LE-1994-55
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-06-15 |
| Publisert: | LE-1994-00055 |
| Stikkord: | Eiendomsgrense |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hegge og Frøland herredsrett Nr. 850/1992 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1994-00055 A. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Inger og Finn Pedersen 2. Olai Haugerud (Prosessfullmektig: Advokat Tallag Andersen, Oslo). Motpart: AS Stangeskovene (Prosessfullmektig: Advokat Morten Erlend Huser, Lillestrøm). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Georg Lund, formann 2. Kst. lagdommer Ola Bøe 3. Ekstraordinær lagdommer Per Hauge |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder tvist om eiendomsgrense.
Ankende part nr. 1, Inger og Finn Pedersen, eier gnr. 208 bnr. 1, Hedemarken skog, i Eidsberg kommune og ankende part nr. 2, Olai Haugerud, eier gnr. 207 bnr. 1, Haugerud skog, i samme kommune. Ankemotparten, AS Stangeskovene, eier gnr. 50 bnr. 1, Buviken skog, i Marker kommune. Partene er uenige om grensen mellom sistnevnte eiendom og de to andre. Tvisten gjelder et område på ca 200 da hvor AS Stangeskovene, da stevning ble tatt ut, rent faktisk utøvet de eierbeføyelser som er vanlige for skogseiendommer.
De ankende parter hevder at grenselinjen går nordover fra Kjeungtjern i rett linje til sørøstre viken av Bergvannet (heretter kalt østre grense). Ankemotparten hevder at grenselinjen går nordover fra Kjeungtjern langs et dalføre og en bekk til sørvestre viken av Bergvannet (heretter kalt vestre grense).Det foreligger flere kart hvor det er inntegnet administrative inndelingsgrenser overensstemmende med det hver av partene hevder.
De ankende parter tok ut stevning 10. desember 1992, og Heggen og Frøland herredsrett avsa dom i saken 5. oktober 1993 med slik domsslutning:
1. Grenselinjen mellom saksøkernes eiendommer Hedemarken Skog og Haugerud Skog og saksøktes eiendom Buviken Skog går slik som inntegnet på kart av 1889 tegnet av C.A. Krefting.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I sin begrunnelse for resultatet -som fastslår vestre grense-la herredsretten under atskillig tvil til grunn at eiendomsgrensen må anses å ha fulgt den østre grense, men at vestre grense likevel måtte legges til grunn fordi ankemotparten hadde hevdet eiendomsretten til det omtvistede areal.
Inger og Finn Pedersen og Olai Haugerud har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten begrunnet i feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse vedrørende dommens innhold. AS Stangeskovene har tatt til gjenmæle.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 30. mai og 1. juni 1995 samt i forsamlingslokalet Vestheim i Marker kommune 31. mai 1995.
Finn Pedersen og Olai Haugerud ga partsforklaring for de ankende parter og styrets viseformann i AS Stangeskovene, Nils Thomas Burchard, ga partsforklaring for ankemotparten. Det ble avhørt 9 vitner og foretatt befaring i marken langs de omtvistede grenselinjer. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
De ankende parter, Inger og Finn Pedersen og Olai Haugerud, har nedlagt slik påstand:
1. Grensen mellom på den ene side Hedemarken skog gnr. 208 bnr. 1 i Eidsberg kommune og Haugerud skog gnr. 207 bnr. 1 i Eidsberg kommune, og på den annen side Buviken skog gnr. 50 bnr. 1 i Marker kommune går i rett linje mellom Bergvannets sydøstre hjørne og Kjeungtjernet.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og for lagmannsretten. Ankemotparten, AS Stangeskovene, har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom punkt 1 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
De ankende parter har i det vesentlige anført:
Det første spørsmål er hvor kommunegrensen mellom Eidsberg og Marker (tidligere Rødenes) går. Det hevdes at grensen både nå og tidligere går i den østre linjen,slik allerede Strickers kart av 1775 viste. Selv om Strickers grunnlag for inntegningen ikke er kjent, har senere kart nesten uten unntak hatt en tilsvarende grenselinje. Det er dokumentert at NGO i 1882-83 utarbeidet topografiske beskrivelser i de to herredene og der beskrev den østre grense som herredsgrensen. Herredene ved ordførerne fikk beskrivelsene til gjennomsyn, men ingen bemerkninger fremkom.
