LG-1996-2044
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1997-02-06 |
| Publisert: | LG-1996-02044 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen namsrett Nr. 96-00930 - Gulating lagmannsrett LG-1996-02044 |
| Parter: | Kjærende parter: A (Prosessfullmektig: Advokat Erling Brustad, Oslo) Kjæremotpart: Staten v/Kemneren i Bergen (Prosessfullmektig: Advokat Jan Grønnerud, Bergen) |
| Forfatter: | Lagmann Greve Lagdommer Eftestøl Lagdommer Selvik |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Ektefelleloven (1927) §22, §30, Dekningsloven (1984) §2-2, Ekteskapsloven (1991) §38, §50, §73, Ekteskapsloven (1991) |
Ved utleggsforretning avholdt 6. februar 1996 fikk Kemneren i Bergen utleggspant i eiendommen gnr. 54 bnr. 436 i Bergen. Det ble tatt utlegg i Bs ideelle halvdel av eiendommen for hans skattegjeld til Kemneren i Bergen. I skriv av 10. juni 1996 har A - Bs ektefelle, som anfører at eiendommen i sin helhet tilhører henne - klaget over utleggsforretningen. Staten v/Kemneren har ikke funnet å kunne omgjøre sin avgjørelse og har videresendt den til namsretten ved skriv av 21. juni 1996. Den 1. november 1996 avsa Bergen namsrett kjennelse i saken med slik slutning:
"1. Klagen forkastes.
2. A tilpliktes å betale Staten v/Kemneren i Bergen kr 1000,- i saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Over denne kjennelsen har A rettidig erklært kjæremål. I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Utleggsforretning avholdt 6. februar 1996, saksøkt B, stor kr 460395,-, hvorved Kemneren i Bergen tok utlegg i ideell halvdel av eiendommen gnr. 44 bnr. 436, Bergen, oppheves.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og namsretten."
Staten v/Kemneren i Bergen har tatt til motmæle i anledning kjæremålet og i kjæremålstilvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Bergen namsretts kjennelse av 1. november 1996 i sak nr. 96-0000930 D stadfestes.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger, for lagmannsretten kr 2500,-."
Med hensyn til sakens bakgrunn nøyer lagmannsretten seg med kort å konstatere at ektefellene A og B sammen anskaffet den aktuelle eiendommen i 1962, men at A ved ektepakt av 24. juni 1987 (tinglyst 21. august 1987) overtok eiendommen som sitt særeie. For øvrig viser lagmannsretten til namsrettens mer detaljerte redegjørelse for sakens bakgrunn.
Kjærende part gjør gjeldende at utlegget urettmessig er tatt i forbindelse med inndrivelse av krav rettet mot hennes ektefelle. Han har ikke noen eiendomsrett til eiendommen som også betegnes som - - -åsen 62. Kjennelsen påkjæres på grunn av feil bevisvurdering og feil rettsanvendelse.
Det anføres at namsretten ikke har lagt tilstrekkelig vekt på at eiendommen ved ektepakt av 24. juni 1987 ble overtatt av kjærende part alene og gjort til hennes særeie. Namsretten har heller ikke lagt tilstrekkelig vekt på at A i overensstemmelse med dette fra samme tidsrom overtok de reelle og materielle eierbeføyelsene knyttet til eiendommen. Kjærende part overtok dessuten ansvaret for gjelden som hvilte på eiendommen, slik det fremgår av ektepakten. Gjeldsansvaret som hun overtok fra ektefellen utgjorde kr 510000, som sammen med det kontantvederlaget hun betalte i forbindelse med overtakelsen av hans halvdel av eiendommen, tilsvarte verdien av ektefellens halvdel av eiendommen. Overtakelsen av gjelden fremgår av hennes selvangivelser. Disse er fremlagt i perioden fra 1987 til og med 1995, dog med unntak for 1989 som den kjærende part mangler kopi av. Namsretten har heller ikke lagt tilstrekkelig vekt på at den kjærende part i en rekke andre sammenhenger også har vært registrert som eneeier. Hun har betalt eiendomsskatt og kommunale avgifter vedrørende eiendommen fra 1987. Det er også kjærende part som har holdt eiendommen forsikret. I det alt vesentlige er det dessuten kjærende part som har betalt renter og avdrag på den gjelden som hun overtok ansvaret for i 1987. Enn videre er det kjærende part som har båret de skattemessige konsekvensene av eierforholdet. Det er også hun som er inntektsbeskattet for "fordelen" ved å bo i egen bolig - med hele eiendommens verdi.
