LF-1997-453

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-02-13
Publisert:	LF-1997-00453
Stikkord:	Tingsrett sameie
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre herredsrett nr. 96-00398 A - Frostating lagmannsrett LF-1997-00453 A.
Parter:	Ankende part: 1. Ivar Muldal, 6213 Tafjord. 2a. Per Inge Muldal, 6213 Tafjord. 2b. Ragnhild P. Korsnes, 6000 Ålesund. 2c. Nils Olav Korsnes, 6240 Sjøholt. 3. Annlaug Bolsø, 6417 Bolsøy. 4. Magnar Muldal, 6213 Tafjord. 5. Martinus Muldal, 6213 Tafjord. 6. Margit Korsnes, 6213 Tafjord (Prosessfullmektig: Advokat Arne Nyhaug, 1510 Moss Ankemotpart: 1. Annbjørg Dyb, 6213 Tafjord. 2. Olaug Tafjord, 6213 Tafjord 3. Arne P. Tafjord, 6213 Tafjord 4. Torleif Tafjord, 6213 Tafjord 5. Per Tafjord, 6213 Tafjord 6. Jørgen Tafjord, 6213 Tafjord 7. Odd Hustad, 6213 Tafjord (Prosessfullmektig: Advokat Ingvar H. Seth, 6001 Ålesund)
Forfatter:	Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann. Lagdommer Ole Johan Lund. Ekstraordinær lagdommer Hakon Huus-Hansen
Lovhenvisninger:	Sameigelova (1965) §2, Norske Lov (1687), LOV-1836-12-17, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, Sameigelova (1965), Jordskifteloven (1979) §27, Jordskifteloven (1979)

Saken gjelder størrelsen av andelene for hhv. gnr. 36 Muldal og gnr. 37 Tafjord i sameieareal i Muldalen, Norddal kommune, så langt dette har betydning for fordeling av eksproriasjonserstatning for fallrettigheter i Muldalselven i hhv. overskjønn av 3. oktober 1967.

I følge Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 18. juni 1985 ligger eiendomsretten til det som da ble betegnet som det omtvistede området i Muldalen i sameie mellom gnr. 36 Muldal og gnr. 37 Tafjord. Dommen ble stadfestet ved Frostating lagmannsretts dom av 23. oktober 1985, som ble rettskraftig, idet anke til Høyesterett ikke ble tillatt fremmet.

Ved Nordre Sunnmøre jordskifteretts dom av 11. september 1991 ble sameiearealets avgrensning mot vest fastslått slik at det syd for Muldalselven ble tatt utgangspunkt i Flotegarden, kote 393,5 og nord for elven i Storgjølet, kote 437,8. Gnr. 36 Muldal er eier syd for elven vest for kote 393,5, nord for elven vest for kote 437,8.

Ved brev fra eksproprianten, Tafjord Kraftselskap, av 4. november 1969 er det klarlagt at det betales erstatning for 120 fallmeter regnet fra kote 465,5 til kote 345,5 ved Muldalsfossen. Tvisten har betydning for fordelingen mellom gnr. 36 og gnr. 37 av den del av erstatningen som relaterer seg til 27,7 fallmeter mellom kote 465,5 og 437,8, en elvestrekning der sameiet eier på begge siden av elven, og 44,4 fallmeter mellom kote 437,8 og 393,5, en elvestrekning der gnr. 36 og sameiet er eier på hver sin side.

Pr 1996 er opplyst at årlig utbetalt erstatning er på ca. kr 19.500,-. Deponert erstatning totalt er på i størrelsesorden kr 400.000,-. Partene har behov for avklaring av hvilke eierandeler i sameiet hhv. gnr. 36 og gnr. 37 har for å få fordelt erstatningen nå og for fremtiden.

Sunnmøre herredsrett avsa 20. mars 1997 dom med slik domsslutning:

1. De erstatninger som årlig utbetales og er utbetalt fra Tafjord Kraftselskap for erverv av fallrettigheter i Muldalselva m.v. skal for så vidt gjelder strekningen fra cote 393,5 (Flotegarden) til cote 465,5) (Daminntaket), der sameiegrunnen ligger ned til elva, fordeles etter en eierandel basert på den skyld som gjaldt frem til Lov av 17. desember 1836 og som gir gården Tafjord en eierandel av 83,67% og Muldalgården en eierandel av 16,33%.

