LG-1998-100

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-11-03
Publisert:	LG-1998-00100
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Sandnes herredsrett Nr. 97-00418 - Gulating lagmannsrett LG-1998-00100. Anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi nektes, HR-1999-00302 K.
Parter:	Ankende part: Staten v/Rogaland fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Arne Schanche Olsen, Stavanger). Ankemotpart: Sandvedbygget AS (Prosessfullmektig: Advokat Geir Jøsendal, Stavanger).
Forfatter:	Lagdommer Grimstad. Ekstraordinær lagdommer Sæveraas. Herredsrettsdommer Vonen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §44, §48, §53, Skatteloven (1911), Byskatteloven (1911) §45, Tvistemålsloven (1915) §180, §367, Skattebetalingsloven (1952) §48, Forsinkelsesrenteloven (1976), Ligningsloven (1980) §10-2, §9-6

I sak om adgangen for et eiendomsselskap til å fremføre som tap i næring et underskudd oppstått ved innfrielse av lån, opptatt til fordel for leieboer, avsa Sandnes namsrett 17. november 1997 dom med slik slutning:

"2. I dommen:

Likningen for Sandvedbygget AS for 1994 oppheves.

Utleggsforretning av 16.01.97 oppheves.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Tvisten startet som rettidig klage over nevnte utleggsforretning, senere overført til søksmålsformer.

Staten v/Rogaland fylkesskattekontor har påanket dommen til lagmannsretten hvor det er lagt ned slik påstand:

"1. Utleggsforretning av 16.01.97 stadfestes.

2. Staten v/Rogaland fylkesskattekontor tilkjennes saksomkostninger for namsretten og for lagmannsretten, med tillegg av renter etter morarenteloven fra forfallstidspunktet for henholdsvis namsrettens og lagmannsrettens dom."

Sandvedbygget AS har tatt til motmæle mot anken og la i ankeforhandlingen opprinnelig ned slik påstand:

"1. Sandnes namsretts dom i sak nr. 97-00418 A/02 pkt. 2 stadfestes.

2. Staten v/Rogaland fylkesskattekontor erstatter Sandvedbygget AS' saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten."

I prosedyren ble sistnevnte påstand tilføyet følgende punkt:

"Endringsligningen for Sandvedbygget AS for 1989 av 18.05.95 oppheves."

Ankeforhandling ble holdt i Stavanger 12. og 13. oktober 1998. Det ble dokumentert og gitt forklaringer som fremgår av rettsboken.

Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for namsretten blir det vist til fremstillingen i den påankede dom. Saken står i det vesentlige for lagmannsretten som den stod for namsretten. Hovedtrekkene er: Sandvedbygget AS er et rent eiendomsselskap som eier eiendommen gnr. 42 bnr. 65 i Sandnes. Aksjekapitalen er fordelt på 30 aksjer. I årene 1987 - 1989 var de fordelt således:

Vagle Elektro AS 22 stk. Ragnvald Mjølsnes 6 stk. Andre 2 stk.

Komplekset består av to bygninger. Den ene har en grunnflate på ca 300 m2, oppført i to etasjer, hvorav den ene er toppetasjen pluss kjeller. Det andre huset er en barakk/lagerbygning på ca 300 m2.

På eiendommen var det i sin tid gartnerivirksomhet. Den ble kjøpt av elektroinstallasjonsfirmaet Ludvig Vagle & Co., hvor Ragnvald Mjølsnes var den ene av tre kompanjonger.

Eiendommen ble ombygget for tilpassing til kjøperens virksomhet, og senere noe utvidet.

De tre kompanjonger i eierselskapet etablerte i 1971 Sandvedbygget AS, og gnr. 42 bnr. 65 i Sandnes ble lagt inn i dette selskapet. Ludvig Vagle & Co. ble stående som leietaker. Virksomheten til sistnevnte gikk senere inn i selskapet Vagle Elektro AS. Ragnvald Mjølsnes ble stående som eier av samtlige aksjer i dette selskapet. Vagle Elektro AS hadde også store eierinteresser i flere selskaper innen rørlegger- og elektrobransjen. I tillegg hadde Ragnvald Mjølsnes tilsvarende interesser i andre selskaper i beslektet virksomhet.

