RG-1985-378

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1984-10-08
Publisert:	RG-1985-378
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 8. oktober 1984 i sak nr. 20/1983
Parter:	Chr. Anker Sørensen og Jens Vinner (høyesterettsadvokat Erling Krogh) mot Staten v/Miljøverndepartementet (regjeringsadvokaten v/advokat Harald S. Kobbe).
Forfatter:	Lagdommerne Steinar Thomassen, Kåre Berg, Sverre Owren med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54A, Naturvernloven (1970) §20, §5, Grunnloven (1814) §105, §54, §54a, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §68, Bygningsloven (1965) §32, §82, Bygningsloven (1965), Midl strandplanlov (1965), Forvaltningsloven (1967) §36, §6, Naturvernloven (1970), Strand- og fjellplanleggingsloven (1971) §2

Ved kgl. res. av 28. april 1978 ble et område på ca. 560 da. i den nordlige del av Jomfruland i Kragerø kommune besluttet lagt ut som landskapsvernområde i henhold til Lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §5, jfr. §6. Etter senere grenseregulering utgjør arealet idag 521 da., som dels eies av private grunneiere, dels av Staten og Telemark fylkeskommune.

Ved begjæring av 22. februar 1982 krevde Anker Chr. Sørensen og Jens Vinner m.fl. skjønn ved Kragerø herredsrett i medhold av naturvernlovens §20 for å få fastsatt erstatning for det økonomiske tap de mente seg påført ved at deres eiendommer er lagt ut som landskapsvernområde, med de derav følgende innskrenkninger i deres rådighet over eiendommene. Saken ble reist mot Staten v/Miljøverndepartementet.

Kragerø herredsrett avhjemlet skjønn den 27. august 1983 med slik slutning:

«1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes for saksøkernes erstatningskrav.

2. Staten v/Miljøverndepartementet betaler saksomkostninger til høyesterettsadvokat Kroghs parter v/h.r.advokat Erling Krogh med kr. 25 000,- - tjuefemtusenkroner - og til advokat Røghs part v/advokat R. J. Røgh med kr. 8 000,- - åttetusenkroner -. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen.»

Chr. Anker Sørensen og Jens Vinner har den 19. oktober 1983, v/h.r.advokat Erling Krogh, begjært overskjønn, idet det er hevdet at på grunnlag av en helhetsvurdering av de rådighetsinnskrenkninger vernevedtaket har medført for de to grunneiere, vil driften av deres eiendommer bli skadelidende i en slik grad at det etter gjeldende rett må være grunnlag for erstatning. - - -

Saksøkerne har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. - - -

Saksøkte har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Som saksøkte har fremholdt gir ikke Naturvernlovens §20 noen selvstendig hjemmel for erstatningsansvar for Staten. Etter gjeldende rettspraksis vil spørsmålet om erstatningsplikt måtte løses ved en konkret vurdering av om de rådighetsinnskrenkninger det gjelder er av en så gjennomgripende karakter at det kan bli tale om analogisk anvendelse av erstatningsprinsippet i Grunnlovens §105.

På samme måte som herredsretten legger lagmannsretten til grunn at dersom prinsippet i Grunnlovens §105 skal kunne anvendes, må utgangspunktet være at erstatning bare kan kreves dersom de rådighetsinnskrenkninger vernevedtaket medfører er så omfattende at

Side:380

de i praksis får tilnærmet samme virkning som ekspropriasjon. Ved mildere former for rådighetsinnskrenkninger vil man således etter den etablerte rettspraksis i utgangspunktet ikke ha krav på erstatning, idet synspunktet er at ingen har krav på at eiendomsretten rekker lenger enn hva den til enhver tid gjeldende lovgivning bestemmer.

Lagmannsretten finner at rettstilstanden etter den foreliggende rettspraksis kan oppsummeres slik:

Erstatning vil ikke bli tilstått med mindre det økonomiske tap er en følge av vesentlige rådighetsinnskrenkninger i relasjon til hele den eiendom inngrepet gjelder. Disse rådighetsinnskrenkninger må dessuten gripe inn i en allerede etablert rådighetsutøvelse. Det er ikke tilstrekkelig at inngrepet bare umuliggjør en bruksendring, dog med det forbehold at det dreier seg om helt påregnelige bruksendringer, og at det foreligger konkrete planer om slike, f.eks. oppdyrking av jordbrukseiendom, jfr. Rt-1980-94 (Fiskumdommen). Likeledes vil det kunne utløse erstatningsplikt dersom inngrepet er så omfattende at det må likestilles med fysisk avståelse, jfr. Rt-1978-442 (Lamyradommen).

Også for lagmannsretten har saksøkerne fremholdt at de som følge av vernebestemmelsene ikke vil kunne fortsette å selge tomter, og at de derved blir forhindret fra å utøve en gjennom tid etablert tomtesalgsvirksomhet som støttenæring til gårdsdriften. De har hevdet at de bevisst har holdt tilbake de mest verdifulle tomtene, og at det først i de aller seneste år ville vært aktuelt å selge tomter i dette området.

