LE-1992-2873

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1994-12-29
Publisert:	LE-1992-02873
Stikkord:	Skjønn
Sammendrag:
Saksgang:	Hedmarken herredsrett Nr. 91-10642 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02873 B - Anket til Høyesterett - Anken fra Hedmark fylkeskommune henvist til Høyesterett. Anken fra Aina Gregersen, Jorulf og Solveig Storbekken og Helge Sætherhagen nektet fremmet til Høyesterett, se Høyesterett HR-1995-00450K .
Parter:	Saksøker: Hedmark fylkeskommune v/Statens vegvesen Hjelpeintervenient: Hamar kommune (Prosessfullmektig: Advokat Karl Arne Utgård). Saksøkt: Steinar og Asta Rønning Aina Gregersen Jorulf og Solveig Storbekken Helge Sæthershagen Hjelpeintervenient: Kari R. Løvseth Walter A. Sund Per R. Lillehagen Mikael Johansen Ottar Granheim Solveig Sund Mathias Soglo (Prosessfullmektig: Advokat Fridtjof Mohr).
Forfatter:	Kst.lagmann Ola Melheim Skjønnsmenn: 1. Siv.ingeniør Trond Michaelsen 2. Siv.arkitekt Anders Gunnestad 3. Tømmermester Tor A. Johansen 4. Byggmester Trygve Skaug
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Ekspropriasjonserstatningsloven (1984) §8, Tvistemålsloven (1915) §77, §9

I Innledning

Skjønnet gjelder avståelse av grunn m.v. langs deler av Ringgata i Hamar. Hovedspørsmålet i saken gjelder stenging av avkjørsler. Enkelte eiendommer på sydsiden av veien blir berørt av dette uten å avgi grunn. Eierne har krevet å få partskompetanse i skjønnet, men dette ble avvist ved lagmannsrettens kjennelse av 15. juli 1994.

Hedmarken herredsrett avhjemlet skjønn den 25. august 1992.

Hedmark fylkeskommune v/Statens vegvesen har i rett tid begjært overskjønn. Begjæringen omfatter takstnummer 7A, 16 og 23. Hamar kommune opptrer som for herredsretten som hjelpeintervenient.

De saksøkte har avgitt tilsvar. Samtidig begjærte takstnummer 22 overskjønn. Ved kjennelse av 12. oktober 1994 ble det gitt samtykke til hjelpeintervensjon til støtte for de saksøkte fra syv personer som grenser til Ringgata, jf tvistemålsloven §77.

Hovedforhandling ble holdt i rettslokalene til Hedmarken herredsrett. Overingeniør Helge Stikbakke fra Statens vegvesen og overingeniør Per Johansen fra Hamar kommune var til stede, men uten formelt å avgi vitneforklaring. Av de saksøkte møtte Steinar og Asta Rønning, Aina Gregersen, Jorulf og Solveig Storbekken og Helge Sæthershagen. I tillegg møtte Leif Sæthershagen, men ingen av hjelpeintervenientene. Ingen av de saksøkte avga formell partsforklaring. Saksøkeren fremla takstbok. Det ble foretatt åstedsbefaring. Dokumentasjonene fremgår av rettsboken.

II Skjønnsforutsetninger

De alminnelige skjønnsforutsetninger er de samme som for underskjønnet, jf rettsboken for herredsretten side 4-10.

De spesielle skjønnsforutsetninger som fremgår av takstboken, er gjengitt nedenfor under de enkelte takstnummer. De opplysninger som gjelder avstått areal, er korrigert ved fremlagt oppgave av 13. desember 1994. Takstboken og oppgaven er nå innheftet i lagmannsrettens saksdokumenter.

III Saksøkeren, Hedmark fylkeskommune v/Statens vegvesen, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det areal som avstås er beskjedent. For takstnummer 22 og 23 har avståelsen ingen betydning etter differanseprinsippet. Det samme må kunne sies vedrørende takstnummer 16. Herredsrettens erstatningsutmåling er derfor for høy. Dette gjelder også den ulempeerstatning som er gitt på grunn av stengte avkjørsler. Herredsrettens flertall har her for øvrig anvendt feil lovanvendelse, idet det ikke er grunnlag for noen erstatning verken etter vegloven §41 eller Grunnloven §105.