2. Utbetalt grunnerstatning for erverv av parsell ved inntaksdammen kr 3.125,- med påløpne renter, skal fordeles mellom Tafjordgårdene og Muldalgårdene etter forhåndstallet i foranstående punkt.

3. Ivar Muldal, Per Inge Muldal, Ragnhild Korsnes, Nils Olav Korsnes, Annlaug Bolsø, Magnar Muldal, Martinus Muldal og Margit Korsnes dømmes til å betale saksomkostninger til Annbjørg og Andreas Dybs uskiftebo, Olaug og Arne P. Tafjord, Arne P. Tafjord, Torleif Tafjord, Per Tafjord og Odd Hustad med kr 45.970,- kronerførtifemtusennihundreogsytti -.

4. Beløpene nevnt foran under punkt 2 og 3 forfaller til betaling inne 2 - to - uker fra forkynning."

Ivar Muldal m.fl. har påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Annbjørg Dyb m.fl. har tatt til motmæle. Ankeforhandling for Frostating lagmannsrett fant sted i Ålesund 3.-4. februar 1998. Retten hadde ikke befaring og hørte ingen vitner. En partsrepresentant fra hver side ble hørt. Saken står for lagmannsretten i det alt vesentligste i samme stilling som for herredsretten, dog slik at Ivar Muldal m.fl. for lagmannsretten har funnet det hensiktsmessig å gå noe dypere ned i dokumenter som lå til grunn for avgjørelsen om sameie i 1985.

Ivar Muldal m.fl. har i det vesentlige gjort gjeldende:

Hva angår sakens bakgrunn vises til rettsbok for Nordre Sunnmøre herredsrett med dom av 18. juni 1985 side 5-12 og side 14, der det siteres fra Høyfjells kommisjonens kjennelse av 5. september 1948. Under henvisning til nevnte herredsretts dom stadfestet av Frostating lagmannsrett ved dom av 23. oktober 1985, aksepteres som rettskraftig avgjort at et i alle retninger ikke nærmere avgrenset areal i Muldalen ligger i sameie mellom gårdene Muldal og Tafjord.

Dommene fra herredsretten og lagmannsretten i 1985 inneholder formuleringer som i tilstrekkelig grad burde vise at begge domstoler da forutsatte at hhv. Muldal og Tafjord var likeberettiget i sameiet, slik at de to gårders andeler skulle være 50-50 med innbyrdes fordeling blant bruknumrene under de to gårder etter skyld. Herredsretten uttalte at "oppsitterne både fra Muldal og Tafjord utnyttet området etter behov og på lik linje", at dokumentene "tyder tvert i mot på jevnbyrdighet" og at disse opplysninger ikke endret "inntrykk av at en samlet helhetsbedømmelse må føre til at partene har vært jevnbyrdige i bruken av området."

Fra Tafjords side var for herredsretten i 1985 nedlagt en påstand om sameie med slik tilføyelse:

"Andelenes størrelse beror på hovedbølenes skyld."

Herredsretten, som ga Tafjord medhold i påstanden om sameie, tok ikke til følge påstandstilføyelsen om andeler etter hovedbølenes skyld. Herredsrettens bemerkning:

"Det har ikke vært påstått noen annen innbyrdes fordeling enn etter brukernes skyldmark" bør forstås som en bemerkning om fordelingen under de to gårder.

Idet et saksopplegg kun basert på forståelse av de to dommer fra 1985 ikke førte frem i den aktuelle tvist for Sunnmøre herredsrett, inviteres lagmannsretten til et studium av det materialet som lå til grunn for dommene fra 1985. Det hevdes ikke at man nå har et bredere bevismateriale enn i 1985 - dog synes enkelte momenter i materialet ikke å ha vært gjenstand for oppmerksomhet. Noen få dokumenter er nye i forhold til i 1985, men disse inneholder ikke nye opplysninger av avgjørende betydning.

Idet den aktuelle tvist dreier seg om sameieparter som ligger til særlige registrerte grunneiendommer, kommer sameieloven §2 annet ledd til anvendelse. Det anføres at forholdstallet mellom gårdene 50-50 anses kjent og at gårdenes skyld derfor ikke skal være avgjørende. For det tilfelle at Muldal ikke gis medhold på dette punkt, aksepteres den andelsberegning som er kommet til uttrykk ved Sunnmøre herredsretts dom - Tafjord 83,67% og Muldal 16,33%.

