RG-1982-266

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1981-10-26
Publisert:	RG-1982-266
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. oktober 1981 i sak nr. 7/80
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten v/fullmektig advokat Ellen Mo) mot Magnhild Skryten (høyesterettsadvokat Helge Østerud).
Forfatter:	Lagmann Finn Backer, lagdommerne Georg Lund, Halvor Haug med domsmenn
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §54, Jordloven (1955) §1, §20, Oreigningsloven (1959) §15, §2, Tvistemålsloven (1915) §180, §375, §47, §48, §28, §8, Jordloven (1955), §12, §28, Oreigningsloven (1959), Forvaltningsloven (1967) §16, §17, §2, §41, Odelsloven (1974)

Lørdagsrud gnr. 73 bnr. 10 og Lørdagsrud gnr. 73 bnr. 11 og 12 i Ullensaker er nabogårder. Bnr. 10 er på 94 da, hvorav 65 da er dyrket

Side:267

(inklusive 10 da beite) og 24 da skog. Bnr. 11 og 12 er på 92 da, hvorav 86 da er dyrket (inklusive 13 da beite) og 6 da er tun, veier, bekk og unyttbart. Bnr. 10 eies av Georg Wethal, som driver melkeproduksjon. Bnr. 11 og 12 var eid av Johan Larsen, som fra 1960 forpaktet bort jorden til Wethal. Ved skjøte av 29.12.1971 solgte Johan Larsen bnr. 11 og 12 til Wethal. Larsen er senere død uten å ha etterlatt seg barn. I 1974 reiste Larsens niese, Magnhild Skryten, odelssak mot Wethal. Den 21.3.1977 fikk hun odelsskjøte på bnr. 11 og 12. Magnhild Skrytens ektemann, Sverre Skryten, hadde en gård i Nes. Denne er imidlertid senere overdradd til en sønn av ekteparet, og de har nå begge kår. Magnhild Skryten har aldri flyttet inn på Lørdagsrud gnr. 73 bnr. 11 og 12 i Ullensaker. Derimot flyttet hennes datter, Gro Ringstad, og dennes ektemann, Tore Ringstad, inn i august 1978. Tore Ringstad er lærer. Etter odelsløsningen har det vært drevet kornproduksjon på eiendommen.

Kort før Magnhild Skryten fikk odelsskjøte på eiendommen, hadde advokat Finn Tybring-Petersen på vegne av Georg Wethal ved brev av 28.2.1977 stilet til Landbruksdepartementet, men sendt via jordstyret i Ullensaker, søkt om at gnr. 73 bnr. 11 og 12 med hjemmel i jordlovens §20 måtte bli ekspropriert for å legges til Wethals eiendom som tilleggsjord. Jordstyret behandlet saken allerede i møte 10.3.1977, uten på forhånd å gi Magnhild Skryten adgang til å uttale seg, og uten å foreta befaring. Ett av medlemmene hadde vært på eiendommen før. Jordstyret vedtok å tilrå at staten v/fylkeslandbruksstyret tok skritt til ekspropriasjon og odelsfrigjøring.

Saken ble deretter sendt til Akershus fylkeslandbruksstyre. Der ble den liggende i 1 1/2 år, inntil fylkeslandbruksstyret i et brev av 5.9.1978 til Magnhild Skryten tok opp spørsmålet om å finne fram til en minnelig ordning. Det var første gang hun fikk vite om Wethals søknad om ekspropriasjon. På vegne av Magnhild Skryten svarte høyesterettsadvokat Helge Østerud ved et brev av 25.9.1978 til fylkeslandbruksstyret. Han avviste forslaget om en minnelig ordning, og argumenterte kraftig mot ekspropriasjon. Fylkeslandbruksstyret behandlet saken i møte 1.12.1978. Det forelå da en innstilling fra fylkesagronom Nils Beitnes, som hadde foretatt befaring av eiendommen. Også to av fylkeslandbruksstyrets medlemmer hadde foretatt befaring av eiendommen. Magnhild Skryten hadde ikke vært varslet til noen av disse to befaringene, og verken Beitnes eller de to medlemmene av fylkeslandbruksstyret hadde hatt anledning til å se på våningshuset på bnr. 11 og 12 innvendig. Fylkeslandbruksstyret vedtok overensstemmende med Beitnes' innstilling å tilrå ekspropriasjon.