På gnr. 42 bnr. 65 fremleiet Vagle Elektro AS lokaler til Vagle Rør AS og Sinus AS.

Utover 1980-tallet var Vagle Elektro AS økonomisk engasjert i flere av datterselskapene. Det ble nødvendig å få tilført mer kapital, og det ble tatt opp lån stort kr 2270000 i Realkreditt. Opprinnelig var det forutsatt at Vagle Elektro AS skulle stå som låntaker, men at lånet skulle bli gitt pantsikkerhet i Sandvedbygget AS sin eiendom, og at dette selskap også skulle stå som garantist for lånet. Avtale mellom Vagle Elektro AS og Sandvedbygget AS om dette ble opprettet skriftlig 16.10.1987.

Resultatet ble imidlertid at Sandvedbygget AS formelt også ble stående som låntaker for lånet, som ble utbetalt direkte til Vagle Elektro AS.

Vagle Elektro AS hadde full drift i 1988 og betalte renter på lånet. Året etter gikk selskapet konkurs og Sandvedbygget AS innfridde lånet.

Vagle Elektro AS's virksomhet og aktiva ble før konkursen overtatt og videreført til et nystiftet selskap Vagle Elektro Installasjon AS, som i første omgang også overtok aksjeflertallet i Sandvedbygget AS. Vagle Elektro Installasjon AS overtok ikke ansvaret for omtalte lån.

I selvangivelsen til Sandvedbygget AS for 1988 er det ikke tatt inn noe om nevnte lån eller garantiansvar.

Det ble krevet fradrag for inndekningen av lånet i ligningen for 1989. Kravet ble avslått av ligningskontoret.

Sandvedbygget AS påklaget avgjørelsen i brev av 21.11.1990. Ligningskontoret tok 28.01.1991 klagen til følge.

Etter bokettersyn i Sandvedbygget AS i 1993 tok Rogaland fylkesskattekontor opp spørsmålet om tapsfradraget i brev til skattyteren. Etter noe korrespondanse ble det varslet endring. Den 15. mai 1995 fattet ligningskontoret i Sandnes vedtak om endring av ligningene for 1989 - 1993 ved nekting av tapsfradrag samt ileggelse av tilleggsskatt for nevnte år med 30%.

Den 18.09.1995 ble det holdt utleggsforretning hos Sandvedbygget AS for restskatt for 1990 - 1993 til sammen kr 736412,-.

Klage over ligningsnemndas vedtak av 15.05.1995 ble avslått tatt til behandling av overligningsnemnda 29.03.1996 som for sent innkommet.

Den 16.01.1997 ble det holdt utleggsforretning hos Sandvedbygget AS for skatt for 1994, kr 74964,-.

Det ble klaget til Sandnes namsrett 9. april 1997 over begge nevnte utleggsforretninger.

Klagen ble for namsretten behandlet i søksmålsformer.

Klage over utleggsforretningen av 18.09.1995 ble avvist ved kjennelse og det ble samtidig sagt dom med domsslutning som gjengitt innledningsvis.

I kjennelsen blir det pre judisielt nektet opppreisning for fristoversittelse hva gjelder klage over utleggsforreetningen av 18.09.1995.

Staten v/Rogaland fylkesskattekontor viser til at utleggsforretningen av 16.01.1997 gjelder skattekrav vedrørende ligningsåret 1994. Klagen over denne utleggsforretning ble begrunnet med at det forelå underskudd for 1989 som det var adgang til å fremføre.

Sandnes namsrett har i kjennelse, avsagt under ett med dommen, avvist klage over utleggsforretning av 18.09.1995. Denne avvisning ble ikke påkjært. Utleggsforretningen gjaldt skattekrav vedrørende ligningsårene 1990 - 1993, fastsatt ved ligningsnemndas vedtak av 15.05.1995. I vedtaket ble også tidligere ligning for inntektsåret 1989 endret idet et tidligere godkjent tap i næring, stort kr 2270000, ble nektet godtatt. Samme tap ble også nektet fremført til fradrag i overskuddene for årene 1990 - 1993.

