RG-1984-718

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1983-10-05
Publisert:	RG-1984-718
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 5. oktober 1983 i sak nr. 335/1982.
Parter:	Forsikringsselskapet Storebrand (advokat Jon Lyng) mot Ove Lysne (advokat Anders Eri).
Forfatter:	Lagdommerne E. Melander, Bjarne Danielsen, Dagfinn Breistein
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Bilansvarslova (1961) §4, §172, §180, Bilansvarslova (1961)

Den 24. mai 1978 ca. kl. 17.15 skjedde det en kollisjon mellom en trailer og en buss på E-68 i en sving ved Ljøsne i Lærdal, ca. 12 km fra Lærdal sentrum. Ved kollisjonen ble 7 passasjerer i bussen drept, og en rekke andre passasjerer ble skadet til dels alvorlig. Kollisjonen førte til utrykning av ambulanser og politibiler med bruk av bl.a. blålys og sirener. Neste dag ble foretatt opprydding og etterforskning, bl.a. rekonstruksjon av ulykken, og også i denne forbindelse ble brukt sirener og lydsignaler. Innsatsen på åstedet førte også til stor ansamling av mennesker.

Ca. 40 meter fra ulykkesstedet, noe lavere i terrenget enn vegbanen, ligger blårevfarmen til Ove Lysne. Farmen består av 4 reveskur som ligger parallelt med hverandre og avstanden på ca. 40 meter gjelder det skur som ligger nærmest vegen. I tiden ca. 15. mai til 15. juli nedkommer tispene med hvalper. Etter trafikkulykken ble tispene grepet av nervøsitet (panikk) og i tiden frem til 14. juni var det en rekke av tispene som drepte sine hvalper, likesom noen av tispene aborterte. Som følge herav fikk Ove Lysne et økonomisk tap som er beregnet til kr. 41 910,-.

Det er på det rene at forsikringsselskapet Storebrand, som hadde trafikkforsikringen for traileren, i henhold til trafikkforsikringen er erstatningsansvarlig for de skader som ble voldt ved ulykken, og som omfattes av forsikringen. Storebrand har videre akseptert at det oppstod skade ved at hvalper ble drept av tisper eller ved at tisper aborterte og har ikke hatt noe å bemerke til det beløp som det økonomiske tap er oppgitt til.

Ved stevning av 13/5-1981 anla Ove Lysne sak ved Indre Sogn herredsrett mot Storebrand med påstand om at Storebrand skulle dekke tapet på kr. 41 910. Indre Sogn herredsrett avsa 24/9-1982 dom i saken med domsslutning:

Side:719

«1. Skadeforsikringsselskapet Storebrand vert dømt til å betala til Ove Lysne erstatning med kr. 41 910,- kronerførtieintusennihundreogti - med tillegg av 10% renter p.a. frå 1.2.79 til 30.11.80 og 15% renter p.a. frå 1.12.80 til betaling skjer.

2. Oppfyllingsfristen for summen under pkt. 1 er 2 - to - veker frå forkynning av denne dommen.

3. Partane ber kvar sine sakskostnader.»

Med hensyn til saksforholdets nærmere sammenheng og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens domsgrunner.

Storebrand har anket til lagmannsretten. Anken gjelder herredsrettens rettsanvendelse.

For lagmannsretten har Storebrand godtatt herredsrettens bevisbedømmelse. Partene er således for lagmannsretten enige om at den nervøsitet (panikk) som oppstod hos tispene, og som førte til dreping av hvalper og abortering, ble forårsaket av den rednings- og etterforskningsinnsats som fant sted etter kollisjonen, 24. og 25. mai 1978. Denne etterfølgende innsats medførte stor støy, og i atskillig utstrekning bruk av billys (bl.a. blålys), og til stor ansamling av mennesker på åstedet for ulykken. Det er enighet om at det var disse forhold som skapte nervøsiteten (panikken) hos tispene. Spørsmålet om flystøy medvirket til skaden er således uten interesse for lagmannsretten.

