RG-1978-22

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1977-06-20
Publisert:	RG-1978-22
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. juni 1977 i sak nr. 441/1975
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (Regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat J. A. Reiersrud) mot Aslaug og Knut Langgård (advokat Knut W. Engebretsen).
Forfatter:	Lagmann Erling Haugen, lagdommerne H. Byrkjeland, Erling Slyngstad med fagkyndige domsmenn
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Fylkeskommuneloven (1961)5, Tvistemålsloven (1915) §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

Aslaug og Knut Langgård eier en hytte på festet grunn ved Flåtajuvet i Uvdal. Den ble ført opp i 1963 og tatt i bruk vinteren 1964.

I 1972 ble riksvegen mellom Rødberg og Geilo lagt om. Den kom nå så nær hytta at dennes - og stedets - egenskap som ferie- og rekreasjonssted etter eiernes mening ble sterkt redusert. Da drøftingen mellom disse og vegvesenet om en minnelig ordning ikke førte fram, reiste eierne ved stevning av 12.9.1974 til Kongsberg

Side:23

(Numedal) herredsrett sak mot Staten v/Samferdselsdepartementet og krevde erstatning. Staten v/Samferdselsdepartementet tok til motmæle. Herredsretten sa dom i saken 12.9.1975 med denne domsslutning:

«1. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Aslaug og Knut Langgård en erstatning stor kr. 8.000,- åttetusenkroner.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale kr. 4200,- firetusentohundrekroner i saksomkostninger til Aslaug og Knut Langgård. Oppfyllelsesfristen for dommen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Det vises til herredsrettens grunngiing.

Staten v/Samferdselsdepartementet har anket og lagt ned slik påstand:

«Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

Aslaug og Knut Langgård, nedenfor kalt Langgård, har tatt til motmæle og erklært motanke. De har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Staten v/Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Aslaug og Knut Langgård erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 20.000,-.

Subsidiært:

Herredsrettens dom stadfestes.

2. Aslaug og Knut Langgård tilkjennes sakens omkostninger for begger retter.»

Staten v/Samferdselsdepartementet bestrider ikke at omleggingen av vegen representerer en ulempe på Langgårds eiendom, men har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:

Spørsmålet om Langgård har krav - på erstatning for tap som ulempen måtte føre til, avhenger av bestemmelsene i §9, jfr. §2 i loven om rettshøve mellom grannar. Etter §2 må omleggingen av vegen enten urimelig eller uturvande ha vært til ulempe på eiendommen dersom erstatningsplikt skal oppstå. Det kan ikke hevdes at omleggingen av vegen har vært uturvande. Spørsmålet blir derfor om omleggingen er urimeleg til ulempe. Ved avgjørelsen av dette spørsmål må det etter §2 annet ledd, legges vekt på om omleggingen var ventelig etter tilhøva på stedet. Dette må vurderes etter en objektiv bedømmelse av situasjonen på det tidspunkt Langgård etablerte seg på stedet.

Det er på det rene at riksvegen gikk gjennom Flåtajuvet da Langgård inngikk festekontrakten og hytta ble ført opp. Hytta ble lagt innenfor det en kan kalle «vegens umiddelbare influensområde». Det var etter forholdene venteleg at vegen ville bli lagt om. Det var også venteleg at vegen ville bli lagt nærmere hytta og høyere i terrenget ved hytta enn tidligere. En måtte regne med at trafikken ville øke. Det var helt urealistisk av Langgård å feste noen tillit til det grunneieren fortalte om at vegen ville bli lagt lenger bort fra hytta og tvers over det svære juvet vestenfor. Langgård kunne ha undersøkt dette spørsmål hos vegvesenet. I stedet valgte han å ta en sjanse ved å basere seg på grunneierens opplysninger. Hytta ble ført opp

Side:24

innenfor byggeforbudsbeltet i den nye vegloven, som da var vedtatt, men ikke satt i kraft. De ulemper som omleggingen av vegen fører til, er ikke spesielle for Langgård. De rammer også en rekke andre. Det foreligger en rekke dommer fra den seinere tid som viser at betingelsene for erstatning ikke er til stede i et tilfelle som det foreliggende. Særlig kan nevnes dommer i Rt-1969-643 flg. Rt-1973-1193 flg. og Rt-1974-524 flg. De to sistnevnte gjelder erstatning for flystøy, men prinsippene for erstatning er de samme for flystøy som for vegstøy.