Alle offisielle kart viser at østre grense er riktig. Det eneste kjente kart som viser den vestre linjen, er Kreftings kart av 1889. Dette er imidlertid et privat tegnet kart hvor det er inntegnet en eiendomsgrense og ikke en kommunegrense. NGOs kart av 29. september 1992 er del av økonomisk kartverk, og dette kartet - som er direkte bygget på Kreftings kart - har feilaktig gjengitt den vestre grense som kommunegrense. Både Marker og Eidsberg kommuner har innrettet seg og innretter seg fortsatt etter den østre grense, og dette må legges til grunn.
Det andre spørsmålet er hvor eiendomsgrensen går. Det hevdes at denne følger kommunegrensen langs det østre alternativ slik at det omtvistede areal ligger i Eidsberg kommune. AS Stangeskovene har for øvrig aldri selv uttalt å eie 200 da skog i Eidsberg kommune.
En grensebeskrivelse fra 1693 over øst/vest-grensen mellom eiendommene Haugerud og Hedemarken, hevdes å vise at eiendomsgrensen mot Buviken skog fulgte østre grense. Dette understøttes av vitnet Arnstein Langebrekkes utsagn om at det tidligere sto et grensetre i skillet mellom Haugerud og Hedemarken øst for Masttjern inne på det omtvistede området. I grensebeskrivelsen er det vist til Høgåsen, og denne åsen påstås å ligge øst for Masttjern slik at det gir mening når det videre står i beskrivelsen at "Derfra (gikk vi) rett ned til Buvikskogen..". Det vises også til Finn Pedersens påvisning av mulige grenserøyser som overensstemmer med den østlige grense. Dersom dette er grenserøyser må disse i tilfelle ha blitt revet ned fra Buviken skogs tidligere eiers side. Noen av disse steinene lå slik at de måtte ha blitt flyttet dit. Det er tilstrekkelig som bevis at lagmannsretten finner at kun en av steinsamlingene er en grenserøys. Her vises til at Finn Pedersen har forklart å ha funnet tydeelige grenserøyser langs kommunegrensen nordover fra Bergvannet til Rakkestad. Det vises også til vitnet Langebrekkes forklaring om at hans bestemor, Anette, fortalte ham at hun i 1910 hadde protestert mot AS Stangeskovenes hugst i området fordi den østre grense var den riktige, og at Anettes mann selv hadde drevet hugst der i 1891. Langebrekkes far hogg i 1934 fire trær på den sydligste øya i Bergvannet. Disse fakta viser at eierne av Haugerud på den tiden innrettet seg etter den østre grenselinjen.
Det anføres å være en presumsjon for at kommunegrensen følger eiendomsgrensen, jf Rt-1989-402, slik at grensen i dette tilfellet er sammenfallende langs det østre alternativ. Samme høyesterettsdom indikerer for øvrig på side 404 at underlaget for Kreftings kart kan ha vært uklart.
Ved oppsetting av grensemerker mellom private eiendommer er det vanlig at naboene kontaktes. Det er ingen holdepunkter for at AS Stangeskovene har gjort det ved merkingen av vestre grense. Som profesjonell skogeier har AS Stangeskovene ikke kunnet dokumentere noe om hvordan grensen er gått opp og heller ikke at selskapet skulle eie skog innenfor Eidsberg kommune.
AS Stangeskovene har anført at Thomas Stang etter sin overtakelse av Buviken skog i 1843 tok initiativ til å trekke grensene mot naboeiendommene nordover for Wigeby og Prestegården, og at dette er en presumsjon for at grensen mot eiendommene i vest, Haugerud og Hedmarken, uomtvistet gikk langs det vestre alternativ. Dette er ikke dokumentert og må avvises. Det samme gjelder AS Stangeskovenes anførsel om at Strickers kart er feiltegnet. Kartet inneholder de vesentlige elementene som er begge de sørlige vikene i Bergvannet samt Masttjern med bekken ned til Bergvannet. Det foreligger ingen holdepunkter for at Stricker har fått feil informasjon om herredsgrensen.
