LG-1998-1156
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-10 |
| Publisert: | LG-1998-01156 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Haugesund namsrett Nr. 98-00032 D - Gulating lagmannsrett LG-1998-01156 K. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Svein Aarseth, Haugesund). Kjæremotpart: Staten v/kemneren i Haugesund. |
| Forfatter: | Lagdommer Njøsen. Lagdommer Voll. Lagdommer Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §31, §50, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, §7-14, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §403, Dekningsloven (1984) §2-2 |
Saken gjelder: Klage over utleggsforretning av 19.12.1997.
Staten v/kemneren i Haugesund foretok utpantning den 19.12.1997 for As restskatt for 1995 og 1996 med tilsammen kr 186638. Det ble tatt utlegg i gnr. 36 bnr. 509 i Haugesund kommune, - - - 30 B, As ideelle andel av eiendommen.
Den avholdte utleggsforretningen ble den 02.01.1998 påklaget til Haugesund namsrett som den 12.05.1998 traff kjennelse med slik slutning:
"1. Utlegg tatt i gnr. 36, bnr. 509 i Haugesund kommune ved utleggsforretning av 19.12.97 stadfestes.
2. A tilpliktes å dekke Statens, v/kemneren i Haugesund, saksomkostninger med kr 8000,- -kroneråttetusen-.
Oppfyllelsesfristen 14 -fjorten- dager etter forkynnelsen."
A, ved advokat Svein Aarseth, erklærte kjæremål til Gulating lagmannsrett over namsrettens kjennelse. Kjæremålet retter seg mot namsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.
Det er anført at utgangspunktet for klagen var at utleggsobjektet, gnr. 36, bnr. 509, - - - 30 B, Haugesund, er As hustrus særeie fullt ut. A er ikke eier av noen ideell andel av eiendommen. Tomten ble kjøpt av hustruen, B i 1971 og hun oppførte boligbygg på denne i 1972/73. Før kjøpet hadde også A og hans hustru ektepakt på det som da var deres boligeiendom, - - -gaten 18 i Haugesund.
Ektepakten på nevnte eiendom er datert 28.10.1970 og tinglyst både i ektepaktregisteret og på selve eiendommen. Etter at tomten på gnr. 36, bnr. 509 ble kjøpt av B, ble det den 16.08.1972 opprettet ektepakt på denne eiendommen som også ble hennes særeie.
B oppførte bolig på tomten bl.a. ved låneopptak. I ettertid er byggelånet blitt konvertert og nedbetalt i det vesentlige av Bs egen inntekt. Ektefellene har hele tiden betraktet eiendommen som kun tilhørende B og eiendommen er aldri blitt benyttet som panteobjekt for As gjeld eller låneopptak. Det er således ikke tale om noe proforma særeie.
A gikk konkurs i 1988. Spørsmålet om eierandel i eiendommen ble vurdert av konkursboet som konkluderte med at det ikke forelå omstendigheter som tilsa at A skulle være medeier av eiendommen.
Namsretten har feilaktig lagt til grunn at det var A som var hovedforsørger i alle år. B har foruten å ha hatt arbeid utenfor hjemmet, også hatt ansvar for stell og pass av barna og boligen. Namsretten har ikke i tilstrekkelig grad verdsatt husmorinnsatsen og hennes innsats for familien. Den har heller ikke i tilstrekkelig grad hensyntatt at det i det vesentlige er B som har betjent boliglånet. I lange perioder i forbindelse med at A ble slått konkurs, er det B som i tillegg til sin husmorinnsats, måtte dekke de vesentligste av utgiftene.
Det medfører heller ikke riktighet at gaver mellom ektefeller medfører endring av særeieavtale når dette ikke er forutsatt mellom ektefellene og gavens verdi ikke overstiger det som anses vanlig, jfr. ekteskapsloven §50 første ledd. Det må også legges til grunn at det kan være tilfeldig hvem som betaler renter og avdrag på lån og hvem som betaler husholdningsutgifter for øvrig.
