RG-1952-167
| Instans: | Frostating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1951-11-24 |
| Publisert: | RG-1952-167 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 24. november 1951 i ankesak nr. 18/1951 |
| Parter: | M/S Havdurs rederi, Johan Eide m.fl. (høyesterettsadvokat Henrik Ameln jr.) mot M/S Boys redere, Bjarne Bøe og Gunnar Bøe (overrettssakfører Sverre Lied). |
| Forfatter: | Lagdommerne Mats Stensrud, Ottar Stene, sorenskiver Aage Thor Falkanger med domsmenn |
| Lovhenvisninger: | Sildefiskeloven (1937) §61, LOV-1851-09-24-§1, LOV-1851-09-24, Sjøloven (1893) §267, Sjøloven (1893), §1, §33, §3, §48, §4, §50, §5, §64, §8, Sildefiskeloven (1937) |
Saksforholdet fremgår av Kristiansund byretts dom av 1. desember 1950. Dommen er avsagt av byfogden med sjøkyndige domsmenn. Den har sålydende domsslutning:
«M/S Boys redere, Bjarne og Gunnar Bøe, frifinnes. M/S Havdur ved rederen Johan Eide dømmes til i saksomkostninger å betale til M/S Boys redere, Bjarne og Gunnar Bøe, kr. 500,00. Oppfyllelsesfristen 2 uker fra forkynnelsen.»
I dommen er det dissens med hensyn til spørsmålet om erstatning for omkostninger. For øvrig er dommen enstemmig.
M/S Havdurs rederi, Johan og Rasmus Eide samt Thorleif Angeltveit, alle Angeltveit, Fjell, har rettidig erklært anke.
De ankende parter gjør gjeldende
at M/S Boy er erstatningspliktig etter sildelovens §61 uten hensyn til skyld,
at det derhos er utvist forsømmelighet fra Boys side. Boy var kjent med at det foregikk fiske i fjorden. Den ble oppmerksom på Havdur og Lailas lanterner i god tid. Den tok ingen forholdsregel ved å redusere fart eller sette utkikk da den halte inn på de observerte fartøyer. Den fortsatte med full fart i frostrøyken uten hensyn til at denne hindret den i å se fiskebåter og redskap. Ved oppmerksomhet burde den ha sett lysene i dorryen og lettbåten. Boy reagerte ikke en gang da lyskasterne ble satt på nota, men bakket først umiddelbart før eller samtidig med at den rente på nota. Boy brukte ikke lydsignaler,
at Havdur er uten skyld i det inntrufne. Så vel Havdur som hjelpefartøyene førte forskriftsmessige, eller under enhver omstendighet vanlige lanterner og lys. Om det antas at Havdurs nederste akterlanterne uriktig har vært plasert noe til babord for den øverste lanterne, så har en mulig feil her vært uten skadevirkning, idet Boy ikke har oppfattet nederste lanterne som annet enn et lysskinn fra ventil eller lignende,
at Havdur i god tid hadde sett Boys lanterner, og at situasjonen fra Havdurs synspunkt ikke fremstillet seg som farlig da man måtte regne med at Boy også hadde sett
Side:168
Havdurs og hjelpefartøyers lys. Det var derfor ikke oppfordring for Havdur til å bruke lydsignaler. Fra Havdurs lettbåt ved nota ble det svinget med lys, og så vel Havdurs som Liøys lyskastere ble satt på nota straks man innså at det var fare for pårenning. Hadde Boy bakket straks lyskasterne ble satt på, ville pårenning vært unngått,
at Havdur foruten erstatning for notskaden kr. 2524,25 har krav på erstatning for fiskespille som under hensyn til hva andre fisket de følgende dager minimum må settes til kr. 9000,00, tilsvarende 300 hl à kr. 30,00,
at Boy ikke kan påberope ansvarsbegrensning etter sjølovens kap. 10, jfr. Hrd. Rt-1949-924 og sildelovens §64. Da en av Boys redere selv har vist uaktsomhet, ville Boy ikke under noen omstendighet kunne påberope ansvarsbegrensning.
