RG-1956-398

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1956-01-16
Publisert:	RG-1956-398
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 16. januar 1956 i ankesak nr. 184/1955
Parter:	Sigurd Horn m.fl. (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen) mot Bærum kommune (høyesterettsadvokat Kjell Haavind).
Forfatter:	Lagmann Thor Breien, lagdommer P. J. Gløersen, sorenskriver Ludvig Nøstdal
Lovhenvisninger:	Bygningsloven (1924) §46, Bygningsloven for Kristiania (1899) §11, Bygningsloven for Kristiania (1899), Tvistemålsloven (1915) §180, Bygningsloven (1924)

Bærum skjønnskommisjon avsa den 28. desember 1954 i sak nr. 2/1954: Bærum kommune mot Gustav Lund A/S m. fl. skjønn om erstatning og repartisjon i forbindelse med regulering av Engervannsveien.

Under behandlingen av spørsmålet om refusjon (repartisjonsskjønnet) avsa skjønnskommisjonen en enstemmig kjennelse angående inndeling av ekspropriasjonsarealet i 3 enheter. Kjennelsen har følgende slutning:

«For beregning av refusjon og repartisjon blir den regulerte Engervannsvei på strekningen fra Ringeriksveien til Presteveien å oppdele i tre enheter:

Enhet 1 fra Ringeriksveien til 50 m østenfor østgrensen for gnr. 83, bnr. 97.

Enhet 2 herfra til pel 135, og enhet 3 fra pel 135 til Presteveien.»

Fem av de saksøkte grunneiere, - fru Elida Horn, Olaf Hansen, Alfred Guttormsen, Einar Monrad Schou og fru Edith

Side:399

Brekke - hvis eiendommer støter inn til den regulerte Engervannsvei på den strekning som av kommisjonen ble lagt under enhet 1, har i rett tid innanket kjennelsen - og i forbindelse med denne hele repartisjonsskjønnet - for Eidsivating lagmannsrett.

De ankende parter har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

«Bærum Skjønnskommisjons kjennelse og repartisjonsskjønn av 28. desember 1954 oppheves.

Saken hjemvises til Bærum Skjønnskommisjon til avhjemling av nytt repartisjonsskjønn, hvorunder Engervannsveien blir å betrakte som en enhet.

Bærum Kommune dømmes til å betale saksomkostninger til de ankende parter.»

Bærum kommune har som ankemotpart nedlagt slik påstand:

«Anken forkastes og Bærum Skjønnskommisjons kjennelse og repartisjonsskjønn av 28. desember 1954 stadfestes i den utstrekning det er anket.

Bærum Kommune tilkjennes saksomkostninger hos de ankende parter.»

Angående saksforholdet henvises til fremstillingen i Bærum skjønnskommisjons skjønn av 28. desember 1954, idet saken for lagmannsretten foreligger i samme skikkelse som for skjønnskommisjonen. Det tilføyes at de ankende parter for lagmannsretten har opplyst, at en endring av repartisjonsskjønnet som av dem påstått vil medføre, at de dem ilignede refusjonsbeløp reduseres med henimot 2/3, svarende til et samlet beløp på ca. kr. 8000. Hvis Engervannsveien i forbindelse med repartisjonen betraktes som en sammenhengende enhet, vil hver av de ankende parters refusjonsansvar bli å utregne, på grunnlag av kr. 22,60 pr. løpende meter grunn langs veien. Hvis skjønnskommisjonens oppdeling av veien i 3 forskjellige enheter blir stående ved makt, vil refusjonsansvaret for de ankende parter bli å regne ut på grunnlag av kr. 62,25 pr. løpende meter grunn langs veien. Tallene kr. 22,60 og kr. 65,25 er oppgitt med forbehold, - men de gir i alle fall et ganske godt uttrykk for forholdet mellom de beløp det her dreier seg om.

I ankeerklæringen er som ankende part nr. 1 oppført Sigurd Horn. Da han er avgått ved døden, er nå hans i uskiftet bo sittende enke, Elida Horn, trådt inn som part.

For lagmannsretten er avhørt 2 vitner hvis prov ikke finnes å bringe saken i noen annen stilling enn for skjønnskommisjonen.

De ankende parter har til begrunnelse av sin påstand i det vesentligste anført følgende:

Skjønnskommisjonens kjennelse er uriktig i sitt innhold, fordi kommisjonen har lagt til grunn for kjennelsen en uriktig forståelse av bygningslovens §46 nr. 2.

