RG-1943-327

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1943-10-29
Publisert:	RG-1943-327 (66 1943)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Ankesak nr. 130/1943.
Parter:	Ankende part: Ingvald Martinsen. (Høyesterettsadvokat Strøm Walseng, Drammen.) Motpart: Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig. (Høyesterettsadvokat Monsen, Oslo.)
Forfatter:	Lagdommer Jebe, lagdommer Gløersen, hjelpedommer Kviberg med domsmenn
Lovhenvisninger:

Ved Oslo byretts dom av 26. februar 1943 ble Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig dømt til å erstatte Martinsen i alt kr. 34.000.-, hvorav kr. 30.000.- for tap i framtidig erverv. Sakens omkostninger ble opphevd. - Martinsen har påanket byrettsdommen for så vidt angår avgjørelsen av erstatningens størrelse. Anken gjelder så vel de rettslige avgjørelser som bevisbedømmelsen. Den ankende finner det uriktig når byretten har funnet at han nå ikke kan sies å være 100 % invalid, at han sannsynligvis har noe mangelfullt utviklet forstandsevner og at dette forhold har bevirket at han har ligget iallfall noe etter i arbeids- og inntektsforhold, at hans inntekt fra ulykken inntil domsavsigelsen ikke kan settes til mer enn kr. 3.300.-, at hans årlige inntekt gjennomsnittlig neppe kan settes høyere enn til 2.500 -3 000 kr. og at retten ikke finner det naturlig å foreta en matematisk utregning av erstatningen på grunnlag av livrentetabeller. Videre er dommen påanket for så vidt angår

Side:328

omkostningsspørsmålet. Den ankende part har nedlagt påstand på tilkjennelse av kr. 69.100.-, subsidiært erstatning etter rettens skjønn med renter og sakskostnader.

Motparten, Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig har motanket for så vidt angår rettens avgjørelse av erstatningens størrelse. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Motparten hevder således at den av byretten fastsatte arbeidsfortjeneste er for høyt ansatt samt at den tilkjente erstatning for tap i framtidig erverv likeledes er for høyt ansatt. Selskapet har påstått seg dømt til å betale erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 20.000.- med 4 % renter fra langmannsrettens dom. Subsidiært at byrettens dom stadfestes og at den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger i ankesaken.

Det er er under lagmannsrettssaken avhørt i alt 8 vitner, likesom Martinsen har avgitt partsforklaring. Videre har den ankende part framlagt en oppstilling til belysning av de arbeidbestillinger han har hatt inntil ulykken skjedde og som lagmannsretten gjennomgår i sine domsgrunner.

Oslo Byrett. (Dommer Bjørn Stensvold.)

Den 4. februar 1942 fant det sted en trafikkulykke på planovergangen over jernbanen i Rødgaten i nærheten av Gulskogen st ved Drammen. Rutebil F 1.692 hadde startet fra Rødgaten kl. 17.40 og hadde kjørt ca. 300 meter( da den skulde passere nevnte planovergang, men idet bilen skulde passere jernbanesporene ble den påkjørt av tog fra Hokksund i retning mot Drammen. Blant passasjerene i bussen var saksøkeren Ingvald Martinsen, og denne ble skadet så alvorlig i venstre bein at det seinere måtte amputeres. Martinsen har krevd erstatning for det økonomiske tap han har lidt som følge av skadetilføyelsen - herunder også tap i framtidig erverv. Han påstod opprinnelig bilens forsikringsselskap dømt til å betale en erstatning oppad begrenset til kr. 50.000.-. Da det imidlertid viste seg at selskapets ansvar var begrenset til kr. 20.000.- for en slik skade, tok Martinsen under overveielse å anlegge sak også mot Norges Statsbaner for å bli tilkjent erstatning for det tap som han ikke vilde få dekket hos forsikringsselskapet på grunn av ansvarsbegrensningen. Det ble imidlertid truffet den ordning at forsikringsselskapet ikke skulde påberope seg ansvarsbegrensningen

Side:329

i denne sak, idet det seinere vil bli foretatt oppgjør mellom selskapet og Statsbanene. Da Martinsen etter dette skal ha sin fulle erstatning fastsatt i denne sak, har han forhøyet påstandsbeløpet og begrenset det oppad til kr. 80.000.- med renter og sakens kostnader.

