RG-1980-158

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1979-07-06
Publisert:	RG-1980-158
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 6. juli 1979 i sak nr. 64/1978
Parter:	Torkel Vintland (høyesterettsadvokat A. Abrahamsen) mot Lyngdal kommune (advokat Ragnar Strømme).
Forfatter:	Lagdommerne Ola Rygg, Arne Christiansen, Kaare Hageler
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §7, Granneloven (1887), Tvistemålsloven (1915) §180, Fylkeskommuneloven (1961)5, Bygningsloven (1965) §43, Bygningsloven (1965)

I forbindelse med oppføring av nytt rådhus i Lyngdal samtykket Torkel Vintland i at et areal på 32,5 m2 av hans eiendom gnr. 167 bnr. 84 ble avstått som tomt til rådhuset mot erstatning etter skjønn.

Lyngdal herredsrett avholdt 11. oktober 1977 skjønn til fastsettelse av blant annet det vederlag Lyngdal kommune skulle betale Torkel Vintland. Skjønnet, som ble avsagt 21. desember 1977, har for den del som gjaldt fastsettelse av erstatningen til Vintland slik slutning:

«Erstatning til de saksøkte fastsettes i overensstemmelse med ovenstående slik:

Side:159

1. For saksøkte nr. 1, Petter Birkeland.

a) Grunnerstatning for ekspropriasjon av 161,5 m2

tomt, pr. m2 kr. 150,-

kroneretthundreogfemti -,

da for arealet som helhet kr. 24 225,-.

b) Ulempeerstatning kr. 12 000,-

kronertolvtusen -.

c) Krav om innløsning av gjenværende tomt i h.t.

bygningslovens §43 tas ikke til følge.

2. For saksøkte nr. 2, Torkel Vintland.

a) Grunnerstatning for ekspropriasjon av ca. 32,5 m2

tomt, pr. m2 kr. 98,-

kronernittiåtte -.

b) Ulempeerstatning kr. 1 500,-

kronerfemtenhundre -.

c) Krav om innløsning av gjenværende eiendom i h.t.

bygningslovens §43 tas ikke til følge.

Alternativ takst for innløsning av Torkel Vintlands eiendom i sin helhet settes til kr. 250 000,-

kronertohundreogfemtitusen -.

3. Lyngdal kommune v/ordføreren bærer de lovbestemte utgifter ved skjønnet.

4. Lyngdal kommune v/ordføreren betaler innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen saksomkostninger til de saksøkte v/h.r.advokat A. Abrahamsen, Farsund, med kr. 3 610,- - kronertretusensekshundreogti -, hvorav salær kr. 3 500,- og utlegg kr. 110,-.»

Torkel Vintland v/h.r.advokat A. Abrahamsen har i rett tid påanket skjønnet til Agder lagmannsrett forsåvidt gjelder nektelsen av å tilkjenne ulempeerstatning på grunn av rådhusets beliggenhet i forhold til gjenværende eiendom av gnr. 167 bnr. 84. Skjønnet for øvrig er ikke påanket.

Lyngdal kommune v/advokat Ragnar Strømme har tatt til motmæle mot anken og påstått skjønnet stadfestet så langt det er påanket.

Ankeforhandling i saken ble holdt i Lyngdal 26. juni 1979. Torkel Vintland og ordføreren i Lyngdal, Carl Johan Lehne, møtte begge og forklarte seg. Det ble videre avhørt ett vitne, kommuneingeniøren i Lyngdal Per E. Salvesen. Lagmannsretten fikk seg forevist Vintlands eiendom som ligger like ved det nye rådhuset hvor ankeforhandlingen ble holdt. Det ble videre fremlagt fotografier og kart over området fra tiden før planene om bygging av rådhus var fremkommet.

