RG-1955-715

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1955-06-28
Publisert:	RG-1955-715
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 28. juni 1955 i ankesak nr. 89/1954 A
Parter:	Nordland fylkes veivesen (overrettssakfører Lars Murbræck) mot Hans Bjerkli (overrettssakfører Bjørn Krane).
Forfatter:	Lagdommer Sigmund Walen, byfogd Kaare Hageler, hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §22, §38, Skjønnsprosessloven (1917) §35, §4, §5, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §28, §29, Tvistemålsloven (1915) §91, §36, §37, Skjønnsprosessloven (1917)

Etter begjæring av Hans Bjerkli, Båsmo, avsa lensmannen i Nord-Rana den 29. september 1953 skjønn med Nordland fylkes veivesen som saksøkt.

Skjønnet hadde slik slutning:

«Skjønnet finner at i og med at veivesenet har tatt opp grøft og lagt ned stikkrenne i gårdsveien, har veivesenet gjort hva de er pliktig til for å holde vannet unna marken omkring. Skjønnet finner videre at veivesenet tilpliktes å holde avløpet åpent fra fylkesveien og etter den grøft som nu ligger, forbi saksøkerens uthus. For den ulempe og for de utgifter og det arbeide saksøkeren har hatt i flere år, finner skjønnet at veivesenet yter saksøkeren en erstatning en gang for alle, med kr. 300.»

Nordland fylkes veivesen begjærte overskjønn. Dette ble holdt av Rana herredsrett den 5. juli 1954 og hadde denne slutning:

«Nordland Fylkes Vegvesen betaler til Hans Bjerkli kr. 400 samt saksomkostninger kr. 300. Oppfyllingsfristen er 14 dager fra forkynnelsen av skjønnet.»

Om saksforholdet vises til den grunngiving som er gitt i skjønnene.

Nordland fylkes veivesen har påanket overskjønnet til lagmannsretten til opphevelse og avvisning fra underskjønnsmyndigheten på grunn av feil i saksbehandlingen og i rettsanvendelsen.

Side:716

Når det gjelder de påståtte feil ved saksbehandlingen, har den ankende part i det vesentlige anført følgende:

Det er en feil at det erstatningskrav saken gjelder, er fremmet og avgjort ved skjønn. Veilovens §38, jfr. §29, hjemler ikke adgang til lensmannsskjønn i et tilfelle som det foreliggende. Veilovens §38 tar sikte på anleggsskader.

Veien, som er 70-80 år gammel, ble overtatt av Nordland fylkes veivesen i 1949, og det er ikke gjort noen forandring med den. Hvis motparten mener å ha krav på erstatning for noe forhold veivesenet er ansvarlig for, må han fremme dette krav for de ordinære domstoler.

Herredsretten synes å ha vært av samme mening, men er allikevel kommet til at saken kunne fremmes ved lensmannsskjønn, fordi veivesenet innlot seg på saken og ikke gjorde innsigelse under skjønnet, men først reiste innsigelsen under hovedforhandlingen for overskjønnet.

Dette resonnement er uriktig. Det kan ikke legges noen vekt på den formelle protokollasjon i et lensmannsskjønn vedrørende innsigelser m.v. Overskjønnsretten er helt ubundet av de avgjørelser som er truffet av underskjønnet så vel om de prosessuelle og de materielle betingelser for fremme av skjønnet som med hensyn til skjønnets faktiske og rettslige grunnlag og den skjønnsmessige bedømmelse - jfr. skjønnslovens §36 (Alten note 1).

For øvrig var innsigelsen av den art at skjønnsretten av eget tiltak måtte ta hensyn til de omstendigheter den bygger på, jfr. skjønnslovens §37, 2. Veivesenet kunne først få prøvet innsigelsen under overskjønnet, hvor den straks ble fremsatt.

Det er også en feil ved saksbehandlingen at overskjønnet tillot og tok til følge kravet om erstatning for angivelig utvidelse av veien. Påstanden ble fremsatt under hovedforhandlingen. Motparten påsto kravet prøvet under henvisning til skjønnslovens §35, 3. Kravet burde ha vært avvist, fordi det i likhet med det som er behandlet foran, ikke kan avgjøres ved skjønn.

For det annet har det ikke vært prøvet ved underskjønnet, og for det tredje står ikke kravet i sammenheng med det tidligere innbrakte krav, slik som overskjønnsretten har antatt. Det er et helt nytt og selvstendig krav.

