RG-1964-364

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1963-11-05
Publisert:	RG-1964-364
Stikkord:	Særeie, Ektepakt
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 5. november 1963 i kjæremålssak nr. 105/1963.
Parter:	1. A, 2. B (høyesterettsadvokat Per Brunsvig) mot C (høyesterettsadvokat Andreas Støylen).
Forfatter:	Lagdommerne Jens Fagereng, Otter Boberg, Henry Østlid
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §11, §9, Arveloven (1854), Konkursloven (1863) §84, Domstolloven (1915) §1, §38, Tvistemålsloven (1915) §55, LOV-1916-07-21, §104, §10, §12, §13, §1, §22, §30, §45, §46, §47, §48, §49, §50, §58, §63, §64, §65, §66, §6, §7, §8, §95

Direktør Nils G. Nielsens særeiebo er under skiftebehandling ved Oslo skifterett. Loddeierne i boet er avdødes gjenlevende ektefelle fru Málfridur Nielsen og avdødes to døtre av første ekteskap, fru Rangdi Vik og fru Inger Johanne Honne.

Mellom avdøde Nils G. Nielsen og Málfridur Nielsen besto særeie i henhold til ektepakt av 11. september 1935, opprettet før inngåelsen av ekteskapet. Det skal etter denne ektepakt «bestaa fuldstændig særeie, saaledes alt hvad hver av os nu eier eller i fremtiden erhverver paa en hvilkensomhelst maate blir hver enkelts særeie. Over særeiet forføier hver av ektefellene helt selvstændig.»

Ved «Tillægg til ektepakt» av 6. september 1943 bekreftet ektefellene «at til hustruens særeie hører diverse gjenstande som tildels er erhvervet av hustruen for egne midler, tildels ved gave fra manden». Det heter videre: «Likeledes er der overført fra mandens til hustruens særeie den del av innbo og løsøre som tilhørte mandens særeie. Dette løsøre betaler hustruen med kroner 38 000 - otteogtredivetusen kroner». Det fremgår at det er tatt opp fortegnelse over de forskjellige gjenstander.

Ved gavebrev av 29. desember 1943, 17. mars 1944, 13. mai 1946, 29. september 1946 og 28. april 1947 overførte direktør Nielsen sin nettoinntekt til hustruens særeie i alt kr. 76 000 som er anvendt til avskrivning av hennes gjeld til mannen for løsøre som hun har overtatt (i 1943 og senere).

Ved ektepakt av 10. september 1955 overførte direktør Nielsen, med virkning fra 1. september 1955, en halvpart av firmaet Norenberg & Belsheim til hustruen «som har akseptert overdragelsen ved personlig ansvar for den firmaet påhvilende gjeld». Det heter videre: «Fru Málfridur Nielsen var tidligere ifølge intern avtale medeier i forretningen for en tredjepart». - Kompaniskapet mellom Nielsen og Málfridur Nielsen ble nærmere ordnet ved kontrakt av 29. oktober 1955.

Ved ektepakt av 12. desember 1955 bekreftet ektefellene at «alt innbo og løsøre av enhver art i Incognitogt. 10 b og på Malmøya tilhører fru Málfridur Nielsens særeie.»

Side:365

Ved ektepakt av 4. februar 1961 overførte Nielsen «det innbo og løsøre som måtte være anskaffet for mine særeiemidler etter 12. desember 1955 til min frue Málfridur Nielsens særeie.» Han bestemte samtidig «at mulig innbo og løsøre som jeg heretter måtte anskaffe også skal være hennes særeie».

Nils G. Nielsen og hustruen Málfridur Nielsen opprettet 8. desember 1954 gjensidig testament. Testamentet har nærmere bestemmelser om fordelingen av mannens og hustru ens formue. For det tilfelle at mannen dør før hustruen bestemmer testamentet at 1/3 av Nielsens etterlatte formue skal tilfalle hustruen, mens resten tilfaller hans arvinger etter loven. Testamentet bestemmer endelig i pkt. G: «Vi er enige om at Málfridur Nielsen og Nils G. Nielsen har fri adgang til ved testament helt å stryke eller forandre bestemmelsene i nærværende testament, for Nils G. Nielsens vedkommende skal han dog være bundet av bestemmelsene i punkt A, 1.»

