RG-1984-19

Instans:	Hålogaland lagmannsrett
Dato:	1983-05-30
Publisert:	RG-1984-19
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 30. mai 1983 i sak nr. 168a/81A og 101/82A.
Parter:	Staten v/Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Hans Bendiksby) mot Arne Karlstad m.fl. (høyesterettsadvokat Knut Lassen).
Forfatter:	Lagdommerne Bård Gaarder, Kjell H. Jakobsen, Knut Sundquist
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, Forsinkelsesrenteloven (1976), Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §180, §373, §375, Oreigningsloven (1959) §25, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3, §4, Forsinkelsesrenteloven (1976) §11

Senja herredsrett avga 27. mars 1981 ekspropriasjonsskjønn i forbindelse med at forsvaret ervervet evigvarende bruksretter til utvidelse av Setermoen skyte- og øvingsfelt i Bardu kommune. Partene var enige om å dele behandlingen av ekspropriasjonssaken slik at erstatningskrav for skader og ulemper på grunn av skytestøy ble avgjort ved et senere skjønn. Slikt skjønn ble avgitt 25. februar 1982.

Staten v/Forsvarsdepartementet med Regjeringsadv okaten v/h.r.advokat Hans Bendiksby som prosessfullmektig har anket over det første skjønn på grunn av feil i saksbehandlingen (mangelfulle skjønnsgrunner) og rettsanvendelsen. Ankesaken har fått nr. 168 a/1981 A ved lagmannsretten. - - -

Staten har også påanket Senja herredsretts skjønn av 25. februar 1982, på grunn av feil ved rettsanvendelsen. Denne ankesaken har fått nr. 101/82 A. - - -

Hovedforhandling i de deler av ankesak nr. 168 a/1981 A som ikke var behandlet tidligere, ble holdt på Setermoen 3, og 4. mai 1983. Lagmannsretten hadde videre besluttet å behandle anken over støyskjønnet (ankesak nr. 101/82 A) samtidig. Samtlige ankemotparter - også Stordalen reinbeitedistrikt - var under ankesaken representert av h.r.advokat Knut Lassen som prosessfullmektig.

Ankemotpartene er følgende: - - -

Staten v/Forsvarsdepartementet har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Ankesak nr. 168 a/1981 A:

Herredsretten har tilkjent samtlige takstnummer som har fått erstatning rente fra tiltredelsesdatoen 11. mai 1979 etter reglene i morarenteloven. Dette er gal rettsanvendelse. Det dreier seg her ikke om forsinket betaling, men om et tap som skal utmåles i samsvar med ekspropriasjonserstatningsl. (heretter kalt E) §11, 2. punktum. Herredsretten skulle således ha skjønnet over det konkrete tap den enkelte ekspropriat hadde lidt fra forhåndstiltredelsen til avhjemlingen av skjønnet. Det behøver ikke være galt om herredsretten kommer fram til et normaltap for alle saksøkte, jfr. Rt-1976-1297, men dette må i tilfelle være som et resultat av et konkret skjønn. Noe slikt skjønn har herredsretten ikke foretatt.

Selv om morarenteloven er av nyere dato enn E §11, er det på det rene at det ikke var meningen å endre rettstilstanden med den nyere lov. Dette er blant annet slått fast i RG-1981-856 (Gulating). Det er videre vist til Fleischer, Norsk ekspropriasjonsrett (1978) 421-422. Dommen i Rt-1981-1176 er intet prejudikat for at morarenteloven gjelder i ekspropriasjonsskjønn. Det dreide seg her om et avtaleskjønn, og det var i saken ingen prosedyre om rentespørsmålet.