Veivesenet protesterte mot at kravet ble tatt med, men protesten ble forkastet. Veivesenet hadde ikke kunnet forberede noen bevisførsel om dette krav.

Når det gjelder realiteten vedkommende dette krav, anføres det at veivesenet siden overtagelsen intet har foretatt seg med veien. Er den utvidet, må dette være skjedd tidligere.

Om rettsanvendelsen anfører den ankende part at den flomskade motparten krever erstatning for, ikke er forårsaket av veivesenet ved noe spesielt tiltak eller anlegg. Vannflommen er en generell ulempe og har sin årsak i terrengets beskaffenhet og skyldes ingen spesielle forhold ved veien. De generelle skader

Side:717

og ulemper som følger med veiens anlegg og beliggenhet, er forlengst oppgjort, og var til stede da motparten overtok eiendommen.

Endelig hevdes det at skjønnet er vilkårlig og må oppheves av den grunn.

Den ankende part har lagt ned denne påstand:

«At Rana herredsretts skjønn av 5. juli 1954 oppheves, og at saken avvises fra skjønn samt at Nordland Fylkes Vegvesen tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Etter søknad har lagmannen i Hålogaland den 20. september 1954 gitt anketillatelse.

Hans Bjerkli har henholdt seg til skjønnsrettens avgjørelse. Han har fått fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer og hans oppnevnte prosessfullmektig har lagt ned denne påstand:

«1. Rana Herredsretts skjønn av 5. juli 1954 stadfestes.

2. O.r.sakfører Bjørn Kranes salær fastsettes av retten.

3. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger til Det Offentlige.»

For lagmannsretten har avdelingsingeniør Bjørnslie ved Nordland fylkes veivesen og motparten Hans Bjerkli avgitt partsforklaringer. Det er avhørt 10 vitner og foretatt åstedsbefaring. Det vises ellers til rettsboken. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for overskjønnsretten.

Lagmannsretten anser det godtgjort at den vei det her gjelder, ble bygget i 1850-60-årene som bygdevei. Hans Bjerkli kjøpte eiendommen g.nr. 132, b.nr. 13 i Nord-Rana i 1934 og tilflyttet den i 1936. Den var da ikke oppdyrket. Det var ham som bygget de hus som nå står på eiendommen. Det ansees videre godtgjort at stikkrennen gjennom bygdeveien forefantes på samme sted, da Bjerkli kjøpte eiendommen.

Det krav Bjerkli gjorde gjeldende ved begjæringen om lensmannsskjønn, gjaldt erstatning for skade påført hans eiendom «på grunn av manglende stikkrenner, avløp m.v. for fylkesveien».

I lensmannens skjønnsforretning er det saken gjelder beskrevet slik: «Fastsettelse av erstatning grunnet skade over eiendommen Krogdal, g.nr. 132, b.nr. 13, forårsaket ved vannets utgraving, slamføring osv. på grunn av manglende stikkrenner, avløp m.v. for fylkesvegen ovenfor eiendommen.»

Under åstedsbefaringen har Hans Bjerkli nærmere påvist hvorledes skaden oppsto. Flomskaden skyldtes delvis at vann fra veien tok vei innover hans jorde, og dels at grøften langs hans gårdsvei og stikkrennen gjennom denne gikk tett med den følge at vannet flommet ut over jordet. Han hevder at veivesenet har ansvaret for at grøften og stikkrennen gjennom gårdsveien holdes i orden.

Lagmannsretten antar at veilovens §38 ikke gir hjemmel for å kreve skjønn ved vannskader av denne art. Bestemmelsen

Side:718

gjelder vann som skal ledes bort, og som gis avløp over tilstøtende eiendom.

Dette vil fortrinnsvis være tilfellet ved anlegg av en vei, men det samme må formentlig gjelde ved utvidelser eller ombygninger. Under enhver omstendighet synes bestemmelsen å forutsette en positiv handling fra veivesenets side.

Det er i denne sak på det rene at veivesenet ikke har ledet vannet og gitt det avløp over Bjerklis eiendom. Dette var gjort - ved at stikkrennen ble lagt gjennom veien - lenge før Bjerkli overtok eiendommen.

