RG-1986-635

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1985-12-20
Publisert:	RG-1986-635
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. desember 1985 i sak nr. 120/85:
Parter:	Storebrand-Norden (advokat Edmund Asbøll) mot A v/verge C (advokat Inge B. Tonholm).
Forfatter:	Lagdommerne Finn Midtskaug, Erik Smedsrud, ekstraordinær lagdommer Astri Rynning
Lovhenvisninger:	Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Bilansvarslova (1961) §7, Straffeloven (1902) §45, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §7c, Bilansvarslova (1961), Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Folketrygdloven (1966), Skadeserstatningsloven (1969) §1-3

I sak om erstatning for tap av forsørger mellom A v/verge C som saksøker og Storebrand-Norden som saksøkt avsa Moss byrett den

Side:636

30.10.1984 dom med slik domsslutning:

«1. Storebrand-Norden dømmes til å betale A v/verge kr. 50 000,- - kronerfemtitusen 00/100 - med tillegg av 15 - femten prosent årlig rente fra 1.11.1983 til betaling skjer.

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

3. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Storebrand-Norden har ved sin prosessfullmektig, advokat Edmund Asbøll, påanket byrettens dom. Anken er rettidig. A v/verge C har tatt til gjenmæle ved prosessfullmektig, advokat Inge B. Tonholm. Hun har motanket for så vidt gjelder erstatningsbeløpets størrelse.

Ankeforhandling ble holdt i Moss den 28.11.1985. StorebrandNorden møtte ved sin prosessfullmektig. For A møtte foruten prosessfullmektigen, vergen C, som forklarte seg. Det ble ført 2 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Storebrand-Norden har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«1. Storebrand-Norden frifinnes.

2. Storebrand-Norden tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

A har nedlagt slik påstand:

«1. Storebrand-Norden dømmes til å betale A erstatning begrenset oppad til kr. 230 000,- med tillegg av 15% prosessrente fra forliksklagens forkynnelse 1/11-83 til betaling skjer.

2. Storebrand-Norden dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som er sagt nedenfor.

Storebrand-Norden hevder at byrettens dom er uriktig og gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for byretten. Selskapet har for lagmannsretten særlig fremholdt:

Saken gjelder krav om erstatning etter reglene i bilansvarsloven. A er datter av B som omkom i en bilulykke den 29.7.1982. Hun var den gang 1/2 år gammel. Erstatningsrettslig står A i samme stilling som B ville ha gjort om han hadde overlevet ulykken, jfr. str. ikrl. §25 tredje ledd. Det er således B's forhold i forbindelse med ulykken som er avgjørende for spørsmålet om A kan få erstatning.

Storebrand-Norden har intet vesentlig å bemerke til byrettens beskrivelse av hendelsesforløpet forut for ulykken.

Det er enighet mellom partene om at B frivillig var med i ulykkesbilen og at bilføreren, D, var påvirket av alkohol under kjøringen. Det partene i første rekke strides om, er spørsmålet om B visste eller måtte vite at D var beruset, og om det i tilfelle foreligger særlige grunner som kan gi grunnlag for likevel å tilstå A erstatning, jfr. bilansvarslovens §7 tredje ledd i.f.

B var selv beruset ved anledningen. Det er imidlertid ikke, slik som motparten hevder, bevismessig dekning for at han var så beruset at han av den grunn var ute av stand til å vurdere om D var påvirket. B var neppe mer beruset enn at han oppfattet at D nøt alkohol. Storebrand-Norden viser i denne forbindelse til at B sammen med bl.a. D deltok i et drikkelag på plenen utenfor D's hus før kjøreturen tok til. Selv om

Side:637

B var beruset allerede før han kom til D's hus og sov i en periode like etter ankomsten dit, kviknet han etter hva D har forklart, etter hvert til. B må således ha observert at D var med i drikkelaget. At B under disse omstendigheter skulle ha vært uvitende om at D var påvirket, er uforståelig, jfr. til sammenligning Rt-1978-321 på side 325. Det må derfor legges til grunn at han visste, eller iallfall burde ha visst at D var påvirket av alkhol.