Hva angår avkjørselsreguleringen, er den utslag av forvaltningens disponering av Ringgata som en offentlig vei. Det bestrides at oppsitterne langs veien har fått noen særrett eller en såkalt velervervet rett til å kjøre direkte ut i Ringgata fra sine eiendommer. Stengingen av de berørte avkjørsler kan medføre ulemper for eierne, men stengingen kan ikke betraktes som et ekspropriasjonsrettslig inngrep. Det forhold at oppsitterne har betalt andel av veigrunn i sin tid, kan ikke få de konsekvenser som de saksøkte gjør gjeldende. Saksøkeren har her imøtegått de saksøktes anførsler og fremhevet at man ikke har noen eksempler fra rettspraksis som tilsier så vidtgående følger av en refusjonsordning. Det er derfor ikke grunnlag for noen direkte anvendelse av Grunnloven §105 som anført.

Slik forholdet ligger an, kan det "omleggingstap" som kreves erstattet, heller ikke bygge på en utvidet fortolkning av vegloven §41. Dette er utdypet ved henvisning til rettspraksis. Det bestrides også at det er plass for noen analogisk anvendelse av Grunnloven §105 slik de saksøkte anfører. Saksøkeren har i den anledning fremhevet:

Vedtak om avkjørselsomlegging har særlig svakt erstatnigsmessig vern, jf Rt-1982-1601 (Fina). Det er tidligere slått fast at man ikke får erstatning for ulemper som "..... ikke er andre eller større enn de i utviklingens medfør måtte regne med å finne seg i.", jf Rt-1967-1365 (1368) (Martinsen). Dette er gjentatt i Rt-1974-352 (359) (Forbrigd). I tillegg til dette minimumskrav for erstatning må det foretas en konkret vurdering av arten av tapet og dets omfang. De saksøktes vektlegging av tålegrensen slik den er utviklet etter naboloven §2, er ikke dekkende. Naboloven er ikke nevnt overhodet i de sentrale dommer på området. Det er her særlig vist til Rt-1988-51 (Klara Sandvigs dødsbo). Av denne dom og tidligere avgjørelser fremgår det klart at de saksøktes krav om ombyggning og bygging av nye garasjer m.v., ikke kan tas til følge.

Hva spesielt angår takstnummer 7A (Rønning), er det prinsipalt anført at eiendommen må takseres som en tomt. Det er feil å legge til grunn som herredsretten at det i realiteten er to tomter. Under synsvinkelen en tomt, tilsier en riktig anvendelse av differanseprinsippet at det ikke gis erstatning for grunn med beplantning.

Subsidiært er anført at det må gjøres fradrag for fordelen ved å ha fått ny adkomstvei. Det er vist til Ot.prp.nr.49 (1978-79) side 23 i forbindelse med endringer i vegloven.

IV De saksøkte nr. 7A, 16, 22 og 23 har i det vesentlige gjort gjeldende:

Når det gjelder takstnummer 16, 22 og 23, er hovedproblemet de ulemper som påføres fordi de gamle avkjørslene til Ringgata er stengt. Husene og garasjene er vendt mot Ringgata, mens de nå får adkomst fra motsatt kant, det vil si fra baksiden av husene. Dette påfører eierne så store ulemper at det på flere grunnlag er hjemmel for å kreve erstatning.

Prinsipalt gjøres det gjeldende at de tre takstnummerne har fått en særrett/velervervet rett til å kjøre ut i Ringgata fra sine respektive eiendommer. Ulempene ved å miste disse rettigheter er en særulempe som skal erstattes etter Grunnloven §105. Det skal da ytes full erstatning, idet det ikke kommer inn noen reduksjon på grun av den såkalte tålegrense eller andre kriterier. De saksøkte har i den anledning fremhevet:

Det fremgår både av teori og rettspraksis at selv om hovedregelen er at det ikke etableres noen særrett til avkjørsler, kan forholdene ligge slik an at det består en velervervet rett. I nærværende sak er forholdene så spesielle at det kan godtgjøres å så er tilfellet.

