LE-1992-2240

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1993-09-20
Publisert:	LE-1992-02240
Stikkord:	Skjønnsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Nord-Østerdal herredsrett Nr. 92-00066 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02240 B.
Parter:	Saksøker: Staten v/Samf.dept. v/vegsjefen i Hedmark (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård, Hamar). Saksøkt: Svein Flaamo (Prosessfullmektig: Advokat Tor Stiklestad, Askim).
Forfatter:	Rettens formann: Lagdommer Ola R. Melheim Skjønnsmenn: 1. Gårdbruker Ola Lilleeng, 2500 Tynset 2. Gårdbruker Arne Nordstad, 2500 Tynset 3. Bonde Sverre Rye, 2543 Tolga 4. Gårdbruker Ole Sollien, 2490 Atna
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §5, Skjønnsprosessloven (1917) §28, §54, §54a, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, §8

1. Innledning

Statens vegvesen har opparbeidet gang- og sykkelvei langs riksvei 3 på strekningen Grimshaugen - Steimokrysset i Alvdal. Det området som berøres av nærværende sak, går langs eiendommen til saksøkte (takst nr. 15), Taverna Motell og Kafeteria og naboeiendommen mot syd (takst nr. 14), Esso Norge A/S. Tidligere hadde man tre avkjørsler til riksveien. Den som ligger nord for tavernaen består. En avkjørsel som gikk ut mellom de to eiendommene, ble stengt i forbindelse med byggingen av den gangog sykkelvei som skjønnet nå angår. Den tredje avkjørselen mot syd ble flyttet ca 60 meter sydover i forbindelse med byggingen av gangveien. Det er ikke stengsler av noen art mellom de to eiendommene. Som tidligere kjører man inn og ut fra begge avkjørslene. Trafikken her har øket som følge av at den midterste avkjørselen ble stengt.

Esso solgte tavernaen i 1973 til saksøkte, som senere har revet huset og bygget nytt. Ved kontrakt av 17. desember 1979 ble det avtalt at saksøkte skulle kunne bruke Essos inn- og utkjøringsforhold til riksveien samt ha kjørerett over Essos øvrige eiendom. Kontrakten varer til 31. desember 2003. Det er ikke opplyst hvordan Esso ser på sin rett til å kjøre over saksøktes eiendom til avkjørselen mot nord.

Skjønnsbegjæring ble tatt ut 6. august 1991 med femten saksøkte parter. Nord-Østerdal herredsrett avhjemlet skjønn den 10. juni 1992. Saksøkte nr. 14 og 15 begjærte deretter overskjønn. Nr. 14 har senere trukket begjæringen tilbake, og saken er hevet.

Statens vegvesen har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

1. Overskjønnet fremmes.

2. Hver av partene dekker egne saksomkostninger.

Advokat Tor Stiklestad har på vegne av takst nr. 15 lagt ned slik påstand:

1. Svein Flaamo tilkjennes erstatning for avkjørselsstenging.

2. Svein Flaamo tilkjennes erstatning for tap av parkeringsplasser. (opparbeidelseskostnader).

3. Svein Flaamo tilkjennes ulempeerstatning for nedgang i sin omsetning som følge av at parkeringsplassene blir borte og avkjørsel steng.

4. Svein Flaamo tilkjennes erstatning for tap av prydbusker.

5. Svein Flaamo tilkjennes erstatning for tap av areal.

6. Svein Flaamo tilkjennes erstatning for ulemper ved å få trafikk gjennom sitt parkeringsareal og frem/tilbake fra bl.a. Esso.

7. Svein Flaamo tilkjennes utgifter til juridisk bistand.

Om det nærmere saksforhold vises det til herredsrettens skjønn og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Hovedforhandling ble holdt i Alvdal den 9. september 1993. For saksøkeren møtte avdelingsingeniør Olav Busterud, Statens vegvesen, og teknisk sjef Kåre Åsen, Alvdal kommune. De var til stede under hele skjønnet, men uten formelt å avgi vitneforklaring. Saksøkte møtte og avga forklaring. Det ble foretatt åstedsbefaring og slik dokumentasjon som frmgår av rettsboken.

2. Skjønnsforutsetninger.

De alminnelige skjønnsforutsetninger er de samme for lagmannsretten som for herredsretten, jfr. underskjønnet side 812. Det er ikke oppgitt spesielle skjønnsforutsetninger jfr. nedenfor under takstnummer 15.

