LG-2001-835
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-06-12 |
| Publisert: | LG-2001-00835 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Midhordland herredsrett nr. 99-00164 - Gulating lagmannsrett LG-2001-00835 A/03 (jf. også tidligere avgjørelse i samme sak: LG-1999-02244 A). Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-00909. |
| Parter: | Ankende part: Kirsten-Elin og Rolf Moss (Prosessfullmektig: Advokat Helge Tveit). Ankemotpart: Askøy kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Halfdan Mellbye). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Sorenskriver Bjørn Solbakken. Byfogd Beate Blom |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §394, §173 |
Gulating lagmannsrett avsa 20 desember 2000 dom med følgende domsslutning:
«1. Avtale mellom Askøy kommune og Rolf og Kirsten-Elin Moss, datert 09 12 1988, kjennes ugyldig i sin helhet.
2. Askøy kommune pålegges innen 1 - en - måned fra dommen er forkynt å begjære skjønn for fastsettelse av erstatning for inngrepet på gnr 12 bnr 378 og 1304.
3. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke».
Kirsten-Elin og Rolf Moss erklærte kjæremål over omkostningsavgjørelsen inntatt i domsslutningens punkt 3. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelse 23 mars 2001 ( HR-2001-00291)3 , med slik slutning:
«Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningens punkt 3, oppheves, og spørsmålet hjemvises til lagmannsretten.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Askøy kommune v/ordføreren til Kirsten-Elin og Rolf Moss i fellesskap 6 630 - sekstusensekshundreogtretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse».
Lagmannsretten har etter dette tatt spørsmålet om saksomkostninger opp til fortsatt behandling.
Når det gjelder realiteten, bemerkes at saken gjelder spørsmål om Askøy kommune kan pålegges å oppføre støyskjerm foran de ankende parters eiendom i forbindelse med at det er anlagt vei i området. For herredsretten anførte saksøkerne - nå ankende parter - at et slikt pålegg kunne forankres i reguleringsplanen for området. Midhordland herredsrett frifant kommunen og påla ankende parter - saksøkerne - å erstatte kommunens saksomkostninger med kr 28 750.
For lagmannsretten ble det nedlagt en ny subsidiær påstand, om at en avtale mellom kommunen og ankende parter fra 1988, med bestemmelser bl a om avståelse av grunn og støydempende tiltak i denne forbindelse, skulle kjennes ugyldig. Lagmannsretten kom til samme resultat som herredsretten for så vidt gjaldt det «opprinnelige» søksmålsgrunnlag, men frifant kommunen på det subsidiære (og nye) rettsgrunnlag. Om spørsmålet om saksomkostninger sies det i dommen:
«Anken har ført fram på ankende parts subsidiære grunnlag, og spørsmålet om saksomkostninger må vurderes med utgangspunkt i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172, §173 og §174. Avgjørelsen er basert på vanskelige rettslige avveininger, og lagmannsretten har vært i tvil. Hensett til dette tilkjennes ikke saksomkostninger for noen instans, jf lovens §172 annet ledd første alternativ».
Om dette sier Høyesteretts kjæremålsutvalg følgende:
«Kjæremålsutvalget er enig i lagmannsrettens utgangspunkt: at tvistemålsloven §180 annet ledd kommer til anvendelse, selv om lagmannsrettens realitetsavgjørelse er truffet på et annet grunnlag enn påstått for byretten. Utvalget er imidlertid kommet til at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, når lagmannsretten har hjemlet sin avgjørelse i tvistemålsloven §172 annet ledd. Etter utvalgets syn er saken, i forhold til påstanden for lagmannsretten, dels vunnet og dels tapt, og omkostningsspørsmålet skulle da ha vært avgjort etter tvistemålsloven §174, se Schei, Tvistemålsloven, 2. utgave, side 559. De kjærende parter har anført at den subsidiære påstanden har gitt dem et like godt resultat som den prinsipale, og at §172 første ledd derfor må få anvendelse. Denne anførsel kan ikke føre frem, når parten, som her, har nedlagt en prinsipal påstand som han ikke har fått dom for, jf. Rt-1998-374.
