LE-1993-2228
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-09-20 |
| Publisert: | LE-1993-02228 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal s.skr Nr. 91-00456 B - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02228 K og LE-1993-01082 B. |
| Parter: | De kjærende parter: 1. Christian R. Raak 2. Torodd Skarland (Prosessfullmektig: Advokat Per Øyviind Schiong) Kjæremotpart: Ringebu kommune (Prosessfullmektig: Advokat Cato Praner). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard, lagdommer Odd Jarl Pedersen, kst.lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §181, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §180, §172, Oreigningsloven (1959) §24 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Saken gjelder spørsmål om saksomkostninger under skjønn. Den 6. juli 1993 avholdt Sør-Gudbrandsdal herredsrett tilleggsskjønn til skjønn av 9. juni 1992 vedrørende saksomkostninger mellom Christian R. Raak og Torodd Skarland og Ringebu kommune. Bakgrunnen for dette var at den tidligere saksomkostningsavgjørelse i forbindelse med skjønnet ble opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg og hjemvist til lagmannsretten ved kjennelse av 10. desember 1992. Lagmannsretten behandlet kjæremålet på grunnlag av kjæremålsutvalgets kjennelse den 15. mars 93, hvoretter herredsrettens kjennelse (feil for skjønn) ble opphevet så langt dette var påkjært. Saken ble hjemvist til fortsatt behandling ved herredsretten.
Etter dette behandlet herredsretten saksomkostningsspørsmålet på ny i tilleggskjønn den 6. juli 1993. Tilleggsskjønnet hadde slik slutning:
"1. Christian R. Raak og Torodd Skarland tilkjennes ikke saksomkostninger for herredsretten.
2. Christian R. Raak og Torodd Skarland betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen - in solidum - saksomkostninger til Ringebu kommune for lagmannsretten i kjæremålssak LE-1992-00279 K, LE-1992-01850 K og LE-1992-03103 K og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med samlet kr 18800 - kronerattentusenåttehundre."
Tilleggsskjønnet ble påkjært ved kjæremål fra Christian R. Raak og Torodd Skarland pr. 21. juli 1993. I kjæremålet heter det bl.a.:
"Etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10. desember 1992 og Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 15. mars 1993 blir hovedspørsmålet lagmannsretten må ta stilling til følgende: Gir håndgivelsesavtale datert 1. april 1990 Raak og Skarland en tilknytning eller en rettighet til eiendommen som er ekspropriasjonsrettslig vernet?
Det er på det rene at skjønnet er rettskraftig i forhold til Raak og Skarland, hvilket betyr at Raak og Skarland ikke er tilkjent erstatning. Slik saken nå står, må lagmannsretten allikevel ta standpunkt til om Raak og Skarlands rett etter håndgivelsesavtalen i prinsippet nyter et ekspropriasjonserstatningsrettslig vern slik at Raak og Skarland har krav på å få dekket sine saksomkostninger etter skjønnsprosessloven §54.
Det rettslige utgangspunkt må tas i oreigningsloven §24 som fastslår at hvis ekspropriasjonen fører til at "ein bruksrett eller annan rett ikkje kan stå ved lag", skal det fastsettes særskilt vederlag til rettighetshaveren.
Herredsretten legger i tilleggsskjønnet feilaktig til grunn at håndgivelsesavtalen ikke etablerer en rett for Raak og Skarland til Nessejordet som nyter ekspropriasjonsrettslig vern. Følgelig tilkjennes Raak og Skarland ikke dekning for sine saksomkostninger.
Det anføres fra denne side at Raak og Skarland i medhold av den angjeldende håndgivelsesavtale har en rettighet i eiendommen som er erstatningsrettslig vernet i medhold av oreigningsloven §24.
Det avgjørende blir en tolkning av avtalens innhold, herunder hensynta det faktum at partene har innrettet seg etter avtalen og har pådratt seg betydelige utgifter i tillit til denne.