Det er viktig å ha for øye at loven av 17. desember 1976 gjelder renter

Side:21

for forsinket betaling. Når eksproprianten, etter å ha fått tillatelse til forhåndstiltredelse, har tatt i bruk ekspropriasjonsgjenstanden før skjønn er holdt, har man ikke å gjøre med en moraliknende situasjon. Eksproprianten har her ikke misligholdt plikter overfor ekspropriaten, og det er da ikke på sin plass å belaste ham med morarenter, som delvis har et pønalt preg. Det er sitt konkrete tap på grunn av ekspropriasjonsinngrepet ekspropriaten har krav på å få dekket. Det vil derfor også være uriktig å anvende morarentelovens regler analogisk.

Selv om herredsretten i støyskjønnet (ankesak nr. 101/1982 A) har tilkjent erstatning for avsavnstap som rente etter de samme satser som i morarenteloven, viser ikke dette at feilen ved rettsbruken i sak 168 a/1981 A ikke har hatt betydning for resultatet. I denne forbindelse er pekt på at rentebegrunnelsen i støyskjønnet også er uholdbar. Støyskjønnet er riktignok ikke påanket på dette punkt.

Det er videre feil ved herredsrettens rettsanvendelse når det gjelder kapitalisering av de årlige tapsposter.

Under ankeforhandlingen ble i denne forbindelse som ny anførsel gjort gjeldende at herredsretten har oversett at tilpasningstap er midlertidige, og at slike tap derfor ikke kan kapitaliseres som om de var evigvarende. Skjønnsgrunnene må forstås slik at herredsretten ved kapitalisering av det årlige tap ikke har sondret mellom det varige tap i bruksverdi som ekspropriasjonsinngrepet forårsaker, og det midlertidige tilpasningstap som følger av ekspropriasjonen. Alt er kapitalisert etter samme kapitaliseringsfaktor.

Subsidiært er gjort gjeldende at skjønnsgrunnene på dette punkt er så ufullstendige at rettsanvendelsen ikke kan kontrolleres.

Det protesteres mot at anførslene ovenfor er satt fram for sent til å kunne bli tatt i betraktning av lagmannsretten. Motpartene har ikke nærmere begrunnet hvorfor anførselen må settes ut av betraktning. Videre er det tvilsomt om man her har å gjøre med en anførsel som det er adgang til å avskjære. Det er anket over feil ved rettsanvendelsen, og den nye feil som er gjort gjeldende, er en side av rettsanvendelsen.

I den utstrekning det er riktig å kapitalisere årlige tap, erkjenner staten at det er et skjønnsspørsmål som ikke kan overprøves av lagmannsretten hvilken kapitaliseringsfaktor som skal legges til grunn. Men denne skjønnsmessige vurdering må bygge på riktige rettslige forutsetninger. I denne forbindelse har herredsretten oversett at ekspropriatenes tilpasningsplikt må innebære at erstatningen skal plasseres til gunstig forrentning. Ekspropriatene kan ikke kreve erstatningen utmålt under den forutsetning at den skal reinvesteres i skog- eller jordbruk, som gir lav kapitalavkastning. Det er denne forutsetning herredsretten har lagt til grunn.

Konsekvensen av at erstatningen blir målt ut på den bakgrunn som er nevnt ovenfor, blir at lav produktivitet på det eksproprierte gode fører til høyere erstatning enn om produktiviteten hadde vært høy.

Det er også en manglende indre sammenheng i skjønnet ved at herredsretten har lagt til grunn forskjellig kapitaliseringsrentefot for de ulike typer tap. Inngrep i skogbruket er erstattet etter en rentefot på 3 1/2%,jordbrukstap etter 5% og annet tap etter 7%. Det riktige ville ha vært å anvende samme rentefot over hele linjen.

Side:22

Det er grunn til å tro at retten ved å basere seg på den lave rentefot i realiteten har ment å gi erstatning for forventet inflasjonstap. Det er det ikke adgang til å gjøre, jfr. Rt-1970-985, 1973 1352 og 1981 97. Det fins ikke holdbart rettslig grunnlag for i dag å operere med en så lav kapitaliseringsrentefot for skog- og jordbrukseiendommer som 3 1/2 og 5%. Blant annet er vist til Landbruksdepartementets rundskriv M-147/80 av september 1980 der det gjøres gjeldende at en kapitaliseringsrentefot på 7% bør anvendes ved beregning av bruksverdi på landbrukseiendommer.