Side:400

Etter denne lovbestemmelse blir ved refusjonsoppgjøret «den gatestrekning hvis regulering iverksettes på samme tid, å betrakte som en enhet». Det er på det rene at reguleringen av Engervannsveien på hele strekningen fra Ringeriksveien til Presteveien, etter kommunens bestemmelse skal iverksettes på samme tid. Skjønnskommisjonens oppdeling av Engervannsveien i 3 enheter, er derfor i strid med lovens ord, og også med det som må antas å ha vært lovgivernes mening. I forbindelse med dette siste henvises det til forarbeidene til bygningsloven av 22. februar 1924:

Bygningslovskomitéens innstilling av 1919 (side 97), inneholdt følgende forslag til utforming av heromhandlede bestemmelse: «Ved fordelingen blir den strekning, hvis opparbeidelse iverksettes samtidig at betrakte som en enhet, med mindre anderledes bestemmes ved skjønn etter forlangende av nogen interessert.» Dette forslag falt sammen med den tilsvarende bestemmelse (§11) i den da gjeldende lov om bygningsvesenet i Kristiania av 26. mai 1899.

I Ot.prp. nr. 30 - 1923 5, ble heromhandlede bestemmelse foreslått gitt den form som lovteksten nå har: «Ved fordelingen blir den gatestrekning hvis regulering iverksettes på samme tid, å betrakte som en enhet.» I motivene uttaler departementet bare (side 19): «Med hensyn til erstatningsbeløpets fordeling på de enkelte grunneiere m.v. har man i det vesentlige opptatt bestemmelsene i Kristiania bygningslovs §11.»

Når både bygningslovskommisjonens forslag som departementet bearbeidet, og Kristianialovens §11 som departementet henviste til i motivene, inneholdt bestemmelser hvoretter skjønnskommisjonen kunne fravike regelen om at den samtidig opparbeidede veistrekning skulle betraktes som en enhet, - og departementet allikevel utelot denne unntagelsesbestemmelse, følger det av vanlige fortolkningsregler at man er avskåret fra å bringe den i lovteksten positivt utelatte unntagelsesbestemmelse i anvendelse når loven skal praktiseres.

Det antas uriktig når skjønnskommisjonen har gitt Bærum kommune medhold i at hensynet til de utgifter som kommunen til slutt selv vil få å bære ved gjennomføring av veireguleringen, skal kunne danne grunnlag for inndeling av en sammenhengende veistrekning i flere forskjellige enheter. Vel er det så at bygningslovens §46, punkt 1 innledningsvis bestemmer at «når en ny gate anlegges av kommunen, skal eierne av de tilstøtende grunner erstatte denne dens hele utlegg ved erhvervelsen av den grunn som er nødvendig - - -». Men på samme måte som det allerede i slutten av §46, punkt 1 gjøres den innskrenkning i erstatningspliktens omfang, at plikten bare omfatter kommunens utlegg til gater av 15 (eventuelt 8) meters bredde, - oppstilles i §46, pkt. 2 den omprosederte regel, som, anvendt etter sin ordlyd og mening, også vil lede til en innskrenkning av grunneiernes i §46 nr. 1 fastsatte

Side:401

erstatningsplikt. Likeså lite som kommunen i strid med den uttrykkelig bestemmelse i §46 nr. 1 kan redusere sine utgifter til anlegg av en mer enn 15 meter bred gate ved å kreve også sine utlegg til ervervelse av den overskytende gategrunn erstattet av de tilstøtende grunneiere, - likeså lite har kommunen krav på at reglene i §46, punkt 2 skal tilsidesettes med den begrunnelse at kommunen derved får veltet en større del av utgiftene ved reguleringens iverksettelse over på grunneierne.

Det bestrides at det ved skjønnskommisjonens praksis eller ved dommer angående forståelsen av heromhandlede bestemmelser, har utviklet seg en rettslig holdbar hjemmel for oppdeling av den sammenhengende gatestrekning Engervannsveien (hvis regulering iverksettes på samme tid) i flere forskjellige enheter, slik som skjønnskommisjonen har gjort.

