RG-1957-744

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1957-05-31
Publisert:	RG-1957-744
Stikkord:	Sprengningsskade, Erstatningsplikt
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 31. mai 1957 i ankesak nr. 86/1956 A
Parter:	Petter Sørem (overrettssakfører Ole Lund) mot H. Schumacher (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind).
Forfatter:	Lagdommerne E. Wessel Holst, Sigmund Walen, Astrup Rindahl. 21-2
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, Granneloven (1887) §1a, §1c, Tvistemålsloven (1915) §180, Arbeidervernloven (1936) §51, §9

Lyngen herredsrett - dommerfullmektigen - avsa 23. juli 1956 dom med denne domsslutning:

«1. Bakermester Olaf Holm frifinnes.

Side:745

2. Byggmester Petter Sørem og murmester Arnt Eilertsen dømmes in solidum til å erstatte byggmester H. Schumacher 5350 kroner.

3. Bakermester Olaf Holm tilkjennes saksomkostninger hos byggmester H. Schumacher med 600 kroner. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Petter Sørem har i rett tid påanket dommen, idet han mener rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen er uriktig. Han har i det vesentlige fremholdt:

Skadelidte Schumacher bygget søksmålet mot ham på ansvarsbestemmelsen i N. L. 3-21-2, mens herredsretten har funnet Sørem ansvarlig etter reglene for farlig bedrift, som ikke var drøftet under hovedforhandlingen. Dette påberopes dog ikke som noen feil ved saksbehandlingen.

Selv om begrepet «farlig bedrift» gjennom rettspraksis har fått et ganske vidt omfang, kan det ikke antas at dette ansvarsgrunnlag foreligger når det gjelder minering i et mindre stenbrudd. Rettspraksis har aldri statuert objektivt ansvar for en bedrift av så ubetydelig størrelse, og det vil heller ikke være i samsvar med de prinsipielle retningslinjer som er trukket opp i teorien.

Skytebasen Arnt Eilertsens uaktsomhet er på det rene, for så vidt foreligger endelig dom i straffesak mot ham. Men kontrakten av 4. oktober 1952 mellom Eilertsen og fru Sørem viser, at Eilertsen har arbeidet som en selvstendig entreprenør. Han har således hverken vært undergitt Sørems arbeidsledelse slik som forutsetningen er for et ansvar etter N. L. 3-21-2, eller for øvrig stått i et slikt avhengighetsforhold til Sørem at denne kan holdes ansvarlig.

Sørem har nedlagt denne påstand:

«Den ankende part frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett.»

Hans Schumacher har tatt til gjenmæle. Han holder seg til sine anførsler for herredsretten og til dennes dom. Han har fremholdt, at det stenbrudd saken gjelder var en ganske betydelig virksomhet, idet der er utsprengt store masser fjell fra en tomt på vel 1 mål, og arbeidet har pågått i det vesentlige året rundt gjennom flere år med en arbeidsstokk på 2-3 mann. Virksomheten har ikke bare vært meget generende for naboene, den har vært direkte farlig. Ikke minst gjelder dette da Arnt Eilertsen ledet arbeidet. Han var ukvalifisert og høyst uaktsom, noe som viste seg tydelig flere ganger før omhandlede ulykke 14. november 1952.

Schumacher har nedlagt denne påstand:

«Lyngen herredsretts dom stadfestes i forhold til den ankende part.

Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Side:746

Saken foreligger i faktisk henseende i samme skikkelse som for herredsretten. Lagmannsretten har foretatt åstedsbefaring og har mottatt forklaring fra partene og 2 vitner. Det er foretatt dokumentasjon som rettsboken viser.

Lagmannsretten skal bemerke:

Ankesaken gjelder bare ansvarsspørsmålet, idet partene ikke angriper dommen for så vidt angår erstatningens størrelse.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten når den holder Sørem ansvarlig på objektivt grunnlag som innehaver av den bedrift det her gjelder, og tiltrer i alt vesentlig herredsrettens grunngivning.