Tvisten har til formål å få fastlagt grunnlaget for fordeling av fallerstatningen. For dette formål må forholdet mellom gårdenes andeler fastsettes. Tvistens formål er ikke å avklare alle sider i forholdet mellom partene i sameiet og gjelder ikke sameiets utstrekning. Så langt er bare sameiets avgrensning mot vest klarlagt jf. jordskifterettens dom fra 1991. Det hevdes ikke at gårdenes eierandeler kan være ulike hva angår ulike deler av sameiearealet.

Sameiearealet ligger relativt langt fra Tafjords heimemark og har av Tafjord derfor bare vært i bruk en kortere tid hvert år, - anslagsvis 3-4 måneder. Arealet, som i vest grenser mot Muldals heimemark, har av Muldal vært i langt mer intensiv og helårs bruk, jf. opplysningene om de særlige slåttområdene. Det er grunn til å anta at Muldal brukte området i alle fall fra ca. år 1600, mens man egentlig ikke vet i hvor lang tid forut for 1797 Tafjord brukte området. Både i 1626 og 1661 er om Tafjord anført at det til gården ikke hørte "lunder". Om Tafjord på den tid hadde rettigheter eller eierandel i Muldalen, hadde det vært naturlig å nevne dette. "Lunder" forstås som herligheter av ulik art knyttet til områder utenfor gårdens grunn. Man synes å ha oversett dette poeng 1985, da man ikke fant grunnlag for å ta stilling til om Muldal eller Tafjord først tok området i bruk. Når det i matrikkel fra 1723 for Tafjord nevnes en seter en mil fra gården, er ikke det nødvendigvis i Muldalen, men det kunne være det. Også Muldal er i 1626 anført uten "lunder", men det var ikke like naturlig å nevne setring i et område umiddelbart i tilknytning til heimemarken.

En opplysning 1626 om en og en halv tønne sådd korn i Muldalen, for øvrig tre ganger så mye som samtidig i Tafjord, tyder på at gården Muldal på det tidspunkt hadde vært etablert i det minste i noen tiår.

Brukerne i Tafjord og Muldal var leilendinger frem til hhv. ca. 1820 og 1840. Idet leilendinger ikke kunne avgi rettigheter eller eiendom, jf. NL 3-14-29, er det et tankekors hvem som ga Tafjord adgang til Muldalen. Felles eier av disse deler av det opprinnelige Giskegodset kan imidlertid gi en forklaring på dette punkt. Godset kom på sluttet av 1500-tallet på kronens hånd, kom deretter i 1648 igjen i privat eie og gikk midt på 1700-tallet i oppløsning. Begge gårder var i jordeboken fra 1626 anført som del av Giskegodset.

Det er på det rene at sameiet ikke er etablert ved noe kjent skriftlig dokument. Det erkjennes at det i en slik situasjon generelt kan være vanskelig å finne forholdstall som kan anses kjent som alternativ til fordeling etter skyld. I den aktuelle sak er imidlertid eksistensen av sameiet konstatert basert på den bruk som har vært ansett faktisk utøvet i området. Når det i de to dommer fra 1985 konstateres at bruken har vært likeverdig for de to gårder, må konsekvensen bli forholdstallet 50-50 mellom gårdene. Jordskifteretten fant det også naturlig å fordele saksomkostningene 50-50 i 1991.

Til støtte for dette resultatet nevnes også at det fremstår som klart urimelig om Tafjord i et sameie basert på bruk tildeles en andel på mer enn 83 % på grunnlag av sommerbruk, mens Muldal tildeles drøyt 16 % basert gårdens intensive helårsbruk.

Ivar Muldal m.fl. har nedlagt slik påstand:

1. De erstatninger som årlig utbetales og er utbetalt fra Tafjord Kraftselskap for erverv av fallrettigheter i Muldalselva m.v. skal for så vidt gjelder strekningen fra Flotegarden til kote 465,5, der sameiegrunn ligger ned til elva, fordeles med en halvpart på gården Muldal, gnr. 36, og en halvpart på gården Tafjord, gnr. 37 i Norddal kommune.

2. Utbetalt grunnerstatning for erverv av parsell ved inntaksdammen kr 3.215,- samt påløpne renter skal fordeles mellom Muldal og Tafjord i henhold til ovenstående.

