LE-1994-1247

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-02-08
Publisert:	LE-1994-01247
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Hedmarken herredsrett Nr. 93-00182 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01247 A, jf LE-1994-01248 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00493K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Hans Jørgen Andersen, Hamar). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Tron Sanderud, Hamar).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn Ekstraord. Lagdommer Nils Moe. Mindretall: Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Sameigelova (1965), Ekteskapsloven (1991) §58

Saken gjelder tvist mellom tidligere samboere om eiendomsretten til felles bolig og en bil, subsidiært vederlagskrav.

B og A flyttet sammen i 1947. De var henholdsvis 18 og 25 år gamle, og begge var i arbeid. B sluttet i lønnet arbeid da partene flyttet sammen, og de fikk en sønn, C, den 31 desember 1947. Partene flyttet inn på eiendommen - - - i Stange, en eiendom som først ble leiet og et par år senere kjøpt. Eiendommen ble solgt i 1953. Etter dette bodde de en stund på en eiendom som tilhørte As far, og fra 1954 til 1959 i As tjenesteleilighet. A arbeidet i denne tiden som møbeltapetserer og snekker, mens B var hjemmeværende.

I 1959 ble tomannsboligen Y bygget, og familien A/B flyttet inn i den ene delen. Byggingen skjedde i samarbeid med en av As brødre, som flyttet inn i den andre delen sammen med sin familie. Y ligger rett over veien for den eiendommen tvisten gjelder. Det går fram av lånesøknad datert 14 mars 1959 at kostnadene for tomannsboligen var beregnet til 73781 kroner. Ifølge søknaden skulle dette finansieres med 44500 kroner i husbanklån, 11200 kroner i rente- og avdragsfritt stønadslån, 7781 kroner i egne bygningsmaterialer, egen tomt og egne midler for øvrig, og 10300 kroner i egen arbeidsinnsats.

Eiendommen X besto av to deler, X I gnr 4 bnr 21, hvor bolighuset sto, og X II gnr 4 bnr 37, som var bebygget med en hytte. I 1972 fikk A skjøte på begge eiendommene fra sin far, som på det tidspunkt var 81 år gammel. Faren forbeholdt seg i skjøtet livsvarig borett for seg og sin kone. Vederlaget for eiendommen var satt til 35000 kroner, som ifølge skjøtet skulle avgjøres ved at A utstedte en pantobligasjon på beløpet. Obligasjonen skulle ikke avdras eller forrentes så lenge selgeren og hans kone levde.

Allerede året etter måtte As foreldre av helsemessige grunner flytte fra X. A solgte da Y for 80000 kroner. Netto kjøpesum etter at kjøperen hadde overtatt husbanklånet på eiendommen, var vel 57000 kroner. I forbindelse med at familien A/B flyttet over på X, ble denne eiendommen påbygget nytt soverom, garasje og terrasse.

Ved takst avholdt av lensmannen i Stange i november 1972 i forbindelse med melding av overdragelsen som gave til skattefogden i Hedmark, ble X I og II taksert til 47000 kroner til sammen.

As foreldre døde i 1973. På skiftet etter foreldrene ble pantobligasjonen på 35000 kroner i eiendommen slettet, mot at A betalte sine fire søsken eller deres arvinger 7000 kroner hver.

A arbeidet ved Moelven bruk fra 1974 til 1983, da han fikk hjerteinfarkt. Han ble senere uførepensjonert. I 1987 solgte han X II for 180000 kroner. B hadde fra 1959 arbeidet som assistent ved Østlandske Vanførehjem i Ottestad, en stilling hun fortsatte i til hun ble skadet ved en arbeidsulykke i 1988.

B flyttet fra X i mars 1991. Ved stevning 17 februar 1993 til Hedmarken herredsrett saksøkte hun A med krav om å være eier av halvparten av boligeiendommen, halvparten av en Mazda personbil og halvparten av alt innbo og løsøre på eiendommen. A påsto seg frifunnet.