Saken ble så sendt til Landbruksdepartementet. H.r.advokat Østerud oversendte ved et brev av 22.1.1979 en driftsøkonomisk uttalelse vedrørende Lørdagsrud gnr. 73 bnr. 11 og 12 fra daværende lektor og overlærer ved Akershus landbruksskole Guttorm Wollseth. Ved brev av 26.1.1979 til Akershus fylkeslandbruksstyre ba Landbruksdepartementet om at det måtte bli innhentet nærmere opplysninger om eieren av eiendommen og om hennes bruk av eiendommen. Videre ble det bedt vurdert hvilken virkning en eventuell oreigning ville ha for eieren. Det ble til at to medlemmer av Ullensaker jordstyre innhentet disse

Side:268

opplysninger, som ble gitt i en uttalelse i april 1979. De foretok først befaring av eiendommen og snakket både med Magnhild Skryten og Georg Wethal. Ved kgl. res. av 22.6.1979 ble det så bestemt at eiendommen gnr. 73 bnr. 11 og 12 Lørdagsrud i Ullensaker i medhold av jordlovens §20, jfr. §1 punkt b) skulle bli å avstå til staten v/Akershus fylkeslandbruksstyre, for å legges til gnr. 73 bnr. 10 i Ullensaker.

Begjæring om ekspropriasjonsskjønn til Eidsvoll herredsrett ble tatt ut av staten v/Akershus fylkeslandbruksstyre 31.7.1979. Hovedforhandling ble holdt 27.9.1979. Herredsretten avsa 12.10.1979 kjennelse med slik slutning:

«1. Skjønnet nektes fremmet.

2. I saksomkostninger betaler staten v/Akershus fylkeslandbruksstyre til Magnhild Skryten v/høyesterettsadvokat Helge Østerud kr. 20 621,30 - tjuetusensekshundreogtjueen 30/100 kroner - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse.»

Kjennelsen bygget på at den kgl. res. av 22.6.1979 måtte anses ugyldig fordi det klebet en rekke saksbehandlingsfeil ved forberedelsen av saken. Herredsretten mente at myndighetene derfor ikke hadde et riktig bilde av situasjonen da de grunnleggende tilrådinger ble gitt og avgjørelser tatt i saken. Særlig hadde de saksbehandlende organer ikke tilstrekkelig materiale til å foreta den vurdering som er påbudt etter oreigningsloven av 23. oktober 1959 §2 annet ledd. Det vises ellers til kjennelsens grunner.

Staten v/Landbruksdepartementet har i rett tid påanket herredsrettens kjennelse til lagmannsretten, jfr. skjønnslovens §48 annet ledd. Staten har særlig anført følgende:

Det hevdes at den kgl. res. av 22.6.1979 er gyldig, og at skjønnet burde ha vært fremmet. Herredsrettens kjennelse bygger på at det foreligger ugyldighet p.g.a. saksbehandlingsfeil. Det hevdes at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil ved selve den kgl. res., og at den kritikk som kan reises særlig mot saksbehandlingen i jordstyret, er rettslig irrelevant. Subsidiært hevdes det at eventuelle saksbehandlingsfeil ikke kan tenkes å ha hatt noen betydning for avgjørelsens innhold, jfr. forvaltningslovens §41. For lagmannsretten har Magnhild Skryten også gjort gjeldende at den kgl. res. av 22.6.1979 må være ugyldig fordi den bygger på en vurdering som må karakteriseres som vilkårlig. Dette bestrides fra statens side. Prinsipalt hevdes det at retten ikke kan prøve den vurdering som ligger bak beslutningen om å gå til ekspropriasjon, da det her dreier seg om utøvelsen av forvaltningens frie skjønn. Subsidiært hevdes det, for tilfelle av at retten skulle komme til at noen del av skjønnet kan karakteriseres som et rettsanvendelsesskjønn, at lovens krav for å kunne treffe beslutning om ekspropriasjon er oppfylt.

I ekspropriasjonssaker etter jordlovens §20 er det vanlig at jordstyret og fylkeslandbruksstyret uttaler seg før Landbruksdepartementet fremmer kgl. res. Dette er ikke påbudt, men det er en praktisk og hensiktsmessig ordning. De to organer har lokalkunnskap og fagkunnskap. Hvert av de forberedende organer - jordstyret, fylkeslandbruksstyret og Landbruksdepartementet - opptrer imidlertid selvstendig i forhold til hverandre, og det er intet i veien for at det ene organ fraviker

Side:269

det andre. Det er selve den kongelige resolusjon som utgjør et vedtak i forvaltningsrettslig henseende, jfr. forvaltningslovens §2 første ledd bokstav a) og b). Spørsmålet om det foreligger saksbehandlingsfeil, må vurderes i forhold til dette vedtaket. Tilrådingene på det lavere plan er bare en form for saksforberedelse. Det avgjørende er om alle vesentlige opplysninger forelå og partene hadde fått uttale seg på det tidspunkt da den kongelige resolusjonen passerte statsråd.