Under skiftebehandling er oppstått tvist om gyldigheten av ektepaktene og om forståelsen av det gjensidige testament.

Rangdi Vik og Inger Johanne Honne tok 27. mars 1963 ut stevning til Oslo skifterett med denne påstand:

«1. Ektepakter datert 6. september 1943, 10. september 1955, 12. desember 1955 og 4. februar 1961 mellom Nils G. Nielsen og fru Málfridur Nielsen kjennes ugyldige.

2. Fru Málfridur Nielsen kjennes uberettiget til å endre bestemmelsene i det gjensidige testament av 8. desember 1954, opprettet av Nils G. Nielsen og fru Málfridur Nielsen, til skade for Nils G. Nielsens arvinger.

3. Fru Rangdi Vik og fru Inger Johanne Honne tilkjennes saksomkostninger.»

Saksøkerne gjør gjeldende at de overførelser som har funnet sted ved ektepaktene må ansees som dødsdisposisjoner og derfor ugyldige, idet de er i strid med arvelovens formkrav og pliktdelsreglene. Spesielt hva angår den ektepakten som gjelder overdragelse av en halvpart i firmaet, gjøres gjeldende at heller ikke direktør Nielsen og hans hustru kan ha ansett den for å innebære noen realitet.

Når det gjelder det gjensidige testament av 8. desember 1954 hevder Málfridur Nielsen at bestemmelsen i pkt. G er slik å forstå at hun etter direktør Nielsens død vil ha full frihet til å foreta endringer i testamentet. Rangdi Vik og Inger Johanne Honne hevder at fru Nielsen etter å ha benyttet seg av den rett som det gjensidige testament gir, ikke kan fravike testamentets bestemmelser til skade for direktør Nielsens barn.

Fru Málfridur Nielsen tok til gjenmæle for skifteretten med denne påstand:

«1. Nils G. Nielsen og fru Málfridur Nielsens ektepakter av 6. september 1943, 10. september 1955, 12. desember 1955 og 4. februar 1961 kjennes gyldige.

2. Fru Málfridur Nielsen kjennes berettiget til å foreta de

Side:366

endringer hun måtte ønske i Nils G. Nielsen og hennes gjensidige testamente av 8. desember 1954.

3. Fru Málfridur Nielsen tilkjennes saksomkostninger.»

Málfridur Nielsen hevder at ektepaktene i enhver henseende er fullt gyldige og forbindende. Hun hevder videre at hun ved testamentet har fått fri adgang til å endre bestemmelsene.

Etter begjæring av begge parter besluttet skifteretten 24. mai 1963 å overføre tvisten til behandling i søksmåls form i medhold av skiftelovens §30.

Advokat Støylen ga i sitt tilsvar av 6. mai 1963 uttrykk for tvil med hensyn til skifterettens kompetanse til å avgjøre om punkt G i det gjensidige testament er forbindende for fru Nielsen. Etter at kompetansespørsmålet var drøftet i skiftesamling 13. september 1963 avsa skifteretten samme dag kjennelse med denne slutning:

«1. Skifteretten ansees for å ha kompetanse til å avgjøre den i stevning av 27. mars 1963 i skiftetvist nr. 13/1963 nedlagte påstand nr. 1.

2. Skifteretten ansees ikke kompetent til å avgjøre den i stevning av 27. mars 1963 i skiftetvist nr. 13/1963 nedlagte påstand punkt 2.»

Rangdi Vik og Inger Johanne Honne har påkjært skifterettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. De har nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt: Skifterettens kjennelse av 13. september 1963 oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i skifteretten i sin helhet.

2. Subsidiært: Skifterettens kjennelse av 13. september 1963 oppheves, og saken avvises i sin helhet fra skifteretten.»

Det heter i kjæremålserklæringen 27. september 1963:

«II. Det spørsmål som skifteretten har avvist gjelder gjenlevende ektefelles adgang efter testamentet til å forandre testamentets bestemmelser til skade for Nils G. Nielsens barn i første ekteskap. Dette fortolkningsspørsmål har nær sammenheng med spørsmålet om gyldigheten av ektepaktene og bør finne sin avgjørelse i samme sak. Stort sett vil også det samme faktiske materiale bli påberopt i begge spørsmål.