Det anføres således at avtalen etter sin ordlyd gir Raak og Skarland erstatningsrettslig beskyttelse. Herredsretten har tilsynelatende ikke lagt særlig vekt på avtalens ordlyd utover at det kort bemerkes at punktet i avtalen om at håndgivelsen bortfaller dersom kommunen fremmer ekspropriasjon, "i det minste svekker deres tilknytning til eiendommen". Raak og Skarland er av den oppfatning at avtalepunktet kun uttrykker det nokså åpenbare, nemlig at avtalen privatrettslig ikke kan gjennomføres mellom partene dersom ekspropriasjon gjennomføres. Poenget var således for grunneieren å unngå en ansvarseksponering i forhold til Raak og Skarland i tilfelle ekspropriasjon. Avtalepunktet kan imidlertid ikke ha noen betydning for det prinsipielle erstatningsrettslige vern Raak og Skarland må ha som følge av håndgivelsesavtalen. Som nevnt drøfter herredsretten ikke avtalens ordlyd nærmere.
Herredsretten legger videre feilaktig til grunn at Raak og Skarland ikke på noen avgjørende måte har innrettet seg etter avtalen og at avtalen i liten grad var bestemmende for det arbeid som ble utført. Det er korrekt at Raak og Skarland utførte noe arbeid før inngåelsen av håndgivelsesavtalen. Det avgjørende poeng er imidlertid at Raak og Skarland utførte det vesentligste av arbeidet etter at håndgivelsesavtalen var inngått og i tillit til denne. Det forhold at Raak og Skarland etter hvert ble gjort kjent med at et ekspropriasjonsvedtak kunne ventes med det aller første, endrer ikke på det forhold at Raak og Skarland ved håndgivelsesavtalen i prinsippet har en erstatningsrettslig vernet rettighet. Dette er alene avgjørende for omkostningsspørsmålet i henhold til skjønnsprosessloven §54.
Herredsretten bemerker videre, uten at dette er anført av noen av partene, at Nessejordet var leiet bort til gårdbruker Ivar Flyen og at dette forhold også må seis å svekke Raak og Skarlands tilknytning til eiendommen.
Dette forhold er som sagt ikke anført av partene, og jeg kan derfor ikke se at retten kan ta hensyn til dette.
Under enhver omstendighet var Raak og Skarland på angjeldende tidspunkt ikke kjent med denne leieavtalen.
Jeg kan derfor vanskelig se at dette har noen rettslig relevans overhodet.
På bakgrunn av oreigningsloven §24 og den foreliggende rettspraksis er det ingen tvil om at et kravs erstatningsrettslige vern ved ekspropriasjon beror på hvor nær sammenheng det er mellom rettigheten og det som eksproprianten tilegner seg. Dette er en vurdering retten må foreta uten på ta hensyn til om rettigheten etter sin art kan karakteriseres som tinglig eller obligatorisk. I mitt oppsummerende prosesskrift til Sør-Gudbrandsdal herredsrett datert 29. april 1993 foretas en gjennomgang av det foreliggende rettskildebilde. Det vises i denne forbindelse til Rt-1967-78, Rt-1969-787, Rt-1963-866 og Rt-1949-772. Jeg nøyer meg i denne omgang med å vise til det nevnte prosesskrift.
Uavhengig av hvilket resultat lagmannsretten vil komme til i denne sak, er det en kjensgjerning at avgjørelsen av dette omkostningsspørsmålet har budt på såvel rettslig som faktisk tvil. Herredsretten finne allikevel feilaktig ingen grunn til å anvende tvistemålsloven §172 annet ledd. Dersom lagmannsretten, mot formodning gir Ringebu kommune medhold, må det i alle fall være grunnlag for en deling av saksomkostningene."
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Christian R. Raak og Torodd Skarland tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten med kr 58200,- og kr 5000,-.
2. Ringebu kommune dømmes til å betale saksomkostninger til Christian R. Raak og Torodd Skarland for lagmannsretten i kjæremålssakene LE-1992-00279 K, LE-1992-01850 K og LE-1992-03103 K og for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 16800,-.
3. Ringebu kommune dømmes til å betale saksomkostninger til Christian R. Raak og Torodd Skarland for nærværende kjæremål med kr 2900,-."
Ringebu Kommune har ved prosesskrift av 17. august 1993 tatt til gjenmæle:
"Det er vanskelig å se hva kjæremålet egentlig gjelder.
Det er innledningsvis sagt at saken gjelder omkostningsavgjørelse under skjønn i henhold til skjønnsprosessloven §54. Det sies imidlertid så at tilleggsskjønnet påkjæres i sin helhet idet det gjøres gjeldende at det foreligger feil i herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Et skjønn kan ikke påkjæres. Det kan bare angripes ved begjæring om overskjønn.