Kjærende part vil også hevde at namsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at gjeldsforsikringen der den kjærende part var medforsikret, medfører at hans hustrus særeiebolig får karakter av felleseiendom når en slik gjeldsforsikring blir utbetalt til långiver. En slik forsikringsutbetaling har ingen betydning for omfanget av hustrus særeie. Utbetalingen kan ikke anses som en gave fra den ene ektefelle til den andre. Dersom det hadde vært tilfellet, måtte alle ektefeller som hadde særeie i boligeiendommer der den andre var medforsikret og fikk utbetalt en gjeldsforsikring, benyttet ektepakt ved utbetalingen for at den andre parts særeie fullt ut skulle bestå. Dette kan neppe være riktig. Sett fra ektefellers synspunkt er en gjeldsforsikring en kompensasjon for tap av den ene ektefelles fremtidige inntekter og muligheter for å bidra økonomisk til felles hushold. Det vil derfor bli hevdet at utbetalingen av gjeldsforsikringen ingen betydning har for særeieavtalen mellom partene og heller ikke overfor partenes særkreditorer. Det ville heller ikke være adgang for den kjærende parts kreditorer å ta utlegg i forsikringsutbetalingen. Denne går til banken direkte og forsikrede eller medforsikrede kan ikke velge om gjeldsforsikringen skal komme til utbetaling til dem fremfor banken. Den kjærende part kan heller ikke i et eventuell senere booppgjør, kreve noen eierandeler til felleseie i særeieboligen av forsikringsutbetalingen. Dette må også kreditorene respektere.
Kjæremotparten har ved sitt utlegg lagt til grunn presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Denne bestemmelsen skal benyttes dersom et annet eierforhold enn 50% på hver av ektefellene ikke er sannsynliggjort. Dersom det kan sannsynliggjøres at kjærende part ikke eier 50%, men en mindre andel enn dette, skal regelen ikke benyttes, jfr. Rt-1997-704.
Når det skal vurderes om kjærende part er medeier for en mindre halvpart, er det de vanlige regler om sameie i ektefelles særeiendom som gjelder. Disse er utviklet gjennom rettsspraksis og det vises til følgende dommer:
Rt-1975-220, Rt-1979-1375, Rt-1980-1403, Rt-1982-1269, Rt-1984-497, RG-1983-690, RG-1995-220
Det følger av rettspraksis at skal medeiendomsrett tilkjennes må det ha vært ektefellenes mening. Det må dessuten ha funnet sted et rettsiftende moment, og dersom det ikke foreligger spesielle forhold, blir den annens krav bare et vederlagskrav.
Uansett må det være hevet over enhver tvil at en eventuell eiendomsrett i dag i alle fall må være mindre enn 50%. B s husmorinnsats skal også tas i betraktning. Hun var hjemmeværende noen år for å passe 4 små barn og har for øvrig vært yrkesaktiv og betjent gjelden på eiendommen.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Utleggsforretning avholdt 19.12.97, stor kr 186638,- med pant i ideell andel av grunnr. 36 bruksnr. 509 - - - 30 B i Haugesund, oppheves.
2. Klager tilkjennes saksomkostninger med kr 14000,-, med tillegg av rettsgebyret."
Staten v/kemneren i Haugesund har anført at Haugesund namsretts kjennelse er korrekt både hva gjelder bevisbedømmelsen såvel som rettsanvendelsen.
Ved vurderingen av utlegget må det tas utgangspunkt i presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 siste ledd. Etter rettspraksis skal det ikke legges avgjørende vekt på en ektepakt dersom begge ektefellers inntekt har vært nødvendige for å betjene gjelden på eiendommen.
Ved gjennomgang av historikken for belåning av eiendommen basert på opplysninger fra eiendommens grunnboksblad og ligningsprotokollene for årene 1970-76 viser det at As inntekter har vært helt nødvendige for å kunne betjene gjelden fram til 1977. Dette gir grunnlag for å fastslå at A de facto må ha anskaffet boligeiendommen i sameie med sin ektefelle etter de prinsipper som fremgår av ekteskapsloven §31 annet ledd.