Selv om spørsmålet om testamentets tolkning skulle finnes ikke å angå arv eller boslodd, må det allikevel kunne tas under behandling i denne sak. Når skifteretten først skal ansees kompetent til å avgjøre tvisten om ektepaktenes gyldighet, må fortolkningsspørsmålet kunne trekkes inn i saken efter §55 i rettergangsloven, jfr. skiftelovens §22. Skifteretten er efter domstolslovens §1 og skiftelovens §1 en avdeling av den ordinære byrett. De to spørsmål skiftetvisten gjelder hører derfor under samme rett, og efter at skifteretten har besluttet saken overført i søksmåls former er også prosessformen den samme.

Kjæremotparten har heller ikke hatt noe å bemerke til at de to spørsmål behandles av skifteretten, hvis skifteretten selv anser seg kompetent.

Side:367

III. Hvis skifteretten allikevel ikke skulle ansees å ha kompetanse til å avgjøre fortolkningsspørsmålet, vil de kjærende parter hevde at saken må avvises i sin helhet, slik at man kan få prøvet begge spørsmål sammen for Oslo byrett. Heller ikke spørsmålet om ektepaktenes gyldighet kan mot en av partenes protest prøves av skifteretten. Et slikt spørsmål gjelder ikke arv, legat eller boslodd efter skiftelovens §11, men boets krav på tredjemann. Riktignok er fru Málfridur Nielsen loddeier i boet, men kravet om at ektepaktene skal kjennes ugyldig angår henne ikke i hennes egenskap som loddeier i boet, men hennes egenskap som eier av de formuesverdier som ble overført ved ektepaktene.

Spørsmålet er forsåvidt analogt med det som er referert i Rt-1949-599.

Skifteretten har i sin avgjørelse henvist til at ektepakters gyldighet gjennom lang tids praksis er blitt prøvet av skifterettene og finner dette avgjørende for kompetansen også i den foreliggende tvist. Når ektepakters gyldighet i alminnelighet er blitt prøvet av skifterettene, henger det sammen med at det er åpenbart hensiktsmessig at slike spørsmål prøves av skifteretten, og at partene derfor har erklært seg enige i dette. Skifterettens lange praksis kan imidlertid ikke medføre at skifteretten også prøver disse spørsmål utenfor dens kompetanse når en av partene protesterer. Da må partene ha krav på at lovens bestemmelser følges.

Skulle de kjærende parter heller ikke få medhold på dette punkt, blir de nødt til å inngi egen stevning til byretten forsåvidt angår testamentets tolkning for derefter å søke Høyesterett om samtykke til å få de to saker forenet efter domstolslovens §38. Det burde imidlertid være unødvendig å gå en slik omvei for å oppnå den behandlingsmåte for denne sak som må ansees som den eneste praktiske.»

Fru Málfridur Nielsen har tatt til gjenmæle for lagmannsretten med denne påstand:

«Skifterettens kjennelse av 13. september 1963 stadfestes.»

Hun gjør gjeldende at spørsmålet om fortolkningen av testamentet ikke har noe med dette skifte å gjøre, men kan reises når fru Nielsen en gang dør i den utstrekning det da måtte være aktuelt. Det er her spørsmål om en fastsettelsesdom med sikte på fremtiden. Når det gjelder spørsmålet om gyldigheten av de foreliggende ektepakter har saksøkerne selv reist søksmålet for skifteretten. Deres begrunnelse for at skifteretten ikke er kompetent til å avgjøre denne del av tvisten står i strid med en langvarig skifterettspraksis.