Det gjelder her en virksomhet - stenbrudd - nær bebyggelse og hovedvei, som hadde pågått i flere år og som fra tid til annen hadde vist sin farlighet. Fjellet var av farlig beskaffenhet. Under disse omstendigheter finner en liksom herredsretten, at meget kunne tale for å holde Sørem ansvarlig på subjektivt grunnlag, idet dette farlige og ganske omfattende arbeid, som skulle tilsagt å vise omhu ved valget av arbeidere, ble overlatt Arnt Eilertsen og hans folk uten at Sørem forvisset seg om deres kvalifikasjoner. Straffedommen over Eilertsen viser at arbeidet ble drevet på en uforsvarlig måte og at han ikke var tilstrekkelig kvalifisert og dessuten ukjent med gjeldende sikkerhetsforskrifter, og Sørem hadde ingen befatning med ansettelsen av de to andre arbeidere. Sørem har holdt alt utstyr til driften, og kom i forbindelse med Eilertsen gjennom arbeidskontoret. Eilertsen hadde, som det fremgår av straffedommen, arbeidet i stenbruddet 2-3 måneder da ulykken hendte 14. november 1952. Under disse omstendigheter kan det ikke legges noen vekt på den kontrakt som ble opprettet 4. oktober 1952 mellom Eilertsen og fru Haldis Sørem og hvor «ansvaret» er pålagt Eilertsen. Driften hadde pågått siden 1949 mer eller mindre kontinuerlig og det hadde som nevnt tidligere inntruffet flere mindre uhell - således to mens Eilertsen ledet arbeidet.

At driften av et stenbrudd under disse omstendigheter innebærer en betydelig og stadig trusel for omgivelsene er ikke tvilsomt. Sørem har riktignok bare gitt svevende opplysninger om virksomhetens omfang, særlig når det gjelder spørsmålet om i hvilken utstrekning driften har vært kontinuerlig. Selv om det må antas at det har vært en del avbrudd, finner lagmannsretten særlig på grunnlag av åstedsbefaringen at Sørems virksomhet har vært av så vidt betydelig omfang, at det er grunnlag for å pålegge ham det objektive driftseieransvar. Det er da uten betydning å avgjøre om skadetilfellet, som er en adekvat følge av bedriftens farlige karakter, skyldes en tredjemann for hvis rettsbrudd Sørem hefter i annen egenskap nemlig som arbeidsgiver etter N. L. 3-21-2.

Herredsrettens dom blir etter dette stadfestet for så vidt påanket, idet en også er enig i omkostningsavgjørelsen. Etter

Side:747

resultatet må Sørem ilegges saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvml. §180. Da Schumacher har hatt prosessfullmektig under saksforberedelsen i lagmannsretten, settes omkostningsbeløpet til kr. 300.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Lyngen herredsretts dom av 23. juli 1956 stadfestes for så vidt påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Petter Sørem innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom 300 - trehundre - kroner til Hans Schumacher.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jan F. Halvorsen med domsmenn):

Saken gjelder erstatning for skade tilføyet saksøkerens eiendom «Solsletta», g.nr. 119, b.nr. 630 i Tromsøysund, ved sprengning av sten på naboeiendommen «Haugland», g.nr. 119, b.nr. 668, spesielt ved sprengningsulykke den 14. november 1952. Eier av sistnevnte eiendom er saksøkte nr. 1, bakermester Olaf Holm.

I 1949 inngikk saksøkte nr. 2, byggmester Petter Sørem, avtale med Holm om at han skulle få bryte sten på Holms eiendom til oppførelse av molo til eget bruk. Arbeidet med utsprengningen av stenen ble antagelig satt i gang samme år. Sørem overlot arbeidet til tre forskjellige arbeidslag etter tur, før saksøkte nr. 3, skytebas Arnt Eilertsen, overtok, sannsynligvis i september 1952. Noe etterat Eilertsen hadde begynt arbeidet i stenbruddet, ble den 4. oktober 1952 skriftlig kontrakt opprettet mellom Eilertsen og Petter Sørems hustru, fru Haldis Sørem. I kontrakten forpliktet Eilertsen seg til å fortsette arbeidet med den påbegynte molo mot en betaling av kr. 20 pr. m3 oppmurt molo av oppgitte dimensjoner. Eilertsen skulle ha fritt sprengstoff, fri boremaskin, og redskaper. Fru Sørem skulle ikke ha noe med de folk Eilertsen ville bruke til hjelp under arbeidet. Det pålå Eilertsen å ansette og avlønne arbeiderne, samt å forsikre dem. Videre påtok Eilertsen seg ansvaret for mulig skade, også omfattende eventuell skade på maskiner og redskaper. Endelig inneholdt kontrakten en bestemmelse om vanlig forskuttering og oppmåling etter Eilertsens forlangende.

