RG-1985-737

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1984-12-13
Publisert:	RG-1985-737
Stikkord:	Kraftledningsskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	Overskjønn 13. desember 1984 i sak nr. 32/1983
Parter:	Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/advokat Karl Arne Utgård) mot 1. Elling Rognerud, Marte Buttingsrud og Inger Johanne Hallingby m.fl. (28 parter) (høyesterettsadvokat Trond Buttingsrud), 2. Ole Magnus Kjekshus.
Forfatter:	Lagdommer Håkon Wiker med skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Oreigningsloven (1959) §10, §2

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) vedtok den 27. juli 1981 med hjemmel i lov om oreigning av fast eiendom §2 nr. 19, å ekspropriere nødvendig grunn og rettigheter til bygging og drift av en koplingsstasjon ved Semmen i Ådal, en transformatorstasjon ved Sørum gård utenfor Hønefoss og en ca. 10 km lang kraftledning mellom koplingsstasjonen og transformatorstasjonen. Bemyndigelse til å treffe vedtaket var gitt av Industridepartementet den 20. januar 1971

Side:738

i medhold av kgl. res. av 2. juni 1960. Begjæring om ekspropriasjonsskjønn ble fremsatt for Ringerike byrett den 8. januar 1982 (sak nr. 1/1982 B).

Den 22. januar 1982 vedtok NVE videre å kreve avstått nødvendig grunn og rettigheter for bygging og drift av en 420 KV kraftledning fra grensen mellom Sigdal og Krødsherad kommuner til transformatorstasjonen ved Hønefoss (Ringerike transformatorstasjon). Ekspropriasjonsskjønn på grunnlag av dette vedtaket ble begjært den 28. januar 1983. Byretten avhjemlet skjønnet den 19. juli 1984 (sak nr. 3/1983 B).

Kraftledningen fra grensen mellom Sigdal og Krødsherad kommuner skulle fra Sokna elv til Ringerike transformatorstasjon gå parallelt med ledningen fra Ådal koplingsstasjon og i samme trasé som denne. Grunneierne langs denne strekningen - i alt 7 - ble således parter i begge ekspropriasjonsskjønn. Av denne grunn besluttet byretten den 11. mai 1983 å behandle kravene fra de 7 grunneiere samlet i forbindelse med skjønnet som ble påstevnet først. Etter Justisdepartementets vedtak av 28. februar 1983 er skjønnet uten hensyn til jurisdiksjonsgrenser behandlet av Ringerike byrett. - - -

Lagmannsretten skal bemerke: - - -

Takst nr. 7 - Søndre Semmentjern skogsbilvei.

Etter pkt. 8 i skjønnsforutsetningene skal NVE ha rett til å bruke og utbedre bestående veier eller bygge nye for å skaffe seg uhindret adkomst til kraftoverføringsanlegget i anleggsperioden og under senere drift og vedlikehold. NVS's bruk av skogsbilveien har ikke medført noe tap for eierne i vanlig erstatningsrettslig forstand. Det fremgår av pkt. 8 femte ledd i de alminnelige skjønnsforutsetninger at «skader og ulemper som følge av ekspropriantens transporter holdes utenfor skjønnet og erstattes ved overenskomst eller ved senere skjønn». Den erstatning eierne av skogsbilveien har krav på, følger av det alminnelige prinsipp at det også skal betales for tvangsavståelse av rett til bruk av anlegg og innretninger skapt ved kapital- og arbeidsinnsats, jfr. avgjørelse i Rt-1976-1362 (Eikelandsdommen).

Lagmannsretten har fastsatt erstatningen for bruken av veien i henhold til de alminnelige skjønnsforutsetninger og i samsvar med de retningslinjer som er trukket opp i Eikelandsdommen. Det er således for det første tatt hensyn til hva det har kostet å bygge veien. Dessuten er lengden av den og veiens standard tatt i betraktning. Overskjønnet har videre sett hen til den bruk NVE har gjort av skogsbilveien under anleggsperioden og har også tatt med fremtidig bruk i forbindelse med vanlig ettersyn og vedlikehold, herunder skade og ulempe ved slik bruk i fremtiden.

Det er opplyst at veien som er 3,6 km lang og betjener ca. 2 000-2 500 dekar skog, ble bygget i årene 1974-1977 for vel kr. 339 000,-. Det er ikke fremlagt regnskap over anleggskostnadene. Det oppgitte beløp legges til grunn. Lagmannsretten går ut fra at standarden opprinnelig svarte til det som er vanlig for en jevnt bra bruksvei.

NVE har under anleggsperioden,brukt veien til å få frem 12 master som hver veier ca. 30 tonn. Det er videre transportert nødvendig materiell til mastefester og kraftledningsanlegget. Dessuten er det kjørt pukk og grus til veien og ca. 250 m3 tømmer for andre skogeiere.