Storebrand anfører at selv om det er årsakssammenheng mellom kollisjonen og skaden på revefarmen er skaden en så indirekte og fjern følge av kollisjonen at ansvaret etter bilansvarsloven §4 ikke kan omfatte en slik følge. I den forbindelse anføres det 3 hovedsynspunkter for fastlegging av grensen mellom de følger i en årsaksrekke som bilansvaret omfatter og de følger som er så fjerne og avledete at de ikke betinger erstatning etter trafikkforsikringen. For det første gjøres under henvisning til motivene for bilansvarsloven gjeldende at ansvaret etter lovens §4 er ment å skulle omfatte skade som er typisk for det kompleks av farer som bruk av bil medfører. Det vil her dreie seg om skader voldt på eller i umiddelbar nærhet av vegbanen. Det dreier seg i dette tilfelle om en revefarm som ikke har noen tilknytning til vegbanen. En slik revefarm tilhører ikke et påregnelig trafikkbillede. Skaden på revefarmen er ikke typisk for den fare som bilen representerer. Om det på grunn av bruk av bil på offentlig veg voldes støy og/eller kastes lys over en avstand av 40 meter fra vegen er det ingen grunn til å regne med risiko for skade derved, og det er iallfall helt upåregnelig at det på vedkommende sted er plasert en revefarm. For det annet gjøres det gjeldende av Storebrand at alminnelige adekvansbetraktninger må føre til at skaden på revefarmen anses for så fjern og indirekte at den ikke er erstatningsmessig. I den sammenheng anføres det at herredsretten tar feil når den bygger på at sjokkskadedommene ( Rt-1938-626, Rt-1960-357 og Rt-1966,s.-163), ikke girvegledning for nærværende sak. Det anføres at disse dommer gir en betydelig grad av vegledning, idet det på grunnlag av disse dommer kan fastslås at trafikkforsikringen ikke dekker økonomisk tap som følge av psykisk skade på en tredjemann forvoldt av en bilulykke, med reservasjon for det tilfelle at ulykken skyldes en meget grov uaktsomhet, noe som ikke er tilfelle her og heller ikke er påberopt. Skade på revefarmen i dette tilfelle må være en

Side:720

mere avledet, indirekte følge av bilulykken enn sjokkskadene var i dommene av 1938 og 1966. Dersom bilulykken i nærværende sak hadde forårsaket en lignende sjokkskade som i de nevnte dommer ville erstatningsplikt ikke ha oppstått og det blir liten sammenheng i erstatningsreglene hvis det da ytes erstatning for skaden på revefarmen. Det fremholdes av Storebrand at utviklingen av skaden på revefarmen etter bilkollisjonen har skjedd på en så kronglete og irregulær måte at skaderealisasjonen må anses upåregnelig og derfor ikke kan kreves erstattet. For det tredje anfører Storebrand som et moment ved den grensedragning man står overfor at eieren av revefarmen må ha en objektiv egenrisiko. I den tiden da hvalpene fødes, ca. 15. mai til 15. juli, er revefarmen særlig sårbar. Tispene er overfølsomme for lyder og andre inntrykk. Dette er eieren av revefarmen klar over og den særlige risiko for skader som følge av denne overfølsomhet må revefarmens eier selv bære. Fra hans synspunkt må det anses påregnelig at det kan inntreffe store trafikkulykker på en nærliggende sterkt beferdet veg. Eieren av revefarmen kan ikke stille krav om at det i en viss utstrekning skal være fred og ro på vegen. Heri ligger ikke at Ove Lysne ved å legge revefarmen ca. 40 m fra vegen har medvirket til skaden, noe som herredsretten synes feilaktig å anta i forbindelse med denne anførsel. Dommen i Rt-1973-1268 (flymanøverdommen) viser at innehaveren av et objekt som er særlig følsomt for skade selv må gardere seg mot påregnelige skader for vedkommende. Storebrand bestrider at dommen i Rt-1955-872 (kabeldommen) som bygger på et nødrettssynspunkt, kan få noen betydning for nærværende sak, og det anføres at herredsretten for så vidt har tatt feil. I nærværende sak dreier det seg ikke om ellers ulovlige handlinger som innebærer oppofrelse av mindre interesser. All utrykningsvirksomhet og hjelpe/etterforskningsinnsats etter kollisjonen var et lovlig og regulært ledd i samfunnets virksomhet. At innsats av denne art også er fordelaktig for forsikringsselskapene må være uten rettslig betydning. Det er innlysende at innsatsen etter kollisjonen måtte skje slik den gjorde, selv om det derved skulle oppstå risiko for skade på en revefarm i nærheten. Som nevnt er dette en risiko som revefarmens eier selv må bære.