Når det gjelder takstnummer 16, ble det den 21. juni 1956 holdt et ekspropriasjons- og refusjonsskjønn. Man eksproprierte da grunn til opparbeidelse av Ringgata og fastsatte et refusjonsbeløp, som Gregersen har betalt. Hva angår takstnummer 22 og 23, kjøpte de tomtene av kommunen i 1958. De måtte da betale også for sin del av medgått gategrunn og avga da for så vidt gategrunn uten vederlag. Ved sistnevnte ordning har kommunen oppnådd det samme som om man eksproprierte og fastsatte refusjon til kommunen for utgifter til opparbeiding av veien.

Uansett hvilken av disse fremgangsmåter som er benyttet, avkrever man eieren av tilstøtende eiendom et beløp for fordelen av å ligge direkte til veien. Gjennom refusjonsskjønnet (og den tilsvarende ordning for takstnummer 22 og 23) ble det på privatrettslig grunnlag etablert et rettsforhold mellom kommunen og de berørte grunneiere. Dette rettsforhold omfatter en særrett eller en såkalt velervervet rett til avkjørsel fra egen eiendom til Ringgata. Denne rett kan bare fratas eierne mot full erstatning etter Grunnloven §105. Med dette utgangspunkt blir det ikke plass for saksøkerens anførsel om at en avkjørselsregulering bare er uttrykk for en forvaltningsmessig omdisponering av en offentlig tillatelse til å bruke veien.

Subsidiært er det gjort gjeldende at de saksøkte kan bygge sine krav på vegloven §41 tredje ledd og atter subsidiært på en analogisk anvendelse av Grunnloven §105.

Vegloven §41 tredje ledd stiller krav til opparbeidelse av ny adkomstvei. Kravene er ikke oppfylt hva angår takstnummer 22 og 23. Det har ikke vært fysisk mulig å føre adkomstveien frem til inngangspartiene. Man har heller ikke opparbeidet tilfredsstillende gangvei dit fra der kjøreadkomsten nå stopper. Det gjenstår her en restulempe som er betydelig.

Forarbeidene til vegloven sier at bestemmelsen i §41 ikke er uttømmende, og at det må vurderes en analogisk anvendelse av Grunnloven §105. Dette må gjelde takstnummer 16, 22 og 23 som i særlig grad berøres av veiomleggingen. Den nye avkjørselsordningen er den direkte årsak til de ulemper som de nå påføres inne på tomtene. Forholdene er så spesielle at det må ytes erstatning for de fremsatte krav, hvilket innebærer at man har tatt hensyn til den tålegrense som forutsettes å gjelde i disse saker på linje med de erstatninger som utmåles når vederlagsloven §8 kommer direkte til anvendelse. De spesielle ulemper som rammer de tre saksøkte og gjør det i særlig grad, er følgende:

- Alle hus er bygget med front mot Ringgata. De får nå adkomsten fra motsatt kant, hvilket er upraktisk og ødeleggende for totalinntrykket.

- Garasjene blir ubrukelige og kan i praksis ikke flyttes.

- De nye adkomstveiene kan rent fysisk ikke føres frem verken til hovedinngangene eller de gamle garasjeportene.

- Den etablerte trappeordning fra ny kjøreadkomst er utilfredsstillende for så vidt angår takstnummer 22 og 23.

Ved en nærmere vurdering etter naboloven §2 må det konstateres at de ulemper som nå påføres de tre takstnummerne, ikke kan sies å ha vært påregnelige. Dette er utdypet ved en omfattende redegjørelse av forskjellige planer for disponeringen av Ringgata, andre veier i området og utbyggingen av bl.a. offentlig bygninger i veiens nærhet. Det er herunder særlig fremhevet inkonsekvensen i planleggingen, idet veiplanen av 1983 på vesentlige punkter bryter med de planer som forelå i 1974, dvs. bare ni år tidligere. Det virker i denne sammenheng også underlig at takstnummer 23 så sent som i 1973, fikk tillatelse til å føre opp sin andre garasje. Kommunen må da ha forutsatt at det ville bli opprettholdt adgang til avkjørsel til Ringgata, idet noen annen avkjørsel vanskelig kunne tenkes.

Ved den videre vurdering av påregnelighetskriteriet er det fremhevet at det ikke er nok med en generell påregnelighetsbetraktning. Dersom erstatning skal nektes må det konstateres at det også foreligge en konkret påregnelighet med hensyn til ulempene. Dette kan i hvert fall ikke gjelde takstnummer 23, særlig ikke hva angår garasje nr. 2. I alle tilfelle er det de samlede ulemper som skal vurderes.