Hedmarken herredsrett avsa 18 januar 1994 dom med slik rettet domsslutning:

1. Eiendommen gnr. 4 bnr. 21 i Stange og Maxda 626 LX Sedan med reg. nr. BN - - - eller salgssummen for denne ligger i sameie mellom B og A slik at B er eier av 7/24 deler. Innbo og løsøre på eiendommen gnr. 4 bnr. 21 i Stange ligger i sameie mellom B og A med en halvpart på hver.

2. I saksomkostninger til det offentlige betaler A kr 15345 - kroner femtentusentrehundreogførtifem- innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av denne dom.

A har anket dommen til Eidsivating lagmannsrett. B har motanket. Ankeforhandling ble holdt i Hamar 12 januar 1994. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert.

A gjør i det vesentlige gjeldende:

Motpartens krav bygger på at eiendommen og bilen er i sameie mellom partene. Samboerforholdet etablerer ikke i seg selv noe slikt sameie. Det må foreligge avtale eller annen rettsstiftende kjennsgjerning, jf dom i Rt-1984-497. Noen slik rettsstiftende kjennsgjerning foreligger ikke i dette tilfellet. Eventuelt overskudd ved salg av partenes første eiendom, - - -, må være uten betydning for saken, ettersom dette var brukt opp da familien flyttet til Y. Y ble finansiert ved husbanklån, som var avdragsfritt i den perioden partene bodde der. Videre ble den finansiert ved mindre kontantbeløp, som A har betalt. B var på denne tiden ikke i arbeid. I tillegg har A nedlagt en betydelig arbeidsinnsats. Det er på det rene at B ikke har arbeidet verken på Y eller på X. Både lån og skjøte på eiendommen var i As navn.

Det må legges vekt på at X er overskjøtet fra As foreldre. Kjøpet, og de utbedringene som ble gjort på eiendommen, ble finansiert av overskuddet ved salget av Y, det vil si for As midler. Dessuten utførte han personlig en betydelig mengde arbeid på eiendommen. Den senere utløsning av As søsken skjedde med As penger. For herredsretten antok man at dette ble finansiert ved opptak av lån mot pant i eiendommen. Nærmere undersøkelser viser imidlertid at lånet på 30000 kroner ble tatt opp senere og benyttet til bilkjøp.

Partene har ikke hatt felles økonomi. De har ikke hatt noen felles konto, og har overhodet ikke kjent noe til hverandres konti og inntekter. A har dekket alle utgifter til hus, strøm, telefon, brensel og bil, mens B har dekket alle utgifter til mat for familien. Varige bruksgjenstander har de kjøpt hver for seg for egne penger. Det er etter dette ikke noe grunnlag for å anse B som sameier i eiendommen.

A har hatt en rekke biler opp i gjennom årene, både nye og brukte. Han har selv stått for alle utgiftene. Den bilen B krever sameieandel i, og som nå er solgt, ble i det vesentlige finansiert ved salget av X II, som partene er enige om ble solgt for 180000 kroner. Resten ble finansiert ved at A byttet inn en bil.

B har ikke skutt til noe beløp, verken til eiendommen eller til bil, som har hatt noen betydning for anskaffelsen eller verdien. Hun har bodd gratis, hvilket er av betydning, jf Rt-1984-497. At hun har dekket matutgiftene, er ikke tilstrekkelig. Ved samlivsbruddet hadde B, foruten utbetalingen fra en yrkesforsikring i forbindelse med hennes arbeidsuhell, en sparekonto på 19000 kroner. Det må antas at B har støttet partenes sønn med betydelige beløp etter at han ble voksen. Sønnen har hatt betydelige problemer som rusmisbruker og kriminell, og A har nektet å gi ham penger. Disse forholdene er uten betydning for sameiespørsmålet. Ved den rimelighetsvurderingen som skal skje, må det tas hensyn til at A ikke har annen formue enn eiendom og bil, mens B har fått utbetalt en ulykkesforsikring på vel 700000 kroner, som hun selv eier fullt ut.