Som herredsretten finner lagmannsretten at det her dreier seg om et forbud mot en utnyttelse av eiendommene i dette området som hittil ikke har vært utøvet. Det er heller ikke fremlagt noen utparselleringsplan for disse deler av eiendommene. Gjennom partsforklaringene for lagmannsretten sitter retten dessuten igjen med et visst inntrykk av at det ikke alene var et ønske om å holde tilbake de beste tomtene til senere som var årsaken til at deler av eikeskogen ikke var solgt allerede før 1978, men like meget et ønske fra saksøkerne om ikke å få hyttetomter for nært inntil sine gårdsbruk. Lagmannsretten er derfor kommet til det resultat at forbudet mot salg av tomter ikke kan sies å være av en slik art at det etter gjeldende rettspraksis kan tilkjennes erstatning, idet rådighetsinnskrenkningene ikke kan sies å gripe inn i en allerede etablert rådighetsutøvelse. At saksøkerne tidligere har solgt tomter på andre deler av sine eiendommer, kan i denne forbindelse ikke være avgjørende.

Lagmannsretten finner det forøvrig ikke godtgjort at landskapsvernevedtaket alene umuliggjør utparsellering på de deler av saksøkernes eiendommer som ligger innenfor verneområdet. Hele området ligger innenfor det område hvor det i henhold til Generalplanen for Kragerø kommune forutsettes at det ikke skal bygges hytter. Kragerø kommune har dessuten tidligere fattet vedtak i henhold til Bygningslovens §82, med forbud mot hyttebygging i området. Som herredsretten finner lagmannsretten at all den stund hyttebygging er forbudt også etter andre bestemmelser enn vernebestemmelsene, kan ikke vernebestemmelsenes forbud mot tomtesalg sies å medføre et vesentlig inngrep overfor grunneierne.

Side:381

Hva angår spørsmålet om salg av tomter til helårsboliger, har ikke saksøkerne kunnet dokumentere noen planer, ei heller godtgjøre at det foreligger noen etterspørsel etter tomter til helårsboliger på Jomfruland. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke er sannsynliggjort at etterspørselen etter tomter til helårsboliger er større enn at saksøkerne vil kunne tilfredsstille denne etterspørsel ved salg av tomter fra andre deler av sine eiendommer.

Hva vernebestemmelsenes betydning for skogsdriften angår, vil lagmannsretten bemerke at saksøkerne ifølge skjøtselsplanen kan utnytte skogen i området omtrent på samme måten som de tidligere har gjort. Saksøkeren Vinners utsagn om at det har vært planer om å hugge eikeskogen og plante barskog, synes å harmonere dårlig med anførselen om at samme område var holdt tilbake med tanke på fremtidig tomtesalg. Lagmannsretten finner etter dette at vernebestemmelsenes innskrenkninger i saksøkernes rådighet over eikeskogen ikke er så omfattende at de etter gjeldende rettspraksis kan utløse erstatningsplikt.

Saksøkerne har også anført at rådighetsinnskrenkningene fører til at den øvrige utnyttelse av gårdsbrukene som jordbrukseiendommer forhindres. Det er særlig nevnt mulighetene for oppdyrking av deler av eiendommene som ligger i det vernede område. Lagmannsretten finner at det isåfall er tale om en ikke planlagt bruksendring, slik at verne bestemmelsene av denne grunn ikke medfører noen erstatningsplikt for Staten.

Uten at lagmannsretten har oppfattet det som et selvstendig anført grunnlag for erstatning, har saksøkerne hevdet at vernebestemmelsenes forbud mot motorisert ferdsel i det vernede område legger restriksjoner på deres utnyttelse av eiendommene. Saksøktes prosessfullmektig og Miljøverndepartementets representant har under forhandlingene for lagmannsretten gjort saksøkerne oppmerksom på den dispensasjonsadgang som må forutsettes å fremgå av skjøtselsplanen. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på spørsmålet, idet det synes klart at vernebestemmelsenes regler om motorisert ferdsel i det vernede område, slik reglene er utformet, ikke kan føre til erstatningsplikt for Staten.

Lagmannsretten har etter dette kommet til samme resultat som herredsretten. Herredsrettens skjønn blir derfor å stadfeste sålangt overskjønn er begjært.

Saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres i henhold til Skjønnslovens §42 første ledd, 2. pkt., jfr tredje ledd, jfr. §54a. (I relasjon til saksomkostningsreglene er det den som blir utsatt for inngrepet som er å betrakte som saksøkt.) Overskjønnet har ikke ført frem, og saksøkerne bør dekke sine egne omkostninger. Underskjønnet er ikke beheftet med slike feil, og avgjørelsen er heller ikke så tvilsom at det var rimelig grunn til å begjære overskjønn. Selv om saksøkerne må sies å ha tapt saken fullstendig, anses det ikke åpenbart urimelig å begjære overskjønn. Saksøkte vil derfor ikke bli tilkjent saksomkostninger, jfr. Skjønnslovens §54a tredje ledd.

Etter dette bør hver av partene bære sine omkostninger for lagmannsretten.