Torkel Vintland v/h.r.advokat Abrahamsen har i det vesentlige anført:

Eiendommen gnr. 167 bnr. 84 har siden den ble bebygd med bolighus i 1936 vært beliggende i et villamessig område. Det var først den nye og endrede reguleringsplan av 1973 som medførte endring i dette. Før 1973 var det ikke «venteleg» med nabobebyggelse her av den art som det nye rådhuset representerer, jfr. granneloven av 16. juni 1961

Side:160

§2 annet ledd. Virkningen av å få rådhuset som nabo såvidt nær bolighuset på bnr. 84 menes å være «urimeleg» til skade for Vintland, jfr. samme lovs §2 første ledd. Både omsetningsverdien og bruksverdien av eiendommen er vesentlig redusert. Herredsretten antas å ha anvendt loven uriktig både i spørsmålet om hva som var «venteleg» og i spørsmålet om virkningene overstiger «tålegrensen» etter §2. Det er dessuten positivt uriktig når det i skjønnsgrunnene sies at Vintlands hus ikke har vinduer i 1. etasje i fasaden mot syd - mot rådhuset.

Spørsmålet om hva som var «venteleg» antas å stå i samme stilling både i 1936 da eiendommen ble bebygd og i 1966 da Torkel Vintland ble eier. Etter reguleringsplanen av 1947, som gjaldt helt til den endrede plan av 1973, var den nåværende rådhustomten utlagt til park. Ved planen av 1973 ble området syd for Vintlands eiendom omregulert til offentlig byggeområde. Først da kan det sies at det i lovens forstand ble «venteleg» med oppføring av rådhus her. Herredsretten kan ikke ses å ha tatt standpunkt til fra hvilket tidspunkt plassering av rådhuset på nåværende sted må anses «venteleg».

Virkningene av rådhuset for Vintlands eiendom gjør seg gjeldende på flere måter. Rådhuset har 34 etasjer og ligger rett syd for Vintlands hus i en avstand av ca. 18 m. Fra rådhuset og til sydgrensen av Vintlands tomt er avstanden bare 7 m. Rådhuset tar bort sollyset til Vintlands eiendom høst, vinter og vår. Der er innsyn fra rådhuset til Vintlands hus - særlig gjennom kjøkkenvinduet i 1. etasje. Dessuten representerer trafikken til og fra rådhuset en bruksmessig ulempe for Vintland - beboerne i huset kan ikke lenger sitte usjenert i hagen som før. Utsikten mot syd er også blitt borte.

Det er vist til tidligere rettsavgjørelser i Rt-1975-580, Rt-1974-520, særlig på 536-537 og RG-1967-412. Det er også vist til Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett 110-111.

Torkel Vintland har nedlagt slik påstand:

«1. Lyngdal herredsretts skjønn av 21.12.1977 oppheves forsåvidt påanket er, og henvises til ny behandling.

2. Lyngdal kommune tilpliktes å betale Torkel Vintland saksomkostninger for lagmannsrett.»

Lyngdal kommune v/advokat Strømme har i det vesentlige anført:

De påberopte naborettslige ulemper er ikke noen følge av ekspropriasjonen, - ulempene ville i det alt vesentlige ha vært de samme uavhengig av de 32,5 m2 som ble ervervet av bnr. 84's tomt. Anken retter seg således i realiteten mot selve beslutningen om å plassere rådhuset på den nåværende tomt - nærmere bestemt mot den endrede reguleringsplan for området som ble stadfestet 22.11.1973. Men både reguleringsplanen og selve byggesaken er av kommunen behandlet på helt ordinær og foreskrevet måte. Det er ikke begått noen saksbehandlingsfeil fra kommunens side som kan gi grunnlag for krav om erstatning. Vintland må som andre avfinne seg med omdisponering av naboeiendom som er en følge av endrede planer for arealutnyttelsen, når omdisponeringen er et resultat av en ordinær saksbehandling og beslutningsprosess.

Kommunen bestrider for øvrig at Vintlands eiendom er påført ulemper av et omfang som kan medføre erstatning etter grannelovens

Side:161

§2, jfr. samme lovs §9. Kommunen viser i denne forbindelse til herredsrettens skjønnsgrunner, som menes å være uttrykk for en korrekt vurdering. Et tilleggsmoment er at Vintlands hus i 1936 ble oppført primært som forretningsbygg, idet Torkel Vintlands far var slakter og hadde slakteri og kjøttforretning i huset. Eiendommen ble allerede i den første reguleringsplan av 1947 regulert til offentlig formål. Det må da eventuelt være denne plan - og ikke den senere reguleringsplan av 1973 - som har redusert verdien av Vintlands eiendom. Det ble også oppført en rekke 3-etasjers hus i nabolaget i henhold til reguleringsplanen av 1947. Vintland måtte dermed allerede fra 1947 regne med en slik utvikling i strøket som faktisk er skjedd. Det er «venteleg» at en eiendom i Lyngdal sentrum før eller senere blir omgitt av høyhusbebyggelse, og sentrumsutviklingen i Lyngdal var i gang allerede før 1947.