Lagmannsretten skal bemerke:

Skifterettens saklige kompetanse er i skiftelovens §9 angitt slik: «Under skifterettens avgjørelse hører spørsmålet om offentlig skiftebehandling skal åpnes samt alle spørsmål om skiftets gjennomførelse og slutning, med mindre noget annet i denne lov er bestemt.» §9 utfylles av de nærmere bestemmelser i §10, §11, §12

Side:368

Hovedregelen finnes i §11, første ledd: «Krav som ikke angår arv, legat eller boslodd, kan bare avgjøres av skifteretten hvor det i det følgende uttrykkelig er sagt, eller hvor det gjelder forpliktelser som boet selv har påtatt seg.» Etter §58, §95 og §104 avgjør skifteretten på begjæring av loddeierne (ektefelle, arvinger) anmeldte krav på avdøde eller - hvor det er felleseie - på gjenlevende ektefelle. Boets eller loddeiernes krav på tredjemann kan som regel ikke avgjøres av skifteretten, jfr. skiftelovens §11, annet ledd: «Har skifteretten myndighet til å avgjøre en anmeldt fordring, kan den også avgjøre boets motfordringer så langt de kan bringes i motregning. Forøvrig kan skifteretten ikke avgjøre boets eller loddeiernes krav på tredjemann.»

Det er i den foreliggende sak ikke tvist om «anmeldte krav på avdøde eller på en gjenlevende ektefelle som har hatt formuesfellesskap med avdøde», (skiftelovens §95). Spørsmålet blir derfor om de krav som det her gjelder omfattes av lovens uttrykk «krav som angår arv, legat eller boslodd». Augdahl uttaler om denne bestemmelse (skiftelovens 2. utg., 25): «Under krav som «angår arv, legat eller boslodd», og som følgelig efter hovedregelen i §9 hører under skifteretten, må antas å gå ethvert krav der baseres på vedkommendes egenskap av loddeier eller legatar. Boslodd må her forståes i videste forstand, således at det omfatter alle en ektefelles rettigheter efter §45, §46, §47, §48, §49, §50 samt §63, §64, §65, §66»

I. Ektepaktens gyldighet vil selvsagt indirekte være av stor betydning for den lodd som tilfaller loddeierne i dødsboet. Denne omstendighet kan i seg selv ikke være avgjørende. Ethvert krav på tredjemann vil kunne influere på størrelsen av arvingenes lodd. Kravet om å få kjent ektepaktene ugyldig er fremsatt av fru Vik og fru Honne som arvinger i boet. Dette kan heller ikke være avgjørende for skifterettens kompetanse. Kravet står for så vidt ikke i noen annen stilling enn et hvilket som helst krav boet eller loddeierne har på tredjemann. Den omstendighet at kravet er rettet mot en annen arving kan heller ikke være avgjørende. Det endrer ikke skifterettens kompetanse at tvisten gjelder et krav mot en medarving, se Rt-1932-312. Det er nok så at tvisten i det foreliggende tilfelle gjelder et helt særegent krav og at spørsmålet om ektepaktenes gyldighet er av fundamental betydning for den videre skiftebehandling. Heller ikke dette bringer dog saken i noen annen stilling. Lagmannsretten antar at kravet må sees som et krav på tredjemann, jfr. skiftelovens §11, siste punkt. Som sådan faller det utenfor skifterettens kompetanse. Det gjelder her regler som må håndheves ex officio. Det er derfor uten betydning om partene direkte eller stilltiende vedtar skifteretten som domsmyndig, jfr. den lagmannsrettskjennelse som er tatt inn i RG-1963-49.

Det heter i skifterettens kjennelse: «For så vidt angår saksøkernes subsidiære standpunkt med hensyn til ektepaktene finner retten at det gjennom lang praksis er blitt en sikker fortolkning av skiftelovens §9 og §11, at skifteretten kan avgjøre spørsmålet om gyldigheten av en ektepakt mellom avdøde og

Side:369

gjenlevende ektefelle dersom boet står under offentlig skiftebehandling. Retten finner etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på de teoretiske spørsmål som saksøkerne reiser i den forbindelse.» Lagmannsretten finner det under disse omstendigheter nødvendig å komme noe nærmere inn på de opplysninger som foreligger om praksis m.v. på dette område.