Side:382

Overskjønnet er enstemmig.

Slutning:

Kragerø herredsretts skjønn av 22. august 1983 stadfestes sålangt overskjønn er begjært.

Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Albert Schønning med skjønnsmenn):

Ved Kgl. resolusjon av 28.4.1978 ble et område på ca. 560 da. i den nordlige del av øya Jomfruland i Kragerø kommune besluttet lagt ut som landskapsvernområde i medhold av lov om naturvern av 19.6.1970 nr. 63 §5 jfr. §6. Området er senere etter overenskomst med en av de berørte grunneiere redusert ved en grensejustering datert 11.3.1983, slik at det totale areal utgjør 521 da. Av arealet tilhører ca. 186 da. private grunneiere - tre gårdsbruk og tre hytteeiendommer. Resten tilhører Staten og Telemark fylkeskommune.

Ved begjæring datert 22. og 23. februar 1982 krevde eierne av de seks berørte private eiendommer ved h.r.advokat Erling Krogh og advokat R. J. Røgh skjønn etter naturvernlovens §20 for fastsettelse av erstatning. Saken er reist mot Staten ved Miljøverndepartementet, og tilsvar er på vegne av departementet gitt av Regjeringsadvokaten den 7.4.1982.

Det er ikke av saksøkte reist innvending mot fremme av skjønnet, og dette ble berammet til 12.8.1982. Imidlertid var det ikke utarbeidet skjøtselsplan som forutsatt i avsnitt IV nr. 5 i de fastsatte vernebestemmelser for området, og saken måtte derfor utsettes til 1983.

Skjønnet ble behandlet 28. og 29. juni 1983 med innledende rettsmøte, befaring og prosedyre. De fleste saksøkerne møtte ved befaringen og/eller i rettslokalet. For saksøkte møtte naturverninspektør Sigmund Tvermyr fra Miljøverndepartementet.

Som alminnelige skjønnsforutsetninger er lagt til grunn vernebestemmelser, som er endelig fastsatt ved Kgl. resolusjon av 11.3.1983, og som gjengis her:

Vernebestemmelser for Jomfruland landskapsvernområde i Kragerø kommune, Telemark fylke.

I. I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §5, jfr. §6, er et område på østre del av øya Jomfruland i Kragerø kommune, Telemark fylke, ved kongelig resolusjon av 28. april 1978 med endringer ved kongelig resolusjon av 11. mars 1983, vernet som landskapsvernområde. Det vernede areal er ca. 521 dekar.

Landskapsvernområdet omfatter følgende gnr./bnr.: 29/1, 29/5, 29/6, 29/16, 29/18, 29/26, 29/52, 29/55, 29/80 og 29/155.

II. Landskapsvernområdet har følgende grenser: Grensen tar utgangspunkt i pkt. 1 på vedlagte kart i målestokk 1:5000, datert Miljøverndepartementet 20.4.1978, følger et steingjerde fram til pkt. 2, vinkler her 90 grader mot sør og følger steingjerde fram til pkt. 2a, vinkler her 90 grader mot øst og følger steingjerde fram til pkt. 2b, vinkler igjen sørover og går i rett linje fram til pkt. 3, vinkler mot vest til steingjerde og følger dette til grense for hyttetomt på rullesteinsåsen, går langs tomta på øst- og nordsiden og følger østsiden av vegen til pkt. 4, går i rett linje til pkt. 5, følger eiendomsgrensa mellom 29/6 og 29/26

Side:383

til pkt. 6, går i rett linje til pkt. 7, følger steingjerde til pkt. 8 og går derfra i rett linje ned til pkt. 9 på stranda og deretter i rett linje tilbake til pkt. 1.

Landskapsvernområdet omfatter også holmene utenfor Saltstein.

Kart i målestokk 1:5000 og 1:50 000 opphevares i Kragerø kommune, hos fylkesmannen i Telemark, ved Telemark fylkesskogkontor og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene skal avmerkes i marka.

III. Formålet med landskapsvernområdet er å bevare rike og til dels sjeldne forekomster av edelløvskog med tilhørende dyreliv, egenartede kvartærgeologiske forekomster og et vakkert kulturlandskap.

IV. For landskapsvernområdet gjelder følgende bestemmelser:

1. Området skal bevares noenlunde i sin nåværende tilstand. Det må ikke bygges flere bygninger, veger, luftlinjer, legges jordkabler, foretas uttak eller utfylling av masse, anvendes kjemiske plantevernmidler, plantes trær eller gjøres andre tekniske eller kjemiske inngrep i terrenget som kan endre dette eller som kan skade vegetasjon eller geologiske forekomster. Unntatt fra dette er eventuelle tiltak i medhold av punkt 5.

Utforming og utseende på eksisterende bygninger må ikke endres vesentlig.

2. Det er ikke tillatt å felle busker og trær eller fjerne planter med rot unntatt i medhold av punkt 5.

3. Grunneiere eller andre som har beiterett i området kan utøve denne som hittil. Dersom naturvernmyndighetene finner det nødvendig kan beite likevel forbys i deler av edelløvskogbestandene.

