RG-1983-458

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1982-08-31
Publisert:	RG-1983-458
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 31. august 1982 i sak nr. 149/1982
Parter:	A/S Tailor Konfeksjonsfabrikk (advokat Tor Helge Gjesdahl v/advokat Dag Nødtvedt) mot 1. Gunnar I. Henriksen og 2. Ruth's Dameklær v/Ruth G. Henriksen.
Forfatter:	Lagdommerne Erik Jørgensen, F. Gripne, Jan Frøystein Halvorsen
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §112, §159, §64, Ektefelleloven (1927) §11, §12, §30, Dekningsloven (1975) §2-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §384, §385, §386, §403, §115, §174, §24, §45, §53, §55, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), §22, §46, Skifteloven (1930) §50, Tinglysingsloven (1935) §13, Sameigelova (1965) §11, §1, §2, Sameigelova (1965)

Ved prosesskrift av 30. juni 1982 til Ringerike namsrett rettet mot saksøkte nr. 1: Gunnar I. Henriksen, og saksøkte nr. 2: Ruth's Dameklær v/Ruth G. Henriksen, begjærte A/S Tailor Konfeksjonsfabrikk tvangsauksjon avholdt hos de saksøkte over: «Fa. Ruth's Dameklær v/Ruth G. Henriksens andel av den faste eiendom gnr. 103, bnr. 126 og 131. Skt. nr. 2's ideelle andel av gnr. 103, gnr. 126 og 131, idet hun med grunnlag i felles eie med skt. nr. 1 har ideell andel i eiendommen.» Det påberopte auksjonsgrunnlag er utleggsforretning avholdt 4. februar 1982 hos Ruth's Dameklær v/Ruth G. Henriksen. Ifølge utleggsforretningen er utlegg tatt i: «Gnr. 103 bnr. 126 og 131, Ringerike.» Beregningssummen inkl. renter er i forretningen oppgitt til kr. 28 788,80. Utleggsforretningen er tinglyst 9. februar 1982 med hjemmelsanmerkning: «Gunnar I. Henriksen har hjemmel.» Ved påkrav av 16. april 1982 fra den Vestenfj. Creditreformforening A/S, på vegne av kreditor, stilet til Gunnar I. Henriksen, er kravet med utgangspunkt i utleggsforretningens beregningssum, tillagt renter og omkostninger og fratrukket nedbetaling, beregnet til kr. 18 457,80 + 15% p.a. renter fra påkravets datum. Kravet er i auksjonsbegjæringen videre tillagt rente til begjæringens datum og gebyr for begjæringen og fratrukket ytterligere nedbetaling på kr. 9 500,-, slik at restfordringen er angitt til kr. 9 708,80.

Ringerike namsrett fattet 1. juli 1982 følgende beslutning:

«Tilbakesendes.

Saksøkt ved utleggsforretningen er Ruth Henriksen. Auksjonsbegjæringen kan da ikke rettes mot Gunnar Henriksen. Ruth Henriksen har ikke hjemmel, og av den grunn kan auksjonen ikke fremmes mot henne.»

A/S Tailor Konfeksjonsfabrikk v/advokat Helge Gjesdahl v/advokat Dag Nødtvedt har påkjært kjennelsen til lagmannsretten ved kjæremålserklæring av 9. juli 1982 under påberopelse av at namsretten har tatt feil i rettsanvendelsen.

Konfeksjonsfabrikken gjør i hovedtrekk gjeldende at det ikke er den

Side:459

tinglyste hjemmel til eiendommen som er avgjørende for hvem auksjonsbegjæringen kan rettes mot, idet tvfbl. §112 annet ledd dekreterer at den eiendommen er utlagt hos ved auksjonsforfølgning, skal anses som saksøkt. Det pekes i denne forbindelse på at annet ledd i motsetning til første ledd ikke nevner hjemmel eller besittelse som vilkår. Herom er henvist til Alten: Tvangsfullbyrdelsesloven, 3. utg., side 162.

