LE-1992-1426
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-06-22 |
| Publisert: | LE-1992-01426 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Oslo byrett Nr. 91-02015 A/63 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01426 K |
| Parter: | Den kjærende part: Forvaltningsselskapet 1777 AS v/styreformannen (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Idar Moljord). Kjæremotpart: David Sterling (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Køhler Myrseth). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Jan Villum 3. Lagdommer Lasse Qvigstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §29, Domstolloven (1915) §36, §179, §32, Aksjeloven (1976) §15-1 |
Kjæremålet gjelder spørsmål om sak kan anlegges etter bestemmelsene om erstatningsverneting i tvistemålsloven §29.
Ved stevning av 21. februar 1991 til Oslo byrett reiste Forvaltningsselskapet 1777 AS under gjeldsforhandling, sak mot David Sterling, styreformann i Royal Financial Services Norway AS, heretter benevnt RFSN, med krav om betaling av NOK 2962226 med tillegg av renter. Bakgrunnen for kravet er en avtale av 6 - 7. august 1990 inngått i Spania mellom saksøkeren og Lanzarote Beach Club Services SA, i det følgende omtalt som LBCS, hvoretter saksøkeren overdro 48 millioner spanske pesetas mot at LBCS og/eller RFSN forpliktet seg til å overføre motverdien i norske kroner til saksøkerens konto i Oslobanken i Norge innen 9. august s.å. Saksøkeren oppfylte sin del av avtalen, men det innkom ikke noe beløp på konto i Oslobanken.
David Sterling er kanadisk statsborger, men bor i England. Ettersom han i følge saksøkeren eiet 100 % av aksjene i RFSN, anførte saksøkeren i stevningen at han måtte kunne saksøkes ved Oslo byrett i henhold til tvistemålsloven §32 første ledd. Dette ble bestridt i tilsvaret, bl.a. under henvisning til at aksjebrevene ikke befant seg i Norge da stevningen ble forkynt. I senere prosesskrift gjorde saksøkeren subsidiært gjeldende at saken i hvert fall måtte kunne fremmes i medhold av tvistemålsloven §29 første ledd. Også dette ble imøtegått av saksøkte.
Oslo byrett avsa 3. mars 1992 kjennelse med slik slutning:
"Sak nr. 91-02015A/63 fremmes."
Byretten fant sannsynliggjort at aksjebrevene i RFSN befant seg i utlandet. Med henvisning til Rt-1991-339 kom byretten derfor til at bestemmelsen i tvistemålsloven §32 første ledd ikke var anvendelig. Avgjørelsen om fremme av saken ble derimot basert på tvistemålsloven §29 første ledd. Av kjennelsen fremgår for øvrig at saksomkostningsspørsmålet ble utsatt til avgjørelse i hovedsaken.
Om sakens nærmere enkeltheter vises ellers til byrettens kjennelse og merknadene nedenfor.
David Sterling har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten på grunn av feil rettsanvendelse, samt feil anvendelse og fortolkning av faktum. Ved sin prosessfullmektig, advokat Bjørn Køhler Myrseth, har han i det vesentlige gjort gjeldende:
RFSN har som formål bl.a. å opptre som agent i forbindelse med salg av time-share-rettigheter i Lanzarote Beach Club eller andre ferieselskaper. Det er ikke riktig at den kjærende part er innehaver av et forretningsimperium som omfatter LBCS, Royal Finacial Services Ltd. (forkortet RFS Ltd.) eller Kingston Financial Services Ltd. (KFS Ltd.). Personlig har han ikke aksjer i noen av disse selskapene. Han er styremedlem i LBCS, men ikke i RFS Ltd. eller KFS Ltd. Dette er utdypet i tilsvaret til byretten der det gis følgende opplysninger: "RFS Ltd. har vært involvert i salg av såkalte time-share boliger på Lanzarote. Noen av kjøperne av disse andelene har finansiert sine kjøp ved låneavtaler med RFS Ltd. og senere også KFS Ltd. Hensikten med dette var at kjøperne skulle ha anledning til å få en avdragsordning for sine kjøp over kortere eller lengre perioder. Hensikten med å etablere RFSN var å finne en lettere og mer praktisk måte for RFS Ltd. og KFS Ltd. å administrere lånekontrakter med skandinaviske debitorer og inndrive renter og avdrag fra norske og svenske kunder og således også å kunne gi disse kundene bedre service. Dessuten bistod også RFSN med å søke bl.a. valutalisens i Norges Bank."