Endelig er det fremhevet at selv om det ved rimelighetsvurderingen etter naboloven §2 tredje ledd konstateres at de påberopte ulemper er påregnelige eller vanlige, må bestemmelsen i fjerde ledd komme til anvendelse. Det er ingen tvil om at de berørte takstnummer 16, 22 og 23 får en vesentlig forverring av bruksforholdene. Dette er utdypet ved en nærmere presisering av de enkelte eiendommers særpreg og belastninger som er annerledes enn eiendommer utenfor denne krets.

Om de nærmere enkeltheter vedrørende takstnummer 16, 22 og 23 vises det til VI.

Hva angår takstnummer 7A, er saksøkte i prinsippet enig med herredsrettens flertall. Ved takseringen skal det derfor legges til grunn at eiendommen som består av to bruksnummer, i denne relasjon utgjør to tomter. Bruksnummer 2564 ble kjøpt som byggetomt i 1975. Tomten hadde ingen lovlig adkomst, men kommunen aksepterte adkomst til Ringgata, dersom Rønning forpliktet seg til å kjøpe hele det mellomliggende areal på 400 m2. Bakgrunnen for dette var at arealet ikke kunne benyttes av kommunen. Man var da innforstått med at Rønning ville få adgang til fradeling av en byggetomt senere.

Dersom det var først ved veiomleggingen og ny adkomstregulering at fradeling ble mulig, skal det likevel ikke gjøres fradrag for denne fordel. Stengingen av adkomsten er ikke en følge av ekspropriasjonstiltaket, men en følge av trafikksikringstiltaket. Det kan derfor ikke gjøres fradrag i erstatningen etter vederlagsloven §9.

Når det gjelder spørsmålet om fradrag kan gjøres med hjemmel i vegloven §41 tredje ledd, er det i tilsvaret til lagmannsretten uttalt:

Vegvesenet har imidlertid påtatt seg å opparbeide intern adkomstveg frem til eksisterende carport, og saksøkte har derfor ikke krevd erstatning etter vegloven §41 tredje ledd som det kan gjøres fradrag i.

V Lagmannsrettens generelle bemerkninger

De fire eiendommene som overskjønnet omfatter, er alle bebygde villatomter. Tomtene er fra ca 755 m2 til ca 1995 m2 før inngrepet. De saksøkte avstår relativt små arealer fra 3,80 m2 til 60,88 m2.

Det areal som avstås, er striper eller små hjørner av tomtene langs veien. Arealet har ingen selvstendig omsetningsverdi. Erstatningen blir å fastsette etter differanseprinsippet, jf Rt-1976-1507. Det betyr at erstatningen skal fastsettes til differansen mellom eiendommens salsgsverdi med og uten det areal som avstås. Det må foretas et konkret skjønn for hver enkelt eiendom i hvilken grad inngrepet reduserer omsetningsverdien. I praksis har man ofte tatt utgangspunkt i et prisnivå eller en såkalt strøkspris til veiledning for skjønnet. I nærværende sak er det ikke fremlagt oppgaver eller foretatt vurderinger med sikte på en strøkspris. Slik forholdene ligger an, finner lagmannsretten at man ikke vil få særlig veiledning i en eventuell strøkspris, som for øvrig må justeres idet den del av verdien som skyldes selve byggemuligheten og tekniske anlegg m.v., ikke går tapt.

Når det gjelder den konkrete anvendelse av differanseprinsippet, er det vurdert hvilken betydning selve det avståtte areal antas å ha for omsetningsverdien. I praksis er det vanlig å trekke beplantning m.v. inn i differansevurderingen. Dette er gjort i nærværende sak. Det vises i den anledning til oppstillinger i takstboken over den beplantning som er fjernet. Når det gjelder støyskjermen, kan man ikke kan se at den gir et uestetisk inntrykk, som tilsier erstatning.

Hva angår spørsmålet om ulemper på resteiendommene, er det ikke anført at det foreligger ulemper i tradisjonell forstand, dvs. etter en direkte anvendelse av vederlagsloven §8. Dette skyldes bl.a at de tradisjonelle ulemper som følge av støy, økt trafikk m.v., er redusert pga. nevnte støyskjermer.

