RG-1984-560
| Instans: | Gulating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1983-12-05 |
| Publisert: | RG-1984-560 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse og dom 5. desember 1983 i sak nr. 320/1982: |
| Parter: | Alf Asbjørnsen (advokat Sverre Erlandsen), i sak nr. 321/1982: Eidsvåg Fabrikker A/S (advokat Steinar Molland), i sak nr. 322/1982: Harald Hjønnevåg m.fl. (3 parter) (advokat Ståle Eeg Nielsen), i sak nr. 323/1982: Askøy kommune ved ordføreren (advokat Ståle Eeg Nielsen), i sak nr. 324/1982: Erling og Magnus Eliassen (advokat Sverre Erlandsen) i sak nr. 354/1982: 1. Johan Arnt Haarberg og 2. Thorvald Haarberg (advokat Ståle Eeg Nielsen) mot Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (høyesterettsadvokat Eivind Roll). |
| Forfatter: | Lagdommerne Bjarne Danielsen, Odd Søfteland, byrettsdommer Oddvar Ryen |
| Lovhenvisninger: | Havneloven (1933), Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §5 |
Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap begjærte den 30.10.1980 skjønn ved Midhordland herredsrett mot grunneiere i Bergen, Askøy og Fjell kommuner med krav om fastsettelse av erstatninger for nødvendig grunn og rettigheter for bygging og drift av to ca. 16 km lange kraftledninger - som for enkelte strekninger går i sjøkabel.
Midhordland herredsrett avsa 15. juni 1982 skjønn med slik slutning: - - -
A. sakene: 322/82: Harald Hjønnevåg, Torvald N. Våge og Rasmus Mikal Våge v/advokat Ståle Eeg Nielsen - BKK v/h.r.advokat Eivind Roll.
323/82: Askøy kommune v/advokat Ståle Eeg Nielsen - BKK v/h.r.advokat Eivind Roll.
354/82: Johan Arnt Haarberg og Thorvald Haarberg v/advokat Ståle Eeg Nielsen - BKK v/h.r.advokat Eivind Roll.
Hjønnevåg og Haarberg gjør gjeldende at det foreligger uriktig rettsanvendelse når de ikke er tilkjent erstatning for sine båtfester. Det er vist til at de skjønnsforutsetninger som foreligger umuliggjør bruk av de båtfester som har vært nyttet i en årrekke, og med den type båter det her er spørsmål om, finnes det - ut fra forutsetningene - ikke andre løsninger som dekker det behov som foreligger. Det er i faktisk henseende vist til at båtfestene har vært nyttet i meget lang tid - for Hjønnevågs vedkommende i ca. 20 år og fra Haarbergeiendommen i ca. 60 år. For sistnevnte eiendom gjelder også at ankerfeste er nødvendig i forbindelse med at større seilbåter taes inn på den slipp som er på eiendommen.
Det anføres at båtfesterett - ankerfeste - er en del av grunneiernes strandrett - eller et aksessorium til strandretten. Denne rett er ikke begrenset til 2 m-regelen, men bestemmes ut fra hva man i praksis trenger når det gjelder slikt bunnfeste. Det foreligger her en særrett
Side:561
som er knyttet til utnyttelsen av eiendommene, og det foreligger ingen utøvelse av allemanns-rett. Til støtte for dette syn er bl.a. vist til Austenå, Lov og rett 1983, 2 - særlig side 16 og de dommer det der er vist til, samt til betenkning av 28/6-1974 fra professor Robberstad. Hvis det foreligger oppankring uavhengig av eiendommene og strandretten, vil det foreligge en utnyttelse av allemannsrett, men slik forholder det seg ikke for Hjønnevåg og Haarberg. De dommer BKK har vist til angående utnyttelse av allemannsretter er således uten interesse. Hva særlig angår Rt-1973-922 så var det faktiske forhold angående oppankring slik at det forelå utnyttelse av den rett alle har og ingen utnyttelse av strandrett.
