LE-1994-1983
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-03 |
| Publisert: | LE-1994-01983 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Nedre Romerike herredsrett Nr. 1928/93 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-01983 A. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Stein Hegdal) Motpart: Espen Cato Sund (Prosessfullmektig: Advokat Ole Edward Hagen) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Wilhelm Omsted, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Saken gjelder spørsmål om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Justisdepartementet avslo den 5. august 1993 søknad fra Espen Cato Sund om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Sund sa seg likevel ikke villig til å utføre militærtjeneste og staten tok den 3. desember 1993 ut stevning mot Sund for Nedre Romerike herredsrett med påstand om at vilkårene for fritak ikke er til stede.
Nedre Romerike herredsrett avsa den 13. juni 1994 dom med slik domsslutning: Vilkårene for å frita Espen Cato Sund, født xx.xx.72, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965, nr. 3 er til stede.
Staten har rettidig påanket dommen til lagmannsretten p. g. a. feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Espen Cato Sund har tatt til motmæle.
Om sakens nærmere enkeltheter vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 23. februar 1995. Sund møtte og avga forklaring. Ingen vitner ble hørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.
Den ankende part - staten v/Justisdepartementet - har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk gjort gjeldende:
Spørsmålet om vilkårene for fritak foreligger må avgjøres ut fra de vanlige sivilprosessrettslige prinsipper om bevisbyrde og ikke de som gjelder i straffesaker. Retten må således legge til grunn det faktum som anses mest sannsynlig. For øvrig vil slike regler av ulike grunner ha liten plass i denne type saker. I den grad en står overfor rettsanvendelsesspørsmål, vil det ikke være plass for bevisbyrderegler. Det kan ellers være grunn til å sondre mellom regler om bevisføringsplikt, hvilke krav som stilles til bevisenes styrke og hvem som skal ha en eventuell tvilsrisiko.
Det erkjennes at bevisføringsplikten i utgangspunktet ligger på staten. Tilbys bevis, kan søkeren ikke risikofritt forholde seg taus. Dette følger av Ofstad-dommen ( Rt-1974-674).
Lovens ordlyd indikerer at det ikke kan kreves overvekt av sannsynlighet for at fritaksvilkårene ikke foreligger. I denne sammenheng er vist til Hov "Rettergang i sivile saker" (1994) 434. Forarbeidene trekker i samme retning. Ved innføringen av loven i 1965 var siktemålet nettopp å overføre disse saker til behandling etter tvistemålsloven regler. Dette er uttalt i Ot.prp.nr.21 (1958) og i Ot.prp.nr.42 (1962-63). Spørsmål i den forbindelse ble tatt opp av en stortingsrepresentant og kommentert av formannen i justiskomiteen og statsråden, men det hevdes at de i første rekke var opptatt av bevisføringsplikten.
Av rettspraksis i tilknytning til spørsmålet om bevisbyrde, er - i tillegg til Ofstad-dommen - vist til Singsaas-dommen ( Rt-1979-1544), Sandberg-dommen ( Rt-1982-684) og en straffedom inntatt i Rt-1983-657. Bortsett fra Sandberg-dommen, gir de øvrige avgjørelser støtte for statens syn. Om Sandberg-dommen anføres at denne har begrenset betydning fordi det forelå dissens m. h. t. begrunnelsen og fordi merknaden om bevisbyrde trolig ikke var nødvendig for resultatet. Uttalelser i juridisk litteratur er det ingen grunn til å legge vekt på. Dels foreligger det misforståelse av hva som ble drøftet i Stortingsdebatten på 1960-tallet, og dels er uttalelsene begrenset til bevisføringsplikten.
Reelle hensyn taler for statens syn. Konsekvensene for den berørte er helt annerledes i en straffesak enn i en sivil sak. Generelt for fritakssaker gjelder for øvrig at det er oppstilt et strengt beviskrav, jfr. henvisningen i Hokstad-dommen ( Rt-1969-1285) til statsråd Gundersens innlegg i Stortinget i 1951.
Hva angår Sunds overbevisning, er påpekt at hans synspunkter ikke har endret seg vesentlig over tid. Han vil ikke bære våpen eller ha noen befatning med våpen, men grunnlaget for dette standpunktet er vagt angitt, og det er ikke forankret i religiøse eller politiske betraktninger. Han kan ikke betegnes som noen overbevist pasifist ettersom han vil godta en yrkeshær.
Av lovteksten kan ikke utledes noe krav om at bare pasifister kan fritas. Rettspraksis - Hokstad- og Singsaas-dommen - viser imidlertid at bare søkere med en klar pasifistisk innstilling skal fritas. Sund har ingen slik grunnholdning. Han nøyer seg med å konstatere at våpen og våpenbruk ikke passer for ham. Hans holdning til yrkeshær gir også grunn til å stille spørsmål m. h. t. om hans begrunnelse for å nekte militærtjeneste fyller lovens vilkår.