De saksøkte har i steden, slik det fremgår av anførslene, krevet erstatning for ulemper som følge av stenging av tidligere avkjørsler. Lagmannsretten skal i den anledning bemerke:

De saksøktes prinsipale anførsel kan etter rettens mening ikke føre frem. Det er riktignok antatt både i teori og rettspraksis at det kan være etablert en særrett til avkjørsel som bare kan taes fra innehaveren mot full erstatning, men det må da foreligge helt spesielle forhold. Etter lagmannsrettens syn må det kreves at man kan vise til klare avtaler eller klare forutsetninger i forbindelse med etableringen av avkjørselen. Særlig må det gjelde når det som her dreier seg om en vei eller gate i en by, som allerede tidlig fikk form av en ringvei i ordets egentlige betydning. At det har vært noe vakling i planleggingen og konsekvensvurderingene med hensyn til offentlige bygninger i området, kan ikke endre dette. Det forhold at det er ytet vederlag i en eller annen form til opparbeidelse av Ringgata, kan ikke være tilstrekkelig til en så omfattende rett som påstått. Den fordel man har av en opparbeidet gate, vil likevel bestå selv om man ikke får beholde den kortest mulige avkjørsel til gaten.

En særrett til avkjørsel er etter det man vet ikke omhandlet i rettspraksis i mer enn ett tilfelle, jf Rt-1963-115 (Lynne). Det synes her å ha foreligget helt spesielle forhold hvor vegvesenet hadde forpliktet seg til å opprettholde avkjørslene, jf også Rt-1967-1365 (Martinsen).

Når det gjelder de saksøktes subsidiære anførsel, er det etter lagmannsrettens mening ikke grunnlag for ytterligere erstatning etter vegloven §41 tredje ledd. Vegvesenet har for alle de berørte eiendommers vedkommende ikke bare anlagt ny tilførselsvei frem til eiendomsgrensen, men også forlenget den i rimelig utstrekning inn på tomtene. Dette gjelder særlig takstnummer 16, som har fått ny vei i plan med husets første etasje. Takstnummer 23 har fått veien ført frem så langt som det er fysisk mulig mot husveggen. Takstnummer 22 har fått noe lenger gangvei, men dette er etter det man forstår gjort i samråd med eieren som ellers måtte felle trær som ønskes beholdt. For alle de tre eiendommers vedkommende har det imidlertid ikke vært fysisk mulig å forlenge adkomstveien helt frem til boligenes hovedinnganger og de gamle garasjeportene. Når dette ikke er fysisk mulig, kan man uansett ikke fremsette noe krav for en påstått restulempe med hjemmel i vegloven §41 tredje ledd. Det vises i den anledniing til Pedersen, Sandvik og Skaaraas: Ekspropriasjon side 340 og Rt-1988-51 (Klara Sandvigs dødsbo).

Hva angår spørsmålet om analogisk anvendelse av Grunnloven §105, kan det være grunn til å understreke at det inngrep som skjer ved en avkjørselsregulering, skiller seg fra det man ellers tenker på ved råderettsinnskrenkninger over fast eiendom. Det gripes her ikke inn i eierens rådighet over egen eiendom, men i hans adgang til den offentlige vei som går forbi tomten. For så vidt kan myndighetene sies bare å ha foretatt en regulering på eget område. Virkningene av en avkjørselsregulering har imidlertid felles trekk med de ordinære rådighetsbegrensninger. Det er imidlertid antatt at analogibetraktninger fra Grunnloven §105 kan stå noe svakere her enn ved andre rådighetsinnskrenkninger, jf Rt-1988-51 (55).

Lagmannsretten finner at det må foreligge spesielle omstendiheter dersom det skal gis erstatning på dette grunnlag for de påståtte utgifter inne på de saksøktes eiendommer. Som det fremgår av kravspesifikasjonene og de vedlegg som det her bygges på, gjelder det utgifter som går utover anlegg av tilknytningsvei til ny avkjørsel. Det er da ikke tilstrekkelig å godtgjøre at det foreligger årsakssammenheng mellom reguleringen og utgiftene inne på tomten. Dette følger av nevnte avgjørelse i Rt-1988-51, som gjelder utgifter til ombygninger m.v. av tilnærmet samme slag som i nærværende sak. Det fremgår av nevnte dom at det må legges vekt på hva som er årsaken til avkjørselsendringen. Dersom det er trafikksikring, hvilket også er situasjonen i nærværende sak, blir spørsmålet om dette er noe eierne må ha vært forberedt på. Det er også et sentralt vurderingstema om de ulemper som det er tale om, er slike som er typiske i forbindelse med avkjørselsreguleringer.