Bussens forsikringsselskap (Rutebileiernes Forsikringsselskap Gjensidig) har ikke benektet at Martinsen som betalende passasjer i rutebilen har krav på erstatning etter motorv.l.s §30, første ledd, men har anført at den erstatning som det gjøres krav på, er altfor høy og må, settes til et beløp betraktelig lavere enn det Martinsen har forlangt. Selskapet har nedlagt påstand på at det dømmes til å betale til Martinsen erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 16.525.- med renter fra domsavsigelsen til betaling skjer og at Martinsen dømmes til å betale selskapet sakens omkostninger.

Saksøkeren har angående sitt tidligere arbeidsforhold anført at han siden han ble voksen har ernært seg dels som sjømann, dels som anleggs- og bygningsarbeider. I de siste år før ulykken hendte, tjente han en 80-90 kr. pr. uke eller ca. kr. 4.000.- pr. år. Mens han farte til sjøss som fyrbøter hadde han fra kr. 140.- til kr. 190.- pr. måned + opphold. Han mener seg etter ulykken 100 % invalid og anfører at livrenteberegningen her må legges til grunn. For en mann i hans alder - 42 år - koster en livrente kr. 2.319.- pr. 100.- kr. En livrente for ham på kr. 4.000.- pr. år vil koste over kr. 92.000.-, en livrente på kr. 3.000.- ca. kr. 70.000.-, og et slikt beløp mener saksøkeren han må tilkjennes for at han skal få erstattet tapt framtidig fortjeneste. Hertil kommer så tapt arbeidsfortjeneste i den tid som er gått ca. kr. 4.000.-. Endelig vil han få et utlegg på ca. kr. 700.- til kunstig bein. Dette blir tilsammen kr. 75.000.-. Herfra går kr. 4.000.- han har fåt utbetalt å konto. Angående Statsbanenes forhold har saksøksøeren henvist til to dommer som tidligere er avsagt angående erstatningsansvar for skade som følge av en annen kollisjon på samme overgang mellom tog og bil. Av disse dommer framgår det at Statsbanenes sikringsforanstaltninger ved denne overgang har vært helt utilstrekkelige, og forholdet var ikke blitt bedret da kollisjonen i nærværende sak fant sted. Det er først etter denne siste ulykke at det er tatt i bruk et signalsystem, som varsler tog, Det påståes imidlertid å være av mindre betydning i hvilken utstrekning skylden ligger hos bussføreren og hos Statsbanene. Det avgjørende er at hele skylden ligger hos disse og ikke hos saksøkeren. Det henvises sluttelig til

Side:330

en rekke rettsavgjørelser: Rt-1928-612, Rt-1932-969, Rt-1934-173, Rt-1935-773, Rt-1940-293, Autotariff's domssamling 11 nr. 609, 611 og 675 samt Oslo byrets dom av 12. februar 1932 inntatt på side 60 i Dagfinn Dahls bok: Erstatning og oppreisning for legemsskader.

