egen særeiedel, slik at refusjonskravet høyst kan være kr 50000 på denne eiendommen. I forhold til Ø-veien er det riktig at han skjøt inn kr 100000 i 1982, men han fikk på sin side kr 200000 ved salget av hytten i 1985. Dessuten må det tas i betraktning den sterke verdistigning på eiendommer i denne perioden. På grunnlag av en oversikt over prisutviklingen for eiendomsmarkedet for boliger i Oslo og omegn, utarbeidet av OPAK, kan det fastslås at prisstgningen alene medførte at verdien av Ø-veien steg med 50 % til 1,6 millioner i 1989. B aksepterer at en verdiøkning på kr 350000 skyldes påkostninger på eiendommen.

Det er ikke relevant når A anfører oppføringen av hytten som grunnlag for vederlagskrav. Den var vederlag for at hun i flere år hadde arbeidet uten lønn og gått glipp av pensjonspoeng. Hvis hytten tas med, må man ta i betraktning at det også har vært verdiøkning på hytteeiendommen.

I tillegg til at A fikk overført kr 562000 i forbindelse med overenskomsten, fikk han kr 200000 for salget av hytten. Fra summen av disse beløp trekkes kr 400000, som godtas som vederlagskrav for verdiøkning i forbindelse med påkostninger. Restbeløpet kr 362000 kreves tilbake, som for herredsretten.

B har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten skal bemerke:

A har prinsipalt anført at han må frifinnes fordi B i arbeidsrettssaken krevet erstatning for den positive oppfyllelsesinteresse og dermed forutsatte at skifteavtalen skal legges til grunn. Etter hans syn må hun da være avskåret fra i denne sak å gjøre gjeldende at avtalen ikke skal gjøres gjeldende.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på om det i denne sammenheng er treffende å benytte de obligasjonsrettslige begreper "positiv og "negativ" kontraktsinteresse. Men det må være klart at B ikke kan ha krav på både erstatning for oppfyllelsesinteressen i arbeidsforholdet og tilbakeføring av midler som følge av at skifteavtalen eventuelt tilsidesettes. Uansett hvilket resultat lagmannsretten kommer til i nærværende sak, er dette heller ikke mulig etter at hun tapte oppsigelsessaken for Asker og Bærum herredsrett. Som nevnt foran, er denne dommen ikke lenger gjenstand for overprøvning.

Spørsmålet blir så om B har fraskrevet seg sin rett til å kreve revisjon av skifteavtalen i denne sak ved at hun påberopte seg den i oppsigelsessaken. Først bemerkes at det ikke foreligger noen frafallelse av krav eller påstand, sml f eks tvistemålsloven §67 og §305. Problemet er nærmest om hennes argumentasjonsmønster i oppsigelsessaken innebærer noen prosessuell frafallelse som må få virkning i nærværende sak. Lagmannsretten kan ikke se noen hjemmel for frifinnelse på et slikt grunlag. Bs grunnleggende standpunkt har i begge saker vært at oppsigelsen var et brudd på skifteavtalen. Konsekvensen av dette var etter hennes syn enten at oppsigelsen var ugyldig, eller at hun ikke var bundet av skifteavtalen. De alternative anførsler må også sees i lys av at det dreide seg om to forskjellige saksøkte, hhv A Reklame A/S og A. Etter dette kan As prinsipale anførsel ikke føre frem.

Sakens hovedspørsmål er om ektefellenes overenskomst 17 august 1989 skal settes til side som følge av at B ble oppsagt 13 november 1990 av A Reklame A/S.

Det følger av rettspraksis at læren om bristende forutsetninger supplerer revisjonsadgangen etter ekteskapsloven §59 annet ledd, jf Rt-1940-169 og Rt-1971-1961. Slik denne sak ligger an, finner lagmannsretten det naturlig først å drøfte partenes forutsetninger. Det er på det rene at skifteavtalen ikke uttrykkelig omhandler spørsmålet om fortsatt arbeid i firmaet for hustruen. Den advokat som bistod partene ved utformingen av avtalen, har forklart at dette ikke var noe tema under drøftelsene der han var tilstede. Han mente likevel at det var underforstått at hun skulle fortsette å arbeide der, fordi det var til gjensidig fordel for begge parter.

