RG-1947-50

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1946-11-06
Publisert:	RG-1947-50
Stikkord:	Naboforhold, Vassdrag
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6. november 1946. Ankesak 48/1945.
Parter:	Ankende part: Direktør Ad. Nelson (prosessfullmektig: Overrettssakfører Jon Nøkleby, Drammen). Motpart: Fru Gunhild Heitmann m.fl. (prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Per Norgren).
Forfatter:	Lagdommer Mustad, hjelpedommer Skjelbred, byskriver Hansteen
Lovhenvisninger:	Vasdragsloven (1887) §11, Tvistemålsloven (1915) §146, §174, §180, Tvistemålsloven (1915), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §237, Vassdragsloven (1940)

Holmestrand herredsrett avsa 12. januar 1945 dom med sådan slutning:

A. Dreneringsbrønn på gnr. 21, bnr. 17.

Ankepartene fru Gunhild Heitmann og frøknene Rosie og Else Heitmann kjennes som eiere av Ebbestad, gnr. 21, bnr. 2 i Strømm forpliktet til forsvarlig vedlikehold av sin

Side:50

inntaksbrønn på ankemotparten Ad. Nelsons eiendom, gnr. 21, bnr. 17, derimot ikke forpliktet til å vedlikeholde drenering på Nelsons eiendom eller treffe andre foranstaltninger for å ute lukke at vann som har sitt naturlige avløp fra brønnen volder skade på sistnevntes eiendom.

B. Vannollen på gnr. 21, bnr. 2.

1. Ankemotparten, Ad. Nelson, kjennes som eier av Ebbestad, gnr. 21, bnr. 1 i Strømm uberettiget til å utvide sin vannkum i ollen på gnr. 21, bnr. 2 og til herunder å flytte gjerdet mot utmarken.

2. Ankemotparten, Ad. Nelson, tilpliktes som eier av Ebbestad, gnr. 21, bnr. 1 i Strømm å utskifte sin nåværende hovedledning over gnr. 21, bnr. 2, med ny ledning av minst samme dimensjon som den nåværende.

3. Ankepartene, fru Heitmann og døtre, kjennes som eiere av Ebbestad, gnr. 21, bnr. 2 i Strøm uberettiget til å ha stikkledning med større dimensjon enn 3/4" tilkoblet ankemotparten Ad. Nelsons hovedledning over eiendommen, og tilpliktes å fjerne den 1" ledning hvori tilkoblingen nå består.

4. Ankemotpartene, fru Heitmann og døtre, kjennes som eiere av Ebbestad, gnr. 21, bnr. 2 i Strømm berettiget til på sin forannevnte 3/4" stikkledning å ha det antall kraner og tappesteder som de til enhver tid finner ønskelig, men kun til sin husholdning, jfr. punkt 5. De frifinnes for ankemotparten, Ad. Nelsons, påstand om at de ikke må utøve vannrettigheten i større utstrekning enn den ble utøvet før deres kjøp av eiendommen.

5. Ankemotpartene, fru Heitmann og døtre, kjennes uberettiget til å montere pumpe på sin stikkledning samt å koble ledning til water og garasje på stikkledningen, og tilpliktes å frakoble pumpen og ledningene til water og garasje. -

Direktør Ad. Nelson har påanket dommen og nedlagt sådan påstand:

«1. Motpartene tilpliktes som eiere av Ebbestad, gnr. 21, bnr. 2 i Strømm å sørge for forsvarlig avløp for

Side:51

overvann fra sin brønn på den ankende parts eiendom, gnr. 21, bnr. 17.

2. Den ankende part kjennes som eier av gnr. 21, bnr. 1 i Strømm berettiget til utvidelse av vannkum i ollen på gnr. 21, bnr. 2, og til nødvendig flytning av gjerde ved ollen.

3. Den ankende part frifinnes for plikt til å innskifte hovedledningen fra ollen.

4. Motpartene kjennes som eiere av gnr. 21, bnr. 2 i Strømm uberetiget til å utøve vannrettigheten i større utstrekning enn denne ble utøvet før deres kjøp av eiendommen.

De tilpliktes å fjerne tappesteder og tilkoblinger som de har anlagt etter sitt kjøp av eiendommen, herunder tilkobling til bad og bryggerhus.

5. Den ankende part tilkjennes omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Fru Gunhild Heitmann, frk. Else Heitmann og frk. Rosie Heitmann har erklært motanke og har nedlagt sådan påstand:

«1. Fru Gunhild Heitmann, frk. Else Heitmann og frk. Rosie Heitmann kjennes som eiere av Nordre Ebbestad, gnr. 21, bnr. 2 i Strømm berettiget til for tiden å ha tilkoblet en 1" ledning til Ad. Nelsons vannledning over eiendommen.

2. Fru Gunhild Heitmann, frk. Else Heitmann og frk. Rosie Heitman kjennes som eiere av Nordre Ebbestad, gnr. 21, bnr. 2 i Strømm berettiget til å benytte pumpe på sitt vanninntak fra Ad. Nelsons ledning samt å koble ledning for bryggerhus, water og garasje til dette inntak.

3. Fru Gunhild Heitmann, frk. Else Heitmann og frk. Rosie Heitmann tilkjennes saksomkostninger for forliksrådet, herredsrett og lagmannsrett.

4. For øvrig stadfestes herredsrettens dom.»

I motsøksmål har den ankende part nedlagt sådan påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

Side:52

2. Den ankende part tilkjennes omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Hovedanken omfatter punktene A, B 1, 2 og 4 i herredsrettens dom for så vidt den på disse punkter har gått den ankende part imot, og gjelder så vel bevisbedømmelsen som lovanvendelsen. Den ankende part mener angående punkt A at avtalen etter skylddelingsforretninningen pålegger de motankende parter å lede overvann bort fra brønnen. De vil også etter alminnelige rettsgrunnsetninger være forpliktet til, ved utøvelsen av sin rett, å sørge for at skade ikke utøves på annen eiendom. Når herredsrettens flertall i pkt. B 1 har funnet den ankende part uberettiget til å utvide selve ollen og flytte gjerdet, vil dette være stridende mot avtalen mellom de opprinnelige parter, og det blir særlig uholdbart sammenholdt med de senere punkter i dommen, hvor en tilsvarende begrensning ikke er fast satt for de motankende parters utøvelse av sin rett. Den ankende part mener at det ikke er ført bevis for at hovedledningen fra ollen er i så dårlig forfatning at utskifting er nødvendig, som pålagt i dommens punkt B 2.

Angående dommens punkt B 4 bemerker den ankende part at den kontraktmessige avtalte vannrett ikke innebærer rett for motpartene til fritt valg av tappesteder. Ved avtalens inngåelse kan det ikke ha vært partenes forutsetninger at det skulle kunne anlegges flere tappesteder enn nødvendig til husholdningsbruk, og flere tappesteder medfører unødvendig økt forbruk. Avtalen hjemler videre ikke vann til bad og klesvask, hvilket ligger utenfor uttrykket husholdningsvann, som angir grensene for vannrettens utøvelse.

De motankende parter påanker dommen for så vidt den er gått dem imot unntat pkt. A. De mener at så lenge den ankende part ikke har utskiftet hovedledningen må de være berettiget til å beholde sin nåværende 1"-ledning. De hevder videre at de er berettiget til å ta ut vann fra ollen også for water, bryggerhus og garasje, idet dette omfattes av avtalen av 1911.