Ref. endringsvedtak ble ikke rettidig påklaget av skatteyteren og den omligning som ble gjort i vedtaket for inntektsåret 1989 er følgelig endelig, jf. skattebetalingsloven §48, femte ledd. Det konstaterte tap i 1989 ble ved endringsvedtaket nektet godtatt som tap i næring og det er følgelig ikke noe underskudd dette år til fremføring ved ligningen for etterfølgende år, heller ikke for 1994. Avgjørelsen i endringsvedtaket for inntektsåret 1989 om at det anførte tap dette år ikke var tap i næring, er bindende for den ligningsmessige vurdering av krav på fremføring av samme underskudd for senere år, jf. Eidsivating lagmannsretts dom avsagt 17. mars 1969 og Rt-1997-1117.

Namsrettens avgjørelse baseres på at ligningsmyndighetene ikke hadde adgang til å endre den tidligere ligning under henvisning til toårsfristen i ligningsloven §9-6 nr. 3 a. Det er ikke korrekt.

Det var gitt uriktige og ufullstendige opplysninger til ligningskontoret. I skattyterens brev av 21.11.1990 var årstallet 1988 angitt for lånopptaket. Det er ikke riktig. Pantobligasjonen for lånet var utstedt i 1987 og lånet kan ha vært utbetalt dette året. At tallet 1988 er satt ved en "inkurie", som anført av namsretten, er ingen unnskyldning, det blir like fullt en uriktig opplysning.

I brevet er det også vist til "det sterkt fallende utleiemarkedet en hadde på det tidspunkt lånet ble tatt opp (1988)". Det er heller ikke riktig. Låneopptaket var i 1987, før omslaget på eiendoms- og utleiemarkedet var kommet. Uttalelsen i brevet er fortegnet. Når Odin Møller sterkt framholder betydningen av fallende eiendomspriser som motiv for lånet, er det i strid med Ragnvald Mjølsnes forklaring som framhever bankens krav om pantesikkerhet for lånet som det vesentlige motiv. Det uttales i Høyesteretts dom inntatt i Rt-1994-38 at eiendomsprisene og husleien i forretningsforhold var på topp i 1987, og har senere gått sterkt nedover. Uttalelsen støtter ligningskontorets anførsel om at vendepunktet kom i slutten av 1987 begynnelsen av 1988.

I tilknytning til bokettersynet hos skatteyteren i 1993 ble det bedt om ytterligere opplysninger uten at så ble gitt utover informasjoner omkring et beløp stort kr 470000,-.

Årsaken til at skattyter har gitt feil opplysninger er ikke utslagsgivende. Det er tilstrekkelig at det objektivt sett er gitt feil informasjon. I så fall er det 10-årsfristen i ligningsloven §9-6 nr. 1 som kommer til anvendelse og gir adgang til endringsvedtak.

Sandvedbygget AS ble ikke påført noe tap ved at Vagle Elektro AS gikk konkurs. Tvert imot mottok eierselskapet betydelig høyere leieinntekter etter konkursen. Det viste seg også ikke å være vanskelig å få nye leietakere, også eksterne, for eksempel Redningsselskapet Falken og en rullestolbedrift.

Lånet som er ytt er stort, sett i forhold til leien. Lånet er 11 ganger årlig leieinntekt. Forklaringen må være nære felleseierinteresser, nemlig å få utnyttet pantemulighetene for finansiering av leietakerens virksomhet, slik Ragnvald Mjølsnes har forklart.

Hvorvidt det er tap i næring må vurderes utfra regelverket om tap ved salg av aksjer eiet i næring. Det sentrale her er om aksjene erverves av hensyn til næringsvirksomheten og blir nyttet som ledd i denne, f.eks. at et produksjonsselskap kjøper aksjer i et salgsselskap for å kunne selge gjennom dette. Det stilles samme krav til nærhet selv om det foreligger konsern, jf Quatro dommen Rt-1990-1244.