Av forarbeidene til skiftelovens §9, §10, §11, §12 (Ot.prp. nr. 5/1928 ) fremgår at man med «nogen omredaksjon» og forenkling har ment å gjengi de tilsvarende bestemmelser - §6 og §7 - i skiftetvistloven av 21. juli 1916. Av forarbeidene til skiftetvistloven fremgår at skifterettens dømmende myndighet i det vesentlige er bestemt på samme måte som i den tidligere gjeldende rett. Om rettstilstanden før loven av 1916 er det gitt en inngående redegjørelse i Ot.prp. nr. 38/1911 8 flg. Det heter her bl.a.:

«At skifteretten avgjør alle spørsmaal om betingelserne for et bos overtagelse (f. eks. om frd. 8de april 1768 kommer til anvendelse, om summarisk skifte kan finde sted, om der foreligger en lovlig konkursgrund), om skiftebehandlingens utførelse (f. eks. habilitetsindsigelser, feil ved forsegling og registrering, ved proklama, ved konkursbekjendtgjørelsen og indkaldelser til skiftesamlinger, stemmeretsspørsmaal), om bestyrelsen (f. eks. tilsidesættelse av ulovlige beslutninger efter konkurslovens §84) og om boets utlevering og slutning, følger likefrem av, at skiftebehandlingen er en judiciel akt. Og paa samme maate som ved namsretterne vil det ogsaa for skifteretternes vedkommende være av betydning for skiftebehandlingens hurtige og hensigtsmæssige fremme, at skifteretten selv straks kan avgjøre de opkommende tvistspørsmaal av denne art uten at henvise dem til de ordinære domstole.

I motsætning til, hvad der i almindelighet gjælder i fremmed ret, har skifteretterne hos os tillike i en viss utstrækning at avgjøre rigtigheten av de fordringer eller krav, som fremkommer fra arvinger, legatarer og kreditorer overfor boet, naar de gaar ut paa at anerkjendes som interesseret i boets midler eller paa at anerkjendes som fortrinsberettiget overfor de øvrige interesserte. Denne ordning antages at burde opretholdes under det nye processystem, da reglerne om domstolens sammensætning og om behandlingsmaaten vil bli de samme som ved ordinære domstole, naar man som i departementets utkast til lov om rettergangsmaaden i tvistemaal foreslaat regelmæssig lar alle saker begynde ved herreds- eller byretten i første instans. I en enkelt retning vil det nye processystem tildels gjøre det hensigtsmæssigere end i vor nuværende retsordning at henlægge disse retstvister under skifteretten. Mens disse nu nemlig kun i begrænset utstrækning har adgang til å opta beviser og avsige eksigible kjendelser, har de foreliggende utkast i disse henseender ganske likestillet skifteretterne med de øvrige domstole, se domstolsutkastets §44 og tvangsfuldbyrdelsesutkastets §3 nr. 1. Et moment, som taler i samme retning, er ogsaa, at det sidstnævnte utkast i §56 har git namsretterne myndighet til under visse forutsætninger selvstændig at

Side:370

avgjøre det retsforhold, hvorpaa en indvending mot tvangsfuldbyrdelse bygges. Ganske visst gjælder dette alene, naar tvisten overgaar til behandling i søksmaals former. Men de skiftetvister, hvorom det her er tale, har alle det tilfælles med et egentlig søksmaal, at de dreier sig om tilværelsen eller utstrækningen av formuerettigheter, og spørsmaalet blir alene, om det er nødvendig i alle tilfelle at la behandlingen av disse tvistigheter foregaa i søksmaalsformer. Herom henvises til §13, §14, §15, §16 og bemerkningerne dertil. - - -

Hvad angaar utstrækningen av skifteretternes nuværende myndighet til at avgjøre materielle retstvister, stiller denne sig noget forskjellig i dødsboer og konkursboer. Mens det nemlig antages, at skifteretten i det første slags boer avgjør ikke alene fordringer mot boet, men ogsaa saker angaaende tinglige rettigheter i de til boet hørende gjenstande (se Hagerup: Skifte §4), gjælder det for konkursboers vedkommende. - - -