Når det gjelder behandlingen i jordstyret, bemerkes at det må anses som et utslag av dårlig forvaltningsskikk at Magnhild Skryten ikke fikk uttalt seg før jordstyret tok standpunkt i saken. Men noen direkte plikt til å høre Magnhild Skryten hadde jordstyret ikke. Det materiale som forelå, var heller ikke så dårlig som den annen part vil ha det til. Advokat Tybring-Petersens søknad beskrev de faktiske forhold på en nokså dekkende måte. Spørsmålet om Wethal ville bli fratatt sitt næringsgrunnlag, var en vurderingssak. Arealoppgavene var noe unøyaktige, men jordstyret var selv i stand til å korrigere dem. Videre hadde jordstyret odelstaksten. Ett av medlemmene var lokalkjent. Riktignok har flere av medlemmene av jordstyret som vitner for lagmannsretten opplyst at de ville ha stemt annerledes dersom de hadde visst at fru Skrytens datter og svigersønn kom til å flytte inn på eiendommen. Dette skjedde imidlertid først adskillig senere. Når de fleste av de daværende medlemmer av jordstyret begrunner sitt nåværende standpunkt med at de prinsipielt er imot å ekspropriere odelsjord når det finnes noen som skal overta og drive denne, bemerkes at det også i slike tilfelle er full anledning til å ekspropriere etter jordlovens §20. Det vises til tilråding I fra Jordlovkomitéen side 43 i forarbeidene til jordloven. Ett av medlemmene av jordstyret har for øvrig begrunnet sitt nåværende standpunkt med at han prinsipielt er imot ekspropriasjonsadgangen.

Det er beklagelig at saken ble liggende 1 1/2 år i fylkeslandbruksstyret før det ble gjort noe mer med den. Magnhild Skryten hevder at situasjonen i mellomtiden endret seg, særlig ved at det ble foretatt store påkostninger på eiendommen, og at først fylkeslandbruksstyret og så Landbruksdepartementet og regjeringen tok sitt standpunkt uten å være klar over omfanget av disse påkostninger. Allerede for fylkeslandbruksstyret forelå saken imidlertid ganske godt opplyst. Daværende fylkesagronom Beitnes hadde vært på eiendommen og sett på den. Fylkeslandbruksstyret sendte også to av sine medlemmer, nemlig Olav Nygård og Narve Dahl, for å foreta befaring. Ekteparet Ringstad var flyttet inn i august 1978, og dette visste fylkeslandbruksstyret om. Magnhild Skryten hadde fått anledning til å uttale seg, og h.r.advokat Østerud hadde sendt inn et langt brev. Formen på fylkeslandbruksstyrets vedtak og tilrådingen fra Beitnes viser at fylkeslandbruksstyret foretok en nyansert vurdering av saken. Fylkeslandbruksstyret har lagt vekt på hva Wethal hadde investert i melkeproduksjonen, og har ønsket å skape et heltidsbruk basert på melkeproduksjon, istedenfor to deltidseller støttebruk.

Da saken kom inn til Landbruksdepartementet, nøyde dette seg ikke med de ganske utførlige opplysninger som forelå. Departementet fikk fylkeslandbruksstyret til å innhente ytterligere opplysninger via jordstyret, som sendte sine to medlemmer, Kaare Gjelsvik og Jan Ronald

Side:270

Kvello, på befaring og for å snakke med partene. H.r.advokat Østerud hadde også sendt inn en utredning fra daværende lektor Guttorm Wollseth. Regjeringen hadde således alle relevante opplysninger da den traff sin avgjørelse. Det eneste som den ikke hadde eksakte opplysninger om, var hvor meget som Magnhild Skryten og ekteparet Ringstad hadde investert på bnr. 11 og 12.

Når det i foredraget til den kongelige resolusjon står at det ikke er tjenlig driftsbygning på eiendommen, må dette forstås i relasjon til målsettingen om melkeproduksjon. Det som står om at fru Skrytens mann har en pen gård i Nes, er kanskje litt unøyaktig for så vidt som gården på det daværende tidspunkt var overdradd til sønnen. For vår sak spiller dette imidlertid ikke noen rolle. Det som står om at datterens mann er lærer, må anses som helt korrekt. Man har bare hans eget ord for at han i fremtiden vil gi opp læreryrket dersom han og fru Skrytens datter får overta eiendommen.

Staten mener at det er uten betydning for avgjørelsen av ekspropriasjonsspørsmålet hva det er investert på eiendommen. Erstatningen blir å fastsette ved ekspropriasjonsskjønnet. Blir det for dyrt å ekspropriere, kan man la være å gjøre det. Det pekes ellers på at etter oreigningsloven §28 første ledd skal eieren av en eiendom der det forberedes ekspropriasjon, vise tilbakeholdenhet med investeringer som kan vanskeliggjøre inngrepet. I en dom i Rt-1968-1010 er det på 1015 en uttalelse om at en kgl. res. om ekspropriasjon er gyldig selv om de økonomiske virkninger av ekspropriasjonen tallmessig ikke er fullstendig på det rene. Når det generelt sett gjelder betydningen av mangelfull saksforberedelse ved ekspropriasjon etter jordlovens §20, vises særlig til en dom i Rt-1964-1025. Ekspropriasjonen ble opprettholdt under dissens, men det som gjorde saken tvilsom var at departementet særlig hadde skutt seg inn under jordstyrets og fylkeslandbruksstyrets vurdering. Det vises spesielt til førstvoterendes uttalelse på 1030.