Kjæremålsmotparten har anført at det er uten betydning om omkostningsspørsmålet avgjøres etter §174 første ledd eller §172 annet ledd. Utvalget er ikke enig i dette, og peker på at §174 annet ledd åpner for å tilkjenne delvise omkostninger og for å vurdere betydningen av fremsatt forlikstilbud».
Lagmannsretten legger til grunn den rettsoppfatning som Høyesteretts kjæremålsutvalg her har basert seg på, jf tvistemålsloven §394 annet ledd. Det følger av dette at spørsmålet om saksomkostninger skal behandles og avgjøres med utgangspunkt i §180 annet ledd, jf §174.
Etter at Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa sin kjennelse, har partene levert flere innlegg der de har redegjort nærmere for sitt syn når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger. Lagmannsretten skal i det følgende redegjøre kortfattet for deres anførsler i denne forbindelse.
De ankende parter krever seg tilkjent saksomkostninger for lagmannsrett og heredsrett, helt eller delvis. Det må etter deres oppfatning legges til grunn at når Høyesteretts kjæremålsutvalg i sine premisser har pekt på betydningen av fremsatte forlikstilbud, gir dette en rimelig klar føring for hvordan lagmannsretten bør vurdere omkostningsspørsmålet i denne omgang. Det pekes her på at ankemotparten - kommunen - har hatt flere åpninger for å ta imot forunuftige forlikstilbud fra deres side, uten at den har benyttet seg av dette. De ankende parter mener at ankemotparten må pålegges å betale deres omkostninger etter tvistemålsloven §174 annet ledd.
Bestemmelsen gir vid adgang til å gjøre unntak fra lovens hovedregel, og gode grunner taler for at denne adgang bør benyttes her: De ankende parter har vunnet saken i det vesentlige, og de forlikstilbud som har vært satt fram, er ikke akseptert. Kommunen har i stedet valgt en tvisteløsning som åpenbart ikke vil gi mer enn den ville fått om tilbud om forlik hadde vært akseptert. Konsekvensen av lagmannsrettens dom er at kommunen pådrar seg kostnader ut over det en støyskjerm ville ha kostet. Den må av denne grunn anses for å ha tapt saken fullstendig.
Det gjøres gjeldende at når de ankende parter vant fram på sitt subsidiære grunnlag, har den annen part fått medhold bare i et tvistepunkt av liten betydning. Kommunen ville ha vært bedre tjent med å bli dømt på det prinsipale grunnlag. Dersom resultatet av skjønnet for herredsretten blir at de ankende parter får tilkjent erstatning basert på en differansebetraktning, vil dette således kunne innebære at også andre oppsittere langs trasséen bør få slik erstatning. Særlig bør dette gjelde når kommunen ikke har villet drøfte løsninger på et prinsipielt grunnlag. Dersom de ankende parter hadde vunnet fram på sitt prinsipale grunnlag, ville det ikke vært noen prinsipper å ri. Saken hadde kun dreid seg om de skulle ha støyskjerm i henhold til den avtale som var inngått, og det resultat retten kom fram til, ville i så fall vært uten betydning for andre.
Det bør ellers legges vekt på at de ankende parter er alminnelige mennesker som har måttet gå til domstolene for å få sin rett. De har inngått en avtale i tillit til at kommunen gjorde rett og skjel for seg, men har i stedet måttet bruke tid og ressurser for å få sin rett i et forhold som dreide seg om vesentlige velferdsspørsmål for dem, men som representerte en bagatell for den annen part. Under disse omstendigheter er det rett og rimelig at kommunen må bære de kostnader de har hatt. Ved at kommunen idømmes saksomkostninger, gis det et tydelig signal om at det bør vises ydmykhet fremfor å bruke ressurser til prinsipptvister, og det gis signal om å formulere tydelige avtaler med grunneierne, særlig når disse ikke er representert ved advokat.