De ankende parters påstand lyder:
«1. M/S Boys rederi v/ Bjarne Bøe og Gunnar Bøe dømmes til å betale til M/S Havdurs rederi v/ Johan Eide, Rasmus Eide og Thorleif Angeltveit erstatning fastsatt etter rettens skjønn og begrenset oppad til kr. 11 524,25 med 4 % renter fra 27. mars 1950 til betaling skjer.
2. For beløpet kjennes de ankende parter sjøpanteberettiget i M/S Boy med rett til å sette fartøyet til auksjon for å søke fyldestgjørelse.
3. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger så vel for byretten som for lagmannsretten.»
Boys redere har tatt til gjenmæle med påstand om stadfestelse av byrettens dom under tilkjennelse av erstatning for saksomkostninger ved lagmannsretten.
Boy har for lagmannsretten gjentatt sine anførsler og innsigelser fra byretten. Derhos er som nye innsigelser gjort gjeldende at Boy er et fraktefartøy som ved anledningen gikk i fraktfart. Den er da ikke underkastet sildelovens bestemmelser, idet denne lovs kap. 11, jfr. lovens §1, kun er anvendelig på fiskefartøyer under fiske. Det er vist til dom i Rt-1949-124. Videre er opptatt som ny innsigelse for lagmannsrett at et mulig ansvar for Boy under enhver omstendighet må begrenses etter reglene i sjølovens kap. 10.
Saken foreligger for lagmannsrett i samme skikkelse som tidligere. Som nytt er fremlagt en oppgave 24. februar 1951 fra Feitsildfiskernes Salgslag over innmeldte fangster fra Surnadal, Todal og Ålvundfjord i tiden 21. november-7. desember 1949.
Lagmannsretten skal bemerke:
I faktisk henseende legger man til grunn at Havdurs not var satt den 28. november 1949 mellom kl. 17 og 18 rett nord for Strand i Surnadalsfjorden. Nota var under slepning av Havdur og hjelpefartøyet motorbåten Laila. Fartøyene var i gang utover fjorden. Nota sto i en bue østover med en sleper til Havdur på søndre side og en sleper til en dorry på nordre
Side:169
side. Fra dorryen var anbrakt en sleper til Laila. Ved notbuen lå en av Havdurs lettbåter. Liøy som hørte til samme notlag, hadde ledet utsettingen av nota. Fartøyet befant seg foran (vestenfor) Havdur og Laila. Liøys lanterneføring var som foreskrevet for fartøy underveis. Havdur hadde en blank lanterne lysende akterover ca. 5 fot over styrehustak samt en blank lanterne på styrehuset likeledes lys ende akterover. Sistnevnte lanterne var anbrakt noe til babord i forhold til øverste lanterne. Dorryen og lettbåten hadde flaggermuslykter. I dorryen var lykten festet til en stake ca. 1 m over rekken. Laila førte blank akterlanterne. Alle lanternene lyste.
Notbasen på Havdur så i god tid Boys topplanterne og røde sidelanterne. Han sto da på Havdurs dekk. Han gikk i en lettbåt og rodde ut i nota for å lodde etter sild. Notbasen på Liøy som lå like ved Havdur så Boys topplanterne og begge sidelanterner i god tid. Liøy gikk over mot Laila og mistet under gangen Boys babord lanterne av syne. Mannen i lettbåten ved notbuen så, da han ble oppmerksom på at et fartøy nærmet seg, topplanterne og begge akterlanterner på Boy. Mannen i dorryen iakttok Boys topplanterne og styrbords lanterne.
Da mannen i lettbåten forsto at det fartøy som nærmet seg, holdt kurs på nota, begynte han å svinge med den flaggermuslykt han hadde ombord. Foranlediget av denne lyktesvinging ropte notbasen i lettbåten inne i nota til Havdur at lyskasterne måtte settes på nota. Havdurs lyskaster ble så tent og rettet på nota. Basen på Liøy hadde også iakttatt lyktesvingingen i lettbåten. Liøys lyskaster ble som følge herav tent og rettet mot nota. Man må legge til grunn at Liøys lyskaster ble tent først. Ingen av notlagets fartøyer ga lydsignal av noen art.