Subsidiært gjøres det gjeldende at en eventuell sameieandel må settes lavt. As formue er bundet til eiendommen og bilen.

Det er i dette tilfellet ikke grunnlag for noe vederlagskrav. Eventuelt må et slikt krav settes meget lavt. A har lagt ned slik påstand:

1. A frifinnes.

2. B dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

B gjør i det vesentlige gjeldende:

Det er spørsmål om rettferdig fordeling av formuesverdier oppnådd gjennom et 44 år langt samliv. Ved vurderingen av sameiespørsmålet må man se på helheten. Det foreligger her de nødvendige rettsstiftende momenter for å anse B både som sameier i den faste eiendommen og i bilen. Formuesopparbeidelsen har vært gjort mulig gjennom felles innsats i form av arbeidsdeling mellom partene. B har tatt seg av det daglige underholdet, inkludert økonomisk og faktisk omsorg for sønnen, som hun har tatt seg av alene. Etter det lange samlivet har hun, utenom det utbetalte forsikringsbeløpet som skal sikre hennes fremtidige erverv, bare en sparekonto på 19000 kroner. Anførselen om at hun har brukt betydelige beløp på sønnen, savner ethvert bevismessig grunnlag. Det foreligger et langvarig økonomisk fellesskap mellom partene der samtlige inntekter har vært benyttet til felles beste. B har vært i fullt arbeid helt siden 1959. Det foreligger ikke opplysninger om partenes iinntektsforhold før 1983. Etter 1983 har Bs inntekter vært høyere enn As, fordi A ble uførepensjonert. Det må legges til grunn at partenes inntekter før denne tiden har vært omtrent like store, bortsett fra at A i perioder har vært arbeidsløs. At partene har hatt en fast ordning når det gjelder fordelingen av utgifter, er ikke i seg selv til hinder for at det etableres sameie, jf Rt-1978-1352, Rt-1977-553 og Rt-1979-1463. Den verdistigningen som har vært både på Y og X mens partene har bodd sammen, må komme begge til gode.

B var i arbeid da partene flyttet sammen, men sluttet for å ta den daglige omsorgen for sønnen. Samlivet ble gjennomført med en tradisjonell arbeidsdeling som i et ekteskap. Hun gikk ikke ut i arbeid før sønnen var nærmere 12 år gammel, og fordi kjøpet av Y ga familien behov for større inntekter.

B har benyttet sin inntekt til forgjengelige verdier, mens A har dekket utgifter knyttet til bolig og bil, og på den måten opparbeidet seg formue. Overskuddet ved salget av Y er et produkt av felles innsats. Den gaven A mottok fra sine foreldre i forbindelse med overskjøtingen av X I og II, må anses liten. Avgjørelsen i Rt-1984-497 gjaldt et forholdsvis kortvarig samliv.

Ved fastsettelse av sameieandelen må man ta utgangspunkt i sameieloven hovedregel om like deler, jf NOU 1980:50 side 21.

Subsidiært gjør B gjeldende at hun har krav på vederlag fordi hennes økonomiske og praktiske innsats har gjort det mulig for A å øke sin formue. Et slikt krav er begrunnet i alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og rimelighetsbetraktninger, jf Rt-1984-497. Den forsikringsutbetalingen B har mottatt, skal dekke tap i fremtidig erverv, og er uten betydning for sameiespørsmålet, jf også regelen i ekteskapsloven §58.

B har lagt ned slik endelig påstand:

Prinsipalt:

1. Eiendommen gnr. 4, bnr. 21 i Stange, og innbytteverdi av Mazda 626 LX Sedan med reg.nr. BN - - - Kr. 175300 ligger i sameie mellom B og A med en sameiepart på 50% til hver.

