LE-1994-2497
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-03-20 |
| Publisert: | LE-1994-02497 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Hadeland og Land herredsr. Nr. 93-00513 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-02497 A. |
| Parter: | Ankende part: Bjørnar Sveen (Prosessfullmektig: Advokat Gjermund Kalsnes, Dokka). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Egil Berglund, Hamar). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Gunvald Gussgard, formann 2. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen 3. Kst. lagdommer Karin Stang |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, §5, Grunnloven (1814) §109 |
Ved sesjon 3. mars 1989 fylte Bjørnar Sveen ut spørreblankett for klassifisering, og satte kryss i rubrikk 36 at han ønsket å utføre sivil vernepliktstjeneste. I rubrikk L nedenfor fremgår det at Sveen fikk utlevert retningslinjer for søknad om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Sveen sendte ikke søknad om fritak før han ble innkalt til førstegangstjeneste 6. januar 1992. Han møtte ikke frem, men sendte en udatert søknad om sivil tjeneste til Vernepliktsforvaltningen, Hedmark. Søknaden ble mottatt 9. januar 1992. Etter å ha mottatt Vernepliktforvaltningens svarbrev av 9 januar 1992, sendte Sveen enda en søknad, som innkom 20. januar 1992. Sistnevnte søknad ble 4. mars s.å. avvist av Vernepliktsforvaltningen som mangelfull, og han ble på nytt tilsendt en rettledning. Sveen rettet ikke opp søknaden og ble igjen innkalt til førstegangstjeneste som forhåndsvarslet, med fremmøte 22. april 1992. Han møtte ikke, men besvarte Vernepliktforvaltningens henvendelse ved brev av 30. mai 1992. Sveen ble deretter, 12. august 1992, avhørt ved Nordre Land lensmannskontor og redegjorde nærmere for sitt standpunkt. Ved ekspedisjon av 11. mars 1993 meddelte Justisdepartementet at søknad om fritakelse for militærtjeneste var avslått.
Ved stevning av 1. november 1993 til Hadeland og Land herredsrett reiste Staten v/Justisdepartementet sak mot Bjørnar Sveen etter militærnekterloven §5.
Den 26. april 1994 avsa Hadeland og Land herredsrett dom med slik domsslutning:
Vilkårene for å frita Bjørnar Sveen, født xx.xx.1970, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede. Advokat Gjermund Kalsnes har på vegne av Bjørnar Sveen anket dommen til Eidsivating lagmannsrett, etter at han var blitt gitt oppreisning for oversittelse av ankefristen. Advokat Egil Berglund har på vegne av Staten v/Justisdepartementet tatt til gjenmæle.
Ankeforhandling ble holdt 2. mars 1995. Bjørnar Sveen møtte med sin prosessfullmektig, advokat Gjermund Kalsnes og avga partsforklaring. Staten var representert ved sin prosessfullmektig, advokat Egil Berglund. Det ble ikke avhørt noen vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Sveen nedla slik påstand:
Vilkårene for å frita Bjørnar Sveen, født xx.xx.70 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3 er tilstede.Staten v/Justisdepartementet nedla slik påstand:
Hadeland og Land herredsretts dom av 26. april 1994 stadfestes.
Den ankende part, Bjørnar Sveen, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Retten skal avgjøre om vilkårene i militærnekterloven §1 er til stede. Bestemmelsen stiller krav både til overbevisningens innhold og til dens styrke og fasthet.
Retten skal foreta en individuell vurdering basert på den enkelte søkers personlige forutsetninger. Sveen har hatt liten skolegang, han gikk ut etter 9. klasse, og har ikke hatt noen intellektuelle brytninger. Det vises til St.meld.nr.27 (1988-89) 18, hvor det fremgår at det ikke skal komme en søker til skade at han kanskje ikke har kunnskaper og evner til i samme grad som andre å tenke gjennom hypotetiske spørsmål.
Det er samme bevisbyrde som i straffesaker både med hensyn til overbevisningens innhold og styrke, jf Rt-1982-685. Tvilsrisikoen er Statens.