4. Dyrelivet, herunder fuglenes egg og reir, er fredet mot enhver form for ødeleggelse og forstyrrelse. Unntatt herfra er nødvendig skadedyrbekjempelse i og nær hytter og annen bebyggelse.

5. For området skal det utarbeides en skjøtselsplan som skal omfatte følgende:

1. Eventuelle tiltak av hensyn til naturmiljøet og landskapet.

2. Eventuelle tiltak i forbindelse med allmennhetens bruk av området.

Skjøtselen skal skje etter plan godkjent av Miljøverndepartementet og utføres av forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer. Dersom inngrep i skogbestandene blir aktuelt, vil trevirket eller nettoverdien av virket tilfalle berørte grunneiere.

Grunneiere kan, etter samråd med herredsskogmesteren, ta ut virke til brensel i eget hus. Til slik bruk skal det fortrinnsvis tas ut skadede og tørre trær.

6. Miljøverridepartementet kan forby ferdsel i særlig verdifulle deler av skogbestandene eller i hekkeområder for fugl, dersom dette blir påkrevet.

7. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt i ambulanse-, brannvern-, politi- og skjøtselsøyemed. Unntatt er også nødvendig ferdsel i forbindelse med utøvelse av rettighetene som er gitt i punktene 3 og 5.

8. Bærplukking er tillatt.

9. Departementet kan gjøre unntak fra vernebestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser, arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning eller i spesielle tilfeller dersom det ikke strider mot formålet med landskapsvernområdet.

V. Forvaltningen av bestemmelsene for landskapsvernområdet tillegges Telemark fylkesskogkontor i samråd med naturvernmyndighetene.

Videre legges til grunn skjøtselsplan godkjent av Miljøverndepartementet 22.6.1983, jfr. vernebestemmelsenes IV-5. Skjøtselsplanen, som er på 16 sider, med en rekke bilag, vil bli referert i den utstrekning den er påberopt av partene

Side:384

eller er lagt til grunn ved rettens avgjørelse.

Det er ikke fremlagt generelle eller spesielle skjønnsforutsetninger utenom vernebestemmelsene og skjøtselsplanen. Det er imidlertid fremlagt endel kart som er benyttet ved skjønnet. - - -

Skjønnsrettens bemerkninger:

Naturverulovens §20 bestemmer at økonomisk tap som følge av vedtak i medhold av loven kan kreves erstattet av Staten i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger. Det er alminnelig enighet om at denne bestemmelse ikke gir noen selvstendig hjemmel for erstatningsansvar, men at spørsmålet om slikt ansvar må løses ved en analogisk anvendelse av grunnlovens §105 i den utstrekning en slik anvendelse er godtatt av rettspraksis, jfr. eksempelvis hrd. i Rt-1978-442 (445).

Grunnlovens §105 gjelder direkte ved ekspropriasjon, dvs. overføring av eiendomsrett. Bestemmelsen har her vært forstått slik at den påbyr full erstatning for ethvert økonomisk tap, uansett om tapet er vesentlig eller ikke. Hvis derimot eieren bare må tåle en innskrenkning i rådigheten, men fortsatt beholder eiendomsretten, må det sies at rettspraksis har slått fast at det her bare kan bli tale om en anvendelse av det prinsipp grunnlovens §105 gir uttrykk for, og at utgangspunktet er det motsatte: erstatning kan bare kreves hvis rådighetsinnskrenkningen er så omfattende at tilfellet får atskillig likhet med full ekspropriasjon. Man kan si at det synspunkt som ligger til grunn, er at ingen har krav på at eiendomsrådigheten rekker lenger enn lovgivningen til enhver tid bestemmer. Og etterhvert som samfunnet er blitt mere og mere komplisert, er som kjent innskrenkningene i eiendomsrådigheten blitt stadig mer omfattende.

Ved fredning etter naturvernloven, slik som i nærværende sak, er det tale om rådighetsinnskrenkning, ikke overføring av eiendomsrett, og spørsmålet om anvendelse av den erstatningsregel som er inntatt i naturvernlovens §20, har såvidt en kan se vært oppe i Høyesterett ialt 4 ganger. I to av tilfellene ble det gitt erstatning, i de to øvrige ble erstatning nektet til tross for at det var på det rene at rådighetsinnskrenkningene medførte økonomisk tap for de berørte grunneiere.

Man kan imidlertid si at fredningsbestemmelser etter naturvernloven er beslektet med fredningsbestemmelser eller lignende restriksjoner etter andre lover, og at det således er spørsmål om anvendelse av et erstatningsprinsipp av et noe videre omfang. Således ligger det nær å sammenligne med de omfattende restriksjoner som ble fastsatt ved den midlertidige strandlov av 25/6 1965 som nedla et generelt forbud mot bl.a. å oppføre bygninger i områder som ligger nærmere sjøen enn 100 meter. Det er her fastslått i Høyesteretts enstemmige plenumsdom i Rt-1970-67 at dette omfattende byggeforbud, som utvilsomt i mange tilfeller kunne medføre betydelige økonomiske konsekvenser, ikke ga de berørte grunneiere m.v. krav på erstatning. Denne oppfatninger senere blitt fulgt, også etter at man har fått en permanent strandlov med et tilsvarende byggeforbud. Det er også alminnelig anerkjent at reguleringsplaner m.v. utarbeidet med hjemmel i bygningsloven, ikke medfører plikt for det offentlige til å betale erstatning til grunneiere som ikke får anledning til tomtesalg fordi deres eiendommer helt eller delvis blir utlagt til områder som ikke tillates bebygget. Unntak er bare gjort når en eiendom heller ikke kan utnyttes på annen regningssvarende måte, jfr. bygningslovens §32 nr. 1.