De motankende parter er enig i at Nordre Ebbestad

Side:53

sløyfer pumpe montert således at pumpen trekker mere vann ut av tilførselsledningen enn denne ellers ville gi forutsatt at den ankende part for sin eiendom Søndre Ebbestad går med på samme begrensning. Ellers er begge parter her enig om at det for dem begge er tillatt å ha pumpe som bare løfter vannet fra samlekar i kjelleren.

Inntil den ankende part har tatt standpunkt hertil, har de dog nedlagt påstand om rett til å montere pumpe på inntaksledningen. Hva dommens punkt B 2 angår, påstås dom for utskifting innen en av retten satt frist.

I et tilsvar til motankeerklæringen anfører den ankende part at han ikke har innrømmet noen rett for de motankende parter til å montere pumpe fra samlekar i kjelleren. Han presiserer at deres rett er begrenset, mens hans egen er ubegrenset.

Med hensyn til saksforholdet viser en til herredsrettens domsgrunner.

Under ankeforhandlingen er avgitt partsforklaring og avhørt ett vitne.

Partene har under ankeforhandlingen inngått sådant rettsforlik:

«Partene vedtar herredsrettens dom B. pkt. 2 og 3, idet ledningene omlegges samtidig og innen utgangen av 1947.

Arbeidet kan ikke forlanges påbegynt før avlingen er kommet i hus, - dog senest 15. september.

Direktør Ad. Nelson gir 14 dagers varsel for arbeidets påbegynnelse. Det er begge parters forutsetning at arbeidshjelp og materiell kan skaffes. Den av partene som har materiell og arbeidshjelp kan om nødvendig utføre arbeidet på den annens ledning.

Avgrensningen til Nordre Ebbestad blir 3/4".»»

Punkt 3 i den ankende part og punkt 1 i de motankende parters påstand er dermed bortfalt.

Lagmannsretten skal bemerke:

Til A. Dreneringsbrønnen på gnr. 21, bnr. 17.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse.

Side:54

Til B. Vannollen på gnr. 21, bnr. 2.

I spørsmålet om rett for den ankende part til utvidelse av vannkummen i ollen og til herunder å flytte gjerdet mot utmarken, er lagmannsretten enig med herredsrettens mindretall, rettens formann, og henholder seg i alt vesentlig til hans begrunnelse.

Etter kontrakten av 1911 er de motankende parters rett til uttak av vann fra ollen begrenset til husholdningsvann gjennom et 3/4" rør. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at de motankende parter ikke ved montering av pumpe kan trekke til seg en større vannmengde enn det naturlige fall tilsier. Men i den utstrekning det på denne måte er mulig, kan de ta ut det husholdningsvann de trenger. Således kan det ikke forbys dem å anlegge en pumpe som løfter vannet til 2. etasje fra et samlekar i kjelleren.

Hva begrepet vann til husholdning omfatter, kan i enkelte henseender framstille seg som noe tvilsomt. Da kjøpekontrakten og skjøtet ble opprettet i 1911, hadde Braastad vann til uthuset fra dreneringsbrønnen, og det må antas at han etter kontrakten ikke kunne søke dekket dette behov fra ollen, selv om det etter vanlig språkbruk må betraktes som et ledd i en landshusholdnings vannforsyning også å ha vann til fjøs og stall. Vannledningen fra ollen var etter det opplyste ikke anlagt da kontrakten ble skrivet, og det foreligger ikke noe om at det var partenes forutsetninger at Braastad bare skulle ha et bestemt antall tappepunkter eller at bruken skulle avgrenses, bortrett fra det som var nødvendig til fjøs og stall og hva dermed naturlig står i forbindelse. Lagmannsretten finner derfor som herredsretten at de motankende parter kan anlegge de tappepunkter de anser for nødvendige og at vann til bestyrerbolig og bryggerhus faller innenfor kontrakten, liksom vann til bad går inn under området av det som kan uttas. Lagmannsretten er imidlertid også - i motsetning til herredsretten - kommet til at det samme gjelder water og - om enn under noen tvil - vann til garasjen. I en moderne husførsel er alle de behov som dekkes på denne måte typiske husholdningsbehov. Bad, water og garasjer blir også på gårdsbrukene stadig mer

Side:55

alminnelig. Da kontrakten ble skrevet i 1911, var den slags innretninger stort sett i sin vorden. De er først i de senere år blitt mer alminnelige på landet. Men lagmannsretten finner ikke holdepunkt for den oppfatning at Brastad ville ha fraskrevet seg retten om spørsmålet var kommet på tale. I denne forbindelse bemerkes at den vannmangel som leilighetsvis har forekommet i de senere år har hatt forskjellige årsaker, og skyldes ikke bare eller overveiende økt forbruk. Således var sommeren 1942 usedvanlig tørr. Den omstendighet at den gamle hovedledning har vært tilstoppet, synes ikke å ha vært av uvesentlig betydning. Det er også opplyst at vannmangel først merkes hos de motankende parter på Nordre Ebbestad, da denne eiendom ligger høyere i terrenget enn Søndre Ebbestad. Når hertil kommer at de motankende parters forbruk er begrenset av det naturlige fall gjennom en 3/4" ledning, påtvinges de en selvfølgelig interesse av å regulere sitt konsum slik at et rimelig behov til enhver tid kan dekkes. Blir det ved tørke eller av andre grunner fare for vannmangel, finner en det naturlig å gå ut fra at partene innretter seg deretter, jfr. Gjelsvik: Tingsrett, tredje utgave, 493.

Hver av partene bærer sine saksomkostninger. Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING:

1. Ad. Nelson kjennes som eier av Ebbestad, gnr. 21, bnr. 1, i Strømm berettiget til å utvide sin vannkum i ollen på gnr. 21, bnr. 2, og til herunder å flytte gjerdet mot utmarken, med den begrensning at han bare kan råde over den vannåre som fyller det nåværende inntak samt over grunnen i tilsvarende utstrekning, og ikke må senke det nåværende vannspeil.

2. Gunhild, Else og Rosie Heitmann kjennes som eiere av gnr. 21, bnr. 2, i Strømm, berettiget til på sin 3/4" stikkledning fra ollen å ha det antall kraner og tappesteder som de til enhver tid ønsker til sin husholdning, herunder også til water og garasje.

Side:56

3. For øvrig stadfestes herredsrettens dom i den utstrekning den er påanket.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Holmestrand byrett.

Gnr. 21, bnr. 1, Ebbestad av skyld mk. 2,42 og gnr. 21 bur. 2, Ebbestad av skyld mk. 7,29 er naboejendommer i Strømm. Bnr. 2 ligger nordligst og høyest, og partene har under saken kalt denne eiendom Nordre Ebbestad. Bnr. 1 har de kalt Søndre Ebbestad. Disse betegnelser vil bli brukt også her, men grunnbøkene har dem ikke.

Søndre Ebbestad har siden 1936 tilhørt disponent Adolf Nelson og Nordre Ebbestad siden 1941 fru Gunhild Heitmann og hennes døtre, Rosie og Else Heitmann i fellesskap.

I 1911 var Anders Brastad eier av Nordre, Halfdan Bull av Søndre Ebbestad. Det ble da ved skylddelingsforretning fraskilt Nordre Ebbestad en parsell, gnr. 21 bnr. 17, av skyld mk. 1,25 - omfatende foruten et skogstykke også et stykke av innmarken på 12-14 mål.

Denne parsell solgte Anders Brastad til sin nabo Halfdan Bull, men den består fremdeles i pantebøkene som en selvstendig eiendom. Parsellen brukes sammen med, men er ikke sammenføyet med bnr. 1.