Under prosedyren for lagmannsretten har motparten kastet inn spørsmålet om det i forbindelse med forberedelsen av den kongelige resolusjon burde ha vært drøftet om man kunne kjøpe eller ekspropriere 37 da jord som Georg Wethal i de senere år har forpaktet av Paul Foss. Denne nye anførsel begjæres satt ut av betraktning som for sent fremsatt, jfr. tvml. §375.

Magnhild Skryten har anført at ekspropriasjonsvedtaket må kjennes ugyldig fordi det er vilkårlig. For dette taler særlig at vedtaket er sterkt urimelig, at det ikke er tatt hensyn til avgjørende deler av spørsmålet om bnr. 11 og 12 er tjenlig som selvstendig bruk, og at det bare er sett på hensynet til Wethals eiendom, selv om dette hensyn egentlig er irrelevant.

Vurderingstemaet for det skjønn som ligger bak ekspropriasjonsvedtaket, er nærmere beskrevet i jordlovens §1 og oreigningslovens §2 annet ledd. Spørsmålet er hva som er et rettsanvendelsesskjønn og hva som hører til forvaltningens frie hensiktsmessighetsskjønn. Avgjørende ved grensedragningen er bl.a. om selve temaet er meget vagt angitt, jfr. Rt-1949-564 (særlig uttalelsen på 565). Det er også et spørsmål om den vurdering som loven gir anvisning på krever faglig dyktighet, om

Side:271

den beror på et politisk skjønn, og om vedtaket er forberedt av sakkyndige organer som er opprettet nettopp for å foreta slike vurderinger. Det vises nærmere til Eckhoffs Forvaltningsrett 256-257. Det er den annen part som i tilfelle har bevisbyrden for at det foreligger slike svakheter ved skjønnet at det må tilsidesettes.

I det foreliggende tilfelle har forvaltningen nettopp foretatt en slik vurdering som loven gir anvisning på. Det er en jordbrukspolitisk vurdering at man gjerne vil få mer melkeproduksjon på Østlandsområdet. Myndighetene har vært fullt klar over at bnr. 11 og 12 kunne gi utkomme til en familie dersom man valgte arbeidsintensiv grønnsak- og bærproduksjon. Men det er altså melkeproduksjonen som man har valgt å satse på. At man i denne forbindelse har tatt hensyn til den årelange melkeproduksjon som Wethal har drevet på eiendommen sammen med sin egen eiendom, er bare rimelig. Det samme gjelder de investeringer som Wethal har foretatt i melkeproduksjonen. Det må være riktig å ta hensyn til både Wethals eiendom og den eiendom som ble søkt ekspropriert. Skulle man satse på melkeproduksjon, var behovet for tilleggsjord innlysende. Magnhild Skryten har aldri flyttet inn på bnr. 11 og 12. Etter den nye odelslov ville hennes datter ikke være odelsberettiget etter Johan Larsen. Svigersønnen er lærer. Familien vil derfor ikke bli satt på bar bakke om eiendommen eksproprieres.

Det som blir tilbake av Magnhild Skrytens angrep på avgjørelsens realitet, blir etter dette en forskjellig vurdering av spørsmålet om hvilken landbrukspolitikk som bør føres. Dette spørsmål kan domstolene ikke prøve.

Staten har i ankesaken også angrepet omkostningsavgjørelsen i første instans. H.r.advokat Østerud sendte inn sin omkostningsoppgave til Eidsvoll herredsrett 3.10.1979, flere dager etter hovedforhandlingen. Etter konferanse med fylkeslandbruksstyrets kontor lot han omkostningsoppgaven omfatte både omkostninger som ble krevet erstattet etter oreigningslovens §15 og skjønnslovens §54. Det berodde på en misforståelse at denne omkostningsoppgaven ble sendt direkte til retten istedenfor til fylkeslandbruksstyret. Dette hadde således ikke noen muligheter for gjennom Landbruksdepartementet å forelegge den del av omkostningsoppgaven som refererte seg til oreigningslovens §15, for Justisdepartementet. Det var en feil av herredsretten at den fastsatte omkostningene etter oreigningslovens §15 og skjønnslovens §54 under ett. Det må gjøres et skjønnsmessig fradrag for de omkostninger som kreves erstattet etter oreigningslovens §15. Særskilt søknad om dekning av disse omkostninger må fremmes for seg.

Staten har nedlagt slik påstand:

«1. Skjønnet fremmes.

2. Omkostningene for herredsretten reduseres etter lagmannsrettens skjønn.

3. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Magnhild Skryten har tatt til gjenmæle. Hun har særlig anført følgende:

Herredsrettens kjennelse påstås stadfestet. Det var med full rett at herredsretten anså den kongelige resolusjon av 22.6.1979 for ugyldig

Side:272

p.g.a. grove saksbehandlingsfeil. I tillegg hevdes for lagmannsretten at resolusjonen er ugyldig fordi den i sitt innhold fremtrer som vilkårlig.