3. Ankemotparten tilpliktes å betale sakens omkostninger for Herredsrett og Lagmannsrett.

Annbjørg Dyb m.fl. har i det vesentlige gjort gjeldende:

Tvisten gjelder delingsgrunnlaget for sameiet i Muldalen, som må antas å strekke seg så langt mot øst som dalen er undergitt privat eiendomsrett. Tafjord kan leve med stadfestelse av Sunnmøre herredsretts dom, men herredsretten burde ikke ha ansett det problematisk å ta til følge den påstand som ble nedlagt av Tafjord. Særrettigheter innenfor sameiet har etter jordskifteloven §27 betydning for skiftegrunnlaget når et sameie skal skiftes. Slike særrettigheter er uten betydning for fastsettelse av partsforholdet i et realsameie jf. sameieloven §2 annet ledd. Avgjørende for tvistens løsning er om Muldal kan dokumentere et forholdstall fra den tid sameiet ble etablert, som er avvikende fra forholdet mellom de sameiende gårders skyld. Sameiet var for lengst etablert i 1723, da det ble opplyst at Muldal og Tafjord hadde seter hhv. en halv og en hel mil fra gården. Opplysningene fra 1600-tallet om ingen "lunder" er uten interesse fordi " lunder" refererer seg til servitutter og ikke til eiendomsforhold, herunder sameieparter.

Når man ikke vet når sameieforholdet ble etablert og hvilket spesielt eierforhold som da eventuelt ble fastlagt, følger det av sameieloven §2 annet ledd at forholdstallet skal være i samsvar med den skatteskyld som gjaldt frem til 1836. Med omregning av de aktuelle antall våg, bismerpund og merker som forut for 1836 var skatteskylden for henholdsvis Tafjord og Muldal og omgjøring i prosent, er dokumentert prosentforholdet Tafjord 83,67% og Muldal 16,33%. Ved tilsvarende beregninger på bakgrunn av alle de opplysninger om skatteskyld eller leilendingsavgift som foreligger om gårdene på 1600-tallet og til noe ut på 1700-tallet, både før og etter matrikuleringen av 1665, bekreftes noenlunde tilsvarende forhold mellom de to gårdene. En løsning av saken basert på skyldforholdet kan derfor ikke bli nevneverdig annerledes uansett på hvilke tidspunkt man måtte anse sameiet etablert i løpet av de siste drøyt to hundre år forut for 1836.

Det foreligger ikke holdepunkter, langt mindre dokumentasjon, for forholdstallet 50-50 mellom gårdene. Tvisten som ble avgjort ved de to dommer i 1985 hadde spørsmålet om sameie som tema, ikke spørsmålet om andelenes størrelse. Når gårdene i disse dommer omtales som jevnbyrdige, er det gitt uttrykk for lik status i forhold til tvistens tema. Gårdene var jevnbyrdige slik at ikke bare den ene, men begge ble ansett for å ha opptrådt som eier, ikke bare bruker. Herredsrettens bemerkning i 1985 om at det ikke har "vært påstått noen annen innbyrdes fordeling enn etter brukens skyldmark" må forstås slik at det den gang ikke ble hevdet at de to gårder i et eventuelt sameie eide 50-50. Det ble ikke i domsslutningen inntatt noe om et forhold som ikke ble ansett omtvistet. På bakgrunn av herredsrettsakens utfall i 1985 forelå all oppfordring for Muldal til å ta spørsmålet opp i ankesaken for lagmannsretten, dersom Muldal den gang så en konflikt om partsforholdet.

De tilgjengelige opplysninger om gårdenes dyretall fra 1714 og 1723 viser at Tafjord hadde 3-4 ganger så mange dyr som Muldal. Det var med disse dyrene Tafjord beitet i hele beitesesongen, slik at Tafjords beitebruk var betydelig mer omfattende enn Muldals.

Det er ved fastsettelsen av partsforholdet ikke rom for rimelighetsbetrakninger. Det vises til Rt-1975-563, Rt-1980-852 og Rt-1983-320.