Side:739

Lagmannsretten har fått få og usikre opplysninger om omfanget og arten av den fremtidige bruk, men bygger på at den vil bli relativt begrenset og beskjeden.

NVE har til veiledning for beregningen av godtgjørelsen for bruken av veien lagt frem en utredning fra Transportøkonomisk institutt. De tall som fremgår av utredningen kan neppe uten videre legges til grunn. Det er ellers ikke opplyst hva som regnes som vanlig godtgjørelse for tilsvarende bruk av skogsbilveier. Antakelig foreligger det ikke noe etablert prisnivå. Noen veiledende markedspris kan heller ikke spores i skjønnspraksis.

Lagmannsretten er kommet til at utgangspunktet for godtgjørelsen bør være en pris pr. tonnkilometer som passende kan settes til ca. kr. 7,-. Med tillegg av en skjønnsmessig godtgjørelse for fremtidig bruk finner lagmannsretten at erstatningen til eierne av Semmentjern skogsbilvei blir å fastsette til kr. 30 000,- som også byretten har kommet til. I motsetning til byretten har lagmannsretten ikke gjort fradrag for den opprustning av veien som NVE har foretatt. Standardhevningen har i første rekke funnet sted for å dekke ekspropriantens spesielle behov og den finnes ikke i særlig grad å ha gitt eierne av veien noen tilsvarende fordel. Dessuten har NVE for en ikke uvesentlig del tatt masse til veiutbedringen fra eiernes grunn. - - -

Partene har til dels hatt sterkt avvikende syn på den kapitaliseringsrente som skal legges til grunn ved erstatningsberegningen.

Lagmannsretten har funnet spørsmålet om kapitaliseringsfaktor tvilsomt og vanskelig. Overskjønnet har imidlerltid søkt å finne frem til den langtidsrente som vil gi rimelig sikkerhet for at den enkelte ekspropriat får beholde nåtidsverdien av erstatningen for sine årlige inntektstap i årene fremnover. Ved denne rentevurderingen er det således ikke regnet med erstatning for fremtidig inflasjonstap. Dette finnes å være i samsvar med det rettssyn som er kommet til uttrykk blant annet i avgjørelser fra Høyesterett inntatt i Rt-1970-985, Rt-1973-1352 og Rt-1981-138. Det er ikke funnet tilstrekkelige holdepunkter for at en annen regel skal gjelde for ekspropriasjon av skog.

Ved valget av kapitaliseringfaktor har lagmannsretten tatt utgangspunkt i den kapitaliseringsrente som gjennomgående har vært brukt i rettspraksis gjennom lang tid og vurdert denne blant annet i lys av den alminnelige renteutvikling i samfunnet de siste årene. Den rentefot domstolene har benyttet ved beregningen av skogerstatning, har nok variert noe, men synes stort sett å ha ligget omkring 3 1/2-4%. Dette nivået later til å ha vært forholdsvis stabilt iallfall de siste 20 årene. Det synes imidlertid å være en tendens til å heve kapitaliseringsrenten noe også når det gjelder skogerstatning, og det er neppe tvil om at dette har sammenheng med en generell økning av obligasjonsrenten og renten for bankinnskudd.

Det foreligger etter lagmannsrettens syn både et beskjedent og noe usikkert materiale når det gjelder spørsmålet om hvilke faktorer som skal tillegges vekt ved valget av kapitaliseringsrente. Ved sin vurdering har overskjønnet sett bort fra realrentesynspunktet og har i stedet særlig lagt vekt på to momenter som synes å være de mest sentrale.

Side:740

Ved skogerstatning er det for det første tale om en lang kapitaliseringsperiode. Det må derfor tas i betraktning at det alminnelige rentenivået kan komme til å variere. Selv om det er vanskelig å gjøre seg opp en mening om hvilke utslag det kan bli tale om, kan kapitaliseringsrenten allerede av den grunn ikke økes i samme grad som for eksempel bankrenten har steget de siste årene.

For det annet oppstår spørsmålet om de alternative muligheter en skogeier har til å verdisikre erstatningsbeløpet er like frie og eventuelt de samme som ved plassering av erstatning for andre former for fremtidig inntektstap. De fleste skogeiere har vel lån som kan nedbetales, men ofte kan andre investeringer fremstå som påkrevet og mer fornuftige. Særlig gjelder nok det ved mindre erstatningsbeløp som det for øvrig heller ikke vil være like lett å oppnå høyere bankrente for.