Det er fast praksis at Landbruksdepartementet i ekspropriasjonssaker etter jordlovens §20 innhenter uttalelser fra jordstyret og fylkeslandbruksstyret. Det følger av oreigningslovens §12 at Landbruksdepartementet vanligvis skal innhente slike uttalelser. Det legges stor vekt på uttalelsene, da både jordstyret og fylkeslandbruksstyret representerer fagkunnskap og lokalkunnskap. Men da bør man stille de samme krav til saksforberedelsen for disse organer som for det forvaltningsorgan som treffer den endelige avgjørelse, jfr. Frihagen: Forvaltningsrett II (fjerde utgave 1977) 119 med henvisninger til forvaltningslovens §16 og §17. I Føresegner for fylkeslandbrukstyra og jordstyra, fastsatt ved Kgl. res. av 10.2.1956 i medhold av jordlovens §8, er en rekke bestemmelser som i denne forbindelse er av interesse. I pkt. 3 er det bestemmelser om innkalling av parter, i pkt. 6 om forberedelse av sakene, i pkt. 7 bl.a. om meddelelse av avgjørelser, og i pkt. 9 om befaring. Høyesterett har lagt stor vekt på at det i saker etter jordlovens §20 ikke skal foreligge saksbehandlingsfeil ved den forberedende behandling i jordstyret og fylkeslandbruksstyret, jfr. avgjørelsen i Rt-1964-1025. Generelt må det stilles strenge krav til saksbehandlingen ved ekspropriasjon etter jordloven, jfr. Rt-1961-910.

I det foreliggende tilfelle må tilrådingen fra jordstyret anses som totalt verdiløs. Magnhild Skryten var ikke varslet, befaring ble ikke foretatt, og avgjørelsen ble ikke meddelt. Samtlige 5 medlemmer av jordstyret har som vitner for lagmannsretten erklært at de i dag ville ha stemt annerledes. For 4 av de 5 har begrunnelsen vært at de da tilrådingen ble avgjort, ikke visste at fru Skrytens datter og svigersønn ønsket å bosette seg på eiendommen.

Også ved behandlingen i fylkeslandbruksstyret hefter det alvorlige saksbehandlingsfeil. Saken ble først liggende i 1 1/2 år. I mellomtiden ble det av fru Skryten og ekteparet Ringstad investert store beløp på eiendommen. Magnhild Skryten fikk så riktignok adgang til å uttale seg, men det ble ikke holdt noen befaring av hele fylkeslandbruksstyret, og den befaring som ble foretatt av to av medlemmene, må karakteriseres som mangelfull. Fru Skryten var ikke varslet til befaringen, og de to fikk ikke anledning til å se våningshuset innvendig.

For Landbruksdepartementet var saksbehandlingen bedre, men departementet fikk ikke noe riktig og fullstendig bilde av sakens faktiske forhold. De to medlemmer av jordstyret som besiktiget eiendommen i april 1979, nevner i sin uttalelse bare at Magnhild Skrytens datter og svigersønn hadde begynt å stelle litt på våningshuset. På den tiden var det investert over kr. 49 000 i våningshuset. Generelt var det den gang investert nesten kr. 149 000 på eiendommen. Dette tall hadde Landbruksdepartementet ikke tilgjengelig, og kunne ikke ta hensyn til det. I dag er det investert ytterligere på eiendommen, slik at det ialt er investert mellom kr. 190 000 og 200 000 der. Dette burde være et moment ved avgjørelsen av spørsmålet om ekspropriasjonstillatelse skulle gis. Det er ikke nedlagt noe forbud mot investeringer på eiendommen etter jordlovens §28. Denne bestemmelsen går foran den mer generelle bestemmelse i oreigningslovens §28. Det vises til en

Side:273

betenkning av 21.2.1980 fra professor Karl August Fleischer, som med den annen parts samtykke er fremlagt for lagmannsretten. Videre vises til et brev av 6.3.1980 fra sivilombudsmann Erling Sandene, der han korrigerer sin tidligere fremstilling i sin kommentar til oreigningsloven.

I foredraget til den kongelige resolusjon av 22.6.1979 er det flere feil. Det står at det ikke er tjenlig driftsbygning på eiendommen. Videre står det at det i odelstaksten er anført at en ny eier må anskaffe ny driftsbygning om det skal drives med kornproduksjon eller husdyr, eller begge deler. Det er riktig at dette sto i odelstaksten, men det var ikke dekkende for situasjonen på den tiden da den kongelige resolusjonen ble forberedt. Driftsbygningen var da satt i stand, og det var installert korntørker til en verdi av nærmere kr. 42 000. For kornproduksjon var driftsbygningen meget adekvat. Det eneste som ikke har vært satt i stand, er fjøset. I foredraget står det videre at eierens mann har en pen gård i Nes. Det var ikke korrekt, for så vidt som gården på det daværende tidspunkt var overdradd til ekteparet Skrytens sønn. Betydningen av dette er at gården i Nes ikke ville kunne gå til datteren. Når det står at datterens mann er lærer, gir dette det feilaktige inntrykk at gården bare tenkes brukt som deltids- eller støttebruk. Det nevnes intet om at Ringstad vil slutte som lærer og gå over i heltidsarbeid som jordbruker dersom det ikke blir noe av ekspropriasjonen. I foredraget uttales at de to eiendommer hver for seg anses som utilfredsstillende driftsenheter etter dagens krav til familiebruk. Det som man da tenker på, er bare melkeproduksjon. Man har ikke overveiet annen slags produksjon.