Annbjørg Dyb m.fl. har nedlagt slik påstand:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Ivar Muldal, Per Inge Muldal, Ragnhild P. Korsnes, Nils Olav Korsnes, Annlaug Bolsø, Magnar Muldal, Martinus Muldal og Margit Korsnes dømmes til å betale ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har funnet at anken ikke kan føre frem og bemerker:

Hva angår sakens bakgrunn henvises som Ivar Muldal m.fl. Det er, som nevnt, ikke uenighet mellom partene om at det fra 1985 foreligger rettskraftig avgjørelse om at de to gårder - Tafjord og Muldal - er sameiere hva angår arealet i Muldalen, øst for Muldals heimemark. Det er heller ikke uenighet om at den aktuelle tvist om størrelsen på de to gårders andeler i sameiet må finne en løsning ved anvendelse av sameieloven §2 annet ledd. Det er endelig enighet om at fallerstatningen blir å fordele mellom gårdene i samsvar med eierandelene. Idet sameiet strekker seg lengre mot vest syd for elven enn nord for elven, må det ved fordelingen hensyntas at Muldal er eneeier over en strekning nord for elven og derfor i utgangspunktet berettiget til halvparten av den erstatning som relaterer seg til den aktuelle elvestrekning, forut for en fordeling basert på sameiebrøk.

All den stund det er rettskraftige avgjort at det aktuelle areal ligger i sameie mellom Muldal og Tafjord, kan ikke lagmannsretten se at det er av betydning å ta nærmere stilling til på hvilket tidspunkt sameiet ble etablert. Det er da ikke behov for å drøfte hvordan man bør forstå opplysninger fra 1600-tallet om ingen "lunder". Basert på premissene for avgjørelsene om sameie i 1985 kan konstateres at sameiet må ha vært etablert en god stund før 1797.

Sameieloven §2 regulerer partsforholdet i sameie og lyder slik:

"Når det ikkje er grunnlag for anna, skal sameigarane reknast for å ha like stor part kvar.

Der partane ligg til serskilt registrerte grunneigedomar og anna høvetal ikkje er kjent, vert dei rekna etter den skatteskylda kvart av bruka hadde då sameigehøvet mellom dei kom opp. Er den ukjend skal den skylda som galdt fram til lov 17. desember 1836, leggjast til grunn."

Det fremgår klart av loven at presumsjonen hva angår partsforholdet er forskjellig for et personlig sameie og for et realsameie, dvs. der sameieparten er knyttet til en fast eiendom. Mens likedeling er utgangspunktet for et personlig sameie, er likedeling ikke gitt status som alternativ i et realsameie. For realsameiet gjelder den deklaratoriske regel at partsforholdet følger det innbyrdes forhold mellom de aktuelle faste eiendommers skatteskyld. Det skal bare legges til grunn et annet partsforhold når man er kjent med et slikt. Slikt annet partsforhold kan man f.eks. være kjent med fra den avtale som etablerte sameiet eller fra senere avtale mellom sameierne om partsforholdet. Loven åpner bare for annet partsforhold som er kjent, ikke for annet partsforhold som måtte fremstå som mer rimelig, eventuelt klart mer rimelig, enn det som samsvarer med eiendommenes skattskyld.

I Rt-1980-852 på s 855 ble, riktig nok i relasjon til den tilsvarende bestemmelse i jordskifteloven §27 og dens forgjengere, vist til Rt-1930-817, der det ble gitt uttrykk for at det må stilles meget sterke krav det bevis som må føres for å fravike denne delingsnorm. Fra Rt-1983-320 (s 326) hitsettes:

"Jordskifteloven åpner ikke adgang til å fravike skyldforholdet ut fra rimelighetsbetraktninger. Allerede ved utarbeidelsen av loven av 1882 tok man til orde mot en ordning som åpnet for rimelighetssynspunkter. En slik ordning ville - het det i forarbeidene - kreve en rekke av undersøkelser og lede til en rekke av tvistigheter, se Ot.prp.nr.7, Rt-1880-11. Også under forberedelsen av sameieloven tok man avstand fra en skjønnsmessig regel, se blant annet uttalelse i Ot.prp.nr.13 (1964-65) side 31."

Det vil nok kunne tenkes tilfelle der bruken av et sameie har vært av en slik art at det kan anses bevist at det må ha vært avtalt et særlig forholdstall, avvikende fra eiendommenes skyldmark. Lagmannsretten viser til Sivillovbokutvalets og departementets bemerkninger i Ot.prp.13 (1964-65) s 31, særlig på bakgrunn av uttalelse fra Norges Bondelag til utkast til sameieloven §2 annet ledd.

Idet det ikke er kjent skriftlig avtale eller annet dokument som angir de nærmere forutsetninger om forholdstallet på det tidspunkt sameiet ble etablert eller senere, må det eventuelt være bruken av sameiet som kan gi grunnlag for å konstatere kjennskap til annet forholdstall enn det som følger av eiendommenes skyldmark.

