LG-1992-1087

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-06-03
Publisert:	LG-1992-01087
Stikkord:	Skatterett, Fusjon
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett Nr. 92-00451 A - Gulating lagmannsrett LG-1992-01087 A. Rettskraftig.
Parter:	Ankende parter: 1. Tor Dagfinn Veen (Prosessfullmektig: Advokat Atle Helljesen, Stavanger). 2. Harald Kvam 3. Sigve K. Bethuelsen Prosessfullmektig: Advokat John Heitmann, Stavanger Motpart: Stavanger kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Øystein Grotmol, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Selvik, Lagdommer Fjeld, Sorenskriver Stedal
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §54, §42, §43, Byskatteloven (1911) §46, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §213, Omdannelsesloven (1961), Aksjegevinstbeskatningsloven (1971), Aksjeloven (1976) §14-1, Aksjeloven (1976), Ligningsloven (1980) §9-6

År 1994 den 3. juni ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 92-01087 avsagt slik Dom :

Saken gjelder spørsmål om gevinstbeskatning av aksjer i forbindelse med fusjon mellom Stavanger Fondsmeglerforretning AS (Stafonds) og Svacom AS (Svacom) i henhold til skatteloven §54 annet ledd nr. 1 og 2, slik bestemmelsene lød i 1985 og før skattelovreformen i 1991.

Stafonds ble stiftet 20. juni 1983 med de ankende parter som aksjonærer. Aksjekapitalen var kr 150000,-, fordelt med en tredjedel på hver av aksjonærene. Av firmaregisteret fremgår det at formålet med selskapet var å drive fonds- og kapitalmegling, samt annen virksomhet som stod i forbindelse med dette.

Selskapet startet sin virksomhet 1. september s.å., og hovedbeskjeftigelsen var aksjemegling. Alle aksjonærene hadde sitt daglige arbeid i selskapet som ikke var børsnotert.

Våren 1985 ble det inngått en fusjonsavtale mellom Westbroker AS, et aksje- og fondsmeglerfirma, og Svacom som var et forholdsvis nystiftet industri- og investeringsselskap med sete i Sandnes. Etter denne fusjonen ble det innledet forhandlinger om fusjon mellom Stafonds og Svacom. Fusjonsavtale mellom selskapene ble inngått 4. juli 1985. Etter dette endret Stafonds navn til Stafonds Holding AS.

Fusjonen hadde virkning fra 1. august 1985. Den ble gjennomført ved at Stafonds overdro samtlige aktiva og passiva til Svacom mot at de tre aksjonærene i Stafonds fikk oppgjør i form av aksjer i det sammensluttede selskap. Hver av aksjonærene mottok 31450 aksjer pålydende kr 100,- pr. aksje. Verdien pr. aksje ble på fusjonstidspunktet satt til kr 126,50. I forbindelse med gjennomføringen ble firmanavnet Stafonds Holding AS slettet og firmanavnet Stafonds gjenopprettet. Det overdragende selskap ble etablert som et heleiet datterselskap av Svacom, og inngikk i en finans- og forsikringsdivisjon i Svacom. Senere, 1. januar 1986, ble Svacoms finansvirksomhet, som fremdeles foregikk gjennom selvstendige selskaper, organisert under et holdingsselskap, Svithun Finans AS, som igjen var 100 % eiet av Svacom.

I perioden 19. april 1986 til 20. februar 1987 solgte de ankende parter sine aksjer i Svacom.

For hver av de ankende parter fattet Stavanger ligningsnemnd vedtak om gevinstbeskatning etter reglene om betydelig aksjesalg etter dagjeldende skattelov §54 første ledd nr. 1. Vedtakene ble sendt partene 2. desember 1988. Gevinsten ble satt til kr 3918400,- for hver av partene.

Stavanger overligningsnemnds vedtak, som ble sendt de ankende parter 29. januar 1990, stadfestet ligningsnemndas vedtak med den endring at den skattepliktige gevinst ble redusert med kr 833000,- til kr 3085000,-.

I Stavanger ligningskontors brev av 9. april 1990 ble det akseptert at det skulle tas hensyn til Stafonds beskattede egenkapital ved gevinstberegningen etter skattelov §54 annet ledd annet alternativ, slik bestemmelsen lød i 1985. Gevinsten for hver av skatteyterne ble således redusert med kr 261504,-, og den korrigerte gevinst var etter dette kr 2823400 for hver av partene.

Aksjonærene i det opprinnelige Stafonds aksepterte ikke gruppesalgsbeskatning i forbindelse med fusjonen med Svacom. Ved stevning av 14. juni 1990 til Stavanger byrett ble det anlagt søksmål mot Stavanger kommune med påstand om at ligningen for hver av partene ble opphevet for skatteåret 1985.

Stavanger byrett avsa 1. september 1992 dom med slik domsslutning:

"1. Stavanger kommune frifinnes.

2. Sigve K. Bethuelsen, Harald Kvam og Tor Dagfinn Veen dømmes in solidum til å betale Stavanger kommune v/ advokat Grotmol saksomkostninger med kr 22000,- - kronertjuetotusen - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."

Sigve K. Bethuelsen (Bethuelsen), Harald Kvam (Kvam) og Tor Dagfinn Veen (Veen) har 6. oktober 1992 rettidig anken dommen til Gulating lagmannsrett.

For lagmannsretten er det fremlagt enkelte nye dokumenter. Disse bringer ikke saken i noen ny stilling. Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for byretten vises til byrettens dom.

Ankeforhandlingen ble holdt 18.-19. mai 1994 i Stavanger. Ankende parter møtte med sine prosessfullmektiger. For ankemotparten møtte prosessfullmektigen og kontrollsjef Olav Øgreid, Stavanger ligningskontor, som etter enighet mellom partene ble gitt rettens samtykke til å være til stede under hele ankeforhandlingen, jf tvistemålsloven §213.

Ankende parter ga forklaring. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.

Ankende parter nr. 2 og 3, Kvam og Bethuelsen, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det generelle utgangspunkt er at fusjon er en fullt ut lovlig måte å sammenslutte selskaper på. Saken må vurderes i lys av den holdning til fusjoner som var på det tidspunkt fusjonen mellom Stafonds og Svacom fant sted. I 1985 ble det, også fra myndighetenes side, betraktet som ønskelig at det fant sted fusjonering mellom enheter for å oppnå større og bedre økonomisk funderte selskaper.