Det er videre sammenheng mellom kapitaliseringsrentefoten og den avsavnserstatning som skal utmåles etter E §11. Samme tankemessige operasjon må ligge bak utmåling av avsavnserstatning som ved beregning av det kapitaliserte bruksverditap. Når retten bygger på at avkastningen av investeringer i skog- og jordbruk er lav, burde den også ha kommet til at avsavnstapet ved å måtte vente med investeringene er lite. Skjønnsgrunnene er mangelfulle ved at det ikke er gjort rede for årsaken til den store forskjell mellom kapitaliseringsrentefot og avsavnsrenten.

Staten frafalt under hovedforhandlingen anken over saksbehandlingen (mangelfull begrunnelse) ved at salg eller utleie ikke var vurdert som et alternativ til bruksverdien der eiendommene for tiden ikke var i drift som jordbruk. Det var feil rettsanvendelse å tilkjenne Bardu kommune (takstnr. 26 B) erstatning for økte vedlikeholdsutgifter til kommunal veg i felt 5. Skjønnsforutsetningene inneholder intet om at forsvaret skal ekspropriere rett til bruk av vegen ut over den alminnelige rett til ferdsel på offentlig veg som eksisterte fra tidligere. Staten gjør heller ikke gjeldende at forsvaret har en mer omfattende rett til bruk av vegen enn det som følger av veglovens bestemmelser. Man aksepterer således at forsvaret må respektere generelle vedtak om begrensninger i akseltrykk og restriksjoner på trafikken f.eks. under teleløsning, så sant det ikke er tale om usaklig forskjellsbehandling til skade for forsvaret. Det er godt mulig at forsvarets bruk av vegen har ført til og vil føre til større vedlikeholdsutgifter enn om man ikke hadde hatt militære kjøretøyer i området. Men spørsmålet om erstatningsplikt i denne forbindelse, hører ikke inn under ekspropriasjonsskjønnet. Erstatningsplikt kan for øvrig bare komme på tale dersom forsvaret har utvist uaktsomhet. For øvrig vises til den oppsigelige avtale som er inngått mellom forsvaret og kommunen der forsvaret har forpliktet seg til å utføre vedlikehold på vegen/alternativt betale et årlig beløp på kr. 16 000,-, og som gir hjemmel for forsvaret til en mer omfattende bruk av vegen enn det som følger av veglovens bestemmelser.

Skjønnet må etter dette oppheves når det gjelder takstnr. 26 B, og det blir ikke tale om hjemvisning til ny behandling.

Ankesak nr. 101/82 A.

Staten har erklært anke i støyskjønnet fordi erstatningsutmålingen her er bundet til erstatningsutmålingen i det første skjønn. Dette innebærer at i den utstrekning statens anke i det første skjønn fører fram, må også støyskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling for de takstnummer som er tilkjent erstatning både ved det første skjønnet og ved støyskjønnet.

Side:23

Staten v/Forsvarsdepartementet har lagt ned slik påstand:

«I sak nr. 168/81 - A.

1. Skjønnet oppheves for takstnr. 26 B Bardu kommune.

2. Skjønnet oppheves og hjemvises til nytt skjønn for takstnr. 3, 6, 7, 8, 10, 10 D, 10 G, 11, 11 A, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 23, 27, 28, 29, 30, 31, 32, 33, 34, 35, 36, 37, 38, 39, 40, 41, 42, 43, 44, 45, 46, 47, 48, 49, 50, 51, 52, 53, 54.

3. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

I sak nr. 101/82 - A:

1. Skjønnet oppheves og hjemvises til nytt skjønn for takstnr. 12, 14, 18, 21, 23, 36 og 40 alternativ 1.

2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Ankemotpartene har i hovedtrekk gjort gjeldende:

Utgangspunktet ved ekspropriasjon er at det skal skje ytelse mot ytelse, jfr. f.eks. Rt-1976-1297. Men i praksis er det i stor utstrekning blitt til at eksproprianten tiltrer ekspropriasjonsgjenstanden før skjønn er holdt. Selv om dette skjer etter tillatelse om forhåndstiltredelse, jfr. oreigningsl. §25, er eksproprianten i realiteten i mora når han ikke betaler erstatningen samtidig som han tar det eksproprierte i bruk. Det er da rimelig at han betaler vederlag for dette etter regler som tilsvarer dem vi har i morarenteloven.

En rekke av de skjønn, særlig vegskjønn, der staten er saksøker, foregår som avtaleskjønn. Da kan man med god grunn reise spørsmålet om ikke morarenteloven er direkte anvendelig siden man nå er kommet over på det kontraktsrettslige område. Reelle grunner tilsier at avsavnsgodtgjøring for ekspropriasjonserstatningen ikke bør fastsettes etter andre regler ved rene ekspropriasjonsskjønn enn ved avtaleskjønn.

I Rt-1981-1176, som gjaldt anke over et avtaleskjønn, kom Høyesterett til at morarenteloven kom til anvendelse på beregningen av avsavnserstatningen. Avtalen som var hjemmel for at skjønn ble holdt, hadde ingen bestemmelser om rentespørsmålet. Dommen i RG-1981-856 (Gulating) kan således ikke betraktes som prejudikat for at morarenteloven ikke kan anvendes ved fastsetting av avsavnserstatning.

Skjønnspraksis fra de senere år viser at det er vanlig å tilkjenne avsavnserstatning etter morarentelovens satser. Fra 1. desember 1980 gikk morarenten opp fra 10 til 15%, og det er et gjennomgående trekk at skjønnsrettene etter denne dato har begynt å tilkjenne 15%, mens det tidligere var mer vanlig å tilkjenne 10%. Som dokumentasjon er vist til en rekke avgjørelser tatt inn i Rettens Gang.

De rentesatser herredsretten har anvendt, er videre godt i samsvar med markedsrenten slik den har vært fra mai 1979. Videre har herredsretten i støyskjønnet tilkjent avsavnserstatning med 10% rente fram til 1. desember 1980 og 15% for tiden etterpå, og med en begrunnelse som under enhver omstendighet er rettslig holdbar. Selv om det således skulle være en feil ved rettsanvendelsen at herredsretten har ansett morarenteloven direkte anvendelig for beregningen av avsavnstapet, har denne feilen ikke hatt betydning for resultatet. Da skal feilen ikke føre til opphevelse av skjønn et.

Side:24

Når det gjelder anken over herredsrettens kapitalisering av de årlige tap, protesteres det mot at den nye ankegrunn, satt fram under ankeforhandlingen, blir realitetsprøvd av lagmannsretten.

Til realiteten i denne ankegrunnen bemerkes at tilpasningstap her dreier seg om det tap ekspropriatene får ved å måtte tilpasse sin jordbruks- og skogsdrift til forsvarets bruk av skytefeltet. Dette er et varig og intet tidsbegrenset tap. Det er derfor riktig å kapitalisere dette tapet sammen med den reduksjon i produksjonsgrunnlaget for de enkelte eiendommer som forsvarets bruk av skytefeltet medfører.