Selv om det i ovennevnte dom ikke sies direkte, antar lagmannsretten at det som et ledd i totalvurderingen, må trekkes inn de begrensninger som følger av naboloven §2, som ellers kommer til anvendelse når vederlagsloven §8 anvendes direkte.

Lagmannsretten finner at den endring av avkjørslene som er foretatt, skyldes hensynet til trafikksikkerheten i strøket. Dette må sies å være en typisk følge av økningen i biltrafikken i sentrale deler av Hamar. Selv om det i den offentlige planlegging fra omkring 1960 har vært en del vakling, må den nå utførte regulering være noe de saksøkte måtte være forberedt på. De ulemper som er oppstått vedrørende hovedinngangene og innkjøring til de gamle garasjer m.v., er vanlige og påregnelige følger av avkjørselsreguleringen.

Lagmannsretten finner imidlertid at forholdene er så spesielle at prinsippene i naboloven §2 fjerde ledd må komme til anvendelse for tre takstnummers vedkommende. Denne bestemmelse er kommet inn i loven etter avgjørelsen i Rt-1988-51.

På grunn av husenes utforming, garasjenes plassering og tomtenes beskaffenhet må det anses godtgjort at takstnummer 16, 22 og 23 får en vesentlig forverring av bruksforholdene. Det siktes da særlig til de investeringer som er foretatt ved bygging av garasjene, som ikke lenger kan brukes til sitt formål. Det er ved vurderingen tatt hensyn til garasjenes verdi med sikte på andre funksjoner. Videre er det lagt vekt på at det dreier seg om tapte investeringer, som for de aktuelle eieres vedkommende er av en ikke ubetydelig størrelse, jf det prinsipielle syn vedrørende denne sondring slik den fremgår i en noe annen sammenheng i Rt-1982-1601 (1611-1612). Ved den endelige beregning av de erstatninger som tilkjennes, er det også foretatt hva man kan kalle en tålegrensereduksjon.

VI De enkelte takstnummer

Tnr: 7A Gnr: 1 bnr: 2464 Eiere:

Steinar og Asta Rønning

Areal som eksproprieres:

Det eksproprieres 60,88 m2 grunn langs Ringgata.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Det anlegges støyskjerm mot denne eiendom som vist på byggeplanen.

2. Eventuelt restareal på nordsiden av støyskjermen som innløses fra takstnummer 7, overføres til denne eiendom. Det vises til merknad på arealoppgaven av 13. desember 1994.

Saksøktes kravspesifikasjon:

1. Grunnavståelse.

2. Beplantning.

Saksøkerens og saksøktes anførsler fremgår av det som er anført foran under III og IV.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Etter det som fremgår av gjeldende reguleringsplan (jf takstboken), legges det til grunn at det kan fradeles en tomt i relasjon til spørsmålet om erstatning.

Ved vurderingen av det avståtte areal etter differanseprinsippet er beplantningen tatt med. Dens verdi som lefunksjon blir mer enn opphevet av fordelen av å ha fått støyskjerm. Ved en nærmere vurdering av kravene har man trukket inn spørsmålet om fordelen av ny tilførselsvei til den forutsatt fraskilte tomt.

Lagmannsretten legger til grunn at det ikke kan kreves fradrag eller refusjon for fordeler av alminnelig karakter. I nærværende sak ser man imidlertid flyttingen av adkomstveien som avgjørende for adgangen til fradeling av en tomt, idet det ikke ville blitt gitt samtykke til avkjørsel til Ringgata. Den særfordel som her foreligger, må det kunne gjøres fradrag for etter vegloven §41. Retten finner at fordelen langt oppveier verdien av det tap som ellers ville blitt tilkjent for avstått grunn med beplantning.

Erstatning:

Det fastsettes ingen erstatning.

Tnr: 16 Gnr: 1 bnr: 2049 Eier:

Aina Gregersen

Areal som eksproprieres:

Det eksproprieres 46,42 m2 grunn langs Ringgata.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

1. Det anlegges støyskjerm mot denne eiendom som vist på byggeplanen.

2. Direkte avkjørsel fra Ringgata stenges og vegvesenet opparbeider ny adkomst til Helge Wæringsaasens gate som vist i reguleringsplan og byggeplan.