Foruten skjønnsforutsetningene bygger lagmannsretten på det som ble iakttatt under befaringen, det dokumenterte materialet, samt partenes anførsler og prosedyre.

3. Saksøkeren, Staten v/Samferdselsdepartementet v/Vegsjefen i Hedmark, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Saksøkte har endret sin påstand eller kravspesifikasjon under hovedforhandlingen, det vil si etter at overskjønnsbegjæringen er avgitt. Slik påstanden nå fremstår, virker den forvirrende, idet man har foretatt en oppsplitting som kan føre til dobbelt erstatning. Det er også noe uklart hva som ligger i enkelte av postene og anførslene. Dertil kommer at det er fremsatt opplysninger for lagmannsretten som ikke har vært kjent tidligere, for eksempel påstått inntektssvikt i 1992. En del opplysninger om løfter fra kommunen under ekspropriasjonssakens gang, er ikke underbygget. Dette må få betydning for bevisvurderingen.

Ved vurderingen av de forskjellige krav fra saksøkte er det viktig å være oppmerksom på de forutsetninger som ligger til grunn for utbyggingen av hans eiendom, særlig det som skjedde i 1984-85. Av brev av 4. oktober 1984 til saksøktes arkitekt fremgår det at saksøkte fikk midlertidig tillatelse til diverse beføyelser. Arkitekten fikk samtidig kopi av brev av samme dato til Alvdal kommune. Den udaterte situasjonsplan som det her vises til (ankeutdraget side 3), er utarbeidet av saksøktes arkitekt. Det fremgår herav blant annet at man innså at det ikke kunne opprettholdes en tverrstillet rekke med parkeringsplasser (25 stykker) mot det påtenkte gangveiområdet. Det fremgår også klart at avkjørselsforholdene "...kan bli krevd endret hvis trafikksituasjonen tilsier det". Det er også viktig å merke seg at saksøkte fikk tilsagn om dispensasjon fra byggegrensen, slik at han kunne plassere nybygget 2,5 meter nærmere veien enn det som kreves etter forskriften. Saksøkte har akseptert disse forutsetninger ved gjennomføringen av sitt nybygg i 1984-85.

Det problem som nå refererer seg til tap av parkeringplasser, er en følge av saksøktes egne disposisjoner da han søkte om dispensasjon fra byggelinjen. Tapet gjelder for øvrig ikke lenger 25 plasser, men 15 plasser, idet det er mulig å utnytte 10 plasser med retning langs gangveianlegget. Dersom saksøkte ikke hadde bedt om dispensasjon, ville det i dag være tilstrekkelig areal til å opprettolde de opprinnelige 25 tverrstilte parkeringsplasser. Saksøkte kan derfor ikke kreve eratatning for noe tap av disse plasser. Dette gjelder enten man hevder å ha fått redusert salgsverdi av selve eiendommen eller redusert fortjeneste ved driften. Erstatningen må derfor vurderes ut fra en tenkt situasjon hvor saksøkte hadde ført opp sitt nybygg i 1984-85 uten dispensasjon fra byggelinjen mot riksveien.

Erstatning for avstått grunn må fastsettes etter differanseprinsippet. Den verdiangivelse som fremgår av herredsretten, aksepteres av saksøkeren. Det er ikke relevant å sammenligne med takstnummer 11 (Tronsli) hvor forholdene var meget spesielle.

Saksøkte kan ikke gjøre krav gjeldende fordi man har stengt avkjørselen slik det ble varslet om allerede i brevene av 1984. Det fremgår herav at hovedadkomsten til både saksøktes eiendom og den tilstøtende bensinstasjonen (Esso) ville bli via det nye krysset mellom ny riksvei 3 og Moanveien. Det ble også varslet at den daværende avkjørsel mellom Essostasjonen og tavernaen skulle stenges. Det ble gitt samtykke til ny parkeringsplass nord for tavernaen, men man ville ikke akseptere flere avkjørsler enn de to man nå har.