Det er ikke i forbindelse med forberedelsen av den kongelige resolusjon drøftet om man kan kjøpe eller gå til ekspropriasjon av 37 da jord som Georg Wethal i de senere år har forpaktet fra Paul Foss som eier av Fossen gnr. 77 bnr. 3 i Ullensaker.

Konklusjonen på dette må bli at den kongelige resolusjon av 22.6.1979 er ugyldig p.g.a. saksbehandlingsfeil. Det er etter forvaltningslovens §41 tilstrekkelig at det er en mulighet for at saksbehandlingsfeilene kan ha virket inn på avgjørelsens innhold.

Når det gjelder anførselen om vilkårlighet, kan det særlig vises til at Lørdagsrud gnr. 73 bnr. 11 og 12 er en odelsgård som har vært i den samme families eie i 150 år. Ekspropriasjonen fremtrer derfor som spesielt urimelig. Selv om det er adgang til å ekspropriere odelsjord, må det være et moment som taler mot ekspropriasjonen at det dreier seg om odelsjord. Det er ved den kongelige resolusjonen bare tatt hensyn til Wethals interesser, og ikke til interessene til Magnhild Skryten og hennes datter og svigersønn. Landbruksdepartementet og de instanser som tidligere har uttalt seg, har låst seg fast i den problemstilling at det bare kan drives melkeproduksjon på Wethals og fru Skrytens eiendommer. Wethal har i denne forbindelse ikke investert noe spesielt. Han har for tiden 7 kuer. Ialt har han plass til 9 kuer i fjøset. 2 omkom ved et ulykkestilfelle siste sommer. Ekteparet Ringstad har imidlertid investert ganske meget på den eiendom der de bor. I de alternative driftsplaner som er fremlagt av rektor Guttorm Wollseth ved Akershus landbruksskole er det godtgjort at en familie kan ha et passende utkomme på bnr. 11 og 12 ved dyrkning av grønnsaker og bær, supplert med korndyrkning. Brukets størrelse er bare litt under

Side:274

gjennomsnittsstørrelsen for gårdsbruk på Østlandet, og adskillig over gjennomsnittsstørrelsen for landet som helhet. Det vises til tabellen på side 14 i St.meld. nr. 14(1976-1977) om landbrukspolitikken. Hvis man regner det som så viktig å hjelpe opp melkeproduksjonen på Østlandet til tross for det alminnelige overskudd på melk, bør melkeproduksjonen henlegges til mer brattlendte bruk. Ankemotparten har ved føring av flere jordbrukskyndige vitner og ved henvisning til en rekke publikasjoner og offentlige dokumenter søkt å påvise at man nå har kommet bort fra den politikk som går ut på for enhver pris å øke størrelsen av brukene. På samme måte har han søkt å godtgjøre at det er lite naturlig å prioritere melkeproduksjon på et gårdsbruk av den karakter som vi her har for oss. Det skjønn som ligger bak den kongelige resolusjonen er så åpenbart ikke i samsvar med retningslinjene i jordlovens §1 og oreigningslovens §2 annet ledd, at retten må kunne underkjenne det.

Omkostningsoppgaven for første instans ble satt opp ikke bare etter konferanse med fylkeslandbruksstyrets kontor, men også etter konferanse med den annen parts prosessfullmektig, advokat Bj. Myrhaug. H.r.advokat Østerud, som førte saken for fru Skryten også for herredsretten, mener at han hadde den annen parts samtykke til å sette opp omkostningsoppgaven slik det ble gjort. Omkostningene skal under enhver omstendighet dekkes av staten. Det kan derfor ikke være riktig nå å redusere det beløp som ble tilkjent for herredsretten.

Magnhild Skryten har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.