De rentesatser herredsretten har brukt ved kapitaliseringen av de årlige tap, er nøye i samsvar med rettspraksis de siste 20 år. En oversikt over avgjørelser tatt inn i Rettens Gang de siste 5 år viser at ved kapitalisering av skogbrukstap er det i det overveiende antall avgjørelser lagt til grunn en rentefot på 3 1/2 eller 4%. Høyere rentefot forekommer ikke. Tilsvarende er for jordbrukstap den vanligste kapitaliseringsrentefot 5%, og det forekommer ikke skjønn der man har gått over 6%. Det går som en rød tråd gjennom skjønnsrettenes begrunnelser at man ved valg av kapitaliseringsrente har tenkt på at erstatningen skal reinvesteres i egen eiendom. Landbruksdepartementets anbefaling om valg av en kapitaliseringsrentefot på 7% er grunnet på den landbrukspolitiske målsetting å holde omsetningsverdien på jord- og skogbrukseiendommer nede. Denne målsetning er uten betydning når en skjønnsrett skal fastsette ekspropriasjonserstatning for tap i bruksverdi på en landbrukseiendom.

Valg av kapitaliseringsrentefot er bare ett av flere vurderingsmomenter. Et annet er tømmerprisene - dagens eller framtidens? Videre må skjønnsretten ta standpunkt til hvilke lønninger og andre utgifter som skal legges til grunn ved beregning av driftskostnadene. Kultiveringskostnader og en rekke andre faktorer kommer også inn i bildet.

Verdsettingen må foretas ut fra en samlet vurdering av alle disse faktorer. Det vil være uriktig å løsrive kapitaliseringsrentefoten fra de øvrige relevante faktorer og foreta en særskilt rettslig vurdering av dette moment. Vi står her overfor et utpreget skjønnsspørsmål som lagmannsretten ikke har kompetanse til å overprøve. At spørsmålet om valg av kapitaliseringsrentefot ikke hører under rettsanvendelsen, kan man også slutte seg til av Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 10. september 1971 i sak l.nr. 181 B/1971, nr. 135/1971. Statens anke over Eiker, Modum og Sigdal herredsretts overskjønn av 11. juni 1971 ble her nektet fremmet i medhold av tvml. §373 tredje ledd nr. 1. - IRG 1980 200 (Agder) har lagmannsretten uttrykkelig slått fast at valg av kapitaliseringsfaktor ikke er et spørsmål om lovanvendelse. Videre er vist til RG-1982-361 (Gulating) og Gulating lagmannsretts kjennelse av 25. november 1982 i ankesak nr. 76/1982 der retten har lagt til grunn at det ikke er noe krav til skjønnsgrunnene at de gir opplysning om hvilken kapitaliseringsfaktor som er brukt. Når herredsretten kan bruke 3 1/2 eller 5% uten å opplyse noe om dette, kan det ikke være noen feil ved skjønnet at det uttrykkelig er sagt hvilken kapitaliseringsrentefot som er lagt til grunn.

Ved kapitaliseringen av skog- og jordbrukstap har herredsretten forutsatt at erstatningene blir reinvestert i den samme næring. Dette er

Side:25

ikke uriktig rettsanvendelse. Herredsretten har kommet til at kapitalavkastningen i de to næringer er henholdsvis 3 1/2 og 5%. Dette er et skjønnsspørsmål som lagmannsretten ikke kan overprøve. Herredsretten var ikke forpliktet til - slik staten egentlig hevder - å kapitalisere tapet under den forutsetning at erstatningen skulle plasseres i bank med 7% avkastning.

Det er ingen direkte sammenheng mellom kapitaliseringsrentefot og den rentegodtgjøring som er tilkjent fordi forsvaret tiltrådte bruken før skjønn ble holdt. Ved kapitalisering av det årlige bruksverditap er det avsavn av landbrukseiendommene som en langtidsvirkning som er avgjørende. Tiden fra forsvarets tiltredelse til skjønn er holdt, vil være kort, og betraktninger over langtidsrenten er her uten betydning. Dagens rentenivå vil være avgjørende.

Det var ikke uriktig rettsanvendelse å til kjenne Bardu kommune erstatning for forsvarets bruk av den kommunale veg. Herredsretten kom til at forsvarets bruk av vegen påfører den ekstraordinær stor slitasje. Den alminnelige ferdselsrett etter vegloven hjemler ikke slik bruk av vegen. På dette grunnlag er det herredsretten har tilkjent erstatning.