Etter at det i 1995 var begått innbrudd i eiendommen utbetalte forsikringsselskapet kr 388.605 i erstatning for tapte gjenstander, men også som erstatning for skadene på bygning etc. Erstatningsbeløpet ble utbetalt til den kjærende part. Namsretten har heller ikke lagt vekt på at det er kjærende part som har betalt vedlikeholdsutgiftene knyttet til eiendommen. Kjærende part har hatt egne midler til å betjene både gjelden som hun overtok i tilknytning til overtakelsen av mannens ideelle halvdel av eiendommen i 1987, og sin andel av de felles husholdningsutgiftene som ektefellene har hatt. Dessuten har hun opptatt lån og øket sin gjeld fra kr 604.000 i 1987 til kr 965.232 i 1995. Det anføres at fra 1986 til 1995 har hun totalt hatt kr 2196452 til disposisjon. Dvs. årlig har hun gjennomsnittlig hatt kr 219.645 til rådighet. Det er bare en mindre del av disse inntektene som har vært skattepliktige. Lånet er opptatt av den kjærende part og betjenes fullt ut av henne. Det er ikke korrekt at ektefellenes økonomi har vært en blandingsøkonomi. Det korrekte er at den kjærende part i dette tilfellet har hatt evne til og har båret utgiftene i tilknytning til eiendommen, herunder også den gjeldsbelastning hun påtok seg da hun overtok mannens halvdel av eiendommen i 1987. I tillegg har hun båret mer enn sin andel av de felles husholdningsutgiftene ektefellene har hatt.
Den kjærende part gjør gjeldende at namsretten har tatt feil og lagt for strenge krav til grunn når retten ikke har funnet at den kjærende parts eierforhold er sannsynliggjort. Partene er ikke uenige om at det forhold at eiendommen bare er registrert - tinglyst - på den kjærende part, ikke alene er tilstrekkelig til å sannsynligjøre hennes enerett. Dette følger direkte av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13. I nærværende sak foreligger imidlertid en annen situasjon. Her står en overfor et tilfelle med en eiendom som opprinnelig ble ervervet i fellesskap av ektefellene, og som var tinglyst med begge ektefeller som hjemmelshavere. Den 24. juni 1987 opprettet imidlertid kjærende part og hennes ektefelle en ektepakt hvorved den kjærende part fikk overdradd mannens halvdel av eiendommen til seg. Ektepakten er bindende og gyldig. Ektefellene foretok et bevisst valg og tok alle de formelle og reelle skritt som skulle til for å overføre eiendommen til hustruens eneeie.
Kjærende parts enerett til eiendommen sannsynliggjøres dessuten av en rekke tilleggsfaktorer. For det første har hun overtatt ektefellens gjeld som en særgjeld. Hun har dessuten betalt et kontantbeløp for ektefellens andel av eiendommen. Hun har betalt fullt vederlag for ektemannens part av eiendommen da denne ble overtatt. Ektepakten innebærer i dette tilfelle at den kjærende parts enerett til eiendommen må respekteres av ektefellens kreditorer og blant dem kjæremotparten. Det vises til ekteskapsloven §50 flg. Det samme følger dessuten av langvarig og fast rettspraksis, og har støtte i klare uttalelser i lovforarbeidende og i juridisk teori. Det vises eksempelvis til NOU 1987:30 74.