Det anføres at de forhold som her er påberopt, faller inn under den vide skjønnsmessige regel som er nedfelt i §174 annet ledd og dessuten i de tre særlige forhold som er beskrevet der. For øvrig er det av stor betydning for det rettssøkende publikum som vinner rett at man får dekket sine kostnader på en måte som gjør at en går skadesløs ut. Særlig gjelder dette i et tilfelle som dette, der en svak part står overfor en steil motpart med ubegrensede ressurser til å føre sin sak.
Ankemotparten minner om at hovedregelen etter tvistemålsloven §174 første ledd er at det ikke skal tilkjennes saksomkostninger i et tilfelle som dette. Etter ankemotpartens syn er det ikke hensyn som taler for at denne hovedregel bør fravikes i de ankende parters favør. Den vurdering som skal foretas etter bestemmelsens annet ledd, bygger på et skjønn. De sentrale kriterier er nevnt i loven, men det kan også legges vekt på andre hensyn etter en rimelighetsvurdering. Ankemotparten bør midlertid ikke ilegges omkostningsansvar etter en slik vurdering.
Resultatet av lagmannsrettens dom er at spørsmålet om erstatning til de ankende parter kommer opp i en skjønnssak der resultatet er uvisst. Kommunens oppfatning er at det ikke skal gis noen erstatning, og dersom den får medhold i dette, vil resultatet bli det samme som det som ligger i kommunens påstand i nærværende sak. Den uvisshet som ligger i skjønnssaken, viser at ingen av partene har vunnet fram i større utstrekning enn det den andre har gjort. Det kan i alle fall legges til grunn at kommunen ikke bare har vunnet saken i tvistepunkter «av liten betydning». Det første av de særlige vilkår etter tvistemålsloven §174 annet ledd er etter dette ikke oppfylt.
Det kan heller ikke sees at kommunen har avvist noe forslag om minnelige løsninger som er jevngode med de løsninger som er oppnådd i saken. Det andre av vilkårene i §174 annet ledd er derfor heller ikke oppfylt. Det er ikke lagt fram forslag til løsninger som i nevneverdig grad fraviker de ankende parters hovedkrav om å få oppført støyskjerm. Det eneste de har sagt seg villig til å diskutere, er alternative støytiltak, forutsetningsvis tiltak som er like effektive som en støyskjerm. Kommunen har funnet det vanskelig å gå inn i nærmere forliksforhandlinger her, fordi saken har vært oppfattet som en prinsippsak og en sak der et eventuelt forlik kunne få uheldige presedensvirkninger. I forhold til §174 annet ledd er poenget imidlertid at kommunen ikke har avvist noe konkret tilbud som er i samsvar med det kommunen har oppnådd i dommen.
Ankemotparten ser det ellers som åpenbart at det siste av vilkårene i §174 annet ledd, om utgifter knyttet til punkter der saken er tapt, ikke er oppfylt. Saken har kun hatt ett hovedpoeng, og alle utgifter er påløpt i denne forbindelse. Omkostningsansvar bør heller ikke pålegges ut fra en generell rimelighetsvurdering. For Askøy kommune har poenget hele tiden vært at de ankende parter skulle behandles likt med andre som kommer i samme situasjon, nemlig at en vei blir ført over deres eiendom og at eiendom i denne forbindelse blir overført til kommunen.
Kommunen inngikk først avtale om grunnerverv. Denne avtale ble fremforhandlet ved en folkevalgt grunntingingsnemnd. De ankende parter har i lagmannsretten prøvd å påvise at de ble stilt mindre gunstig enn andre grunneiere under fremforhandling av denne avtale. Dette har lagmannsretten ikke bygget sin avgjørelse på. Poenget er således at når andre eiendommer har fått oppført støyskjerm uten støymåling, skyldes dette ulikheter mellom eiendommene som tilsa at behovet for skjerm kunne avgjøres uten nærmere vurdering for andre eiendommer i området.