Bjerklis krav er ikke begrunnet med at veivesenet har foretatt en positiv handling. Det er tvert imot begrunnet med at veivesenet har utvist forsømmelighet ved ikke å holde grøften og stikkrennen åpne, slik at vannet har tatt seg avløp ut over hans eiendom. Det er mangel på vedlikehold som bebreides veivesenet - i forbindelse med at veianlegget påståes å være mangelfullt. Men spørsmålet om vannskadene skyldes at veianlegget er mangelfullt fra først av eller på grunn av dårlig vedlikehold eller andre forsømmelser fra veivesenets side, og om ansvar oppstår av den grunn, synes dårlig egnet til avgjørelse ved lensmannsskjønn, fordi det ofte vil kunne oppstå vanskelige bevis- og vurderingsspørsmål, jfr. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 27. november 1954.

Lagmannsretten antar at veilovens §38 bare kan brukes, hvor selve ansvarsgrunnlaget er på det rene. Dette vil normalt være tilfellet når veivesenet med hensikt leder vannet over tilstøtende eiendom.

Lagmannsretten finner etter dette at det er en feil når kravet er fremmet ved skjønn. Det må reises for de alminnelige domstoler.

Overskjønnet har imidlertid funnet at partene må kunne velge skjønn i stedet for søksmål, og da veivesenet har møtt under lensmannsskjønnet uten å fremkomme med noen innsigelse, må det ha tapt adgangen til å reise den senere. Det er vist til tml. §91.

Lagmannsretten er enig med de ankende parter i at overskjønnet heri har tatt feil.

Det antas tilstrekkelig å vise til skjønnslovens §4 §5, hvorav fremgår at lensmannsskjønn utelukkende er hjemlet ved lov. Det er bare rettslig skjønn som kan forlanges etter overenskomst, jfr. Alten: Skjønnsloven, 3. utg., side 18 og 19. Begjæringen om skjønn skulle således ha vært avvist av lensmannen, fordi han manglet kompetanse.

Den ankende part har videre hevdet at det er en feil ved overskjønnets saksbehandling at det tillot prøvet og tok til følge påstanden om erstatning for angivelig utvidelse av veien. Lagmannsretten antar at dette krav på samme måte som det krav som er behandlet foran, ikke er gjenstand for skjønn. Den utvidelse av veien som Bjerkli påstår har funnet sted, skyldes hverken anlegg, omlegging eller ombygging. Hvis veien er blitt

Side:719

bredere på bekostning av Bjerklis eiendom, hvilket veivesenet benekter, så skyldes det trafikken og det normale vedlikehold gjennom årene. Erstatning for en slik avståing av grunn kan etter rettens mening ikke komme inn under veilovens §22, og være gjenstand for skjønn, hvis overenskomst ikke oppnåes. For øvrig antar lagmannsretten at dette nye krav ikke kan reises med hjemmel i skjønnslovens §35. For det første står dette nye krav ikke i sammenheng med kravet for vannskaden, og for det annet ble veivesenets stilling under prosessen vesentlig besværliggjort ved forandringen, idet det ikke hadde kunnet forberede seg ved bevisførsel etc.

Også denne del av overskjønnet må derfor oppheves.

Etter dette vil den ankende parts påstand om opphevelse av overskjønnet og avvisning av kravene fra skjønn bli tatt til følge.

Lagmannsretten har funnet saken så tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for motparten å se den prøvet i begge instanser. Saksomkostninger vil derfor ikke bli tilkjent.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Rana herredsretts skjønn av 5. juli 1954 oppheves, og de av Hans Bjerkli reiste erstatningskrav avvises fra skjønn.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Mørkved med skjønnsmenn):

- - -

Etter de opplysninger som foreligger kjøpte Hans Bjerkli eiendommen ved skjøte av 14. januar 1934, tinglyst 20. januar 1934 og tilflyttet eiendommen i 1936. Den vei det er tale om ble anlagt i 1870-1880-årene som bygdevei. Fra 1. januar 1949 er den fylkesvei. Om det, den gang veien ble anlagt, ble gitt fri grunn og hva de mulige grunneiererklæringer nærmere går ut på har man ikke kunnet få opplyst. Man vet således heller ikke om ervervelsen av veigrunn er skjedd ved ekspropriasjon liksom en da selvsagt heller ikke har noen nærmere rede på dennes forutsetninger.