B har fra 1977 til i dag hatt deltidsansettelse som hjelpepleier. Inntektene som fremgår av selvangivelsene til A og B for 1977 til 1996 viser, holdt opp mot gjeldshistorikk og nedbetaling av gjeldsrenter, at ektepakten ikke gir uttrykk for det reelle eierforhold. Grunnet Bs lave inntekt, må A ha bidratt til fellesskapets livsopphold langt utover hva som påregnes som ren husleie.
Det skal også tilføyes at B har ført opp gjeldsrenter i sine selvangivelser som gjelder As gjeld. Dette tilsier at A indirekte har bidratt med midler som har kommet ektefellen tilgode til dekning av hennes gjeldsforpliktelser på bolig.
I oktober 1994 ble mottatt oppgjør for gjeldsforsikring basert på As arbeidsuførhet fra 23.01.1993. Ifølge kopi av brev fra Uni Storebrand ble det utbetalt til sammen kr 414088. Tilhørende lån, opprinnelig kr 380.000 av 1988, ble godskrevet med skyldig saldo, kr 348478, og pant i boligen ble nedkvittert til kr 18000. Restutbetaling kr 65.610 var renter, avdrag og forsikringspremie fra uførhet og fram til utbetaling. Dette beløpet ble oversendt forsikringstaker direkte. Inndekningen av lånet må vurderes som bidrag fra klager. Dette da forsikringsutbetalingen i sin helhet hadde sin årsak i As forhold som var midlertidig arbeidsuførhet.
Oppsummert konkluderes det med at A har hatt en inntekt som langt overstiger ektefellens. I familien er det vokst opp fire barn. Selv om ektefellens tid som hjemmeværende over flere år må vektlegges som et bidrag, vil kjæremotparten hevde at det har vært As inntekter som i disse år har vært hovedbidraget som igjen har frigitt ektefellens midler til betjening av lån. Det vises til Rt-1995-1396 hvor det er fastslått at heller ikke tinglyst særeie i seg selv, var nok til å sannsynliggjøre eneeie.
En samlet vurdering viser at boligeiendommen som i dag anslås å ha en verdi på kr 1,5-2 mill. er anskaffet og eies av klager og ektefelle i fellesskap og presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd får derav anvendelse.
Uansett har kjæremotparten, slik som namsretten kom til, sannsynliggjort at A har opparbeidet en ideell andel i eiendommen hvor da tvangsfullbyrdelsesloven §7-14 sammenholdt med ekteskapsloven §31 får anvendelse. Det vises til foranstående jfr. også Frostating lagmannsretts dom av 26.06.97.
Det er nedlagt slik påstand:
"1. Utlegg tatt i grunnr. 36, bruksnr. 509 i Haugesund kommune ved utleggsforretning av 19.12.97 stadfestes.
2. Klager tilpliktes å dekke Staten ved kemneren i Haugesund sine saksomkostninger etter rettens skjønn."
Lagmannsretten skal bemerke:
Kjærende part har begjært muntlige forhandlinger jfr. tvistemålsloven §403 tredje ledd. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre unntak fra hovedreglen om skriftlig behandling jfr. samme bestemmelses første ledd, idet slike særlige grunner som tilsier muntlig forhandling jfr. tredje ledd ikke finnes å foreligge.