Gjennom den avtale som ble inngått, aksepterte kommunen at spørsmålet om støyskjerm skulle vurderes senere. Poenget har da vært at behovet for støyskjerm skulle vurderes etter generelle regler, altså slik at skjerm ville bli oppført dersom støyen lå over de grenser som generelt gjelder for montering av støyskjerm. Her skulle derfor de ankende parter vurderes på linje med andre som blir sjenert av støy fra nye veier. Kommunen har mao søkt å følge et likhetsprinsipp ved behandling av saken, og lagmannsretten gir ikke uttrykk for kritikk eller uenighet i så måte.
Det lagmannsretten har latt være utslagsgivende, er at kommunen etter rettens oppfatning har latt være å oppklare den uklarhet som har oppstått hos de ankende parter, knyttet til spørsmålet om det skulle bygges støyskjerm. Her har retten kommet til sitt resultat gjennom en vurdering av bevis knyttet til forhold som fant sted for flere år siden. De ankende parter ble trodd på at de hadde gitt så klart uttrykk for sin forventning om at støyskjerm ville bli bygd at kommunen burde avklart om dette var usikkert. Kommunens representanter kunne i denne forbindelse hovedsaklig anføre at de ikke kunne huske at støyskjerm hadde vært et særlig viktig tema. Det er ikke grunnlag for kritikk av kommunens fremgangsmåte i saken og det er heller ikke sider ved denne fremgangsmåte som bør ha vekt ved vurderingen av spørsmål om saksomkostninger.
Lagmannsretten bemerker at når en sak dels vinnes og dels tapes, slik tilfellet er her etter den rettsoppfatning lagmannsretten skal legge til grunn, er utgangspunktet at hver part bærer egne saksomkostninger. Dette følger av hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd. Spørsmålet er om den ene part skal pålegges å erstatte den andre en del av omkostningene, eller endog pålegge ham å betale den andres saksomkostninger i det hele, jf unntakene i §174 annet ledd.
Det følger av loven at det kan være særlig aktuelt å gjøre unntak «naar det bare er i tvistepunkter av liten betydning, [den ene part] har vundet saken, eller naar han ikke har vundet mer, end han vilde ha faat ved at ta imot et forlikstilbud, som den anden har fremsat, eller naar det fremgaar av omstændighetene, at retssaken eller de væsentlige utgifter er voldt ved de tvistepunkter, hvori han har tapt». Om dette heter det hos Schei: Tvistemålsloven Bind I (1998) på side 568:
«Det er nevnt tre momenter som særlig kan begrunne unntak fra hovedregelen i første ledd, men regelen i annet ledd annet punktum er ikke uttømmende. Også andre forhold enn de som er spesielt nevnt, kan gi grunnlag for unntak fra hovedregelen, jf Rt-1997-910, Rt-1996-1546, Rt-1998-907 og Rt-1978-1136. Selv om det er til stede forhold som nevnt i annet ledd annet punktum, beror det på et konkret skjønn om hovedregelen i første ledd skal anvendes eller om retten bør pålegge en av partene helt eller delvis å betale motparten hans saksomkostninger, jf som eksempel Rt-1978-886. §174 gir altså en betydelig grad av frihet ved omkostningsavgjørelsen. Den konkrete skjønnsutøvvelse kan ikke overprøves gjennom kjæremål, jf Rt-1990-718 og Hr kjm utv 275K/1975 ( HR-1975-00275 K) - Kjæremålsavgjørelser s 157. Dog kan kjæremålsinstansen tilsidesette et slikt skjønn hvis det er grovt urimelig eller vilkårlig, jf Rt-1958-571».
I nærværende tilfelle dreier det seg om en sak som for herredsretten, og i det vesentlige også for lagmannsretten, har dreid seg om det prinsipale rettsgrunnlag saksøkerne, senere de ankende parter, har gjort gjeldende: At kommunen - saksøkte og nå ankemotparten - hadde plikt til å oppføre støyskjerm i kraft av den reguleringsplan som forelå for området. Dette førte ikke fram, og det kan ikke sies at ankemotparten har vunnet saken bare i tvistepunkter «av liten betydning». Slik saken har fremstått for lagmannsretten, er det heller ikke grunnlag for å hevde at saken, eller de vesentlige utgifter ved den, er voldt ved de tvistepunkter der ankemotparten har tapt.