Av praksis - slik den har manifestert seg i de dommer og teoretiske uttalelser som foreligger i materien - kan det ikke utledes mer, enn at tilstander eller egenskaper ved selve den vei som skal opparbeides er blitt tillagt en viss vekt ved oppstykningen i flere enheter, - derimot ikke beskaffenheten av den tilstøtende grunn. Det foreliggende skjønn gjelder en veistrekning som i hele sin lengde har samme bredde, og som utgjør et sammenhengende hele uten avbrytelse av plasser eller kryssende veier. Det fremgår av et under saken fremlagt skriv av 5. januar 1953 fra rådmannen til formannskapet, at det avgjørende for de kommunale myndigheters valg av heromhandlede veitracé ikke var hensynet til beboerne (grunneierne) innen «enhet 1». Det uttales direkte i skrivet, at «som samlevei for det distrikt veien passerer har den etter reguleringssjefens oppfatning mindre interesse». «Avgjørende for gjennomføringen av prosjektet må være om en skal legge vekt på diagonalforbindelsen som hovedvei til Haslum og videre mot nordøst.» I tilknytning hertil pekes det på at veien, slik som den ble regulert gjennom den ubebyggelige fjellskråning nord for Engervannet, «vil bli en rimelig forbindelse mellom Sandvika og Haslum og dermed strøkene lenger mot nordøst». Videre fremholdes at en vei på dette sted blir «en brukbar lokal forbindelse til Sandvika for bebyggelsen langs Presteveien (Vestre Løkeberg)». Endelig er det pekt på, at «etter Engervannslinjen vil trafikanter fra Sandvika-området kunne komme i rett linje inn på Bærumsveien og Griniveien og dermed inn på det nordre veinett i Oslo (Den Store Ringvei og Kirkeveien ved Majorstua). Betydningen av en slik omkjøringsvei hvorved fjerntrafikken kan unngå det sentrale gatenett i Oslo synes åpenbar. Enhver bilist kjenner vanskelighetene ved å komme vestfra og gjennom byen til Trondheimsveien.» - Man kan altså slå fast at ønsket om å skape en gjennomgangsvei fra Sandvika til Trondheimsveien - en omkjøringsvei hvorved fjerntrafikken kan unngå det sentrale gatenett i Oslo - har vært iallfall et sterkt medvirkende moment,

Side:402

da de kommunale myndigheter traff reguleringsbeslutningen vedkommende Engervannsveien og besluttet å bygge veien slik at den i en lengde av ca. 1 km går «dødt», uten bebyggelige arealer på begge sider.

Hvis det lykkes kommunen gjennom den av skjønnskommisjonens foretatte oppdeling av veien å få overført på de ankende parter utgiftene til grunnervervelsen for «den døde del» av veien, - tvinges de ankende parter til å delta i finansieringen av denne typiske gjennomgangsvei i en utstrekning som loven ikke kan ha forutsatt; og dette skjer i tilfelle ved anvendelse av en beregningsmåte som er positivt utelukket ved bestemmelsen i §46, punkt 2.

Man kan få bekreftet riktigheten av de her anførte betraktninger, hvis man tenker seg at kommunen i første omgang hadde innskrenket seg til å iverksette reguleringen bare for den veistrekning som utgjør «enhet 1» - altså fra Ringeriksveien til 50 m østenfor østgrensen for gnr. 83 bnr. 97. På denne strekning hvor alle de ankende parter bor, ligger det nå en privat vei som kan trafikeres med bil og som er fullt tilfredsstillende for de tilstøtende grunneieres behov. Ved anlegget av den regulerte vei til avløsning av den private vei, ville verdiøkningen av de tilstøtende eiendommer bli helt ubetydelig (om overhodet noen), og iallfall andra til et meget mindre beløp enn det kommunen vil måtte betale for den nødvendige grunnervervelse til denne del av veien. Ved å ha iverksatt reguleringen bare for «enhet 1», ville kommunen altså ikke engang fått erstattet sine utgifter til grunnervervelse for denne lille del av Engervannsveien. Kfr. Rt-1936-792.

Skjønnskommisjonen har uttalt at den «finner det utvilsomt at de eiendommer som etter nedenstående refusjonsskjønn pålegges refusjon, vil få en minst tilsvarende verdiøkning». Det fremgår av sammenhengen, at kommisjonen har ment at den «minst tilsvarende verdiøkning» oppstår som følge av at reguleringen av hele Engervannsveien iverksettes på samme tid, slik at den blir en virkelig gjennomgangsvei.