Det er vist til avgjørelse i Rt-1967-1365, Rt-1974-122 og 428 og Rt-1975-1048. Det er videre, om forholdet mellom bygningsloven og granneloven, vist til artikler av kommuneadvokat Audvar Os og professor C. A. Fleischer i Lov og Rett 1976 234 flg., 465 flg. og 470 flg.

Lyngdal kommune har nedlagt slik påstand:

«1. Lyngdal herredsretts skjønn av 21.12.1977 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Lyngdal kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Det antas å følge av høyesterettsdom inntatt i Rt-1975-580 flg. at Vintland kan kreve å få prøvd spørsmålet om erstatning etter grannelovens §2 jfr. samme lovs §9 i forbindelse med ekspropriasjonsskjønnet. Det er ikke noe vilkår for dette at de ulemper som påberopes er en følge av selve ekspropriasjonsinngrepet. Det vises til bemerkninger i Rt. på 582.

At de påberopte ulemper ikke står i sammenheng med selve ekspropriasjonsinngrepet, får imidlertid den betydningsfulle konsekvens at Vintland ikke kan bygge sitt erstatningskrav på ekspropriasjonserstatningslovens §7 første punktum. Hvis så hadde vært tilfelle ville han hatt krav på erstatning uavhengig av om ulempene for hans eiendom oversteg «tålegrensen» etter grannelovens §2, såfremt ulempene var å anse som særulemper for bnr. 84 (i motsetning til «ulemper av alminnelig karakter for eiendommer i distriktet», jfr. §7 annet punktum). I saken er det imidlertid helt på det rene at de påberopte ulemper skyldes selve plasseringen av rådhuset og ville blitt helt ut de samme uavhengig av om kommunen hadde ervervet noe areal fra Vintlands eiendom eller ikke. Vintlands erstatningskrav må da bygges direkte på grannelovens §2, jfr. §9, og kan bare gis medhold dersom de alminnelige vilkår etter granneloven er oppfylt. Det er også dette som har vært herredsrettens utgangspunkt og som i hovedsak har vært omtvistet i ankesaken. Spørsmålet for lagmannsretten blir etter dette om herredsretten har anvendt loven riktig i sin vurdering av spørsmålet om det foreligger erstatningsgrunnlag etter granneloven.

Lagmannsretten legger til grunn at det hører under rettsanvendelsen å prøve også den skjønnsmessige vurdering av om påberopte

Side:162

ulemper er urimelige etter §2, herunder også vurderingen av hva som må anses som «venteleg» etter forholdene på det tidspunkt som er aktuelt etter §2.

Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem, og skal om grunnlaget for sitt resultat bemerke:

Grannelovens vern mot ulemper av den art det her er spørsmål om, er begrenset av lovens §2 annet ledd. Ulemper av tiltak som er «venteleg etter tilhøva på staden» gir loven som hovedregel intet vern mot, med mindre de er å anse som unødvendige («uturvande»). Denne begrensning innebærer i praksis at en kontinuerlig og gradvis endring av et områdes bruk og karakter faller utenfor det naborettslige vern etter §2, - det er bare den mer sprangvise og plutselige bruksendring grunneierne kan protestere mot og som eventuelt kan gi grunnlag for krav om erstatning. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til Brækhus/Hærum: Norsk Tingsrett 112, hvor det om dette er sagt følgende:

«Den som har et idyllisk landsted, kan ikke forlange å beholde idyllen uforstyrret i all fremtid fordi om han da han ervervet landstedet, ikke kunne tenke seg muligheten av at det noensinne ville bli annerledes. Han vil i alminnelighet kunne protestere mot plutselig å få en generende bedrift til nabo. Men han må finne seg i den mer gradvise utvikling ved at f.eks. en by i nærheten vokser seg utover sammen med sin industri inntil han til slutt er omgitt av fabrikker på alle kanter. Han har da hatt god tid til å gjøre seg fortrolig med tingenes utvikling, og en ny bedrift like ved er ikke lenger upåregnelig. Avgjørende må da være situasjonen i tiden før det blir tale om å anlegge vedkommende bedrift. Var bedriften påregnelig da eiendommen ble ervervet, kan erveren ikke protestere mot den.»