Storebrand har nedlagt slik påstand:

«Storebrand frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten, Ove Lysne, henholder seg til begrunnelsen i herredsrettens dom som hevdes å være riktig. - Det vises til den ekstraordinært store aktivitet på ulykkesstedet etter at ulykken hadde funnet sted. Den 24/5 fra kl. 17.30 til utover kvelden og neste dag pågikk rednings-, opprydnings- og etterforskningsinnsats og sirener og blålys var stadig i bruk. Ove Lysne hadde ingen mulighet for å motsette seg denne etterfølgende virksomhet og forstod allerede da virksomheten fant sted at det var sannsynlig at tispene ville bli skremt og at han som følge derav ville miste hvalper. Det gikk særlig ut over hvalpene i det skuret som stod nærmest vegen. Revene er tilpasset den vanlige støy m.v. som ordinært følger av trafikken på vegen. Det var de helt ekstraordinære inntrykk i forbindelse med lyder, bruk av lys og ansamlinger av mennesker som førte til at tispene ble skremt. - Lysne anfører at bilansvarsloven

Side:721

ven ikke må tolkes innskrenkende slik Storebrand i virkeligheten gjør. Det er naturlig at bilansvaret etter lovens §4 omfatter den skade som nærværende sak gjelder. Skade som oppstår ved at eieren mister hvalper i hvalpetiden - ca. 15/5 til ca. 15/7 - er det ikke mulig for eieren av revefarmen å tegne forsikring mot. Forsikring av hvalpene kan bare skje i tiden fra 15/7 og til pelsingen om høsten. Lysne anfører at det er riktig når herredsretten bygger på at de foran nevnte sjokkskadedommer ikke har noen særlig betydning for nærværende sak. Skade på mennesker og skade på rev kan ikke sammenlignes. Det var påregnelig for forsikringsselskapet at en større trafikkulykke kunne skje i nærheten av en pelsdyrfarm og i hvalpetiden. Det er en alt for stor risiko å legge på eieren av revefarmen når Storebrand hevder at omhandlede skade går inn under skadelidtes egenrisiko. Den etterfølgende rednings-, oppryddings-, etterforskningsinnsats som forårsaket skaden er utløst av kollisjonen. Kollisjonen er altså hovedårsaken til den senere utvikling av skaden. -

Lysne har nedlagt slik påstand:

«Heradsretten sin dom vert stadfest og ankemotparten vert tilkjend sakskostnader for heradsretten og lagmannsretten.»

For lagmannsretten er det - som for herredsretten - gitt forklaring av Ove Lysne og vitnet Osvald Lysne. Lagmannsretten har foretatt befaring. Bortsett fra at muligheten for flystøy som en del av årsaksbilledet er bortfalt, står saken i samme stilling som for herredsretten.

Lagmannsretten har funnet saken tvilsom. Lagmannsrettens flertall - lagdommerne Melander og Danielsen - er i motsetning til herredsretten kommet til at her omhandlede skade på revefarmen ikke dekkes av trafikkforsikringen for traileren. Lagmannsrettens mindretall - ekstraordinær lagdommer Breistein - er kommet til samme resultat som herredsretten.

Lagmannsrettens flertall kan i stor utstrekning slutte seg til anførslene fra Storebrand. Flertallet finner grunn til å resymere begivenhetene i årsaksrekken som førte frem til skaden:

Kollisjonen inntreffer 24/5-1978 ca. kl. 17.15. Føreren av traileren er ved endelig straffedom pålagt skylden for kollisjonen. Det er ikke hevdet at føreren hadde utvist grov uaktsomhet og nærmere opplysninger om straffeskyldsspørsmålet er da heller ikke gitt lagmannsretten. Skyldsspørsmålet for så vidt angår føreren av traileren kan etter dette anses for å være uten betydning for saken. - På grunn av forskyvning av lasten på traileren (bygningsplater) blir 7 passasjerer i bussen drept, og en rekke andre skadet, til dels alvorlig. Dette fører til stor utrykning av ambulanser og politibiler frem til utover kvelden etter ulykken. Ved utrykningen blir sirener og blålys brukt. Neste dag pågår oppryddings- og etterforskningsarbeid, bl.a. rekonstruksjon av hendelsesforløpet i forbindelse med kollisjonen. Også i denne sammenheng brukes sirener. - Det som etter flertallets oppfatning utgjør et særeget forhold ved saken er at kollisjonen, og dermed den etterfølgende rednings/etterforskningsinnsats, skjer på et sted på sterkt beferdet offentlig veg (E-68) som ligger bare 40 meter fra nærmeste skur til en revefarm, og at kollisjonen skjer i hvalpetiden, da tispene er særlig sårbare for uvanlige inntrykk. Det er ikke nødvendig for flertallet å gå inn på