Etter dette må det være klart at man her har for seg et tilfelle hvor bestemmelsen i §46, punkt 2, annet punktum har sin fulle berettigelse, og hvor det vil lede til et for grunneierne (de ankende parter) urimelig resultat, hvis man setter seg ut over bestemmelsen og ved reparteringen av utgiftene til den samlede og samtidig utbyggendes Engervannsvei opererer med tre forskjellige «enheter» i stedet for med en enhet.

Når den verdiforøkelse som er forutsetningen for at refusjonsplikt kan pålegges grunneierne, bare oppstår ved utbygging av hele veien under ett, foreligger ingen reell og etter bygningslovens øvrige bestemmelser relevant grunn til å sette seg ut over lovens bestemmelse om at ved reparteringen «blir den gatestrekning hvis regulering iverksettes på samme tid, å betrakte som en enhet».

Side:403

Ankemotparten, Bærum kommune, har til begrunnelse av sin påstand i det vesentligste anført følgende:

Ved vedtagelsen av bestemmelsen i bygningslovens §46, punkt 1 ble det fastslått som prinsipp, at når en ny gate anlegges av kommunen, skal eierne av de tilstøtende grunner erstatte kommunen dens hele utlegg ved ervervelsen av den grunn som er nødvendig til gaten. Med andre ord: De grunneiere langs gaten som har nytte av den, skal finansiere grunnervervelsen. Blant annet ved høyesterettsdom i Rt-1934-997 er det avgjort at grunneiernes refusjonsplikt er begrenset til den verdiøkning som grunneierne får ved reguleringens gjennomførelse. Verdiøkning er altså betingelse for erstatningsplikt.

Det er etter skjønnskommisjonens avgjørelse på det rene, at Engervannsveien ved reguleringen er lagt gjennom et slikt terreng, at anlegget av veien ikke vil skape noen verdiøkning for den grunn som støter inn til den midtre, ca. 900 meter lange del av veien. Terrenget på denne strekning er uegnet til boligbygg eller til annen kommersiell utnyttelse, bortsett fra vanlig skogsdrift. Grunneierne langs denne del av veien vil derfor ikke kunne bli pålagt noen refusjonsplikt.

Betraktes veien som en enhet, vil verdiøkningen av eiendommene som er beliggende langs begge ender av veien, måtte fordeles også på de eiendommer langs midten av veien fra hvilke det ikke kan kreves refusjon, - og kommunen vil selv måtte dekke denne del av utgiftene.

En gjennomføring av lovens prinsipp: Full refusjon til kommunen av utleggene til grunnervervelse, innenfor grensen av verdiøkningen for hver enkelt grunneier, - vil bare kunne oppnås gjennom oppdeling av veien i flere enheter.

En slik oppdeling har skjønnskommisjonen foretatt på grunnlag av sitt skjønn med hensyn til de her omhandlede arealers karakter: Enhet 1 omfatter ca. 300 meter meget verdifull grunn; enhet 2 ca. 900 meter lite verdifull grunn; enhet 3 ca. 200 meter grunn av stigende verdi i østlig retning.

- Eiendomsgrensene spillet ikke inn ved oppdelingen.

Det spørsmål som lagmannsretten skal ta standpunkt til, kan utformes slik: Er ordlyden i §46, punkt 2 og bestemmelsens tilblivelseshistorie til hinder for at skjønnskommisjonen foretar oppdeling i flere enheter av en gatestrekning hvis regulering iverksettes på samme tid, når en slik oppdeling er nødvendig forat det i lovens §46, punkt 1 fastslåtte refusjonsprinsipp skal kunne komme til anvendelse?

For besvarelsen av dette spørsmål er det uten enhver betydning om den vei det gjelder er en gjennomgangsvei - dvs. en vei som ikke bare skaffer fordeler for beboerne langs veien, men for en større krets av personer. Lovens prinsipp: Kommunen skal ha full refusjon, - må komme til anvendelse uavhengig av hvilke beveggrunner de kommunale myndigheter har for å anlegge vei.

Oppdelingen er ikke i noe tilfelle urimelig overfor

Side:404

grunneierne når man holder fast ved korrektivet: Refusjonsplikten er begrenset til verdiøkningen hos den enkelte grunneier. Den motsatte løsning ville derimot virke urimelig overfor de øvrige skattytere i kommunen, fordi disse i tilfelle gjennom beskatningen ville måtte være med på å dekke en større eller mindre del av kommunens utgifter til grunnervervelsen, samtidig som grunneierne langs veien blir sittende igjen med en tilsvarende del av den verdiøkning som anlegget av veien har fremkalt for deres eiendommer.