Saksøkte kan ikke høres med at han forsto situasjonen derhen at det likevel kunne bli mulig å opprettholde den opprinnelige avkjørsel mellom bensinstasjonen og tavernaen. Selv om hovedavkjørselen mot syd (ved Moaveien) senere er flyttet noe lenger sydover, kan dette ikke endre berettigelsen av saksøktes krav. Både etableringen av den nye avkjørselen mot syd og stengingen av den tidligere avkjørsel mellom de to eiendommene, er gjort utelukkende av trafikksikkerhetsmessige grunner. Det følger da av rettspraksis og vegloven §41 at saksøkte ikke har krav på erstatning. Heller ikke en analogisk anvendelse av Grunnloven §105 kan her danne grunnlag for erstatning. De særlige vilkår som følger av naboloven §2, kan ikke anses oppfylt. Det er vist til Lov og Rett 1985 547, særlig side 559 og 561 og Rt-1982-1601 (Fina-saken) særlig side 1610 og side 1611.

Til punkt 4 i saksøktes påstand er det anført at de gamle trærne ikke hadde en slik spesiell funksjon eller affeksjonsverdi at det er grunnlag for erstatning utover den vurdering som fremgår av differanseprinsippet. Saksøkeren har for øvrig plantet nye trær.

Til punkt 6 i saksøktes påstand er det anført at dette ikke er skjønnstema i saken. Det er ikke lagt inn noen forutsetning om at Esso skulle få noen rettigheter ved skjønnet. Esso kan ikke kreve noe av saksøkte som følge av skjønnet. Dertil kommer at også her har saksøkte akseptert forutsetningen om at man skulle bruke det åpne areal tilhørende begge eiendommer som intern forbindelsesvei.

Saksøkte, Svein Flaamo, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Herredsrettens skjønn lider av flere feil og mangler. Verdien av det areal som er avgitt, er satt alt for lavt. Dertil kommer at skjønnsgrunnene ikke fyller vilkårene i skjønnsprosessloven §28. Det er således ikke mulig å se om alle anførslene er vurdert.

Til de enkelte poster i det nye påstandsskriftet er det fremhevet:

Pkt. 1: Saksøkte har krav på erstatning for stengning av avkjørselen mellom tavernaen og bensinstasjonen, jfr. vederlagsloven §8, jfr. vegloven §41 og Grunnloven §105. Det er vist til Ot.prp.nr.53 (1961-62) side 89 og Rt-1974-352.

Avkjørselstengningen og flyttingen av hovedavkjørselen lenger mot syd er samlet av et slikt omfang at det går ut over hva saksøkte i utviklingens medfør må finne seg i, jfr. Rt-1967-1365 og Rt-1974-352. Saksøkte må derfor tilkjennes erstatning fordi salgsverdien av eiendommen er redusert på grunn av disse forhold.

De ulemper som saksøkte er påført ved stengningen, har også en annen side som gjelder varig tilførselsvei mot syd. Flaamo innså i 1984 at stengning kunne bli resultatet. Det var imidlertid en forutsetning fra hans side at saksøkeren skulle sørge for en varig ordning hva angår intern forbindelsesvei mellom de to avkjørsler som nå er tilgjengelige. Saksøkte har riktignok selv ordnet med en kontraktsrettslig rett til å kjøre over bensinstasjonens område mot syd. Denne utløper imidlertid i år 2003. Saksøkte kan da miste forbindelsesvei til hovedavkjørsel mot syd.

Pkt. 2: Dette krav refererer seg til opparbeidelseskostnader i forbindelse med de 25 parkeringsplasser som opprinnelig lå mot det areal hvor gangveien nå er lagt. Grunnlagsinvesteringen her overstiger den kvadratmeterpris (kr 80,-) som er fastsatt for det avståtte areal.

Pkt. 3: Saksøkte krever ulempeerstatning på grunn av redusert omsetning. Det bestrides at han har fraskrevet seg denne rett. Omsetningen er gått ned fordi antall parkeringsplasser er redusert fra 25 til 10 og fordi den stengte avkjørsel reduserer innkjøringsmulighetene. Begge disse forhold har redusert saksøktes fortjeneste. Dette har allerede vist seg for 1992 da omsetningen gikk ned med ca 500000 kroner. Dette er et relativt stort beløp i forhold til en bruttoomsetning på ca 15 millioner kroner, inkludert m.v.a. De reduserte fortjenestemuligheter vil redusere salgsverdien av virksomheten.

Pkt. 4: Denne post er av herredsretten satt til kr 0, men uten begrunnelse. De gamle trærne hadde stor estetisk verdi. Selv om de ikke utgjorde et så brett belte at man faktisk oppnådde noen skjerming av betydning for støy og lignende, hadde de en slik psykologisk virkning på gjester i tavernaen.