Subsidiært gjør Storebrand-Norden gjeldende at B's forhold må bedømmes som om han hadde vært edru ved anledningen. En slik lovforståelse er i samsvar med lovens formål og prevensjonshensyn og stemmer også med straffelovens §45 og skadeserstatningslovens §1-3, jfr. Rt-1961-547, Rt-1961-553 og Rt-1961-774. For øvrig henholder Storebrand-Norden seg til hva byretten har sagt om dette.

For så vidt angår spørsmålet om A kan få erstatning av særlige grunner, anfører Storebrand-Norden at bare omstendigheter som forelå ved kjøreturens begynnelse, kan tas i betraktning. Det foreligger fast praksis for dette. I hvert fall kjenner selskapet ikke til noen rettsavgjørelse hvor det er lagt vekt på etterfølgende omstendigheter. Det må ellers være klart nok at det ved kjøreturens begynnelse ikke forelå omstendigheter som kan begrunne at A tilstås erstatning. Kjøreturen var unødvendig og må karakteriseres som en ren lysttur. For øvrig mener Storebrand-Norden at byretten har lagt for mye i høyesterettsdommen i Rt-1978-321 flg. når den ut fra uttalelsen på 326 har konkludert med at en ulykkes tragiske omfang er en omstendighet som kan tas i betraktning. Det fremgår av den nevnte dom at Høyesterett ikke tok stilling til spørsmålet. Det er derfor intet i denne dommen som tilsier at tidligere rettspraksis fravikes i det foreliggende tilfelle.

Det er tragisk at passasjerer omkommer ved bilulykker, men ikke uvanlig. Heller ikke er det uvanlig at den omkomne etterlater seg barn. Det forhold at A mistet sin far ved ulykken, er derfor i seg selv ikke nok til å instituere erstatningsansvar for Storebrand-Norden. Det som eventuelt kunne begrunne erstatningsansvar, måtte være om dødsulykken hadde medført tragiske økonomiske følger for A. Storebrand-Norden kan imidlertid ikke se at så er tilfelle. Selskapet viser her til at B på grunn av nerve- og alkoholproblemer bare i meget beskjeden grad kunne bidra til hennes underhold.

For så vidt Storebrand-Norden likevel måtte bli kjent erstatningsansvarlig, godtar selskapet byrettens fastsettelse av erstatningsbeløpets størrelse. Noen forhøyelse av beløpet er det imidlertid ikke grunnlag for. Det er høyst tvilsomt om A overhodet har lidt noe økonomisk tap. Opplysninger som ble lagt frem for byretten om B's tilskudd til A's underhold, kr. 900 pr. måned, synes å hvile på sviktende grunnlag, og enhver vurdering av hva han ville ha kunnet tjene i fremtiden, kan ikke bli annet enn ren gjetning. Sannsynligvis ville han ha måttet leve på trygd. Noe bevis for økonomisk tap av en størrelse som kan begrunne forhøyelse av erstatningsbeløpet, er under ingen omstendighet ført.

A v/verge C hevder for så vidt gjelder ansvarsspørsmålet, at byrettens dom er riktig i resultatet, men feilaktig for så vidt som byretten har lagt til grunn at B visste eller måtte vite at D var beruset. Da vilkårene for å anvende reglene i bilansvarslovens §7 tredje ledd

Side:638

således ikke var oppfylt, skulle erstatning ha vært tilkjent med hjemmel i samme lovs §4. For øvrig er erstatning tilkjent med et for lavt beløp.

Også A gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for byretten. Hun har for lagmannsretten særlig fremholdt:

A gjør prinsipalt gjeldende at B var overstadig beruset da han 29.7.1982 var på besøk hjemme hos D og at han bl.a. av den grunn var ute av stand til å vurdere om også D var påvirket av alkohol. Analysene av blodprøvene som ble tatt, viste at B hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på 3,2 promille da han døde og D 1,66 promille ifølge prøve tatt en time etter at ulykken inntraff.

B var beruset allerede da han sammen med E, D's far, F, og G kom hjem til D tidlig på kvelden. De hadde med seg en bærepose med pilsnerøl og en flaske brennevin. D var på dette tidspunkt edru. Alle satte seg til å drikke på plenen utenfor huset. B sov mens drikkingen pågikk, i hvert fall mesteparten av tiden. Det må derfor legges til grunn at B i den tilstand han var, ikke la merke til at også D var med på drikkingen og etter hvert ble påvirket. Det må i denne sammenheng tas i betraktning at D på langt nær var så beruset som B, og at drikkingen foregikk ute på et forholdsvis stort område hvor det ikke var så lett å registrere andres beruselse som inne. Det er Storebrand-Norden som må bevise at B visste eller måtte vite at D var beruset. Tvilsrisikoen påhviler selskapet, jfr. Nils Nygaard: «Skade og ansvar» 1980 329.