Det anføres at det ikke er korrekt i saken å legge vekt på om ektefellen betaler renter eller avdrag på gjelden, da dette ikke gir ham noen eiendomsrett til eiendommen i strid med ektepakten. Det vises til ekteskapsloven §73 og lovens forarbeider i NOU 1987:30 74. Kreditorenes beslagsrett - også kjæremotpartens - er begrenset til å omfatte eiendeler som tilhører debitor, jfr. dekningsloven §2-2. Det må legges vekt på at ektefellen hadde full rådighet over sin halvpart av eiendommen da han overdro den til sin hustru. Han mottok vederlag som tilsvarte andelens fulle verdi. Selv om overførselen til ektefellen hadde inneholdt et gaveelement så måtte mannens kreditorer respektere transaksjonen fullt ut basert på det faktum at overførselen har blitt gjennomført på bindende måte ved gyldig ektepakt.
En kreditor som er av den oppfatning at transaksjonen som ektepakt gir uttrykk for, inneholder en gave som kan omstøtes eller er illojal overfor kreditor eller på annen måte, må benytte seg av gjeldende omstøtelsesregler. Det er ikke holdbart å prøve å anvende presumsjonsregler som er gitt av hensyn til namsmannens arbeidssituasjon, og uriktig og uten grunnlag å utvide sin dekningsadgang til å omfatte eiendeler som ikke tilhører debitor.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd som utlegget er gitt med hjemmel i, er en presumsjonsregel. Bakgrunnen for bestemmelsen er hensynet til namsmannens arbeide. Det vises til lovens forarbeider i Ot.prp.nr.65 (1990-91) 151 og 24. Det må dessuten være rimelig klart at tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd ikke kan gis en anvendelse som i praksis vil sette ekteskapslovens regler om ektepakter og fullt legitime og gyldige transaksjoner mellom ektefeller ut av funksjon.
Kjæremotparten oppfatter namsrettens kjennelse som korrekt både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Det anføres at vilkårene for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er oppfylt i saken. Det er tatt utlegg i en bolig som er ervervet under ekteskapet, og denne bolig er felles bolig for ekteparet.
Det er ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at kjærende part var eneeier på utleggstidspunktet. Det er ikke sannsynliggjort at hun hadde tilstrekkelige inntekter til å anskaffe boligen alene og i tillegg bidra til familiens livsopphold. Det er ikke dokumentert at ektemannen mottok kontant kr 70.000 for sin andel av eiendommen. Slik kjæremotparten har antatt - hvilket langt på vei er bekreftet - har finansieringen av boligen skjedd av paret i fellesskap. De årlige inntektene er små og ikke tilstrekkelige til anskaffelsen av boligen. Lånet på boligen i 1987, da ektepakten ble opprettet, fortsatte da også med begge ektefeller som skyldnere.
Det bemerkes at kjærende part ikke har fremlagt dokumentasjon for ektefellenes inntektsforhold. Mannen står med en skatterestanse på ca kr 460000, og det må legges til grunn at han har hatt betydelige inntekter. Det fastslås at paret må ha hatt sammenblandingsøkonomi som i familier flest.
Når det gjelder erstatningsbeløpet fra forsikringsselskapet, skal dette gå til dekning av tap grunnet innbruddet. Erstatningsbeløpet har således ingen relevans i saken, hvor det sentrale er spørsmålet om ektefellene i realiteten har ervervet eiendommen sammen. Hvem av ektefellene som har dekket hvilke utgiftsposter, er uinteressant og ikke annet enn utslag av en praktisk ordning i den felles familieøkonomien. Det må konkluderes med at mannen som i familier flest, også må ha bidratt på andre måter, herunder stell av hus og hjem, som har muliggjort familiens eiendomsbesittelse. For øvrig er det bekreftet fra kjærende part at ektepakten ble opprettet i den hensikt å sikre boligen mot mannens kreditorer. Mannens særgjeld hefter imidlertid på boligen og det er tatt utlegg for mannens gjeld i 1992, uten at det er kjent at utlegget ble påklaget. Dette bekrefter at ektefellene selv har betraktet eiendommen som eiet av begge, jfr. kjennelse av Agder lagmannsrett av 2. juni 1995 som har fått Høyesteretts kjæremålsutvalgs tilslutning, jfr. Rt-1995-1395.