I kjøpekontrakten om parsellen har partene også truffet avtale om vannforholdene på sine eiendommer.

Brastad hadde før salget et vanninntak på det innmarksstykke, som utgjorde en del av parsellen (bnr. 17), og en vannledning herfra til sin uthusbygning.

Han tok forbehold om fri og uhindret rett til fremdeles å vedlikeholde sin vannledning og sitt vanninntak, og kjøperen måtte ikke lede vannet bort fra dette inntak.

Vanninntaket er en brønn, rett vest for husene på Nordre Ebbestad. Etter partenes fremstilling antas den å få sitt vann fra dreneringen på det innmarksstykke Brastad solgte. Fra brønnen skråner stykket sydover mot det tilstøtende Søndre Ebbestad, og etter hva partene mener har overflødig vann i brønnen sitt avløp denne vei, enten gjennom en fortsettelse av dreneringen eller gjennom en overdekket og steinfylt grøft, som antas å begynne i søndre kant av brønnen. Noen oppgraving for å bringe forholdet nærmere på det rene er ikke foretatt.

Side:57

Bull er på sin side i kjøpekontrakten om bnr. 17 gitt fri og uhindret rett til å oppføre en vannkum i vannollen nordenfor husbygningene på Brastads eiendom (bnr. 2) og anlegge vannledning samt vedlikeholde samme over Brastads eiendom, hvorimot selgeren (): Brastad) forbeholder seg vann fra denne til sin husholdning gjennom 3/4 toms rør.

Det siktes her til en vannolle utenom parsellen - nemlig i nordre kant av den innmark Brastad beholdt (bnr. 2) like innenfor gjerdet mot utmarken. Det er altså stiftet en servitutt til fordel for Bull på bnr. 2, bestående i fri og uhindret rett til å oppføre en vannkum i ollen samt å anlegge og vedlikeholde vannledning fra kummen over Brastads eiendom. Det sies ikke likefram i kjøpekontrakten, at servitutten er stiftet som en reell servitutt til fordel for Bulls eiendom, Søndre Ebbestad (bnr. 1). Heller ikke er dette uttrykelig sagt i skjøtet fra Brastad til Bull på bnr. 17 (dat. 31. august tingl. 2. oktober 1911), men skjøtet henviser til skylddelingsforretningen (avholdt 27. juli tingl. 21. september 1911) og her sies det, at Bull er gitt rett til fra vannkum i ollen å «anlegge og vedlikeholde vannledning fram til sin eiendom». I en påtegning på skjøtet har Bull regnet opp sine bruksnummer, deriblant gnr. 21 bnr. 1. Partene synes under saken likefram å være gått ut fra, at vannledningsretten er en reell servitutt til beste for Søndre Ebbestad (bnr. 1). Hvorvidt den også skulle kunne utnytes på andre bruksnummer er ikke berørt.

Men på vannledningen fra ollen er samtidig heftet en servitutt til fordel for Nordre Ebbestad (bor. 2) - nemlig som et forbehold fra Brastad om vann fra ledningen «til sin husholdning» gjennom 3/4 toms rør.

Denne stikkledning består imidlertid nå av 1 toms rør. Hvorvidt den allerede fra først av er lagt med større dimensjon enn avtalens 3/4 toms, eller senere er omlagt til sin nåværende dimensjon og i tilfelle når - er på det uvisse. Det er derimot på det rene, at denne avvikelse iallfall ikke skyldes eller på forhånd har vært kjent for de nåværende eiere av bor. 2.

Etter at Heitmanns i 1941 hadde kjøpt Nordre Ebbestad gikk de i gang med en større ominnredning av hovedbygningen, oppførte en særskilt bestyrerbolig og anla garasje. Brastad hadde i sin tid bare hatt to tappepunkter på stikkledningen - nemlig i hvert av de to kjøkkener, som da fantes i hovedbygningen. Nå ble tappepunktene atskillig flere.

Side:58

Ollen har en begrenset vannføring, og tilgangen på vann til de to eiendommer begynte - iallfall med den bestående kum - å bli utilstrekkelig. Hertil kom, at hovedledningen fra ollen til Søndre Ebbestad hadde ligget urørt i 30 år og nå var temmelig «grodd». Begge parter anbrakte elektriske pumper på sine ledninger, og resultatet ble, at Nelson på grunn av vannforholdene innkalte Heitmanns til Strømm forliksråd.

Her ble saken overført til domsbehandling.

Til bruk for herredsreten er fra Heitmanos side opplyst, at dens verdi «ikke overstiger kr. 5000,-.» Det er imidlertid ikke gjort gjeldende, at forliksrådet har savnet domsmyndighet (T1. §1, 1).

Strømm forliksråd avsa dom 1. juni 1943 med følgende slutning:

1. De innklagede kjennes uberetiget til å koble stikkledning med større dimensjoner enn 3/4 toms til klagerens vannledning og tilpliktes å fjerne den i toms ledning de har tilkoblet denne.

2. De innklagede kjennes uberettiget til å utøve noen rettigheter i større utstrekning enn denne ble utøvd før deres kjøp av eiendommen gnr. 21 bor. 2 i Strømm og tilpliktes å fjerne en oppsatt pumpe samt de tilkoblinger de har foretatt.

3. De innklagede tilpliktes å utbedre sitt vanninntak på klagerens eiendom, slik at den ikke skades av vann.

4. De innklagede betaler kr. 48,- i saksomkostninger til klageren.

Fru Hetmann og døtre har erklært anke over dommen og nedlagt følgende påstand:

1. Strømm forliksråds dom av 1. juni 1943 oppheves.

2. Ankepartene fru Gunhild Heitmann, frøken Else Heitmann og frøken Rosie Heitmann kjennes som eiere av Nordre Ebbestad, gnr. 21 bor. 2 i Strømm berettiget til for tiden å ha tilkoblet en 1 toms ledning til Ad. Nelsons vannledning over eiendommen.

3. Ankemotparten Ad. Nelson tilpliktes å utskifte sin nåværende vannledning over gnr. 21 bnr. 2 i Strømm med ny ledning av minst samme dimensjon som den nåværende, idet arbeidet utføres etter endt innhøstning men før 1. desember 1943.

4. Ankepartene kjennes som eiere av gnr. 21 bnr. 2 Nordre Ebbestad i Strømm berettiget til å ha de kraner og tappesteder de til enhver tid ønsker for sin husholdning, samt til å benytte pumpe på sitt vanninntak fra Ad. Nelsons ledning.

Side:59

5. Ankepartene kjennes som eiere av Nordre Ebbestad gnr. 21 bnr. 2 i Strømm uforpliktet til å utbedre sitt vanninntak på Søndre Ebbestad.

6. Ad. Nelson kjennes uberettiget til utvidelse av ollen på de ankendes eiendom og likeledes uberettiget til å flytte deres gjerde mot utmarken.

7. Ad. Nelson tilpliktes å betale ankepartene sakens omkostninger for forliksrådet og herredsretten.

Det sies uttrykkelig, at forutsetningen for punkt 3 i påstanden er, at rør overhodet kan skaffes.

Under saksforberedelsen ble saken fra de ankendes side utvidet til å gjelde også en veiforbindelse til Nelsons eiendom Dyve, idet påstanden for så vidt gikk ut på, at Nelson og framtidige eiere av Dyve kjennes uberettiget til vei over tunet på N. Ebbestad, gnr. 21 bnr. 2.

Ankemotparten Nelson krevde imidlertid denne påstand satt ut av betraktning som framkommet først like forut for hovedforhandlingen.