Subsidiært gjør A gjeldende at vilkårene for å tilstå henne erstatning av «serlege grunnar» er oppfylt.

Unntaksregelen i bilansvarslovens §7 tredje ledd i.f. om adgang til å tilstå erstatning når særlige grunner taler for det, er en benådningsbestemmelse uten noen bestemt avgrensning. Etter ordlyden omfatter den både omstendigheter som var til stede ved kjøreturens begynnelse, og etterfølgende omstendigheter. Det er riktig at Høyesterett i dommen i Rt-1978-321 flg. ikke tok stilling til spørsmålet om etterfølgende omstendigheter kan tas i betraktning. Dette betyr imidlertid ikke annet enn at spørsmålet fremdeles står åpent. A mener at så vel de særlige omstendighetene ved kjøreturens begynnelse som de virkninger ulykkens tragiske utfall fikk for henne, taler for at hun får erstatning.

Det må ansees som en særlig omstendighet at B var overstadig beruset og ute av stand til å vurdere situasjonen da han satte seg inn i bilen. Omgivelsene, i dette tilfelle først og fremst D, hadde da et særlig ansvar for hva de utsatte ham for ved å la ham bli med på kjøreturen. Videre fikk ulykken et særlig tragisk omfang fordi den ikke bare rammet B, men også A, som i en alder av bare et halvt år mistet den ene av sine forsørgere og var særlig sårbar fordi begge foreldre levet av trygd og bodde dårlig. Ikke minst må de sosiale hensyn som her gjør seg gjeldende, telle med, jfr. Nils Nygaard 333. Videre anfører A at de nevnte forhold må vurderes samlet og at en slik vurdering må slå ut til hennes fordel.

Med hensyn til motanken gjør A gjeldende at byretten har fastsatt erstatningen til et for lavt beløp.

Det erkjennes at B levet av trygd da han døde, og at han og C på

Side:639

det tidspunkt ikke bodde sammen. Det var imidlertid begges hensikt å flytte sammen igjen når B hadde gjennomgått en påtenkt mageoperasjon med sikte på å fjerne årsaken til hans nerveproblemer og bruk av alkohol, nemlig sterk fedme. B var sterkt motivert for å få gjennomført operasjonen, og det må legges til grunn at han hadde de beste utsikter til å bli kvitt sine plager. Da han hadde god utdannelse og var en flink arbeidsmann, ville han ikke ha hatt problemer med å skaffe seg godt lønnet arbeid så snart han ble frisk.

A anfører at det ikke er inntekten i sykdomsperioden, men inntekten som B kunne påregne å få i fremtiden, som må legges til grunn ved erstatningsfastsettelsen. Det innrømmes at det i mangel av sikre holdepunkter for hvordan B's økonomi hadde blitt i fremtiden, er vanskelig å beregne tapet. A mener at hennes tap i hvert fall ligger nærmere påstandsbeløpet kr. 230 000 enn det beløp byretten tilkjente henne.

Lagmannsretten bemerker:

Det er under ankeforhandlingen kommet frem at B ikke kjørte med D, men med E, da kjøreturen som kostet B livet, tok til, og at B under et opphold underveis flyttet over i D's bil. D, som inntil da kjørte alene, hadde med seg en hund som E var kommet for å hente. Grunnen til at B flyttet over i D's bil er ikke kjent. Det er ikke bestridt at han var med i D's bil av fri vilje.

Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at D var edru da E, F, B og G kom hjem til D den 29.7.1982 ved 18-19-tiden, muligens noe før. Gjestene, som hadde med drikkevarer i form av øl og brennevin, og D selv satte seg etter kort tid til å drikke på plenen utenfor huset hans. Etter det som er fremkommet, må det legges til grunn at de satt ganske nær hverandre. De ble sittende der inntil de brøt opp ved 21-tiden og alle unntatt D's far dro av gårde i to biler, den ene ført av E og den andre av D.