2. Den ankende part dømmes til å erstatte ankemotparten sakens omkostninger også for lagmannsretten.»

Ankeforhandling har vært holdt i tiden 6.-8. oktober 1981. Under ankeforhandlingen har retten etter begjæring av Magnhild Skryten vært satt med to jordsbrukskyndige domsmenn. Det har vært avgitt partsforklaring av Magnhild Skryten. For staten har det vært avgitt forklaring av ekspedisjonssjef Karl Normann i Landbruksdepartementet. Det har ialt vært ført 16 vitner, inklusive ekspedisjonssjef Normann. Retten har foretatt åstedsbefaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten skal bemerke:

Herredsrettens nektelse av å fremme skjønnet er begrunnet med at ekspropriasjonsvedtaket i kgl. res. av 22.6.1979 er ugyldig p.g.a. saksbehandlingsfeil. I tillegg har Magnhild Skryten for lagmannsretten hevdet at vedtaket er ugyldig p.g.a. vilkårlighet. Den siste anførsel behøver lagmannsretten bare å ta standpunkt til for så vidt som den måtte finne at det grunnlag for ugyldighet som herredsretten baserer seg på, ikke fører fram.

Lagmannsretten behandler først anførselen om saksbehandlingsfeil. Man er enig med statens prosessfullmektig i at spørsmålet om det foreligger saksbehandlingsfeil, må vurderes i relasjon til det bindende vedtak, dvs. den kongelige resolusjon av 22.6.1979. I den utstrekning det bindende vedtak bygger på de tidligere tilrådinger i saken, vil imidlertid spørsmålet om saksbehandlingsfeil også komme inn i forhold til disse. Man er enig med Magnhild Skryten i at tilrådingen fra jordstyret i Ullensaker synes å ha vært av liten verdi etter de nokså massive saksbehandlingsfeil som tilrådingen er beheftet med. Dette var klart da

Side:275

saken kom inn til Landbruksdepartementet. Spørsmålet var da om Landbruksdepartementet skulle be om en ny uttalelse fra jordstyret, eller om man skulle la dette være. Lagmannsretten kan ikke finne at det var en saksbehandlingsfeil fra Landbruksdepartementets side ikke å forelegge saken på ny for jordstyret.

Tilrådingen fra fylkeslandbruksstyret syntes bedre fundert. Lagmannsretten kan ikke se at det hefter så store feil ved tilrådingen fra fylkeslandbruksstyret at Landbruksdepartementet ikke kunne gjøre bruk av denne når det ellers vurderte saken selvstendig. Dette synes Landbruksdepartementet å ha gjort. Det vises særlig til at Landbruksdepartementet ba innhentet ytterligere opplysninger.

Spørsmålet er så om Landbruksdepartementet hadde alle vesentlige opplysninger til stede da utkastet til kgl. res. ble utarbeidet. Man legger i denne forbindelse mindre vekt på utformingen av foredraget til den kongelige resolusjonen. Dette måtte nødvendigvis gjøres nokså kortfattet, og det var ikke å vente at regjeringens medlemmer skulle ta noe særlig selvstendig standpunkt til ekspropriasjonspørsmålet når ekspropriasjon var anbefalt av landbruksministeren. Et særlig spørsmål er i denne forbindelse betydningen av at Landbruksdepartementet tydeligvis ikke hadde grunn til å tro at det var investert så meget som vel kr. 148 000 på eiendommen. Departementet visste bare at det var foretatt visse påkostninger der. Fra statens side har det vært anført at påkostningenes størrelse må være irrelevant. De kommer bare inn på den måte at eksproprianten kanskje ikke er like ivrig for å gå videre med ekspropriasjonen dersom ekspropriasjonsskjønnet kommer fram til et høyt erstatningsbeløp. Lagmannsretten kan ikke være enig i at spørsmålet om påkostningenes størrelse overhodet ikke kan sies å være relevant for ekspropriasjonsvedtaket. Det er imidlertid en skjønnssak hvilken vekt man skal legge på at Landbruksdepartementet har undervurdert påkostningenes beløp. Ved en nærmere vurdering av dette forhold har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet - som består av ekstraordinær lagdommer Haug og domsmennene Langerud og Homble - mener man her har å gjøre med saksbehandlingsfeil som gjør selve ekspropriasjonsvedtaket ugyldig.

Det må antas at Landbruksdepartementet har lagt til grunn for sin vurdering jordstyremedlemmene Kaare Gjelsviks og Ronald Kvellos redegjørelse om befaringen av «Lørdagsrud». Det heter der bl.a.:

«Magnhild Skrytens datter/svigersønn har begynt å stelle litt på våningshuset, men en kan ikke pr. idag på noen måte si at det er restaurert. Driftsbygningen har bl.a. fått nytt taktekke, men fundamenteringen synes å være heller dårlig.»

Det riktige var imidlertid at det var foretatt betydelige påkostninger på eiendommen.

I departementets foredrag til den kongelige resolusjon står bl.a.: «Det er opplyst at eierens mann har en pen gård i Nes.» Det kan være tvil om hvorvidt og i tilfelle i hvilken utstrekning departementet har lagt vekt på denne feilaktige opplysning.

Lagmannsretten har som tidligere nevnt ikke funnet at det var en saksbehandlingsfeil fra Landbruksdepartementets side ikke å forelegge saken på ny for jordstyret. Man kan imidlertid ikke gå ut fra at

Side:276

departementet var klar over at en ny behandling i jordstyret ville ha resultert i et «motsatt» vedtak.