Subsidiært:

1. A betaler til B, vederlag fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 300000,00 med tillegg av 15% rente p.a. fra 01. mars 91 til 1/1.94 og deretter 12% rente p.a. til betaling finner sted.

I begge tilfelle:

2. B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten, det offentlige for herredsretten.

Lagmannsretten er under dissens kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Flertallet, lagdommer Bøhn og ekstraordinær lagdommer Moe, bemerker:

Saken gjelder et samboerforhold som har vart i 44 år. Dersom partene hadde vært gift, ville hovedregelen være at den nettoformuen, utenom arv og gave, som ektefellene hadde ervervet under ekteskapet, skulle deles likt mellom dem med mindre de hadde inngått ektepakt om noe annet, jf ekteskapsloven §58 flg. Lovgiveren har altså sett det som den rimeligste løsningen at et slikt fellesskap som utgangspunkt gir partene like stor rett til nettoformuen. Rimelighetsgrunner kunne tale for en tilsvarende regel for samboerforhold, men det er etter lovgivningen og rettspraksis på det rene at den formelle forskjellen på ekteskap og samboerskap får rettslig betydning. Et langvarig samboerforhold gir ikke i seg selv grunnlag for noe krav om likedeling. Det er videre på det rene at samboerforholdet i seg selv heller ikke etablerer noe sameie i formuesgjenstander som erverves mens det består. Sameie oppstår ved avtale eller annen rettsstiftende kjennsgjerning, jf Rt-1984-497.

Flertallet legger til grunn at A har arbeidet som møbeltapetserer og snekker. Man forstår det slik at han i perioder har hatt tilfeldig arbeid, og at han også i noen perioder har vært uten arbeid. Fra 1974 til 1983 var han ansatt som snekker i Moelven bruk, fram til han fikk hjerteinfarkt. Etter dette har han vært uførepensjonert. B var hjemmeværende fram til familien flyttet til Y i 1959. Fra da av har hun vært i arbeid ved Østlandske Vanførehjem i Ottestad som assistent fram til et arbeidsuhell i 1988, så å si hele tiden i full stilling. Det foreligger bare opplysninger om partenes inntektsforhold i form av selvangivelser for perioden 1981 til 1991 for så vidt gjelder B, og for 1984 til 1991 for så vidt gjelder A. I denne perioden har Bs inntekter vært høyere enn A s, ettersom sistnevnte har hatt uførepensjon. Det er ikke grunnlag for å anta at den ene av partene har hatt noen vesentlig høyere inntekt enn den andre i perioden 1959 til 1984.

Flertallet legger videre til grunn at partene har hatt felles økonomi, for så vidt som de har fordelt utgiftene seg i mellom. Det har imidlertid ikke skjedd noen sammenblanding av midler. Det er godtgjort, og synes heller ikke omtvistet, at partene fullt ut hver har rådet over sine inntekter. De har ikke hatt noen felles konti, og har forklart at de var helt ukjent med den andre partens formuesforhold, inntekter og selvangivelser. A har dekket alle løpende utgifter til hus, herunder avgifter, brensel, strøm og telefon, foruten alle utgifter til bilhold. B har dekket alle utgifter til mat for familien, samt, så vidt flertallet forstår, utgiftene til sønnens underhold. Partene har selv kjøpt og betalt sine egne klær. Større formuesgjenstander har partene kjøpt hver for seg av sine egne penger. Dette illustreres ved at B etter samlivsbruddet har fått utlevert et kjøleskap, en vaskemaskin, en mikrobølgeovn og diverse annet løsøre som partene synes å være enige om at det er hun som har kjøpt og betalt. Det er også enighet om at en parabolantenne, som fortsatt er på eiendommen, tilhører henne. A har beholdt et fjernsynsapparat og noe møblement, foruten bilen, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor.

Det foreligger ingen avtale mellom partene om formuesfordelingen, og heller ikke stilltiende forutsetninger om deling av formuen.