Som begrunnelse for generell hevning av kapitaliseringsfaktoren også ved skogerstatninger har det blant annet vært vist til Landbruksdepartementets rundskriv fra september 1980 hvor det ved bruksverdiberegning i forbindelse med konsesjon foreslås brukt en rentefot på 7%. Ellers har det fra statens side særlig vært fremholdt at det ikke er noen reell grunn til å gi en ekspropriat sterkere erstatningsrettslig vern enn den som tilkjennes erstatning for fremtidig inntektstap på grunn av personskade. Ved Høyesteretts avgjørelse i Sevaldsensaken, Rt-1981-138, ble det ved beregning av slik erstatning bygget på en kapitaliseringsrente på 6% og denne normen har domstolene siden lagt til grunn i tilsvarende saker.

Etter lagmannsrettens syn gir Landbruksdepartementets rundskriv fra september 1980 klare signaler om at det bør skje en hevning av kapitaliseringsrenten i jord- og skogbruk. Rundskrivet synes imidlertid i første rekke å ha et prispolitisk siktemål, nemlig å tilgodese «en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling vedrørende fast eiendom». Det er ikke uten videre gitt at erstatningsfastsettelse for fremtidige tap ved ekspropriasjon bør skje ut fra samme rentenivå.

Lagmannsretten finner heller ikke at kapitaliseringsrenten som ble lagt til grunn i Sevaldsensaken direkte kan brukes ved beregning av erstatning for tap av fremtidige skoginntekter. De fleste saksøkte i nærværende skjønn driver riktignok både jord- og skogbruk og i dagens situasjon må det kunne regnes med at de fleste har større eller mindre lån. Med nåværende relativt høye lånerente vil det ut fra en ren økonomisk betraktning derfor være fornuftig å bruke et erstatningsbeløp til gjeldsreduksjon.

Som nevnt ovenfor er det imidlertid et spørsmål om hvor fritt en skogeier står i det praktiske liv med hensyn til alternative investeringer. Det rettslige utgangspunkt for lagmannsretten er at en ekspropriat både ut fra alminnelige erstatningsrettslige regler og sikker rettspraksis har plikt til å innrette seg slik at hans fremtidige tap blir minst mulig, jfr. avgjørelser blant annet i Rt-1975-580 og Rt-1982-1800. Men selv om en ekspropriat i prinsippet ikke har noe rettskrav på å få investere i egen næring, kan en slik plassering av erstatningsbeløpet på lengre sikt nettopp bidra til å reparere og redusere det tapet som er oppstått ved ekspropriasjonen. Særlig vil dette etter lagmannsrettens oppfatning gjelde ved delavståelser og rådighetsinnskrenkninger som

Side:741

tilfellet stort sett er i nærværende skjønn.

Lagmannsrettens flertall - skjønnsmennene - er blitt stående ved å sette kapitaliseringsrenten til 4% idet de ikke finner tiden inne til å foreta noen justering av det rentenivået som vanligvis har vært lagt til grunn i skjønnspraksis gjennom lang tid.

Mindretallet - lagdommer Wiker - er kommet til at den kapitaliseringsfaktor som stort sett har vært brukt ved beregning av erstatning for skog, er for lav. På den annen side bør en justering av grunner som nevnt ovenfor, være moderat. Mindretallet er etter dette blitt stående ved at kapitaliseringsrenten bør settes til 5% slik byretten har gjort.

Lagmannsretten har ikke tilstrekkelig grunnlag for å foreta individuelle justeringer av kapitaliseringsfaktoren.

Det er også tvist mellom partene om hvilken rentefot som skal brukes ved fastsettelsen av avsavnsgodtgjørelsen. Utgangspunktet for beregningen er oreigningslovens §10 og tiltredelsestidspunktet som også her settes til 1. oktober 1981 for samtlige takstnumre. Etter oreigningslovens §10 skal det ved erstatningsberegningen tas hensyn til tap som følger av at utbetaling av vederlaget helt eller delvis først skjer senere enn tiltredelsen. Avsavnsgodtgjørelsen skal i prinsippet fastsettes på grunnlag av det tap hver enkelt ekspropriat konkret har lidt. Lagmannsretten mangler imidlertid opplysninger til å kunne beregne tapene individuelt. Retten har derfor vært henvist til å fastsette godtgjørelsen for avsavn ut fra en normalsats. Ved beregningen er det tatt hensyn både til bankenes innskuddsrente og utlånsrente, til størrelsen av de erstatninger som er fastsatt og til realistiske plasseringsmuligheter. Derimot kan ikke lagmannsretten se at den morarente som til enhver tid har vært gjeldende, vil gi noen selvstendig veiledning slik som anført av de saksøkte. I så fall vil man kunne risikere å ta med i beregningen det pønale element som er en del av morarentens begrunnelse og som ikke gjør seg gjeldende for avsavnsrenten.

Det vises for så vidt til avgjørelse i Rt-1984-476 (s. 490-491). I samsvar med de retningslinjer som er trukket opp for beregningen av avsavnsvederlaget i denne avgjørelsen, fastsettes normalsatsen til en rentefot på 12%. - - -