Det er ikke bestridt at D drakk seg synbart beruset. Om D's beruselse har hans samboer, H, forklart at hun allerede da hun kom hjem ved 19-tiden om kvelden, kunne se på ham at han hadde drukket, og at hun, da han gjorde seg klar til å reise sammen med de andre, forsøkte å få ham fra å ta bilen fordi han var full. For øvrig belyses graden av D's beruselse av blodprøven som ble tatt av ham etter at ulykken hadde hendt, og som viste en alkoholkonsentrasjon i blodet på 1,66 promille. Ingen av partene har påstått at D nøt alkohol etter at han reiste hjemmefra. Ut fra graden av D's beruselse og det forhold at han drakk i kameratenes nærvær, er det umiddelbart ikke lett å forstå at noen av dem kunne være uvitende om at D var påvirket av alkohol.

H har forklart at B sov da hun kom hjem ved 19-tiden. Senere var hun ute hos D og de andre bare én gang. Hun kan ikke huske om B sov eller var våken da. D har forklart at B sov til å begynne med, men at han kviknet til etter hvert. Lagmannsretten legger til grunn at B sov i en periode omkring kl. 19, og at han ellers var våken. Den omstendighet at B sov som nevnt, tyder på at han hadde drukket ikke så lite allerede før drikkingen hjemme hos D tok til, men sier ellers intet om hans evne til å oppfatte hva som foregikk omkring ham mens han var våken.

B hadde en alkoholkonsentrasjon i blodet på 3,2%o da han døde.

Side:640

Det er ikke påstått at han nøt alkohol etter avreisen fra D's hjem. Under enhver omstendighet må han ha vært meget beruset både før og etter avreisen. Det er imidlertid intet som tyder på at han var bevisstløs som følge av rusen. Selv om B var adskillig omtåket ved anledningen, er det ikke grunnlag for å anta at han var ute av stand til å oppfatte at D var beruset. Etter all sannsynlighet var B, da han tok plass i D's bil, klar over at D var påvirket av alkohol. A kan da ikke få erstatning uten at særlige grunner taler for det, jfr. bilansvarslovens §7 tredje ledd.

Lagmannsretten kan ikke se at det i dette tilfelle foreligger omstendigheter som taler for å gi erstatning av særlige grunner. Det må antas at utforkjøringen hadde sammenheng med at bilføreren, D, var påvirket av alkohol ved anledningen. Det forelå ingen fornuftig grunn for B til å ta den særlige risiko som var forbundet med å la seg kjøre av en bilfører som var påvirket av alkohol, og utforkjøringen og det utfall den fikk, ligger klart innenfor rammen av det påregnelige. Etter lagmannsrettens oppfatning ville B ikke ha fått erstatning om han hadde overlevet ulykken. Det ville i tilfelle åpenbart ikke ha hjulpet ham om han hadde påberopt seg forsørgelsesplikt for A som en særlig grunn til å gjøre unntak fra bestemmelsene i bilansvarslovens §7 tredje ledd bokstav c. Det vises her til at det nærmest hører til dagens orden at passasjerer som kommer til skade eller omkommer ved ulykker, har barn å forsørge. Da faren ikke ville ha fått erstatning, synes det heller ikke å være grunnlag for å gi A erstatning, jfr. strl. ikrl. §25 tredje ledd. Lagmannsretten kan ellers ikke se at A er rammet vesentlig annerledes eller hardere enn det som er normalt i tilsvarende tilfelle. Det bemerkes her at etter det som er opplyst om B, synes hans ervervsevne ikke å ha vært slik at det kan regnes med at hans fremtidige inntektsforhold ville ha blitt særlig gode.

Punkt 1 i Storebrand-Nordens påstand blir etter dette å ta til følge. Storebrand-Norden har vunnet saken for lagmannsretten, og A bør betale sakens omkostninger for begge instanser, jfr. tvml. §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Saksomkostningene settes i samsvar med innlevert omkostningsoppgave til kr. 14 950, herav utlegg kr. 150, for byretten og kr. 22 200, herav utlegg kr. 6 200, for lagmannsretten, til sammen kr. 37 150.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand-Norden frifinnes.