Skjønnet må videre forstås slik at erstatningen delvis dekker skade som allerede er påført.

Man er enig med staten i at forsvarets avtale med kommunen om vederlag for bruk av vegen til militære formål ikke får betydning for skjønnssaken, ikke minst fordi avtalen kan sies opp med ett års varsel.

Statens anke over støyskjønnet ble ikke særskilt imøtegått under ankeforhandlingen.

Ankemotparten la ned slik påstand:

«I sak nr. 168 a/1981 A:

1. Senja herredsretts skjønn stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

I sak nr. 101/1982 A:

1. Senja herredsretts skjønn av 25. februar 1982 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten bemerker:

Ankesak nr. 168 a/1981 A:

Etter E §11 skal verdien på tiltredelsestidspunktet legges til grunn for verdsettingen når ekspropriasjonsinngrepet blir iverksatt før skjønnet blir holdt. Det skal da tas hensyn til tap som følger av at erstatningsutbetalingen helt eller delvis skjer på et senere tidspunkt enn tiltredelsen.

I dommen i RG-1981-856 (Gulating) er lagt til grunn at dette siste tapet ikke kan fastsettes etter reglene i morarenteloven av 17. desember 1976. Videre kom domstolen til at morarenteloven heller ikke kunne anvendes analogisk ved beregning av slikt tap. Lagmannsretten er enig i den rettsoppfatning som dommen av 1981 bygger på. Det var således gal lovanvendelse av Senja herredsrett å fastsette avsavnstapet fra forsvarets tiltredelse av skytefeltet til rente i samsvar med morarentelovens regler. Det er E §11 som regulerer dette spørsmål, og skjønnsretten må

Side:26

vurdere avsavnstapet konkret for hver enkelt ekspropriat på samme måte som annet tap på grunn av ekspropriasjonsinngrepet. - Ofte vil det mangle konkrete opplysninger om den enkelte ekspropriats avsavnstap. I slike tilfelle er det vanlig å tilkjenne rente fra tiltredelsen etter samme sats for alle saksøkte. Men det vil fremdeles være E §11 som er hjemmelen for å tilkjenne renteerstatning.

Ankemotpartene har gjort gjeldende at selv om herredsrettens lovanvendelse er uriktig, har feilen vært uten betydning for resultatet. Det er vist til rentefastsettelsen i støyskjønnet, der begrunnelsen under enhver omstendighet er holdbar. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Selv om staten ikke har anket over rentefastsettelsen i støyskjønnet, innebærer ikke dette at begrunnelsen tilfredsstiller kravene i skjønnsl. §28. De rentesatser som er anvendt, svarer fullt ut til satsene i morarenteloven. Det er ikke nærmere gjort rede for hvordan herredsretten har kommet fram til at det fastsatte normaltap for kapitalavsavnet gikk opp fra 10 til 15% pr. 1. desember 1980, samme dato som morarenten steg tilsvarende. Det melder seg således som en nærliggende tanke at morarenteloven i realiteten er lagt til grunn også i støyskjønnet. På denne bakgrunn mener lagmannsretten at det er sannsynlig at den uriktige lovanvendelse ved fastsetting av avsavnserstatning i sak nr. 168 a/1981 A kan ha hatt betydning for resultatet. Skjønnet må derfor oppheves og hjemvises til ny behandling for samtlige saksøkte som er tilkjent erstatning så langt det gjelder renter av erstatningsbeløpet fra 11. mai 1979.

Når det gjelder herredsrettens kapitalisering av de saksøktes tap, har staten som ny anførsel under ankeforhandlingen gjort gjeldende at tilpasningstapet - som etter sin art er midlertidig - er tatt med som en del av det varige tap som er kapitalisert. Spørsmålet om denne anførsel skal avskjæres, reguleres av tvml. §375 annet ledd. Lagmannsretten finner at ankemotpartene ikke har rimelig grunn til å motsette seg at anførselen blir realitetsvurdert. Den gjelder en side av herredsrettens rettsanvendelse, og skjønnsgrunnene inneholder det nødvendige materiale for at lagmannsretten kan få tatt standpunkt til anførselen. Ankeforhandlingen gikk videre over to dager, slik at ankemotpartenes prosessfullmektig i alle fall til prosedyren hadde anledning til nødvendig forberedelse for å imøtegå anførselen.