Saksøkte har anført at skyldspørsmålet i denne sak bare har betydning ved anvendelsen av bestemmelsen i Straf.l.s ikrafttr.l.s §19. Da saken er anlagt mot selskapet, er det bare sjåførens uaktsomhet som kommer i betraktning. Saksøkte har i den forbindelse henvist til at politiets etterforskning i saken ikke har ledet til siktelse mot noen,hverken sjåføren eller togføreren. Selv om ulykken ikke kan betegnes som et hendelig uhell, så er den utviste uaktsomhet så liten at det grenser nær opp til det hendelige uhell. Hva spesielt Statsbanene angår, har saksøkte anført at de dommer, som saksøkeren har henvist til, ikke har betydning for denne sak. Det gjaldt kollisjon med et tog som kom fra motsatt kant av det tog som kjørte på nærværende rutebuss. For føreren av denne bil var oversikten mot toget så meget bedre enn i den motsatte retning at forholdene ikke på noen måte kan likestilles. For øvrig var det flere unnskyldende omstendigheter for sjåføren. Toget kan i tussmørke ha vært mindre lett synlig, og det kan ha vært rim på glasset i bilen Saksøkte har dog innrømmet at det så vel fra Statsbanenes side som fra bilførerens side er utvist en viss uaktsomhet, men ikke noen kvalifisert uaktsomhet. Dette må tas i betraktning, når det etter strl. ikrl. §19 skal fastsettes erstatning under hensyntagen til den utviste skyld om omstendighetene for øvrig.

Endelig henvises til at saksøkeren etter den ene framlagte lægeerklæring er noe undermåls i forstandsmessig henseende, at han ikke er noen faglært arbeider og at han bare delvis har klart å ernære seg og sine barn som sjømann og som anleggsarbeider. Han har ikke hatt fast arbeid og fast inntekt, men bare tatt jobber og innimellom gått ledig.

Det er en betydelig overdrivelse å sette invaliditetsgraden til 100 %. Endelig hevder selskapet at domstolene ikke har knesatt livrenteberegningen som det prinsipp som skal følges ved ansettelse av erstatning i et tilfelle som det foreliggende. Det henvises i denne forbindelse til Dagfinn Dahl: Erstatning og oppreisning for legemsskader, side 50 samt følgende rettsavgjørelser: Rt-1933-874, Rt-1940-293 og Autotarifforeningens domssamling I nr. 681, 685, 686, 701, 719 og 723.

Side:331

Retten bemerker at det er på det rene at saksøkeren som betalende passasjer i rutebilen og uten skyld i kollisjonen har krav på erstatning etter motorv.l.s §30, første ledd, jfr. femte. For denne erstatning er saksøkte ansvarlig, men dog bare for inntil kr. 20.000.- etter sin garantipolise. Selskapet har imidlertid erklært at det ikke påberoper seg denne begrensning av ansvaret, idet det seinere skal foretas oppgjør mellom det og Statsbanene. Meningen med dette må etter rettens mening være den at det i denne sak skal avgjøres av retten hvilken erstatning saksøkeren i det hele har krav på i anledning av den skade han er påført. Når det da intet spesielt forbehold er tatt, må det ved fastsettelsen av erstatningen være anledning til å ta i betraktning også Statsbanenes forhold, selv om Statsbanene ikke formelt er part i saken. Uten det vil retten ha et ufullstendig grunnlag å bygge på ved fastsettelsen av den fulle erstatning, og det må antas det ikke har vært meningen at den ordning som er truffet, skulde lede til et slikt resultat. Retten anser det derfor unødvendig for fastsettelsen av erstatningen å ta standpunkt til hvor stor del av skylden for kollisjonen ligger hos bilføreren og rutebilen og hvor stor del av skylden ligger hos Statsbanene. Retten bemerket dog at det av de framlagte domsutskrifter framgår at så vel domstolene som andre myndigheter har funnet at det var i høy grad uforsvarlig at jernbanen ikke hadde truffet forføyninger til å trygge mot fare under benyttelse av overgangen. Videre framgår det av dommene at det iallfall to ganger tidligere har funnet sted kollisjon mellom tog og bil på denne overgang, uten at det var truffet noen ytterligere sikkerhetsforanstaltninger, da nærværende ulykke hendte. Det anførte fra saksøktes side om at utsikten i retning mot angjeldende tog var så meget bedre enn i den motsatte retning endrer dog ikke det forhold at arrangementet ved overgangen i det hele tatt var høyst utilfredsstillende og uforsvarlig. Selv om det muligens er så at oversikten er bedre i den retning nærværende tog kom fra, betyr dette ikke noe for avgjørelsen i denne sak. Denne omstendighet vilde i tilfelle bare medføre at det skulde være så meget bedre anledning for sjåføren til å oppdage toget i tide, og når han allikevel ikke gjorde det, må det skyldes feil fra hans side. Skylden for ulykken må ligge hos sjåføren og Norges Statsbaner, og det er ikke framkommet slike opplysninger at det er grunn til å tilkjenne saksøkeren bare delvis erstatning for sitt tap. Heller ikke foreligger