2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler A 37 150 - trettisjutusenetthundreogfemti - kroner til Storebrand-Norden innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

Av byrettens dom (byrettsdommer Hans Haugli):

Torsdag den 29. juli 1982 kl. 22.10 innkom det til Moss politikammer melding om trafikkuhell med personskade på fylkesvei B 282 ved Y i X kommune. Lensmannsfullmektig Feragen ved Våler lensmannskontor befant seg tilfeldigvis på Moss politikammer og rykket straks ut. Det viste seg at en Opel Rekord personbil var kjørt utfor vegen på høyre side i retning mot

Side:641

- - - myr. Det hadde vært 2 personer i bilen. Den ene, B, født xx.xx.49 var blitt drept på stedet, mens den andre, D, født xx.xx.59 ble påført kravebensbrudd.

Ulykkesbilen ble ikke undersøkt av Biltilsynet da politiet mente det var på det rene at det var stor fart som hadde forårsaket utforkjøringen. Derimot oppsto det mistanke om at det var alkohol med i spillet og det ble derfor tatt blodprøve av de impliserte. Prøven av avdøde viste 3,20 promille, mens prøven av D, tatt vel 1 time etter at utforkjøringen fant sted viste 1,66 promille.

Ved Moss forhørsretts dom av 21.12.1983 ble D dømt til fengsel i 30 dager for overtredelse av vegtrafikklovens §31, jfr. §22 første ledd og §24 første ledd, 1. punktum. Det var på det rene at han hadde kjørt bil i påvirket tilstand, men noen tvil om det var han eller den forulykkede som førte bilen da ulykken inntraff. I saken her er det imidlertid enighet mellom partene om at det må legges til grunn at det var D som førte bilen.

Den forulykkede etterlot seg en datter, A, født xx.xx.1982 og barnets verge, som er hennes mor C, født xx.xx.1956, fremmet krav om erstatning for tap av forsørger mot ulykkesbilens forsikringsselskap, Storebrand-Norden. I brev av 7.9.1983 fra forsikringsselskapet ble kravet avvist under henvisning til bilansvarslovens §7c. Etter at forliksmegling forgjeves var avholdt, har vergen v/advokat Inge B. Tonholm den 14. mai 1984 tatt ut stevning mot selskapet og lagt ned slik påstand:

«1. Storebrand-Norden dømmes til å betale til A erstatning, begrenset oppad til kr. 230 000,- med tillegg av 15% prosessrente fra forliksklagens forkynnelse 1.11.83 til betaling skjer.

2. Saksøkte dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger.»

A er innvilget fri sakførsel ved brev av 9.4.83 fra fylkesmannen i Østfold.

Storebrand-Norden v/advokat Edmund Asbøll har i tilsvar av 13.6.1984 lagt ned slik påstand:

«1. Saksøkte frifinnes.

2. Saksøkeren tilpliktes å erstatte sakens omkostninger.»

Hovedforhandling ble avholdt 22. oktober 1984. Det ble avgitt partsforklaring v/saksøkerens verge, C, avhørt 3 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Partene fastholdt sine påstander.

Saksøkeren har i det vesentlige anført: - - -

Saksøkte har i det vesentlige anført: - - -

Rettens bemerkninger:

Partene er enige om at det må legges til grunn at den tragiske ulykken skyldes at D kjørte utfor vegen og at han ved anledningen var påvirket av alkohol. Blodprøve som ble tatt ca. kl. 23.10 viste 1,66 promille. Spørsmålet er om B visste eller måtte vite at D var påvirket. Etter førstvoterendes uttalelse i dommen i Rt-1978-321 er dette et spørsmål om «man har for seg en situasjon som ut fra en normal bedømmelse gjør en mulig uvitenhet uforståelig». I dommen i Rt-1978-321 uttrykkes dette slik: «Det er tilstrekkelig at uvitenheten etter omstendighetene må anses uforståelig.» Ikke i noen av de to nevnte saker var omstendighetene slik at det var nødvendig å drøfte om det ved bedømmelsen kan tas hensyn til at passasjeren på grunn av selvforskyldt rus var så omtåket at han ikke kunne foreta en «normal bedømmelse» eller om dette er en omstendighet som må tas i betraktning når man skal vurdere om en mulig uvitenhet er forståelig.