Pkt. 5: Saksøkte er enig i at differanseprinsippet legges til grunn for vurderingen. Man må ta utgangspunkt i salgsverdien for grunn som del av en næringstomt. Dette gjelder ikke bare den del av den tidligere plenen som gikk med til anlegget. Som foran nevnt, tok man også med en del av de opparbeidete parkeringsplassene. Dette tilsier en høyere pris per kvadratmeter enn det som er gitt for avstått areal fra bensinstasjonen. Her ble det utelukkende tatt plenareal. Erstatningen burde ihvertfall tilsvare det som ble gitt til takstnummer 11 (Tronsli), det vil si kr 100,- per kvadratmeter. Egentlig burde Flaamo (saksøkte) ha fått et høyere beløp, idet det areal som Tronsli avsto, bare var en ubrukt skråning.

Pkt. 6: Saksøkte påføres ulempe ved at all trafikk fra og til bensinstasjonen via den nordre avkjørsel, må gå over hans eiendom. Det var forutsatt at saksøkeren skulle klarere dette forhold i forbindelse med anlegget. Dette fremgår også av saksøkerens brev av 4. oktober 1984 til Alvdal kommune, jfr. pkt. d. Saksøkerens plikt i forbindelse med skjønnet kan utledes direkte av vegloven §41.

5. Lagmannsrettens generelle bemerkninger:

Retten bygger sitt skjønn på bestemmelsene i lov av 6. april 1984 om vederlag ved oreigning av fast eiendom, og de rettsregler som er utledet av kravet om full erstatning i Grunnloven §105. Ved vurderingen av kravene i tilknytning til til spørsmålet om tilførselsvei kommer vegloven §41 til anvendelse.

Når det gjelder grunnavståelsen, refererer denne seg til en avstått stripe av en næringseiendom, som ikke kan sies å ha selvstendig salgsverdi. Erstatningen blir å fastsette etter differanseprinsippet, jfr. Rt-1976-1507. Det betyr at erstatningen skal fastsettes til differansen mellom eiendommens salgsverdi med og uten det areal som avstås. Det er reduksjonen i hele eiendommens salgsverdi som i utgangspunktet skal erstattes.

Ved anvendelsen av differanseprinsippet har lagmannsretten sammenlignet den befarte eiendom med den stand retten forestiller seg at eiendommen var i før inngrepet ble foretatt. Det er bygget på to fremlagte fotografier, forklaringer, åstedsbefaringen m.v.

Ved anvendelsen av differanseprinsippet må det foretas et konkret skjønn for å avgjøre i hvilken grad inngrepet har redusert omsetningsverdien. Det må likevel tas utgangspunkt i et prisnivå. Det har ikke vært lett å finne sammenlignbare eiendommer i Alvdal. Retten har vurdert eiendommen ved særlig å sammenligne med takstnummer 11 (Tronsli) og takstnummer 14 (Esso Norge AS) slik det fremgår av anførslene.

Ved anvendelsen av differanseprinsippet kan man som et veiledende kriterium legge inn en såkalt strøkspris. Strøksprisen er uttrykk for hva en kjøper gjennomsnittlig betaler per kvadratmeter for en tomt av denne art. Ved avståelse av grunn fra allerede bebygd eiendom, har strøksprisen en begrenset verdi som sammenligningsgrunnlag. Den vesentligste del av prisen refererer seg til byggemulighetene og området nærmest tavernaen. Avståelsen i nærværende sak skjer fra det uteareal som ligger mellom tavernaen og veien. Det bør derfor foretas en justering av strøksprisen, selv om det avståtte areal var meget verdifullt for tavernaen. Forholdene er imidlertid spesielle og vanskelige å vurdere fordi det som nevnt ikke er mange sammenlignbare eiendommer i Alvdal.

Hva angår tap av beplantning m.v. går dette i utgangspunktet inn i differansevurderingen. Det er ikke beplantningens verdi i seg selv (anskaffelsesverdien) som skal erstattes, men dens betydning for omsetningsverdien. Lagmannsretten har vurdert beplantningens betydning som skjerm mot innsyn, som léfunsksjon og dens estetiske verdi. Man kan ikke se at de tapte bjerketrær i nærværende sak har en så spesiell verdi, at det bør gis egen erstatning. Erstatningen er derfor inkludert i erstatningen for grunnavståelsen, konferer nedenfor.