Uansett anføres at Sund ikke har en slik alvorlig overbevisning som loven krever. Det må være tale om et gjennomtenkt standpunkt og ikke bare følelsesmessig motvilje mot militærvesenet, jfr. dommer avsagt av Eidsivating lagmannsrett den 11. november 1992 og Agder lagmannsrett den 6. januar 1993. Sund kan ikke antas å ha noe slikt gjennomtenkt standpunkt. Dette kommer til uttrykk bl.a. i hans uklare forestillinger om hva en yrkeshær skal brukes til, hans manglende alternativer til dagens ordning, de mange andre grunner enn pasifisme han ga i politiavhøret og hans uttalelse om at han nok vil forsvare seg i en viss utstrekning dersom han blir utsatt for gatevold.
Den ankende part har nedlagt slik påstand: Vilkårene for å frita Espen Cato Sund, fødselsnummer xxxxxx-28785, for militærtjeneste i henhold til lov av 19. mars 1965 nr 3, er ikke til stede.
Ankemotparten - Espen Cato Sund - har ved sin prosessfullmektig i det vesentligste anført:
Fritaksvurderingen må knyttes til Sunds person og hans personlige egenskaper. Han er ingen spesielt intellektuell person. Dette må føre til at en ikke stiller for strenge krav til ham, jfr. NOU 1979:51 om verneplikt 268.
Vurderingen må ta utgangspunkt i Sunds oppfatning av hva han for egen del kan gjøre og hvilke aktiviteter nettopp han kan delta i. Det avgjørende er således om han kan delta i væpnet forsvar, og ikke hva han mener om andres forsvarsaktiviteter.
Sund er mest opptatt av sin egen situasjon og de nære forhold. Det kan ikke virke diskvalifiserende. Det er en tendens i tiden at militærnektere ikke lenger er like opptatt av politiske spørsmål og at de i mindre grad enn før støtter seg på et helhetlig syn. Dette må få betydning for hvilke krav som stilles til fritakssøkerens overbevisning.
Bevisbyrdereglene må være de samme som i strafferetten. For å konstatere at vilkårene for fritak ikke foreligger, må således kreves mer enn sannsynlighetsovervekt for at dette er tilfelle. Allerede lovens ordlyd gir holdepunkter for en slik slutning, jfr. de eksempler Hov nevner øverst på 434 i foran nevnte bok. Reelle hensyn peker i samme retning. Avslås søknaden tvinges vedkommende inn i det militære og dermed til eventuelt å ta liv. Rimelig tvil bør derfor komme søkeren til gode.
Forarbeidene til loven av 1965 viser at man ikke hadde til hensikt å forlate de bevisbyrderegler som fikk anvendelse så lenge sakene ble behandlet etter den militære straffelov. Dette kommer klart frem i statsrådens innlegg den gang. Det er ikke grunnlag for å hevde at han med sin uttalelse bare siktet til bevisføringsregler. Senere rettspraksis har bekreftet hvordan uttalelsen skal forstås, spesielt merknaden i
Sandberg-dommen som flertallet sluttet seg til. Det som uttales i Ofstad-dommen er uten interesse i denne sammenheng. Ofstad nektet å bidra til nærmere avklaring av hvorvidt vilkårene for fritak forelå. I en slik situasjon overføres bevisføringsplikten til søkeren.
Tidligere regjeringsadvokat Han M. Michelsens artikkel om politisk militærnekting i TfR 1971 klargjør rettstilstanden etter innføringen av loven i 1965. Han uttaler på 519 at hensikten med overføring av disse sakene fra behandling i straffeprosessrettslige til sivilprosessrettslige former ikke var å endre reglene om bevisbyrde; "Fremdeles skulle det være slik at det offentlige skulle ha bevisbyrden". En eventuell endring på dette punkt kan bare gjennomføres ved lov.
Sunds søknad om fritak hviler ikke på noen universell, helhetlig oppfatning, men noe slikt kreves heller ikke i henhold til loven. Overbevisningen trenger således ikke nødvendigvis ha noen spesiell forankring. Det avgjørende er hvordan den vernepliktige for egen del selv stiller seg til væpnet forsvar og våpenbruk. Sund har det grunnleggende syn at han ikke kan delta i et slikt forsvar og drepe noen. Standpunktet er reservasjonsløst.