Retten er kommet til at de beste grunner taler for at man må se bort fra passasjerens egen beruselse og vurdere om det - dersom han hadde vært edru

Side:642

- er uforståelig at han var uvitende om at sjåføren var påvirket. Det kan ikke sees å være noen grunn til at den skadelidte som medvirker til skaden skal bedømmes annerledes enn skadevolderen på dette punkt, jfr. skadeserstatningslovens §1-3 nr. 1. Dersom selvforskyldt rus skulle aksepteres som unnskyldning for en mulig uvitenhet, ville nok også den preventive virkning av reglene i bilansvarslovens §7 tredje ledd bli vesentlig svekket.

Det er da nødvendig å vurdere nærmere det hendingsforløp som gikk forut for kjøringen. Retten legger til grunn at B, E, F (D's far), og G mellom kl. 18.30 og kl. 19.00 torsdag den 29. juli 1982 ankom i E's bil til det hus i - - - dal hvor D bodde, sammen med sin forlovede H. D var på dette tidspunkt edru, mens iallfall passasjerene i E's bil hadde drukket en del uten at graden av beruselse på dette tidspunkt er fastslått. De hadde med seg minst en flaske Vodka og en del flasker pilsnerøl i en plastpose. Det er på det rene at de fortsatte å drikke ute på plenen foran huset, hvor de satt litt spredt på noen bergknauser. Alle ble beruset unntatt H, som for det meste oppholdt seg inne i huset, men var ute noen ganger uten å delta i drikkelaget. Når det gjelder detaljene i hva som videre foregikk, er forklaringene sprikende. Retten finner å måtte legge særlig vekt på forklaringen til H. Selv om hun av lojalitetshensyn overfor D, som kan risikere et regressansvar, kan være interessert i at forsikringsselskapet går fri, finner retten ingen grunn til å tvile på oppriktigheten i hennes forklaring.

Det legges således til grunn at B sov en stund, men var våken mesteparten av tiden drikkingen foregikk, dvs. fra ca. kl. 19.00 til en stund etter kl. 21.00. H har forklart at alle drakk og ble gode og fulle. D har forklart at han drakk 5-6 halve flasker pilsnerøl og «noen svelger» brennevin. Etter H's mening var alle like fulle og hun sa til D at han ikke skulle kjøre. Retten finner etter dette å måtte legge til grunn at B - iallfall om han hadde vært edru - måtte vite at D var påvirket av alkohol da kjøringen tok til. Hovedregelen i bilansvarslovens §7 tredje ledd, bokstav c om bortfall av erstatningskrav mot forsikringsselskapet kommer således til anvendelse.

Neste spørsmål er da om det foreligger noen særlig grunn til at erstatning likevel kan kreves. Retten viser her til Rt-1978-321 på side 326, hvor førstvoterende med tilslutning i det vesentlige fra de øvrige dommere bl.a. uttaler:

«Det synes rimelig å forstå lovens ord derhen at slike særlige grunner i første rekke må referere seg til omstendighetene som forelå ved kjøringens begynnelse.»

Noen slike grunner forelå ikke i saken for Høyesterett og foreligger heller ikke i saken her. Hva hensikten med kjøreturen var er noe uklart. E har forklart at B ville at de skulle besøke hans søster J, men at de var enige om å kjøre til - - - kro. F har forklart at de skulle til Y for å se på E's båt. Det var i alle fall ingen tungtveiende grunn til at B skulle bli med i D's bil. Med hensyn til etterfølgende omstendigheter uttales det videre i sistnevnte høyesterettsdom:

«I hvilken utstrekning etterfølgende omstendigheter skal kunne tillegges vekt behøver jeg ikke ta standpunkt til. Det eneste forhold som i denne sak kunne tenkes å komme i betraktning er ulykkens tragiske omfang.»

En ulykkes tragiske omfang er altså en omstendighet som kan komme i betraktning. I høyesterettssaken ble det likevel ikke statuert erstatningsplikt fordi skadelidtes økonomiske behov syntes dekket ved den pensjon hun fikk fra Statens Pensjonskasse og kontantytelsene etter folketrygdloven.

I saken her er det spørsmål om B's datter lider et forsørgelsestap som ikke

Side:643

dekkes av pensjons- og trygdeytelser. I så fall ligger saken annerledes an enn i høyesterettssaken og retten antar at man da står overfor et tilfelle som kommer inn under «særlige grunner» i bilansvarslovens §7 tredje ledd.