De ankende parter erklærte deretter at kravet vil bli tatt opp under en særskilt sak.

Fra ankemotparten Nelson er nedlagt følgende påstand:

1. De ankende parter kjennes uberettiget til å koble stikkledning med større dimensjon enn 3/4 toms til Nelsons vannledning, og tilpliktes å fjerne den 1 toms ledning som er tilkoblet denne.

2. De ankende parter kjennes uberettiget til å utøve vannrettigheter i større utstrekning enn denne ble utøvd før deres kjøp av eiendomme, gnr. 21 bnr. 2 i Strømm, kjennes uberettiget til å montere pumpe på ledningen samt tilpliktes å fjerne de tilkoblinger de har foretatt.

3. De ankende parter tilpliktes å utbedre og vedlikeholde sitt vanninntak på Nelsons eiendom slik at eiendommen ikke skades av vann.

4. For øvrig frifinnes ankemotparten Nelson.

5. Nelson kjennes berettiget til utvidelse av brønnen på de ankende parters eiendom og til å flytte deres gjerde mot utmarken i fornøden utstrekning.

6. Ankemotparten Nelson tilkjennes saksomkostninger.

Post 1-4 i denne påstand faller i alt vesentlig sammen med forliksrådets domsslutning.

Side:60

Dommen går ut på fjernelse av en oppsatt pumpe; påstanden på, at Heitmanns kjennes uberettiget til å montere pumpe på ledningen.

Dommen går ut på utbedring av vanninntaket på bnr. 17; påstanden på plikt for Heitmanns til å utbedre og vedlikeholde dette vanninntak.

Muligens av hensyn til disse endringer har ankemotparten kalt sitt første prosesskrift «Tilsvar og motsøksmål». I et senere prosesskrift har man inndratt det i påstandens punkt 5 nevnte krav, jfr. Tl. §58, 2. Herimot er ikke framsatt noen innsigelse fra de ankendes side - heller ikke fordi endringen er foretatt så sent, Tl. §62.

Ved befaringen under hovedforhandlingen påvistes Heitmanns vanninntak på parsellen bnr. 17. Denne «dreneringsbrønn» er blitt utbedret etter forliksrådets dom. Den oppgis å være 3 meter dyp og er dannet av tømmerstokker med en kant øverst av sementblokker. Den er overbygd med et låsbart skur. Selve inntaket er nå i full orden. Vannstanden var høy som følge av det regnfulle vær utover høsten. Når vannet har nådd en viss høyde, får det - etter hva partene antar - avløp i sydøstlig retning. Nelsons jorde sydøst for brønnen var på en strekning fuktig og det var enkelte steder i innmarksskråningen merker etter at vannet var brutt fram i dagen, antagelig fordi en mulig lukket avløpsgrøft i tidens løp er blitt gjenstoppet eller fordi dreneringen nedenfor brønnen har opphørt å virke som avløp.

Ollen ble påvist i øverste kant av Nordre Ebbestads innmark, et stykke østenfor det punkt, hvor fegaten når skogen. Vanninntaket er oppmurt av stein og overdekket. Vannstanden var ved befaringen forholdsvis høy. Et lite stykke nordenfor ollen er et havnegjerde (piggtrådgjerde), som skiller innmarken fra skogen. Også nord for dette gjerde, og litt østlig i forhold til ollen er der vann i grunnen, og her er innrettet et drikkested for de dyr som går på beite i N. Ebbestads skog.

Hovedledningen fra ollen ender i en sementert kum i tunet på S. Ebbestad, hvor den kommer inn med et 1 toms rør. Fra kummen er forgreningsrør, nemlig ett til hovedbygningen, ett til bryggerhuset og ett til stallen. I hovedbygningen er 3 tappepunkter, derav 1 i annen etasje. Bryggerhuset og stallen har hver ett tappepunkt. Fjøset får derimot vann fra en særskilt dam på

Side:61

Nelsons egen eiendom, like nord for uthuset. I kummen har tidligere vært anbrakt en elektrisk pumpe på ledningen fra oljen. Den er nå tatt bort, men vindkjelen står igjen.

Stikkledningen til Nordre Ebbestad fra Nelsons olleledning kommer inn i Heitmanns kjeller med et i toms rør. I kjelleren er anbrakt en elektrisk suge- og trykkpumpe for 3/4 toms ledning. Mellom stikkledningen og pumpen er skutt inn et kort 3/4 toms rørstykke. Pumpen er for tiden ute av funksjon. I kjelleren er videre anbrakt en elektrisk varmetank, som likeledes er tilkoblet pumpen. I kjøkkenet i første etasje er anbrakt 1 varmt og 1 kaldt tappepunkt ved komfyren og 1 varmt og 1 kaldt tappepunkt over oppvaskkummen på kjøkkenbenken. Ved siden av kjøkkenet er i første etasje et rom til badekar med vanlig armatur, en vaskemaskin og en kum til håndvask med kraner for varmt og kaldt vann.

I annen etasje er et W. C., en kum til håndvask og en utslagsvask - begge med kraner for varmt og kaldt vann.

Videre er fra stikkledningen innlagt vann i den nye bestyrerbolig med 2 tappepunkter, og i bryggerhus-kjelleren med 1 tappepunkt. Fra bryggepannen kan fylles vann i et badekar i bryggerhuset.

Endelig er fra stikkledningen innlagt vann i en bilgarasje med 1 tappepunkt.

Der er liten høydeforskjell mellom inntakskummen i ollen og husen på N. Ebbestad. Under den nåværende vannstand stiger vannet av seg selv opp i annen etasje i hovedbygningen. Men det er her på «vippepunktet», som rørlegger Tobiassen uttrykte seg under hovedforhandlingen. Ved lavere vannstand i ollen når vannet ikke opp i annen etasje. Angivelig av denne grunn har Heitmanns anbrakt pumpen i kjelleren - til økning av trykket. Men den arbeider med avbrytelser. Når 15 l vann er pumpet inn i vindkjelen, stanser pumpen automatisk. Når trykket er sunket, begynner pumpen igjen å arbeide, og pumper på ny 15 l vann inn i vindkjelen.

Partene er enige om, at deres innbyrdes forhold beror på en fortolkning av kjøpekontrakten av 18. juli 1911. Dens uttrykk er gjentatt i skjøtet på bnr. 17 av 31. august 1911.

Saken faller naturlig i to avsnitt:

A. Dreneringsbrønnen og B. Ollen.

Side:62

Til A. Dreneringsbrønnen.

Se herom forliksrådsdommens post 3, Heitmanns påstand post 5 og Nelsons påstand post 3.

Som nevnt ovenfor var selve dreneringsbrønnen under åstedsbefaringen - etter foretatt utbedring - tilsynelatende i full orden.

Det ble iallfall ikke fra Nelsons side påstått eller påvist, at der for tiden skulle være mangler ved selve inntaksbrønnen.

Hva tvisten nå dreier seg om er for så vidt Heitmanns rettslige plikt til å utbedre og vedlikeholde vanninntaket, slik at Nelsons eiendom ikke skades av vann. Og det aktuelle spørsmål er spesielt deres plikt til å utbedre avløpet fra brønnen, slik at overflødig vann ikke skader Nelsons innmark.

Befaringen synes å vise, at skade av denne art er oppstått.