I sine generelle betraktninger om erstatningsutmålingen uttaler herredsretten blant annet (skjønnet 11):

«Når inngrepet fører til at en grunneier vil miste rådigheten over en del av det areal han i dag disponerer til jordbruk og skogsdrift, er erstatningen fastsatt på grunnlag av den bruksverdi dette området har. Denne bruksverdi fremkommer som en «flat» bruksverdi, det vil si den bruksverdi som fremkommer etter at såvel de variable som faste omkostninger er trukket ifra. I tillegg er det gitt erstatning for et tilpasningstap. Dette tilpasningstapet må sees som en slags korreksjonsfaktor som dekker de spesielle utgifter eller det spesielle inntektstap som akkurat denne grunneier har.»

Noe lenger ute heter det:

«Eiere av eiendommer som i dag ikke er i bruk er også tilkjent erstatning. Iflg. Rt-1975-419 er det ikke riktig å tolke ekspr.l. §4 nr. 1 slik at erstatningen da blir lik 0. Erstatningen skal beregnes på bakgrunn av «denne eneste foreliggende benyttelsesmulighet».

Side:27

I dette skjønnet finnes mange slike eiendommer. Benyttelsesmulighetene har retten vurdert for hver enkelt eiendom og kommet til at denne er jordbruk/skogsdrift eller en kombinasjon av disse. I disse tilfelle er det ikke gitt noen erstatning for tilpasningstap, idet det ikke er noen aktuell drift som skal tilpasse seg. Men det er i enkelte tilfelle gitt erstatning for driftsulemper, nemlig der hvor disse er varige og ikke kan tilpasses.»

Det ligger i selve begrepet tilpasningstap at det dreier seg om et midlertidig tap, inntil man har tilpasset seg den nye situasjon som ekspropriasjonsinngrepet har medført. Lagmannsretten forstår også skjønnsgrunnene slik at det er i denne betydning herredsretten har brukt begrepet, jfr. særlig det sist siterte avsnitt fra skjønnet. Man er således ikke enig med ankemotparten i at det tilpasningstap som herredsretten her taler om, er et varig tap.

Under avsnittet om kapitaliseringsfaktorer (skjønnet 18) heter det blant annet:

«Som det vil fremgå av det foranstående og under behandlingen av hvert enkelt takstnummer har retten ved fastsettelsen av erstatning gått ut ifra et årlig tap og kapitalisert dette. Den kapitaliseringsfaktor retten har brukt i de enkelte tilfelle har variert etter som hva slags bruk eiendommen har blitt benyttet til.

Det er også tatt hensyn til om erstatningen kan brukes til reinvesteringer i den enkelte grunneiers/rettighetshavers aktuelle drift, eller om den må plasseres på annen måte.»

Så lenge den enkelte ekspropriat har et tilpasningstap, vil dette kunne betegnes som et årlig tap, på samme måte som de varige tap i jord- og skogbruk som bruken av skytefeltet medfører. Det er derfor en nærliggende tolkning av skjønnsgrunnene at tilpasningstapet er kapitalisert på samme måte som de varige tap i jord- og skogbruk. Dette er i tilfelle gal rettsanvendelse, og skjønnet må oppheves på grunn av ufullstendige skjønnsgrunner i de tilfelle der ankemotpartene er tilkjent erstatning for varige tap i jord- og skogbruk. Dette gjelder takstnr. 3 - - -

Samtidig blir skjønnet hjemvist til ny behandling.