I nærværende sak foreligger det ikke tilstrekkelig nærhet mellom Sandvedbygget AS og Vagle Elektro AS. Deres næringsvirksomhet har intet til felles. Den ankende part har mellom annet vist til følgende dommer: Rt-1926-209, Rt-1927-506, Rt-1934-347, Rt-1976-1467, Rt-1986-1033, Rt-1988-1244, Rt-1997-1430 og Utv. 1979/164, Utv. 1985/320.

Tilleggsskatt er utskrevet med hjemmel i ligningsloven §10-2 nr. 1, begrunnelsen er samme mangelfulle opplysninger som påpekt for bruk av 10-årsfristen for endringen etter ligningsloven §9-6 nr. 1.

Den ankende part motsetter seg den utvidelse av påstanden som ankemotparten har gjort med påstått hjemmel i tvistemålsloven §367. Adgangen bestrides.

Sandvedbygget AS anfører at vilkåret for at ansettelse av et ligningsmessig underskudd vanligvis ikke kan endres verken til skattyterens gunst eller ugunst i forbindelse med senere underskuddsfremføring, er at ansettelsen må anses riktig etter de opplysninger som forelå da den ble foretatt, jfr. Skatteloven kommentarutgave 1991, bemerkninger til §53 side 931.

I samme grad som staten kan kreve en revurdering av ligningen på dette grunnlag, må også skatteyteren kunne gjøre det.

De opplysninger som forelå for ligningsnemnda da endringsvedtaket 15.05.1995 ble gjort, tilsier at hjemmelen for å foreta endringen den gangen var uriktig. Ligningsnemnda kunne på dette tidspunkt ikke gjøre noe endringsvedtak for ligningen av inntektsåret 1989 til ugunst for skatteyteren.

Det er ikke riktig at skatteyteren hadde gitt ligningskontoret uriktige opplysninger av noe slag. Oppføringen av årstallet 1988 i brev av 21.10.1990 hadde skatteyteren hentet fra noteringer gjort på sorenskriverkontoret over tinglysingstiden for forskjellige heftelser på eiendommen. Obligasjonen til Realkreditt, stort kr 2270000,- var dagbokført 10.01.1988. Utbetalingsdatoen for lånet er uvisst på grunn av konkursen i Vagle Elektro AS og manglende oppgave herfra. Når tinglysingen er gjort i 1988 er det rimelig grunn til å tro at lånet er utbetalt omlag samtidig. Det var også "tegn i tiden" siste halvår 1987 som tilsa en pessimistisk vurdering av den økonomiske utvikling i årene fremover. Krisen kom i oktober 1987 og ga seg omgående utslag i fallende priser på eiendomsmarkedet. Skatteyteren har ikke sagt noe villedende i klagen. I denne er garantistillelsen begrunnet med at det var av avgjørende betydning å sikre eksistensen til den essensielle leietaker, og ekstra viktig var dette p.g.a. sterkt fallende utleiemarked på det tidspunkt lånet ble tatt opp. Skattyterens hovedopplysning i brevet, nemlig det å sikre eksistensen til Vagle Elektro AS, er ikke kommentert i ligningskontorets vedtak av 28.01.1991.

Heller ikke har skattyter tilbakeholdt noen opplysninger. Hvilke opplysninger det i tilfelle skulle være, har den ankende part ikke forsøkt å påvise.

Realiteten må bli at det ikke var adgang for ligningsmyndighetene i 1995 til å gjøre noen endring i ligningen for 1989 til ugunst for Sandvedbygget AS. Det må derfor bli vedtaket av 21.01.1991 som fortsatt gjelder i relasjon til ligningen for 1994. I vedtak av 21.01.1991 er inndekningen av omtalte lån kr 2270000,- godkjent til fradrag etter skatteloven §44 første ledd bokstav d. Skal denne godkjenning gjort i 1991 senere endres til ugunst for skatteyteren, må det bli med grunnlag i ligningsloven §9-6. Fristen for slik endring er utløpet.