Saksøktes kravspesifikasjon:

1. Grunnavståelse.

2. Beplantning.

3. Ulempeerstatning for ombygging av bolighus, endret adkomst, herunder ny garasje og port mot felles adkomstvei.

Saksøkerens og saksøktes anførsler fremgår av det som er anført foran under III og IV.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Som det fremgår av rettens generelle bemerkninger, finner man at denne eiendom får en vesentlig forverring av bruksforholdene som følge av reguleringen. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at det er hjemmel for å erstatte samtlige av de poster som fremgår av kravspesifikasjonen.

Retten har vurdert verdien av avstått areal med beplantning etter differanseprinsippet. Selv om lefunksjonen av beplantningen oppheves av fordelen med støyskjerm, antas beplantningen å ha hatt en estetisk verdi som innvirker på prisen. Etter en totalvurdering av denne og selve grunnavståelsen finner man at erstatningen bør fastsettes til kr 15000,-.

Når det gjelder kravet om ulempeerstatning, er det gitt en nærmere spesifikasjon i oppstilling av 11. mai 1992 inntatt i tilleggsutdrag av 12. desember 1994.

Som det fremgår av lagmannsrettens generelle bemerkninger, finner man at det etter en skjønnsmessig vurdering kan gies erstatning for de tapte investeringer som er en direkte følge av reguleringen. For nærværende takstnummers vedkommende gjelder dette i første rekke den gamle garasjen, som ikke lenger kan brukes til dette formål, men som fortsatt har verdi som lagerlokale m.v. Det ligger videre en tapt investering i det forseggjorte trappearrangement til hovedinngangen samt de tidligere portstolper. Selv om hovedinngangen fortsatt skal nyttes som sådan, vil trappen i fremtiden bare ha funksjon som nedgang til nedre del av haven.

Erstatning:

1. Erstatning for havegrunn m.v. kr 15000,-.

2. Ulempeerstatning for tapt investering i anlegg kr 50000,-.

Tnr: 22 Gnr: 1 bnr: 2959 og 3104 Eiere:

Jorulf og Solveig Storbekken

Areal som eksproprieres:

Det eksproprieres 3,80 m2 grunn i et hjørne mot Ringgata. Som det fremgår av arealoppgave av 13. desember 1994, kan det tilbakeføres 3,40 m2 grunn.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

Det anlegges støyskjerm mot den eiendom som vist på byggeplanen.

Saksøktes kravspesifikasjon:

1. Grunnavståelse.

2. Beplantning.

3. Ulempeerstatning for endret adkomst herunder ny garasje.

4. Nytt gjerde og flytting av port.

Saksøkerens og saksøktes anførsler fremgår av det som er anført foran under III og IV.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Det avståtte areal med to busker er vurdert etter differanseprinsippet. Verken arealet eller buskene antas å ha noen innvirkning på omsetningsverdien.

Når det gjelder kravet om ulempeerstatning, vises det til lagmannsrettens generelle bemerkninger, og det som er uttalt innledningsvis vedrørende takstnummer 16. For nærværende takstnummers vedkommende finner man at det bør gis erstatning for det investeringstap som ligger i at den gamle garasjen ikke lenger kan brukes til sitt formål, selv om den kan anvendes til lagerplass m.v. Erstatningen inkluderer flytting av port. Retten finner imidlertid ikke at det er hjemmel for å tilkjenne erstatning for alle de nyinvesteringer som fremgår av den dokumenterte spesifikasjon av 11. mai 1992.

Når det gjelder kravet om erstatning for nytt gjerde, blir dette å vurdere etter de alminnelige skjønnsforutsetninger pkt. 3.3.B. Det legges til grunn at eiendommen ikke tidligere har hatt gjerde mot det friareal hvor tilknytningsveien nå ligger. Retten finner ikke at det av trafikksikringsgrunner eller på annet grunnlag, kan tilkjennes erstatning for nytt gjerde. Det kan her bemerkes at tilknytningsveien stopper ved Storbekkens eiendom.

Det gamle gjerdet som forutsettes å ha stått mot Ringgata, er erstattet av den støyskjerm som er satt opp.