Den kjærende part hadde ikke noe med den daglige drift eller virksomheten ellers i RFSN. Disse oppgaver ble ivaretatt av Ole Myroldhaug og Lars Hansen. De opplyste til den kjærende part at de kunne selge større deler av kontraktsporteføljen til norske finansieringsselskaper. På denne bakgrunn oversendte RFS Ltd. og KFS Ltd. sine lånekontrakter for videresalg gjennom Myroldhaug og Hansen, men uten at kontraktene skulle gå inn i RFSN. Etter hvert mistet man tilliten til den norske ledelsen i RFSN. For å sikre kontraktene ble derfor avtalt at Hansen skulle bringe alle kontraktene tilbake til England for oppbevaring der. Dette ble også gjort, selv om noen kontrakter manglet. Den kjærende part har således klart imøtegått motpartens anførsler med hensyn til ansvarsgrunnlaget.
Byretten har lagt til grunn at RFSN hadde eiendomsretten til lånekontraktene. Dette er ikke riktig, og må i tilfelle sannsynliggjøres av motparten.
Ved vurderingen av vernetingsspørsmålet må retten prøve de faktiske forhold i saken og det grunnlag som påberopes. Bestrides saksøkerens fremstilling som i nærværende sak, har saksøkeren bevisbyrden, jfr. Rt-1964-376. Byrettens vurdering på dette punkt er ikke tilstrekkelig inngående, og det er ikke korrekt som uttalt av byretten at saksøkerens pretensjoner er avgjørende, jfr. Rt-1984-393. Byrettens rettsanvendelse er derfor uriktig.
Tvistemålsloven §29 gjelder ikke for krav om erstatning som følge av mislighold i kontraktsforhold, jfr. Schei "Tvistemålsloven" bind I side 63. Grunnlag for å betegne handlingen som grovt utilbørlig foreligger overhodet ikke. Det er videre ikke sannsynliggjort at det er tale om noe forsettlig eller straffbart forhold.
I stevningen er motpartens krav for øvrig basert på ansvar etter aksjeloven §15-1. I en slik situasjon er tvistemålsloven §29 ikke anvendelig. Dette fremgår av Rt-1991-339.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Sak nr. 91-02015A/63 for Oslo berytt avvises.
2. Forvaltningsselskapet 1777 A/S v/styrets formann dømmes til å betale sakens omkostninger for såvel byrett som lagmannsrett."
Forvaltningsselskapet 1777 A/S har tatt til motmæle og ved sin prosessfullmektig, advokat Kåre I. Moljord, i hovedtrekk anført:
RFSN hadde ikke tilstrekkelig egenkapital til å betale NOK 3 millioner. Selskapet innledet derfor forhandlinger med Oslobanken om opptak av lån til dette formål. Som sikkerhet ble banken tilbudt fordringer tilhørende RFS Ltd. og KFS Ltd. Dette fremgår av et brev datert 25. juli 1990 fra banken til RFSN, svarbrev av 27. juli fra RSFN og bankens godkjennelse 7. august 1990 av et gjeldsbrevlån på 3 mill. kroner der det fremgår at beløpet skulle benyttes til å kjøpe spanske pesetas tilhørende boet til Saga Solreiser, som er identisk med kjæremotparten. Og den kjærende part var kjent med låneforholdet i Oslobanken. Han ga 10. august fullmakt til utbetaling av lånet.
Etter at beløpet i spanske pesetas var frigitt av kjæremotparten, var det åpenbart svikaktig at den kjærende part - eventuelt andre i henhold til avtale med ham - brakte et mulig grunnlag som sikkerhet for oppfyllelse ut av Norge. Den kjærende part tar således feil når det anføres at lånekontraktene ikke hadde betydning for RFSN på noen måte.