Det avgjørende vil være om det ved fusjonen mellom Stafonds og Svacom i 1985 fant sted en avhendelse av aksjer, hvor gevinsten ville være skattepliktig etter skatteloven §54 annet ledd nr. 1, slik bestemmelsen lød i 1985. Ved en fusjon kan det nok rent teknisk betraktes å ha funnet sted en avhendelse. Realiteten er imidlertid at det finner sted et ombytte av aksjer i det overdragende selskap med aksjer i det sammensluttede selskap.

Ankende parter har med henvisning til særlig Rt-1922-436 og Rt-1925-1009 og til en rekke teoretiske arbeider anført at det gjennom langvarig praksis har utviklet seg den hovedregel at en fusjon ikke er en avhendelse i skatterettslig forstand. Den medfører således ikke skattplikt for aksjonærenes gevinst i det overdragende selskap. Det har imidlertid utviklet seg unntak fra nevnte hovedregel. På bakgrunn av en konkret vurdering av det enkelte tilfelle har en i noen sammenhenger foretatt gjennomskjæring i forhold til den selskapsrettslige konstruksjon. En har kommet frem til at realiteten i det som er gjennomført må betraktes som avhendelse.

Fusjonen mellom Stafonds og Svacom, slik den er beskrevet i fusjonsavtalen av 4. juli 1985, ble gjennomført etter reglene i aksjeloven kap. 14. Det kan således ikke som ankemotparten hevder utledes av avtalens ordlyd at det i dette tilfelle skulle være en avhendelse av aksjer, og ikke en fusjon. Når avtalens punkt 4 omtaler overdragelse av aksjer, er dette ikke annet enn det begrep som benyttes i aksjeloven §14-1 for ombytte av aksjer mellom det overdragende og sammensluttede selskap.

Det avgjørende er at fusjonsavtalen tilkjennegir det som var hensikten bak fusjonen. En så muligheten til å danne et slagkraftig finansselskap som kunne omfatte alle typer finansmegling. Grunnlaget var Svacoms betydelige kapitalbase, kontakter og overlappende virksomhet i forhold til Stafonds. Svacom var et investeringsselskap med en egenkapital på 500 millioner kroner. Ett av satsingsområdene var finansmegling. Som følge av dette var Westbroker innfusjonert i selskapet. Westbroker AS var et større lokalt finansfirma som hovedsaklig drev obligasjons- og forsikringsmegling. For Stafonds var dette et interessant og utfyllende virsomhetsområde i forhold til Stafonds egen virksomhet som hovedsaklig var aksjemegling. Bakgrunnen for Stafonds ønske om å finne nye samarbeidspartnere, var forventede skjerpede krav fra myndighetenes side om egenkapital og sikkerhetsstillelse, bl.a. betinget av en konkurs i et meglerfirma i Oslo. Ulike samarbeidsordninger ble vurdert bl.a. i forhold til Rogalandsbanken og SR-banken. Det var en tid også forhandlinger med Westbroker om nærmere samarbeid med dette firma før det fusjonerte med Svacom.

Realiteten bak fusjonen illustreres også ved at de tre aksjonærene i Stafonds etter fusjonen fortsatte å arbeide i ulike stillinger i Svacom og i datterselskapet Stafonds. Hensikten var en fusjon med Svacom på grunn av dette selskaps finansielle styrke og den virksomhet innen finansmegling som ble bygget opp. Således tilkjennegir partenes subjektive forhold at det foreligger en reell fusjon og ikke en avhendelse.

Heller ikke den tekniske gjennomføringen av fusjonen kan føre til at en ikke står overfor en reell fusjon, men en avhendelse, slik ankemotparten har hevdet. Fusjonen innebar en klar realitet ved at samtlige aktiva og passiva ble en del av Svacom etter fusjonen. Det var således ingen aktivitet som ble tilbakeholdt av Stafonds, og som ikke inngikk i Svacom. Fremgangsmåten var vanlig og benyttet i flere andre tilfelle, hvor ligningsmyndighetene ikke reagerte, f.eks. da Westbroker AS i 1985 fusjonerte med Svacom. Først seks år etter fusjoneringen mellom Stafonds og Svacom anførte ligningsmyndighetene fremgangsmåten som grunnlag for at en står overfor en avhendelse, og ikke en reell fusjon, som har medført at det har skjedd en konserndannelse.

At en fusjon ikke skal medføre konserndannelse, er intet vilkår for å anse en fusjon som reell. Ofte vil fusjonering av selskaper nettopp kunne føre til dannelse av konserner. I denne sammenheng gir heller ikke Gestoria-dommen i Rt-1976-519 noen særlig veiledning. Sentralt i denne sak synes å ha vært at det fant sted en fusjon med et utenlandsk selskap. I tillegg ble det foretatt en hel kjede av selskapsrettslige transaksjoner som samlet førte til at fusjonen ble betraktet som en avhendelse.

I fusjonen mellom Stafonds og Svacom ble all aktivitet overført, og det var strukturelle hensyn som betinget organiseringen. Det kan her ikke være tvil om at også holdingsselskaper er akseptert som fusjonsparter.

Forøvrig er ankende parter nr. 2 og 3 enig med ankende part nr. 1 i at det ankemotparten har anført om den tekniske gjennomføringen av fusjonen, er nye faktiske omstendigheter som ligningsmyndighetene er avskåret fra å påberope seg i henhold til ligningslovens foreldelsesregler, og slutter seg til det ankende part nr. 1 har anført om dette.

Ankemotparten har hevdet at fusjonen medførte at Svacom ble tilført ny virksomhet. Det er ikke noe vilkår for at det skal foreligge en reell skattefri fusjon at denne må skje mellom virksomheter med lik aktivitet. Det vil i så fall være et nytt vilkår som ligningsmyndighetene innfører i forhold til tidligere praksis. Uansett var det sammenfall i aktiviteter mellom Stafonds, som i hovedsak drev aksjemegling, og Svacom som særlig etter fusjonen med Westbroker, forestod en lang rekke finanstjenester, og som hadde finanstjenester som ett av sine satsingsområder. Dertil var det viktig at fusjonen skulle bidra til synergieffekter ved å bringe sammen finanstjenester over et bredt spekter.