Side:722

spørsmålet om trafikkforsikringen i sin alminnelighet dekker skader som er forvoldt ved etterfølgende rednings/etterforskningsinnsats av her omhandlede art. Det vesentlige for flertallet er den fjerntliggende mulighet for at den etterfølgende innsats skulle komme til å virke inn på drektige revetisper i reveskur ca. 40 m fra ulykkesstedet. At en slik skademulighet er svært fjerntliggende fremgår allerede derav at eksempel på tilsvarende skadeutvikling ikke er opplyst fra rettspraksis. Et trafikkforsikringsselskap må være forberedt på at det kan inntreffe alvorlige trafikkuhell, ikke minst på de mest sentrale og beferdete veger. Men at det i relativt kort avstand fra ulykkesstedet skulle befinne seg et særlig sårbart skadeobjekt, som det revetisper i hvalpetiden representerer, synes det ikke å kunne kreves at forsikringsselskapet kan regne med. Skaden er ikke typisk for de farlige egenskaper bilen har, men derimot først og fremst for den sårbarbet revetispene har i hvalpetiden. - Dommen i Rt-1966-163 viser at det skal svært meget til for at forsikringsselskapet blir erstatningspliktigh for sjokkskade som ved bilulykke voldes på en person som ikke er direkte innblandet i ulykken. Om en slik sjokkskade hadde inntruffet som følge av her omhandlede trafikkulykke må det regnes med at Storebrand ikke ville blitt ansvarlig for skaden. Flertallet er enig med Storebrand i at det da er lite naturlig at selskapet skal bli ansvarlig for den panikkskade som rammet revefarmen. I begge tilfelle dreier det seg om skade av indirekte og avledet natur. At slike skader, som dessuten generelt ligger utenfor grensene for det sannsynlige, ikke er erstatningsmessige synes også å støttes av dommen i Rt-1973-1268. - Flertallet kan heller ikke se at det kan bygges noe erstatningsansvar på et nødretts- eller ekspropriasjonssynspunkt. Bortsett fra at utrykningsvirksomheten etter ulykken ikke bare var lovlig, men en normal samfunnsmessig reaksjon, kan det vanskelig ses at det ved utrykningsaksjonene er foretatt noen oppofrelse av interesser knyttet til revefarmen. Flertallet er enig med Storebrand i at det for nærværende sak er liten veiledning å finne i dommen i Rt-1955-872 (kabeldommen).

Lysne har anført at det er urimelig at trafikkforsikringen ikke dekker skaden på revefarmen, idet han selv ikke har noen mulighet for å forsikre seg mot skade på revehvalper i hvalpetiden. Flertallet kan ikke se at Lysnes manglende forsikringsmulighet kan være av avgjørende betydning. Den manglende forsikringsmulighet antas å ha sammenheng med den særskilte sårbarbet som hvalpene har i hvalpetiden. Denne særlige skaderisiko er Lysne klar over og risikoen må anses for å inngå som et ledd i driften av revefarmen. Flertallet vil ikke unnlate å bemerke i denne forbindelse at det etter foreliggende opplysninger må anses sannsynlig at skaden ville ha blitt atskillig mindre dersom tispene hadde vært plassert i det skur som ligger lengst borte fra vegen. Det kan også nevnes at vitnet Osvald Lysne, hvis revefarm ligger ca. 250 m fra ulykkesstedet, bare mistet ca. 14 hvalper som følge av utrykningsaksjonene.

Lagmannsrettens mindretall - ekstraordinær lagdommer Breistein - er kommet til det samme resultat som herredsretten og kan i store trekk henvise til herredsrettens premisser. Det fremgår nå at Storebrand har erkjent en fullstendig årsakssammenheng mellom den

Side:723

forsikrede bils trafikkskade og hvalpedøden. Videre er berekningen av det tap som Ove Lysne har krevet erstattet med kr. 41 910,-, godtatt av forsikringsselskapet. Etter mindretallets oppfatning er dette et relativt beskjedent beløp i relasjon til bilforsikringen, som det ikke vil være rimelig at skadelidte selv skal bære.

