RG-1939-333
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1937-12-23 |
| Publisert: | RG-1939-333 (76 1939) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ankesak nr. 46/1937. |
| Parter: | Ankende part: Sør-Trondelag Fylke. Motpart: A/S Norsk Bøttefabrikk. |
| Forfatter: | Lagdommerne Eriksen, Wildhagen, Fjærli |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §8, §8b |
Ved ankeerklæring av 24. juli 1937 har Sør-Trøndelag Fylke, efter erhevrvet opreisning for oversittelse av ankefrist av 10. august s.å., bragt inn til avgjørelse av Frostating lagmannsrett en dom, avsagt av Strinda og Selbu herredsret 12. mai 1937 med sådan domsslutning:
«1. Den av Strinda overligningsnevnd under 22. desember 1933 og flg. dager avgitte eiendomstakst over A/S Norsk Bøttefabrikks eiendommer med inventar i Strinda, underkjennes og nedsettes med kr. 323.950.-.
2. Den saksøkeren for skatteårene 1934/35 og 1935/36 ilignede eiendomsskatt, stor med omkostninger henholdsvis kr. 1.446,26 og kr. 1.442,66, omberegnes på det under punkt 1 antydede grunnlag.
3. Der tilkjennes ikke saksomkostninger.»
Den ankende part har nedlagt sådan påstand:
«Sør-Trøndelag Fylke frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»
Motparten, A/S Norsk Bøttefabrikk, har nedlagt påstand på
«1. At Strinda og Selbu herredsretts dom av 12/5 1937 stadfestes forsåvidt angår dommens punkt 1 og 2.
2. At den ankende part dømmes til å betale motparten saksomkostninger for begge retter.»
Om tvistens nærmere sammenheng henvises til begrunnelsen for den påankede dom.
Efter ankeerklæringen angripes dommen «fordi man mener at herredsretten har tatt feil når den har funnet at de i dommen omhandlede maskiner ikke utgjorde integrerende ledd av A/S Norsk Bøttefabrikks anlegg, kfr. §8, 3.»
Saken angår m.a.o. spørsmålet om rekkevidden av følgende bestemmelse i landsskattelovens §8: «Dog medtas ikke arbeidsmaskiner med tilbehør, eller hvad dermed kan
Side:334
settes i klasse, som ikke utgjør en integrerende del av anlegget.»
Den ankende part har argumentert for at praktisk talt alle de i saken omhandlede arbeidsmaskiner er integrerende deler av anlegget A/S Norsk Bøttefabrikk, fordi maskinene er nødvendige for bedriften og ikke kan fjernes uten at denne i større eller mindre grad må miste den karakter den nu har. I denne opfatning har den ankende part fått støtte av ingeniør Høyem, som har deltatt i en rekke takster av den her omhandlede art og som for lagmannsretten har avgitt prov om sin opfatning av de omhandlede maskiner og om praksis ved takstene.
Motparten har fremhevet at den skatt det her gjelder, er en eiendomsskatt, at den derfor naturlig bare knytter sig til den faste eiendom, d.v.s. bygningene og det som naturlig hører til disse. Han har søkt å sondre mellem anlegg og bedrift. Han har ment at det var forskjell på «integrerende del av anlegget» og «integrerende del av bedriften.»
Begge parter har for sin fortolkning av uttrykket «integrerende del» søkt støtte i en del Høiesterettsdommer om emnet, nemlig særlig i dommen i Rt-1890-685, Rt-1919-562, Rt-1924-922, Rt-1933-1182 og Rt-1934-465.
Dommerne Eriksen og Wildhagen bemerket:
Lovens hovedregel for de forskjellige slags maskiner er utalt i første punktum av 3. ledd i landsskattelovens §8. I denne regel gjør annet puktum en innskrenkning for arbeidsmaksiners vedkommende, idet disse må være en «integrerende del» av anlegget, d.v.s. det faste anlegg, for å kunne tas med ved taksten.
Man er enig med herredsretten i at det tilfelle som foreligger her har mere likhet med det som forelå i de saker som er omhandlet i Rt-1924-922 og Rt-1933-1182, enn med det i Rt. for 1934 s. 465 nevnte.