Tvangsgrunnlaget er alene rettet mot A. Utgangspunktet er at det bare kan søkes dekning i et formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden. Er skyldneren gift, kan det tas utlegg i en ideell halvdel av felles bolig, så fremt denne er "ervervet under samlivet" og "hvis ikke annet eierforhold blir sannsynliggjort", jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Bestemmelsen er ikke en materiell unntaksregel fra hovedregelen i dekningsloven §2-2, men en bevisregel som etablerer presumsjon for at felles bolig ervervet under samlivet reelt sett tilhører hver av ektefellen med en ideell halvpart hver. Bestemmelsens bakgrunn fremgår av Ot.prp.nr.65 (1990-91) s. 150. Utgangspunktet for regelen var at det under en utleggsforretning ofte oppstår spørsmål om hva som tilhører saksøker, og at det gjerne er vanskelig for namsmannen å ta stilling til slike innvendinger under utleggsforretningen, og at namsmannen " bør derfor kunne holde seg til enkelte presumsjoner og overlate til den som påstår det motsatte å underbygge sin påstand."
Det lagmannsretten først må ta stilling til er om det er sannsynliggjort et annet eierforhold enn det som følger av presumsjonen i denne sak. Virkningen av at et annet eierforhold anses sansynliggjort, er at presumsjonsregelen ikke får anvendelse.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd har vært gjenstand for tolking i flere avgjørelser truffet av Høyesteretts kjæremålsutvalg, jfr. Rt-1995-1395, Rt-1996-486 og Rt-1997-1266. Spørsmålet om betydningen av inngått ektepakt har vært nærmere vurdert. En vesentlig del av den tolkingstvil som overfornevnte rettspraksis sett i sammenheng kan sies å ha etterlatt, må anses avklart gjennom avgjørelsen inntatt i Rt-1998-313.
Ektefellene eide tidligere - - -gaten 18 hvor de bodde. De opprettet særeie på eiendommen ved ektepakt av 28.10.70 som ble tingslyst både på eiendommen og i ektepaktregisteret. I 1971 kjøpte B en tomt, nåvværende - - - 30 B, hvor hun i 1972/73 førte opp en bolig. Det ble opprettet særeie også på denne boligeiendommen som ble tinglyst 16.08.72. Finansieringen av boligen skjedde ved låneopptak av B.
Lagmannsretten har ikke grunnlag for å trekke i tvil at ektepakten var reell og således ingen proformadisposisjon. Lånene til oppføring av boligen er opptatt av B. Eiendommen har ikke vært benyttet som panteobjekt ved As gjeld eller låneopptak. B har betjent det vesentligste av lånene på boligeiendommen med sine inntekter bortsett fra en periode i 1970-76 da hun var være hjemmearbeidende med pass og stell av 4 barn. Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13, tredje ledd kan ikke forstås som en unntaksregel med hensyn til det nevnte rettsvern. Gjennom ektepakten er B blitt eneeier av angjeldende eiendom.
Lagmannsretten finner heller ikke at kjæremotparten har sannsynliggjort at A har opparbeidet en ideell andel i eiendommen gjennom ektskapet som gjør at utlegg kan tas i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §7-14. Selv om A har hatt høyeste inntekt av ektefellene og indirekte bidradd til at B har kunnet betjene lånene på boligeiendommen er ikke derved sannsynliggjort at han har ervervet en ideell andel i boligeiendommen. Det er på det rene at B har hatt inntekter til å betjene lånene mens hun var utearbeidende samtidig som hun har bidradd til det felles underhold i stor grad ved sin arbeidsinnsats i hjemmet både når hun var hjemmearbeidende på heltid og utearbeidende på deltid. Det i seg selv må være tilstrekkelig til å fastslå at det ikke er sannsynliggjort at A har ervervet en ideell andel i boligeiendommen. Jfr. for øvrig Vera Holmøy og Peter Lødrup, Ekteskapsloven med kommentarer s. 186 vedr. §31 - "Har ektefellene opprettet ektepakt om at bestemte eiendeler,f.eks.boligen, skal være den enes særeie, oppstår det i alminnelighet ikke sameie i disse eiendeler."