Ankemotpartens subsidiære påstand om eiendomshevd avvises. Det faktum at N.A. Stang ikke var i aktsom god tro gjennom sin eiertid fra 1871 til 1899, avskjærer også at AS Stangeskovene har vært i god tro og kan gjøre hevd gjeldende. Kreftings kart av 1889 representerte et betydelig avvik fra tidligere offisielle kart ved at eiendomsgrensen da bevisst eller ubevisst ble utvidet mot vest i forhold til etablert kommunegrense. En profesjonell skogeier som N.A. Stang burde ha en særskilt undersøkelsesplikt i offentlige arkiver og ved kontakt med naboer før en slik endring ble foretatt.
Identifikasjon mellom N.A. Stang og AS Stangeskovene foreligger. Selv om N.A. Stang ikke var med i selskapets styre, ble selskapet opprettet etter hans initiativ og på basis av hans gavebrev til svigersønnene. Han var selv med på den konstituerende generalforsamlig og undertegnet protokollen for en av svigersønnene. Dette må være en tilstrekkelig nærhet, jf Rt-1952-1007.
Om AS Stangeskovenes bruk av skogsområdet frem til 1910 vet man intet. Men i 1910 protesterte Anette Langebrekke på selskapets hugst og selskapet lovet å se på forholdet og eventuelt rette det opp uten at noe mer skjedde. Det ble riktignok ikke protestert da AS Stangeskovene igjen drev hugst under 2. verdenskrig, men det skyldtes at Haugerud skog dengang var bortforpaktet. Neste gang hugst forekom var i 1959/60, og da anla de ankende parter jordskiftesak. Saken ble trukket etter råd basert på feilaktige opplysninger fra AS Stangeskovenes daværende advokat, idet saksøkerne av kostnadshensyn ikke så seg i stand til å reise sivilt søksmål. Da AS Stangeskovene igjen startet hugst i 1990, resulterte det i protest i form av stevning i nærværende sak. Ovenstående fakta viser at AS Stangeskovene ikke under noen omstendighet kan ha vært i aktsom god tro, i alle fall etter 1910.
Det anføres at AS Stangeskovenes bruk av det omtvistede areal ikke har hatt en slik karakter at hevd kan vinnes. Selv om vitnet Johnny Antonsen hevder å ha snakket med en som angivelig skal ha hugget der i 1917, må det legges til grunn at AS Stangeskovene sannsynligvis ikke hadde hugst i området i perioden fra 1910 til 1942, da Antonsen selv arbeidet der. AS Stangeskovenes bruk har vært sporadisk og for liten i omfang og eksklusivitet til å kunne hevde eiendomsrett, jf Rt-1975-522. De ankende parter har selv foretatt en viss - om enn beskjeden - hogst. Det er tilstrekkelig rådighetsutøvelse fra eiers side til å utelukke hevd fra andre, jf Rt-1972-643.
Ankemotpartens anførsel om passivitetsvirkninger avvises, idet det ikke finnes grunnlag for å supplere hevdsinstituttet med de alminnelige passivitetsregler. Det er i tilfelle kun klanderverdig passivitet som kan gi rettsvirkninger, og det foreligger ikke her. Det vises for så vidt til den aktivitet eierne av Haugerud og Hedemarken utviste ved de anledninger hugst i det omstridte området ble kjent for dem.
Ankemotparten, AS Stangeskovene, har i det vesentlige anført:
Spørsmålet om hvor prestegjeldsgrensene gikk og (kommunegrensene) går idag er ikke avgjørende for eiendomsgrensen. Mye taler imidlertid for at grensene i denne saken er sammenfallende og går i den vestre linjen i dalføret fra Bergvannet til Kjeungtjernet.