Det forelå to utkast som grunnlag for den avtale som ble undertegnet. Fra hustruens utkast 26 mars 1989 hitsettes:

Hvis du ønsker kan jeg fortsette i P.R. (A Reklame A/S - lagmannsrettens tilføyelse) som før så lenge det er behov eller så lenge det fungerer. Jeg vil betrakte meg selv kun som ansatt fra kl. 8 - 16 og med 3 måneders oppsigelse. Jeg kommer til å si opp som styreformann i I.I. (Z A/S - lagmannsrettens tilføyelse) så det er helt klart at enhver form for medbestemmelsesrett er utelukket.

I mannens utkast 30 mars 1989 uttales det bl a:

Forslaget er tenkt å hjelpe beskytte og gi grunnlag for anstendig eksistens for begge parter. Burde gi en følelse av deling av hensyn til oss og våre barn. Meget viktig også ville gi den nødvendige trygghet til et samvær i arbeidssituasjon og sosialt samvær ellers.

Disse utkast viser at begge parter var innstilt på at samlivsbruddet ikke i seg selv skulle medføre opphør av fortsatt samarbeid på arbeidsplassen. Dette var en naturlig forutsetning ut fra et ønske om at samlivsbruddet ikke skulle få større konsekvenser enn nødvendig. Hustruen fortsatte å arbeide i bedriften i over ett år etter at skifteavtalen ble inngått. Det springende punkt er imidlertid om det ved avtaleslutningen også var forutsetningen at hustruen skulle være sikret arbeid frem til pensjonsalderen.

Av en viss interesse i denne sammenheng er As brev 30 september 1990 til B, som er nytt for lagmannsretten. Her nevnes først at det kan bli tale om oppsigelse. Deretter uttales det bl a: ...

Utvilsomt kan det bli så vanskelig at opppsigelse kan være en tvunget måte å gjøre det på, slik at jeg kan ikke garantere deg jobb i fremtiden. ...

Du har nevnt at de sist ansatte må gå først, jeg ser det på en annen måte. Dyre stillinger må kort og godt kuttes ut til fordel for å betale tvunget gjeld, og ellers så gjør man så godt man kan fordi jeg akter å betale det jeg skylder.

Brevet ble skrevet et halvt år etter møtet hos advokaten og vel en måned etter at skifteavtalen ble datert. Selv om det ikke kan utelukkes at partenes synspunkter kan ha utviklet seg fra avtaleslutningen, gir brevet etter lagmannsrettens syn støtte for at det i alle fall ikke var As forutsetning å utstede noen garanti om arbeid helt frem til pensjonsalderen. Etter lagmannsrettens syn ville en slik eventuell forutsetning reelt sett ha begrenset verdi. Klarest er dette dersom bedriften skulle gå konkurs. Men det ligger i sakens natur at også driftsinnskrenkninger ville kunne få betydning for arbeidsforholdet. Bedriften hadde hatt økonomiske problemer gjennom en årrekke. Dette var hustruen vel kjent med. Hadde det vært meningen at avtalen skulle medført et krav om arbeid frem til pensjonsalder, ville det vært naturlig om dette var kommet til uttrykk i avtalen.

B har fremhevet at oppsigelsen skyldes As ensidige opptreden, og det har i saken vært reist spørsmål om det reelt sett var bedriftens økonomiske problemer som lå til grunn for oppsigelsen.

Lagmannsretten konstaterer først at lignende problemstillinger ble berørt i oppsigelsessaken for Asker og Bærum herredsrett mellom B og A Reklame A/S, som nå er rettskraftig. Det ble der lagt til grunn at nedskjæringer ikke bare var ønskelige, men faktisk helt nødvendige, samt at oppsigelse ikke var til å unngå. Men partsforholdet i arbeidsrettssaken var et annet, og hovedspørsmålet var der om det var saklig etter arbeidsmiljøloven regler. Dette er derfor ikke avgjørende i denne sak. Under ankeforhandlingene er anførselen vedrørende bakgrunnen for oppsigelsen søkt ytterligere belyst, uten at det er nødvendig å gå nærmere inn på dette her. Uansett om visse sider ved motsetningsforholdet mellom ektefellene skulle ha utgjort en del av motivasjonen bak oppsigelsen, kan det etter lagmannsrettens syn ikke føre til at skifteavtalen settes tilside. Bedriften hadde som nevnt utvilsomt økonomiske problemer, og den har senere gått konkurs. I høyden måtte det bli spørsmål om hun hadde et erstatningskrav for tapt arbeidsfortjeneste fra oppsigelsen frem til konkurstidspunktet, uten at lagmannsretten vil ha uttalt noe om det ville være grunnlag for et slikt krav.