Dekningsloven §2-2 slår fast at en fordringshaver har "rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden". Spørsmålet i nærværende sak er hvem eiendommen tilhører. Det reelle eierforholdet er avgjørende, ikke hvem eiendommen er registrert på; jfr. Rt-1978-871 og Rt-1986-301.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd gir en særlig regel om adgang til å ta utlegg i ektefellers eller samboeres felles bolig som er ervervet under samlivet. Etter de senere års rettsutvikling gjennom domstolspraksis anses felles bolig i de fleste tilfeller å tilhøre begge ektefeller. Det vises til avgjørelser inntatt i Rt-1975-220 og Rt-1978-871 og Rt-1980-1403 samt uttalelser i Ot.prp.nr.65 (1990-91) ss. 22, 24 og 152. Kjæremotparten mener at presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd må komme til anvendelse i nærværende sak. Lagmannsretten må ta stilling til hvem som har ervervet eiendommen, økonomisk og på annen måte som tilsammen muliggjør ervervet. Det vises dessuten til avgjørelser i RG-1996-486 og RG-1996-511.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at i henhold til dekningsloven §2-2 har en fordringshaver "rett til dekning i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden". Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 inneholder bevisregler vedrørende formuesgoder hos saksøkte som påstås eiet av en tredjeperson. I §7-13 tredje ledd presumeres det at ektefeller eier felles bolig som er ervervet under samlivet, i fellesskap med en ideell halvpart hver. Det sies eksplisitt at det ikke skal legges avgjørende vekt på hvem av partene som er registrert eller meldt som eier. Etter den rettsutviklingen som har skjedd gjennom domstolenes praksis, vil boligen i de fleste tilfeller tilhøre begge ektefeller jfr. nærmere Ekteskapslovutvalgets utredning i NOU 1987:30 ss. 70-71. I henhold til ektefelleloven §30 har en fordringshaver bare adgang til å ta beslag i saksøktes rådighetsdel i felleseiet og eventuelle særeiemidler.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd inneholder imidlertid bare en presumsjonsregel. Dette innebærer at adgangen til å ta utlegg kan avskjæres helt eller delvis ved at en annens rett til utleggsgjenstanden sannsynliggjøres.
Spørsmålet i nærværende sak er om A kan sies å ha sannsynliggjort at ekteparet A og Bs felles bolig - eiendommen gnr. 54 bnr. 436 i Bergen også betegnet som - - -åsen 62 som ekteparet ervervet i fellesskap i 1962 - på utleggstidspunktet var As eneeie.
Etter bevisførselen i saken legger lagmannsretten til grunn at ektefellene inngikk ektepakt 24. juni 1987 hvoretter ektefellene skulle ha fullt særeie under henvisning til ektefelleloven §22. I ektepakten er det avtalt at følgende eiendeler skal være hustruens særeie:
1. Boligen med inventar
2. Bil, Mercedes 200, 81-modell
Dessuten skal all gjeld med pant i bolig og bil være hustruens særgjeld.
Som mannens særeie står oppført personlige gjenstander samt utstyr som skal være spesielt spesifisert på en egen liste. Ektepakten er tinglyst 21. august 1987.