Selv om det i disse tilfeller dreier seg om lover som er generelt utformet,

Side:385

ligger det nær å trekke sammenligning med naturvernloven. At man her av lovtekniske og praktiske grunner ikke kan gi lignende generelle bestemmelser, men må finne og peke ut hvert enkelt område som bør vernes, kan ikke medføre at erstatningsspørsmålet kommer i en annen stilling. Det er fastslått i hrd. i Rt-1980-94(101). Derimot kan det være noe mere tvilsomt om man kan trekke direkte sammenligning med fredningsbestemmelser gitt i medhold av lakseloven av 6/3 1964 §68, slik som saksøkte har gjort ved å vise til hrd. i Rt-1973-705 idet fredningen her kan sies å ha et noe annet formål, nemlig å beskytte en bestemt næring.

Den rettsoppfatning som man må si har fått gjennomslag, både når det gjelder naturvernloven og lignende bestemmelser i andre lover, er for det første at erstatning ikke blir gitt med mindre innskrenkningen i eiendomsrådigheten må kunne betraktes som vesentlig, sett fra grunneierens side. Men dette er ikke nok. Det har også vært krevet at innskrenkningen griper inn i en etablert rådighetsutøvelse, og ikke bare umuliggjør en bruksendring. Dersom det siste er tilfelle, hjelper det ikke om innskrenkningen medfører vesentlige økonomiske konsekvenser. Dette kommer klart frem når det gjelder erstatningsspørsmålet etter strandloven, men må også kunne utledes av de foreliggende h.r.dommer etter naturvernloven. Det er dog mulig at man må gjøre en reservasjon for det tilfelle at den berørte eiendom som følge av inngrepet blir totalt verdiløs for eieren, jfr. prinsippet i bygningslovens §32 nr. 1 og hrd. i Rt-1978-442.

I nærværende sak har grunneierne i første rekke fremholdt at de som følge av fredningsbestemmelsene ikke lenger vil kunne fortsette med å selge hyttetomter, hvilket har vært og fortsatt vil være av avgjørende økonomisk betydning for dem. Det kan neppe være tvilsomt at det ville ha vært en vesentlig rådighetsinnskrenkning for dem dersom vernebestemmelsene berøvet dem denne adgang. Imidlertid kan en ikke finne at dette er tilfelle, og under enhver omstendighet ville det ikke ha vært tilstrekkelig til å utløse erstatningsplikt for Staten.

Det er på det rene at hele området ligger innenfor det område hvor det i henhold til den gjeldende strandplanlov av 10/12 1971 §2 kan nedlegges forbud mot bebyggelse av hytter m.v. Det er videre på det rene at det i henhold til den foreliggende generalplan for Kragerø kommune forutsettes at det ikke skal bygges hytter i dette området. Denne generalplan er blitt stadfestet i juli 1983. Den skal bare gjelde t.o.m. 1987, men det er opplyst at kommunen har fattet vedtekt etter bygningslovens §82, hvoretter hyttebygging er forbudt i dette området. Det er etter rettens oppfatning liten eller ingen grunn til å anta at det i overskuelig fremtid vil bli løsnet på disse restriksjonene. Den omstendighet at de foreliggende vernebestemmelser også forbyr hyttebygging, kan ikke sies å medføre et vesentlig inngrep dersom hyttebygging under enhver omstendighet vil være forbudt. Men selv om man ser bort fra de restriksjoner som eiendommene er undergitt med hjemmel i andre bestemmelser, foreligger ikke de betingelser som i følge Høyesteretts avgjørelser må være tilstede for å tilkjenne erstatning, også ved inngrep som medfører vesentlige konsekvenser. Det dreier seg nemlig klart om forbud mot en bruk som hittil ikke har vært utøvet, og som heller ikke har vært planlagt utøvet på dette området. At grunneierne har solgt hyttetomter fra andre deler av sine eiendommer, kan i denne forbindelse ikke være avgjørende. Likheten med det tilsvarende byggeforbud i strandområder er klar, - en grunneier som har solgt tomter kan ikke i større utstrekning kreve

Side:386

erstatning enn en som ikke har solgt tomter. Tomtesalg kan ikke i denne forbindelse sees som en «virksomhet» beskyttet mot inngrep fra lovgivningen.