Det er heller ikke holdepunkter for ankemotpartens anførsel om at fusjonen var en pengeplassering for de ankende parter. Disse gikk selv inn i finansvirksomheten til Svacom, og bidro til å utvikle denne. Virksomheten ble senere solgt til gunstig pris, og denne var i hovedsak tuftet på det grunnlag Stafonds og Westbroker AS hadde skapt.

Ankemotparten har anført at de salg av Svacom-aksjer de ankende parter foretok i perioden fra april 1986 til februar 1987 viser at fusjonen i 1985 mellom Stafonds og Svacom i realiteten var en avhendelse hvor gevinsten er gjenstand for beskatning. Ankende parter ser det slik at det ikke er holdepunkter for at de i 1985 ønsket å realisere gevinsten. Stafonds hadde hatt en meget vellykket utvikling fra stiftelsen i 1983. For Bethuelsen er det vist til at han etter fusjonen, så sent som i oktober 1985, kjøpte ytterligere aksjer i Svacom utfra tro på selskapets utviklingsmuligheter.

Salgene i 1986/-87 for ankende parter nr. 2 og 3 skjedde som følge av etterfølgende omstendigheter som var knyttet til utviklingen i Svacom. Denne ble helt annerledes enn forventet. Informasjonsbedriften Scanvest AS, som var en finansiell bærebjelke i investeringsselskapet, fikk på ett år, 1985, et underskudd på 158 mill. kroner. I tillegg viste et annet av Svacoms satsingsområder, fiskeoppdrett, meget dårlig utvikling. For å skaffe ny kapital i selskapet ble i løpet av høsten 1986 30 % av Svithun Holding AS solgt til SR-bank AS. De resterende 70 % ble solgt i løpet av 1987. I denne situasjon ønsket Bethuelsen og Kvam å redde det som reddes kunne av sine verdier ved at de ønsket å selge sine aksjeposter i Svacom.

Partene kan ikke være forhindret fra å foreta slike salg når utviklingen kan tyde på at en vil lide betydelige tap. Resultatet har nettopp blitt at partene har endt opp med et nettotap i forhold til den pris ligningsmyndighetene la til grunn for aksjene på fusjonstidspunktet.

Det vises for øvrig til hva ankende part nr. 1, Veen, har anført om det etterfølgende salg av aksjer.

Det er heller ikke holdepunkter for å hevde, slik ankemotparten har gjort, at Svacom-aksjene var lettere omsettelige enn det Stafonds-aksjene ville ha vært på det tidspunkt fusjonen fant sted. Svacom, som ikke var børsnotert, var i sin oppstartingsfase. I forhold til de over fire millioner aksjer i selskapet er det heller ikke dokumentert at det fant sted en betydelig omsetning av aksjene. Under enhver omstendighet vil det være å innføre et nytt vilkår for reelle fusjoner dersom det skal tas hensyn til aktiviteten i de berørte selskaper.

Også partenes opptreden underbygger at en står overfor en reell fusjon. De har hele tiden opptrådt åpent. Fusjonsavtalen ble fremlagt for ligningssjef Thoresen i kommunen for vurdering av skattespørsmålet. Thoresen må ha gitt uttrykk for at fusjonen ikke ble rammet av skatteplikt etter bestemmelsene om betydelig aksjesalg i skatteloven, da partene i motsatt fall ville ha tatt konsekvensene av dette og vurdert alternative fremgangsmåter til fusjon.

En står videre overfor et viktig moment i skatteretten, nemlig hensynet til forutberegnelighet. I denne sammenheng må en kunne forvente at hovedregelen om at en fusjon ikke er skattepliktig følges. Fusjonen mellom Westbroker AS og Svacom ble ikke beskattet. Det var ikke en glipp, slik ankemotpartene har hevdet. Ligningsmyndighetene har ansett det som en akseptabel fremgangsmåte, og ikke reagert. Ettersom Stafonds-saken var foranlediget av ligningsmyndighetene, ene og alene på bakgrunn av det etterfølgende salg, kan det av likhetshensyn ikke reageres overfor de ankende parter, da det ellers vil fremtre som vilkårlig og klart diskriminerende i forhold til Stafonds. Det er vist til det ankende part nr. 1 har anført om dette, som ankende parter nr. 2 og 3 slutter seg til.

Ankemotparten har for øvrig vist til en rekke rettsavgjørelser som de ankende parter ikke finner har direkte betydning for forholdet.

Det ble nedlagt slik påstand for samtlige av de ankende parter:

"1. Ligningen for Harald Kvam for skatteåret 1985 oppheves.

2. Ligningen for Sigve Bethuelsen for skatteåret 1985 oppheves.

3. Ligningen for Tor Dagfinn Sveen for skatteåret 1985 oppheves.

4. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Ankende part nr. 1, Tor Dagfinn Veen, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det henvises til det ankende parter nr. 2 og 3 har anført som begrunnelse for at fusjonen må være å betrakte som en reell fusjon. Ankende part nr.1 slutter seg til dette.

Det er i tillegg anført at det ikke kan ha noen betydning for vurderingen av fusjonen at de ankende parter etter fusjonen kun ble eiere av ca 1,8 % av aksjene i Svacom, og at de derved kom i en vesentlig gunstigere posisjon ved et eventuelt senere aksjesalg sett i relasjon til skatteloven §54. En fusjon mellom to selskaper vil nødvendigvis medføre at aksjonærene i det overdragende selskap kommer i en ny eierposisjon etter fusjonen, og dette kan ikke tillegges vekt.

Når det gjelder spørsmålet om betydningen av det etterfølgende salg av Svacom-aksjene, var situasjonen annerledes for Veen enn for de øvrige ankende parter. Veen var i utgangspunktet uenig i at Stafonds skulle fusjoneres med Svacom. Da han fikk tilbud om å tiltre stillingen som daglig leder av AS Fortuna-Gruppen, som også drev finansmegling, ble det ansett uheldig at han satt med aksjeinteresser i det konkurrerende selskapet Svacom. I ansettelsesavtalen av 19. mars 1986 med AS Fortuna-Gruppen ble det inntatt en bestemmelse om at Veen skulle ha rett til å tegne 30 000 aksjer i AS Fortuna-Gruppen til pari kurs. Som betaling ble akseptert hans 31450 aksjer i Svacom. Veen nyttet seg av denne opsjonen og solgte 19. april 1986 sine aksjer i Svacom til AS Fortuna-Gruppen for kr 3 000 000,-. Denne ombytting av aksjer som her fant sted, viser i alle fall for Veens vedkommende at hensikten ikke var å realisere de opprinnelige verdier i Stafonds. Veen ble medeier i AS Fortuna-gruppen og arbeidet der for å utvikle selskapet.