Sunds tanker omkring en yrkeshær kan ikke virke diskvalifiserende. Helst så han at alle land nedla sine forsvar, men han erkjenner at dette ikke er realistisk i dagens situasjon. Han har derfor forståelse for at det finnes rasjonelle grunner for å opprettholde et væpnet forsvar, men han kan selv ikke tenke seg å gå inn i et slikt forsvar. Det kreves ikke - eventuelt med unntak for nektelse på politisk grunnlag - at han også må ta avstand fra andres våpenbruk, jfr. Michelsens artikkel 521. Vilkårene for fritak er derfor til stede.
Sund har opplyst at han kan tenke seg å yte motstand dersom han selv blir angrepet. Det vil imidlertid være tale om begrenset motstand som ikke går ut over rammene for ren nødverge. Det er videre ikke påvist at Sund har hatt noen vikarierende begrunnelse for å søke fritak. Allerede da han møtte på sesjon var han i alvorlig tvil m. h. t. om han kunne avtjene militærtjeneste. Etter nærmere vurdering kom han til klarhet, og han hadde med seg en ferdigskrevet søknad da han møtte frem i oktober 1992. Han søkte følgelig om fritak før han ble tildelt våpen.
Sund har hevdet sin overbevisning med troverdighet og styrke. Fra hans side er det ikke tale om noen impulshandling på følelsesmessig grunnlag. Det er ellers ingen grunn til å mistro ham fordi han ikke kan svare på alle spørsmål om bruk av vold i tenkte situasjoner. Sund er ikke politisk aktiv og han er ikke intellektuell av natur. Eventuell usikkerhet m. h. t. alvoret i Sunds overbevisning er uansett ikke større enn at den fanges opp av den tvil som skal komme ham til gode.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand: Nedre Romerike herredsretts dom av 13. juni 1994 stadfestes.
Lagmannsretten er kommet til at Espen Cato Sund ikke fyller vilkårene i §1 i lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner (militærnekterloven). For retten er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om hvilke bevisbyrderegler som gjelder i denne type saker. Lagmannsretten ser slik på saken:
Espen Cato Sund er født i 1972, han er uten annen utdannelse enn ordinær 9-årig grunnskole, og han er f. t. arbeidsledig. Han er ikke knyttet til foreninger eller organisert virksomhet av noe slag, og han har ikke spesielle fritidsaktiviteter ut over det som er vanlig for jevnaldrende.
Sund møtte på sesjon høsten 1990. Han var da i tvil om han skulle søke sivil tjeneste. Han krysset først av i rubrikken for sivil tjeneste, men det ble til at han satte strek over denne avkryssingen.
I februar 1991 ble han skadet i en trafikkulykke. Kort tid etter ble han innkalt til førstegangstjeneste. Han møtte frem i den tro at han ville slippe tjeneste p. g. a. skaden. Dette ble også resultatet idet han ble kjent midlertidig udyktig.
Etter innkalling møtte han på nytt i oktober 1992. Han hadde da bestemt seg for å søke om fritak, og han hadde også med seg en ferdigskrevet søknad. Straks etter ankomsten i leiren reiste han spørsmålet om fritak. Etter en samtale med feltpresten hjalp presten ham med å skrive en søknad som ble benyttet i stedet for den hadde med seg. Dagen etter ble han dimittert.
Den 21. desember 1992 avga han forklaring ved lensmannskontoret på hjemstedet. Han opplyste bl.a. at han søkte om fritak av "moralske pasifistiske grunner". Han beskrev seg som "ny-pasifist", og han avviste ikke all vold i konfliktsituasjoner. Videre uttalte han at han "vil ikke at Norges forsvar skal nedlegges, men gå over til en yrkeshær". Dette begrunnet han med at Norge med dagens ordning ikke vil kunne klare å forsvare seg overfor en stormakt. Han mente at forsvaret er for lite og at treningen er for dårlig. Derfor ønsket han å forlate vernepliktssystemet. Han ga ellers uttrykk for at han var uenig i den kjennelsesgrad han hadde fått, at forsvaret var for dyrt, og han opplyste at han ved en anledning hadde søkt om og fått utsettelse med avtjening av militærtjenesten fordi han hadde fått jobb.
Under ankeforhandlingen ga han i store trekk uttrykk for de samme synspunkter. For egen del er han helt motstander av militært forsvar, all form for våpentrening og våpenbruk og det å ta andre menneskers liv, noe som "ikke ligger for ham". Denne oppfatningen er blitt forsterket den senere tid etter at det har brutt ut krig i det tidligere Jugoslavia. Blir han selv angrepet, vil han helst forholde seg passiv, og i hvert fall ikke gripe til våpen. Ideelt sett bør alle land avvikle sine forsvar, men han erkjenner at det ikke er realistisk å regne med at noe slikt vil skje. For at Norge ikke skal bli et alt for lett offer for angrep fra andre land, bør Norge ha et forsvar i form av en yrkeshær. Skulle landet bli angrepet, mener han imidlertid at forsvaret ikke bør yte motstand.