Det er den overbevisning som Sveen har gitt uttrykk for i retten i dag som skal danne grunnlaget for om rettens vurdering av vilkårene for fritak er oppfylt. Overbevisningens styrke og fasthet knytter seg til bevisvurderingene, mens overbevisningens innhold knytter seg til rettsanvendelsen.
Grunnlaget for søkernes overbevisning er uten betydning med mindre den er situasjonsbestemt. Grunnlaget for Sveens overbevisning er av moralsk/etisk art, og han har derfor vanskelig for å formulere sine trossetninger.
Han er pasifist i ordets egentlige betydning. Han vil ikke bruke våpen hverken for å verne seg selv, sine nærmeste eller sitt land. Dette går lenger enn det loven krever for å gi fritak for militærtjeneste.
Sveen har den oppfatning at Norge ikke skal ha et væpnet forsvar, men aksepterer at andre har et annet syn. Innholdet i hans overbevisning oppfyller lovens vilkår.
Sveen har hele tiden opprettholdt sitt standpunkt. Han har konsekvent hevdet at han ikke aksepterer noen form for vold. Selv om hans syn kan synes naivt, har flere andre, bl.a. Gandhi, vært av samme mening. Det diskvalifiserer ikke Sveen at han har sagt seg villig til å gjøre kjøkkentjenste, hvis han kunne slippe å bruke våpen, jf Bratholm: Lov og Rett 1971 14 og Rt-1969-1285, samt dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 30. oktober 1992.
Herredsretten kom til at Sveens overbevisning ikke hadde den fasthet og styrke som loven krever. Dette er en feil vurdering. Sveen har i løpet av det året som har gått styrket sin overbevisning. Herredsretten har stilt for store krav til søkerens intellektuelle evner.
Herredsretten har dessuten funnet at Sveen har hatt vikarierende motiver, fordi hans første søknad kunne fremstå slik. Det er helt klart at han i dag ikke har vikarierende motiver. Han bor ikke lenger sammen med moren, men har flyttet til Harestua og fått en samboer.
Sveen har hatt et fast standpunkt helt fra han ble innkalt til sesjon i 1989 og krysset av for at han ønsket sivil tjeneste. Han søkte om sivil tjeneste da han ble innkalt i januar 1992 og i april 1992. Hans overbevisning er fremdeles den samme i mars 1995. Han har for lagmannsretten gjentatt at han ønsker å gjøre siviltjeneste, selv om han vet at denne er lengre enn vanlig tjeneste, og at han kan risikerer å bli sendt nordover. Han prøver ikke å tilpasse sine standpunkter og argumenter, men har en fast og sterk overbevisning. Dersom lagmannsretten er i tvil om styrken skal Sveen fritas. Hans grunnsyn er overbevisende og avgjørende og det foreligger ingen bekvemmelighetsgrunner. Det vises til de fremlagte rettsavgjørelser og til at Sveen har et langt mer konsekvent standpunkt enn søkerne i de fremlagte dommer. Hans overbevisning har den fasthet og styrke som loven krever.
Staten v/Justisdepartementet, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Hovedutgangspunktet for den prinsipielle grensedragning som lagmannsretten skal foreta må være grunnloven §109 hvor den alminnelige verneplikt er forankret. Bestemmelsen bygger på likhets- og rettferdighetsbetraktninger. Den plikt som her pålegges den enkelte samfunnsborger har to meget viktige sider. Den enkelte borger kan på den ene side beordres til å ta liv, på den andre side risikere å måtte bøte med sitt eget liv. Det er derfor nødvendig at byrden fordeles likt på landets borgere.
Hensynet til enkeltindividets fundamentale verdier har ført til at lovgiver har akseptert at det under særlige omstendigheter kan gjøres fritak for den alminnelige verneplikt. Dette kan bare skje når den personlige konflikt blir for stor for den vernepliktige jf militærnekterloven §1.
Loven setter krav til overbevisningens innhold og styrke. Søkeren må ha en grunnleggende pasifistisk holdning. Retten kan ved vurdering av om kravene er oppfylt, også ta hensyn til de standpunkter som Sveen tidligere har gitt uttrykk for, jf Rt-1982-685 (Sandberg).