Da endring av ligningen for 1985 ble varslet i 1987, ble saken tatt opp og utelukkende begrunnet med salget av Svacom-aksjene. Denne begrunnelse ble det bygget på og utdypet av ligningsnemnda og overligningsnemnda. Først like før første berammelse av hovedforhandling i byretten, ble de tekniske forhold omkring fusjonen trukket inn. Disse er foreldet i forhold til to-årsfristen i ligningsloven §9-6. En endringssak kan ikke på denne måten få ny karakter etter at ligningsnemnda har behandlet saken. Dette kan ikke oppfattes som støtteargumenter, men nye faktiske forhold som trekkes inn i saken på et alt for sent tidspunkt.

Da den fremgangsmåte som ble benyttet ved fusjonen mellom Svacom og Stafonds har vært en vanlig fremgangsmåte ved andre fusjoner, som er akseptert av ligningsmyndighetene, vil det være i strid med det forvaltningsmessige likhetsprinsipp å anvende dette som grunnlag for en eventuell skattlegging av aksjonærene i Stafonds.

Det vil også fremstå som myndighetsmisbruk når ligningsmyndighetene påberoper ett grunnlag for skattlegging like før utløpet av fristen i ligningsloven §9-6, og et annet grunnlag i forbindelse med domstolsprøvingen av vedtaket. Dessuten vil det fremstå som klart urimelig når ligningsmyndighetene såpass lang tid etter fristutløpet påberoper seg et nytt grunnlag.

Ankemotparten, Stavanger kommune, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ligningsmyndighetene anser den fusjon som ble gjennomført mellom Svacom og Stafonds som en avhendelse som er skattepliktig etter bestemmelsene i skatteloven §54 om vesentlig aksjesalg, og ikke som en reell fusjon hvor gevinsten for aksjonærene i det overdragende selskap i utgangspunktet ikke skal skattlegges.

Etter en objektiv helhetsvurdering fremstår fusjonen mellom Svacom og Stafonds som en avhendelse av Stafonds.

Det en i realiteten stod overfor var en ekspansjon av Svacoms virksomhet, hvor selskapet kjøpte opp Stafonds som drev med aksjemeglervirksomhet. Stafonds fortsatt sin virksomhet som tidligere, endog som selvstendig selskap. Eneste endring som fant sted, var at aksjene skiftet eiere. Dette er en klassisk situasjon hvor skjerpede krav til egenkapital, sikkerhetsstillelse m.m. overstiger eiernes økonomiske evne. Løsningen som blir valgt, er å selge selskapet til andre kapitalsterke selskaper.

Gjennomføringen av fusjonen, som er beskrevet i fusjonsavtalen, hadde skatteplanlegging som siktemål. Den bidro ikke til øket egenkapital, og dens vellykkethet ville avhenge av om Svacom senere var villig til å investere ytterligere kapital. Dette var således en ren pengeplassering fra Svacoms side med den hensikt å utvide virksomheten. Svacom fremstod som et rent eierselskap som baserte sin virksomhet på oppkjøp og/eller nystiftelse av selskaper. Det skulle kun være et konsernledende selskap, og ut over dette hadde det ingen interesse av fusjonen med Stafonds.

Fusjonen omtales også i fusjonsavtalens punkt 4 som en ren overdragelse, hvor oppgjøret skulle skje i form av aksjer i det sammensluttede selskap.

Ser en på verdiansettelsen av Stafonds-aksjene i forbindelse med overdragelsen, kr 126,50 pr. aksje, var dette et fristende tilbud som ville gi hver av aksjonærene en formidabel fortjenste i forhold til det opprinnelige aksjekapitalinnskudd på kr 50.000,- i 1983.

Det forhold at fusjonsavtalen inneholder en bestemmelse om at aksjonærene skulle fortsette sitt arbeid med Svacom som eier, er ikke annet enn det som fremgår av aksjeloven om at ingen skal oppsies i forbindelse med en fusjon. Det salg av Svacom-aksjer som de ankende parter foretok kort tid etter fusjonen viser med all tydelighet at det ikke fant sted noen reell fusjon i 1985, men en avhendelse i skattemessig forstand. Veen brukte sine Svacom-aksjer til å kjøpe seg inn i AS Fortuna-gruppen. Han brukte således sin gevinst til å få innpass i dette firma. Da denne virksomhet senere ble oppløst, fikk han oppgjør for aksjene. På samme måte realiserte Bethuelsen og Kvam sine gevinster ved de salg som ble foretatt i løpet av 1986 og 1987. Aksjekursen for Svacom-aksjer var stigende, og salgene fant sted på et tidspunkt med betydelig omsetning av slike aksjer.

Når salget av Svacom-aksjene fant sted såpass kort tid etter fusjonen, må denne bedømmes som en avhendelse i skatteloven forstand uavhengig av den opprinnelige hensikten til de tre aksjonærene, når de rent faktisk ombestemmer seg og realiserer den gevinst som oppstod ved fusjonen.

Ankemotparten har vist til en rekke rettsavgjørelser som viser vurderingen av en fusjon i skattemessig sammenheng når det har funnet sted et etterfølgende salg av de ombyttede aksjer i det sammensluttede selskap.

I totalvurderingen må det også ha betydning at de ankende parter etter fusjonen kun ble eiere av ca 1,8 % av aksjene i Svacom. De kom derved i en vesentlig gunstigere situasjon ved et eventuelt senere aksjesalg i relasjon til skatteloven §54.

Også den tekniske gjennomføringen av fusjonen viser at Stafonds skulle fortsette som tidligere, endog under samme navn og som eget aksjeselskap, men med nye eiere. Det er i denne sammenhengen vist til Rt-1976-519, Gestoria-dommen, hvor det nettopp oppstilles et krav om at virksomheten i det overdragende selskap fortsetter i det sammensluttede selskap. Det er altså kun i de tilfellene hvor fusjonen fremstår som sammensmeltning av to virsomheter at fusjonen er reell, og at en oppnår skattefritak. Det er i dommen tydelig gitt uttrykk for at dersom virksomheten fortsetter som datterselskap faller det utenfor fusjonsunntaket når det gjelder skatteplikt, og det er dette som er tilfelle i nærværende sak.