Det anføres videre at det er det reelle eierforhold som er avgjørende. Da Gunnar og Ruth Henriksen er ektefeller, og intet er registrert om at eiendommen er særeie for noen av dem, ligger den i felleseie. Dette innebærer at Ruth Henriksen eier en ideell andel i den utlagte eiendom i form av rådighetsdel i felleseiet. Denne andelen kan der med hjemmel i tvfbl. §112 annet ledd holdes auksjon over.

Videre anføres at namsrettens standpunkt om å nekte auksjon over Ruth Henriksens andel i eiendommen medfører at hennes kreditorer er avskåret fra å oppnå dekning i deler av hennes aktiva for sine rettmessige krav. Dette hevdes å innebære at namsretten etablerer en form for særeie for Gunnar Henriksen i eiendommen som ellers ville kreve ektepakt.

Sluttelig er anført at hensynet til debitors ektefelle er ivaretatt ved at han som hjemmelsinnehaver blir varslet om auksjonen.

Konfeksjonsfabrikken har nedlagt slik påstand:

«1. Begjæring om tvangsauksjon i Ruth Henriksens ideelle andel av gnr. 103, bnr. 126 og 131 i Ringerike, tas tilfølge.

2. A/S Tailor Konfeksjonsfabrikk tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken med kr. 1 050,-.»

Ruth's Dameklær v/Ruth G. Henriksen har tatt til gjenmæle i kjæremålstilsvar av 13. august 1982, hvorfra hitsettes:

«Kjærende part, Tailor Konfeksjonsfabrikk A/S, Bergen har påstått at tvangsauksjon kan rettes mot Gunnar Henriksen med Ruth Henriksen som ektefeller, men reelle eierforhold at Gunnar Henriksen har særeie i eiendommen.

I 1972 kom Ruth Henriksen til Norge og det var da mening at hun skulle kjøpe et hus til seg selv og eventuelt barn av ekteskapet, p.g.a. vanskelig politisk forhold hvor paret hadde vært bosatt i utlandet, og Gunnar Henriksen fortsatt var bosatt. Det viste seg at det var umulig etter loven for Ruth Henriksen som britisk statsborger å kjøpe eiendom i Norge i sitt eget navn, eller felles med mann sin. Gunnar Henriksen måtte sende fullmakt fra høyesterettsdommer i Uganda med full vitneforklaring til hans advokat i Norge, og eiendommen var kjøpt og registrert i hans navn, og hans alene. Eiendommen er ikke i felleseie, og Gunnar Henriksen har særeie selv om det er ikke registrert, idet det var ikke lov for Ruth Henriksen å eie andel. Namsretten har derfor bare opprettholdt et eierforhold som var fastsatt allerede i mai 1972.

Kjærende part peker på at namsrettens standpunkt i denne sak medfører at hennes kreditorer er avskåret fra å oppnå dekning i deler av hennes aktiva for sine rettsmessige krav. Men eiendommen har aldri vært en del av aktiva til Ruth Henriksen. Krav fra Tailor Konfeksjonsfabrikk A/S mot Ruth's Dameklær v. Ruth Henriksen var 01.01.82 hele kr. 28 427,80, og gjelden har regelmessig vært betalt bort inntil det står igjen sum kr. 4 708,80 født xx.xx.82. Ruth Henriksen har derfor bevist

Side:460

seg villig til å betale kravet etter beste evne, og restgjeld er mer enn dekket av aktiva som bank-konto, kassa, bil mm.

Ruth's Dameklær v. Ruth Henriksen påpeker at Tailor Konfeksjonsfabrikk A/S v. innehaveren har vist seg lite villig til å samarbeide til en ordning i denne sak. Gjelden dreier seg om varer levert i februar-mars 1981. P.g.a. klage fra kunder var det klart at alle varer levert i stoff Kvalitet No 3993 var dårlige, og vil være svært vanskelige å selge med vanlig fortjeneste. Saken var meldt pr. telefon til fabrikken, som lovte en rabattordning hvis kjøper vil beholde varene. Slik ordning har aldri forekommet. Alle mulige salgstiltak har vært prøvet, men butikken sitter fremdeles igjen med 49 plagg til en verdi av kr. 5 145,- (innkjøpspris uten MVA) som nå slges til kr. 50,- i utsalg. Dette betyr et tap til Ruth's Dameklær av kr. 3 185,-, uten å nevne tapt fortjeneste over den hele levering.