Etter mindretallets oppfatning måtte den avstand på ca. 40 m som der er fra revegården og til riksvegen, vanligvis være stor nok til å beskytte mot støy av ordinær biltrafikk - også i hvalpingstida. Heller ikke støyen av en ordinær kollisjon i ulykkessvingen, må antas å ville ha utløst en tilsvarende panikksituasjon, som den tispene kom i den 24. mai 1978. Det var selve trafikk-katastrofen med etterfølgende redningsaksjoner, hvor bruk av sirener og blålys var fremherskende, som i første rekke foranlediget panikken og bevirket hvalpedøden. Etter mindretallets oppfatning er der da en nær sammenheng mellom trafikkskaden og hvalpedøden. En katastrofe av det omfang som inntraff i svingen på Lysne den 24. mai 1978, ville naturlig nok trekke etter seg følger som bredte seg som ringer i vannet. Den ringvirkning som hvalpedøden representerte, må antas å være en adekvat følge av selve trafikkuhellet, slik at den etter mindretallets mening fanges opp av ansvarsforsikringen. Som referert av herredsretten heter det i innstillingen til Motorvogns-ansvarskomitéen av 1951 at dekningsområdet for det objektive ansvar bør «søkes gjort så vidt at trafikkforsikringen dekker alle praktiske skader som det ikke er naturlig å henvise til dekning på annen måte, særlig ved annen forsikring eller trygd». Skadelidte Ove Lysne hadde tispene forsikret på helårsbasis. Derimot lot det seg ikke gjøre å forsikre de nyfødte hvalpene i tiden før 15. juli.

Ove Lysne hørte til de personer som tidlig innfant seg på ulykkesstedet og deltok med å rydde opp etter katastrofen. Problemet med blårevene ble på kollisjonsstedet drøftet med lensmannen. Lysne ga herunder uttrykk for pessimisme når det gjaldt spørsmålet om tispenes atferd. Men det måtte nærmest ha fortonet seg makabert om han i den katastrofesituasjonen som trafikkulykken hadde skapt, skulle ha insistert på at bruk av sirener og blinklys ble redusert av hensyn til revefarmen. Alle krefter måtte naturlig nok settes inn på å få lidende mennesker sikrest og hurtigst mulig under legebehandling. Den raske og effektive hjelp har uten tvil også bidratt til å redusere kravene som de skadelidte fremmet overfor Storebrand. For mindretallet står det nærmest uforståelig at forsikringsselskapet under slike omstendigheter vil henvise Ove Lysne til personlig å bære det i og for seg godkjente økonomiske tap, et tap som han ikke ville ha blitt påført, om ikke sjåføren på den trafikkforsikrede trailer hadde opptrådt temmelig uaktsomt ved opplastingen og surringen av platene. Det var denne manglende aktsomhet og oppbremsingen av lastebilen som etter mindretallets oppfatning utløste katastrofen og hvalpedøden. Mindretallet vil derfor stemme for at herredsrettens dom stadfestes.

Når det gjelder saksomkostningene, er mindretallet enig med flertallet.

Anken har ført frem, men saken anses for å ha vært så vidt tvilsom at det har vært fyldestgjørende grunn til å bringe saken for retten. Saksomkostninger blir derfor ikke tilkjent for lagmannsretten, jfr.

Side:724

tvml. §172 annet ledd, jfr. §180 annet ledd. Herredsrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunn til å endre.

Domsslutning:

1. Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsrett eller lagmannsrett.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne Laastad):

Saka gjeld krav om erstatning for skade i pelsdyrfarm som fylgje av støy m.v. i samband med kollisjon ved farmen. Samanhengen er fylgjande:

Onsdag 24. mai 1978 ca. kl. 1715 skjedde ei alvorleg ulukke på E 68 i Ovesvingen ved Ljøsne i Lærdal ved kollisjon mellom trekkvogn med semitrailer og turbuss med den fylgje at 7 personar miste livet og fleire vart hardt skadde. Ulykkesstaden ligg omlag 12 km ovanfor Lærdal sentrum. Ulykka førte med seg stor aktivitet av ambulansar og politi. Politi og ambulansar kom til ulykkesstaden omlag kl. 1735 og to ambulansar køyrde med sirener og blålys i rute mellom ulykkesstaden og Lærdal sjukehus, som ligg ovanfor Lærdal sentrum. Politiet avslutta arbeidet på ulykkesstaden rundt midnatt. og neste dag, frå omlag kl. 1800 til omlag kl. 2030 vart det halde rekonstruksjon på ulykkesstaden. Denne vart gjennomført ved at den trekkvogna med semitrailer som var innblanda i ulykka gjentatte gonger køyrde gjennom svingen der ulykka skjedde. Signalhorn vart nytta kvar gong vogna kom køyrande, truleg for å varsla dei som vart til stades ved rekonstruksjonen.