Lagmannsretten antar at den generelle beskrivelse som her er gitt av rettstilstanden etter naboloven av 1887, har tilsvarende gyldighet også etter granneloven av 1961.

Plasseringen av rådhuset i Lyngdal på tomten syd for Vintlands eiendom må etter lagmannsrettens mening nettopp ses som den foreløpige sluttsten i en kontinuerlig utvikling hvor bebyggelsen i området gradvis har endret karakter i retning av tettstedbebyggelse. Vedtaket og gjennomføringen av det fremstår ikke som noe plutselig brudd med en festnet og gjennom lang tid uforandret arealdisponering. Vurderingen av hva som er «venteleg» i lovens forstand kan etter lagmannsrettens mening ikke begrenses til tidligere bruk av den aktuelle tomt, uten å trekke inn utviklingen i selve Lyngdal sentrum og tilstøtende områder generelt. Den omregulering som ble foretatt i den nye reguleringsplan av 1973 var et resultat av denne utvikling, en tilpasning av arealdisponeringen til de endrede behov som utviklingen hadde skapt. Ved denne nye reguleringsplan ble området syd for Vintlands eiendom omdisponert fra park til offentlig byggeområde, etter at kommunen allerede flere år tidligere - etter det opplyste en gang i 1950-årene - hadde ervervet eiendomsretten til det. Lagmannsretten er enig med herredsretten og kommunen i at Vintland ikke er erstatningsrettslig vernet mot en slik omdisponering eller mot ulemper som følge av en slik bygningsmessig utvikling som har funnet sted i området rundt

Side:163

Lyngdal sentrum.

Selv om det ikke er avgjørende for utfallet av ankesaken, vil lagmannsretten nevne at det etter bevisførslen må antas at en slik utvikling som faktisk har skjedd i Lyngdal må ha vært påregnelig allerede i 1936, da Vintlands eiendom ble bebygd. Fremlagte fotografier fra 1947 synes å vise at det allerede før krigen var i gang en tettstedutvikling i det nåværende Lyngdal sentrum. Det forhold at Torkel Vintlands far opprinnelig hadde kjøttbutikk i huset, er i seg selv et indisium på det samme. At denne utvikling så har fortsatt og fått virkninger også utenfor det som i 1936 hadde karakter av sentrumsområde, må være noe alle som etablerte seg der måtte regne med. Tettstedutviklingen i Lyngdal har heller ikke skjedd spesielt raskt eller antatt omfang og retning som atskiller seg vesentlig fra utviklingen av andre bygdesentra i og utenfor Vest-Agder. Utviklingen må i det hele sies å ha vært «venteleg etter tilhøva på staden», også slik forholdene var allerede i 1936, og oppføringen av rådhuset i 1977 er et naturlig og påregnelig ledd i denne alminnelige utvikling. Vintlands eiendom har i likhet med de øvrige eiendommer i området, i visse henseender hatt fordel av utviklingen. De særlige ulemper som plasseringen av rådhuset har medført for utnyttelsen av hans eiendom, må han etter loven avfinne seg med uten erstatning.

Skjønnet blir etter dette å stadfeste så langt det er påanket, uten at lagmannsretten finner grunn til å gå inn på de anførsler som ellers har vært fremholdt.

Anken har vært forgjeves, og Torkel Vintland bør tilpliktes å erstatte Lyngdal kommune omkostningene i ankesaken, jfr. hovedregelen i tvml. §180 første ledd. Advokat Strømme har inngitt foreskrevet omkostningsoppgave lydende på kr.3 900,-hvorav kr. 3 800,- er advokatsalær og kr. 100,- er utlegg. Lagmannsretten har intet å bemerke til oppgaven, som blir å legge til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Lyngdal herredsretts skjønn av 21. desember 1977 stadfestes så langt det er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torkel Vintland til Lyngdal kommune v/ordføreren kr. 3 900,- - tretusennihundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Arnulf Leiros med skjønnsmenn):

For Lyngdal sentrum forelå fra tidligere en stadfestet reguleringsplan av 1947. Denne plan ble av kommunestyret i Lyngdal vedtatt opphevet med samtidig vedtagelse av en ny reguleringsplan for samme sentrum, og begge vedtak stadfestet av Miljøverudepartementet 22.11.1973 ved skrivelse av samme dato til fylkesmannen i Vest-Agder.