Det er opplyst at barnets mor som følge av farens bortfall oppebærer barnepensjon med kr. 849,- pr. måned. Hertil kommer barnetrygd for 2 barn i stedet for 1, dvs. et tillegg på kr. 419,- pr. måned, tilsammen kr. 1 286,- pr. måned. Det er ikke fremsatt krav om erstatning for hittil lidt tap. Spørsmålet blir da om farens bidrag til forsørgelse av barnet for fremtiden ville ha utgjort mer enn det nevnte beløp og i tilfelle hvor meget mer. Retten finner dette spørsmål tvilsomt. Riktignok finner retten å burde legge til grunn som noenlunde sikkert at forholdet mellom avdøde og barnets mor på ingen måte var brutt. At de ikke levde sammen på ulykkestidspunktet skyldtes tilfeldige årsaker og retten legger til grunn at de ganske snart, eventuelt etter at B hadde gjennomgått en maveoperasjon, ville ha kommet til å leve sammen som en familie.

Atskillig vanskeligere er det å bedømme B's fremtidige inntektsmuligheter. Det legges til grunn at han hadde gode evner og en relativt god utdannelse; handelsskole, maskinisteksamen av 2. kl., kurs i kjøleteknikk og sveising, samt eksamen på tømmerlinjen ved Grunnleggende Verkstedskole. Han var i arbeid fra han var ca. 15 år gammel, avtjente verneplikten i marinen og var flere år til sjøs. Etter at han gikk iland, hadde han imidlertid store nerve- og alkoholproblemer, noe som fremgår av de legeerklæringer som ble dokumentert under hovedforhandlingen og som bl.a. viser at han var innlagt på sosialmedisinsk avdeling på Sentralsykehuset i Østfold allerede i tiden 1.8.79-5.10.79. Etter dette tok han nevnte eksamen ved Verkstedskolen våren 1980, men lå under for alkoholmisbruk og har bl.a. 6 opphold ved Blå Kors klinikk i Z, siste opphold avsluttet 15.4.81 hvoretter han fram til høsten samme år var ansatt ved - - - fabrikker. Ansettelsesforholdet ble bragt til opphør på grunn av hyppige fravær grunnet hodepine, hypertensjon og skiftende, nervøse plager. Senere har han såvidt retten har forstått levd av attføringsytelser og vært under behandling for sine psykiske lidelser. Ifølge siste legeerklæring, som er datert 2. juni 1982 led han også av fedme som førte til selvforakt, at han mistet selvtilliten og utviklet angstnevrose. Han hadde gitt opp dietetisk slanking og ønsket «gastric banding». Etter det opplyste var det tale om en mave-operasjon som ville motvirke overvekten og som han selv og hans forlovede satte store forventninger til. Det kan imidlertid ikke sees av legeerklæringen om prognosen var god eller ikke. Den siste legeerklæring avsluttes med at pasienten henvises til overlege John Otto Haug for psyk. vurdering før eventuell «gastric banding».

Det er ytterst vanskelig å si noe om avdødes fremtidige inntektsmuligheter på grunnlag av de opplysninger som således foreligger. Enhver antagelse i så måte må bli sterkt skjønnspreget. Retten finner at det iallfall må legges til grunn at avdøde selv var sterkt motivert til å gjøre hva gjøres kunne for å bli kvitt sine plager og at han med sin forlovedes fulle støtte hadde rimelige utsikter til bedring, slik at det må regnes for sannsynlig at han i en familiesituasjon ville ha kunnet bidra noe mer til forsørgelsen av barnet enn det hun nå og i fremtiden vil få i pensjons- og trygdeytelser. Beløpet anslås skjønnsmessig til i gjennomsnitt kr. 400,- pr. måned, som kapitalisert fra saksanlegget og til fylte 18 år utgjør ca. kr. 50 000,- etter en rentefot på 6%. Forsørgelse ut over 18 år finner en ikke grunn til å regne med. Erstatningen fastsettes derfor til nevnte beløp. Saksøkerens renteberegning er ikke bestridt.

Side:644

Saksøkeren har etter dette vunnet saken, men avgjørelsen har budt på så stor tvil at saksomkostninger til det offentlige ikke tilkjennes. - - -