Side:332

noen andre omstendigheter som gjør det rimelig. Saksøkeren blir således å tilkjenne full erstatning for sitt tap.

Ad skadens størrelse: Saksøkeren har vært helt arbeidsudyktig i det år som er gått siden ulykken fant sted. Angående saksøkerens inntektsforhold i den seinere tid er opplyst at han i tiden 10. juni 1940 til 21. mai 1941 tjente kr. 4.008,72 - ca. kr. 4.200.- pr. år. Fra 21. mai 1941 og inntil ulykken inntraffødt xx.xx.1942 kan han ikke ses å ha tjent mer en tilsammen ca. kr. 1.550.- eller noe under kr. 200.- pr. måned i gjennomsnitt for hele tidsrommet. Det synes å framgå av de foreliggende opplysninger at saksøkeren, selv i et år som 1941, da det var meget lett å få arbeid, ikke var beskjeftiget sammenhengende hele året, men gikk ledig av og til. Han hadde også gått ledig fra 24. desember 1941 til ulykken inntraff. Selv om det ved 2net vitnes prov synes godtgjort at saksøkeren vilde ha fått arbeid igjen om han ikke var kommet til skade ved ulykken, fant retten ikke å kunne sette den arbeidsfortjeneste saksøkeren har tapt siden 4. februar 1942 til mer enn kr. 3.300.-. Hertil kommer så kr. 700.- til utlegg for anskaffelse av kunstig bein, tilsammen kr. 4.000.-.

Framtidig erverv: På grunn av tapet av det ene bein har han fått sine utsikter til framtidig erverv redusert i vesentlig grad. Hans venstre bein måtte amputeres høyt oppe på låret, hvorfor han har vanskelig for å bevege seg. Han må f. t. bruke to krykker. Selv etter anskaffelsen av kunstig bein må det antas at han vil ha vanskeligheter med å holde balansen under seg. Han er derfor helt uskikket til det arbeid han tidligere utførte. Selv om han ikke har noen utdannelse og derfor var henvist til å ta arbeid som det kreves fagutdannelse til, kan han ikke sies no å være 100 % invalid. Han er som nevnt 42 år og må kunne gå i gang med et eller annet arbeid, selv om han har mistet det ene bein. Med tiden må det forutsetes at han kan skaffe seg en del øvelse i en eller annen beskjeftigelse og på den måte skaffe seg iallfall noen inntekt. Etter reservelæge Jenssens erklæring framgår at en skade som den saksøkeren er påført, etter Rikstrygdeverkets vanlige tabeller anslås å medføre et varig mén på ca. 75 %, som retten fant rimelig. - Ved erstatningens fastsettelse må tas i betraktning at saksøkeren etter flere vitneprov utførte sitt arbeid til sine overordnedes tilfredshet, at han ikke på noen måte har vært arbeidssky, men tvert imot har vært temmelig aktiv for å skaffe seg arbeid. På den annen side må det tas hensyn til at han som ikke fagarbeider