Ankemotparten har også reelt krav på å få inndekningen av nevnte lån godkjent som annet tap i næring i nevnte bestemmelse. Avtalen mellom Vagle Elektro AS og Sandvedbygget AS, datert 16.10.1987, ga førstnevnte adgang til å ta opp lån stort kr 2,5 million mot pant i bygget samt at Sandvedbygget AS stod som garantist for lånet. I avtalen er nærmere sagt:

"Ovenfornevnte garanti er inngått med bakgrunn i at Vagle Elektro AS er eneste leietaker og dermed er med å sikre driften i AS Sandvedbygget med de nødvendige leieinntekter."

Sluttresultatet ble at Sandvedbygget AS ble stående som låntaker overfor långiveren, som utbetalte lånet direkte til Vagle Elektro AS.

Avtalen er gjort av selskaper i konsernforhold, og det har hele tiden vært nær sammenheng mellom selskapene. Eiendommen var spesielt tilpasset til den virksomhet leietakeren hadde og det ville by på problemer å finne frem til annet passende leieforhold. Det ville medføre ombygginger og tap av leieinntekter. Dessuten ville fremføring av den nye motorveien vanskeliggjøre adkomsten til eiendommen og utnyttelsesmulighetene av denne. Reguleringen tilsa at eiendommen hadde mistet mye av sin attraksjon.

Det fremgår imidlertid klart av skattyters brev av 21.11.1990 at det makro-økonomiske ikke var hovedbegrunnelsen for garantien.

Vagle Elektro AS har hatt sine lokaler i eiendommen helt siden denne ble omgjort fra gartnerivirksomhet til forretningsbygg. Lokalene var tilpasset leietakerens behov og det var i eiendommens interesse at leietakers økonomi ble styrket. Det var således en fornuftig forretningsmessig disposisjon når garantien ble gitt. I vurderingen må det tas omsyn til at det den gang var inflasjon og at det ble gitt fullt rentefradrag.

Ankemotparten er ved presentasjon av Jæren herredsretts dom av 19.08.1994, inntatt i ankeutdraget, blitt kjent med at det kan fremmes påstand om opphevelse av endringsligningen av 18.05.1995. Påstanden fremsettes under ankeforhandlingen med hjemmel i tvistemålsloven §367 første ledd 2. punktum.

Lagmannsretten bemerker:

Nærværende sak gjelder ligningen for inntektsåret 1994 hvor krav om fremføring av underskudd, oppstått i inntektsåret 1989, er nektet.

Etter lagmannsrettens oppfatning følger det av sikker rettspraksis at underskudd som skal kunne kreves fremført, må være fastslått av ligningsmyndighetene i forbindelse med ligningen for underskuddsåret, jf. Utv. 1974 s. 437 og Utv. 1969 s. 223.

I skriv fra skattedirektøren til Sandefjord ligningskontor av 8. september 1959 angående fradrag for tidligere års underskudd, blir det sagt:

"Skattedirektøren har antatt at hvis det ved senere ligninger skal være adgang til å overføre underskudd fra tidligere år i henhold til landsskatteloven §53, byskatteloven §45, begges første ledd, må det ligningsmessige underskudd være godkjent av ligningsmyndighetene i det år det er oppstått, eller inntekten må i et hvert fall være ansatt til 0 fordi det etter de opplysninger ligningen skal bygge på er antatt å foreligge underskudd. Fremføringsadgangen må antas å gjelde det underskudd som fremkommer etter foretatt ligning, og ligningsvesenet vil vanligvis ikke kunne gjøre noen forandring verken til skattyterens gunst eller ugunst når det foreligger en ligningsansettelse som må antas riktig på grunnlag av de opplysninger som forelå da den ble foretatt. - - -."