En omkostningsavgjørelse i et skjønn kan imidlertid påkjæres særskilt, men kjæremålsrettens kompetanse er da etter tvistemålsloven §181 annet ledd begrenset til å prøve om omkostningssprøsmålet er avgjort i strid med loven, likesom retten kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil ved omkostningsavgjørelsen. Det er ikke gjort gjeldende at herredsretten har gjort en saksbehandlingsfeil.
Det er uten betydning for lagmannsrettens kompetanse at omkostningsavgjørelsen er truffet i et tilleggsskjønn.
Det er rettskraftig avgjort at de kjærende parter ikke har krav på erstatning, og den del av tilleggsskjønnet som gjelder spørsmålet om herrredsretten mente de kjærende parter hadde en rettighet i eiendommen som var ekspropriasjonsrettslig vernet kan da ikke angripes ved overskjønn. Særskilt kjæremål over omkostnings-avgjørelsen er den eneste måte å få overprøvd den på, jfr. Schei: Tvistemålsloven, bind I, 387, og Rt-1983-1089.
Rent subsidiært bemerker jeg at herredsrettens bevisbedømmelse gjelder umiddelbar bevisførsel under skjønnsforhandlingen, og lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å overprøve denne bevisbedømmelse. Jeg bemerker ytterligere at det ikke er feil ved herredsrettens bevisbedømmelse.
Jeg bemerker videre at skjønnsrettens rettsanvendelse vedrørende et skjønnskrav ikke kan prøves ved kjæremål.
For fullstendighets skyld nevner jeg at det ikke er noen feil ved skjønnsrettens rettsanvendelse. Det er i kjæremålet særlig hevdet at de kjærende parter hadde et krav som var ekspropriasjonsrettslig vernet i medhold av oreigningsloven §24. Dette er feil. Jeg henviser til Sandene: Oreigningsloven, 2. utg., 250, hvor han sier at oreigningsloven ikke tar sikte på å regulere spørsmålet om hvilke særlige rettigheter som er vernet ved ekspropriasjon. Den forutsetter bare at noen rettigheter er det, og §24 bestemmer at da skal det fastsettes særskilt erstatning.
Jeg henviser også til at herredsrettens avgjørelse også er i overensstemmelse med anvisningene i lagmannsrettens tilleggsbemerkninger i kjennelsen av 15. mars d.å.
Jeg peker på at Høyesteretts kjæremålsutvalg sa at det er avgjørende for anvendelsen av skjønnsprosessloven §54 om skjønnsretten mener de kjærende parter hadde et krav som var ekspropriasjonsrettslig vernet. Kjæremålsutvalget forutsatte altså klart at skjønnsrettens mening om dette ikke kunne overprøves.
Hvis kjæremålet forståes slik at det, som det sies, gjelder hele skjønnet, må det avvises, og jeg nedlegger prinsipalt påstand om det.
Jeg skal subsidiært få komme med bemerkninger for tilfelle av at lagmannsretten forstår kjæremålet som et særskilt kjæremål over omkostningsavgjørelsen.
Lagmannsretten er bundet av herredsrettens bevisbedømmelse i skjønnet og tilleggsskjønnet.
Angående rettsanvendelsen peker jeg på at det er lovanvendelsen i omkostningsavgjørelsen, ikke for tvistegjenstanden, som kan prøves, jfr. Schei 287, og Rt-1969-769.
Angående lovanvendelsen i omkostningsavgjørelsen bemerker jeg at den er fastlagt av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelsen av 10. desember f.å. Kjæremålsutvalget sa: "Dersom skjønnsretten mener at kjæremålsmotpartene (de kjærende parter i dette kjæremål) hadde en rettighet i eiendommen som var ekspropriasjonsrettslig vernet, vil skjønnsprosessloven §54 få anvendelse .......
Dersom skjønnsretten derimot mener at kjæremålsmotpartene ikke hadde en rettighet i eiendommen som var ekspropriasjonsrettslig vernet, kommer bestemmelsen i skjønnsprosessloven §54 ikke til anvendelse."
Skjønnsretten har funnet at de kjærende parter ikke hadde en rettighet som var ekspropriasjonsrettslig vernet, og det er dermed klart at de kjærende parter ikke har krav på saksomkostninger ved skjønnet.
Angående anførselen om deling av saksomkostningene peker jeg på at de kjærende parter har tapt saken fullstendig for så vidt angår erstatningskravet. Herredsretten har riktig funnet at avgjørelsen vedrørende saksomkostningene i kjæremålssakene må være i samsvar med utfallet i kjæremålsavgjørelsene.
