LE-1994-1419

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom og Kjennelse
Dato:	1995-06-06
Publisert:	LE-1994-01419
Stikkord:	Omsorg
Sammendrag:
Saksgang:	Drammen byrett Nr. A 2655/1993 - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01419 A - Anket til Høyesterett - Nektet fremmet, se Høyesterett HR-1995-00611K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Wenche Nordtømme, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Hans Lyder Haare, Drammen).
Forfatter:	1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Sveinung Koslung
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §35, §38, Tvistemålsloven (1915) §180

A, født xx.xx.1952, engelsk statsborger, og B, født xx.xx.1963, norsk statsborger, giftet seg 22 juli 1989 i England. I ekteskapet er der ett barn, C, født xx.xx.1991. A, som er utdannet som reklamefotograf, kom til Norge i 1978. Han oppholdt seg i årene 1983-1986 og fra juli 1990 til september 1991 i England, men har for øvrig, bortsett fra kortere opphold i sitt hjemland, bodd i Norge. B dro i mars 1991 til England med sikte på å bosette seg der, men returnerte i juni s.å. Hun har grunnkurs, drakt og søm, på den videregående skole. Hun ble arbeidsledig ved årskiftet 1990/91. A har vært arbeidsledig siden sommeren 1990. I mars 1993 fikk B arbeid innen sitt fag i Ds firma, og fra april 1994 har hun arbeidet i Norsk møbelsenter. Frem til det tidspunkt hun fikk arbeid, var hun hjemmeværende. I tiden etter har A vært hjemme og passet sønnen.. Høsten 1993 dro han imidlertid til England hvor han var i ca 1 måned. B flyttet ut av ektefellenes fellesbolig i november 1993. Etter dette tidspunkt har A hatt den daglige omsorg for C.

Ved stevning av 6 desember 1993 reiste A sak mot B med påstand om dom for separasjon og at han skulle tilkjennes foreldreansvar og den daglige omsorg for C. Videre påsto han at B skulle dømmes til å betale oppfostringsbidrag for C samt selv å bli tilkjent bruksretten til partenes siste felles bolig i Drammen. I tilsvaret nedla B likelydende påstand om separasjon. Hun gjorde videre krav på å bli tilkjent foreldreansvaret og den daglige omsorg for sønnen og på oppfostringsbidrag for C fra A. Endelig påsto hun seg tilkjent bruksretten til partenes felles bolig. Drammen byrett avsa den 18 mars 1994 dom med slik domsslutning:

1. B og A separeres.

2. B tilkjennes foreldreansvaret for C, født xx.xx.1991, og dessuten den daglige omsorg for sønnen.

3. A dømmes til å betale underholdsbidrag på kr 1195 - ett tusenetthundredeognittifem - kroner pr. måned for C til B fra 01. april 1994.

4. B tilkjennes retten til å fortsette leieforholdet til leiligheten i X-veien 118 A i Drammen.

5. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger.

A har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C født xx.xx.1991.

2. A skal ha den daglige omsorgen for C.

3. B betaler oppfostringsbidrag fastsatt etter gjeldende retningslinjer.

4. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.

B har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C født xx.xx.1991.

2. Punkt nr. 2 om daglig omsorg og punkt nr. 3 i Drammen byretts dom av 18. mars 1994 stadfestes.

3. B tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.

Etter at byrettens dom var avsagt inngikk partene den 9 mai 1994 slik foreløpig avtale angående sønnen C:

1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C født xx.xx.91.

2. Så lenge C bor sammen med A, skal B ha samvær med sønnen hver tirsdag og onsdag fra kl. 17.00 og til leggetid, annenhver weekend fra fredag kl. 17.30 til mandag kl. 11.30.

I den uke hvor B ikke har weekendsamvær med sønnen, skal hun dessuten ha samvær med C fredag fra kl. 17.00 og til leggetid.

3. B skal ha første weekendsamvær fredag 20. mai d.å.

Som det fremgår av avtalen og partenes påstander er det enighet om at foreldreansvaret for C skal være felles. Leieforholdet i X-veien 118 A i Drammen ble avviklet i juni 1994, og bruksretten til felles bolig er ikke lenger gjenstand for tvist.