Det videre spørsmål vil da være om den rett en grunneier har til å nytte sjøgrunnen utenfor 2 m-grensen er beskyttet ved ekspropriasjon. Etter rettspraksis har strandretten et svakere vern mot ekspropriasjonsinngrep enn i kollisjon med private interesser. Det er vist bl.a. til Rt-1923-48 og Rt-1969-613. Ekspropriasjonsrettslig vern ville således ikke foreligget hvis retten til ankerfeste ikke var utnyttet. Når det gjelder de aktuelle eiendommer, foreligger imidlertid en meget langvarig bruk, og retten er da beskyttet ved ekspropriasjon. Det er for øvrig anført at båtfesteretten - og dens utnyttelse - ikke er i strid med havnelov eller havneplaner, og at det heller ikke er prosedert på dette fra BKK's side. - - -
Når det gjelder ankene fra Hjønnevåg og Haarberg gjør BKK gjeldende at skjønnsretten har lagt til grunn riktig rettsanvendelse. Det anføres at grunneiernes enerett bare strekker seg til 2 m-grensen, slik denne er fastslått i rettspraksis. Bruk utenfor denne sone er i utgangspunktet en allemannsrett, som i et tilfelle som det foreliggende ikke er beskyttet ved ekspropriasjon. Man må etter rettspraksis også skille mellom forholdet til andre grunneiere - når det gjelder utnyttelse av grunnen utenfor 2 m-grensen - og spørsmålet om ekspropriasjonsrettslig vern. Det må være helt på det rene at slik utnyttelse står vesentlig svakere ved ekspropriasjon. Det er vist til en rekke dommer, bl.a. Rt-1969,s.-613,Rt-- 1969,s. 1220, Rt-1971-438ogsæra ligRt 1973,s.922. I tilknytning til sistnevnte dom er fremholdt at det etter det påankede skjønn var spørsmål om fartøyer som var fortøyet utenfor de aktuelle eiendommer, og at man derfor har en rettsavgjørelse i en sak som i det vesentlige er lik den foreliggende. Det er også gjort gjeldende at man i ankesaken står overfor spørsmålet om vern for ren hobbyvirksomhet, og at dette må tillegges vekt. Med utgangspunkt i Rt-1972-292 er det også anført at det i tilfelle må stilles et vesentlighetskrav, og at de ulemper kablene volder ikke er mer enn hva man må finne seg i. - - -
Lagmannsretten tar standpunkt til ankene i den rekkefølge de er prosedert. - - -
Når det gjelder de takstnr. som vedrører Hjønnevåg og Haarberg - del av ankesak 322/82 og ankesak 354/82 er lagmannsretten kommet til at herredsretten har lagt til grunn uriktig rettsanvendelse.
Hva herredsretten har lagt til grunn er at en etablert bruk av ankerfeste til fritidsbåter - utenfor 2-meter-grensen - ikke er ekspropriasjonsrettslig beskyttet.
Lagmannsretten ser det slik at det er en del av de rettigheter som
Side:562
tilligger fast eiendom å kunne legge ankerfeste utenfor eiendommens vanlige 2-meter-grense i sjøen. Hvorvidt denne rett skal betegnes som en særrett er et terminologisk spørsmål, men lagmannsretten finner denne betegnelse mest dekkende. Når retten brukes som et helt naturlig ledd i utnyttelsen av eiendommen, må den sees som en del av strandretten og ikke som utøvelse av en allemannsrett. Det kan ikke prinsipielt sees å være noen forskjell mellom en slik rett til ankerfeste og f.eks. retten til å anlegge brygge eller fylle ut - også utenfor 2-metergrensen. Til støtte for at man i det tvisteforhold som foreligger står overfor en rettighet knyttet til vedkommende eiendom og strandretten, vises til Austenå, Lov og rett 1983 16 og de der gjengitte dommer. Det videre spørsmål er da om en slik rett er beskyttet ved ekspropriasjon. Etter rettspraksis har slike rettigheter som det her er spørsmål om et svakere vern ved ekspropriasjon enn ved kollisjon med private disposisjoner,jfr. bla. Rt-1961-1114 og Rt-1969-613. Av sistnevnte dom fremgår at slike rettigheter ikke er beskyttet ved ekspropriasjon hvis retten ikke er tatt i bruk. I den foreliggende sak er det imidlertid på det rene at det foreligger utnyttelse i lang tid - henholdsvis ca. 20 og ca. 60 år - som ledd i bruken av eiendommene. Det kan ikke sees at det spørsmål man står overfor i nærværende sak er løst i rettspraksis. De dommer BKK har påberopt knytter seg til utøvelsen av allemannsrett - som man her ikke står overfor. Hva særlig angår Rt-1973-922 har partene hatt ulik oppfatning av de faktiske forhold. Lagmannsretten forstår de faktiske forhold slik at det i den saken hadde skjedd oppankring i fjorden og at de fraktefartøyer - som dette gjaldt - ikke var fortøyd ved egen brygge eller strand. Det vises til gjengivelsen av anførslene fra ankende part 923, og at dette faktiske forhold ikke kan sees å være bestridt. Det ble da også lagt til grunn at det man da sto overfor var utøvelse av en allemannsrett som ikke var beskyttet ved ekspropriasjon.