Som det fremgår foran, har saksøkte påberopt seg vegloven §41 og Grunnloven §105 som grunnlag for ulempeerstatning på grunn av stengt avkjørsel. Saksøkte har her med styrke trukket inn spørsmålet om vilkårene for tilførselsvei er oppfylt. Spørsmålet må sees i sammenheng med påstandens pkt. 6 slik anførslene der er oppbygget. Det vises til den nærmere vurdering nedenfor under takstnummer 15.

Før lagmannsretten går nærmere inn på den konkrete vurdering av takstnummer 15, vil man knytte et par bemerkninger til det fremlagte påstandsskrift. Som det fremgår av det foran anførte, har saksøkte endret/utdypet sin påstand for lagmannsretten i forhold til den påstand som fremgår av begjæringen om overskjønn. Som det fremgår av anførslene, er det særlig kravet om ulempeerstatning som er utdypet eller nærmere spesifisert.

Kravene om ulempeerstatning fremgår av punktene 1, 3 og 6 i påstanden.

Hva angår punkt 2 i påstanden, fremstår den som et krav om dekning av opparbeidelseskostnader vedrørende tapte parkeringsplasser. Det har her oppstått en uklarhet med hensyn til hvor mange plasser man sikter til. I det fremlagte påstandsskrift av 9. september 1993 sto det opprinnelig 25 parkeringsplasser, men senere ble tallet 25 strøket over, slik at det nå bare står "...tap av parkeringsplasser". Etter det som deretter ble sagt i retten antar man at saksøkte likevel mener å vise til opparbeidelseskostnader for de opprinnelige 25 plassene. En del av dette areal inngår imidlertid i selve grunnavståelsen, kfr. nedenfor.

Det kan derfor ikke kreves erstatning under påstandens punkt 2 for de deler som erstattes under punkt 5 (tap av areal). Den del av de opprinnelige parkeringsplasser som ikke er avstått og som fortsatt kan brukes som parkeringplasser, utgjør nå de tidligere omtalte 10 langsgående parkeringsplasser. Dette siste areal kan da ikke være gjenstand for noen erstatning.

Før den nærmere vurdering av disse spørsmål vil lagmannsretten også ta standpunkt til spørsmålet om saksøkte ved oppføringen av sitt bygg i 1984-85, har bundet seg til ikke å fremme krav slik saksøkeren anfører.

Lagmannsretten finner ikke at saksøkte etter å ha fått dispensasjon fra byggelinjen og således selv har redusert sitt disponible areal mot gangveien, er avskåret fra å kreve ulempeerstatning på grunn av redusert parkeringsareal. Det forelå den gang ikke en tilstrekkelig avklaring med hensyn til gangveiens plassering. Man finner derfor ikke å kunne legge til grunn at saksøkte ved sin byggevirksomhet har gitt avkall på nå å kreve erstatning på nevnte grunnlag. Derimot finner man at saksøkte har bundet seg til å godta kjøring fra bensinstasjonen over egen grunn. Om den konkrete vurdering, vises det til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Når det gjelder de problemer som saksøkte anfører å ha fått på grunn av gjennomgangstrafikk fra bensinstasjonen (påstandens punkt 6), anses dette ikke som en særulempe som følge av grunnavståelsen. Kravet vurderes i tilknytning til spørsmålet om erstatning for alminnelige ulemper som følge av veianlegget.

Takstnummer 15 eiendom: Gnr. 7 bnr. 246 i Alvdal

Eier: Svein Flaamo, 2560 Alvdal

Eiendomsbeskrivelse: Næringseiendom uten nøyaktig angitte totalareal, jfr. profil 20310 til profil 20420 som vist på tegning nr. 2-3098/AL.

Prosessfullmektig: Advokat Tor Stiklestad

Spesielle skjønnsforutsetninger: Det er ikke fremlagt spesielle skjønnsforutsetninger. Det samlede areal som avstås til gang- og sykkelvei er oppgitt til 669 må. Anlegget er allerede fullført.