Når det gjelder bestemmelsens tilblivelseshistorie, pekes det spesielt på departementets uttalelse i motivene om at «man i det vesentlige har opptatt bestemmelsene i Kristiania Bygningslov §11». Det kan etter dette neppe antas at departementet ved å utelate bestemmelsen om adgangen for skjønnskommisjonen til å foreta en skjønnsmessig oppdeling av den samtidig opparbeidede veistrekning i flere enheter, har tilsiktet å utelukke en slik fremgangsmåte. Det henvises i denne forbindelse til høyesterettsdom i Rt-1952-566 flg., spesielt side 572, hvor førstvoterende, dommer Grette, med tilslutning av 11 av de øvrige 12 voterende uttaler; at han «må oppfatte dette (departementets foran siterte uttalelse i motivene) som et uttrykk for at det var meningen å overføre til den nye lov hele paragraf 11 i Kristiania-loven uten endringer i realiteten av vesentlig betydning».

Iallfall må det være fastslått ved rettspraksis, at ordlyden av bestemmelsen i §46, punkt 2 ikke er til hinder for at skjønnskommisjonen foretar en oppdeling i flere enheter, når en slik oppdeling er berettiget for å bringe lovens hovedprinsipp med hensyn til utgiftenes fordeling til anvendelse. Dette er kommet klart til uttrykk i høyesterettsdom i Rt-1947-499 flg., spesielt side 802, hvor Høyesterett enstemmig uttaler: «Bestemmelsen i bygningslovens §46, 2: - - -, er så uklar eller ufullstendig at man nødvendigvis må supplere den ved fortolkning under hensyn til hva forholdets natur i hvert enkelt tilfelle tilsier for å komme til en rettferdig løsning».

Bærum kommune bestrider riktigheten av de ankende parters anførsel om at den verdiøkning som skjønnskommisjonen har regnet med vil inntre, i sin helhet eller for den vesentligste del knytter seg til det forhold at hele Engervannsveien utbygges samlet som gjennomgangsvei. Dette kan ikke utledes av kommisjonens anførsler i skjønnet, og kommuneingeniør Karl Olsen uttalte som vitne i lagmannsretten, at det er opparbeidelsen av veien langs de ankende parters eiendommer som bevirker verdiøkningen av disse eiendommer, - ikke det forhold at resten av veien blir opparbeidet samtidig, slik at det blir istandbrakt en gjennomgangsvei.

Lagmannsretten finner at skjønnskommisjonens påankede avgjørelse ikke kan oppheves på det grunnlag, at kjennelsen av 28. desember 1954 bygger på en uriktig forståelse av bestemmelsen i bygningslovens §46, punkt 2, annet punktum.

Side:405

Hele bestemmelsen i §46 punkt 2 må sees i sammenheng med bestemmelsen i §46, punkt 1, som fastslår som hovedprinsipp, at eierne av de til en ny gate støtende eiendommer skal erstatte kommunen hele dens utlegg ved ervervelsen av den nødvendige gategrunn. §46 punkt 2 tar imidlertid ikke sikte på å innskrenke grunneiernes erstatningsplikt overfor kommunen, men på å oppnå en rettferdig fordeling mellom grunneierne innbyrdes av det erstatningsansvar som følger av bestemmelsen i §46 punkt 1.

Hvis - som i det her foreliggende tilfelle - en anvendelse av bestemmelsen i §46 punkt 2 etter dens ordlyd vil medføre, at kommunen ikke får erstattet hele sitt utlegg til ervervelse av veigrunn, samtidig som grunneierne langs veien blir sittende igjen med en del av den verdiøkning som veianlegget har tilført eiendommene, - trekker allerede det foran påpekte forhold i retning av at ordlyden i punkt 2 annet punktum bør tilsidesettes til fordel for det prinsipp som er fastslått i punkt 1.