Fra Heitmanns side gjøres gjeldende, at brønnen er et ledd i den samlede drenering på bnr. 17. Hvis Heitmanns ikke vedlikeholder brønnen, får de ikke vann til sitt uthus, men dette har ingen innflytelse på dreneringen. Overflødig vann må nødvendigvis gå i jorden nedenfor brønnen og fortsette gjennom den videre drenering. Nå er det noe vannsig i jordet, men dette skyldes åpenbart feil ved dreneringen. Den har visstnok ikke vært rørt siden 1911 og synes delvis å være gjengrodd - men først et langt stykke nedenfor brønnen.

Heitmans har ikke noe med dette. Brønnen tilhører Nordre Ebbestad, dreneringen Søndre. Den er Nelsons sak.

Fra Nelsons side er gjort gjeldende, at Heitmanns har plikt til å påse, at vannet fra dreneringsbrønnen ikke på noen måte skader hans jorde. De må derfor også sørge for, at avløpet fra brønnen ikke volder skade.

Retten skal for dette punkts vedkommende bemerke:

Brastad taler i kjøpekontrakten om «sin vannledning og sitt vanninntak på det bortselgende stykke». At dreneringsbrønnen er Heitmanns eiendom følger derfor likefram av kjøpekontrakten.

Brastad har forbeholdt seg fri og uhindret rett til å vedlikeholde inntaket. Om hans plikt sies intet. Herav kan ikke ubetinget sluttes, at ingen slik plikt skulle bestå. Heitmanns er selv på det rene med, at brønnen er et ledd i dreneringen på bnr. 17. Og det er en naturlig forutsetning, at dette ledd skal vedlikeholdes likesåvel som som dreneringen for øvrig, hvis en svikt kan få følger for den annen part. Retten mener derfor, at Heitmanns

Side:63

har plikt til å vedlikeholde sitt vanninntak på forsvarlig vis, slik at det ikke ved å forfalle bringer forstyrrelse i dreneringen på bnr. 17. Denne plikt vil imidlertid kunne opphøre, hvis Heitmanns helt og holdent oppgir retten til vanninntaket. Det er nemlig en plikt som følger med servitutten.

Og plikten innskrenker seg videre til selve vanninntaket. Den gjelder ikke også dreneringen ellers eller avløpet sydøstover fra brønnen. Herom inneholder nemlig avtalen intet, og det er ikke naturlig å anta, at partene har bygget på noen forutsetning om en slik plikt for Brastad. Det uttrykkelig uttalte forbehold om, at Bull (Søndre Ebbestad) ikke må lede vannet bort fra inntaket, tyder derimot på, at det er Bull selv som har med ledningen av vannet å gjøre. Her tenkes vel nærmest på den del av jordet som ligger ovenfor brønnen; men også skråningen nedenfor kan få betydning for vannstanden. Og at noen del av denne skråning skulle høre under Brastad (Nordre Ebbestad) er ikke antydet. Det er heller ikke naturlig å anta, at Brastad, når han solgte sitt innmarkstykke, hvis utnyttelse dereter gikk over til kjøperen, har villet påta seg noe vedlikehold av drenering eller annet, som ikke er en del av selve vanninntaket. For så vidt må forholdet bli, at han eier selve brønnen og kan la vannet strømme videre inn på naboeiendommen - det omgivende bnr. 17 - etter vassdragslovens vanlige regler. (Jfr. L. nr. 4 av 1. juli 1887 §11 og L. nr. 3 av 15. mars 1940 §10, 2). Det blir så naboens egen sak å ta seg av det vann, som etter de naturlige forhold strømmer inn på hans grunn, og treffe de foranstaltninger som må til for at vannet ikke skal gjøre skade.

Etter dette kan Heitmanns ikke kjennes forpliktet til å vedlikeholde drenering eller andre foranstaltninger nedenfor brønnen på bnr. 17 for å beskytte denne eiendom mot vannskade.

Til B. Ollen.

Ankepartene, Heitmanns, fremhever sterkt, at vannollen er på deres (N. Ebbestads) grunn. De disponerer derfor vannet som eiere, etter eget forgodtbefinnende. De får nå vann fra Ollen gjennom et 3/4 toms rør. Men dette er vann fra deres egen olle. De anfører videre, at Brastad har forbeholdt seg vann fra Bulls ledning «til sin husholdning» (husholdningsbruk). Han hadde på forhånd ledning til sine dyr (nemlig fra dreneringsbrønnen). Husholdning er etter vanlig definisjon den

Side:64

virksomhet, som tar sikte på å tilfredsstille de mennskelige behov - eller forbrukets ordning, som regel innen familien. Og det juridiske begrep husholdning går enda videre (se dom ved Numedal og Sandsvær sorenskriveri av 21. juli 1917, gjengitt i Gjelsviks Tingsrett 3. utg. 490; HRD. i Rt-1917-629). Alt hva menesker har behov for, går inn under husholdningsbruk - følgelig drikkevann, matvann, vann til vask av person, husgeråd, gulver, klær - og vann til sanitæranlegg. Slike anlegg hører jo også i høyeste grad til våre meneskelige behov. Og slik er det nettopp vannet fra ollen benyttes. Det kan ikke innvendes, at Heitmanns får bruke vann fra dreneringsbrønnen til water og bad. Ved husholdningsvann er nemlig i dette tilfelle tenkt på alt annet vann enn til fjøs og stall, hvor Brastad hadde vann på forhånd. Hva wateret angår kan dessuten ved vann fra dreneringsbrønnen oppstå fare for tilstopping og annen elendighet i den fine mekanismen. Å ha to sett ledninger - både fra ollen og dreneringsbrønnen - ville dessuten være uholdbart. Ankepartene gjør videre gjeldende, at de selvsagt ikke er avskåret fra å bruke vannet i videre utstrekning enn sin forgjenger. Husholdning er i kontrakten brukt helt generelt og betyr husholdningen til enhver tid. Brastad har ikke begrenset sin rett ved å legge inn ledning bare til 2 tappepunkter. Nå tilsier behovet flere tappepunkter og alt ligger innen kontrakten. Flere tappepunkter er heller ikke ensbetydende med økt vannforbruk. Hermed er ikke sagt at retten er ubegrenset. Begrensningen ligger i tilføyelsen: «gjennom 3/4 toms rør». Så lenge Heitmanns benytter 3/4 toms rør bruker de vannet til sin husholdning som de vil. Rettspraksis viser dessuten, at man ikke for all fremtid er låst fast til en begrensning, når forholdene i årenes løp utvikler seg. ( Rt-1924-583. Gjelsviks bemerkning til dom i Rt-1914-529 i Tingsrett 489 noten.) Den pumpe Heitmanns har montert er nettopp en innretning i utviklingens medfør. Opprinnelig hadde ingen av partene pumpe. Men nivåforskjellen er ytterst liten og trykket betydelig mindre enn partene opprinnelig har regnet med. Nå har begge eiendommer gått til anskaffelse av pumpe. For Heitmanns vedkommende er dette ingen omgåelse av bestemmelsen om 3/4 toms rør. Pumpen skaper bare et visst trykk i en tank i kjelleren, for at vannet kan drives opp gjennom de forskjellige tappested er. Pumpen øker ikke uttaket av vann fra ledningen. Heitmanns kunne nok ordne seg med en tank i kjelleren, hvor