Boy kom fra Surna med full last, ca. 65 tonn sand. Fartøyet gikk for full fart, ca. 6 mil. Bjarne Bøe sto i styrehuset til rors mens Gunnar Bøe sto ved masten opptatt med noe arbeid. Begge iakttok på lang avstand - det er sagt opptil 10 minutter før pårenningen - Havdurs øverste lanterne og Lailas akterlanterne. Noe senere såes Havdurs nederste lanterne. Man gikk ut fra at lysene skrev seg ifra to fartøyer foran på vei ut fjorden. Lyset fra Havdurs nedre lanterne ble oppfattet som et lysskinn på dekk eller fra en lysåpning, ventil eller lignende. Foran de nevnte lys såes topplanterne og styrbords lanterne på Liøy som var i bevegelse. Boy fortsatte inntil lyskasterne ble satt på. Foranlediget lyskasterne vekslet Bjarne og Gunnar Bøe noen bemerkninger om hva dette skulle bety. Gunnar Bøe gikk så frem på baugen hvor han så notflåene. Han ropte til broren om nota, hvorpå motoren ble slått bakk for full fart. Fartøyet rente imidlertid opp i nota. Da det hadde bakket, oppdaget Boys folk noe ut til styrbord lettbåten med flaggermuslykten. Boys folk hadde heller ikke tidligere sett dorryen.
Side:170
Det var klart vær med god siktbarbet slik at konturene av fjellene langs fjorden kunne sees. På sjøen var det imidlertid et teppe frostrøyk, tett og omtrent i mannshøyde. Man må legge til grunn at frostrøyken har vært så tett at den har hindret Boy i å se lysene fra dorryen og Havdurs lettbåt ved nota.
Sildelovens §61 ble endret ved lov av 15. juli 1949. Endringene trådte i kraft fra 1. oktober 1949, jfr. kgl. res. av 12. august 1949. Bestemmelsen lyder slik:
«Enhver som gjør skade på utestående redskap (herunder også snurpenot og drivgarn) skal erstatte skaden - herunder tap av fangst og fiskespille - selv om det ikke er handlet uaktsomt. Retten kan helt eller delvis frita for erstatningsplikt etter første ledd hvis den skadegjørende godtgjør at skaden er skjedd ved utilregnelig uhell.»
Etter sin ordlyd omfatter denne bestemmelse enhver som gjør skade, herunder ethvert fartøy, uansett om fartøyet er et fiskefartøy eller ikke. I samsvar hermed har bestemmelsen vært forstått i den lagmannsrettsdom som er inntatt i Rt-1943-696. Skadevolder var her et passasjerfartøy i rutefart, jfr. også hva der er anført hos «Lundevall»: Samvirkeformer i sildefisket 77-78.
I den lagmannsrettsdom som er inntatt i Rt-1949-124 er det antatt på grunnlag av sildeloven i §1 sammenholdt med lovens motiver at sildeloven, herunder også §61, ikke gjelder fartøyer som ikke direkte tar del i fisket.
Det finnes flere bestemmelser i sildeloven som etter sin ordlyd også vil ramme andre enn dem som tar del i fisket, se således §3, §4, §5§8 annet ledd og §48 i den gjeldende lov og §50 før endringene av 1949. Det samme gjelder lovens kap. 8 om bergning av fiskeredskaper. I innstillingen fra den komité som forberedte lovendringene av 1949, bilag til Ot. prp. nr. 23 for 1949, er det i motivene til §3 som alle senere behandlende instanser har sluttet seg til, uttalt at meningen har vært å ramme «ethvert fartøy, ikke bare fiske fartøy», jfr. innstillingens 3. I bemerkningene til §4 og §8 vises det hertil. Likeledes tyder bemerkningene til §5 4 på at meningen har vært at bestemmelsene skal omfatte ethvert fartøy. I bemerkningene til §61 har komiteen tatt avstand fra den førnevnte dom i Rt-1943-696 på et spesielt punkt mens der ingen merkning er gjort til at et passasjerfartøy er trukket til ansvar etter sildelovens §61. Ved Hrd. i Rt-1876-721 (særlig 726) er §33 i vårsildloven av 24. september 1851 brakt i anvendelse overfor et dampskip som ikke tok del i fisket. Man antar at det ikke av reglene i lovens §1 om lovens virkeområde kan utledes noe om hvilke fartøyer som inngår under lovens enkeltbestemmelser.