Det er ikke grunn til å gå inn på forholdene omkring anskaffelsen og salget av eiendommen - - - i 1950-årene. Det må legges til grunn, og synes heller ikke omtvistet, at overskuddet fra dette salget var brukt opp da eiendommen Y ble anskaffet. Eiendommen, som var øvre del av en horisontalt delt tomannsbolig, sto i As navn. Det formelle eierforholdet er ikke avgjørende for spørsmålet om sameie, men etter flertallets mening er det ikke forhold som kan gi B noen andel i eiendommen. Boliglånet i Husbanken var på 22500 kroner. Renten var 3 prosent pr år, og det ble ikke betalt avdrag i tiden fram til eiendommen ble solgt. Tomten ble anskaffet for 1400 kroner, som A lånte av sin far, og som han senere betalte tilbake. Videre ble byggingen finansiert ved et tilleggslån på 5600 kroner, som ble ytet til A og i realiteten var et tilskudd fra det offentlige. I tillegg ble det skutt inn vel 3000 kroner i kontanter, et beløp flerrtallet legger til grunn at A betalte av oppsparte midler. I tillegg kom egeninnsats, verdsatt til vel 5000 kroner, som i sin helhet er utført av A. Samlede kostnader for As halvpart av boligen var vel 36000 kroner. Flertallet kan ikke se at B her bidro til anskaffelsen på en slik måte at hun etablerte noen sameieandel. Det er på det rene at de kontante midlene som ble skutt inn var A s penger, og flertallet kan ikke se at det er holdepunkter for å etablere noen eierandel som følge av at B i årene før hadde vært hjemmeværende med ansvar for partenes sønn.

Boligen ble solgt i 1973 for 80000 kroner. Ved siden av utgifter til bilhold mv som nevnt ovenfor, betalte A i denne tiden gjennomsnittlig 500 til 800 kroner pr år i boutgifter i form av renter på husbanklånet. A har altså betalt "husleien", uten at det har skjedd noen formuesøkning i form av nedbetaling på pantegjelden. Flertallet finner det derfor klart at overskuddet ved salget av Y i 1973, ca 57000 kroner, i sin helhet tilhørte A. Beløpet kan ikke sies å være skaffet til veie ved felles innsats, og det er heller ikke grunnlag for å si at denne formuesøkningen på As hånd er gjort mulig som følge av den fordelingen av økonomiske byrder som partene fram til da hadde gjennomført. Begge parter var i denne perioden i lønnet arbeid. Selv om det må legges til grunn at B hadde det vesentlige av den faktiske omsorgen for sønnen, er det etter flertallets mening heller ikke grunnlag for å anse formuesøkningen mulliggjort av denne arbeidsdelingen. Sønnen var nærmere 12 år da B gikk ut i arbeidslivet i 1959.

A fikk skjøte på foreldrenes eiendom X I og II i 1972. Foreldrene hadde kjøpt den i 1935. Meningen var at foreldrene fortsatt skulle bo der så lenge de kunne, og overtakelsen medførte ingen utlegg for A. Foreldrene ble imidlertid svekket raskere enn ventet, og måtte flytte fra eiendommen i 1973. De døde begge to i 1974. A har ført eiendommen opp i sin selvangivelse.

Kjøpesummen for eiendommen besto i utløsing av As søsken og deres arvinger i 1974 med til sammen 28000 kroner, som flertallet legger til grunn at A hadde spart opp. De forbedringene som ble gjennomført før familien flyttet inn, anses i sin helhet dekket ved overskuddet på salget av Y og en betydelig egeninnsats fra As side. Selv om det legges til grunn at B har stått for det praktiske husarbeidet, kan dette ikke være tilstrekkelig til å anse oppsparingen av midler til utløsing av søsknene som skaffet til veie ved felles innsats, og heller ikke som muliggjort gjennom partenes arbeids- og utgiftsfordeling. I denne sammenheng bemerkes at partenes sønn var 20 år i 1967.