- - -

I h.t. den samme reguleringsplan ble avsatt et område for offentlig bebyggelse, hvor det nu er under oppførelse et nytt kommunalt rådhus. Tomten for rådhuset berører gnr. 167, bnr. 84, tilhørende Torkel Vintland, Lyngdal, som

Side:164

efter forhandling samtykket i at et areal på 32,5 m2 ble tatt i besiddelse av kommunen mot senere fastsettelse av erstatningen.

- - -

Saksøkte nr. 2, Torkel Vintlands eiendom er en mindre villaeiendom, gnr. 167, bnr. 84, som berøres med ekspropriasjon av 32,5 m2 som erhverves fra tomten.

Eiendommen er utskilt ved delingsforretning av 26.11.1935, den er ikke oppmålt, men er i lengderetningen ca. 25 m, og i bredden ca. 20 m, og med et flateinnhold angitt efter tachymetrering til ca. 510 m2 . Eiendommen er bebygget med et bolighus oppført i 1936, med grunnflate 68,8 m2 i 1 1/2 etasje, med kjeller under hele huset. Det er i 1. etasje tre værelser, kjøkken, gang og bad med wc, i 2. etasje tre værelser, kjøkken og et kott. Huset er oppført i laftet plank, kledd innvendig med plater og tapetsert, utvendig kledd med eternittkledning. Taket er tekket med skifer. I begge etasjer er montert oljekamin for oppvarmning, og i tillegg fastmonterte elektriske ovner. Bolighuset er i bra stand og delvis modernisert, ved påbygg av et vindfang, innsetting av nye vinduer med isolerglass, nye utvendige dører og endel nye innvendige dører. I en stue er det parkett, i en annen vegg til vegg-teppe, forøvrig gulvbelegg av god kvalitet i begge etasjer. Veggene er stort sett tapetsert, og takene utført som slette, malte tak. Eiendommen ble overtatt av Torkel Vintland i 1966, og den modernisering som er utført, er gjort av ham. For tiden bor hans mor i eiendommens 1. etasje, mens 2. etasje står ledig. 2. etasje har tidligere vært bortleiet for kr. 300,- pr. mnd. Toalett i 1. etasje dekker begge etasjer. Torkel Vintland bodde i eiendommen inntil for ca. 1 år siden, da han flyttet derfra til en enebolig på Bergsager.

Samtidig med bolighuset ble oppført et uthus av sementblokker, med mål 10,60 m x 3,65 m. Uthuset har støpt gulv og uisolert tretak, kledd med Onduline, og enkle vinduer. I uthuset var det tidligere slakteri, i de seneste fire år har det vært bortleiet til en møbeltapetserer for leie kr. 225,- pr. mnd.

Ved vurderingen av erstatningen for det areal av tomten som eksproprieres, sees det hen til tomtens verdi for eiendommen som helhet, og idet det legges til grunn at det er en opparbeidet og teknisk ferdig tomt, beliggende pent og særdeles sentralt i Lyngdal sentrum. Tomten er relativt liten, og det virker inn at ekspropriasjonen fra tomten, selv om det gjelder bare 32,5 m2, allikevel beskjærer den på en uheldig måte. Dette er reelt sett en ulempevirkning som saksøkte har påstått erstattet sammen med andre ulempevirkninger, men som skjønnsretten da tar hensyn til ved grunnerstatningen, ut fra den betraktning at tomt og eiendom ved tomtevurderingen sees under ett. Erstatningen for 32,5 m2 som eksproprieres, settes til kr. 98,- pr. m2 .