Ankeforhandling ble holdt 26. og 27. april 1995 i Drammen. Begge parter møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. A hadde bistand av tolk, Linda Sivesind. Den oppnevnte sakkyndige, Per Olav Næss, overlege ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, møtte og forklarte seg i tilknytning til sakkyndig erklæring avgitt 20. desember 1994. Tre vitner møtte og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Under ankeforhandlingen krevde A foreløpig avgjørelse av spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorgen for C og nedla i den forbindelse slik påstand:

1. A skal inntil rettskraftig avgjørelse foreligger i hovedsaken ha den daglige omsorgen for C, født xx.xx.91, herunder rett til å ta C med til England.

2. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse av hovedsaken.

B krevde også midlertidig avgjørelse og nedla i den forbindelse slik påstand:

1. B skal inntil rettskraftig avgjørelse i hovedsaken foreligger ha den daglige omsorgen for C.

2. Avgjørelsen av omkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken.

Den ankende part hevder at byretten har tatt feil såvel i bevisbedømmelsen som i rettsanvendelsen og har for øvrig ved sin prosessfullmektig, advokat Wenche Nordtømme, i det vesentlige anført:

Det kan i dag legges til grunn at A skal flytte tilbake til England og at han ønsker å bosette seg der sammen med C, nærmere bestemt på sitt opprinnelige hjemsted, Broadstairs i Kent. B bor i dag på hybel hos sine foreldre. Hun har hatt et samboerforhold med sin arbeidsgiver D, men dette er opphørt, og det er noe uvisst hvor hun vil bosette seg i Drammensområdet. Fra november 1993 har A hatt eneomsorgen for C. I samsvar med den inngåtte avtale har samværsordningen fungert relativt tilfredsstillende i denne periode. A mener selv at C er mest knyttet til ham. Ut fra den oppfatning som den sakkyndige, overlege Næss, har gitt uttrykk for, erkjennes imidlertid at partene står likt når det gjelder evnen til å dra omsorg for C. Det kan videre legges til grunn at guttens tilknytning til sin far og mor er noenlunde lik.

Utgangspunktet for den vurdering som lagmannsretten skal foreta, blir da å velge "det minste onde", slik den sakkyndige har gitt uttrykk for. Ved vurderingen må Cs leveforhold om han blir hos sin far, sammenholdes med det miljø som han vil få i tilknytning til B og hennes slektninger. Spørsmålet om skifte av miljø blir da et sentralt vurderingstema. Det må sondres mellom indre og ytre miljø. Ut fra sitt alderstrinn vil det indre miljø, betegnet ved den som har den daglige omsorg, og i dette tilfelle båndet til far måtte tillegges størst vekt. Siden behandlingen i byretten er det familiære nettverk i England mer klarlagt og vil for C innebære muligheter for oppvekst under stabile forhold. Det bør vises varsomhet med å bestemme miljøskifte knyttet til endringer i de daglige rutiner. For en så liten gutt som C vil ytre endringer ha mindre betydning. Riktignok vil flytting innen Drammensområdet trekke i Bs favør, men dette moment svekkes nettopp på grunn av Cs alder.

Uansett skal kontakten med mor opprettholdes. A er seg sterkt bevisst betydningen av dette og vil legge forholdene til rette på best mulig måte. C har kontakt med As far og andre slektninger i England. Generelt må legges til grunn at England og Norge gir like gode oppvekstvilkår. A vil også sørge for at C blir fortrolig med norsk språk og kultur, og har også forberedt tiltak med dette for øye. Ut fra mors til dels negative holdninger overfor A er det grunn til å tro at A vil være mest motivert for å sørge for at C beholder kontakten med den annen av foreldrene.

Med de kommende år for øye er det også av viktighet å sørge for at C som gutt får dekket sitt behov for farskontakt. A har vært en usedvanlig stimulerende omsorgsperson for C og har sosialt gode egenskaper. Hvordan situasjonen vil være med B som omsorgsperson er ikke kjent. I dette ligger ikke at B kan belastes manglende interesse for å stimulere C intellektuelt.