Kjæremotparten er enig i at tvistemålsloven §29 som hovedregel ikke gjelder for kontraktsforhold. Men bestemmelsen vil få anvendelse dersom det oppstår tap som følge av mislighold som i forhold til skadelidte fremstår som grovt utilbørlig, jfr. Rt-1991-339 og Rt-1990-382, samt Schei l.c. 60 og 64. Det hevdes at den kjærende part har opptrådt grovt utilbørlig ved å bringe lånedokumentene ut av landet. Videre anføres at kontraktsansvar for RFSN ikke konsumerer et ansvar for den kjærende part. RFSN hadde ikke egenkapital eller mulighet for å innfri sine kontraktsrettslig forpliktelser. Tilbakeføringen av lånedokumentene må oppfattes som en selvstendig rettsstridig handling, og ikke i første rekke som et kontraktsbrudd. Under enhver omstendighet burde lånedokumentene vært sendt tilbake til Norge når den kjærende part ble klar over at utbetaling i Spania hadde funnet sted uten finansiering av forpliktelsen her i landet. Den kjærende part har heller ikke gjort noe for å tilbakebetale beløpet i spanske pesetas.
Kjæremotparten er heller ikke uenig i at saksøkeren har bevisbyrden for de faktiske omstendighet som påberopes. Det er imidlertid ikke korrekt at byretten bare har avgjort saken på grunnlag av saksøkerens pretensjoner. Nærmere kjennskap til lånekontraktene er ikke nødvendig. Det er tilstrekkelig å konstatere at RFSN, med tilgang til lånekontraktene, ville bedret sin mulighet for oppfyllelse.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Sak nr. 91-02015A/63 for Oslo byrett fremmes.
2. David Sterling dømmes til å betale sakens omkostninger for såvel byrett som lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Kjæremotparten har tidligere anført at den kjærende part kan saksøkes ved Oslo byrett i medhold av tvistemålsloven §32 første ledd. Anførslen er så vidt skjønnes ikke opprettholdt for lagmannsretten. Av denne grunn og fordi lagmannsretten på annet grunnlag er kommet til at den kjærende part kan saksøkes ved byretten, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på tvistemålsloven §32.
Etter domstolloven §36 skal retten påse at saken er anlagt ved rett verneting. Saksøkeren har bevisbyrden for riktigheten av det faktum som påberopes som bestemmende for rettens domsmyndighet, jfr. Rt-1964-376 og Schei l.c. 17. Retten kan således ikke nøye seg med å vise til saksøkerens pretensjoner, men må ta stilling til om hans beskrivelse av faktum er holdbart. Mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt kreves imidlertid ikke.
Erstatningsvernetinget i tvistemålsloven §29 første ledd gjelder ikke for krav om erstatning for mislighold av kontraktsforpliktelser, jfr. Schei l.c. 63 og de rettsavgjørelser det der er vist til. Kontraktsforhold mellom partene er likevel i selv ikke nok til å utelukke anvendelsen av §29. Også krav om erstatning for mislighold av kontraktsforpliktelser går således under tvistemålsloven §29 dersom tapet er forårsaket av handlinger som i forhold til skadelidte fremtrer som grov utilbørlig, f.eks. om de er utført ved en straffbar handling som bedrageri. Mellom LBCS og kjæremotparten ble inngått en avtale hvoretter omlag NOK 3. mill. skulle utbetales til kjæremotparten senest den 9. august 1990. I det eksemplar av avtalen som ble undertegnet den 7. august 1990 er nevnte betalingsforpliktelse uttrykkelig lagt på RFSN, og avtalen er også undertegnet av RFSN ved Ole Myroldhaug. Selv om det formelle partsforhold kan være noe uklart - jfr. bl.a. at RFSN den 27. juli 1990 skrev brev til Oslobanken på brevpapiret til selskapet Lanzarote Beach Club - legger lagmannsretten til grunn at RFSN reelt var ansvarlig for riktig oppfyllelse i Norge. Dette synes for øvrig heller ikke bestridt av den kjærende part.