Flertallet kan etter dette ikke se bort fra muligheten av at riktige opplysninger kunne ha ført til et annet utfall av departementets vurderinger.

Flertallet tar også noe hensyn til at det kan reises kritikk mot saksbehandlingen generelt på de forskjellige trinn, selv om dette alene ikke ville være utslagsgivende. Det vises til at det etter avgjørelsene i Rt-1961-910 og Rt-1964-1025 må stilles strenge krav til saksbehandlingen i ekspropriasjonssaker etter jordloven.

Mindretallet - som består av lagmann Backer og lagdommer Lund - finner ikke at det dreier seg om noen saksbehandlingsfeil som kan være utslagsgivende for gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket, heller ikke når den ses sammen med andre uheldige forhold under forberedelsen av ekspropriasjonsvedtaket. Man viser særlig til de uttalelser i avgjørelsen i Rt-1968-1010 som statens prosessfullmektig har pekt på. Etter mindretallets mening har Landbruksdepartementet hatt tilstrekkelig gode opplysninger da saken ble forelagt for Kongen i statsråd. Det nøyaktige beløp av påkostningene måtte fremtre som nokså sekundært. Betydningen av bemerkningen i den kongelige resolusjon om gården i Nes, var at Magnhild Skryten ikke kom til personlig å drive gården i Ullensaker. Departementet hadde ikke foranledning til å drøfte datterens muligheter for å overta noen alternativ gård til den sistnevnte. Mindretallet mener videre at det nåværende standpunkt til de daværende medlemmer av jordstyret er irrelevant. Lagmannsretten har ovenfor enstemmig tatt det standpunkt at det ikke var noen feil av Landbruksdepartementet ikke å forelegge saken for jordstyret på ny. Det avgjørende moment i saken er at Landbruksdepartementet har ønsket å ekspropriere ut fra en landbrukspolitisk vurdering som nok i høy grad kan være diskutabel, men som i alle fall i utgangspunktet er unndradd domstolenes prøvelse.

Anførselen om at man i forbindelse med forberedelsen av den kongelige resolusjon ikke har behandlet forholdet til Paul Foss eiendom, setter lagmannsretten enstemmig ut av betraktning etter tvml. §375.

Overensstemmende med flertallets oppfatning blir pkt. 1 i herredsrettens kjennelse å stadfeste. Lagmannsretten har etter dette ikke foranledning til å ta standpunkt til anførselen om at den kongelige resolusjon av 22.6.1979 er ugyldig p.g.a. vilkårlighet.

I høyesterettsadvokat Østeruds arbeidsoppgave til Eidsvoll herredsrett av 3.10.1979 står det at han har fylkeslandbruksstyrets samtykke til å ta med alt sitt arbeid, inklusive sitt arbeid før skjønnsbegjæringen, og få det hele godtgjort av retten. Opplysningen om at han også har samtykke fra statens prosessfullmektig i første instans, advokat Myrhaug, fremkom første gang under prosedyren på slutten av ankeforhandlingen. Lagmannsretten behøver ikke å gå nærmere inn på spørsmålet om advokat Myrhaug ville være legitimert til å gi et slikt samtykke etter tvml. §47, uformelt og muntlig etter at hovedforhandlingen var avsluttet. Det er nemlig ikke ført noe bevis for at det forholder seg slik. Man finner det klart at ansatte ved fylkeslandbruksstyrets

Side:277

kontor ikke var legitimert til å gi slikt samtykke. Saksomkostningene i første instans skulle ha vært utmålt etter skjønnslovens §54, hvoretter saksøkeren skal erstatte saksøkte nødvendige utgifter i anledning av skjønnssaken. Dette inkluderer ikke omkostninger som kan kreves erstattet etter oreigningslovens §15. I det omkostningsbeløp som herredsretten har fastsatt, gjøres skjønnsmessig et fradrag av kr. 5 000 som antas å referere seg til den administrative behandling.

Anken for lagmannsretten har ikke ført fram. Angrepet på omkostningsavgjørelsen i første instans anses i denne forbindelse ikke som noen selvstendig del av anken. Etter hovedregelen i tvml. §180 første ledd skulle Magnhild Skryten således bli tilkjent saksomkostninger for lagmannsretten. P.g.a. den tvil som gjør seg gjeldende i saken, finner lagmannsretten imidlertid at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger, jfr. unntaksbestemmelsen i §180 første ledd in fine. Man viser i denne forbindelse til uenigheten i lagmannsretten.

Når bortsett fra den tidligere nevnte dissens vedkommende spørsmålet om stadfestelse av pkt. 1 i herredsrettens kjennelse, er lagmannsrettens dom enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens kjennelse pkt. 1 stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten betaler staten v/Landbruksdepartementet til Magnhild Skryten 15 621,30 - femtentusensekshundreogtjueen 30/100 - kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.