Man antar at sildelovens §61 må tolkes etter sin ordlyd slik at ansvarsregelen også omfatter annet enn fiskefartøyer beskjeftiget med fiske. Man antar derfor at Boys pårenning
Side:171
av nota faller inn under regelen, selv om Boy var et fraktefartøy som ved anledningen gikk i fraktfart.
Etter det anførte vil Boy være erstatningsansvarlig for skaden ved pårenning av nota uten hensyn til om der fra Boys side er vist uaktsomt forhold.
Til spørsmålet om anvendeligheten av §61 annet ledd bemerkes at lagmannsretten antar at der kan rettes bebreidelser mot Boys folk for det inntrufne. Man finner at det var uforsiktighet når Boy etter å ha observert lysene forut, fortsatte for full fart. Den tette frostrøyken hindret fartøyet fra å se småbåter og redskaper i sjøen. Boys folk hadde samme dag selv sett at det var fiskefartøyer i fjorden. Man finner ikke å kunne bebreide Boy at den ikke så lysene fra dorry og lettbåt, idet man legger til grunn at frostrøyken på fjorden hindret Boy deri ... Videre finner lagmannsretten at det var en feil fra Boys side at den ikke bakket straks Liøys og Havdurs lyskastere ble satt på. Det ble først slått bakk etter at Gunnar Bøe hadde snakket med sin bror og vært forut og der sett nota i sjøen. Ved denne nølen gikk kostbar tid tapt.
For Havdurs vedkommende legger lagmannsretten til grunn at dens lanterneføring har vært i strid med sjøveisreglenes §9b derved at nederste lanterne har vært anbrakt til babord, mens nota sto ut til styrbord. Fra Boy er imidlertid nederste lanterne i det hele tatt ikke oppfattet som noen lanterne. Den mulighet foreligger imidlertid at Havdurs nederste lanterne riktig anbrakt, i forbindelse med de øvrige lys Boy så, kunne gitt Boy en riktig vurdering av situasjonen. Man finner således ikke å kunne se bort fra denne feil fra Havdurs side. - Videre finner man at notlagets folk må ha reagert for sent hensett til den tette frostrøyk. Man hadde i god tid oppdaget at et fartøy nærmet seg, men traff ingen spesielle foranstaltninger for å henlede oppmerksomheten på at fiske foregikk. Fra lettbåten ble der ikke svinget med lys straks mannen i lettbåten så det fartøy som nærmet seg. Det ville latt seg gjøre ved hjelp av lydsignal å gjøre Boy oppmerksom på hva som foregikk. Ved en tidligere bruk av lyskasteren ville det være kunnet gitt Boy betimelig varsel. Man antar etter dette at Havdur etter trafikklovens ikrafttredelseslov §25, vil måtte bære en del av sin skade selv. Den del Havdur bør bære settes til en tredjedel.
Det bemerkes at for så vidt angår lysføringen på dorryen, lettbåten ved notbuen og Laila antas det at intet er å legge Havdurs folk til last. Med hensyn til Laila bemerkes at man helt savner opplysninger om størrelsen og arten av dette fartøy, bortsett fra at det er opplyst at Laila er en motorbåt. Det er på det rene i saken at de forskrifter som er gitt i sjøveisreglenes §9a annet ledd ikke har vært fulgt. Man antar til tross herfor at lysføringen har vært sedvanemessig og viser for så vidt til hva der er uttalt i henstilling av 1946 fra den komité som forberedte endringene i sildeloven, jfr. innstillingen 10-11 ad
Side:172
§29 og 29-30 ad §77 1. (Innstillingen følger som bilag til Ot. prp. nr. 23/1949). S. 12 i innstillingen er anført:
«Notbåter med not ute fører alltid de signaler som er nevnt i §9a første ledd, §9a annet ledd, anvendes derimot ikke og kan av praktiske grunner heller ikke anvendes.