Ankemotparten kan ikke se at ligningsmyndighetene ikke kan påberope seg argumentet om den tekniske gjennomføring av fusjonen. En annen begrunnelse for ligningsvedtaket vil ikke være gjenstand for foreldelse etter ligningsloven, når vedtaket er basert på det faktum som var kjent da ligningen ble foretatt. Den påberopte begrunnelse om fusjonens tekniske gjennomførelse, må således oppfattes som et støtteargument.

Når det gjelder ankende parters anførsler om likhetsprinsipp og forskjellsbehandling, var det en glipp av ligningsmyndighetene at fusjonen mellom Svacom og Westbroker AS ikke ble vurdert med sikte på om det forelå skatteplikt for aksjonærene i Westbroker AS etter bestemmelsene om vesentlig aksjesalg i skatteloven §54. Denne manglende oppfølgning kan ikke påberopes av de ankende parter i nærværende sak. Ligningsmyndighetene må ha anledning til å foreta riktig ligning selv om feil er blitt gjort overfor andre skatteytere, og selv om det kan virke som brudd på likhetsprinsippet og føles urimelig av de ankende parter.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes.

2. Stavanger kommune tilkjennes morarente av saksomkostningene for byretten med 18 % p.a. rente fra den 01. oktober 92 til den 31. desember 93 og 12 % p.a. fra den 01. januar 94 til betaling skjer.

3. Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Når det gjelder inntektsbeskatning, fremgår hovedregelen av skatteloven §42 første ledd. Enhver fordel vunnet bl.a. ved kapital eller virksomhet regnes som inntekt, herunder også fordel vunnet ved aksjesalg. Salg av aksjer vil således etter hovedregelen medføre inntektsbeskatning.

Skatteloven §43 annet ledd pkt. b. gjør imidlertid unntak for gevinst ved avhendelse av verdipapirer, herunder aksjer. Bestemmelsen ble innført for å fremme spare- og investeringslysten i verdipapirer, men likevel slik at det etter lov av 10. desember 1971 nr. 99 kunne bli skatt ved salg før 3 års eiertid.

Bestemmelsene i skatteloven §54 annet ledd nr. 1 om betydelig aksjesalg gjør imidlertid unntak fra skattefritaksregelen i skattelovens §43 annet ledd pkt. b. Slik bestemmelsen lød i 1985, da Stafonds og Svacom fusjonerte, kunne også gevinst ved avhendelse av mindre aksjeposter være skattepliktig, dersom overdragelsen var et ledd i en samlet eller sammenhengende overdragelse. Av forarbeidene fremgår det at hensikten med bestemmelsene var å hindre at gevinst ved salg av virksomhet medførte skattefrihet når gevinsten ble oppnådd ved salg av aksjene, mens man ved salg av virksomheten som sådan utvilsomt ville bli beskattet etter skatteloven hovedregel. Bestemmelsene tok altså sikte på å forhindre den nærliggende fare for omgåelse som man antok var til stede når en ble klar over at det å bringe salget av en forretning eller en fast eiendom inn under formen aksjesalg, etter dagjeldende praksis, kunne medføre skattefrihet.

Når det gjelder vilkåret i skatteloven §54 annet ledd nr. 1 om "avhendelse", vil lagmannsretten generelt bemerke at dette må forstås på samme måte som ellers i skatteretten. Det vil omfatte vanlig salg, tvangssalg og i utgangspunktet også bytte av aksjer i et fusjonstilfelle. Det vises til Rt-1976-519, Gestoria-dommen, hvor det fremgår at et tilfelle hvor vederlaget ikke består av rede penger, men aksjer, vil falle inn under ordlyden av byskatteloven §46 annet ledd, som er avløst av skatteloven §54.

Lagmannsretten legger videre til grunn at en fusjon, ved sammenslutning av to eller flere selskaper mot aksjer i det sammensluttede selskap, normalt ikke har vært regnet som avhendelse i skatteloven forstand. Forutsetningen har vært at det overdragende selskaps aktiva og passiva har blitt inkorporert i det overtakende selskap. Det vises til avgjørelsene inntatt i Rt-1922-436 og Rt-1925-1009, som senere er supplert med en del nyere rettspraksis som presiserer rettstilstanden, jf. bl.a. avgjørelsene i Rt-1961-1195 (Kollbjørg-dommen), Rt-1976-519 (Gestoria-dommen) og Høyesteretts dom av 22. april 1994, lnr. 42 B/1994, HR-1994-00042 B (Railo-dommen).

Lagmannsretten legger således til grunn at det gjennom rettspraksis er utviklet en hovedregel om at fusjoner ikke er avhendelse i skatterettslig forstand, forutsatt at fusjonen er virkelig eller reell. Det er ikke tilstrekkelig at fusjonen formelt sett er korrekt gjennomført etter reglene i kapitel 14 i aksjeloven om fusjoner m.m.

Hovedspørsmålet i saken blir således om sammenslutningen av Stafonds og Svacom i 1985 var en reell fusjon i skatteloven forstand, eller om en i realiteten stod overfor en avhendelse av Stafonds til Svacom.

Lagmannsretten har kommet til at det verken er subjektive eller objektive holdepunkter for å anta at det fra de tre opprinnelige aksjonærene i Stafonds skulle foreligge noe forsøk på omgåelse av reglene i skatteloven ved at sammenslutningen reelt sett må sies å ha vært en avhendelse av Stafonds til Svacom.

Innledningsvis skal bemerkes at etter fusjonsavtalen av 4. juli 1985 har sammenslutningen mellom selskapene korrekt blitt foretatt etter reglene i aksjeloven kap. 14. Som bemerket er det en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig forutsetning, for å anse sammenslutningen som en reell fusjon i skattemessig sammenheng.

Fusjonsavtalens begrepsbruk gir heller ikke holdepunkter for at det har funnet sted en avhendelse. Når det i fusjonsavtalens punkt 4 fremgår at Stafonds skal overdra aktiva og passiva til Svacom, er dette den samme begrepsbruk som benyttes i aksjeloven §14-1 for å beskrive den sammenslutning som skjer mellom selskaper ved en fusjon.