Fylkesveien går i en lengde av ca. 50 meter over Hans Bjerklis eiendom. Ovenfor veien er det en ganske bratt bakke, dyrket mark. Det er grunn veigrøft på oversiden av veien. På nedre side av veien er det mer svakt hellende jorde ned mot bebyggelsen. Gjennom fylkesveien er det stikkrenne. Fra veien og ned til Hans Bjerklis hus fører en gårdsvei. Fra stikkrennen gjennom fylkesveien fører en grøft langs gårdsveiens nordside. I gårdsveien er det igjen en stikkrenne, og fra denne fører igjen en grøft langs sørsiden av gårdsveien. I nærheten av husene vinkler denne grøft mot sør, går like forbi Hans Bjerklis uthus og ned i et bekkefar.

Hans Bjerkli påstår nå at vannet fra veien renner ut over hans jorde fordi stikkrennen i fylkesveien av og til har gått tett. Grøften på begge sider av gårdsveien er til dels ikke blitt skikkelig opprensket

Side:720

og vannet har også av den grunn flommet ut over hans jorde. Slam og grus er ført ut over hans dyrkede mark. Han har som følge herav hatt utlegg og måttet utføre arbeid. I den anledning er det han av underskjønnet er tilkjent erstatning.

Det er enighet mellom partene om at for det krav Hans Bjerkli har reist gjelder en foreldelsesfrist på høyst tre år, jfr. iktrl. §28. Da Bjerkli har reist kravet ved brev av 19. mai 1953 og begjæringen om skjønn av 18. juli 1953, er det skaden våren 1950, 1951, 1952, 1953 og 1954 saken gjelder.

Nordland fylkes veivesen anfører at et slikt krav ikke kan gjøres gjeldende ved skjønn. Hverken i begjæringen om lensmannsskjønn eller i selve skjønnet er det angitt med hvilken hjemmel skjønnet er begjært. Den eneste hjemmel som imidlertid kan anføres er veilovens §38, jfr. §29. Men ingen av disse bestemmelser kan få anvendelse her. Bjerklis krav måtte gjøres gjeldende ved ordinært søksmål. Følgelig må underskjønnet oppheves, jfr. lov om skjønn §37 annet ledd. Til støtte for dette og sin prinsipale påstand i det hele tatt har fylkets veivesen vist til dommer i Rt-1952-1151, Rt-1940-561, Rt-1936-622 og RG-1952-632.

Retten bemerker at det muligens ville være det riktige at kravet ble gjort gjeldende ved ordinært søksmål. Imidlertid er det på det rene at skjønn kan velges i stedet for søksmål når partene er enige. Retten viser om dette til Altens utgave av Skjønnsloven (2. utgave) side 15-16, Skeie: Civilprosess (2. utgave) II, side 307. I nærværende sak er forholdet det at begjæringen om skjønn er forkynt for veisjefen 14. september 1953 uten at det til lensmannen ble innlevert noen protest mot fremme av skjønnet. Nordland fylkes veivesen avga også møte under lensmannsskjønnet uten å fremkomme med noen innsigelse mot at kravet ble behandlet og avgjort av skjønnet. Begjæringen om overskjønn inneholder heller ikke noe om at underskjønnet mangler kompetanse. Innsigelsen er først reist under hovedforhandlingen for overskjønnet. Under disse omstendigheter finner retten at fylkets veivesen har tapt adgangen til å reise innsigelsen. Retten viser i denne forbindelse til tvml. §91.

Hertil kommer at dersom man forstår veilovens §38 slik som veivesenet gjør, nemlig på den måte at veivesenet ikke har noen plikt til hverken i forbindelse med veiens anlegg å sørge for avløp av vann eller etterpå sørge for vedlikehold av mulige anlegg med det formål å lede bort vannet, må nevnte §38 siste punktum, under enhver omstendighet være direkte hjemmel for lensmannsskjønnet.

Jfr. nærmere det som nedenfor er anført under behandlingen av realitetsspørsmålet.

Den prinsipale påstand som fylkets veivesen har nedlagt kan etter dette ikke tas til følge, men det finnes upåkrevet å gi uttrykk for dette i skjønnets slutning.

Under hovedforhandlingen har Hans Bjerkli anført at veien er lagt ut og gjort bredere de siste år og dertil er tatt av hans dyrkede mark. Han forlanger erstatning for det. Fylkets veivesen har protestert mot at dette trekkes inn. Bjerkli har vist til lov om skjønn §35 nr. 3.

Side:721

Retten finner at det krav Hans Bjerkli således har reist står i sammenheng med det tidligere reiste krav. Likeså finner retten at stillingen ikke blir vesentlig besværliggjort for fylkets veivesen om dette krav realitetsbehandles. Veivesenets protest blir etter dette å forkaste.