Den ankende part har ikke gitt noen begrunnelse for at spesielle maskiner bør henføres under lovens uttrykk om en integrerende del av anlegget.
Her er det åpenbart at ligningstaksten tar med for mange arbeidsmaskiner, som vel kan ansees som integrerende del av bedriften, men ikke av anlegget. Man legger derfor
Side:335
ikke den vekt på taksten her som gjort i tilfellet av 1924.
Man finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om hvorvidt endel motorer og transmisjoner med rette er henført under kraftmaskiner, da det ikke er motanket.
Dommer Fjærli med tilslutning av disponent Brodahl fremla sådant votum:
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten. Jeg har funnet å burde legge vekt på selve skattens egenskap av eiendomsskatt som synes å måtte forutsette at den bare skal hvile på fast eiendom, d.v.s. på bygninger og andre faste innretninger som er forbundet med grunnen, men ikke på fabrikkinventar som nærmest har karakteren av løsøre.
Denne opfatning som man kan utlede av skattens egen karakter som eiendomsskatt, finner også støtte i lovteksten, som prinsipielt undtar fra de her omhandlede skattetakster arbeidsmaskiner og hvad dertil hører. Det er ringe tvil om at det er lovens mening å opstille en slik undtagelse som hovedregel. Bestemmelsens tilblivelse viser det. Da lovstedets formulering til å begynne med var blitt uklar på dette punkt og nærmest blev opfattet som om arbeidsmaskiner skulde bli tatt med i taksten, innsendte De norske Tekstilfabrikanters Forening en forestilling av 21. juli 1911 til Lagtinget mot det som foreningen kalte «maskinskatten» (Tillegg 8 til dok. nr. 1 for 1911; Dok. 8 for 1911 er «Forestillinger vedkommende den nye skattelov»). Heri blir gjort opmerksom på at tekstilfabrikkenes løse maskiner til store verdier hittil hadde vædt ubeskattet. Og det protesteres mot at industriens skattebyrder økes på denne måte.
Representanten Throne Holst optok så i stortingskomiteen forslag om at arbeidsmaskiner ikke skulde medtas ved takseringen til eiendomsskatt. (Innst. O. VI - 1911 s. 90.) Ved samme anledning blir oplyst: «En sådan bestemmelse finnes nu i vedtektene for skattetakster i Kristiania». Denne bemerkning viser hvordan den gamle bestemmelse i skatteloven av 1882 var blitt forstått av skattemyndighetene i hovedstaden.
Bestemmelsen om at arbeidsmaskiner ikke skulde medtas i takstene for eiendomsskatten blev vedtatt, men med
Side:336
den modifikasjon at hvis maskinen var en integrerende del av anlegget, så skulde de gå med i taksten.
Det tvisten egentlig står om i denne sak er spørsmålet om hvorvidt «anlegget» her betyr den faste eiendom, d.v.s. bygningen med tilbehør, eller om det betyr hele den industrielle bedrift, hvori maskinene er et nødvendig ledd og hvorfra de ikke kan skilles uten bedriften helt eller delvis må stanse.
Svaret herpå kan neppe være synderlig tvilsomt. Det er den faste eiendom som er «anlegget» i relasjon til eiendomsskatten. Dette fremgår også av lovens forarbeider på mange steder. Det tales allerede i innstillingen fra den oprinnelige skattelovkomité av 1899 om «de industrielle anleggs ... bygninger med faste innretninger», (Komitéinnstillingen av 1904 s. 56). Lignende uttrykk går igjen mange steder i skattelovens forarbeider. Og i innstillingen fra vedkommende stortingskomité av 1909 finner man likefrem en definisjon på hvad komiteen mener med «integrerende del av den bygning eller anlegg» hvor de (maskinene) er anbragt. Komiteen hadde den gang bragt i forslag en formulering som gikk ut på at «andre innretninger» (maskiner) skulde medtas i eiendomstaksten når de «hører anlegget til og er nødvendig for dettes øiemed». Komiteen antar at til slike innretninger må «henregnes ikke alene alt hvad der hører til anlegget på en sådan måte at det kun ved sønderbryten eller nedriven kan skilles derfra, men overhodet alt som ifølge sin bestemmelse er uadskillelig knyttet til anlegget og ingen fornuftig anvendelse kan ha uten i forbindelse med dette». Og efter denne utvikling er det så at komiteen preger uttrykket «integrerende del av den bygning eller anlegg hvor de er anbragt». (Innst. O. VI, 1909 s. 104.) Det må være fra denne komitéinnstilling at uttrykket «integrerende del» så endelig er kommet inn i lovteksten.