Hertil kommer at Høyesterett i dommene i Rt-1952-566 flg. og Rt-1947-799 flg. har gitt klare uttrykk for, at bestemmelsen i §46 punkt 2 annet punktum, etter sin tilblivelseshistorie ikke alltid bør anvendes etter sin ordlyd, selv i forholdet mellom grunneierne innbyrdes. Lagmannsretten viser spesielt til den helt generelle uttalelse i Rt-1947-802 om at bestemmelsen i §46,2 «er så uklar eller ufullstendig at man nødvendigvis må supplere den ved fortolkning under hensyn til hva forholdets natur i hvert enkelt tilfelle tilsier for å komme til en rettferdig løsning».

Lagmannsretten finner det utvilsomt at en rettferdig løsning i det foreliggende tilfelle tilsier, at bestemmelsen i §46,2 suppleres med en regel svarende til bestemmelsen i den tidligere Kristiania-lovs §11 hvoretter skjønnskommisjonen kunne bestemme at en gatestrekning hvis regulering iverksettes på samme tid, ved fordelingen blir å betrakte som flere enheter. En slik oppdeling må - etter skjønnskommisjonens bedømmelse av de stedlige forhold, som ikke er gjenstand for lagmannsrettens prøvelse - ansees nødvendig for at Bærum kommune gjennom repartisjonen skal få dekket hele sitt utlegg til ervervelse av grunnen til Engervannsvei. Så lenge hver grunneier ikke som følge av oppdelingen blir pålagt å erstatte kommunen mer enn den verdiøkning eiendommen er blitt tilført ved veianlegget - og det er her med endelig virkning fastslått av skjønnskommisjonen -, øves det ingen urett mot grunneierne, selv om de erstatningsbeløp de må ut med etter oppdelingen blir større enn beløpene ville blitt hvis oppdeling ikke var blitt foretatt.

Anken tas etter dette ikke til følge, slik at skjønnskommisjonens skjønn stadfestes i den utstrekning det er påanket.

De ankende parter finnes i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 å måtte ilegges omkostningene ved behandlingen av saken i lagmannsretten. Saksomkostningsbeløpet settes til kr. 800.

Side:406

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Bærum skjønnskommisjons skjønn av 28. desember 1954 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

De ankende parter - fru Elida Horn, Olaf Hansen, Alfred Guttormsen, Einar Monrad Schou og fru Edith Brekke - til pliktes en for alle og alle for en innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til ankemotparten Bærum kommune med 800 - åttehundre - kroner.

Av skjønnskommisjonens skjønn og kjennelse (høyesterettsadvokat J. Edwardsen, formann, med skjønnsmenn):

Saken gjelder utvidelse og forlengelse av Engervannsveien fra Ringeriksveien til Presteveien. Reguleringsplanen er vedtatt av Bærum herredstyre 10. februar 1953 og stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet 7. mars s. å. Bærum formannskap har i møte 22. april s. å. besluttet forsøkstakst i henhold til bygningsloven for fastsettelse av erstatning for avståelse av grunn m.v. - - -

Den regulerte vei går dels gjennom ubebyggede, ikke utparsellerte arealer, dels over arealer som har vært gjenstand for utparselleringer, og som for en vesentlig del er bebygget. Langs de sistnevnte arealer er i dag i bruk en opparbeidet privat atkomstvei fra Ringeriksveien frem til saksøkt nr. 13, Muhle. Denne private vei vil inngå i og bli avløst av den nye regulerte vei. - - -

Kjennelse:

Saksøkeren, Bærum kommune, har også nedlagt påstand om at det for refusjonsberegningen foretas inndeling av den regulerte vei i enheter, med første enhet for strekningen Ringeriksveien til og med saksøkt nr. 13, Muhles eiendom, og med 1 eventuelt 2 enheter for den resterende strekning frem til Presteveien.

Kommunens begrunnelse for sitt krav er blant annet at veien går gjennom områder av så forskjellig beskaffenhet, at en oppdeling som nevnt må fremstille seg som rimelig og naturlig.

Kommunen hevder videre at uten en slik oppdeling vil bygningslovens formål, nemlig at grunneierne, innenfor grensen av verdiøkning, skal dekke kommunens utgifter til grunnervervelse og ulempeerstatning, Ikke kunne bli oppfylt. Hvis hele strekningen Ringeriksveien-Presteveien ved repartisjon behandles som en enhet, vil en vesentlig del av kommunens utgifter bli udekket, fordi kommunen regner med at lange strekninger, hvor veien går gjennom utmark, vil bli fritatt for refusjon eller kun bli pålagt delvis refusjon.

Kommunen har også til sammenligning henvist til vanlige ekspropriasjonsrettslige regler om fradrag for fordeler.