Det er fastslege at ansvaret for ulykka skuldast den måte traileren vart køyrd på, og føraren vart for dette dømd til fengsel på vilkår i tretti dagar samt bot kr. 1 000,-. Traileren var trafikktrygda i Storebrand, og selskapet har betalt erstatning for personskade samt til dei etterlatte.

Pelsdyrgarden til saksøkjaren Øve Lysne ligg omlag 40 meter frå ulykkesstaden. Øve Lysne har hatt blårev her sidan 1968, og tidlegare frå omlag 1930 til 1952 var det og pelsdyrgard på denne staden. I horisontalplanet ligg pelsdyrgarden nokre meter under vegnivået. Saksøkjaren har forklara at han utover kvelden den 24. mai 1978 merka uro og uvanleg gøying frå pelsdyrgarden. Allereide då rekna han med at det ville oppstå skade som fylgje av den uvanlege støy og aktivitet dyra vart utsette for. Saksøkjaren hadde 90 tisper i farmen, og då dette hende var kvelpinga i full gong. Uroa i pelsdyrfarmen heldt fram neste dag, men Øve Lysne registrerte ikkje noko skade denne dagen. Då han så kom til blårevfarmen om morgonen den 26. mai 1978 såg han drepne kvelpar fleire stader. Han kontakta straks distriktsveterinær Mogens Østensvik, som observerte besetninga frå 26. mai til 14. juni. Om morgonen den 26. mai vart det funne at sju tisper hadde drepe kvelpar. Fram til 14. juni 1978 vart det funne at 29 tisper hadde drepe kvelpar. Saksøkjaren har halde fram at 173 kvelpar vart drepne. Når det gjeld saksøkjaren sitt økonomiske tap er dette imidlertid berekna utifrå den gjennomsnittlege kvelpeproduksjon saksøkjaren har hatt i åra 1975, 1976 og 1977, nemleg 4,9 kvelpar pr. tispe. Som ovanfor nemnt hadde saksøkjaren i 1978 90 avlstisper, og forventa kvelpeproduksjon vart såleis 90 x 4,9 = 441 stk. Dei 90 tispene gav i 1978 351 kvelpar, slik at kvelpetapet er berekna til 90 stk. Netto tap er utifrå dette berekna etter opplysningar om gjennomsnittspris frå Oslo Skinnauksjoner, og med frådrag for sparde fôringsutgifter, arbeide samt salskostnader er netto tap utrekna til kr. 41 910,-.

Side:725

Saksøkte sin prosessfullmektig har akseptert denne utrekninga, slik at det ifall Storebrand vert pålagt ansvar ikkje er naudsynleg for retten å seia meir om kva økonomisk tap saksøkjaren har hatt. Vidare er saksøkte samd i at det er faktisk årsakssamanheng mellom kollisjonen og kvelpedrepinga, då slik å forstå at dersom kollisjonen ikkje hadde hendt, så ville Øve Lysne heller ikkje fått eit økonomisk tap på kr. 41 910,-.

Forliksmekling vart halde i Lærdal forliksråd 5. august 1980 og saka vart vist til retten. Øve Lysne ved advokat Anders Eri har i stemning til retten 13. mai 1981 sett fram slik påstand:

«1. Saksøkeren dømmes til å betale klageren kr. 41 910,- med tillegg av 10% renter p.a. fra 1/2 1979.

2. Saksøkeren dømmes til å betale saksomkostninger til klageren.»

Skadeforsikringsselskapet Storebrand ved h.r.advokat Andreas Arntzen har i tilsvar dagsett 9. juni 1981 sett fram slik påstand:

«Storebrand frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Hovudforhandling vart halde i Lærdal onsdag 15. september 1982. Saksøkjaren møtte saman med prosessfullmektigen adv. Anders Eri, og for saksøkte møtte prosessfullmektigen h.r.adv. Andreas Arntzen. Saksøkjaren ga partsforklaring, det vart avhøyrt to vitne, framlagt eit nytt dokument samt teke synfaring på ulykkesstaden ved revefarmen. Under hovudforhandlinga endra saksøkjaren påstanden til fylgjande:

«1. Saksøkte dømmes til å betale saksøkeren kr. 41 910,-med tillegg av 10% renter p.a. fra 1.2.79 til 30.11.80 og 15% fra 1.12.80 til betaling skjer.