Det kan ikke legges vesentlig vekt på Strickers kart av 1775. Kartet - som ikke har inntegnet eiendomsgrenser - har åpenbare feil, bl.a. ved at det er inntegnet to sydgående dalfører fra Bergvannet, øya syd i Bergvannet mangler og åsene i området er fortegnet. Den prestegjeldsgrense som er inntegnet må være feil. Mye taler for at prestegjeldsgrensen skulle gått i en dal og i terrenget er det bare en dal, nemlig i den vestre linjen.
Dette utgangspunkt klargjør også grensebeskrivelsen fra 1693 ved at den omtalte Høgås må være åsen vest for Masttjern, hvorfra grensegangsmennene fortsatte "rett ned til Buvikskogen". Buvikskogens grense gikk således i dalbunnen ved Masttjern slik ankemotparten hevder. Det har formodningen mot seg at grensebeskrivelsen ikke har omtalt den åsryggen som ligger vest for Masttjern. Denne oppfatningen stemmer også godt med vitnet Antonsens opplysning om at navnene Delingsdalen og Bergvassdalen begge har vært brukt om dalføret.
Det er feil at vestre grense første gang fremkommer på Kreftings kart i 1889. Ifølge opplysninger fra Statens kartverk ble området kartlagt i 1817 av løytnant Lund. På kart fra 1826 er vestre grense tegnet inn som prestegjeldsgrense. Det samme er tilfellet i de militære kart av 1912 og 1913 laget av henholdsvis kapteinene Broch og Getz, samt i et nytt kart laget i 1926. Dette dokumenterer at de administrative inndelingsgrensene er tegnet forskjellig opp gjennom årene.
Under formannskapslovene av 1926 ble det gjort bestrebelser på å samordne prestegjeldsgrenser med eiendomsgrenser, uten at dette ble fullt ut gjennomført. På dette tidspunkt viste kartene at prestegjeldsgrensen i denne sak gikk i den vestre linjen. Det er i norsk rett anerkjent som avgjørende for eiendomsgrensene hva merkene i marken viser i tilfelle hvor det er konflikt i kartmaterialet. Ved at prestegjeldsgrensene i denne saken har variert, får disse grensene liten bevismessig verdi for fastleggingen av eiendomsgrensen.
Av betydning både for eiendomsgrensen og for spørsmålet om hevd, er det at Thomas Stang etter 1843 tok initiativ til å avklare Buviken skogs grenser mot eiendommene Wikeby og Prestegården i nord. Det må kunne presumeres at det ikke var noen uenighet om de øvrige nabogrensene mot Hedemarken og Haugerud siden forholdet ikke ble tatt opp den gang. I Kreftings kart av 1889 er det inntegnet grensemerker langs vestre linje. Merkene som er påvist i terrenget, ble sannsynligvis laget lenge før 1889, kanskje allerede i 1843. Grensen følger en naturlig topografisk trasé i dalføret og langs bekkefaret i nedre del mot Bergvannet. Grensen må påregnes å være trukket opp og merket sammen med naboene på vanlig måte. Det foreligger ikke bevis eller indisier som kan trekke i retning av at grensen er trukket uten naboenes vitende eller at tidligere merker er fjernet.
De ankende parter har ikke bevist at de eller deres rettsforgjengere har drevet hugst i det omstridte området. Vitnet Langebrekkes forklaring om det motsatte trekkes i tvil. Det samme gjelder vitnets opplysning om at Anette Langebrekke i 1910 pr. telefon skal ha protestert overfor AS Stangeskovenes bestyrer, idet hun i så fall må forventes å skulle ha protestert tidligere på de merkede grensene i "Delingsdalen".
At grensegangsforretningen som ble begjært i 1960 senere ble trukket tilbake etter en vurdering av fremlagte kart og opplysninger om bruken av arealet, viser at de ankende parter dengang aksepterte den vestre grense. Kreftings kart viser da også at arealet lå innenfor Rødenes (nå Marker) kommune.
Lagmannsretten må etter dette legge til grunn at eiendomsgrensen følger vestre alternativ som er en naturlig topografisk grense som ble påvist i marken.