Som det vil sees, omfatter skifterettens kompetanse alene de mot boet fremsatte krav; den omstændighet, at længstlevende egtefælle skifter med førstavdødes arvinger, utelukker ikke fællesboets kreditorer fra paa almindelig maate at saksøke længstlevende for den gjæld, hvorfor denne er personlig ansvarlig, og det samme maa gjælde, hvor egtefæller skifter i tilfælde av separation og skilsmisse. Likeledes vil søksmaal kunne anlægges mot en konkursskyldner, naar hensigten alene er at faa dom over ham personlig, likesom saker angaaende forhold som staar utenfor konkursen, selvfølgelig kan anlægges mot skyldneren uten hensyn til konkursen. - Paa den anden side maa det merkes, at uttrykket «mot boet fremsatte krav» ikke kan forstaaes saa snevert at det alene gjælder krav mot alle arvinger i et dødsbo; det omfatter ogsaa det tilfælde, at der tvistes mellom to arvinger om deres stilling i boet, f. eks. en tvist mellom to testamentsarvinger om, hvilket av de fremlagte testamenter er gyldig: ogsaa i saadanne tilfælde fremsættes der jo krav mot boet paa utlevering av bomidler.»

Retten kan også vise til Hagerup: Skifte og arvebehandling (1900) hvor det bl.a. heter side 18: «Boets krav paa tredjemand hører aldrig under skifterettens jurisdiktion, med mindre det fremkommer som modkrav mot et ved skifteretten anhængiggjort søksmaal...».

Så meget om lovgivning og teori. På den annen side har det utvilsomt forekommet tilfelle hvor skifteretten har avgjort tvister som etter den strenge rett faller utenfor dens kompetanse, uten at de overordnede domstoler av denne grunn har funnet det nødvendig å avvise tvisten fra skifter ett en. Lagmannsretten kan bl.a. vise til de avgjørelser som er tatt inn i Rt-1873-313 (særlig side 317), Rt-1925-840 (særlig side 847), Rt-1932-312 og 1949 599. Det er ved disse avgjørelser lagt vekt på forskjellige hensyn - at det gjelder krav mot en loddeier i boet, at tvisten ville vært å pådømme av den samme dommer, at alle vedkommende har vært enige om å la den behandle i

Side:371

form av skiftetvist under bobehandlingen og at skifterettens manglende kompetanse ikke har hatt noen betydning, se bl.a. Rt-1932-312. I den i Rt-1963-518 omhandlede sak er spørsmålet om gyldigheten av en ektepakt pådømt av skifteretten uten innsigelse fra noen av partene og uten at kompetansespørsmålet senere sees berørt. I de saker som er omhandlet i RG-1962-408 og RG-1963-249 ble derimot saken avvist fra skifteretten på grunn av manglende kompetanse. Etter lagmannsrettens oppfatning kan man ikke utlede annet av den foreliggende rettspraksis enn at domstolene i en viss utstrekning har unnlatt å annullere avgjørelser hvor det foreligger overskridelse av skifterettens kompetanse, når den manglende kompetanse ikke har hatt noen som helst reell betydning, jfr. Rt-1932-313. Det antas ikke å foreligge noen sedvanerettsdannelse som utvider skifterettens kompetanse utover skiftelovens regler. Når kompetansespørsmålet først er reist for skifteretten må man følge lovens kompetanseregler.

Etter det anførte vil post 1 i skifterettens kjennelse bli å oppheve og saken for så vidt å avvise fra skifteretten.

II. Lagmannsretten er enig med skifteretten i at spørsmålet om i hvilken utstrekning fru Málfridur Nielsen er bundet ved det gjensidige testament ikke kan prøves av skifteretten. Lagmannsretten kan for så vidt i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse som er gitt i skifterettens kjennelse. Kjæremålet mot punkt 2 i skifterettens kjennelse blir derfor å forkaste.

Det er ikke påstått saksomkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Post 1 i skifterettens kjennelse av 13. september 1963 oppheves. Tvisten om gyldigheten av ektepakter datert 6. september 1943, 10. september 1955, 12. desember 1955 og 4. februar 1961 mellom Nils G. Nielsen og Málfridur Nielsen avvises fra skifteretten.

2. Post 2 i skifterettens kjennelse stadfestes.