Side:333

var henvist til å ta sånt arbeid som ikke krevde spesiell utdannelse. Heller ikke kunde det ses bort fra at han etter en foreliggende erklæring sannsynligvis har noe mangelfullt utviklede forstandsevner, hvilket må antas å ha bevirket at han iallfall har ligget noe etter i den alminnelige konkurranse. Etter det opplyste synes det i det hele tatt å være noe usikkert og tilfeldig over hans arbeids- og inntektsforhold. Videre må det tas i betraktning at en mann der som saksøkeren var henvist til å ta den slags arbeid som han var, med alderen vil få sine utsikter til med hell å delta i konkurransen om arbeid betraktelig redusert etter hvert. Et erstatningsbeløp av en viss betydning vil derimot by ham visse muligheter som han tidligere ikke hadde. Hva hans gjennomsnittsinntekt pr. år må antas å ha villet beløpe seg til om han ikke var blitt skadet, er meget vanskelig å si, men etter rettens mening kan beløpet neppe settes til mer enn 2.500 à 3.000 kr. Under de høyst usikre forhold som foreligger i denne sak, fant retten det ikke naturlig å foreta en matematisk utregning av erstatningen på grunnlag av livrentetabeller. Det framtidige ervervstap blir å fastsette skjønnsmessig. Denne fantes alle forhold tatt i betraktning å kunne settes til kr. 30.000.-.

Den samlede erstatning ble således kr. 34.000.- + renter fra domsavsigelsen. Sakens kostnader ble opphevd.

Lagmannsrettens flertall (lagdommer Jebe og tre av legdommerne) har anført: Ved fastsettelsen av erstatningens størrelse blir det etter loven å ta hensyn til den utviste skyld og de omstendigheter som for øvrig foreligger i den konkrete sak. Det er ikke bestridt at Martinsen er helt uten skyld i ulykken. Videre blir det å ta hensyn til det arbeid som han har utført, hans arbeidsfortjeneste og hans forhold i det hele, likesom hans alder også kommer i betraktning. Han var da ulykken skjedde 41 1/2 år gammel. Han har av alle vitner fått det aller beste skudsmål. De har kjent ham i en årrekke, og flere av dem har arbedet sammen med ham. De har karakterisert ham som en arbeidssom, flink og pålitelig arbeidsmann som alltid har søkt arbeid når arbeid kunde være å få og som alltid har tatt arbeid når sånt har tilbudt seg. Han har etter vitnenes forklaring alltid vært en edruelig mann og på ingen måte noen undermåler hva

Side:334

forstand og evner angår. Retten kan etter alt hva der er opplyst om Martinsen ikke anse det sannsynlig at han har mangelfullt utviklede forstandsevner og tar således avstand fra denne uttalelse i byrettens dom. Denne uttalelse ses å være basert på en erklæring av 26. juni 1942 fra overlæge Lingjærde. På denne erklæring bør det imidlertid etter de foreliggende omstendigheter for så vidt neppe legges noen avgjørende vekt, som den ses å være avgitt etter at Martinsen var blitt overført til Lier-asylet hvor han naturlig har ligget og våndet seg i smerter og hvorunder hans sinnstilstand naturlig er blitt utsatt for en sterk påkjenning. Lægen har da også avsluttet sin erklæring med følgende ord: «Hos en mann som vel er noe undermåls i forstandsmessig henseende, men ellers alltid har vært sinnsfrisk, utvikler seg i umiddelbar tilslutning til legemlige skader som følge av en kollisjonsulykke 4. februar 1942 en sinnsykdom med svær forvirring og uro og tegn på svekket hjernevirksomhet. Denne sykdom svinner helt i løpet av noen måneder uten å etterlate påviselig defekt. Man må anta at denne forbigående sinnsykdom er forårsaket ved de skader og sykdommer (nb. gassflegmonen) som oppstod ved og etter kollisjonsulykken 4. februar 1942». Retten kan som det framgår av det foran anførte ikke finne noe holdepunkt for at Martinsen som anført i byrettens dom har ligget noe etter i den alminnelige konkurranse, og retten kan heller ikke være enig med byretten når det til ugunst for Martinsen anføres at han «ikke har formådd å skaffe seg arbeid til enhver tid, han hører ikke til dem som går fra den ene jobb over i en ny». Det antas å følge med arten av det arbeid (i de seinere år anleggs- og byggearbeid) som Martinsen har utført, at der til tider har oppstått pauser for ham i hvilke ledig arbeid ikke har stått åpent for ham. Retten antok at hvis Martinsen ikke var blitt rammet av ulykken, vilde han ha fortsatt å være den arbeidssomme arbeidskar som vitnene har karakterisert ham. Det er klart at Martinsen ved den inntrufne ulykke er kommet helt ut av det arbeid som han har dyktiggjort seg i. Det er ikke spørsmål om han noensinne mer vil kunne fortsette i sånt arbeid. For å ernære seg og sine to umyndige (han er enkemann) er han nødt til å slå inn på arbeider av helt annen art, og spørsmålet er da hva der med noenlunde sannsynlighet