Det synes å fremgå med full tydelighet av det her citerte at det er lovens vel overveiede mening å sondre mellem anlegg og bedrift,og at den med ordet anlegg tenker på den faste eiendom, på selve bygningen og lignende faste innretninger som er opført på grunnen eller fast forbundet med dette på en sådan måte at det blir en del av den faste eiendom.
Side:337
Herav skulde da likefrem følge at vanlige arbeidsmaskiner som like godt kan installeres i en hvilken som helst fabrikkbygning, ikke utgjør noen integrerende del av anlegget,selv om det kan være riktig å betegne dem som sådanne av bedriften i den skikkelse den i øieblikket har.
Alle maskiner som det tvistes om i denne sak, må karakteriseres som arbeidsmaksiner. De er alle installert på noenlunde samme måte og vil med letthet kunne løsnes og flyttes til en annen fabrikkbygning eller en annen bedrift. De kan derfor ikke betegnes som «integrerende del» av det faste anlegg. Og med dette resultat er tvisten avgjort derhen at de her omhandlede arbeidsmaskiner ikke medtas i takseringen for eiendomsskatt. Konsekvensen av dette standpunkt vil forresten også lede til at transmisjoner og motorer, som er tilbehør til arbeidsmaskinene «eller dermed kan settes i klasse», må dele skjebne med arbeidsmaskinene i relasjon til den her omhandlede eiendomsbeskatning. Men for disse gjenstander er spørsmålet ikke aktuelt i denne sak, da herredsrettens dom, som lar disse ting gå med under takseringen, ikke er påanket fra Bøttefabrikkens side.
Jeg tilføier at jeg finner støtte for det resultat jeg er kommet til i de påberopte Høiesterettsdommer, som for en riktig forståelse av skatteloven av 1911 i det omtvistede punkt synes å bygge på i det vesentlige lignende betraktninger som foran er utredet.
Domsmann, direktør Garstad, bemerket:
Jeg er av den opfatning at Bøttefabrikkens arbeidsmaskiner må medtas i den verdsettelse som efter landskattelovens §8 skal legges til grunn for beregning av eiendomsskatt av verker og bruk, idet disse maskiner må betraktes som en integrerende del av fabrikkanlegget.
Jeg bemerker at Bøttefabrikkens klage av 7. juni 1933 til Strinda overligningsnevnd gikk ut på en nedsettelse av den samlede takstsum fra kr. 715.620.- til kr. 428.200.-, idet der efter fabrikkens mening siden verdsettelsen i 1928 ikke var foretat nyanskaffelser av større verdi enn det som måtte avskrives som verdiforringelse på det gamle maskinanlegg siden forrige takst.
Med hensyn til overligningsnevndens spesifikasjon over verdien av maskineriet bemerkes at der formentlig må gjøres
Side:338
fradrag for endel poster med tilsammen kr. 78.550.- for gjenstander, som ikke kan betegnes som integrerende deler av anlegget. Den samlede takstsum blir derved redusert fra kr. 651.150.- til kr. 572.600.-.
Efter dette blir min konklusjon:
A/S Norsk Bøttefabrikk blir å iligne eiendomsskatt av sine anlegg i Strinda for årene 1934/35 og 1935/36 med det beløp, som fremkommer, når anleggenes verdi opføres med kr. 572.600.-.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Efter lovens hovedregel om saksomkostninger i ankesaker antar flertallet at den ankende part må ilegges saksomkostninger til motparten for lagmannsretten. Disse ansettes il kr. 400.-. Man finner ikke grunn til å endre herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet.
DOMSSLUTNING:
Herredsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sør-Trøndelag Fylke til A/S Norsk Bøttefabrikk 400 - fire hundre - kroner innen 2 - to - uker efter dommens forkynnelse.