A ble rammet av ervervsuførhet noe som medførte at en gjeldsforsikring ble utløst slik at Uni-Storebrand den 23.01.93 betalte kr 348.478 til SR - Bank til sletting av pantegjeld på boligeiendommen. Gjeldsforsikringen var tegnet på B som hovedforsikret og A som medforsikret og SR-Bank som begunstiget. Namsretten har lagt til grunn følgende vedrørende denne innfrielse av gjeld:
"Det at gjeldsforsikringen utbetales direkte til kreditor i stedetfor til forsikringskunden medfører ikke at det av den grunn er kreditor som skal anses for å være begunstiget. Kreditor ville uansett fått sitt utestående hos ektefellen, og det var følgelig ektefellen som ble tilført midler ved at gjeldsforsikringen kom til anvendelse og innfridde lånet. Gjeldsforsikringen skal, på samme måte som annen invalideforsikring, kompensere for forsikringskundens fremtidige inntektsbortfall, i dette tilfellet i form av en engangsutbetaling direkte til kreditor. All den tid det er klagers uførhet som har tilført ektefellen midler og disse midlene skal kompensere for hans fremtidige inntektsbortfall finner retten at klager ved innfrielsen av boligggjelden har opparbeidet seg en eierandel i ektefellens særeiebolig.
Ektepakten, og det forhold at alle lån er opptatt i ektefellens navn med henne som eneansvarlig for disse, kan etter det ovenfornevnte ikke være avgjørende for at klager ikke er medeier i boligen."
Lagmannsretten finner ikke at forsikringsutbetalingen konstituerer et sameie i boligeiendommen. Det er tale om en forsikringsordning hvor det er adgang til å medforsikre ektefellen for boliglån opptatt av den annen ektefelle og som er sikret med pant i en boligeiendom som er dennes særeie. Det er långiver SR-Bank som er begunstiget og utbetalingen er gått til nedbetaling av Bs lån. Den indirekte netto verdiøkning som har skjedd, kan slik lagmannsretten ser det, ikke betraktes som en andel som er ervervet av A jfr. ekteskapsloven §31 annet ledd så lenge det er tale om utbetaling til en begunstiget långiver til dekning av den annen ektefelles gjeld. Det ville for øvrig ha en utilsiktet virkning ektefellene imellom om utløsningen av forsikringen skulle konstituere et sameie. Resultatet ville bli, som påpekt av kjærende part, at en særeiebolig vil gå over til å bli en felleseiendom som følge av ordningen - det motsatte av det som var meningen med etableringen av særeie og gjeldsforsikring av Bs boliglån.
Lagmannsretten finner heller ikke at netto verdiøkning kan betraktes som en gave fra A som krever rettsvern ved ektepakt jfr. ekteskapsloven §50. Det har ikke skjedd en formuesoverføring fra A til hans ektefelle. Verdiøkningen har ikke redusert As formue så lenge utbetalingen ikke har gått til dekning av felles gjeld og tegningen av forsikringen med påfølgende utbetaling er ikke begrunnet i å berike mottageren jfr. for øvrig Vera Holmøy og Peter Lødrup Ekteskapsloven med kommentarer utg. 94 s. 306.
Kjæremålet har etter dette ført frem.
I tråd med hovedregelen i tvistemålsloven §172, første ledd jfr. §180 annet ledd må kjæremotparten erstatte den kjærende parts nødvendige omkostninger forbundet med sakens behandling for namsrett og lagmannsrett, idet slike omstendigheter som kan frita ikke finnes å foreligge. Advokat Svein Aarseth har på vegne av A inngitt omkostningsoppgave for namsretten på i alt kr 14.515 hvorav salær utgjør kr 14.000 og for lagmannsretten på i alt kr 15090 hvorav salær utgjør kr 12000. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til gunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Utleggsforretning avholdt 19.12.97 for restskatt stor kr 186.638 med pant i ideell andel av g.nr. 36 b.nr. 509, - - - 30 B i Haugesund oppheves.
2. I saksomkostninger for namsretten betaler Staten v/kemneren i Haugesun kr 14515 - kronerfjortentusenfemhundreogfemten - og for lagmannsretten kr 15090 - kronerfemtentusenognitti - til A innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.