Stenbruddet ligger vest for Strandveien, ca. 20 m rett opp for denne, dvs. tomten grenser til Strandveien, men arbeidet pågikk i den nevnte avstand. Ca. 30 m sydvest for arbeidsstedet ligger saksøkerens villa. 10-15 m i nordvestlig retning står et hus tilhørende disponent Gjerløv Jensen, og noenlunde i samme avstand nordøstover, ligger et hus som tilhører fru Victoria Bohne. For øvrig er det en ganske tett bebyggelse nordvest, nord og nordøst for stenbruddet. Strandveien er en sterkt trafikert hovedvei. Moloen som stenen ble brukt til, ligger langs stranden på nedsiden av Strandveien.

Eilertsen arbeidet sammen med to andre arbeidere i stenbruddet. De skjøt ut sten og fraktet den ned til stranden hvor de murte opp

Side:748

moloen. Inntil den 14. november 1952 hadde laget sprengt ut ca. 250 m3 stenmasse. Ved to anledninger i denne tid, var det kommet noe sten inn på saksøkerens eiendom som følge av sprengningene. Den siste gangen ble to taksten ødelagt på saksøkerens hus. Denne skaden ble erstattet av Sørem med kr. 30 og beløpet ble trukket i Eilertsens tilgodehavende. Gjennom de årene sprengningsarbeidet pågikk før Eilertsen kom inn i bildet, var det en rekke ganger kommet stensprut inn over naboeiendommene, uten at noen egentlige skader hadde oppstått.

I rapport av 19. november 1952 fra bergmester I. C. Torgersen. Tromsø, er fjellet på sprengningsstedet oppgitt å bestå av flattliggende, hard og krystallinsk kalksten av varierende renhet og farve. Stenen er gjennomsatt av en flerhet av større slepper, som tilsier forsiktighet ved sprengning.

Den 14. november 1952 skulle det sprenges vekk en «fot» av fjellet i stenbruddets nordøstlige hørne. Skytebasen, Eilertsen, maskinboret et hull i «foten» 170 cm dypt og med vinkel østover, for derved å eliminere faren for utkast mot bebyggelsen omkring. Hullet ble «brent» fire ganger. Første gang med 1 «dynamittgubbe», annen gang med 2, tredje gang med 4 og siste gang med 7 «gubber». Deretter ble ladning, etter Eilertsens forklaring, foretatt med 18 «dynamittgubber», hver 20 cm lange og 20 mm tykke. Av slike «gubber» går det 38 stk. på hver pakke, og en pakke veier 2,5 kg. Ladningen utgjorde følgelig etter disse oppgaver, ca. 1,2 kg dynamitt. Til dekningsmateriale ble brukt 4 stk. torpedonett med gjennomsnittlig størrelse på noe under 6 m2, og en vekt av mellom 60 og 70 kg pr. stk. Videre rester av et istykkersprengt torpedonett, 5 trefaskiner, hver på noe over 50 kg. To av trefaskinene var helt nye, og de øvrige tre var fullt brukbare. I stenbruddet fantes utenom dette, fire nye trefaskiner som lå i reserve. Torpedonettene og trefaskinene ble lagt over minen med kjettingstykkene øverst. Kjettingstykkene ble tredd inn i torpedonettene under. Dekningsmaterialet ble ikke låst fast på noen annen måte.