Subsidiært anfører Staten at det bare kan gis erstatning for ulemper i den ustrekning disse overstiger grannelovens «tålegrense». Erstatning kan bare gis for verdiforringelse av hytta. Det kan ikke gis erstatning for nedsatt bruksverdi i tillegg, jfr. dommen i Rt-1974-524 flg. Langgård har ellers ikke godtgjort å ha lidt noe tap. Det er så knapt om hyttetomter at folk betaler uansett de ulemper som det her er tale om.

Staten ved sin prosessfullmektig har ellers vist til sine anførsler for herredsretten inntatt i herredsrettens dom.

Aslaug og Knut Langgård har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:

Det var i 1963 ikke særlig venteleg at vegen ville bli omlagt slik som den siden ble det. En må ved vurderingen av dette tenke seg tilbake til situasjonen slik som den var den gang. Utviklingen har gått meget raskere enn noen kunne tenke seg. En kan ikke kreve at en alminnelig mann skulle forutse det som siden er skjedd. Det Langgård hadde å holde seg til, var det grunneieren fortalte ham om at en ny trasé for vegen var stukket ut og at vegen ville bli lagt vestenfor den trasé som den den gang hadde. Den tomta hytta fikk, ville da bli enda mer fordelaktig enn før. En kan heller ikke bebreide Langgård for at han ikke søkte opplysninger hos vegvesenet. Det er ellers ikke noe som tyder på at vegvesenet i 1963 hadde konkrete planer om vegomleggingen og det kan ikke antas at Langgård var blitt noe «klokere» om han hadde snakket med dette.

Det er riktig at Høyesteretts dom inntatt i Rt-1969-643 flg. er utslagsgivende for resultatet i saken. Prinsippene for erstatning når det gjelder veg- og trafikkstøy er de samme som prinsippene for erstatning når det gjelder flystøy. Erstatning kan bare tilstås for ulemper for så vidt disse overstiger grannelovens tålegrense. For estetiske ulemper gjelder det samme som for andre ulemper. Men dommen slår fast at erstatning skal gis når ulempene er særlige og upåregnelige på enkelte eiendommer. Det er dette som er tilfelle her. Langgårds hytte står i en særstilling. Omleggingen av vegen er urimelig til ulempe på denne. Grannelovens tålegrense er overskredet.

Det har siden 1969 skjedd en utvikling og endring når det gjelder synet på støy. Det legges stadig større vekt på å verne dem som bor langs en veg, mot støyen fra denne. Det bygges nå i stigende utstrekning voller og skjermer til vern mot støyen. Denne utvikling i synet på miljøvernets betydning har slått så sterkt igjennom at den må få virkning for den rettslige bedømmelse i saker som gjelder støy og ulemper på granneeiendommer. Den trekker i retning av at grensen

Side:25

for det en granne bør tåle, bør settes lavere enn den en tid er blitt gjort.

Avstanden mellom hytta og vegen er redusert til det halve ved den omlegging som vegvesenet har foretatt. Vegen går nå bare 8 meter fra hytteveggen. Enda større betydning har det at vegen er lagt 2 meter høyere i terrenget enn den lå før. En har på hytta ved dette mistet det vern mot støy og innsyn som grunnen tidligere ga. Dette er noe som er spesielt for Langgårds hytte. Det var tidligere trær og annen vegetasjon mellom vegen og hytta som tok av for støyen og innsynet. Denne vegetasjonen ble fjernet ved omleggingen. Det er videre anlagt en rasteplass på den andre siden av vegen, like overfor hytta, som også fører til økt ulempe i form av støy og innsyn. Også dette er noe spesielt for Langgård.

Langgård har ved sin prosessfullmektig ellers vist til sine anførsler for herredsretten inntatt i herredsrettens dom. Det hevdes at den erstatning herredsretten har fastsatt, er for lav.

Aslaug og Knut Langgård har møtt og forklart seg under ankeforhandlingen. Det er hørt ett vitne, som også forklarte seg for herredsretten. Dokumentasjonen går fram av rettsboka. Retten, som har vært satt med to sakkyndige domsmenn, har foretatt åstedsbefaring sammen med de møtende parter, prosessfullmektigene og vitnet.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men med en noe annen grunngiing.

Den tomta hytta står på, er leiet for 99 år. Festekontrakten er inngått 22.7.1963 mellom Knut Langgård og den daværende eier av grunnen, Wilhelm P. Flaata. Kontrakten har aldri vært tinglyst.