Det er ikke riktig at bevisbyrderegelen er den samme som i straffesaker. Høyesterett har ikke uttalt seg om dette spørsmål siden 1982, da den behandlet Sandbergsaken. Den bevisvurdering som skal foretas fremgår av St.meld.nr.27 (1988-89) 17 og Eidsivating lagmannsretts avgjørelse av 19 mai 1993 (Enoksen).
Hvis retten er i tvil om Sveens overbevisning er tilstrekkelig alvorlig og har den styrke og fasthet som loven krever, er det Staten som har tvilsrisikoen.
Ved lagmannsrettens vurdering av den innholdsmessige side er Staten enig i at det er uten betydning hvilket grunnlag som den vernepliktige bygger sitt standpunkt på, dersom det foreligger en absolutt pasifistisk holdning. Om den er politisk, religiøst eller etisk forankret spiller ingen rolle så lenge Sveen generelt er motstander av vold og spesielt bruk av våpen, jf Rt-1976-1157.
Sveen har forklart seg til politiet om sin overbevisning og hans uttalelser der om forsvaret er ikke forenlig med en klar pasifistisk holdning. Sveen har i lagmannsretten reservert seg mot uttalelsene i politiforklaringen. Han har forklart at det beror på en misforståelse at det der er protokollert at han aksepterer et militært forsvar, om enn mindre enn det vi har nå. Sveen presiserte at han bare aksepterer et forsvar basert på grensekontroll og av tollhensyn. Det er uklart for staten hva han mener med dette, og det synes som om hans holdning i dag er den samme som ved politiavhøret, og at hans forklaring er tilpasset. Glidende forklaringer kan skyldes at han ikke har den absolutte og reservasjonsløse overbevisning som loven krever, jf Rt-1979-1544 (Singsaas).
Sveen er innadrettet og introvert. Han velger flukt og rømningsveier frem for fredsskapende konfliktløsninger. Dette er ikke forenlig med en pasifistisk holdning. Loven benytter ordlyden "alvorlige overbevisning". I dette ligger at det må stilles strenge krav til overbevisningens styrke. I St.meld.nr.27 (1988-89) er det på 17 uttrykt slik:
Fritak skal finne sted når det foreligger en rimelig grad av sikkerhet for at den vernepliktige har den alvorlige overbevisning som han hevder å ha.
Sveen var ordknapp i herredsretten, men har forklart seg mer utfyllende for lagmannsretten. Likevel er Staten av den oppfatning at han ikke har foretatt den tankemessige bearbeiding som kreves. Han har ikke gjennomført en vurdering av de konsekvenser som hans standpunkt får i de forskjellige situasjoner han er blitt spurt om. Dette er et av de momenter som retten skal tillegge vekt ved vurderingen, jf Rt-1974-674 (Ofstad) og Rt-1977-1002 (Berg).
Herredsrettens uttalelser om overbevisningens fasthet og styrke er også dekkende for styrken av Sveens overbevisning i dag. Sveen ønsker ikke å bruke våpen. Han ønsker å leve i fred, slik de fleste mennesker ønsker. Hans overbevisning er ikke reflektert og gjennomtenkt og har derfor ikke den fasthet og styrke loven krever.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
For å oppfylle lovens vilkår for fritak for militærtjeneste må den vernepliktiges overbevisning ha et innhold som medfører at han "ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art." I dette ligger et krav om en pasifistisk innstilling som fører til at han ikke kan gjøre militærtjeneste uansett hvilken form og under hvilke forhold det kan være tale om.
Ved rettens vurdering av om den vernepliktiges overbevisning fyller lovens vilkår for fritak, ut fra det faktum som legges til grunn, er det tilstrekkelig at det foreligger en rimelig grad av sikkerhet for at han har den alvorlige overbevisning som han påstår, jf St.meld.nr.27 (1988-89) 17. Partene er enige om at det er Staten som har tvilsrisikoen og at utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering er det standpunkt Sveen har i dag.