Kommunen har henvist til Stang: Bygningsloven side 189, samt til dommer inntatt i Rt-1935-250 og 1947 799, og erklært seg enig i det resonnement som er kommet til uttrykk i en høyesterettsdom fra krigstiden, Rt-1941-549.

Side:407

Kommunen har videre anført at en oppdeling i enheter som foreslått er i tråd med den praksis som har vært praktisert av forskjellige skjønnskommisjoner.

De saksøkte har samtlige protestert mot oppdeling som foreslått av saksøkeren, og har hevdet at det ikke er lovlig adgang til en slik oppdeling som er i direkte strid med ordlyden i bygningslovens §46, nr. 2. Det erkjennes at det i praksis i noen grad er gjennomført oppdeling, ved ekspropriasjon til gate, hvis regulering iverksettes på samme tid. Det har i disse tilfelle imidlertid foreligget spesielle lokale forhold, og man foretar gjerne oppdeling ved et gatekryss hvor gaten skifter retning eller karakter. De saksøkte kjenner ikke eksempler på en oppdeling som i nærværende sak foreslått, og de bestrider at den rimelighetsbetraktning som saksøkeren har forfektet, kan danne hjemmel for oppdelingen.

Skjønnskommisjonen finner at rimelighetshensyn i nærværende tilfelle taler for en oppdeling. Hertil kommer at den lovgrunn som har funnet et klart uttrykk i bygningslovens §46 første ledd, nemlig at eierne som hovedregel skal erstatte kommunen dens utgifter ikke, i et tilfelle som det foreliggende, kan gjennomføres og oppfylles uten en oppdeling. På en strekning av ca. 900 m går veien gjennom et lite verdifullt areal uegnet til boligbygg eller til annen mer kommersiell utnyttelse, bortsett fra vanlig skogsdrift. Det synes innlysende at det for denne strekning ikke kan være grunnlag for å pålegge refusjon.

Praksis har knesatt adgang for skjønnsmyndighetene til å foreta oppdeling hvor spesielle forhold foreligger. Slike spesielle forhold, beslektet med dem som skjønnsmyndighetene ved oppdeling ellers har lagt vekt på, foreligger etter skjønnskommisjonens mening i nærværende sak, hvor både veien og dens omgivelser er av meget forskjelligartet karakter på de strekninger det gjelder. På første strekning fra Ringeriksveien går veien, som nevnt, gjennom et helt utparsellert og bebygget strøk i og ved Sandvika bysentrum med meget verdifulle tomter for boligbygg og forretningsmessig bruk. Veien har her karakter av gjennomgangsvei og atkomstvei av betydning for utnyttelse av tomtene. På den etterfølgende strekning til nærmere Presteveien fører veien gjennom typisk utmark, og den er her så å si utelukkende å anse som en gjennomgangsåre.

Kommisjonen henviser til de ovenfor nevnte uttalelser hos Stang og de ovenfor nevnte dommer, idet bemerkes at dommen av 1941, som er avsagt av de av de nazistiske myndigheter oppnevnte høyesterettsdommere, naturligvis ikke er noe prejudikat. Skjønnskommisjonen kan imidlertid på mange punkter henholde seg til den begrunnelse som er gitt i dommen.

Kommisjonen finner etter dette å måtte ta til følge saksøkerens påstand om en oppdeling.

Da kommisjonen har antatt at det fremdeles vil være muligheter for bebyggelse et stykke forbi saksøkte Muhles eiendom, fastsettes den første enhet som gjeldende fra Ringeriksveien til 50 meter østenfor saksøkte nr. 13, Muhles eiendom.

Annen enhet blir fra sistnevnte punkt til pel 135. Tredje enhet herfra og til Presteveien.

Side:408

Kommunens utgifter til grunnervervelse og ulempeerstatning innenfor disse enheter blir å fordele på de eiendommer som innenfor enhetene støter til veien, med de innskrenkninger som følger av nedenstående repartisjonsskjønn.

Slutning:

For beregning av refusjon og repartisjon blir den regulerte Engervannsvei på strekningen fra Ringeriksveien til Presteveien å oppdele i 3 enheter: Enhet 1 fra Ringeriksveien til 50 m østenfor østgrensen for g.nr. 83, b.nr. 97.

Enhet 2 herfra til pel 135, og enhet 3 fra pel 135 til Presteveien.