Det er vist til Rt-1973-1396, Rt-1985-729. Videre er vist til Innst.O.nr.30 (1980-81) side 14 samt til Backer: Kommentarutgave til barneloven side 216.

Ankemotparten hevder at byrettens dom er riktig og har ved sin prosessfullmektig, advokat Hans Lyder Haare, i det vesentlige anført:

I perioden etter Cs fødsel hadde B det daglige stell inntil hun fikk arbeid i mars 1993. Fra da av tok hun seg av morgenstell og kveldsstell etter endt arbeid. Til tross for sitt langvarige opphold i Norge lærte A seg ikke norsk. Hans manglende ferdigheter påvirket over tid forholdet mellom partene. B måtte ta de tyngste takene når det gjaldt praktiske gjøremål for å få livet til å gå. På sin side var A i mot at hun tok arbeid. Han mente at de kunne leve på trygd. Etter samlivsbruddet ba A om å få beholde C en ukes tid, men kom til å beholde ham også i fortsettelsen. Man fant midlertidig frem til en ordning som innebar at B kom hjem til A og tok kveldsstellet. Dette ble så slitsomt for partene at ordningen i stedet ble erstattet av den som ble avtalefestet. Kontakten mellom B og C går således langt utover det som karakteriserer vanlig samvær. Dette har resultert i at partene hver for seg har en tilknytning av omtrent samme styrke til C. Det er enighet om at begge er skikket for å ha omsorgen for gutten, og de stiller temmelig likt når det gjelder spørsmålet om hvem som bør få den daglige omsorg.

Begge foreldre stimulerer C, men på forskjellig måte. B har forutsigelige utsikter med hensyn til arbeid, inntekt og bolig og hun representerer et godt nettverk. Hun har far, mor og flere halvsøsken i nærheten, alle med god kontakt med C. Hun vil også kunne få barnehageplass.

På bakgrunn av den kontakt B har med C, vil flytting til England være et større inngrep enn skifte av omsorgsperson. Flytting vil måtte innebære en bastant atskillelse av mor og barn. For A bør konsekvensen av at han velger å flytte til England være at han gir avkall på den daglige omsorg. As situasjon og fremtid er usikker. Han har vist uttalt mangel på initiativ, og den faglige dyktighet som han berømmes for, har ikke medført konkrete forbedringer i livssituasjonen. A tar sikte på å overta en forretning, som han må betale 95000 for, i en ukjent bransje. Det må antas å knytte seg betydelig usikkerhet til utsiktene for så vidt.

Når det gjelder miljøskifte vil en endring i omsorgssituasjonen ikke by på noe stort problem for C. C har flyttet fire ganger i Drammen. Skifte av miljø i Drammensområdet kan ikke få noen betydning. Kontakten med mormor er tett og god. Derimot har Cs kontakt med sin farfar langt mindre styrke. Det er i Norge, ikke i England, C har sitt miljø, og dette bør tillegges avgjørende vekt. Ved flytting til England vil kontakten med norsk kultur bli brutt. De planer A har om å videreutvikle Cs ferdigheter i norsk og stimulere hans tilegnelse av norsk kultur, må antas å vike for de daglige erversmessige krav han vil bli stilt overfor. I Norge vil C ha de beste forutsetninger for å utvikle sine ferdigheter i engelsk og dyrke kjennskapen til engelsk kultur. A har valgt å flytte til England. Dersom han får omsorgen for C vil dette måtte medføre et brudd med mor.

Det er ingen holdepunkter for å anta at B vil hindre C i å opprettholde kontakten med sin far.

Det er vist til Rt-1973-1001 og Rt-1974-1343.