Da skuddet gikk, «løftet» det ikke som det skulle. Dekningsmaterialet ble slengt opp og til siden østover, og utkastet skjedde med en voldsom kraft i alt vesentlig over en sektor begrenset av retningene sydvest-sydost, og altså i retning av saksøkerens eiendom, i stedet for bort fra bebyggelsen som beregnet. Saksøkerens eiendom ble herunder truffet av en skur med sten. En stenblokk av anslagsvis vekt på 70 kg, traff taket på saksøkerens villa og voldte store skader her. Taket, kjellernedgangen, villaens nordøstre vegg og sjåen som sto foran denne vegg, ble også truffet av mindre sten. Sten trengte videre inn gjennom et par av vinduene og voldte noe skade innvendig. For øvrig gikk en del av stenskuren helt over saksøkerens eiendom og inn på den bakenforliggende grunn. Større og mindre sten ble funnet i en avstand av inntil ca. 80 m syd og sydvest for sprengningsstedet, liksom en stenblokk på ca. 50 kg hadde passert Strandveien i sydlig retning.

Etter sprengningen fant man på sprengningsstedet to «slepper» i fjellet, som gikk nedover og dannet en kile. Dette er antatt å være

Side:749

grunnen til at sprengningen fikk et annet utfall enn Eilertsen hadde regnet med.

Straffesak ble reist mot Eilertsen i anledning av sprengningen den 14. november, og Lyngen herredsrett avsa den 23. mars 1953 dom med følgende domsslutning:

«Arnt Eilertsen, født xx.xx.1902, Bispegt. 4, Tromsø, dømmes for overtredelse av arbeidervernloven av 19. juni 1936, §51, nr. 1, jfr. §9, jfr. kgl. res. av 22. desember 1939, jfr. Regler for bruk av sprengstoff fastsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet av 25. april 1952, §10, jfr. §5, nr. 9 annet ledd, til en bot til statskassen stor kr. 100 eller dersom boten ikke erlegges, en straff av 12 dagers fengsel.

I saksomkostninger til det offentlige betaler han innen 14 dager etter dommens forkynnelse kr. 50.»

I brev av 7. april s. å. med tilleggsskrivelse av den 10. s. m., begjærte overrettssakfører Bjarne N. Bjørshol, Tromsø, på Eilertsens vegne, fornyet behandling for lagmannsrett, samtidig som han subsidiært anket over lovanvendelsen, straffutmålingen og saksbehandlingen. Den 6. mai 1953 nektet Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsrettsbehandling og avviste anken. - - -

Retten bemerker:

Det antas ikke å foreligge noe erstatningsgrunnlag overfor saksøkte nr. 1. Retten bygger her på de opplysninger som er fremkommet under saken, om at Holm overhodet ikke har hatt noen økonomisk interesse i stenbruddet. Ved å gi Sørem tillatelse til å ta ut sten på tomten, har han vederlagsfritt avstått en vesentlig del av den faktiske eierrådighet. Holm kan ikke antas å ha hatt noen foranledning til å øve kontroll med den måte Sørem lot arbeidet utføre på. Han måtte med full rett kunne slå seg til ro med at Sørem drev stenbruddet på egen risiko. Således må det være på det rene at naboloven av 27. mai 1887 nr. 1, §1c ikke kan komme til anvendelse. Det skal i den forbindelse bemerkes at retten ikke er enig med saksøkeren i at denne bestemmelse hjemler et rent objektivt ansvar for grunneieren som sådan, se for øvrig Stang: Norsk bygningsrett side 271-272 og Gjelsvik: Norsk tingsrett side 174, 2. og 3. avsnitt.

Saksøkerens påstand om at nabolovens §1a og b og 2 og 3 er anvendelige, kan etter rettens mening, åpenbart ikke føre frem.

Retten har etter dette kommet til at saksøkte nr. 1 må bli å frifinne. Da saken mot ham ikke har voldt særlig tvil, finnes saksøkeren å burde ilegges saksomkostninger med kr. 600.