2. Saksøkte dømmes til å betale saksomkostninger til saksøkeren.» - - -

Retten skal merka at sjølv om det her er vedgått faktisk årsakssamanheng mellom bilkollisjonen og Øve Lysne sitt økonomiske tap, så er dette ikkje tilstrekkeleg til at Storebrand kan påleggjast ansvar for skaden. Ansvaret må avgrensast mot atypiske, avleidde, upåreknelege og fjerne skader. Reglane om dette er ulovfesta og skapt gjennom langvarig rettspraksis. Meir konkret er det i denne saka spørsmål om Storebrand, som er ansvarleg for primærskaden, bilkollisjonen, og må bera ansvar for sekundærskaden, kvelpedrepinga.

Saksøkte har vist til dei såkalla sjokkskadedommane, då særleg Rt-1960-357 (Bersagel-dommen) og Rt-1966-163 (Soladommen). Desse dommane fastsler at trafikktrygdaren berre i særlege høve vert ansvarleg for sjokkskade på person som ikkje sjølv er innblanda i eit trafikkuhell. Slik retten ser dette, gjev dei såkalla «sjokkskadedommane» ikkje god rettleiing for resultatet i denne saka. Det var der spørsmål om erstatning til mødre som fekk psykiske skader på grunn av at deira næraste var innblanda i trafikkuhell. Når saksøkte hevdar at blårev ikkje kan stå sterkare i ei erstatningssak enn mødre som vert sjokkskada på grunn av fylgjene av eit trafikkuhell, er retten ikkje samd i at dette fullt ut er ei relevant samanlikning. Mødrene i «sjokkskadedommane» fekk psykiske skade på grunn av tap av borna sine, medan det i denne saka er spørsmål om erstatning for skade på eigedom, skade som oppsto på grunn av del fylgjer cit trafikkuhell vanlegvis får, nemleg aktivitet og støy av politi og ambulansar m.v.

Retten ser det som fullt ut pårekneleg at elt trafikkuhell kan føra til stor akt ivitet som igjen kan føra til at sekundærskade oppstår. Spørsmålet er om skaden i pelsdyrfarmen er for fjern og avleidd i høve til trafikkuhellet, slik at skadelidne ikkje har krav på erstatning frå trafikktrygdaren, men sjølv er nærast til å bæra sitt økonomiske tap. Om dette vil retten visa til innstilling frå Motorvognansvarskomitéen av 1951 58 der det mellom anna heiter:

Side:726

«Stort sett bør dekningsområdet søkes gjort så vidt at trafikkforsikringen dekker alle praktiske skader som det ikke er naturlig å henvise til dekning på annen måte, særlig ved annen forsikring eller trygd.

Ved bedømmelsen av om en skade er voldt av motorvogn, vil det være et vegledende synspunkt om skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig.

Den objektive erstatningsplikt omfatter først og fremst trafikkskader. Det mest praktiske er direkte skade på fotgjengere, kjøretøyer og andre medtrafikanter. Den ansvarlige for vognen må hefte selv om vognen beveges uten egen drivkraft, f.eks. ved tauing eller skyving (jfr. vgd. i RG-1952-368). Likeså gjelder bestemmelsen skade voldt ved at hester eller andre dyr blir skremt, såframt dette er en naturlig følge av motorvognens forhold, noe det ofte vil være dersom motorvognen kommer i nærheten av dyret, frambringer særlig støy eller bringer med seg noe som er egnet til å skremme den slags dyr.»

Når det her er uttala at trafikktrygdaren har ansvar for skade ved at dyr vert skremde, er det nok først og fremst tenkt på skade som fylgje av direkte påverknad ved bruken av motorvogn. Sitatet ovanfor gjev difor ikkje svar på spørsmålet om skaden i pelsdyrgarden er for fjern og avleidd til at erstatning kan krevjast.