På vegne av Ruth's Dameklær nedlegges det slik påstand:

«1. Ringerike Namsretts beslutning om begjæring om tvangsauksjon opprettholdes, idet Ruth Henriksen har ikke andel.

2. A/S Tailor Konfeksjonsfabrikk erstatter reelle tap til Ruth's Dameklær med kr. 3 185,-, og betaler saksomkostninger i kjæremålsaken med kr. 1 050,-.».»

Gunnar I. Henriksen, som er gjort til motpart i kjæremålserklæringen, og som har fått kjæremålet forkynt for seg, har ikke tatt til gjenmæle.

Lagmannsretten er kommet til at namsrettens beslutning må oppheves for Ruth G. Henriksens vedkommende og auksjonsbegjæringen hjemvises til fortsatt behandling for namsretten, mens kjæremålet må forkastes hva Gunnar I. Henriksen angår.

Utleggsforretningen er ikke påklaget til namsretten. Adgangen til å få utlegg opphevet er nå således stengt. Den faste eiendom er utlagt hos «Ruth's Dameklær v/Ruth G. Henriksen». I medhold av tvfbl. §112 annet ledd må da «Ruth's Dameklær v/Ruth G. Henriksen» gjøres til saksøkt under auksjonsforfølgningen. Lovbestemmelsen åpner ikke adgang til å gjøre Gunnar I. Henriksen til saksøkt, og kjæremålet må allerede av denne grunn forkastes så langt namsrettens beslutning gjelder hans partsstilling. Det henvises til Skeie: Civilprosess III, 2. utg., side 275.

Overensstemmende med tvfbl. §112 annet ledd er «Ruth's Dameklær v/Ruth G. Henriksen» korrekt gjort til saksøkt i auksjonsbegjæringen. Denne bestemmelse krever ikke at saksøkte skal ha tinglyst hjemmel, når det ikke er skjedd eiendomsovergang mellom utlegget og auksjonsforfølgningen. Utleggsforretningen binder imidlertid ikke namsretten ved avgjørelsen av spørsmålet om stadfestelse av auksjonsbud. Således kan den f.eks. nekte stadfestelse med den begrunnelse at utleggsdekretet er materielt ugrunnet eller lider av formelle feil, jfr. tvfbl. §159. Lagmannsretten antar at tvfbl. §159 må anvendes analogisk under prøvelsen av auksjonsbegjæringen, idet det ikke synes å være grunn til at namsretten skulle være bundet av sine egne (herunder namsmannens) tidligere avgjørelser i større utstrekning her enn ved avgjørelsen av stadfestelsesspørsmålet, se Eckhoff: Rettskraft side 262-263. Namsretten antas således å ha full kompetanse til å avgjøre

Side:461

spørsmålet om utleggsforretningen gir grunnlag til åfremme auksjonen.

Tvfbl. §64 første ledd jfr. lov om fordringshavernes dekningsrett av 13. juni 1975, nr. 37, §2-2, åpner adgang til å ta utlegg «i ethvert formuesgode som tilhører saksøkte» - «skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger». Utlegg er gitt i hele den eiendom som Gunnar I. Henriksen har grunnbokshjemmel til, hvilket etter de opplysninger som foreligger i saken, synes åpenbart uriktig, idet intet tyder på at Ruth G. Henriksen er eneeier av eiendommen.

Auksjonsbegjæringen angir auksjonsgjenstanden som Ruth G. Henriksens firmas andel av eiendommen, hvilket vel må kunne leses som Ruth G. Henriksens andel, idet man forutsetter at hun er ene-eier av firmaet. Selv om utlegg feilaktig er gitt i hele eiendommen, forutsetter lagmannsretten at utleggsforretningen vil kunne opprettholdes i et snevrere omfang, som Ruth G. Henriksens andel av eiendommen, dersom hun faktisk er eier av en slik andel. Formodentlig er også en slik beskrivelse for upresis til å gi adgang til tvangsauksjon - om det overhodet er adgang til å fremme auksjonen i nærværende sak hvor Ruth G. Henriksen ingen grunnbokshjemmel har. Man går ut fra at det i forbindelse med bevisførsel om auksjonsbegjæringens berettigelse i medhold av tvfbl. §24 i tilfelle måtte gis saksøkeren adgang til å rette opp beskrivelsen av auksjonsgjenstanden til: «en ideell halvpart», eller annen, nærmere bestemt sameiepart i eiendommen.