Subsidiært anføres at AS Stangeskovene har hevdet eiendomsretten til det omstridte areal. For så vidt gjelder Thomas Stangs gode tro vises til redegjørelsen foran om hans aktivitet for å avklare nabogrensene fra 1843 og utover. Hans faktiske bruk av eiendommen i perioden 1843-1871 kan umulig bevises, men det må legges til grunn at han har utøvet fulle eiendomsbeføyelser som hugst, jakt, fiske, vedhugst, rydding og tynning. Han ville da ha hevdet eiendommen allerede i 1863 etter 20 års eiertid.
N.A. Stang, som var grunneier i perioden fra 1871 til 1899, kan heller ikke ha vært i ond tro. Også han må antas å ha utøvd fulle eierbeføyelser i god tro i over 20 år. De ankende parter har ikke oppfylt sin bevisbyrde for det motsatte. I alle fall fra 1889 - og sannsynligvis fra 1843 - var vestre linje merket i marken fra Kjeungtjern til Masttjern.
De ankende parters anførsel om at AS Stangeskovene ikke kan hevde fordi N.A. Stang som initiativtaker til selskapet var i ond tro, avvises. Såvel personer som selskaper som i utgangspunktet var i ond tro kan senere komme i god tro og hevde. Det vises her til dommen i Rt-1951-135. For øvrig avvises at N.A. Stang var tillitsmann eller hadde noen annen slik rolle i AS Stangeskovene at identifikasjon kan foretas. Bevisbyrderegelen er at god tro presumeres med mindre andre holdepunkter påvises, jf Rådsegn 6 fra Sivillovbokutvalet, side 12. Det er ikke påvist her, idet opplysningen om den angivelige telefonhenvendelsen fra Anette Langebrekke i 1910 ikke kan tillegges noen bevisverdi.
Etter at grensegangssaken ble trukket i 1962, begynte en ny hevdsperiode for AS Stangeskovene. I alle fall må det legges til grunn at da det økonomiske kartverk var ferdig i 1966, startet hevdsperioden. Deretter gikk det mer enn 20 år før forliksklage ble tatt ut. I hele denne perioden har AS Stangeskovene uomtvistelig brukt eiendommen til bl.a. vanlig skogsdrift. Hevderen har vært i aktsom god tro slik at også AS Stangeskovene oppfyller hevdskravene.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men på et annet grunnlag.
Lagmannsretten legger til grunn at det fremlagte kartmateriale og øvrige skriftlige opplysninger ikke er tilstrekkelig entydig til alene å kunne avgjøre spørsmålet om eiendomsgrensen. Dermed må lagmannsretten finne den sannsynligste grense på grunnlag av de foreliggende opplysninger. Vesentlige tolkningsmomenter ved denne bevisvurderingen er hvilke grensemerker som finnes i marken samt den bruk av det omtvistede areal som har vært utøvet gjennom tidene, jf Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett 1964 87 og NOU 1988:16 side 19 ff.
For så vidt gjelder de fremlagte kart fra perioden 1775 til 1886, finner lagmannsretten at disse ikke har som formål å vise eiendomsgrenser. De inntegnede grenser må representere prestegjeldsgrenser og kartene må antas å ha hatt til hensikt å vise grensene mellom administrative enheter. Det er sannsynlig at grensene den gang ble trukket på basis av dels topografiske forhold og dels av informasjoner som karttegneren har fått om eiendomsgrensene som grunnlag for den administrative inndeling.
Lagmannsretten legger til grunn at prestegjelds- eller herredsgrensene ikke er avgjørende for eiendomsgrensen, men de kan etter omstendighetene være et bevismoment. I det eldste kartet fra 1775 er prestegjeldsgrensen trukket langs østre alternativ. Det er ukjent hvilke observasjoner eller opplysninger karttegneren Stricker bygget grensen på, men lagmannsretten finner å måtte legge vekt på vitnet professor Hans Sevatdals utsagn om at han finner det overveiende sannsynlig at prestegjeldsgrensen skulle ha vært trukket i en dal. Dette indikerer at prestegjeldsgrensen skulle ha fulgt vestre alternativ og at kartet kan være feiltegnet. I senere kart fremkommer prestegjeldsgrensen såvel langs østre som vestre grense. Utfra dette finner lagmannsretten at de administrative grenser slik disse fremgår av kartene er av liten bevismessig verdi for eiendomsgrensen.