For fritak etter militærnekterloven §1 kreves at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art. Dette er i rettspraksis, bl.a. Hokstad-dommen, utlagt slik at loven tar sikte på å beskytte den klart pasifistiske innstilling, hva enten den er religiøst, moralsk eller politisk begrunnet. Det sentrale i pasifismen er motstand mot vold og våpenbruk, og i særdeleshet det å berøve andre livet i alle situasjoner.
For egen del tar Sund uten reservasjoner avstand fra våpenbruk og - med unntak for rene nødvergesituasjoner - også fra voldsutøvelse mot andre. Lagmannsretten har i og for seg ingen foranledning til å sette hans utsagn til side og legger hans egen forklaring til grunn. Retten finner således at Sund tilkjennegir en slik pasifistisk grunninnstilling som kan gi grunnlag for fritak. Lagmannsretten er videre enig med herredsretten i at Sunds tanker om yrkeshær og det forhold at han eventuelt kan akseptere at andre bruker våpen, ikke kan virke diskvalifiserende, jfr. Michelsens artikkel 520-521. Sunds standpunkt er ikke politisk motivert og han ser helst at alle land avvikler sine forsvar. I tillegg har han uttalt at en eventuell norsk yrkeshær bør legge ned våpnene dersom landet blir angrepet.
Spørsmålet blir så om Sunds standpunkt innebærer at han vil komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning dersom han pålegges å avtjene militærtjeneste. I denne sammenheng vises til Michelsens artikkel 518 der det uttales at loven på dette punkt stiller opp et meget strengt krav. Ikke en hvilken som helst mening eller oppfatning kan danne grunnlag for fritak. Det må ha foregått en tankeprosess som "har adresse til verdier på det åndelige plan", og det siktes til "verdier som må være av fundamental og vesentlig betydning for et menneske". På denne bakgrunn kan fastslås at loven beskytter den som vil komme i alvorlig samvittighetskonflikt dersom han må avtjene militærtjeneste, men ikke den som baserer sin motvilje mot tjenesten på mer følelsesmessige eller ureflekterte motforestillinger.
Sund har i det alt vesentlige ikke maktet å grunngi sitt standpunkt på annen måte enn ved å opplyse at våpenbruk, vold og det å ta liv "ikke ligger for ham". Motstanden mot å ta liv er Sund ikke alene om idet den ganske sikkert deles av den store majoritet av befolkningen, og trolig også av et flertall av de som avtjener verneplikten. Om det i så måte er noe som skiller Sund fra andre med tilsvarende synspunkter, står helt uklart for lagmannsretten. Retten kan ikke finne holdepunkter for en nærmere forståelse av det som eventuelt måtte være særeget for Sunds standpunkt, verken i hans livssituasjon, interesser, aktiviteter eller uttalelser, såvel i fortid som i nåtid. Til en viss grad kan dette skyldes Sunds begrensede utdannelse og manglende intellektuelle legning og interesser, noe som igjen kan medføre at han har vanskelig for å formulere og utdype sine synspunkter. Selv om retten tar hensyn til disse forhold og bedømmer ham ut fra hans egne forutsetninger, kan retten ikke se at deet er grunn til å gå ut fra at han vil komme i alvorlig samvittighetskonflikt dersom han må avtjene militærtjeneste. Lagmannsretten vil i denne forbindelse tilføye: I tiden oktober 1990 til oktober 1992 hadde Sund kontakt med forsvaret ved flere anledninger. Først ved den siste innkallingen, da Sund hadde grunn til anta at han ikke ville bli fritatt på annet grunnlag, søkte han om fritak av overbevisningsgrunner. Sund har selv opplyst at hans tanker om forsvar og militærvesen ikke har endret seg noe særlig. At han først viste til sin overbevisning da militærtjenesten var en nærliggende realitet, er ikke egnet til å bygge opp under alvoret i hans standpunkt. På spørsmål under ankeforhandlingen om hvordan han ville forholde seg i forskjellige situasjoner der det kunne være naturlig å gripe til våpen, begrenset han seg - ut over å presisere at han selv ikke ville bruke våpen - stort sett til å svare at han ikke hadde tenkt så nøye gjennom dette.
Lagmannsretten er således kommet til at Sunds overbevisning ikke har den fasthet og styrke som loven krever.
Dom vil etter dette bli avsagt i samsvar med statens påstand.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vilkårene for å frita Espen Cato Sund, født xx.xx.1972, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.