Det er ikke adgang til å gjøre unntagelse fra plikten til å betale saksomkostninger i kjæremålssakene. Jeg peker på at herredsretten i tilleggsskjønnet sa at det ikke har budt på nevneverdig tvil å avgjøre spørsmålet om de kjærende parters rett var ekspropriasjonsrettslig vernet. Vilkårene for å benytte unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd foreligger ikke. Tvil ved fortolkningen av en omkostningsbestemmelse er uten betydning. Jeg bemerker også at lagmannsrettens kompetanse også her er begrenset til å prøve herredsrettens lovanvendelse.
Det er ikke feil ved den. Den skjønnsmessige vurdering av om unntak skal gjøres, kan lagmannsretten ikke prøve, Schei 387 og 388."
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Kjæremålet forkastes.
I begge tilfelle Christian R. Raak og Torodd Skarland betaling in solidum saksomkostninger til Ringebu kommune for lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Kjæremålet gjelder utelukkende saksomkostningene i forbindelse med det ovenfornevnte skjønn. Den omstendighet at saksomkostningsavgjørelsen er avsagt i eget tilleggsskjønn fratar ikke denne sin karakter av saksomkostningsavgjørelse og når denne påkjæres må bestemmelsen i tvistemålsloven §181 annet ledd få anvendelse. Det innebærer at lagmannsretten bare kan overprøve omkostningsspørsmålet dersom dette anses avgjort i strid med loven. Etter lagmannsrettens mening er kjæremålsretten også bundet ved den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter, jfr. kjennelse i Rt-1982-1723 som gjaldt realitetskjennelser. Denne må få tilsvarende anvendelse også ved skjønn.
Det innebærer således at lagmannsretten ikke har anledning til å overprøve skjønnsrettens vurdering av hvorvidt Raaks og Skarlands rett etter håndgivelsesavtalen har ekspropriasjonsrettslig vern eller ikke. Dette er bindende avgjort av skjønnsretten. Lagmannsretten kan heller ikke overprøve skjønnsrettens tolkning av avtalens innhold eller hvorvidt Raak og Skarland hadde innrettet seg etter avtalen eller ikke.
For så vidt kjæremålet gjelder de ovennevnte spørsmål, må det derfor avvises. Den kjærende part fremhever subsidiært at skjønnsretten burde ha anvendt tvistemålsloven §172 annet ledd, fordi omkostningsspørsmålet har budt på såvel rettslig som faktisk tvil. Om dette sier skjønnsretten "etter §172 annet ledd kan unntak gjøres bl.a. dersom saken var tvilsom. I denne sak har det budt på tvil å fortolke skjønnsprosessloven §54. Retten viser til at både herredsretten og lagmannsretten tok feil her. Det har derimot ikke bydd på nevneverdig tvil å avgjøre spørsmålet om de saksøktes rett var ekspropriasjonsrettslig vernet. Dette utgjør hovedspørsmålet i saken og må være avgjørende for saksomkostninsspørsmålet. Retten kan ikke se at det forøvrig er spesielle forhold til stede som tilsier unntak fra hovedregelen i §172 første ledd. Ut fra dette må de saksøkte dekke saksøkerens saksomkostning i de fire nevnte kjæremålssakene". Som nevnt kan ikke lagmannsretten overprøve skjønnsrettens vurdering med hensyn til realiteten. Skjønnsretten har vurdert det slik at spørsmålet om de saksøktes rett var ekspropriasjonsrettslig vernet, ikke bød på nevneverdig tvil. Dette er i henhold til kjæremålsutvalgets avgjørelse det avgjørende for omkostningsspørsmålet. Lagmannsretten kan ikke se at denne avgjørelsen er i strid med loven. Lagmannsretten kan ikke overprøve skjønnsrettens vurdering av hvorvidt det bød på nevneverdig tvil å avgjøre spørsmålet om de saksøktes rett var ekspropriasjonsrettslig vernet.
Kjæremålet har ikke ført frem. De kjærende parter må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Disse settes skjønnsmessig til kr 3000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Christian R. Raak og Torodd Skarlands kjæremål over herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse avvises.
2. For øvrig stadfestes tilleggsskjønnet så langt det er påkjært.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Christian R. Raak og Torodd Skarland 3000 - tretusen - kroner til Ringebu kommune innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.