Ut fra opplysningene i kjæremålstilsvaret finner lagmannsretten godtgjort at betalingen i Norge var tenkt finansiert ved hjelp av lånekontrakter inngått ved salg av såkalte time-share-boliger på Lanzarote. Dette fremgår klart av korrespondansen mellom RFSN og Oslobanken i juli - august 1990 i forbindelse med at RFSN søkte om diskontering av lånekontrakter, eventuelt lån med sikkerhet i kontraktene. At rettighetene i henhold til lånekontraktene i tilfelle tilhørte RFS Ltd. og KFS Ltd., kan ikke være avgjørende ettersom disse selskapene åpenbart har hatt et meget nært samarbeid med RFSN, og særlig fordi RFSN overfor Oslobanken må ha vært gitt fullmakt til å nytte lånekontraktene som sikkerhet for det lån RFSN ønsket å oppta i banken.
Kjæremotparten hevder at RFSN var avhengig av lånekontraktene for å kunne oppfylle sin forpliktelse i Norge. Bare ved å bruke kontraktene som sikkerhet kunne RFSN få tilgang til økonomiske midler tilstrekkelig til å betale NOK 3. mill. Den kjærende part har ikke direkte reist innvendinger på dette punkt.
Kjæremotparten oppfylte sin del av avtalen, men mottok ingen gjenytelse i Norge. Bakgrunnen for dette er noe uklar, men i følge kjæremotparten var lånet i Oslobanken betinget av garanti fra en engelsk bank. Garanti kom ikke, og banken utbetalte derfor ikke lånet til RFSN. Noe senere ble lånekontraktene, som befant seg i Norge i juli - august, brakt tilbake til England. Det foreligger ikke opplysninger om at RFSN senere har gjort noe som helst forsøk på å oppfylle sin forpliktelse etter avtalen med kjæremotparten. Lagmannsretten legger til grunn at RFSN var ute av stand til å betale etter at lånekontraktene ble returnert til England. I tillegg er det ikke noe som tyder på at RFSN etter dette tidspunkt har hatt den nødvendige betalingsvilje.
Den kjærende part var styremedlem i LBCS og styreformann i RFSN der han i hvert fall også sto som formell eier av 100 % av aksjene. Han har åpenbart hatt en sentral posisjon i det arrangement som kom i stand i forhold til kjæremotparten. Lagmannsretten forstår det videre slik at han erkjenner å ha gitt beskjed om at lånekontraktene skulle bringes tilbake til England. Det er ikke gitt noen rimelig forklaring på hvorfor han gikk til et slikt skritt utover en helt generell merknad om at han mistet tilliten til selskapets daglige ledelse.
De nærmere omstendigheter i forbindelse med arrangementet mellom kjæremotparten og RFSN, mellom RFSN og Oslobanken, samt bakgrunnen for at lånekontraktene ble returnert til England, er foreløpig ikke fullgodt opplyst. De opplysninger som så langt foreligger gir imidlertid tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at den kjærende part har neglisjert kjæremotpartens klare og uomtvistelige rettigheter etter avtalen av 6.- 7. august 1990 på en slik måte at hans handlemåte må betegnes som grovt utilbørlig. Det sentrale er at han, på et tidspunkt da han må ha vært kjent med RFSN's forpliktelser overfor kjæremotparten og at kjæremotparten hadde oppfylt sin del av avtalen, ga beskjed om at lånekontraktene skulle sendes tilbake til England med den konsekvens at kjæremotpartens mulighet for oppfyllelse i hvert fall ble vesentlig forverret. I en slik situasjon må den kjærende part kunne saksøkes ved Oslo byrett i medhold av tvistemålsloven §29 første ledd uten hensyn til at det består et kontraktsforhold mellom kjæremotparten og selskapet RFSN. Det kan heller ikke være avgjørende at kjæremotparten bl.a. har søkt å begrunne kravet mot den kjærende part med henvisning til aksjeloven §15-1. Det sentrale er ikke den kjærende parts delaktighet i selskapets kontraktsbrudd, men hans aktive opptreden for å umulig- eller vanskeliggjøre selskapets oppfyllelse av sin forpliktelse overfor kjæremotparten. Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves. Spørsmålet om ileggelse av saksomkostninger for lagmannsretten finnes passende å kunne utstå til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd, tredje punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Spørsmålet om ileggelse av saksomkostninger for lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.