Heller ikke kan avtalens punkt 7, om at ingen i Stafonds skulle sies opp ved fusjonen, kun ses som en formalitet for å oppfylle aksjeloven krav om at ingen i utgangspunktet skal oppsies i forbindelse med en fusjon, slik ankemotparten har hevdet. Det avtalte hadde klar realitet ved at de tre aksjonærene, som arbeidet i

Stafonds, fortsatte sin virksomhet i Svacom etter fusjonen. Lagmannsretten vil komme tilbake til betydningen av dette nedenfor.

Lagmannsretten vil allerede her bemerke at det alene ikke kan ha betydning at aksjonærene i Stafonds, etter sammenslutningen, ble eiere av kun 1,8 % av aksjene i Svacom, og at de således ville komme i en gunstigere situasjon ved et senere aksjesalg sett i relasjon til skatteloven §54 annet ledd om betydelig aksjesalg. En er her enig med de ankende parter i at en fusjon mellom to selskaper nødvendigvis vil medføre at aksjonærene i det overdragende selskap, som kunne komme inn under bestemmelsene om vesentlig aksjesalg, vil komme i en ny eierposisjon etter fusjonen. Ikke sjelden vil dette være i en minoritetsposisjon. Det vises til Høyesteretts dom av 22. april 1994 (Railo-dommen), særlig side 7. Lagmannsretten legger til grunn at fra etableringen i 1983 til fusjonen i 1985, hadde Stafonds en sterk vekst med en betydelig avkastning.

De ankende parter har forklart at foranlediget av forventede krav fra myndighetene om høyere egenkapital og mer omfattende sikkerhetsgarantier for finansmegling, fremsto sammenslutning med Svacom, med sin betydelige finansielle styrke og dels sammenfallende virksomhet, som det mest hensiktsmessige for å videreutvikle den virksomhet som var initiert i Stafonds. For spørsmålet om det foreligger en reell fusjon kan det ikke være avgjørende hvilket formål aksjonærene har ment sammenslutningen skulle ha. Av dommen i

Rt-1963-478 (Siraco-dommen) fremgår det at avgjørelsen må bero på en objektiv bedømmelse av transaksjonen på grunnlag av de faktiske foreliggende forhold. 

Lagmannsretten finner at det er klare objektive holdepunkter som understøtter aksjonærenes subjektive formål med sammenslutningen. Lagmannsretten legger således betydelig vekt på at det finnes godtgjort at virksomheten i Stafonds ble videreført etter sammenslutningen. I finansdivisjonen i det sammensluttede selskap fortsatte Stafonds, som heleiet datterselskap av Svacom, sin hovedvirksomhet med aksjemegling. Kontinuiteten understrekes ytterligere ved at de tre aksjonærene, som etablerte og arbeidet i Stafonds, fortsatte å arbeide i forskjellige posisjoner i Svacom; Bethuelsen som direktør i Svacom med ansvar for koordinering og utvikling av selskapets finans- og forsikringsdivisjon, og Kvam og Veen som henholdsvis daglig leder og nestleder av Stafonds.

På bakgrunn av ovennevnte tar lagmannsretten ikke standpunkt til om et vilkår for fusjonsunntaket er at virksomheten i det overdragende selskap må ha blitt fortsatt i det sammensluttede selskap. Rt-1961-1195 (Kolbjørg-dommen ) og Rt-1963-478 (Siraco-dommen) har vært tatt til inntekt for et slikt virksomhetskrav. Syvertsen, i "Aksjesalg og inntektsskatt", side 148, har imidlertid fremholdt at spørsmålet om sammensmelting av virksomhet er en nødvendig forutsetning for en reell fusjon, strengt tatt ikke er avgjort ved dommene. Dommen i Rt-1978-492 kan synes å trekke i samme retning, selv om det i dette tilfelle var tale om en fisjon. I innstilling av 1984 fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet for å vurdere skatteregler for fusjonstilfellene, gis det uttrykk for at det neppe vil kunne stilles opp som et absolutt krav etter gjeldende rett at begge selskaper driver en form for aktiv virksomhetsutøvelse for at fusjonen i alle skattemessige sammenhenger skal godtas som en fusjon. Arbeidsgruppen har videre fremholdt at i praksis godtas holdingselskaper som fusjonspartnere selv om disse ikke nødvendigvis driver virksomhet i skatteloven forstand.

Poenget i nærværende sak er imidlertid at virksomhetskravet er oppfylt, og det trekker klart i retning av at fusjonen mellom Stafonds og Svacom var reell.

En står i denne sak heller ikke overfor en situasjon hvor Svacom foretok et oppkjøp av et såkalt "tomt" eller "dødt" selskap. Slike tilfeller har normalt vært gjenstand for gjennomskjæring, og blitt bedømt som avhendelse i skattemessig forstand. Det vises bl.a. til Rt-1961-1195 og Rt-1963-478.

Lagmannsretten legger videre vekt på at det også var en nær funksjonell forbindelse mellom overdragende selskap og finansvirksomheten i det sammensluttede selskap. Før fusjonen var hovedtyngden i

Stafonds virksomhet konsentrert om aksjemegling. Det fortsatte etter fusjonen. Westbroker AS, som var innfusjonert en tid før fusjonen med Stafonds, hadde sin virksomhet hovedsaklig konsentrert om kapital- og forsikringsmegling. Et annet selskap i Svacoms finansdivisjon, Westco AS, hadde leasingmegling som sitt hovedvirkeområde. Svacom kunne ved dette tilby de fleste tjenester innen finansmeglig, som i stor grad rettet seg mot de samme kundegrupper. Samordning av tjenestene ga seg også uttrykk i at selskapene ble samlet under et holdingsselskap, Svithun Finans AS, eiet av Svacom. I tillegg ble det foretatt en samlokalisering av selskapene. Av Siraco-dommen, Rt-1963-478, kan det synes å være oppstilt som vilkår for en reell fusjon at det foreligger slik funksjonell forbindelse mellom virksomhetene i de selskaper som inngår i en sammenslutning. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om dette er et nødvendig vilkår. Det avgjørende er at i denne sak finnes å foreligge en slik forbindelse mellom det overdragende selskap og det sammensluttede selskap. Det er således et hensyn som sterkt taler for at det foreligger en reell fusjon.