Hva saksøkte nr. 3 angår, finner retten at han må være ansvarlig for den skaden som oppsto ved sprengningsuhellet den 14. november 1952. Det er under denne sak ikke fremkommet nye opplysninger etter kjæremålsutvalgets avgjørelse i straffesaken, som kan lede til en omvurdering av Eilertsens forhold. Retten har således ikke funnet grunn til å fravike herredsrettens bevisvurdering i straffesaken. Det ansees derfor bevist at Eilertsen har opptrådt uaktsomt ved ikke å tildekke minen på forsvarlig måte. Videre finner retten det godtgjort at skaden ikke ville ha oppstått dersom dekningen hadde vært forsvarlig. I den forbindelse skal bemerkes at Eilertsen har

Side:750

innrømmet at det ikke var noen egentlig dekning over den nordvestlige side av stedet der utkastet skjedde.

Kravet mot saksøkte nr. 2, byggmester Petter Sørem, er av saksøkeren begrunnet med at Sørem må være objektivt ansvarlig for sin skytebas' feil.

Kontrakten som ligger til grunn for Eilertsens arbeid i stenbruddet, er i navnet inngått med Sørems hustru. Retten nærer imidlertid liten tvil om at det i realiteten er byggmester Sørem som er oppdragsgiveren. Sørem har for øvrig ikke gjort noen innsigelse på dette punkt, hvorfor det da antas unødvendig å gå nærmere inn på forholdet i så måte.

Eilertsen og Sørem har forklart seg i full overenstemmelse med hverandre om førstnevntes stilling overfor Sørem. På bakgrunn av disse forklaringer og den foreliggende kontrakt, antas det at skytebasen har inntatt en ganske selvstendig stilling hva arbeidets utførelse angår.

Eilertsen påtok seg å fortsette arbeidet med oppføringen av den påbegynte molo til en fast akkordpris av kr. 20 pr. m3 oppmurt molo av fastsatte dimensjoner. Han ansatte selv to arbeidere til å delta i arbeidet. Sørem hadde ingen befatning med disse arbeidere. Eilertsen mottok oppgjør av Sørem etter avtalen og lønnet selv arbeiderne, liksom han også var den som meldte arbeiderne inn i trygdekassen. Arbeidet i stenbruddet ble ledet av Eilertsen etter hans egne planer og beregninger. Sørem ga således ingen direktiver for arbeidets utførelse og utøvet heller ingen kontroll med dette. Riktignok var Sørem ute i stenbruddet fra tid til annet og så på hvordan det gikk, men han la seg ikke bort i arbeidet. Eilertsen har selv gitt uttrykk for at han mente Sørem ikke ville ha hatt rett til å legge seg opp i den måten Eilertsen utførte sprengningsarbeidet på. Eilertsen var fagmann her og visste hvordan han skulle sprenge fjell, mens Sørem ikke hadde greie på slikt. Dette stemmer med den oppfatning Sørem har gitt uttrykk for.

Etter dette er det meget som taler for at N. L. 3-21-2 ikke kan anvendes på forholdet. Det henvises i den forbindelse til høyesterettsdom i Rt-1898-529 og Eidsivating lagmannsretts dom inntatt i utdrag i Rt-1939-212 ff. Sistnevnte dom ble påanket til Høyesterett, men her ble saken prosedert og avgjort på annet grunnlag.

Retten har imidlertid ikke funnet det nødvendig å ta standpunkt til om N. L. 3-21-2 direkte kan anvendes. Selv om Eilertsen inntok en så vidt selvstendig stilling at han ikke går inn under uttrykket «Tiener eller anden» i artikkelens forstand, var han dog intet mer enn en alminnelig fagkyndig stenarbeider. Han kom i kontakt med Sørem gjennom Tromsø arbeidskontor og kan ikke på noen måte sammenlignes med et selvstendig firma som overtar sprengningsarbeider på verksleiebasis. For en mann som Eilertsen må det antas å bero på oppdragsgiverens virksomhet og de betingelser denne setter, hvor selvstendig stilling Eilertsen ville få overfor oppdragsgiveren. Eilertsen har ingen kapital i ryggen. Han hadde således ikke økonomisk evne til å bære noe ansvar av betydning for skader som måtte kunne oppstå ved et så vidt farlig sprengningsarbeid det her er tale

Side:751

om. Dette måtte Sørem være fullt klar over da han engasjerte Eilertsen.