Uttalelser i dommene fra 1985 om sameiespørsmålet kan ikke tillegges særlig betydning i denne sammenheng. Poenget i 1985 var å understreke at de to gårder ikke hadde opptrådt på en slik måte at den ene gården fremsto som en eier, den andre bare som bruker. Uttalelsene om likhet og jevnbyrdighet relaterer seg til denne problemstillingen og ikke til spørsmålet om partsforholdet. Det fremstår for øvrig som mest nærliggende å forstå herredsretten slik at det ikke hadde fremkommet opplysninger om at noe annet enn hovedbølenes skyld skulle være avgjørende for partsforholdet og at herredsretten derfor ikke fant grunn til å ta Tafjords påstandstilføyelse om fordeling etter hovedbølenes skyld inn i domsslutningen.

Lagmannsretten kan ikke se at de opplysninger som foreligger om bruken på 1700- og 1800-tallet klart indikerer noen bevissthet om begrensninger i beitebruken etter andre prinsipper enn gårdenes behov på bakgrunn av dyretallene. De opplysninger som foreligger om dyretall faller naturlig nok ikke fullstendig sammen med skatteskylden, men forholdstallet ligger nærmere skatteskylden enn presumsjonen om 50-50 deling. 50-50 deling mellom gårdene synes ikke å ha noen forankring i de opplysninger som foreligger om beitebruken.

Fra Nordre Sunnmøre herredsretts dom av 18. juni 1985 hitsettes:

"Området er i første rekke blitt benyttet til beite, og for en del avgrensede områder til slått i setrereiter eller kveer. Når det gjelder skogen har det bare vært tale om lauvskog. ..... Retten legger til grunn at verken beite eller vedaskog har vært noen knapphetsfaktor. .......

Når man ser området under ett er det beiting og vedaskogen som har vært de dominerende verdier. Her har oppsitterne både fra Muldal og Tafjord utnyttet området etter behov og på lik linje. Dyra kom hvert år samtidig inn i området og ble også tatt ned igjen omtrent samtidig. Hver oppsitter hadde omtrent like mange dyr.

Alle hadde rett til å la så mange dyr beite som de kunne vinterfø. Det er ikke gjort noe unnatak for hester. Alle satte opp sitt eget sel og sin egen fjøs."

Det kan være grunn til å understreke at Nordre Sunnmøre herredsrett omtalte bruksutøvelsen for "oppsitterne", dvs. de enkelte leilendinger inntil noen tiår utpå 1800-tallet. I den aktuelle tiden hørte to oppsittere hjemme under gården Muldal, mens fra seks til åtte oppsittere under gården Tafjord.

Idet lagmannsretten på bakgrunn av det materialet som er presentert under ankeforhandlingen ikke kan se å ha blitt gjort kjent med noe "anne høvetal", må partsforholdet, som for herredsretten, fastsettes i samsvar med skatteskylden. Det er, som nevnt, fra Muldals side subsidiært akseptert at herredsretten har fastsatt partsforholdet korrekt. Det kan tilføyes at det fra Tafjords side er dokumentert at alle tilgjengelige eldre opplysninger om skatteskyld i det vesentlige bekrefter de skatteskyldforhold som var gjeldende umiddelbart før 1836.

Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Anken er ikke ført frem og Ivar Muldal m.fl. plikter i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Annbjørg Dyb m.fl. Lagmannsretten har ikke på bakgrunn av tvil om resultatet eller andre forhold funnet grunnlag for å fravike den hovedregelen som gjelder for omkostningsansvaret i et slikt tilfelle.

Advokat Ingvar H. Seth har på vegne av Annbjørg Dyb m.fl. levert omkostningsoppgave på kr 39.000,-, som i sin helhet er salær. Det er ikke innkommet innsigelse mot omkostningsoppgaven. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn, idet slike omkostninger anses nødvendige for å få saken betryggende utført jf. tvistemålsloven §176 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Sunnmøre herredsretts dom stadfestes.

2. Ivar Muldal, Per Inge Muldal, Ragnhild P. Korsnes, Nils Olav Korsnes, Annlaug Bolsø, Magnar Muldal, Martinus Muldal og Margit Korsnes betaler in solidum til Annbjørg Dyb, Olaug Tafjord, Arne P. Tafjord, Torleif Tafjord, Per Tafjord, Jørgen Tafjord og Odd Hustad saksomkostninger for lagmannsretten med 39.000,- - trettinitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.