Lagmannsretten bemerker at saken foreligger i en noe annen skikkelse enn for byretten, idet partene er enige om at de skal ha felles foreldreansvar for C. Begge parter har for øvrig erklært at samvær mellom C og den av partene som ikke får den daglige omsorgen, forutsettes løst i minnelighet. Spørsmålet om retten til å fortsette leieforholdet i partenes siste felles bolig i X-veien 118 A i Drammen er ikke lenger aktuelt. Det gjenstår da å ta standpunkt til hvem av foreldrene som skal ha den daglige omsorgen for C og til spørsmålet om oppfostringsbidrag. Under ankeforhandlingen har videre hver av partene begjært midlertidig avgjørelse av omsorgsspørsmålet.

Partene er enige om at begge er skikket til å dra omsorg for C. Den sakkyndige, overlege Næss, har gitt uttrykk for samme oppfatning, og som byretten legger lagmannsretten dette til grunn. Det kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke finnes holdepunkter for at den ene av foreldrene på avgjørende måte er bedre skikket som omsorgsperson enn den annen. De er imidlertid forskjellige av personlighetstype og vil i samsvar med dette tilføre C ulike livskvaliteter. I tillegg vil det ytre miljø i form av slekt, kamerater og skolegang bli preget i forskjellig retning avhengig av hvem som får omsorgen. Det er således nå på det rene at A har bestemt seg for å bosette seg på sine hjemtrakter i England og ønsker å ta C med dit. Dersom B får omsorgen, vil også dette medføre flytting for C, men innenfor et sterkt begrenset geografisk område, som han er fortrolig med.

Som anført av den sakkyndige legger lagmannsretten til grunn at hver av foreldrene er sterkt emosjonelt knyttet til C, som på sin side vil ha vedvarende behov for kontakt med dem begge. Ved avgjørelsen av hva som er best for gutten, må man også ha for øye at behovet for samvær med mor og far vil kunne variere avhengig av alder. I denne forbindelse er det også av viktighet at han kan forholde seg til en farsfigur.

Fra den sakkyndiges skriftlige erklæring, som er utdypet under forklaringen for lagmannsretten, hitsettes:

Det er videre den sakkyndiges oppfatning at en fremtidig løsning hvor foreldrene blir boende i hvert sitt land, også vil være en svært åpenbar tapssituasjon for fellesbarnet C. Dersom han flytter med faren til England, vil han tape sin norske identitet og tilknytning til sin norske familie, hvor han er godt etablert. Dersom moren får omsorgen og faren flytter til England alene, vil han tape en svært viktig omsorgsperson som han har hatt nær kontakt med, spesielt de siste 2 årene. Det er slik den sakkyndige har observert det, en tett og stimulerende relasjon mellom far og sønn og en daglig omsorgssituasjon uten farens tilstedeværelse vil åpenbart være et tap for sønnen.

Lagmannsretten står derfor, etter den sakkyndiges skjønn, overfor en valgsituasjon som vil innebære en betydelig belastning for barnet, uansett hvilken løsning som velges. Slik de faktiske forhold er fremstilt for den sakkyndige, vil C få en god oppvekstsituasjon i England dersom de planer faren har angitt blir realisert. Dersom C blir boende i Norge, blir han værende i kjente omgivelser og beholde kjente relasjoner til det nettverk han til dags dato har levet i. Selv om de voksne partene fremstiller en reell verdikonflikt mellom de ulike alternativer, kan ikke den sakkyndige fra sin posisjon, hevde at det ene alternativet er klart bedre enn det annet. Det må avslutningsvis bemerkes at en omsorgssituasjon for C i Norge er oversiktlig og kjent, mens en fremtidig omsorgssituasjon i England vil måtte inneholde en del usikre elementer.

Hva en fremtidig oppvekstsituasjon i England angår, finner lagmannsretten at det knytter seg en ikke ubetydelig usikkerhet til de planer A har skissert med sikte på å bygge opp en forretningsvirksomhet i tillegg til at han også vil forsøke å få oppdrag som fotograf. As far, som C har kontakt med, vil kunne representere et ankerfeste for gutten i nye omgivelser. Det familiære nettverk må for øvrig antas å bli noe svakere enn C vil kunne dra nytte av i Norge, hvor han har en mormor som vil kunne stille opp som dagmamma og hvor han også vil kunne få kontakt med mors halvsøsken og deres barn.