Stenbruddet var av en ikke ringe størrelse. Det skulle gi sten til en molo av anselig lengde med et tverrmål av 6 m i bunnen og 2 m på toppen, og en høyde av mellom 3 og 3,5 m. Brytningen av sten pågikk, med avbrudd, gjennom en periode på flere år. Således dreiet det seg ikke om sprengningsarbeid av en mer sporadisk og beskjeden art som f. eks. utsprengning av en villatomt. Videre ligger stenbruddet som ovenfor nevnt, i umiddelbar nærhet av boligbebyggelse og sterkt trafikert vei. Fjellet som skulle sprenges ut, var sleppet og frembød derved et ekstra faremoment. Ved en virksomhet av denne karakter, må man etter rettens mening, regne med at stensprut fra tid til annen vil kunne komme inn over naboeiendommene og volde skade. Man må også ta i betraktning den menneskelige feilrisiko som ligger i at det av og til kan skorte på den ytterste forsiktighet hos skytebasen, som må til for at sprengningsuhell ikke skal oppstå. Selv grovere feil ligger ved et arbeid av denne art, innenfor det der må regnes med, når man skal drive en så vidt farlig virksomhet.

Det har, som tidligere nevnt, ved flere anledninger kommet stensprut inn over naboeiendommene, uten at det dog før den 14. november 1952, er oppstått nevneverdig skade. Bare i den tid Eilertsen arbeidet i stenbruddet, hendte dette to ganger. Disse hendelser viser klart hvilken stadig risiko stenbruddet medførte for omgivelsene.

Sprengningsarbeidet foregikk i Sørems interesse. Det var ham som disponerte tomten til brytning av sten, og han skulle ha den sten som ble utsprengt. Den risiko som stenbrytningen innebar for eierne av de omliggende eiendommer, synes da ikke med rimelighet å burde veltes over på disse. Selv om naboene ville kunne kreve erstatning hos den ansvarlige skytebas kom de i realiteten allikevel til å bære risikoen dersom de skulle være avskåret fra å søke den presumptivt solidere arbeidsherre. Et erstatningskrav mot en alminnelig skytebas må nemlig ansees å være særdeles lite egnet til å gjenopprette en skade av noen betydning. Den som vil sette i gang en så vidt farlig virksomhet som dette stenbrudd må ansees å være, bør ikke kunne gjøre det uten å sikre naboene mot skade. Velger han å benytte folk til arbeidet som er uten økonomisk evne til å sikre naboene, må han selv hefte for de skader virksomheten volder. Han kan forsikre seg mot et slikt ansvar og bør benytte seg av denne adgang dersom han ikke foretrekker å bære risikoen selv.

Retten mener å være i full overensstemmelse med rettspraksis i disse betraktninger. Det kan i den forbindelse spesielt henvises til høyesterettsdommer i Rt-1909-851, sammenholdt med Rt-1917-202, Rt-1936-298 og side 345, samt 4. voterendes uttalelse på side 817 i Rt-1933,-hvor sedvanerettsregelen for det objektive bedriftsansvar utformes således: «Regelen om ansvar for farlig bedrift uansett skyld er bygget på det rettferdighetsprinsipp at den bedrift som ved sin virksomhet utsetter andre for mer enn sedvanlig risiko, bør erstatte de økonomiske følger av den skade som den har forvoldt.» Endelig henvises til høyesterettsdom i Rt-1931-613 hvor A/S Holmenkolbanen ble kjent ansvarlig på objektivt grunnlag for skade på

Side:752

hus og gate m.v. ved tunnelarbeid, også for en periode hvor arbeidet ble utført av et selvstendig entreprenørfirma.

Etter dette har retten kommet til at saksøkte nr. 2 må være ansvarlig for sprengningsskadene på saksøkerens eiendom. - - -