Avgjørende for om den alvorlige overbevisning kan gi fritak for militærtjeneste i medhold av militærnekterloven §1, er at den har styrke og fasthet. Det er uten betydning om overbevisningen er religiøst, moralsk, ideologisk eller politisk forankret.
Etter en samlet vurdering av de relevante omstendigheter er retten kommet til at lovens vilkår for fritak er oppfylt. Lagmannsretten finner etter å ha hørt Sveens personlige forklaring at han har en pasifistisk grunninnstilling som er gjennomtenkt og av et slikt alvor som kreves.
Bjørnar Sveen har for lagmannsretten forklart at han vokste opp i et landlig og rolig miljø på Dokka, hvor han hadde tid til å tenke over tingene. Hans hovedinteresse er biler, og han leser aldri bøker. Han mistet sin far som 17-åring og har ikke diskutert sine tanker om fred og det å gjøre militærtjeneste med andre i familien eller med venner. Han mener at dette er en privat sak. Han er ikke medlem av noen organisasjoner, bortsett fra Norsk Motor Klubb (NMK). Bjørnar Sveen har forklart lagmannsretten at han fra 16-17 års alderen, da sesjon nærmet seg, begynte å gjøre seg tanker om det militære og denmilitære verneplikt.
Han forklarte videre at han er motstander av all vold og bruk av våpen. Han har forsøkt å skyte på blink, men likte det ikke, og går heller ikke på jakt. Dersom han kunne bestemme organiseringen av vårt forsvar, mener han at det beste for Norge vil være å nedlegge forsvaret og melde landet ut av NATO. Sveen mener at det er behov for grensekontroll og tollfunksjoner, men at disse kan opprettholdes uten våpenbruk. Når han tidligere har forklart at han kan gjøre kjøkkentjeneste i det militære, var dette fordi han da ikke var klar over at han måtte gjennomgå rekruttskolen, og også ved kjøkkentjeneste kunne bli beordret til våpenbruk. Han ville i dag nekte kjøkkentjeneste. Han vil heller gi sitt eget liv enn å ta en annen persons liv. Han kan ikke utøve vold av noen art og velger flukt eller annen fredelig måte å løse konflikter på. Politiet burde etter Sveens mening heller ikke bære våpen, for vold avler vold; istedet burde politiet styrkes gjennom flere stillinger.
Lagmannsretten finner at Sveen har gitt en tillitvekkende forklaring og at det ville stride mot hans overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen art. Bjørnar Sveen har gitt uttrykk for at han ikke vil forsvare seg selv, sine nærmeste eller sitt land med våpen, og dette finner lagmannsretten tilstrekkelig for å oppfylle lovens vilkår, for så vidt gjelder overbevisningens innhold.
Det neste spørsmål er om Sveens pasifistiske overbevisning har den fasthet og styrke at den kan betegnes som "en alvorlig overbevisning."
Sveen har forklart at han nok kunne vært med på sabotasjehandlinger under krigen hvis dette ikke førte til tap av menneskeliv. Han ville også gjøre annen form for passiv motstand. På et hypotetisk spørsmål om hvordan han ville forholde seg dersom han fikk ansvaret for matvareforsyningene til to byer i Somalia, hvor kvinner og barn ville dø hvis forsyningeneuteble, forklarte Sveen at han ikke så andre muligheter enn å forhandle med geriljasoldatene som beleiret byene. Han ble foreholdt andre hypotetiske situasjoner, og lagmannsretten finner at han gjennom sine forklaringer viste at han hadde reflektert og gjennomtenkt konsekvensene ved de forskjellige spørsmålsstillinger, så langt dette er mulig ut fra den erfaringsbakgrunn han har. Lagmannsretten finner at Sveen har en fast og sterk overbevisning. Dersom han må tjenestegjøre i det militære, vil han komme i en alvorlig samvittighetskonflikt.
Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at vilkårene for fritak i militærnekterloven §1 er oppfylt.
Sakomkostninger er ikke påstått.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vilkårene for å frita Bjørnar Sveen, født xx.xx.1970, for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr. 3, §1 er til stede.