Den verdistigningen eiendommen har hatt fram til samlivsbruddet, og som blant annet har vist seg gjennom As salg av X II i 1987 for 180000 kroner, tilhører dermed i sin helhet A. Etter dette må A etter flertallets mening frifinnes for Bs krav om medeiendomsrett i boligeiendommen. Det følger av det som er sagt ovenfor at flertallet heller ikke kan se at det er grunnlag for noe vederlagskrav fra hennes side.

B gjør også gjeldende eiendomsrett til salgsbeløpet for en Mazda 1989-modell, som A kjøpte ny for 168000 kroner. Bilen er solgt. Flertallet legger til grunn at kjøpet ble finansiert ved innbytte av bil som ble verdsatt til 30000 kroner, noe oppsparte midler, og 80000 kroner som stammet fra salget av X II i 1987. Som nevnt var den reelle kjøpesummen for denne tomten 180000 kroner, og det tok noe tid å inndrive restbeløpet hos kjøperen. I påvente av at dette skulle gå i orden, ba A om å få låne det han manglet for å kjøpe bilen, 30000 kroner, av B, noe hun sa seg villig til. Ettersom hennes mor hadde kontante penger liggende, fikk A låne av disse pengene i stedet for at B tok dem av sine sparepenger. A betalte lånet tilbake da han fikk restoppgjør for salget av tomten. Etter dette må bilen anses anskaffet av A for hans egne midler, uten at det er rom for noen sameeieandel for B eller noe vederlagskrav fra henne. Flertallet viser for så vidt til bemerkningene ovenfor.

Mindretallet, rettens formann, lagdommer Nygard er kommet til at vilkårene for etablering av et tingsrettslig sameie i bolig og bil er oppfylt.

B og A flyttet sammen i 1947. B var gravid. Fellesbarnet C ble født xx.xx.1947. B sluttet i lønnet arbeid da partene flyttet sammen og var hjemmeværende til C var 12 år gammel. Fra 1959 til 1988, da hun kom ut for en arbeidsulykke, arbeidet hun som assistent på Østlandske Vanførehjem, så og si hele tiden i full stilling, og var da dobbeltarbeidende. Mindretallet legger som flertallet til grunn at partene i tidsrommet 1959-1974 hadde omtrent samme inntekt og legger videre til grunn at A fra 1974 til 1983 hadde noe høyere inntekt enn B - han var da snekker ved Moelven bruk, mens B fra 1983 til 1988 tjente mer enn A, etter at denne hadde fått infarkt i 1983 og gikk over på uføretrygd.

Mindretallet legger videre til grunn at B ved avslutningen av fellesskapet i 1991 bare hadde igjen 19000 kroner av sine inntekter.

Mindretallet tar således utgangspunkt i at B i løpet av 44 års samliv var omsorgsperson i hjemmet til fellesbarnet var 12 år gammelt og deretter i det vesentlige har hatt samme inntekter som A. Bortsett fra bankinnskuddet på 19000 kroner har hun brukt hele livsinntekten på den felles husholdning. Mindretallet finner ikke å kunne legge til grunn at den økonomiske støtte B har gitt C etter at lovens forsørgelsesplikt var bortfalt, har utgjort vesentlige beløp samlet sett. Partenes personlige forbruk, herunder deres anskaffelser av innbogjenstander, har etter mindretallets oppfatning vært av noenlunde samme omfang.

En del av utgiftene til bolig og bil har A vært i stand til å finansiere ved oppsparte midler. Mindretallet viser til og legger til grunn de forhold som er omhandlet i flertallets bemerkninger om As egne midler ved byggingen på Y, side 12 ovenfor, As utløsning av de øvrige arvinger i 1974 3 og finansieringen av en bil i 1989 4. Sparemidlene som her er nevnt utgjør alene ca 4500 1959-kroner, 28000 1974-kroner og 30000 1989-kroner. Mindretallet legger videre til grunn at A i en viss utstrekning også utover dette har brukt oppsparte midler til forøkning av den formue bolig og bil kom til å representere.