Ruth G. Henriksen anfører i kjæremålstilsvaret at eiendommen er Gunnar Henriksens særeie, selv om det ikke er registrert. Det er ikke opplyst at ektepakt er opprettet overensstemmende med lovens formkrav, og det er oppgitt at noen registrering ikke har funnet sted, hvilket stemmer med at det er på det rene at noen ektepakt som gjelder eiendommen, ikke er tinglyst i den rettskrets hvor eiendommen ligger. Etter ektefellelovens §46 kan særeieinnsigelsen ikke føre frem allerede av den grunn at tinglyst ektepakt ikke foreligger.

Etter ektefellelovens §30,jfr. §11 og §12, hefter hver av ektefellene overfor sine kreditorer med sin rådighetsandel, hvilket er det hver av ektefellene eier ved ekteskapets inngåelse eller senere erverver, forsåvidt dette ikke ved lov eller på lovlig måte er gjort til særeie. Fast eiendom og boligandeler er et praktisk viktig og godt dekningsobjekt for hver av ektefellenes kreditorer. Deres felles bolig representerer som oftest stor økonomisk verdi og er i mange tilfeller felleseiets mest verdifulle aktivum. Spesielt viktig for kreditorenes rettsstilling er fellesbolig som er ervervet under ekteskapet, idet Høyesterett i Rt-1975-220 og senere dommer har fastslått at husmorens innsats i hjemmet kan være relevant ved ervervelsen av felles bolig under ekteskapet, se universitetslektor Guri Greve i Jussens Venner 1980 49 ff., med gjennomgåelse av rettspraksis frem til 1980, og Høyesteretts dom i Rt-1980-1403 hvor hustruen ble ansett medeiendomsberettiget i den felles bolig som sto i mannens navn og var hans særeie, hvor det ble lagt vekt på hustru ens arbeid i hjemmet. - I kjæremålstilsvaret er opplyst at huset ble kjøpt av Ruth Henriksen i mannens navn da hun kom til Norge i 1972, som bolig for henne og «eventuelt barn av ekteskapet», mens mannen fortsatt var bosatt i utlandet.

Side:462

Kreditors dekningsrett er, som foran nevnt, klart angitt i tvfbl. §64, jfr. lov om fordringshavernes dekningsrett §2-2 til «ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden». Man har ikke legitimasjonsregler som gir kreditor større rett enn debitor selv har, og lagmannsretten kan ikke se at beslagsretten i fast eiendom ved lov eller rettspraksis er gjort avhengig av at debitors eiendomsrett eller medeiendomsrett er tinglyst. Bestemmelsen i tinglysingslovens §13 annet ledd om at et tvangsauksjonsskjøte ikke kan anmerkes dersom panteretten er stiftet ved utleggsforretning overfor noen som ikke har grunnbokshjemmel, kan ikke sees å inneholde noen rettslig begrensning i kreditors rett til å søke utlegg og dermed å begjære tvanggsauksjon. Noe annet er at bestemmelsen skaper praktiske vanskeligheter i forbindelse med tvangsauksjonsforfølgningen.

Omfanget av kreditors og konkursboets rett i felleseiet bestemmes av ektefellelovens §30. Det debitor eier i relasjon til konkursboet, er det samme som han har rådighet over og hefter overfor enkeltforfølgende kreditorer med i felleseiet. Høyesterettsdommer inntatt i Rt-1956-186 og 1980 1403, samt lagmannsrettsdommer inntatt i RG-1970-71 (Frosta) og RG-1974-527 (Eidsiva) legger uten videre til grunn at det er full identitet på dette punkt. I dommen i Rt-1980-1403 uttaler førstvoterende i Høyesterett, med tilslutning av de øvrige dommere, om dette følgende på side 1409:

«Både i felleseie- og særeieforhold er det spørsmål om hvem som eier de enkelte gjenstander. Ved felleseie vil spørsmålet være: Hvem har brakt gjenstanden inn i fellesboet? I relasjon til ektepakt som gjør fremtidig erverv til særeie, blir, som særlig presisert av herredsretten, det springende punkt: Hva har hver ektefelle ervervet? Men realiteten er den samme enten man spør om hvem som «eier» en gjenstand, hvem som har «brakt den inn» i det fellesbo som skal deles, eller hvem som har «ervervet» den, jfr. i denne forbindelse lov om ektefellers formuesforhold §11, §12 og §22, jfr. også §30, samt skiftelovens §50. Jeg kan ikke se at det er noe til hinder for også i særeietilfelle etter omstendighetene å anse arbeid i hjemmet som medvirkning til anskaffelsen - ervervet - av familiens bolig.»

Se også Guri Greve i Jussens Venner 1980 49 flg. med oppsummering under pkt. 5.2 på side 81.

Dersom ektefellene har innbrakt hver sin andel av den felles bolig, har det vært antatt i teorien at det foreligger et vanlig tingsrettslig sameie i boligen. Enkeltforfølgende kreditorer og konkursbo kan da ta beslag i debitors ideelle andel. Se herom Guri Greve i Jussens Venner 1980 82 og Peter Lødrup i TfR 1968 552 ff., hvor det på side 562 om dette spørsmål uttales:

«Utgangspunktet er da utvilsomt at eiendommen blir i sameie mellom ektefellene. Efter prinsippet i E. §30 er det da den ideelle anpart i eiendommen som den enkelte ektefelles kreditorer kan gjøre beslag i....»

Sameiet mellom ektefellene reguleres av sameigeloven av 18. juni 1965 nr. 6, sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven, når man skal finne frem til kreditorenes stilling ved utlegg og tvangssalg, idet sameigelovens §1.2 fastslår at loven gjelder «så langt ikkje anna fylgjer av

Side:463

avtale eller særlege rettshøve», og ekteskapslovgivningen ikke inneholder bestemmelser som regulerer ektefellenes stilling ved utlegg og realisasjon av andel i bolig. Høyesterett har lagt dette syn til grunn i dommen fra 1980 når det gjelder spørsmålet om hvilken andel i eiendommen hver av ektefellene har, og det heter herom på side 1411 i Rt-- 1980 bl.a.:

«Utgangspunktet er sameielovens §2, hvoretter partene eier gjenstanden med like deler hvis det ikke er grunnlag for en annen fordeling....»

Lagmannsretten antar etter dette at spørsmålet om utlegg i den felles bolig for den ene ektefelles gjeld bare får følgende praktiske betydning for auksjonsforfølgningen:

Er utlegg tatt hos den ektefelle som har grunnbokshjemmel til hele eiendommen, må namsretten praktisk sett kunne legge til grunn at eiendommen tilhører vedkommende ektefelles rådighetsdel etter ektefellelovens §12, slik at han hefter med hele eiendommen i medhold av §30, dersom ikke annet opplyses eller innsigelser blir gjort. Når derimot utlegg er tatt hos den av ektefellene som ikke har grunnbokshjemmel, må bevisførsel foretas om vedkommende ektefelle er medeier i eiendommen, og i tilfelle for hvilken andel.

Når disse sameiespørsmål oppstår, vil det naturlig nok ofte herske en slik usikkerhet med hensyn til de bevis namsretten får seg forelagt, at bevisbyrdeproblemene melder seg med full tyngde. Lagmannsretten kan ikke se at dette er noe avgjørende argument mot å gjennomføre prinsippet om kreditors beslagsrett i den materielle eierandel uavhengig av tinglysningsspørsmålet. Man formoder at namsretten kan legge til grunn at den ektefelle som protesterer mot auksjonsbegjæringen på det grunnlag at den felles bolig i sin helhet eies av den ektefelle utlegget ikke er gjort hos, eller at denne ektefelle eier mer enn en halvpart, normalt må ha bevisbyrden for dette. Det er ektefellene og ikke kreditor som i første rekke har mulighet for å få klarlagt de faktiske forhold, og som derfor også må bli pålagt dette arbeid, se Lødrup i TfR. 1968 565 - 566.