Fiskerne er aldri i tvil om der er not ute når de ser signaler som omhandlet i §9a første ledd...»
Det bemerkes at Fiskeridepartementets skrivelse av 14. desember 1949 om signaler ved sleping av nøter først er utgitt etter at den her omhandlede begivenhet fant sted. - Flaggermuslyktene antas å være tilstrekkelige lys i småbåtene. Man finner ikke at M/S Liøy etter forholdene hadde oppfordring til eller anledning til å gripe inn til avvergelse av fare på annen måte enn gjennom bruk av lyskasteren.
Notskaden kr. 2524,25 er ikke bestridt. Med hensyn til fiskespille bemerkes at Havdur og Liøy fisket i lag. Etter at Havdurs not var skadet kunne Liøys not være brukt, men likevel avbrøt begge fartøyer fisket. I de følgende dager ble der tatt noen mussafangster i Todal og Ålvundfjord. Det er ikke opplyst at nota hadde sild da den ble pårent. Under hensyn til det anførte antar man at Havdur - har krav på en mindre erstatning for fiskespille. Beløpet settes til kr. 1500,00.
Etter det anførte utgjør det samlede tap kr. 2524,25 for notskaden og kr. 1500,00 for fiskespille, tilsammen kr. 4024,25 hvorav Boy skal erstatte 2/3 eller kr. 2683,42.
Da det er på det rene at dette erstatningsbeløp er lavere enn den grense for rederansvaret for Boy som fremkommer på grunnlag av reglene i sjøfartslovens kap. 10, er det unødvendig for lagmannsretten å gå inn på de spørsmål som er reist i saken om hvorvidt Boys ansvar her er undergitt begrensning etter sjøfartsloven eller ei.
Mot rentepåstanden er ingen innsigelse fremsatt. Stevning er forkynt 10. april 1950.
Etter sjøfartslovens §267 post 4 vil der for erstatningskravet bli å tilkjenne sjøpanterett i M/S Boy med rett til å sette fartøyet til auksjon.
Da saken dels er vunnet dels tapt, antar man at hver part bør bære sine omkostninger så vel for byrett som for lagmannsrett.
Sorenskriver Falkanger er enig i at der er vist uaktsomhet fra begge parters side således som foran beskrevet ... I henhold hertil finner han at det ikke er nødvendig å ta stilling til spørsmålet om sildelovens særlige ansvarsregler i dette tilfelle skal gjøres gjeldende.
Domsmann Tonning antar at sildelovens §61 ikke er anvendelig i det foreliggende forhold. Han er enig i at det fra begge parters side er utvist uaktsomhet som foran beskrevet.
Sorenskriver Falkanger og domsmennene Tonning og Nilsen finner etter det foreliggende at skylden bør fordeles med en halvpart på hver.
Side:173
Dommen er for øvrig enstemmig.
Domsslutning:
Innen 3 - tre - dager fra forkynnelsen av denne dom betaler M/S Boys redere, Bjarne Bøe og Gunnar Bøe, Bøfjorden, til M/S Havdurs rederi, Johan Eide, Rasmus Eide og Thorleif Angeltveit 2683,42 - totusensekshundreåttitre 42/100 - kroner med 4 - fire - av hundre årlig fra 10. april 1950 til beling skjer.
Det tilkjennes ikke erstatning for saksomkostninger hverken for byrett eller lagmannsrett.
For erstatningsbeløpet med renter kjennes M/S Havdurs rederi, Johan Eide, Rasmus Eide og Thorleif Angeltveit sjøpanteberettiget i M/S Boy, kjenningssignal L.K.Q.N., fiskemerke M - 3 - AS, med rett til å sette fartøyet til auksjon for av dens utbringende å søke fyldestgjørelse.