Når det gjeld ansvar for avleidde og sekundære skader skal retten nemna to høgsterettsdommar, kabeldommen i Rt-1955-872 og flymanøverdommen i Rt-1973-1268. Desse dommane gjeld spørsmålet om ansvar for driftsstans ein sekundærskade, som fylgie av brot på straumkabel, primærskaden. 1 den sistnemnde dommen vart det lagt til grunn at staten som vart pålagt ansvar for brotet på ein straumkabel, ikkje var ansvarleg for tap ein abonnent hadde på grunn av straumstans. Det vart her mellom anna lagt vekt på at skaden var avleidd og indirekte og at ansvar i slike tilfelle lett kunne føra til økonomisk ruin. Vidare vart det lagt vekt på at skadelidne var den næraste til å syte for tryggingstiltak medan skadevaldaren ikkje hadde høve til å sikra seg mot å koma i ruinerande økonomisk ansvar. I kabeldommen, Rt-1955-872, vart det derimot pålagt ansvar for eit damskip som miste styringa, let ankeret gå og skadde ein straumkabel slik at dette førde til driftsstans og økonomisk tap for ei bedrift. Høgsterett bygde her på eit naudrettssynspunkt. For å redda skipet vart straumkabel og straumleveranse ofra.

Når retten under tvil er komen til at Storebrand må påleggjast ansvar for skade i Ove Lysne sin pelsdyrgard, byggjer ein på noko av dei same synspunkta som i «kabeldommen». Etter den tragiske ulukka onsdag 24. mai 1978 var det naudsynt med stor innsats frå politi og ambulansar for å redda dei som var skada ved ulykka, samt å rydda opp etter det som hadde gått føre seg. Øve Lysne har forklara at han medan han var på ulykkesstaden denne kvelden vart spurd av lensmannsbetjent Grøttebø ved Lærdal lensmannskontor om han trudde det ville gå bra med revane i samband med kvelpinga, no når det var så mykje støy på staden. Allereide då svara saksøkjaren at han trudde det ville verta problem. Men det ligg ikkje føre opplysningar om at han tenkte på å hindra aktiviteten på vegen i samband med ulykka, og det var heller ikkje naturleg at han eller andre som var til stades tenkte slik medan det heile sto på. Men det som då skjedde var at hans økonomiske interesser i revefarmen med rette vart ofra for at det på forsvarleg vis kunne takast hand om dei skada og omkomne etter ulykka, vidare at

Side:727

politiet fekk rydda opp og starta ettersøkinga for om mogleg å få avklara årsaka til ulykka.

Og slik retten ser det er det mest sannsynleg at det var aktivitetar på vegen i samband med ulykka og ikkje til dømes flystøy som førde til skade. Her byggjer retten mellom anna på dei to vitneprova. Vitnet Osvald Lysne, som har sin blårevfarm omlag 250 meter frå ulykkesstaden, har forklara at han merka uro i den del av revefarmen som ligg ope til mot vegen og seinare mista han 14 kvelpar på grunn av ulykka. Og retten legg til grunn at det flyet som var i området ikkje kan ha hatt nemnande innverknad på skaden, då dette gjekk i den same høgda over omlag 10 revefarmar i området, medan det berre er Osvald Lysne og saksøkjaren som fekk problem med kvelpedreping.

Utifrå det som er sagt, kan retten heller ikkje sjå at Øve Lysne har medvirka til skaden. Plassering av pelsdyrfarmen nær vegen har ikkje tidlegare ført med seg problem, fordi blåreven ikkje reagerar på tilvande lydar. Skadelidaren hadde ikkje grunn til å forventa eller sikra seg mot den skade han her vart påført. Det er opplyst at den forsikringa Øve Lysne hadde var den vanlege for dei som driv med pelsdyr. Når kvelpane ikkje vert dekka av forsikringa før etter 15. juli det året dei er fødde, skuldast nok det både praktiske og økonomiske omsyn utan at dette kan tilleggjast vekt.

For saksøkte er økonomisk ansvar for skade på dyr noko selskapet må kaIkulera med. Det at skaden her skjedde, ikkje ved direkte påverknad frå køyretøyet, men meir indirekte og på ein noko uvanleg måte, kan ikkje vera avgjerande, all den tid Øve Lysne sine interesser i å ha ro rundt revefarmen vart ofra like etter ulykka. Dette for mellom anna å få gjennomført redningsaksjonen, noko og Storebrand, som var økonomisk ansvarleg etter ulykka, hadde interesse i.

Saksøkjaren har etter dette fått medhald, men saka har valda tvil, og det var fullgod grunn for saksøkte å la saka koma for retten. Sakskostnader vil difor ikkje bli tilkjende, jfr. tvml. §172, andre leddet. - - -