Side:65

vannet først ble oppsamlet for deretter ved pumpen å løftes opp i annen etasje. Men dette ville være gammeldags. Den pumpe, Heitmanns har benyttet, er ikke til ulempe for Nelson. Den har arbeidet smått og pent. Hos Nelson har de latt pumpen til sine tider gå ustanselig, slik at Heitmanns ikke fikk vann. I det hele må retten nå treffe en avgjørelse av pumpespørsmålet - som ikke nødvendigvis må falle ut ens for begge parter. Den spesielle rett går nemlig foran den generelle (Gjelsvik: Tingsrett 493). Heitmans har krav på vann gjennom et 3/4 toms rør, resten får Søndre Ebbestad. Ankemotparten må derfor ikke ta ut mere vann, enn at Nordre Ebbestads rør alltid er fullt. Heitmanns har ikke - som Nelson - nedlagt noen uttrykkelig påstand angående motpartens bruk av pumpe, men bare tatt til gjenmæle for så vidt - og vil ta saken opp, hvis Nelson bruker for meget vann. Uttrykket «fri og uhindret rett» betyr selvsagt ikke, at Nelson kan ta alt det vann han vil, men går på utbyggingen av ollen. Heitmanns er klar over, at de under normale forhold ikke har krav på å beholde den 1 toms stikkledning, som er lagt ned før deres tid. Når forholdene gjør det mulig må de derfor gå tilbake til en ledning på 3/4 tomme. Men denne plikt er betinget av, at Nelson på sin side holder hovedledningen i orden. All den stund Heitmanns har krav på tilknytning gjennom et 3/4 toms rør, må hovedledningen vedlikeholdes slik, at den i det hele er i stand til å fylle et slikt rør. Den ledning som nå ligger der er imidlertid på grunn av elde og rust helt utilfredsstillende. Først 13. august 1943 lot Nelson den pumpe opp. Men det hjelper bare for en kortere tid. Dommen må derfor gå ut på, at Nelson plikter å skifte ut sin nåværende ledning, og at Heitmanns samtidig hermed har plikt til å legge sin ledning om til 3/4 toms. I dag har Nelson intet å kreve, fordi han selv har misligholdt sin plikt til å holde hovedledningen i orden. Til gjengjeld må han finne seg i, at Heitmanns har større stikkledning - og pumpe.

Når Nelson påstår rett til å utvide sin vannkum i ollen og flytte gjerdet, som står i veien for ham, hevdes fra Heitmanns side, at noen slik rett har Nelson ikke. Ved kontrakten av 1911 fikk Bull rett til å føre opp en vannkum. Denne rett har han brukt, og noen videre rett er der ikke. Skulle Nelson bli tilkjent rett til utvidelse, måte det være under en absolutt garanti for, at vannåren ikke skjæres over og blir borte, og med en viss

Side:66

begrensning, slik at han ikke tar vann, som dyrene trenger. Han må ikke komme ut dit hvor kjørne skal gå. Under disse forutsetninger skulle det ikke være noen fare ved utvidelse - og Heitmanns nekter ikke for så vidt Nelson adgang til å utvide vanninntaket - i forståelse med eierne. Men de må ta hensyn til, at Nelson ikke i samme grad som dem er interessert i å holde vannspeilet i en viss høyde, fordi Søndre Ebbestad ligger noe lavere enn Nordre.

Fra ankemotprten Nelsons side gjøres under dette punkt gjeldende, at kontrakten av 1911 gir Søndre Ebbestad en helt fri og uinnskrenket rett til ollen. Det er Nelson, som har hovedretten. Heitmanns har bare en servitutt på en rett. Kontrakten inneholder ikke den ringeste begrensning i Nelsons rett til utbygging av ollen. At Heitmanns eier grunnen omkring, er av mindre betydning. Kontrakten gir med rene ord Søndre Ebbestad rett til å utnytte vannforekomsten. Det er dette som ligger i uttrykket «fri og uhindret rett». Det tenkes ikke bare på selve ubyggingen - dens form o.l. Ollen kan derfor utbygges og forbedres på et hvilket som helst tidspunkt Nelson finner for godt. Det er samtidig selvmotsigende, når Heitmanns påstår rett til å utvide sitt vannforbruk, men nekter Nelson rett til å utvide inntaket.

Det kan være riktig, at Heitmanns har adgang til en annen bruk av vannet enn Brastad i 1911, og at en viss øking kan være tillatt - men alltid innen kontraktens ramme. Og hva kontrakten gir rett til er vann til husholdningen. Det er derfor helt uriktig, at bare rørdimensjonen er avgjørende. At husholdningsvann er vann som skal tilfredsstille de menneskelige behov er derimot helt riktig ut fra partenes forutsetninger i 1911. Men å anse vann til bad og water som husholdningsvann var ikke vanlig, og det har de heller ikke gjort. Bad og water medfører dessuten et meget stort daglig vannforbruk. Og hva skal man videre med husholdningsvann i garasjen? Dette går langt ut over kontraktens mening. Den sikter til drikkevann, matvann, personlig vask og muligens - men i mindre grad - klæsvask. Del er forholdene i 1911 som er avgjørende - se Rt-1940-561. De dommer, ankepartene har nevnt er uten betydning. - Og det er avtalens ånd og ordlyd man må holde seg til. Derfor har Nelson nedlagt påstand om fjernelse av de nye tappesteder. Retten får avgjøre om de skal tas bort eller bruken forbys, spesiell bad og water.

Side:67

Noen særskilt påstand om dette har ankemotparten ikke funnet det nødvendig å nedlegge.

Heitmanns rett innskrenker seg videre til å utta vann gjennom et 3/4 toms rør. Noen rett til utvidelse av rørdimensjonen har de ikke. Den forandring som er foretatt må gjøres om, så kontraktens vilkår oppfylles. Foreløbig må skytes inn et 3/4 toms rørstykke. Senere må stikkledningen skiftes ut i sin helhet. Det er egenmektig å fortsette med en 1 toms ledning under påberopelse av hovedledningens dårlige beskaffenhet. Er der mangler, får de henvende seg til Nelson. For tiden er det vann nok og ingen grunn til å utskifte hovedledningen. Nelson har i 1943 latt foreta 4 utpumpinger og oppblåsinger. Oppstaking har han vært avskåret fra, fordi det ikke er lykkes å finne hovedledningen. Det foreligger for øvrig intet bevis for, at ledningen er dårlig.

Videre anfører ankemotparten at ikke bare dimensjonen men også trykket er avgjørende for en lednings kapasitet. Når Heitmanns kobler til en elektrisk pumpe økes vannføringen i røret. Det er mulig, at Heitmanns kan bruke en pumpe for å løfte vannet opp fra første til annen etasje, men den skal ikke ha noen forbindelse med selve ledningen. Ellers kan Nordre Ebbestad som høyere liggende ta hele vannføringen, når tilgangen er liten. En ordning med et kar i kjelleren, hvorfra vannet pumpes opp, er en rimelig ordning i vannfattige tider. I det hele må man ha for øye, hvilken løsning som etter et sunt omdømme er rimelig - se Gjelsvik: Tingsrett 486 flg.

Værforholdene har i den senere tid utelukket en nærmere undersøkelse av ollens kapasitet - det ville forutsette en tørr sommer.

Ved en utvidelse av inntaket mener imidlertid Nelson, at begge parter får vann nok. Men å garantere en olles vannfønng lar seg ikke gjøre.

Retten skal bemerke angående punkt B, Ollen:

Som framholdt fra begge sider er det i første rekke kjøpekontrakten av 1911 som må bli bestemmende for det innbyrdes forhold mellom partiene. Domspraksis viser, at det er vanskelig å oppstille alminnelige retningslinjer til løsning av konflikter om servituttforhold. De konkrete omstendigheter vil alltid i framtredende grad gi enkelttilfellene sitt preg.