A har gjort en betydelig arbeidsinnsats ved bygging, forbedring og vedlikehold av boligen.

Avgjørende for mindretallet er at As sparing og egeninnsats for en del må anses muliggjort av Bs økonomiske innsats. Før B igjen gikk ut i arbeidslivet i 1959 tok hun ansvaret for hjem- og omsorgsoppgaver. Dette frigjorde tid for A, som han kunne nytte til egeninnsats under byggingen av Y og påbyggingen av X. Etter 1959 sto B alene ansvarlig for husholdningen, etter det opplyste også for anskaffelse av klær og dekning av andre løpende oppfostringsutgifter til C . Hennes innsats går etter mindretallets vurdering langt ut over det hennes andel av forsørgelsesplikt innen familien tilsier. B brukte opp sine midler, mens A fant muligheter til oppsparing. Mindretallet ser ingen grunn til å betvile Bs forklaring om at en del av bakgrunnen for hennes gjeninntreden i arbeidslivet i 1959 nettopp var behovet for kontantinntekter i forbindelse med etableringen på Y.

Mindretallet legger til grunn at partene i samsvar med vanlig skikk og bruk på den tid fellesskapet ble etablert og senere, hadde en klar felles oppfatning av hensiktmessigheten ved en slik arbeidsdeling og et slikt utgiftsansvar som er beskrevet foran. Partene levet sammen som ektefolk og innrettet seg som andre familier i miljøet.

En slik felles forståelse og situasjonsoppfatning må etter mindretallets vurdering sidestilles med stilltiende avtale og være tilstrekkelig som rettstiftende kjennsgjerning, jf Rt-1984-497. Etter bevisførselen må mindretallet legge til grunn at de to parter i saken ikke hadde for vane å drøfte fellesanliggender verbalt eller opptre formelt; de fant frem til et praktisk livsmønster uten mye ordbruk. I et slikt miljø kan det etter mindretallets mening ikke kreves avtaleform for at et økonomisk fellesskap som kan medføre tingsrettslig sameie, skal anses etablert.

Legger man, som mindretallet gjør, til grunn at B har gjort en økonomisk innsats for fellesskapet som både direkte har tilført fellesskapet verdier og lettet As oppsparing og egeninnsats, og dette har skjedd i reell samforstand, må konsekvensen etter mindretallets oppfatning bli at formuesgoder anskaffet til fellesskapet inngår i det tingsrettslige sameeie uten hensyn til hvem som har betalt det enkelte gode. En slik løsning har også rimelighet for seg, jf ekteskapsloven ordning. Det synes for mindretallet unaturlig i saker av denne art å vurdere formuesgodene hver for seg, til det er den økonomiske sammenheng mellom familiegoder for kompleks, med kryssfinansiering og felles spareressurskilder. Resultatet her i saken ville imidlertid bli det samme om man så godene enkeltvis.

Det gjenstår for mindretallet å vurdere sameieandelene. Partene må da anses å stå likt i kontantinnsats. A har mottatt gaver og arv av ikke uvesentlig omfang og har gjort en stor og verdifull egeninnsats. Verdistigningen på den faste eiendom må godskrives partene forholdsvis. Mindretallet setter etter dette Bs andel skjønnsmessig til en firedel.

Mindretallet er enig i flertallets omkostningsavgjørelse, men viser for sin del i hovedanken til tvistemålsloven §174.

Bs krav i forbindelse med innbo og løsøre er frafalt under ankeforhandlingen.

As anke har ført fram, og han har vunnet saken. Bs motanke har vært forgjeves. Etter omstendighetene og på grunn av den tvilen som har foreligget i saken finner flertallet at saksomkostninger likevel ikke bør ilegges for noen instans, for så vidt gjelder hovedanken i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd og for så vidt gjelder motanken i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd.

Domsslutning:

1. A frifinnes.

2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.