Festekontrakten har ikke noe om størrelsen av tomta og heller ikke noe om grensene for denne. Plasseringen av hytta ble etter det opplyste drøftet mellom Langgård og grunneieren. Beliggenheten ble bestemt i forhold til riksvegen og to andre hytter - en på hver side i samme område. Spørsmålet om festet er et punktfeste eller ikke, er ikke gjort til noe poeng under ankeforhandlingen, og lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på dette.

Hytta ble ført opp ca. 16 meter fra det nærmeste punkt på den daværende riksveg. Denne lå ca. 2 meter lavere i terrenget enn hytta kom til å gjøre. Mellom riksvegtraséen og hytta lå etter det opplyste en liten rygg eller forhøyning i terrenget omtrent i samme høyde som terrenget ved hytta, slik at den dannet en effektiv «skjerm» mot støy og innsyn fra riksvegen. En kunne fra hytta etter det opplyste se taket på personbiler som passerte på riksvegen - på busser også vinduene der vegen lå nærmest. Videre var det mellom riksvegtraséen og hytta en del vegetasjon bestående av kratt og små trær. Også vegetasjonen førte til at sjenansen fra trafikken på riksvegen ble redusert.

Etter omleggingen ligger det nærmeste punkt på riksvegen ca. 8 meter fra Langgårds hytte. Vegen er videre lagt ca. 2 meter høyere enn den lå tidligere, slik at den kommer opp i samme høyde som terrenget ved hytta. Hytta har dermed mistet det vern mot støy og innsyn m.v. som grunnen tidligere ga den. Den tidligere skjermende vegetasjon mellom vegen og hytta er borte. Vegen som tidligere gikk

Side:26

i en bue rundt hytta, er rettet ut slik at den kommer nærmere hytta også på en lengre strekning enn før. Endelig er det ved oppfylling anlagt en rasteplass eller parkeringsplass rett overfor hytta på den andre siden av riksvegen.

Spørsmålet om Langgård har krav på erstatning reguleres av §2 i loven om rettshøve mellom grannar. Det er ikke bestridt at det var «turvande» å foreta en omlegging av riksvegen i Flåtajuvet, og at vegen ved omleggingen mest naturlig måtte legges der den nå ligger. Spørsmålet er derfor nærmere om de ulempene som omleggingen har ført til for Langgård er urimelige, eller om de ikke er større ulemper enn det Langgård må finne seg i uten erstatning. Ved avgjørelsen av om ulempene er urimelige, skal det etter §2 annet ledd legges vekt på om de er ventelige etter tilhøva på staden. Rimelighetskriteriet er således til en viss grad stedsbetinget. Men også visse mer generelle trekk vil kunne ha betydning. I dom av Høyesterett 15.4.1972, inntatt i Rt-1972-377 flg. er uttalt at to mer generelle trekk bør kunne fremheves:

«Den økonomiske utvikling går i økende tempo mot en stadig mer omfattende utnyttelse av samfunnets totale ressurser og utløser i samme tempo en planmessig fordeling og disponering av disse for de ulike behov. Det ligger nødvendigvis i denne utvikling at også steder som har vært relativt uberørt, må regne med å måtte tilpasse seg nye tekniske tiltak eller nye rettslige reguleringer av mer eller mindre inngripende karakter.

- - -

Den vurderingsnorm som ligger i lovens krav om rimelighet, må dernest ses i lys av den praksis som har utviklet seg på andre rettsfelter hvor denne norm anvendes. I prosedyren er det pekt på den rettspraksis som har utviklet seg når det gjelder støy ved flyplasser og ved motorveier, se feks. Rt-1960-59, 1967 1119, 1969 643. Det kan også være nærliggende å se hen til rettspraksis vedrørende ulemper for ferdsel og kommunikasjon, Rt-1958-646, 1961 459, 1967 1365, 1969 12. Også normene for tålegrensen overfor reguleringer av rent rettslig karakter, for eksempel reguleringsplaner eller veilovens byggegrenser, er relevante. Noen direkte sammenligning er ikke mulig, men det samlede bilde viser i alle fall at man ikke må være for snar til å la generelle ulemper av klart allmennyttige tiltak utløse erstatning.»

Lagmannsretten antar at tålegrensen for de ulempene Langgård må finne seg i uten erstatning, etter det som her er nevnt, vil ligge ikke uvesentlig høyere enn den til dels vil gjøre i andre tilfeller under andre forhold. Dette må gjelde selv om det ikke etter en objektiv bedømmelse av situasjonen i 1963 etter lagmannsrettens mening kan bebreides Langgård uaktsomhet av relevant betydning ved å føre opp hytta der han gjorde. Det er etter det som foreligger ikke grunn til å anta at Langgård ved en henvendelse til vegvesenet på den tid byggearbeidet skulle settes i gang, ville ha kunnet skaffe seg noenlunde sikre opplysninger om hvor en ny trasé for vegen i tilfelle ville bli lagt.