Idet de av Hans Bjerkli fremsatte krav således blir å realitetsbehandle, bemerker retten:

Fylkets veivesen har benektet at det har noen plikt til i forbindelse med anlegg av en vei, å grave grøften eller utføre annet arbeid med det formål å lede vannet bort fra terrenget nedenfor veien. Til støtte for dette viser veivesenet til Bang og Kolles utgave av veiloven §38 note 2 annet ledd. Utfører veivesenet under anlegg av vei slike arbeider, skjer det av hensynsfullhet og velvilje. Og noen plikt til å vedlikeholde slike anlegg f. eks. ved opprensking av grøfter og oppstikking av stikkrenner har veivesenet ikke.

Retten bemerker at i fall man forstår loven på denne måte må det være klart at veivesenet plikter å erstatte den skade som følger av at vann flommer ut over nedenforliggende terreng. Loven kan ikke forståes på den måte at veivesenet har rett til å sette vann fra veien og veigrøftene ut over annenmanns jorde - og gjøre dette ansvarsfritt. En slik oppfatning ville være ensbetydende med at veivesenet kunne overlate det til den tilfeldige grunneier på egen bekostning å foreta det stedsevarige og årvisse arbeid med å lede vekk vannet. - Under disse omstendigheter finner retten det upåkrevet å gå inn på hvorvidt det er riktig som av veivesenet påstått at veivesenet ikke har noen plikt til hverken å grave grøfter o. lign. til bortledning av vannet eller til å vedlikeholde slike. Selv om man antar at veivesenet ikke har noen slik plikt, må veivesenet under enhver omstendighet svare erstatning, dersom vann fra vei eller veigrøfter flommer ut over nedenforliggende terreng og gjør skade.

Støtte for sitt resultat finner retten i den i Rt-1934-233 refererte dom, hvor jernbanen i et lignende tilfelle ble kjent erstatningspliktig.

Retten har også lagt noen vekt på at det er veivesenet som har lagt stikkrennen gjennom gårdsveien. For noen år siden rensket veivesenet opp stikkrennene, grøftene på begge sider av gårdsveien og den fortsatte grøft forbi Bjerklis uthus. Like før lensmannsskjønnet høsten 1953 utførte veivesenet arbeider for å skaffe vannet friere løp og hindre at det fløt ut over Bjerklis jorde. - I denne virksomhet kan det sees en erkjennelse fra veivesenets side, idet det ikke foreligger noe bevis for at disse arbeider er utført som ren velvilje overfor Bjerkli.

Hva angår spørsmålet om det i skjønnet skal fastslåes noen plikt for veivesenet til å vedlikeholde avløpsgrøftene, jfr. den foran siterte uttalelse av underskjønnet, bemerker retten: Har veivesenet noen slik plikt, følger den uten videre av loven, og det blir da upåkrevet å uttale den i skjønnsslutningen.

Med hensyn til skaden ellers og dens omfang er det fra veivesenets side anført at det ikke har ansvar for skader som flomvann generelt gjør på Bjerklis eiendom. Dette er naturligvis riktig og

Side:722

retten har ved ansettelsen av beløpet sett bort fra skader som er følger av slike generelle årsaker. - Videre er anført at stikkrennen gjennom gårdsveien til dels er ødelagt av Bjerkli selv, ved at han har kjørt med for tunge lass på veien. Den skade som følger derav må Bjerkli selv bære. - Retten har tatt hensyn til dette. - Videre bemerkes at den skade som er voldt i 1954 er liten, idet veivesenet som nevnt høsten 1953 utførte arbeid til begrensning av skadevirkningene.

Hva angår kravet på erstatning for utvidelsen av veien, er det på det rene at slik utvidelse har funnet sted, særlig siden biltrafikken tok til og enn mer siden vedlikeholdet begynte å foregå maskinelt. Veivesenet har fremholdt at utvidelsen vesentlig skjedde fra 1940, da tyskerne begynte å trafikere veien med store lastebiler. Retten anser det bevist at i hvert fall noen utvidelse har funnet sted i de år saken gjelder. Og herfor må Bjerkli ha krav på erstatning, all den stund det ikke er legitimert at han har gitt fri grunn til utvidelse av veien.

Etter en samlet vurdering av alle de i saken opplyste omstendigheter fastsetter retten erstatningsbeløpet til kr. 400. Heri er medtatt renter til 1. juli 1954. - - -