Begge foreldre har gitt uttrykk for at de ønsker å stimulere C - som idag behersker begge språk godt - slik at han utvikler ferdigheter også i det språk som ikke blir hans daglige talemål og innforlive ham i den kultur som dette språk er bærer av. Lagmannsretten finner at Cs muligheter for å innforlive seg i det annet lands kultur og språk dersom han bor hos mor, vil være bedre enn tilfelle vil være dersom han flytter med sin far til England. Det må antas at A vil måtte bruke en stor del av sine krefter og sin tid på å legge det materielle grunnlag for en tilværelse sammen med C i Broadstairs. På bakgrunn av at A har vært arbeidsledig i meget lang tid og som nevnt hovedsakelig tar sikte på å etablere seg i en annen bransje enn han er utdannet for, antar lagmannsretten at usikkerheten med etablering i England vil være større enn den sakkyndige har gitt uttrykk for. På den annen side synes B å ha gode utsikter til å skape stabile leveforhold i Drammen.

Lagmannsretten legger i samsvar med den sakkyndiges oppfatning til grunn at tap av A som omsorgsperson for C vil være smertefullt og dessuten medføre at han mister den betydelige stimulans som samvær med faren har gitt ham både intellektuelt og følelsesmessig. Tilsvarende vil savnet av hyppig samvær med mor innebære en belastning for ham. Lagmannsretten finner her å kunne bygge på den sakkyndiges vurdering, sammenholdt med det som for øvrig er opplyst.

Den sakkyndige har ikke trukket noen konklusjon, men understreket at den løsning som velges uansett vil være en belastning for C. Lagmannsretten har etter en samlet vurdering kommet til at B bør få omsorgen for gutten. Det er da lagt vekt blant annet på hans forankring i Norge tross de sterke impulser han har fått fra England gjennom sin far. Bortsett fra noen kortere opphold i England har C hele tiden bodd i Drammen. Det må videre antas at C med hjemsted i Norge lettere vil kunne bevare og utvikle ferdigheter i engelsk og kjennskap til engelsk kultur enn vice versa. Uansett vil det være av avgjørende betydning for Cs fremtid at begge foreldre på best mulig måte legger forholdene til rette for hyppige samvær mellom C og den annen.

I samsvar med lagmannsrettens standpunkt bør A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til B i samsvar med gjeldende forskrifter om "Fastsetjing av fostringstilskot" av 20 mars 1989 med senere endringer. A har i dag en inntekt på 7000 kroner pr. måned brutto inklusive barnetrygd og stønad til enslige forsørgere. I dette beløp inngår 980 kroner pr. måned i bidrag fra B og barnetrygd med 1770 kroner pr. måned. Han regnet med i mai 1995 å kunne disponere en kapital på 110000 kroner. Netto kapitalinntekt kan etter dette ikke antas å overstige 10000 kroner pr. år. På bakgrunn av de foreliggende opplysninger fastsettes oppfostringsbidraget skjønnsmessig til 400 kroner pr. måned, jf forskriftenes §4b.

Lagmannsretten kan ikke se at Cs situasjon idag tilsier at denne endres før rettskraftig avgjørelse foreligger. Bs begjæring om dette tas derfor ikke til følge.

Anken har vært forgjeves for så vidt gjelder de spørsmål som har vært omtvistet i ankesaken. Lagmannsretten tiltrer byrettens omkostningsavgjørelse. Saken har vært vanskelig og har budt på betydelig tvil. Lagmannsretten finner derfor at hver av partene bør bære sine omkostninger, også for lagmannsretten, jf unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd.

Dommen og kjennelsen er enstemmige.

Domsslutning:

1. B og A skal ha felles foreldreansvar for C født xx.xx.1991.

2. B skal ha den daglige omsorg for C

3. A tilpliktes å betale oppfostringsbidrag med 400 -firehundre- kroner pr. måned for C fra den dag B overtar omsorgen.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.

Slutning i kjennelse:

Bs begjæring om overtakelse av den daglige omsorgen for C inntil rettskraftig avgjørelse foreligger, tas ikke til følge.