På grunnlag av ovennevnte ser en det heller ikke nødvendig å ta stilling til betydning av at det overdragende selskap bringer inn ny virksomhet i det sammensluttede selskap, slik byretten har kommet til og har vektlagt i sin avgjørelse. Den virksomhet Stafonds bragt inn i Svacom var dels overlappende og dels supplerende i forhold til Svacoms virksomhet, og tjenestene hadde, som nevnt, en klar funksjonell sammenheng.

Av mye av den rettspraksis ankemotparten har henvist til synes det å fremgå at dersom et mindre selskap fusjonerer med et stort selskap, og aksjonærene i det mindre selskap kort tid etter fusjonen selger sine aksjer, kan det være en slik nær sammenheng mellom fusjonen og salget at fusjonen må bedømmes som en avhendelse i skattemessig forstand. Spørsmålet blir således hvordan en bedømmer de salg av aksjer som ankende parter foretok i tidsrommet 19. april 1986 til 20. februar 1987, hvor samtlige av deres Svacom-aksjer ble avhendet, med unntak for et ubetydelig antall aksjer som Bethuelsen fortsatte å eie.

Lagmannsretten finner at salgene av aksjer i nevnte tidsrom var betinget av utviklingen i Svacom etter fusjonen, som ikke ble som forventet av de ankende parter. Det legges til grunn at for 1985 hadde ett av selskapene, Scanvest AS som var en av Svacoms finansielle bærebjelker, et formidabelt underskudd på ca 160 mill. kroner. Også andre deler av Svacoms virksomhet viste dårlige resultater, bl.a. fiskeoppdrettsvirksomheten. I denne situasjon ble det brukt betydelige midler for å dekke opp ulike selskapers underskudd. I tillegg ble noen av selskapene solgt eller delvis solgt. Således ble 30 % av finansvirksomheten, i Svithun Finans AS, høsten 1986 solgt til SR-bank. I denne situasjonen finner lagmannsretten at de ankende parter måtte kunne selge sine aksjer for å redde de verdier som fremdeles lå i Stafonds, hvis virksomhet sammen med den øvrige finansvirksomhet, fremdeles viste gode resultater.

I lagmannsrettens vurdering av de etterfølgende aksjesalg inngår også det som tidligere er bemerket om at Stafonds virksomhet ble innlemmet i Svacom, og der fortsatte, bl.a. ved de ankende parters eget arbeid, samt at virksomheten også i tiden før aksjesalgene ble videreutviklet i samarbeid med de øvrige av Svacoms finanstjenester. Som ytterligere argument vises også til det lagmannsretten oppfatter som en saklig grunn for Veen til å selge sine aksjer til AS Fortuna-gruppen i forbindelse med at han fikk arbeid der. Det vises ytterligere til at Bethuelsen så sent som i oktober 1985 kjøpte ytterligere aksjer i Svacom.

Endelig legger lagmannsretten vekt på at aksjonærene solgte sine aksjer uavhengig av hverandre og til forskjellige tidspunkter. Dette siste legger lagmannsretten til grunn skyldes at aksjene ikke var spesielt lett omsettelige og derfor måtte selges porsjonsvis. Det ligger i dette at lagmannsretten heller ikke har holdepunkter for å anta at Svacom-aksjene var lettere omsettelige enn Stafonds-aksjene før fusjonen. Det skal for øvrig bemerkes at det ikke er omtvistet at unntaket for fusjoner også gjelder når fusjonsvederlaget består i aksjer i et børsnotert selskap, og aksjeeierne i det innfusjonerte selskap får aksjer som er langt mer likvide enn de aksjer de avhender, jf. Høyesteretts dom av 22. april 1994 -7.

Dessuten er det et vesentlig poeng for lagmannsretten at ankende parter hadde risikoen for verditap ved kursfall i en ikke ubetydelig periode fra fusjonen til aksjesalgene.

Lagmannsretten kan således ikke se at det var slik nærhet mellom sammenslåingen av Stafonds og Svacom og de etterfølgende aksjesalg at det reelle forhold skulle være slik at en må karakterisere sammenslutningen som en avhendelse av Stafonds.

Under henvisning til særlig Rt-1976-519, Gestoria-dommen, har ankemotparten anført at fusjonsunntaket ikke omfatter de tilfelle hvor det overdragende selskap fortsatt består og driver virksomheten som et datterselskap av det ervervede eller sammensluttede selskap. Det er hevdet at dersom unntaket ble gitt en slik utstrekning, ville det være lett å komme utenom beskatningsregelen i skatteloven §54.

Når det gjelder Gestoria-dommen, finner lagmannsretten at flertallets uttalelse om utstrekningen av fusjonsunntaket må sees i lys av det som var faktum i saken. I forbindelse med en sammenslutning av et norsk og britisk aksjeselskap, som ble gjennomført ved at aksjene ble overdratt til det britiske mot vederlag i aksjer i sistnevnte selskap, ble det foretatt en rekke selskapsrettslige disposisjoner. Det synes for lagmannsretten å ha vært sentralt at det langt største aktivum i det norske selskapet, fire ferger, ikke ble bragt inn i det sammensluttede selskap ved fusjonen, men ble overført til et nyopprettet selskap som ble eiet av aksjonærene i de opprinnelige norske selskapet som fusjonerte med det britiske selskapet, selv om det britiske selskap hadde stor rådighet over det nyopprettede fergeselskapets virksomhet i form av en fraktavtale på 20 år, med rett til å fornye avtalen med ytterligere 20 år. Det er således i denne sammenheng en etter lagmannsrettens mening bør se førstvoterendes bemerkninger om at fusjonsunntaket ikke går klar av byskatteloven §46, tilsvarende skatteloven §54, "selv om overdragelsen skjer som ledd i en reell økonomisk sammenslutning eller konserndannelse, så lenge det overdratte selskaps eiendeler og virksomhet ikke overføres til og integreres i det ervervede selskap", jf. side 523.