Her bør det da framheves, at ollen har en begrenset

Side:68

vannføring. Eksakte opplysninger om vannmengden savnes. Men det er på det rene, at partene til sine tider har hatt en følelse av vannmangel. Denne naturlige begrensning må selvsagt under enhver omstendighet tillegges betydning for begges vannforbruk (jfr. Gjelsvik: Tingsrett 493). Og retten mener, at allerede dette utelukker at noen av dem ved montering av pumpe eller ved andre kunstige midler søker å trekke til seg en større vannmengde enn det naturlige fall medfører.

I kontrakten av 1911 er det grunn til å feste seg ved uttrykket: «fri og uhindret rett til å oppføre en vannkum i vannollen».

Der er dissens innen retten om rekkevidden av denne kontraktsbestemmelse og hvilke følger den innebærer for Nelsons rett til å utvide sin vannkum i ollen.

Rettens formann mener, at ordene må være valt for å understreke, at der ikke skal være noen innskrenkning. Ellers kunne partene ha sagt: «rett til å oppføre» - kort og godt. Samtidig er det ikke stiftet noen eiendomsrett til grunn. I og for seg hadde den ordning ikke vært utenkelig, at Bull kjøpte ollen innenfor bestemt angitte grenser. Hva han har ervervet er imidlertid rett til å oppføre en vannkum på Brastads grunn - i en bestemt angitt vannolle. Det kan ikke nå sies å være vanskelig - etter de stedlige forhold å identifisere oppkommet. Som nevnt foran synes det også i nærheten av inntaket å være vann i grunnen. Men den olle partene sikter til er lokalisert ved den allerede oppførte vannkum, slik at det eksempelvis kom til å falle utenfor avtalen, om Nelson ville trekke inn det drikkested, Heitmanns har innrettet i sin havn. På den annen side er det ingen antydning til og etter forholdene heller ingen grunn til å anta, at Brastad har hatt tanke om å bygge vannkum i ollen ved siden av Bulls, eller selv for noen del å utnytte den vannåre, som fyller Bulls (nå Nelsons) inntak. For så vidt er en fri og uhindret rett etter kontrakten overført til Bull, og det har - også etter de stedlige forhold - sikkerlig vært partenes mening, at hele ollens vannføring skulle utnyttes ved Bulls anlegg. Dette så meget mere, som Brastads servitutt på hovedledningen skapte et framtredende interessefellesskap mellom dem. Ut fra samme synspunkt synes det ikke å kunne være tvilsomt, at kontrakten gir Bull (nå Nelson) rett til å utvide sin vannkum, hvis den skulle vise seg å bli for liten. Vel å merke så lenge den ikke derved kommer til å omfatte noe mere enn den vannåre, som er lokalisert i første

Side:69

omgang, og heller ikke legger beslag på mere grunn enn nødvendig og naturlig. Ellers måtte kontrakten ha begrenset retten til anlegg av en kum med bestemt angitte mål. Heller ikke må uvidelsen medføre noen senkning av vannspeilet, slik som det bestemmes ved det nåværende inntak. Herom må partene nemlig antas å ha vært samforstått. Man har i ethvert fall ingen grunn til å anta, at Brastad skulle ha trykkvann bare i første etasje. En utvidelse innenfor de nevnte grenser er heller ingen sterkere beskatning av vannforekomsten, men betyr bare, at vannet oppsamles i en større beholder enn før - til fordel for begge parter. Å oppfatte avtalen slik, at retten til anlegg av kum skulle være «konsumert» ved første utbygging, synes å være kunstig. Men utbyggingen har som nevnt den betydning, at partene hermed har lokalisert den vannolle, de har siktet til. Selve utbyggingen av ollen er altså - med de begrensninger som er nevnt - Nelsons sak, og for så vidt handler han fritt og uhindret med hensyn til tidspunkt, anleggets form o. l. Herunder kan han også nytte mere av Nordre Ebbestads grunn enn før og kreve fornøden flytning av havnegjerdet (piggtrådgjerdet). For øvrig vil det for så vidt i tilfelle komme til å dreie seg om en ren bagatell.

Fra Heitmanns side er ytret frykt for, at en utvidelse av anlegget og den graving dette fører med seg, kan forstyrre vannåren, så oppkommet blir borte. Det kan selvsagt ikke utelukkes, at en slik fare er til stede. Men samme risiko løp man ved første anlegg, som også medførte graving. Bull fikk likevel fri og uhindret rett til å anlegge en vannkum. Risikoen er dessuten den samme for begge parter. Interessefellesskapet gjør, at de i like grad vil rammes, hvis vannåren går tapt. Den som ved avtalen har fått retten til utbygging får da handle etter beste skjønn og kan ikke som følge av risikoen være avskåret fra en utvidelse som er rimelig og fornuftig, og som må sies å være i samsvar med utviklingen og begge parters interesse. Man kan etter dette heller ikke pålegge Nelson noen garanti for, at vannåren ikke skjæres over. De alminnelige erstatningsregler blir derimot bestemmende for hans ansvar.

Rettens flertall, domsmennene, finner, at man ikke i kontraktens foran nevnte uttrykk kan legge mere enn at Bull ved den første oppførelse av vannkum i ollen sto fritt og uhindret og kunne bygge inntaket som han ville med hensyn til form og størrelse. Men han har bare fått rett til å bygge én vannkum,

Side:70

ikke flere. Har han benyttet denne sin rett, kan han ikke senere ta grunn fra den omgivende eiendom til utvidelse eller forandring av sitt opprinnelige anlegg. Han har alene adgang til det nødvendige vedlikehold. Det kan imidlertid vel tenkes å være i begge parters interesse, at Nelson får fru Heitmanns og døtres samtykke til en utvidelse som i høyere grad enn nå utnytter vannforekomsten, men i så fall ville det være naturlig at Heitmanns ved avtalen gis rett til å legge stikkledning med større dimensjon enn den nåværende.

Etter dette voterer domsmennene for, at Nelson kjennes uberettiget til å utvide sin vannkum i ollen, mens rettens formann voterer for, at Nelson kjennes berettiget hertil og til herunder å flytte gjerdet mot utmarken - dog med den begrensning, at han kun kan råde over den vannåre som fyller det nåværende inntak samt over grunnen i tilsvarende utstrekning og ikke må senke det nåværende vannspeil i inntaket.

Retten skal videre bemerke:

Avtalen gir også Brastad rettigheter. Han har nemlig forbeholdt seg vann fra Bulls ledning til sin husholdning gjennom 3/4 toms rør. Brastad - nå Heitmanns - skal altså etter avtalen ha vann fra ledningen. Det forutsetter ikke bare, at ledningen ligger der, men også at den er vannførende og gir vann. Det er nemlig klart, at Brastad ikke har gitt avkall på å nyttiggjøre seg ollen uten til gjengjeld å få vann («Hvorimot osv.»). Avtalen medfører derfor likefram plikt for hovedledningens eier til vedlikehold, av hensyn til den servitutt som er påheftet ledningen. Til servitutten er m. a. o. knyttet en grunnbyrde (vedlikeholdsplikt) for Søndre Ebbestad. Denne vedlikeholdsplikt må nødvendigvis også innebære plikt til fornyelse av rørene, når de etter vanlig og rimelig oppfatning har nådd en slik elde, at de bør utskiftes.