Forutsatt at utnyttelsen av rettighetene til båtfeste ikke er i strid med havnelov og havneplaner - og det er ikke hevdet - kan ikke lagmannsretten se annet enn at man her står overfor rettigheter som må ha ekspropriasjonsrettslig beskyttelse. Det har vært anført at det kan være aktuelt med et skille mellom næringsmessig utnyttelse og hvor det - som her - gjelder større lystbåter, men retten kan ikke se at det er grunnlag for et slikt skille. Det er også anført at en grunneier må tåle visse ulemper i et slikt forhold uten at erstatningsplikt foreligger. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på sistnevnte synspunkt, og hvor en slik grense eventuelt skulle trekkes. For lagmannsretten er det i alle fall avgjørende at herredsretten generelt har bygget på at rett til ankerfeste av den karakter som her foreligger ikke er beskyttet ved ekspropriasjon, og at det da finnes å være lagt til grunn uriktig rettsanvendelse. - - -
Kjennelse og dom er enstemmig.
Slutning:
- - -
Ankesak 354/1982:
1. Skjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling.
Side:563
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap kr. 10 060,- - kronertitusenogseksti - til Johan Arnt Haarberg og Torvald Haarberg. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen.
Av herredsrettens skjønn (byfogd Erik A. Foss):
Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap har ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat Eivind Roll, den 13.10.1980 tatt ut begjæring om skjønn v/Midhordland herredsrett i medhold av ekspropriasjonstillatelse av 11. september 1978 fra Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen mot grunneiere i Bergen, Askøy og Fjell kommuner med krav om fastsettelse av erstatninger for nødvendig grunn og rettigheter for bygging og drift av to ca. 16 km lange kraftledninger for nominell spenning 132 KV, eventuelt en kraftledning for nominell spenning 132 KV og en for nominell spenning 275 KV fra Jordal i Bergen kommune via Askøy kommune til Lille Sotra transformatorstasjon i Arefjordspollen i Fjell kommune.
Ledningsanleggene går bortsett fra sjøkablene over:
Åsane - Bergen 3 km. Askøy 6 km. Fjell 3 km. - - -
Erstatningskrav etter ekspropriasjonserstatningsl. §5 er i det følgende kalt tomteerstatningskrav.
Strandrettens utstrekning har betydning for erstatningsfastsettelsen for noen av de saksøkte. I korthet er spørsmålet om strandretten gir en beskyttet rett til bruk av sjøgrunn til ankerfeste utenfor eiendommens grense mot sjø. Sjøkablene begrenser slik bruk i to sjøområder. Den alminnelige rettsoppfatning er vel at slik bruk er lovlig så lenge den ikke hindrer andres tilsvarende bruk av sjøområdet eller havhunnen. Det er vel også et innslag av «først i tid, først i rett» i forholdet mellom private. Har en privatperson fortøyd sin båt med akterfeste på offentlig sjøområde, må naboen respektere dette. Han må legge sitt akterfeste slik at det ikke er til ulempe for den første.
Når det gjelder offentlig bruk må vel strandeiernes bruksadgang om nødvendig vike. Domspraksis gir grunn til å stille spørsmål om dette også gjelder dersom strandeieren lider tap i næring som følge av at han mister bruken av ankerfeste.
Strandeierne som rammes i denne sak nytter alle de akterfester de nå mister som ledd i feste av fritidsbåter.
En strandeier har stort naust og kaianlegg, og har i mange år hatt en større seilbåt liggende fortøyd i sommerhalvåret utenfor sin eiendom. Både fortøyning og innhaling av båten i naustet vil bli vanskeliggjort ved at bøyefestet må fjernes. Anlegget har vært i bruk siden omkring 1915, hele tiden i forbindelse med fritidsformål.
Retten er under tvil kommet til at ingen av strandeierne har erstatningsrettslig vern for sin utnyttelse av den offentlige sjøbunn i kollisjon med det offentliges interesser i å legge høyspentkabler på offentlig sjøbunn.
Retten kan ikke se at hevd eller alders tids bruk kan danne grunnlag for en beskyttet bruksrett. - - -