Sameigeloven forutsetter at man kan ta utlegg i og realisere en ideell andel, se lovens §11 og Rådsegn 4 frå Sivillovbokutvalet side 28, spalte 2. Realisasjonen må foregå etter reglene om tvangssalg av fast eiendom, jfr. tvfbl. §115, som andelsrett i fast eiendom.

De videre vanskeligheter som vil kunne oppstå etter stadfestelsen av et auksjonsbud, ser lagmannsretten også kun som vanskeligheter av praktisk art, som ikke kan påberopes mot den løsning lagmannsretten er kommet til. Når stadfestelsen er gitt, plikter namsretten etter tvfbl. §174 uten opphold å sørge for tinglysning av erklæring om at eiendommen er solgt ved tvangsauksjon. Dette gir auksjonskjøperen beskyttelse mot samtidige eller senere tinglyste rettsstiftelser forsåvidt angår den andel av eiendommen han har kjøpt. Videre har auksjonskjøperen et ubetinget krav på at namsretten utsteder auksjonsskjøte når stadfestelseskjennelsen er blitt rettskraftig, og kjøperen godtgjør at han har oppfylt sine forpliktelser etter auksjonsvilkårene. Den praktiske vanskelighet som ligger i at auksjonskjøperen ikke kan få auksjonsskjøtet tinglyst, jfr. tinglysningslovens §13 annet ledd, når saksøkte ikke har

Side:464

grunnbokshjemmel, må - i tilfelle forhandlinger ikke fører frem - løses ved ordinært søksmål, dersom ikke dette spørsmål er løst under fullbyrdelsen i medhold av tvfbl. §55, jfr. §53 tredje ledd. Den videre prosedyre for så å få oppløst det sameie auksjonskjøperen er kommet inn i, vil følge sameigelovens regler.

Etter dette finner lagmannsretten at namsretten har gjort feil i saksbehandlingen ved å nekte å ta auksjonsbegjæringen tilfølge, forsåvidt den er rettet mot Ruth Henriksen, med den begrunnelse at Ruth Henriksen ikke har grunnbokshjemmel. Derved har namsretten ikke underkastet auksjonsbegjæringen en nærmere vurdering som eventuelt måtte nødvendiggjort en oppfordring til partene i medhold av tvfbl. §45 til å skaffe de nødvendige bevis for eierforholdet. Lagmannsretten finner det videre sannsynlig at feilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold. I medhold av tvml. §384 første ledd, jfr. §385 og §386, sammenholdt med §403, blir namsrettens beslutning forsåvidt gjelder Ruth Henriksen å oppheve og auksjonsbegjæringen å hjemvise til namsretten for fortsatt behandling. Lagmannsretten finner ikke å kunne ta tilfølge A/S Tailor Konfeksjonsfabrikks påstand om at tvangsauksjonsbegjæringen tas tilfølge. Selv om hjemvisning ikke er påstått, er det ifølge høyesterettsdom inntatt i Rt-1981-1325 adgang til å beslutte hjemvisning.

Forsåvidt auksjonsbegjæringen er rettet mot Gunnar I. Henriksen forkastes som tidligere nevnt kjæremålet.

Gunnar Henriksen har ikke tatt til gjenmæle, slik at tilkjennelse av saksomkostninger til ham, ikke er aktuelt. Kjæremålet har forøvrig ført frem i hovedsak, idet lagmannsretten, hvis det hadde vært behov for det, ville ha sørget for at påstanden var blitt korrigert. Saken har imidlertid vært så tvilsom at Ruth G. Henriksen i medhold av unntaksregelen i tvml. §172 annet ledd bør fritas for plikten til å betale saksomkostninger.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Kjæremålet forkastes forsåvidt gjelder auksjonsbegjæringen rettet mot Gunnar I. Henriksen.

2. Namsrettens kjennelse oppheves og auksjonsbegjæringen hjemvises til ny behandling for namsretten forsåvidt den er rettet mot Ruth's Dameklær v/Ruth G. Henriksen.

3. Saksomkostninger ilegges ikke.