Disse betraktninger må også gjelde når det er spørsmål om erstatning for forbudet mot annen bebyggelse. Hertil kommer at det ikke er sannsynliggjort at etterspørselen etter tomter for oppførelse av helårsboliger er større enn at grunneierne vil kunne tilfredsstille den ved salg av tomter fra de øvrige deler av sine eiendommer. Dette må antas å gjelde selv om man tar med «pensjonistboliger», hvor det vanligvis tas sikte på beboelse bare i sommerhalvåret. Det kan vel forøvrig være grunn til å anta at disse siste vil rammes av forbudet mot hyttebebyggelse.

Når det gjelder tapt adgang til salg av tilleggsarealer, så er jo ikke dette forbudt, men muligheten bortfaller som følge av at det ikke kan oppføres flere bygninger, hvilket medfører at ingen vil være interessert i kjøp av slike arealer. Det dreier seg altså om mer indirekte følger av byggeforbudet, og dette kan like lite som selve byggeforbudet utløse erstatningsansvar.

Tilsvarende betraktninger gjelder når det er tale om oppføring av bygning til eget bruk (kårbygning), hvilket en av grunneierne har påberopt seg at han har hatt planer om. Her kan det også anføres at det er plass for en slik bygning utenfor verneområdet.

Også når det gjelder benyttelse av deler av området til campingplass eller lignende fritidsanvendelse, er det tale om en ikke planlagt bruksendring, idet ingen av saksøkerne har drevet med noe slikt tidligere.

Retten er således kommet til at saksøkerne ikke kan kreve erstatning for tap ved at de ikke kan utnytte sine eiendommer til ytterligere bebyggelse. Dette må gjelde også for de tre saksøkere som er hytteeiere, og hvor i alle fall den ene har fremholdt at muligheten for å fraskille og bebygge en tomt går tapt.

De tre saksøkere som driver gårdsbruk, har også anført at rådighetsinnskrenkningene får betydelige virkninger for den øvrige utnyttelse av eiendommene. Retten er imidlertid kommet til at det heller ikke her dreier seg om så vesentlige restriksjoner at det etter den praksis Høyesterett har fulgt, kan medføre erstatningsansvar for Staten.

En finner det naturlig først å nevne tapt mulighet for oppdyrkning av området, eller deler av dette. Det dreier seg her om en bruksendring, som ikke har vært planlagt, og som nærmere utredet foran kan det da normalt ikke bli tale om erstatningsansvar. Det kan her vises til hrd. i Rt-1980-94, hvor det også er gitt uttrykk for at man ved bedømmelsen av hvorvidt rådighetsinnskrenkningene er vesentlige, ikke kan slå sammen forbud mot nydyrking av et område som ikke har vært oppdyrket, med de øvrige restriksjoner som er pålagt eiendommen (side 99).

Når det gjelder inngrep i etablerte bruksmåter, har saksøkerne fremholdt restriksjoner som har virkning for skogsdriften, fiske, og utnyttelse av endel andre muligheter, så som tang til gjødsling, rullestein til byggematerialer og ilanddrevet tømmer m.v.

Når det gjelder de sistnevnte bruksutøvelser, antar retten at det dreier seg om forholdsvis bagatellmessige utnyttelser, som ikke har spilt noen nevneverdig rolle i den senere tid, og hvor det forøvrig bare er tale om en vanskeliggjørelse, ikke et forbud eller umuliggjørelse.

Når det gjelder fisket, så er det intet i vernebestemmelsene som tilsier at dette ikke skal kunne drives som hittil. Det har vært antydet at det kan tenkes å komme forbud med den begrunnelse at fisket vil kunne forstyrre fuglelivet,

Side:387

men et slikt forbud forutsetter såvidt man kan se en endring av vernebestemmelsene, og spørsmålet om erstatningsansvar må derfor kunne tas opp dersom dette skulle bli aktuelt. Det er ikke tillatt å oppføre brygger eller andre innretninger på utsiden av øya til bruk for fisket, men slike innretninger har det heller ikke vært tidligere, og det ville i så fall bli tale om en bruksendring, som normalt ikke kan påberopes som grunnlag for erstatningskrav. Det er vel forøvrig meget tvilsomt om det overhodet er praktisk å anbringe innretninger for landbasert fiske på den værharde østkysten av Jomfruland. Det som kanskje kan volde en del tvil i denne forbindelse, er virkningen av forbudet mot motorisert ferdsel. Det har vært anført at slik ferdsel er av betydning for fisket, bl.a. for frakt av redskaper m.v. Det foreligger imidlertid ikke nærmere opplysninger om hvilket omfang slik frakt over land har hatt, og det er også vanskelig å forstå at man skulle være avhengig av landtransport tvers over øya, når selve fisket foregår med båter fra havn på vestsiden.

Tilbake blir da vernebestemmelsenes betydning for skogsdriften.