Som bemerket av Oslo byrett i dom, inntatt i Utv. 1974 side 437, står det ikke i lovteksten at det underskudd som kreves fradratt må være fastslått av ligningsmyndighetene i forbindelse med ligningen for underskuddsåret. Dette må imidlertid følge av skatteloven system hvoretter hvert års ligning betraktes for seg. Ligningen av Sandvedbygget AS for inntektsåret 1989, gjort ved endringsvedtaket av 15.05.1995, er endelig. Klage over vedtaket er avslått tatt til behandling som for sent fremsatt, uten at avslaget er angrepet. Det er heller ikke fremmet søksmål til prøving av endringsvedtaket etter skatteloven §48 nr. 5. Kravet om prøvning av endringsvedtaket for årene 1990-1993 ble fremmet i klagen over utleggsforretningen av 18.09.1995. Sistnevnte klage ble avvist ved Sandnes namsretts kjennelse av 17.11.1997, og denne er ikke påkjært til lagmannsretten.

Endringsvedtaket av 15.05.1995 er således endelig. Ligningen for 1994, som saken gjelder, kan ikke endres uten at ligningen for 1989, det år underskuddet oppstod, blir tatt opp til revisjon. I og med at endringsvedtaket av 1995 ikke er rettidig angrepet, sees det ikke adgang til å foreta slik revisjon av ligningen for 1989 i dag, uavhengig av om endringsvedtaket er gjort innen de frister som ligningsloven §9-6 fastsetter. Skattyteren hadde adgang til å få prøvet vedtaket ved rettidig klage eller søksmål. Det ble forsømt. Det er følgelig ingen feil ved ligningen for inntektsåret 1994 at det ikke er gjort fradrag for det fremførte underskudd.

På bakgrunn av det resultat lagmannsretten er kommet frem til over, blir det sett unødvendig å behandle spørsmålet om inndekningen av omtalte lån var tap i næring i relasjon til skatteloven §44 første ledd bokstav d.

Ved ligningen for 1994 er det ilagt tilleggsskatt med 30%. Begrunnelsen oppfattes å være at skattyteren hadde gitt mangelfulle eller ufullstendige opplysninger som hadde resultert i at omtalte underskudd var godkjent ført til fradrag etter skatteloven §44 første ledd bokstav d, jf ligningsloven §10-2.

Etter lagmannsrettens mening er det ikke fra Sandvedbygget AS sin side i samband med klagen datert 21.11.1990 og senere, gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som har ført til - eller kunne ha ført til - at selskapet ved ligningen urettmessig er blitt gitt fradrag for omtalte næringstap.

Lagmannsretten er enig i den vurdering som namsretten har gjort av spørsmålet og viser til redegjørelsen som er gitt om dette i dommen.

Det korrekte forhold, nemlig at det gjaldt et lån, opptatt av utleieren til fordel for leietakeren, var meddelt ligningsmyndighetene av selskapets revisor.

I klagen fra Sandvedbygget AS av 21.11.1990 blir det sagt at formålet med garantien var hensynet til egen utleievirksomhet. Vagle Elektro AS hadde i en årrekke vært leietaker, og utleieren så det av avgjørende betydning å sikre eksistensen til denne essensielle leietakeren. Ekstra viktig var dette pga sterkt fallende utleiemarked da lånet ble tatt opp.

Sistnevnte tilføyelse tilsier at det ikke alene var de vansker som omtales i ligningskontorets vedtak av 28.01.1991 som motiverte transaksjonen. I klagen er også ønsket om at denne leietaker kunne overleve og fortsette leieforholdet angitt som begrunnelse. Det siste kan ikke alene tas som uttrykk for en konkret forretningsmessig interesse hos utleieren i leietakerens økonomiske velbefinnende, men også at hjelpen ble gitt på grunn av det langvarige forretningsforhold de to selskaper hadde hatt.

Spørsmålet blir om det kan bebreides ankemotparten at det ikke ble gitt opplysninger om eierforholdet i de to selskaper og opplysning om eierforholdets betydning for disposisjonen.

Imidlertid er det grunn til å tro at eierstrukturen i selskapene - og i Vagle gruppen generelt - var kjent for ligningsmyndighetene med det grunnlag dette ga for vurdering av transaksjonen. Spørsmålet er tvilsomt, men tvilen må i dette tilfellet løses i favør av skattyteren.

Leien som Vagle Elektro AS betalte, fremgikk av utleierens selsangivelse og forholdsmessigheten mellom leie og lån var følgelig kjent.