Det blir etter dette ikke nødvendig å ta standpunkt til statens anke over herredsrettens valg av kapitaliseringsrentefot. Lagmannsretten finner likevel grunn til å komme med visse bemerkninger. Hvilken kapitaliseringsrentefot som skal benyttes, hører i utgangspunktet til de skjønnsmessige momenter som lagmannsretten ikke kan overprøve. Dette er blant annet lagt til grunn i dommen i RG-1980-200 og i Gulating lagmannsretts kjennelse av 26. november 1982 i ankesak nr. 76/1982 A. Men derimot tenderer det mer inn på spørsmålet om riktig rettsanvendelse når herredsretten legger forskjellig kapitaliseringsrentefot til grunn for ulike typer tap som blir erstattet. Valg av kapitaliseringsrentefot er i prinsippet et spørsmål om å vurdere hva langtidsrenten kan komme til å bli,jfr. Rt-1981-138 (147). Når herredsretten kapitaliserer årlige, evigvarende tap i bruksverdi, foretar den en neddiskontering av framtidige tap basert på den langtidsrente den finner riktig å legge til grunn. I alle fall i utgangspunktet er det grunn til å vente at kapitaliseringsrentefoten overfor en og samme ekspropriat ikke

Side:28

varierer avhengig av hva slags tap det dreier seg om. Herredsretten burde således under enhver omstendighet ha begrunnet nærmere hvorfor den fant det rettslig holdbart med kapitaliseringsrentefot på henholdsvis 3 1/2, 5 og 7%. - - -

Ankesak nr. 101/82 A:

Støyskjønnet er ikke påanket på grunn av feil ved dette. Men i den utstrekning erstatningene ved det nye skjønn måtte bli endret forsåvidt gjelder takstnr. 12, 14, 18, 21, 23, 36 og 40, vil dette få konsekvenser for de utmålte erstatningsbeløp til disse parter i støyskjønnet. Statens anke over støyskjønnet må derfor tas til følge.

Ankene fra staten har ført fram. Da skjønnet ble holdt, var det ikke avklart om avsavnserstatning etter forhåndstiltredelsen kunne fastsettes etter reglene i morarenteloven. Videre ble den ankegrunn som fører til opphevelse av storparten av skjønnet av 27. mars 1981 først gjort gjeldende under ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner da i medhold av unntaksregelen i tvml. §172 annet ledd,jfr. §180 annet ledd, å kunne frita ankemotpartene i sak 181 a/1981 A - bortsett fra Bardu kommune - for saksomkostningsansvar til staten.

Erstatningsfastsettingen til Bardu kommune er opphevet, og kravet avvist fra behandling under skjønnet. I samsvar med hovedregelen i tvml. §175 første ledd pålegges kommunen å betale saksomkostninger til staten. H.r.advokat Bendiksby har i sin omkostningsoppgave ikke særskilt oppgitt hva hans utgifter i denne del av ankesaken har vært. Saksomkostningene settes skjønnsmessig til kr. 1 000,-.

Utfallet av anken i støyskjønnet var en nødvendig følge av anken i sak nr. 168 a/1981 A, og staten blir ikke tilkjent saksomkostninger her, jfr. tvml. §172 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I sak nr. 168 a/1981 A:

1. Skjønnet oppheves og avvises fra behandling for Senja herredsrett forsåvidt gjelder takstnr. 26 B - Bardu kommune.

2. Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved Senja herredsrett forsåvidt gjelder takstnr. 3 - - -

3. Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling av spørsmålet om avsavnserstatning/rentetap fra forhåndstiltredelsen 11. mai 1979 forsåvidt gjelder takstnr. 11 A - - -

4. Bardu kommune v/ordføreren betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen saksomkostninger til Staten v/Forsvarsdepartementet med kr. 1 000,- - kronerettusen 00/100. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger.

I sak nr. 101/82 A:

1. Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved Senja herredsrett forsåvidt gjelder takstnr. 3 - - -

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.