Saksøktes kravspesifikasjon: Det vises til saksøktes påstand side 3.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Det areal som er avstått, har visse likhetstrekk med det areal som er avstått fra naboeiendommen (bensinstasjonen). Som foran nevnt, er det imidlertid den forskjell at det fra bensinstasjonen utelukkende er tatt et plenareal. Fra takstnummer 15 er det foruten et plenareal, også tatt deler av de 25 opparbeidete tverrstilte parkeringsplassene. Lagmannsretten finner at den justerte strøkspris bør ligge noe høyere for takstnummer 15 enn for takstnummer 14. Ved anvendelsen av differanseprinsippet under takstnummer 15 er det tatt hensyn til de tapte parkeringplasser og den omgruppering som delvis er foretatt med de langsgående plassene. Ved vurderingen er det også tatt et visst hensyn til de bjerketrær som gikk tapt ved avståelsen. Trærne var imidlertid relativt gamle, og kan ikke tillegges verdi utover den som går inn i differansebetraktningen.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at grunnerstatningen for takstnummer 15 bør fastsettes til kr 100,- pr. må.

Når det gjelder saksøktes krav om ulempeerstatning, er disse som foran nevnt fordelt over postene 1, 3 og 6 i påstanden.

Som det her fremgår, knyttes kravet i punkt 1 direkte til stenging av den gamle avkjørselen mellom tavernaen og bensinstasjonen. Etter det man forstår av anførslene gjøres det gjeldende at stengningen fører til redusert salgsverdi av selve tavernabygningen. Noen nærmere underbygging av denne anførsel er ikke foretatt.

I relasjon til påstandens punkt 3 påberopes reduserte fortjenestemuligheter, noe som igjen fører til redusert salgsverdi av selve tavernavirksomheten (forretningsvirksomheten).

Lagmannsretten kan ikke se at det er godtgjort noe tap som følge av grunnavståelsen. Man kan heller ikke se at det er grunnlag for erstatning ut fra generelle betraktninger om alminnelige ulemper som følge av stengningen. De ulemper som følger av at saksøkte ikke lenger kan bruke den midtre avkjørselen, er ikke av en slik art eller et slikt omfang at det oppstår erstatningsplikt. Stengningen er foretatt utelukkende i trafikksikringsøyemed og har ingen direkte tilknytning til grunnavståelsen. At reguleringene skjedde i forbindelse med opparbeidingen av gangveien, antas først og fremst å ha vært av praktiske grunner. Heller ikke det forhold at hovedavkjørselen mot syd ble flyttet noe lengere sydover enn først antatt, kan innvirke på denne vurdering. De ulemper som er oppstått, overskrider ikke den tålegrense som fremgår av naboloven §2. Ulempene er av en slik art at saksøkte må finne seg i disse som en påregnelig del av samfunnsutviklingen. Den del av saksøktes anførsel på dette punkt som knytter seg til spørsmålet om varig tilknytningsvei, behandles nedenfor i tilknytning til påstandens pkt. 6.

Når det gjelder påstandens punkt 3, finner lagmannsretten det ikke bevist at det er inntrådt en reduksjon i fortjenesten som kan relateres til tiltaket. Den reduksjon som saksøkte har redegjort for, kan også skyldes vanskelige tider i bransjen samt økt konkurranse.

Hva endelig angår saksøktes krav om erstatning for ulemper ved å få trafikk gjennom sitt parkeringsareal til og fra bensinstasjonen via nordre avkjørsel (påstandens punkt 6), er det noe uklart hvorvidt dette kan sies å være en del av tvistegjenstanden slik skjønnsforutsetningene er utformet. Spørsmålet er omhandlet i brev av 4. oktober 1984 fra vegvesenet til saksøktes arkitekt. Det kan av dette se ut til at saksøkte gjennom sin situasjonsplan har akseptert å bruke egen grunn som tilkjørselsvei fra bensinstasjonen til nordre avkjørsel. I de alminnelige skjønnsforutsetninger er det under pkt. 5.1.B uttalt at de tilknytningsveier som vegsjefen påtar seg, vil følge av kart eller de spesielle skjønnsforutsetninger. Man har ingen spesielle skjønnsforutsetninger om dette. Saksøkte må derfor antas å ha akseptert den etablerte ordning på egen grunn som en del av forutsetningene for nybygget i 1984-85.

Det gjenstår da å ta standpunkt til det tilsvarende spørsmål om tilførselsvei for saksøkte over bensinstasjonens område mot syd. Som det fremgår av anførslene foran, har saksøkte trukket spørsmålet inn i tilknytning til sin argumentasjon under påstandens pkt. 1.