Da lånetilsagnet ble gitt 5. november 1987 var børskrakket høsten 1987 for lengst et faktum. Krakket markerte seg etter hvert med sterkt fallende eiendomspriser og reduserte utleiemuligheter. Evnen til å vurdere ting som dette varierer. Det er ikke mulig å si om denne utvikling kom ventet eller uventet på de ansvarlige i Sandvedbygget AS, heller ikke om det var med i overlegningene da transaksjonen ble besluttet. Like lite kan det konstateres at angivelsen av årstallet 1988, som opplysning om når lånet ble tatt opp, er "uriktig". Det er ikke kjent i saken når lånet er utbetalt. Utbetalingen kan være gjort rett over nyttår 1987/88, og utbetalingen kan ha vært gjort like før årsskiftet. Angivelsen av 1988 som år for låneopptaket opplyser ankemotparten skriver seg fra en oppgave som ble innhentet hos sorenskriveren om når tinglysing av de forskjellige panteheftelser i eiendommen ble gjort. Oppgaven er dokumentert og støtter anførselen.

I klagen er det henvist til dom hvor tap og garanti er kjent fradragsberetiget i tilsvarende sak, Utv. 1983 s. 643. Begrunnelsen for ligningskontorets avgjørelse av 28.01.1991 synes i stor grad å være hentet fra argumenteringen i nevnte dom. Etter lagmannsrettens mening kan ikke skattyteren bebreides for at ligningskontoret på grunn av omtalte henvisning, oppfatter rettspraksis mindre nyansert enn det som ligningsmyndighetene i ettertid ble klar over var tilfellet.

Angående beløpet på kr 470000,- som ble tilbakeført Sandvedbygget AS fra Vagle Elektro Installasjon AS 02.01.1991, så er det ikke fremkommet noe i saken som tilsier at den forklaring som ankemotparten har gitt om beløpet, og som er lagt til grunn i ligningsvedtaket av 28.01.1991, ikke er korrekt.

Ankemotparten har i prosedyren krevet å få fremsette tilleggspåstand med hjemmel i tvistemålsloven §367, 2. punktum. Begrunnelsen er at han først ble oppmerksom på muligheten for nevnte tilleggspåstand ved dom som er fremlagt i saken.

Den ankende part har motsatt seg dette og vist til at omtalte dom var fremlagt allerede i saksforberedelsen for namsretten.

Lagmannsretten mener at tvistemålsloven §367, første ledd 2. punktum ikke hjemler adgang for ankemotparten til å fremsette omtalte tilleggspåstand og at motparten har rimelig grunn til å motsette seg at så blir gjort på det tidspunktet tilleggspåstanden fremsettes, jf. 1. punktum i samme lovsted.

I og med lagmannsretten mener at det ikke var hjemmel for å ilegge Sandvedbygget AS tilleggsskatt ved ligningen for inntektsåret 1994 blir ligningen for dette året å oppheve. Ved ny ligning må tilleggsskatt for 1994 sløyfes.

Ettersom ligningen for 1994 oppheves, må også utleggsforretningen av 16.01.1997 oppheves. Det betyr at domsslutningens punkt 2 i namsrettens dom stadfestes. For så vidt har ligningsmyndighetenes anke over namsrettens dom ikke ført frem jf. tvistemålsloven §180, første ledd. Ligningsmyndighetenes krav på at avslaget for fremføring av underskudd blir opprettholdt i ligningen for 1994, var et svært viktig grunnlag for anken. På det punkt har anken i realiteten ført frem selv om det ikke kommer til uttrykk i domsslutningen. I realiteten er ankesaken dels vunnet dels tapt. Etter lagmannsrettens mening representerer dette slike særlige omstendigheter at den ankende part bør fritas for plikten til å erstatte motpartens saksomkostninger jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner heller ikke grunnlag for å gjøre endringer i den omkostningsavgjørelse som namsretten foretok.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Sandnes namsretts dom i sak nr. 97-00418 A/02 pkt. 2 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for namsretten eller lagmannsretten.