I den grad det skal ses hen til de kriterier som er uttrykkelig nevnt i §174 annet ledd, er det etter dette bare «forliksalternativet» som er aktuelt, nærmere bestemt om det kan bygges på at den ene part (kommunen) ikke har vunnet mer «end han vilde ha faat ved at ta imot et forlikstilbud, som den anden har fremsat». De ankende parter har i denne forbindelse anført at Høyesteretts kjæremålsutvalg gjennom sine premisser har gitt «en rimelig klar føring» for hvordan lagmannsretten bør vurdere spørsmålet om saksomkostninger. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Slik lagmannsretten ser det, kan det ikke legges mer i kjæremålsutvalgets henvisning til «fremsatt forlikstilbud» enn at den er benyttet for å illustrere at vurderingen kan falle annerledes ut etter bestemmelsen i §172 annet ledd enn det den ville gjort etter §174 annet ledd. Om de ankende parter helt eller delvis skal tilkjennes saksomkostninger, må derfor vurderes ut fra lovens vilkår, anvendt på de faktiske forhold slik de fremstår for lagmannsretten, uten noen form for «føring» fra kjæremålsutvalgets side, slik de ankende parter har påberopt seg.
Den faktiske situasjon etter lagmannsrettens dom er at en avtale som dannet grunnlag for en frivillig grunnavståelse, er satt ut av kraft. Det underliggende tema, om det skal oppføres støyskjerm, er imidlertid ikke avklart, på annen måte enn at både herredsrett og lagmannsrett har kommet til at et krav om støyskjerm ikke kan bygges på reguleringsplanen, slik de ankende parter baserte seg på. Mot en slik bakgrunn kan lagmannsretten ikke bygge på at kommunen ikke har vunnet mer enn den ville fått ved å ta imot et forlikstibud fra ankende part. Hva som vil komme ut av skjønnssaken, kan det ikke lages annet enn hypoteser rundt, og når kommunen anfører at en minnelig ordning etter de linjer de ankende parter var villige til å diskutere, kunne få presedensvirkninger, er dette et synspunkt som er vanskelig å avvise. Slik lagmannsretten ser det, er de grunner ankemotparten anfører for ikke å kunne gå inn på de forliksløsninger de ankende parter kunne tilby, både så saklige og så tungtveiende at ankemotparten, verken helt eller delvis, bør ilegges noe saksomkostningsansvar etter «forliksalternativet» i §174 annet ledd.
Det er lagmannsrettens oppfatning at de ankende parters forlikstilbud heller ikke kan tillegges vekt innenfor den samlede vurdering som §174 annet ledd legger opp til, gjennom formuleringen om at det «særlig» skal legges vekt på de forhold som er særskilt nevnt i bestemmelsen. I forhold til denne vurdering må det ellers ses hen til at en stor del av saken har hatt som tema et rettsgrunnlag som ikke har ført fram. I den grad loven overhodet gir rom for å legge vekt på at det er «alminnelige mennesker» som er parter på den ene side og en kommune på den andre, er dette etter en samlet vurdering heller ikke et forhold som gir grunnlag for å fravike lovens hovedregel når det gjelder omkostningsansvaret. De anførsler de ankende parter ellers gjør gjeldende, er i det hele - vurdert hver for seg og samlet - ikke tilstrekkelig tungtveiende til dette.
Lagmannsretten er kommet til at partene bør bære sine egne omkostninger for lagmannsrett og herredsrett etter hovedregelen i §174 første ledd, idet det ikke finnes grunn til å fravike denne.
Lagmannsrettens kjennelse er enstemmig.
Slutning:
Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke i sak 99-002244 A.