Spørsmålet blir så om skifteavtalen ellers kan settes til side etter ekteskapsloven §59 annet ledd.

Skifteavtalen taler om å "oppløse formuesfelleskapet" og om "skifte av felleseiet". Men den omhandlet også skifte av ektefellenes særeie, herunder deres "felles bolig" i Ø-veien og hennes hytte. Formuleringene i avtalen rokker ikke i seg selv ved at de hadde særeie, jf senest ektepakten 6 juni 1983. Det er videre ubestridt at dette er lagt til grunn ved kreditorforfølgning. Valget av særeie kan også sees på bakgrunn av at begge parter hadde særkullsbarn. På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at det forelå et reelt særeie mellom partene, og at det ble foretatt en overføring av særeiemidler fra hustruen til ektemannen i forbindelse med skifteavtalen.

Avtaler om ektefellenes særeie omfattes av §59. Ordene "eller tildeling" av formuen ble tilføyet i bestemmelsens første ledd ved lovendring 7 februar 1969 bl a for å dekke det tilfelle at en ektefelle får noe av den annens særeie, jf bl a Ot.prp.nr.38 (1967-1968) side 65 første spalte.

Det er fastslått i rettspraksis at når partene velger å benytte den adgang loven gir til å gjøre avtaler om skifte, er det naturligvis en risiko for at den ene eller den andre kan komme uheldig ut, og senere angre på avtalen. Dette er en risiko som partene normalt må ta med på kjøpet, og ikke kan velte av seg ved å kreve revisjon av skifteavtalen. Samtidig åpner ekteskapsloven §59 annet ledd for en revisjonsadgang dersom skifteavtalen er "åpenbart ubillig" for den ene ektefelle. Det vises til Rt-1990-1099, hvor det også er fastslått at etterfølgende omstendigheter kan tillegges vekt ved vurderingen av om dette vilkår er oppfylt. Dette er drøftet foran.

I denne sak er det på det rene at hustruen overførte betydelige særeiemidler til sin mann i forbindelse med skifteavtalen. Ifølge den advokat som bistod ektefellene med å utforme avtalen, var det et sentralt poeng med avtalen å sikre begge ektefeller en bolig etter bruddet. Dette ble oppnådd ved å selge den felles bolig i Ø-veien for kr 2150000. Fratrukket gjeld gav dette ektefellene en restkapital på ca 1900000, hvorav mannen fikk kr 562000, dvs under en tredjedel. I tillegg hadde han tidligere fått kr 200000 etter hyttesalg. Etter lagmannsrettens syn forklarer mannens boligbehov den ordning som her ble valgt. Det er nok så at denne sum tilhørte hennes særeie, men hennes del av formuen skyldtes i noen grad tidligere overføring fra mannens særeiebedrift. En betydelig del av verdiøkningen på fellesboligen skyldtes påkostninger fra hans side. Det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på størrelsen av hans påkostninger. B har erkjent at de gir grunnlag for et vederlagskrav etter ektefelleloven §25 i en størrelsesorden av ca kr 400000. Påkostninger av et slikt omfang er også relevant i forhold til vurderingen av om skifteavtalen må ansees "åpenbart ubillig" etter ekteskapsloven §59 annet ledd.

På bakgrunn av de relativt strenge krav rettspraksis har stilt for å tilsidesette avtaler etter §59, jf foran, finner lagmannsretten ut fra en samlet vurdering ikke tilstrekkelig grunnlag for å tilsidesette skifteavtalen i denne sak.

Ut fra det syn lagmannsretten har på saken, er det ikke nødvendig å gå inn på de øvrige anførsler som er reist i saken.

Saken har bydd på tvil, først og fremst i bevismessig henseende, og lagmannsretten finner at omkostninger hverken bør tilkjennes for byrett eller lagmannsrett, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byrett eller lagmannsrett.