Det eldste kart som synes å ha til formål også å vise eiendomsgrenser, er Kreftings kart av 1889. Kartet viser arealet til Buviken skog, fordelt på boniteter og med inntegnede grensemerker rundt eiendommen. Selv om kartet ikke er et offisielt kart og er utarbeidet for N.A. Stang som tidligere eier av Buviken skog, finner lagmannsretten at kartet må tillegges vesentlig vekt. Dette gjelder særlig fordi de inntegnede grensemerker er gjenfunnet i marken,jf NOU 1988:16 side 23. Det finnes overveiende sannsynlig at merkene må ha vært satt opp i enten Thomas Stangs eller N.A. Stangs eiertid, og senest før kartet ble tegnet i 1889. Det er ikke fremkommet noen opplysninger som tyder på at naboene har protestert mot oppmerkingen. Lagmannsretten anser Thomas Stangs aktivitet i 1844 og utover med å klargjøre andre nabogrenser som en presumsjon for at grensene mot Hedemarken skog og Haugerud skog den gang ikke var omstridt. Naboene må således anses for å ha avfunnet seg med de merkede grensene oppp gjennom tidene.
Lagmannsretten finner ikke at de røysene som ble påvist i marken langs østre alternativ kan skrive seg fra grenserøyser slik de lå. Det finnes heller ikke sannsynliggjort at Thomas Stang eller N.A. Stang som store og profesjonelle eiendomsbesittere skulle ha revet eller flyttet slike grenserøyser.
For så vidt gjelder grensebeskrivelsen fra 1693 vedrørende øst/vest-grensen mellom Haugerud skog og Hedemarken skog og som ender mot nord/syd-grensen mot Buviken skog, finner lagmannsretten at denne indikerer at det vestre grensealternativ er lagt til grunn. Det finnes ut fra vitneprov og etter relevant kartmateriale og observasjoner i marken sannsynliggjort at "Høgås" i beskrivelsen må være den åsen som ligger vest for Masttjern, og at eiendomsgrensen mot Buviken (samt prestegjeldsgrensen mot Rødenes) den gang således fulgte vestre linje.
Lagmannsretten viser også til at bare den vestre grense er naturlig ut fra topografiske forhold, og at slike forhold regelmessig har vært avgjørende for fastsetting av grenser mellom private eiendommer.
Den bruk de registrerte eierne fra 1843 og utover har utøvet på eiendommen, taler i det vesentlige for AS Stangeskovenes påstand.
Gjennom ca 150 år har normale eierbeføyelser vært utøvet. Selv om et vitneprov indikerer at det ble protestert fra en nabo i 1910 og det også legges til grunn at en nabo hogg en del trær på eiendommen ca 1890-91 samt i 1934, står det for lagmannsretten klart at AS Stangeskovene som grunneier i tilstrekkelig grad har utøvet sitt eierskap ved bruk og at naboene i det vesentlige har akseptert denne bruken. Det vises for så vidt til uttalelser i Rt-1972-643 om de krav til rådighetsutøvelse fra eiers side som stilles for å utelukke hevd fra andre.
Etter dette er det ikke nødvendig for lagmannsretten å gå inn på AS Stangeskovenes subsidiære grunnlag om hevd.
Herredsrettens dom punkt 1 blir således å stadfeste.
Anken har ikke ført frem. De ankende parter tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger såvel for herredsrett, jf hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd,jf §180 annet ledd, som for lagmannsrett, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten har således ikke funnet grunnlag for å anvende noen av unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave for herredsretten med 53500 kroner og for lagmannsretten med 65000 kroner, til sammen 118500 kroner, hvorav alt anses som salær. Det er ikke fremkommet bemerkninger til omkostningsoppgaven. Kravet tas til følge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Heggen og Frøland herredsretts dom av 5. oktober 1993 punkt 1 stadfestes.
2. I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett dømmes Inger og Finn Pedersen og Olai Haugerud å betale til AS Stangeskovene 118500 - etthundreogattentusenfemhundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.