Spørsmålet om tilknytningsvei er noe uklart på bakgrunn av korrespondansen i 1984. Som nevnt fremgår det av brevet av 4. oktober 1984 (pkt. d) at det forutsettes laget en intern forbindelsesvei mellom den nye parkeringsplassen nord for tavernaen og bensinstasjonen. Det er imidlertid ikke sagt noe om hvilken rett eieren av tavernaen skal ha til å kjøre over bensinstasjonen til det som kalles hovedavkjørselen mot syd. Det faktum at saksøkte har fått en kontraktsrettslig rett frem til år 2003, må bety at Esso ikke anser retten som evigvarende.

Heller ikke på dette punkt foreligger det spesielle skjønnsforutsetninger. De mangelfulle forutsetninger gjør at saksøkte vil lide et tap som følge av at vegvesenet ikke har oppfylt sin plikt om tilførselsvei i nødvendig utstrekning mot syd. Det vises her til ovennevnte brev av 4. oktober 1984 pkt a hvor vegvesenet uttaler at hovedadkomsten til både Esso og tavernaen skal være fra syd. Retten legger til grunn at saksøkte må kjøpe eller ekspropiere seg tilførselsvei over naboeiendommen i år 2003. Lagmannsretten finner etter dette at saksøkte må tilkjennes erstatning som neddiskonteres etter en rentefot på 7 %. Beløpet settes etter dette til kr 12000,-.

Selv om det ikke er med i påstanden, forutsettes det enighet om at det betales renter av erstatningsbeløpene som fastsatt av herredsretten.

Erstatning:

1. Stengt avkjørsel kr 0,-

2. Erstatning for opparbeidelseskostnader kr 0,-

3. Ulempeserstatning for nedgang i omsetning kr 0,-

4. Erstatning for tap av prydbusker kr 0,-

5. Grunnavståelse per m2 kr 100,-

6. Erstatning for ulemper ved gjennomgangstrafikk kr 0,-

7. Erstatning for manglende tilførselsvei mot syd kr 12000,-

Saksomkostninger

Overskjønnet er begjært av saksøkte alene. Det er da bestemmelsen i skjønnsprosessloven §54a som kommer til anvendelse, jfr. punkt a og b.

Saksøkte har anført at underskjønnet lider av slike feil hva angår begrunnelsen, at han med hjemmel i ovennevnte punkt b bør tilkjennes omkostninger fordi han hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Selv om herredsrettens begrunnelse er relativt knapp, finner lagmannsretten ikke at dette forholdet i seg selv er tilstrekkelig til å tilkjenne saksomkostninger.

Hva angår §54a punkt a, kan saksøkte tilkjennes erstatning når han ved overskjønnet oppnår en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. Ved avgjørelsen av om saksøkte har oppnådd en bedre avgjørelse skal det foretas en totalvurdering. Det er således ikke nok å konstatere at saksøkte for en dels vedkommende har oppnådd høyerer erstatning, jfr. Rt-1991-354. I nærværende sak har saksøkte valgt å utforme sin kravspesifikasjon i flere punkter enn ved underskjønnet. Han har fått medhold hva angår det sentrale punkt om verdien av selve grunnavståelsen. I tillegg er det gitt en mindre erstatning for manglende rett til tilførselsvei mot syd. Dette må anses tilstrekkelig i relasjon til §54a punkt a.

Det er fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 29500, hvorav salær utgjør kr 22000. Saksøkte og hans prosessfullmektig har protestert mot oppgaven. Det er vist til at det foreligger bare et enkelt takstnummer med samme problemstilling som for herredsretten. Det er brukt samme prosessfullmektig i begge instanser. Det er også vist til høye utgifter. Lagmannsretten er enig i disse innsigelser og fastsetter omkostningene skjønnsmessig til kr 18000, inkludert utgifter, jfr. skjønnsprosessloven §54 første ledd. I tillegg betaler saksøkeren de lovbestemte utgifter.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. Saksøkte tilkjennes erstatning slik det fremgår under takstnummeret foran i overskjønnet.

2. Det betales 11,5 - elleveogenhalv - prosent rente p.a. av erstatningsbeløpene fra grunnen ble tatt i besittelse og til oppgjør finner sted.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten v/Vegsjefen i Hedmark til Svein Flaamo 18000 - attentusen - kroner.

4. Staten v/Vegsjefen i Hedmark betaler de lovbestemte utgifter ved skjønnet, herunder utgifter til skjønnsmennene.

5. Oppfyllelsesfristen etter punkt 4 er 2 - to - uker etter meddelelse om endelig fastsettelse. Etter punkt 3 er oppfyllelsen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette skjønn.