Som herredsretten har nevnt, må en ta i betraktning at Langgårds

Side:27

hytte allerede da den ble bygget, ble lagt ganske nær den daværende riksvegen. Langgård har således ikke ført opp hytta på et sted der den ville ha vært forskånet fra de ulempene som i større eller mindre grad vil være forbundet med at en hytte blir ført opp ganske nær en riksveg, som iallfall til sine tider av året vil være sterkt beferdet. Det er således bare verdiforringelse som skyldes omleggingen av riksvegen som kan kreves erstattet.

Omleggingen av riksvegen i og ved Flåtajuvet berører flere hytteeiere. For noen av disse synes omleggingen å ha ført til ulemper. Etter det som foreligger, synes imidlertid de ulempene som er påført Langgård å være ikke ubetydelig større enn de ulempene som er påført andre hytteeiere. En del av ulempene som er påført Langgård, må etter lagmannsrettens mening betraktes som særulemper for ham. Dette gjelder spesielt nærføringen av riksvegen i kombinasjon med at vegen er lagt høyere enn før med det direkte innsyn dette fører med seg. Det gjelder også anlegget av parkeringsplassen like overfor hytta. Den omstendighet at Langgård selv kan parkere sin bil der, er ikke noen fordel spesielt for ham.

Lagmannsretten finner at de ulempene som omleggingen av vegen har påført Langgård, har ført til en verdiforringelse av hytta. Verdiforringelsen kan i prinsippet kreves erstattet. Men utgangspunktet må være at da det gjelder en offentlig veg, må alle eiendommer i området - også Langgårds - tåle en viss grad av ulempe, som vanlig vil følge med et veganlegg. Dette fører til at dersom ulempene ikke overstiger en rimelig tålegrense, får Langgård ikke noen erstatning Dersom ulempene overstiger denne grense, kan erstatning bare kreves for det overstigende, jfr. dom i Rt-1969-643 flg. Dommen gjelder et nytt veganlegg - riksvegen Bergen - Fana. Det samme må imidlertid antas å måtte gjelde ved en mindre omlegging av en riksveg.

Når det gjelder spørsmålet om hvor tålegrensen skal trekkes, kan lagmannsretten for så vidt være enig med Langgård i at det etterhvert blir stilt større krav til vegvesenet når det gjelder beskyttelse av dem som bor langs en veg, mot de ulempene som trafikken på vegen påfører dem. Og lagmannsretten er for så vidt også enig i at dette er et moment som trekker i retning av en noe lavere tålegrense. Men det kan etter lagmannsrettens mening ikke føre til at de synspunkter som er fremhevet i Høyesteretts dom i Rt-1972-377 flg. ikke blir utslagsgivende.

Lagmannsretten finner at Langgård uten erstatning må tåle de ulemper av vanlig omfang og styrke som omleggingen av riksvegen har ført til for hytteeierne i området. Dette må følge både av dommen i Rt-1969-643 flg. og dommen i Rt-1972-377 flg. Men lagmannsretten er kommet til at disse ulempene sammen med de ulempene som er spesielle for Langgård - ikke minst den nærmest totale blottleggelse av hytta for innsyn på kloss hold - overstiger den tålegrense som en i et tilfelle som det foreliggende bør regne med. De særlige ulempene vil da, i den utstrekning de totalt sett overstiger tålegrensen, bli å erstatte.

Lagmannsretten er etter en konkret og samlet vurdering kommet

Side:28

til at erstatningen for de ulemper som omleggingen av riksvegen har påført Langgård, og som han etter foranstående kan kreve erstatning for, kan settes til kr. 8.000,-. Beløpet er det samme som det herredsretten er blitt stående ved.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i fastsettingen av sakskostnadene for denne.

Herredsrettens dom blir etter dette stadfestet.

Lagmannsretten finner at Staten v/Samferdselsdepartementet bør betale sakskostnader til Langgård for lagmannsrett etter hovedregelen i tvml. §180 første ledd. Motanken har ikke ført til merarbeid.

Omkostningene settes i samsvar med den fremlagte oppgave til kr. 4.840,-, hvorav kr. 3.000,- er salær.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. I sakskostnader for lagmannsrett betaler Staten v/Samferdselsdepartementet til Aslaug og Knut Langgård 4.840,- - firetusenåttehundreogfirti - kroner.

3. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra forkynningen av denne dom.