Kjærende part har anført at hun ga sin ektefelle vederlag som tilsvarte verdien av den ideelle halvdelen av boligen som ved ektepakten ble overført til henne. Ektefellene har opplyst at de vurderte verdien av boligen i overensstemmelse med en verditakst over hele eiendommen på kr 1100000,-. Etter fradrag for gjelden på kr 120000,- som hvilte på eiendommen og som skrev seg fra ervervet av samme 1962, hadde eiendommen en nettoverdi på kr 980000,-. Hver av ektefellenes andel hadde en verdi på kr 490000,-. Foruten å overta Bs særgjeld på kr 450000,- som var et lån gitt B i forbindelse med hans forretningsvirksomhet og med sikkerhet i boligen, betalte A sin ektefelle kr 70000,- i kontanter. Dokumentasjon for betalingen foreligger imidlertid ikke.
Når det gjelder lånet fra Uni Storebrand på ca kr 450000,- som ble opptatt i 1985, har kjærende part i følge namsretten erkjent at dette lånet har blitt stående i begge ektefellers navn også etter 1987. Det er først ved brev av 27. august 1996 at Uni Storebrand meddeler A "at vi godkjenner Dem som personlig debitor for ovennevnte pantelån". Når det gjelder lånet på kr 120000,- som skrev seg fra ervervelsen av eiendommen, har kjærende part ikke fremlagt dokumentasjon med hensyn til hvem som hefter for lånet. Lagmannsretten finner å måtte legge til grunn at i forhold til långiverne har begge ektefeller fortsatt å hefte for gjeldsforpliktelsene etter at ektepakten ble inngått og tinglyst - for det største lånets vedkommende frem til 27. august 1996.
Lagmannsretten konstaterer videre at begge ektefellene har bidradd til nedbetaling på gjeld og betaling av renter på gjelden etter ektepaktens inngåelse, men det antas at A har vært den som har stått for de vesentligste ned- og innbetalingene. Videre er det opplyst av kjæremotparten og står uimotsagt fra kjærende part, at Bs særgjeld hefter på boligen og at det er tatt utlegg for hans gjeld i 1992, uten at det er kjent at denne ble påklaget.
Med hensyn til den bevismessige betydning av det som kan konstateres, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Flertallet, Eftestøl og Selvik, mener at ektepakten sannsynliggjør, slik tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 krever, at eiendommen er As eneeie. Den ble anskaffet i fellesskap i 1962, og ble ved ektepakt gjort til hennes eneeie og særeie i 1987, på et tidspunkt da etter det opplyste B ikke var under gjeldsforfølgning og var sitt bo rådig. Han hadde da full adgang til å foreta en slik overføring av eiendomsrett, mot eller uten vederlag, og uten hensyn til om motivet var å sikre seg mot den mulighet at eiendommen på et senere tidspunkt skulle kunne bli beslaglagt av hans kreditorer. Med mindre overføringen til A må anses som pro forma, ble hele eiendommen derfor hennes i 1987.
Flertallet kan ikke se at det som skjedde i forbindelse med ektepakten eller senere indikerer at det var en pro forma transaksjon. Flertallet finner å kunne legge til grunn at kontantbeløpet på kr 70000,- ble betalt slik det er opplyst, selv om dette ikke har kunnet dokumenteres så lang tid etterpå. Det kan for øvrig ikke være avgjørende om det ble betalt eller ikke. For intet av det som skjedde senere viser etter flertallets mening annet enn at A kanskje ikke klarte å betale så meget som opprinnelig tenkt. Men det endrer ikke ved at eiendommen ble overført til henne ved ektepakten.
Det B eventuelt har ytet vil naturlig kunne ses som vederlag for bruk av boligen eller som bidrag til det felles underhold, jfr. ekteskapsloven §38. Det kunne etter omstendighetene muligens tenkes at han kunne ha et vederlagskrav mot henne etter ekteskapsloven §73. Men eiendomsretten som han gav fra seg kan ikke være gått tilbake til ham. Til det måtte det ha funnet sted helt annerledes betydelige tilskudd fra hans side, og under enhver omstendighet gir ektepakten en sterk presumsjon for at ektefellenes mening har vært at eiendommen helt ut skulle være hustruens uavhengig av hvorledes et "regnskap" mellom dem måtte stille seg.