Etter vernebestemmelsene skal grunneierne ha adgang til å ta ut virke til brensel i eget hus. Dette skal foretas etter samråd med herredsskogmesteren, og det skal fortrinnsvis tas ut skadede og tørre trær. Det må forståes slik at dersom det ikke er tilstrekkelig med skadede og tørre trær, må det være anledning til å ta andre trær til eget vedforbruk. Herredsskogmesteren vil ikke kunne nekte dette, men han må kunne anvise hvilke trær som bør tas. - En forstår det slik at det kan benyttes traktor i forbindelse med uttaking av ved, jfr. vernebestemmelsenes post IV-7, annet punktum. Hugst for salg eller til annen eget bruk enn ved er ikke nevnt i vernebestemmelsene, men etter skjøtselsplanen (side 12) forutsettes det at det også kan bli aktuelt å kunne ta ut annet virke, f.eks. i forbindelse med tynning av skogen. Det dreier seg om løvskog, vesentlig eik, og bestanden antas å være stort sett gammel. Noen betydelig tilvekst kan man vel derfor ikke regne med, men man må gå ut fra at det er meningen at skogen skal holdes vedlike, og at det blir anledning til en viss hugst i herredsskogmesterens regi, men selvsagt ingen flatehugst (hvilket det forøvrig heller ikke har vært tidligere). Det er jo forutsetningen at området skal bevares mest mulig i sin nåværende skikkelse.

En av grunneierne har forklart at han har solgt endel ved, men noen konkrete tall er ikke oppgitt.

Retten antar at det her kan foreligge en tapspost, men ikke av en slik størrelsesorden at det etter den foreliggende rettspraksis er tilstrekkelig til å utløse erstatningsansvar, selv om man tar i betraktning at det dreier seg om relativt små bruk. En viser til hrd. i Rt-1982-850, hvor det også var tale om tap av anledning til å hugge ved på et skogområde som utgjorde en ikke uvesentlig del av vedkommende eiendommer.

Når det gjelder de tre saksøkte som har hytteeiendommer innenfor landskapsvernområdet, så har disse anført at eiendommene blir verdiforringet som følge av forbud mot påbygging og oppføring av nybygg, forbud mot å fjerne trær og busker m.v., usikkerhet med hensyn til gjenoppføring etter brann og naturkatastrofer, og manglende adgang til å kjøre frem til hyttene med motorkjøretøy. Om tapt mulighet til fraskillelse av byggetomt vises til det som er sagt foran.

Retten finner etter en samlet vurdering at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at de eiendommer det her er tale om, vil bli gjenstand for noen vesentlig verdiforringelse. Når det gjelder adgang til påbygging og ombygging m.v. samt

Side:388

adgang til å fjerne sjenerende husker og trær, er det grunn til å anta at det vil bli ført en liberal dispensasjonspolitikk, noe som også er antydet av saksøktes representant ved hovedforhandlingen, under henvisning til tillatelser som allerede er gitt. Dette må også sies å være i samsvar med vernebestemmelsenes formål. Når det gjelder gjenoppføring etter brann m.v., forstår en vernebestemmelsene slik at de ikke inneholder noe forbud mot dette. Det foreligger også uttalelse fra departementet i samme retning. Manglende anledning til å anlegge bilvei kan nok bety endel. Men på den annen side må det sees som en vesentlig fordel at hytteeierne er garantert mot å få naboer inn på seg. Det er vanskelig å ha noen formening om hva disse momenter kan bety for hytteeiendommenes omsetningsverdi, men noen vesentlig reduksjon kan det etter rettens syn ikke være tale om. Etter rettspraksis kan det da ikke gis erstatning for rådighetsinnskrenkningen, jfr. det som er sagt foran.

Retten er således kommet til at Staten må frifinnes for saksøkernes erstatningskrav.

Etter skjønnslovens §42 første ledd annet punktum, slik den lyder etter lovendringen av 17.12.1982, må Staten erstatte saksøkerne deres nødvendige utgifter i anledning saken. Det må gjelde både de lovbestemte utgifter ved skjønnet, og nødvendige utgifter til juridisk hjelp.

Saksøkte har allerede i tilsvaret påberopt seg bestemmelsene i skjønnslovens §54 annet ledd, hvoretter det ved avgjørelsen av spørsmålet om utgiftene har vært nødvendige, skal has for øye at det til varetakelse av likeartede interesser som ikke står i strid, bør benyttes samme juridiske bistand. Da det her er tale om likeartede interesser, har saksøkte anført at det ikke skulle være nødvendig for saksøkerne å ha to prosessfullmektiger.

Som tidligere nevnt, representerer advokat Røgh en av de tre grunneiere som driver gårdsbruk, mens høyesterettsadvokat Krogh representerer samtlige av de øvrige. Det er ikke anført at det foreligger motstridende eller ikke likeartede interesser, og under hovedforhandlingen har saksøkernes prosessfullmektiger i det vesentlige fordelt arbeidet slik at høyesterettsadvokat Krogh har behandlet spørsmålet om erstatning for tapt adgang til tomtesalg m.v., mens advokat Røgh har tatt for seg virkningene for skogsdrift, fiske m.v.