Erstatning:

Ulempeerstatning for tapt investering i garasje og flytting av port kr 25000,-.

Tnr: 23 Gnr: 1 bnr: 2955 og 3098 Eier:

Helge Sæthershagen

Areal som eksproprieres:

Det eksproprieres 13,40 m2 grunn i et hjørne mot Ringgata. Ifølge nye arealoppgave av 13. desember 1994, kan det tilbakeføres 7,80 m2 grunn.

Spesielle skjønnsforutsetninger:

Det anlegges støyskjerm mot denne eiendom som vist på byggeplanen.

Saksøktes kravspesifikasjon:

1. Grunnavståelse.

2. Beplantning.

3. Ulempeerstatning for endret adkomst, herunder ombygging av bolig og ny garasje.

Saksøkerens og saksøktes anførsler fremgår av det som er står foran under III og IV.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Det avståtte areal med beplantning er vurdert etter differanseprinsippet. Beplantningens lefunksjon oppheves av fordelen av å ha støyskjerm. Den beplantning som er fjernet, kan ha hatt noen estetisk verdi. Under noen tvil fastsettes erstatningen til kr 3000,-.

Når det gjelder kravet om ulempeerstatning, vises det til de spesifikasjoner som fremgår av det dokumenterte kostnadsoverslag av 11. mai 1992. Som man her vil se gjelder det krav om erstatning for en rekke nyinvesteringer, hvorav nytt påbygg utgjør den største posten med kr 168000,-. Under befaringen er det ytterligere anført tapte leieinntekter av hybelleilighet fordi det påbygg som det kreves erstatning for, vil gjøre det umulig å opprettholde hybelen.

Lagmannsretten finner det klart at det ikke kan kreves erstatning for tapte leieinntekter som følge av reguleringen. Man finner heller ikke at det er hjemmel for å erstatte de nyinvesteringer som kreves. På samme måte som for takstnummer 16 og 22, finner retten imidlertid at det bør gis en skjønnsmessig erstatning for tapet av de investeringer som knytter seg til de to garasjene. Særlig må dette gjelde for garasje nr. 2, som ble oppført så sent som i 1973.

Erstatning:

1. Erstatning for redusert hageareal kr 3000,-.

2. Ulempeerstatning for tapte investeringer i garasjer kr 75000,-.

VI Saksomkostninger

Overskjønn er begjært av saksøkeren alene for så vidt angår takstnumrene 7A, 16 og 23. Saksøkte alene har krevet overskjønn for så vidt angår takstnummer 22. Under hovedforhandlingen har saksøkeren meddelt at han er villig til å erstatte alle de saksøktes nødvendige omkostninger etter vanlig vurdering av retten.

Advokat Mohr har fremlagt omkostningsoppgave pålydende kr 35880,-, hvorav kr 35000,- er salær. Han har uttalt at salæret er blitt noe høyere enn hva det ellers ville ha blitt fordi hovedforhandlingen er utsatt en gang.

Lagmannsretten bemerker at salærkravet ligger noe over den tradisjonelle norm, men det kan skyldes omberammelsen. Da saksøkeren ikke har gjort innsigelser, legges oppgaven til grunn. I tillegg betaler saksøkeren de lovbestemte utgifter. Man oppfatter saksøkerens utsagn under hovedforhandlingen derhen at dette også gjelder de lovbestemte utgifter vedrørende takstnummer 22. Det legges til grunn at hjelpeintervenienten, Hamar kommune, er solidarisk ansvarlig med Hedmark fylkeskommune for utgiftene.

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

1. De saksøkte tilkjennes slike erstatninger som fremgår av de enkelte takstnummer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hedmark fylkeskommune v/Statens vegvesen og Hamar kommune in solidum til de saksøkte som har vært representert ved advokat Fridtjof Mohr 35880 -trettifemtusenåttehundreog- åtti- kroner.

3. Hedmark fylkeskommune v/Statens vegvesen og Hamar kommune betaler in solidum de lovbestemte utgifter ved overskjønnet, herunder utgiftene til skjønnsmennene.

4. Oppfyllelsesfristen etter pkt. 3 er 2 -to- uker fra meddelelsen om endelig fastsettelse. Etter pkt. 2 er oppfyllelsesfristen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dette skjønn.