Når det gjelder fusjonen mellom Stafonds og Svacom, finner lagmannsretten at situasjonen nettopp var den at det fant sted en overdragelse av Stafonds eiendeler og virksomhet, og at dette ble integrert i Svacoms virksomhet. På bakgrunn av at Stafonds etter fusjonen var 100 % eiet av Svacom og den funksjonelle forbindelse mellom selskapene, kan det etter lagmannsrettens mening ikke være avgjørende at Svacoms finansvirksomhet ble organisert i form av selvstendige selskapsenheter som hadde en oppgavefordeling seg imellom, først direkte underlagt Svacom og deretter underlagt det Svacom-eide holdingsselskapet Svithun Eiendom AS.

Heller ikke det standpunkt Finansdeparetementet har inntatt vedrørende skatteplikt i forbindelse med fusjonene mellom Kleven Mekaniske Verksted AS og Kværner AS, og mellom Petroleum GeoServices AS og NOPEC AS gir holdepunkter for avgrensningen av fusjonsunntaket. I begge disse saker var det spørsmål om departementets samtykke i at eventuelle skattepliktige gevinster skulle fritas for beskatning i medhold av lov av 9. juni 1961 nr. 16 avsnitt II. På grunnlag av det som er dokumentert for lagmannsretten synes det som om departementet i de to saker ikke har tatt konkret stilling til fusjonsunntakets omfang, dvs. om fusjonen rettslig sett falt inn under fusjonsunntaket eller ikke.

Hovedregelen for fusjoner bør i nærværende tilfelle komme til anvendelse, og det er ikke grunnlag for skatteplikt etter skatteloven §54 annet ledd pkt. 1.

Lagmannsretten finner det etter dette ikke nødvendig å gå inn på ankende parters anførsler om foreldelse og myndighetsmisbruk.

Ligningen for de ankende parter for ligningsåret 1985 blir således å oppheve.

Anken har ført frem og omkostningsspørsmålet må bli å avgjøre etter tvistemålsloven §172 jf samme lov §180 annet ledd. Da ankemotparten har tapt saken fullstendig, finner lagmannsretten at ankemotparten bør pålegges å betale ankende parters saksomkostninger for by- og lagmannsrett. Det finnes således ikke å foreligge slike forhold som tilsier at noen av unntakene i tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse, eller omstendigheter som skulle tilsi at en for omkostningsspørsmålet for byretten ikke skulle legge til grunn lagmannsrettens materielle resultat.

Ankende part nr. 1 har v/ advokat Atle Helljesen fremlagt en omkostningsoppgave på tilsammen kr 55000,- med tillegg av rettsgebyr for lagmannsretten. Av dette utgjør salær for by- og lagmannsrett hhv. kr 31600,- og kr 23000,-.

Ankende parter nr. 2 og 3 har v/ advokat John Heitmann fremlagt en omkostningsoppgave på kr 90450,- for by- og lagmannsretten. Av dette utgjør kr 36000,- salær for lagmannsretten, mens kr 37500,- utgjør salær og kontorkostnader for byretten.

I forhold til det som er nødvendige omkostninger, jf tvistemålsloven §176 første ledd, har ankemotparten under ankeforhandlingen anført at ankende parters omkostninger må reduseres da det for disse ikke var nødvendig å opptre med to prosessfullmektiger selv om det har blitt foretatt en viss oppgavefordeling mellom disse. Det er i denne forbindelse vist til kjennelse inntatt i Rt-1984-956. De ankende parter har tatt til motmæle, og anført at forannevnte kjennelse ikke kommer til anvendelse i nærværende sak.

Av advokat Helljesens salæroppgave fremgår at den interne arbeidsdeling har vært at advokat Heitmann har hatt hovedtyngden av saksforberedelsen og presentert saken under innledningsforedraget i såvel byrett som lagmannsrett. Han har også hatt det første prosedyreinnlegget, og herunder gjennomgått rettspraksis.

Vilkåret for å tilkjenne fulle saksomkostninger etter tvistemålsloven §172 første ledd er at disse "efter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført". Med henvisning til Rt-1984-956 legger lagmannsretten til grunn at det må tas i betraktning hva som under de foreliggende omstendigheter fra et alminnelig fornuftig standpunkt måtte fremstille seg som hensiktsmessig til sakens fremme. Det er i forannevnte kjennelse også uttalt at det således ikke er begrensninger i de momenter som retten kan tillegge vekt ved skjønnet, herunder da også om det var rimelig at parten hadde egen prosessfullmektig.

Det fremgår av advokat Helljesens omkostningsoppgave hvilken oppgavedelingen det har vært mellom de to prosessfullmektiger. Til dette, som har tilknytning til om det var rimelig at ankemotpart nr. 1 hadde egen prosessfullmektig, skal lagmannsretten bemerke at det ikke på noe punkt i saken har vært motsatte eller kolliderende interesser mellom ankende part nr. 1 og nr. 2 og 3. De anførsler og innsigelser advokat Helljesen har fremført på vegne av ankende part nr. 1 har vært av utfyllende og supplerende art i forhold til de samme anførsler og innsigelser som advokat Heitmann har gjort gjeldende for sine parter.

Lagmannsretten finner det etter dette ikke rimelig at ankende part nr. 1 hadde egen prosessfullmektig, og at nødvendige omkostninger i forhold til den utdypning og supplering ankende parts prosessfullmektig har foretatt settes til kr 10000,- for henholdsvis by- og lagmannsrett, kr 20000,- til sammen.

Lagmannsretten vil i denne sammenheng gjøre oppmerksom på at ankemotpartens prosessfullmektig allerede i tilsvar av 22. august 1990 til Stavanger byrett anmodet saksøkerne om å samle seg om en prosessfullmektig, og at det ellers ville måtte få betydning for en eventuell omkostningsavgjørelse.

Samlede kostnader for byretten settes således til kr 47500,-, og for lagmannsretten til kr 62950,-. Samlede omkostninger for byog lagmannsretten blir etter dette kr 110450,-.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Ligningen for Tor Dagfinn Veen, Harald Kvam og Sigve K. Berthuelsen for skatteåret 1985 oppheves, og det legges til grunn at fusjonen mellom Stafonds og Svacom var reell.

2. Stavanger kommune betaler ankende parters saksomkostninger for byretten med kr 47500,- kronerførtisyvtusenfemhundrede 00/100 - og med kr 62950,- kronersekstitotusennihundreogfemti 00/100 for lagmannsretten.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommen blir forkynt.