Hvordan det ble ordnet med formalitetene i forbindelse med gjeldsovertagelse m.v. mener flertallet ikke kan ha noen betydning, da det mellom ektefeller er vanlig ikke å legge særlig vekt på slikt. Det vil være for strengt å legge vekt på at hustruen har akseptert utlegg i eiendommen for mannens gjeld.
Mindretallet, Greve, finner at det forhold at eiendommen har tjent til å sikre mannens gjeld indikerer at eiendommen da sistnevnte utlegg ble tatt, ble ansett av ektefellene som felleseie. Sammenlign i denne sammenheng uttalelser i kjennelse av Agder lagmannsrett av 2. juni 1995; jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse inntatt i Rt-1995-1395 hvor kjæremålsutvalgets kompetanse riktignok var begrenset til å prøve lagmannsrettens lovtolking.
Med hensyn til inntektene som kjærende part har hatt, så kan mindretallet slutte seg til namsrettens vurdering av at disse inntektene vanskelig kan tilsi at kjærende part alene har betjent renter og avdrag på boliglån, dekket løpende utgifter på eiendommen (herunder vedlikehold) samt tatt sin del av utgiftene til livsopphold uten støtte fra mannen. Mindretallet viser til det namsretten har sagt om disse spørsmål på 5 i sin kjennelse. Mindretallet bemerker dessuten at erstatningsbeløpet fra forsikringsselskapet - ca kr 388000,- - først ble utbetalt i 1995, og dessuten skulle dekke tap grunnet innbruddet og derfor må sies å være uten relevans i relasjon til spørsmålet om A har hatt tilstrekkelig likviditet til å dekke alle de nevnte forpliktelsene.
Bs inntektsforhold står udokumenterte for retten. Mindretallet finner imidlertid at disse inntektene må ha vært av nevneverdig størrelse da utleggsforretningen refererer seg til skattegjeld fra perioden 1988 til og med 1995 og totalt utgjør et beløp på kr 460395,-.
Som ovenfor nevnt, inneholder ektepakten mellom A og B i realiteten en overføring av ektepartets formue til hustruens eneeie idet ektemannen kun skal beholde personlige eiendeler og diverse utstyr (som i følge ektepakten skal være spesifisert på en egen liste). En faktisk gjennomføring av ektepaktens intensjoner ville, mener mindretallet, måtte medføre at det fra ektepaktens inngåelse var A som alene skulle betjene alle utgiftene knyttet til eiendomsbesittelse, drift og vedlikehold av det alt vesentlige av det tidligere felleseiet i tillegg til at hun skulle bidra til ektefellenes livsopphold på linje med ektemannen.
Etter en totalvurdering av det ovenforstående er mindretallet kommet til at kjærende part ikke har sannsynliggjort at boligeiendommen var hennes særeie på det tidspunktet da kjæremotparten fikk utlegg for Bs skattegjeld. Helhetsbildet gir mindretallet en slik forståelse av de faktiske forhold, og det kan da ikke tillegges avgjørende vekt at der i mange enkeltheter fra As side har vært lagt betydelig vekt på at det formelt er hun som har stått for innbetalinger, eksempelvis den beregnede skattefordelen ved å bo i egen bolig.
I samsvar med flertallets oppfatning vil kjæremålet etter dette bli tatt til følge og utleggsforretningen blir å oppheve.
Lagmannsrettens flertall finner også at påstanden om saksomkostninger bør tas til følge, idet det ikke ses grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd. I mangel av omkostningsoppgaver settes de samlede omkostninger for begge instanser, herunder rettsgebyr og andre utlegg, til kr 15000,-.
Kjennelsen er avsagt under dissens slik det fremgår.
Slutning :
1. Utleggsforretningen oppheves.
2. Staten v/Kemneren i Bergen tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten med 15.000 - femten tusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.