Side:335

kan antas at Martinsen i hans nuværende alder kan slå inn på. Dette er meget vanskelig å svare på. Da han visstnok vanskelig kan bøye seg, synes muligheten for hagearbeid å være liten. Han er ikke forretningsmann og har ingen faglig utdannelse. Han kan antagelig med årene oppøve seg til noen fingerferdighet. Hans framtid må imidlertid etter rettens mening hva det økonomiske angår, anses som både uviss og vanskelig, og at Martinsen økonomisk sett nærmer seg en invaliditet på 100 % kan retten ikke finne så helt urimelig.

Retten er enig med byretten i at erstatningen ikke bør fastsettes på grunnlag av en matematisk utregning etter livrentetabeller, idet det gjør seg usikre forhold gjeldende ved erstatningens fastsettelse. Selv om det foreligger sannsynlighet for at Martinsen om ulykken ikke hadde inntruffet vilde ha fortsatt som den flittige arbeidsmann han hittil har vært, har en ingen sikkerhet for at han vilde oppnå på det nærmeste samme inntekt som før. Under disse omstendigheter er retten blitt stående ved at det riktigste vil være å tilkjenne Martinsen en skjønnsmessig fastsatt erstatning.

At størrelsen av denne erstatning blir vanskelig å fastsette, sier seg selv. Retten vil her alene ha uttalt, at den finner at den av byretten fastsatte erstatning er for lavt ansatt og at man er enig i hva den ankende part herom har anført. Skjønnsmessig ansetter retten erstatningen til kr. 45.000.-. Til dette beløp blir å legge kr. 700.- for det kunstige bein, men å fratrekke det utbetalte forskudd kr. 6.000.-, rest kr. 39.700.-. Renten sattes til 4 % fra forliksklagens forkynnelse.

Retten bemerket at den ikke har funnet grunn til å innlate seg på noen oppdeling av Martinsens erstatning fra ulykken til domsavsigelsen og fra domsavsigelsen videre framover i tiden. Martinsen ble i vesentlig grad abeidsudyktig ved ulykken, og fra ulykkesdagen er det han i vesentlig grad har tapt sin arbeidsevne og arbeidsfortjeneste, og fra den samme dag er det han skal tilkjennes erstatning for tap i framtidig erverv.

På grunn av det vesentlig forhøyelse av den tilkjente erstatning fant retten at selskapet bør erstatte Martinsen sakskostnader for byretten og lagmannsrett med kr. 1.000.-.

Side:336

Mindretallet, lagdommer Gløersen og hjelpedommer Kviberg og den fjerde domsmann, var enig med flertallet i å ta avstand fra uttalelsene om at Martinsen skal ha mangelfullt utviklede forstandsevner og er likeledes enig i at Martinsen har vært en flink arbeidskar og ikke kan sies å ha ligget noe etter i den alminnelige konkurranse.

Mindretallet fant at det er det naturlige ved fastsettelsen av erstatningen å sondre mellom tapt arbeidsfortjeneste og tap i framtidig erverv. Mindretallet fant at tapt arbeidsfortjeneste bør tilkjennes inntil lagmannsrettens dom. Mindretallet voterte for kr, 6.000.- i tapt arebidsfortjeneste og kr. 35.000.- for tap i framtidig erverv.