Selv om det således har funnet sted en arbeidsfordeling, kan man vel neppe komme forbi at det må ha forekommet endel dobbeltarbeid, og etter skjønnslovens §54 annet ledd må det tas hensyn til dette. Utgangspunktet må være at de fleste av grunneierne har henvendt seg til høyesterettsadvokat Krogh, og spørsmålet blir derfor om det var nødvendig at også advokat Røgh opptrådte som prosessfullmektig. Retten finner at det må tas hensyn til at høyesterettsadvokat Krogh kan ha hatt nytte av et samarbeid med advokat Røgh, som er bosatt i Kragerø og har lokalkunnskap, og dessuten har vært fast advokat for den 83 årige Olga Tørresen og representert henne i flere saker gjennom lengre tid. Dette kan imidlertid ikke være tilstrekkelig begrunnelse for at to prosessfullmektiger måtte delta under hele hovedforhandlingen, men det må allikevel være momenter som veier når man fastsetter omkostningsbeløpet.

H.r.advokat Krogh har innsendt omkostningsoppgave, hvorav fremgår at han har beregnet salær kr. 24 000,-, hvortil kommer reiseutgifter m.v. kr. 6 020,-. Advokat Røgh har i sin omkostningsoppgave oppgitt salær kr. 15 000 + reiseutgifter m.v. kr. 980,-.

Begge omkostningsoppgaver har vært forelagt for regjeringsadvokaten, som i prosesskrift av 5.7.1983 har anført at omkostningsoppgavene omfatter

Side:389

utgiftsposter som saksøkerne ikke uten videre kan kreve dekket etter skjønnslovens §42, idet de tydeligvis gjelder bistand som advokatene har ytet saksøkerne under den forvaltningsmessige behandling av saken, før skjønnsbegjæring ble tatt ut. Slike utgifter kan eventuelt bare kreves erstattet etter forvaltningslovens §36, og de kan bare kreves dekket ved skjønnet dersom de «må antas å ville ha kommet til nytte i rettssaken», jfr. Rt-1967-859. Regjeringsadvokaten mener at man ikke uten videre kan gå ut fra at så er tilfelle, og han har derfor protestert mot omkostningsoppgavene, og krevet eventuelt en nærmere begrunnelse.

I felles brev av 12.7.1983 har saksøkernes prosessfullmektiger uttalt at det er vanlig at man prøver å finne frem til en minnelig ordning når det foretas et ekspropriasjonsartet inngrep hvor det blir spørsmål om erstatningskrav bygget på analogibetraktninger fra grunnlovens §105. De forhandlinger som fant sted forut for skjønnsbegjæringen, må derfor sees som en selvfølgelig og naturlig del av hele erstatningssaken, som gjelder de rådighetsinnskrenkninger grunneierne er blitt pålagt. Forhandlingene førte for øvrig til at det ble funnet en minnelig løsning forsåvidt angår enkelte tvistepunkter for den ene saksøkers vedkommende.

H.r.advokat Krogh oppgir for øvrig at av hans salærkrav utgjør kr. 6 000 + reiseutgifter kr. 2 420,- arbeid før skjønnsbegjæringen, og advokat Røgh oppgir tilsvarende salær kr. 2 400,- + reiseutgifter kr. 780,- for denne del av arbeidet.

Dette brevet er forelagt Regjeringsadvokaten, som på forespørsel pr. telefon har meddelt at han ikke finner grunn til å fremkomme med ytterligere bemerkninger.

Som antydet av Regjeringsadvokaten, har Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse inntatt i Rt-1967-859 gitt uttrykk for at det ved omkostningsfastsettelsen kan tas hensyn til arbeid som har funnet sted forut for stevningen, dersom dette arbeid antas å ville ha kommet til nytte i rettssaken. Forøvrig må man falle tilbake på lovens bestemmelse om at det er «nødvendige utgifter i anledning saken» som skal erstattes.

Bortsett fra at det for en av de saksøkte ble oppnådd en ordning forsåvidt angår enkelte tvistepunkter, kan man vel neppe si at det er sannsynliggjort at de forutgående forliksforhandlinger m.v. har ført med seg momenter som er kommet direkte til nytte ved skjønnet. På den annen side vil det nødvendigvis alltid måtte utføres mere eller mindre arbeid av advokaten før skjønnsbegjæring blir utferdiget, og som må kunne betraktes som en naturlig del av «saken», slik saksøkernes prosessfullmektiger hevder. Dette kan imidlertid bare gjelde en del av det forutgående arbeid.

Retten er etter dette kommet til at begge advokaters omkostningsberegninger må være gjenstand for en skjønnsmessig reduksjon, dog ikke i den utstrekning saksøkte antyder. Retten vil i denne forbindelse vise til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1977-361.

Etter en samlet vurdering settes saksomkostningene til kr. 25 000,- for høyesterettsadvokat Krogh og kr. 8 000,- for advokat Røgh.

Avhjemlingen av skjønnet er blitt noe forsinket p.g.a. ferietiden, og på grunn av etterfølgende skriftlig prosedyre om saksomkostningsspørsmålet. Det bemerkes imidlertid at retten hadde skjønnskonferanse 4. juli d.å., og kom da frem til sitt resultat vedr. realiteten, mens saksomkostningsspørsmålet måtte utsettes til avhjemlingsmøtet.

Side:390

Skjønnet er enstemmig. - - -