Det er ytterligere krevet ulempeerstatning for verdiforringelse av gjenværende eiendom p.g.a. rådhusbyggets nærhet, ved at Vintlands eiendom blir «knuget» av rådhusbygget som et storbygg, og fordi rådhuset p.g.a. høyden og beliggenheten på sydsiden av Vintlands hus, over en del av året vil «ta» solen slik at Vintlands hus blir liggende i skygge, hvilket hevdes å komme i strid med grannelovens §2.

Skjønnsretten antar forsåvidt at det er årsakssammenheng mellom de påberopte erstatningsbetingende virkninger og ekspropriasjonen, og at Vintland som ekspropriat vil ha krav på å få vurdert virkningenes karakter i forbindelse med skjønnet. I faktisk henseende legges til grunn at rådhusbygget er et større bygg, oppført i moderne utførelse og i betong. Grunnarealet er

Side:165

ikke nøyaktig angitt, men lengden på bygget vil være mellom 45 og 50 meter. Bredden er uregelmessig, men den del av bygget som ligger nærmest Vintlands eiendom har en bredde av da. 27 meter, mens forlengelsen forøvrig har en mindre og varierende bredde inntil ca. 15 meter. Byggets lengderetning ligger i vinkel på Vintlands eiendom, formentlig omkring 60°, og det er den sydvestlige del av bygget som kommer i nærheten av Vintlands hus og syd for huset.

Rådhusbygget er oppført i tre etasjer, hvorav 3. etasje i den del av bygget som ligger nærmest Vintlands hus er en tilbaketrukket etasje. Avstanden fra rådhusbyggets nærmeste del til den tomtegrense man vil ha efter ekspropriasjonen, er ca. 9 meter, og avstanden fra rådhusbygget til Vintlands hus ca. 18 meter. Når det forøvrig gjelder Vintlands husfasade mot syd/sydvest - den fasade som vender mot rådhusbygget, er den uten vanlige vinduer i 1. etasje og med et vindu i 2. etasje, mens husets fasade mot gaten er mot vest/nordvest, og vender fra rådhusbygget. I terrengmessig henseende kan det ytterligere legges til grunn at såvel rådhusbyggets tomt som Vintlands tomt er tilnærmet flate, og at bygningene ligger på tilnærmet samme plan.

De ulemper det er henvist til, er som nevnt en knugende virkning, tap av sol, tap av utsikt, øket støy og innsikt.

Ved vurderingen av disse forhold må det legges til grunn at Vintlands eiendom ligger meget sentralt, i umiddelbar nærhet av Lyngdal sentrum, hvor det i utviklingens medfør også fra før av måtte påregnes en efterhvert tettere bebyggelse som nettopp ville føre med seg ulemper av den karakter det er tale om her. Det måtte da regnes med annen bebyggelse omkring - også bebyggelse av en annen karakter enn villabebyggelse, og også at adskillig mindre bygg enn rådhuset i Lyngdal ville komme til å berøre Vintlands eiendom ved å legge den delvis i skygge. Det måtte også regnes med at det kunne komme høyere bygg enn rådhuset, som ville gi innsikt fra kontorer eller andre virksomheter i større utstrekning enn rådhuset gjør, og som også ville kunne medføre minst like meget eller mere støy enn rådhuset vil gjøre. Det måtte da også regnes med at om Vintlands eiendom hittil, og da først og fremst fra haven, har hatt en fri sektor med åpent utsyn i sydlig retning, er det like klart at man ikke kan forvente å kunne beholde det som det pluss det er i kombinasjon med en så sentral beliggenhet som her. Praksis har da også i en rekke dommer, som i Rt-1974-122, 1974 524, 1973 1193, 1972 142, 1972 377 og 1972 403, gitt uttrykk for nettopp det at man i utviklingens medfør, efter forholdene på stedet og efter hvad der er påregnelig, må finne seg i ulemper av forskjellig art, uten at det i alle tilfeller vil utløse noe krav på erstatning, og skjønnsretten antar da også at de omstendigheter som er påberopt som erstatningsutløsende, alle vil falle innenfor de ordinære virkninger av utviklingen, og ikke representerer erstatningsbetingende overskridelser av grannelovens §2, hensett til forholdene på stedet. Noen ulempeerstatning på grunnlag av disse forhold vil derfor ikke bli tilkjent.

- - -