Samtidig har servitutten på hovedledningen sin begrensning. Brastad skal ha vann til sin husholdning. Retten behøver ikke å drøfte, hva man etter vanlig språkbruk legger i dette uttrykk. Avgjørende er i ethvert fall, hva partene har ment. Det må da for det første være klart, at Brastad ikke hadde rett til å legge vann fra ollen inn i uthuset. For der hadde han vann før, fra dreneringsbrønnen, som uttrykkelig er forbeholdt. (Sammenlign i motsetning hertil Rt-1917-629.) Det må derfor være vann til husbruk som er ment. Altså drikkevann, kokevann og

Side:71

vaskevann, og vann til all slags vanlig rengjøring av kjørler, klær og hus. Også bad må komme med. Man må jo gå ut fra, at Brastad og hans folk av og til tok en kropsvask og enten det skjer i en stamp eller et badekar må komme ut på ett. All den stund man går med på kropsvask og bad, får man også - innen rimelige grenser - la folkene på Nordre Ebbestad selv bestemme, hvor ofte de finner bading påkrevd.

Derimot må man ubetinget utelukke vann i garasjen. Dette er ikke vann til husbruk og i garasjen trenges ikke vann fra den begrensede tilgang: Ollen. Vann fra dreneringsbrønnen er i ethvert fall fullt tjenlig.

Mere tvilsom blir saken, når det gjelder innlegging av water. Et slikt sanitæranlegg var vel nesten ukjent på et alminnelig gårdsbruk i 1911, og må fremdeles sies å være forholdsvis sjeldent på landsbygden, bl.a. fordi en gård som oftest får vann fra en olle eller en annen begrenset tilgang - ikke fra et vannverk. Om spørsmålet var kommet på bane, kan man vel nokså sikkert gå ut fra, at Brastad hadde funnet et slikt anlegg mindre påkrevd. I og for seg er dette ikke avgjørende. Men når man ser hen til ollens yteevne, at Brastad også hadde en annen vanntilgang: dreneringsbrønnen, og at et water krever forholdsvis meget vann, må man si, at avtalen i det foreliggende tilfelle ikke kan strekkes så langt at water er innbefattet. Vann som er tjenlig til dyrene, er selvsagt også godt nok til et sanitæranlegg.

Når vannet ikke nyttes til annet enn husbruk, må antallet av tappepunkter være likegyldig. Det er vel så, at man er noe mindre nøyeregnende med vann man har lett for hånden, men dete er en betraktning som ikke kan tenkes å ha spilt noen rolle for partene. Antallet av tappepunkter vil dessuten ikke i noen vesentlig grad øke vannforbruket.

At der oppføres et nytt beboelseshus eller en bestyrerbolig i samme tun, hvor vann innlegges, faller også innenfor kontrakten. Det er vann til husbruk. Det samme gjelder vann til en bryggepanne og et badekar, som kan fylles fra den.

En videre begrensning i servitutten på hovedledningen er bestemmelsen om 3/4 toms rør. Herom er jo partene enige. Og det er selvsagt i strid med avtalen, at stikkledningen legges av 1 toms rør, bortsett fra et lite 3/4 toms rørstykke i kjelleren. Stikkledningen må i sin helhet være 3/4 toms. Ellers åpnes iallfall

Side:72

muligheten for en større vannføring i denne ledning enn avtalen tilsteder. Videre er det som allerede nevnt utilstedelig å koble en pumpe på ledningen. Det gjelder i like grad begge parter. Bull og Brastad har tydeligvis tilsiktet en fredelig fordeling av vannet som trykkvann. Ved pumpeanlegg åpnes døren for strid og vilkårlighet.

Derimot er det enighet mellom partene om, at en pumpe som løfter vannet til 2. etasje fra et samlekar i kjelleren, ikke kommer i strid med avtalen.

Det følger av det som er sagt, at Heitmanns rett til vann gjennom et 3/4 toms rør ikke ubetinget går foran Søndre Ebbestads rett til vann fra ledningen. Det kan således ikke i tørre perioder kreves, at hovedledningen nedenfor avgreningspunktet skal holdes stengt, til Nordre Ebbestads vannbehov er tilfredsstilt. Man kan heller ikke utlede av kontrakten, at Nordre Ebbestad har krav på «et visst kvantum vann» fra hovedledningen (sml. Gjelsvik: Tingsrett 493). Da intet annet uttrykkelig er sagt eller følger av forholdene, må man gå ut fra, at partene er likestilt - bortsett fra rørdimensjonen, som er fastsatt for den ene av dem. Når vannet har sitt naturlige løp gjennom ledningen, vil begge være interessert i, at det vises måtehold, slik at inntaket ikke løper tomt. De får i påkommende tilfelle bli enige om en rimelig ordning. Det hører ikke for tiden under domstolen å avgi noen nærmere uttalelse herom.

Retten finner det bevist, at Søndre Ebbestad har forsømt plikten til vedlikehold av hovedledningen fra ollen. Rørlegger Tobiassen har således forklart, at den ved oppumping i 1943 var «temmelig grodd», slik at den omtrent ikke førte vann. Det lyktes ikke å få tak i ledningen utenfor selve brønnen, og der var den dårlig; det er jo en gammel ledning. Han gjorde seg i 1943 den tanke,at oppumpingen ikke ville greie seg vinteren over, og samtidig var det hans oppfatning, at rørene burde skiftes ut, så snart som mulig. Imidlertid renner det ikke dårlig nå.

Etter rettens mening har Nelson i senere tid gjort hva han kan for å bedre forholdet med de midler man nå har til rådighet. Nye rør kan jo ikke skaffes. Men utskifting må finne sted straks det blir mulig. Samtidig må Heitmanns ombytte sin 1 toms stikkledning med 3/4 toms. Noen egenmektighet kan ikke i denne forbindelse bebreides dem. Nelsons krav om innskytning av et 3/4 toms rørstykke er allerede skjedd fyldest.

Side:73

Retten kan ikke godkjenne den betraktning, at ankepartene for tiden har rett til å ha 1 toms stikkledning og pumpe, fordi hovedledningens vedlikehold er forsømt. Det er bl.a. ikke mulig for retten å danne seg noen begrunnet mening om virkningen: på den ene side av hovedledningens forfall, på den annen side av stikkledningens dimensjon og pumpen - eller forholdet mellom disse virkninger. Ankepartene har ikke gjort noe forsøk på en nærmere utredning av disse spørsmål.

Samtidig kan ingen av partene for tiden skaffe rør til utskiftning av sin ledning. De gjensidige krav herpå er forfalne, men kan ikke fra noen av sidene oppfylles på grunn av umulighet. Heller ikke den gamle form «frifinnelse for tiden» for disse krav, ville derfor passe, bortsett fra at den i det hele ikke benyttes under den nye rettergangsordning (jfr. Hagerup: Civilproces III. utg. I 350; Alten: Tvistemålslovens 2. utg. 77). Da det er uvisst når disse krav kan oppfylles, antar retten, at det er mest hensiktsmessig ikke å sette noen oppfyllelsesfrist i dommen, for de gjensidige forpliktelser til utskiftning av rørene. Følgen herav er, at oppfyllelsesfristen faller sammen med ankefristen, T1. §146, 2. punktum.

Retten går ut fra, at begge parter, hvis anke ikke finner sted, foretar utskiftningen når det blir mulig å skaffe rør. Ellers må de begge falle tilbake på tvfl. §237. Hvis noen av dem forsømmer plikten, vil altså den annen ved henvendelse til namsretten kunne oppnå bemyndigelse til å la omlegningen utføre på den forsømmeliges bekostning.

For begge parter er saken dels vunnet og dels tapt, og de må derfor hver for seg bære sine omkostninger, så vel i forliksrådet som i herredsretten, T1. §180, II, jfr. §174, 1.