RG-1991-933

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-12-21
Publisert:	RG-1991-933
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 21. desember 1990 i sak nr. 61/1990
Parter:	Trafikkforsikringsforeningen (advokat Morten Lång) mot A (advokat Lodve Kvamme).
Forfatter:	Lagdommer Sjur Vestrheim, ekstraordinære lagdommere, lagmann E. Melander, byrettsdommer Georg Ulvøen
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Avtaleloven (1918) §39, §4, §6, Veitrafikkloven (1965), Forsikringsavtaleloven (1930) §45, §5, LOV-1930-06-06-30-§7

Saken gjelder spørsmålet om erstatningsansvar, og eventuelt erstatningsutmåling, etter personskade ved trafikkulykke.

A, født xx.xx.1965, ble den 23. juni 1985 alvorlig skadet da den danskregistrerte motorsykkelen som hun var passasjer på, kjørte utfor veien i en venstresving på fylkesvei 34 ved X i A's hjembygd Z i Y kommune. Motorsykkelen, en Honda 750 kubikkcm., ble ført av eieren, dansk statsborger B, født i 1964. Også han ble skadet ved utforkjøringen, som imidlertid ikke fikk så alvorlige følger for ham som for passasjeren. A ble som følge av ulykken lammet fra livet og ned. Lammelsen ansees som varig, og hennes uførhetsgrad, såvel medisinsk som ervervsmessig, er satt til 100%.

Motorsykkelen var forsikret i det danske selskapet Topsikring, som overlot behandlingen av erstatningssaken til den norske organiasjonen Trafikkforsikringsforeningen (Norwegian Motor Insurers' Bureau). Etter en viss korrespondanse avslo Trafikkforsikringsforeningen ved brev av 6. mai 1988 A's erstatningskrav, idet selskapet gjorde gjeldende at A visste eller måtte vite at føreren av motorsykkelen var alkoholpåvirket under kjøringen, jfr. bilansvarsloven §7, tredje ledd, litra c.

I stevning innkommet 9. mars 1989 ved Sunnhordland herredsrett mot Trafikkforsikringsforeningen, gjorde A prinsipalt gjeldende at det var erkjent fullt erstatningsansvar. Subsidiært ble anført at vilkårene for å anvende bilansvarslovens §7, tredje ledd, litra c ikke var til stede. Trafikkforsikringsforeningen bestred i sitt tilsvar at det var erkjent erstatningsansvar. Det ble gjort gjeldende at bilansvarsloven §7, tredje

Side:934

ledd, måtte få anvendelse og at selskapet måtte frifinnes. Subsidiært gjorde saksøkte gjeldende en del innvendinger mot A's tapsberegninger.

Sunnhordland herredsrett avsa den 24. november 1989 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Trafikkforsikringsforeningen, Oslo, dømmes til å betale til A, Z, følgende erstatning:

A. 217.000,-

- kronertohundreogsyttentusen

00/100 - for lidt inntektstap

og ekstraomkostninger hittil.

B. 582.000,-

- kronerfemhundreogåttitotusen

00/100 - for tap i fremtidige

erverv.

C. 155.000,-

- kroneretthundreogfemtifemtusen

00/100 - for fremtidige utgifter.

D. 496.000,-

- kronerfirehundreognittisekstusen

00/100 i ménerstatning.

Tilsammen kr. 1.450.000,-

- kronerenmillionfirehundreogfemtitusen - med 18 - atten - prosent rente p.a. fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Trafikkforsikringsforeningen tilpliktes å betale saksomkostninger til A med kr. 40.331,- - kronerførtitusentrehundreogtrettien 00/100.

3. Oppfyllelsesfristen for det i pkt. 1 og 2 nevnte er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Herredsretten la til grunn at Trafikkforsikringsforeningen i korrespondansen mellom partene forut for saks anlegget hadde erkjent fullt erstatningsansvar, og at retten således ikke hadde grunn til å vurdere om erstatningsansvar helt eller delvis kunne ha vært avslått, jfr. bilansvarslovens §7, tredje ledd, litra c. Herredsretten fastsatte erstatning som over gjengitt etter å ha foretatt et skjønnsmessig fradrag på i alt kr. 96.000,- i erstatningssummene med hjemmel i skadeserstatningslovens §3-1, tredje ledd, annet punktum, under henvisning til at A i anledning ulykken også hadde fått utbetalt tilsammen kr. 290.000,- etter to ulykkesforsikringer.

Når det nærmere gjelder sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og hva herredsretten la til grunn, vises det til herredsrettens dom.

Trafikkforsikringsforeningen har i rett tid påanket dommen til Gulating lagmannsrett. Det er i ankeerklæringen gjort gjeldende at erstatningsansvar ikke er erkjent, og at erstatning må bortfalle, eventuelt reduseres, i medhold av bilansvarslovens §7, tredje ledd, litra c. Subsidiært er det anført at erstatningsutmålingen - ved eventuelt fullt ansvar - er for høy når det gjelder fremtidige omkostninger. A har

Side:935

erklært motanke og herunder bl.a. anført at erstatningen for fremtidige utgifter er satt for lavt, samt at erstatning for fremtidig inntektstap må baseres på et noe høyere lønnsnivå enn det herredsretten har gjort.

Lagmannsretten avholdt ankeforhandling i Haugesund 21. og 22. november 1990. Partene var representert ved sine prosessfullmektiger. A var til stede under forhandlingens første dag, og hun ga da forklaring. Det ble for øvrig avhørt ett vitne, som var nytt for lagmannsretten, og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken fremstår for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling som for herredsretten.

Den ankende part, Trafikkforsikringsforeningen, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Hverken Topsikring eller Trafikkforsikringsforeningen har overfor A gitt tilsagn om utbetaling av erstatning og heller ikke frafalt innsigelser av betydning for erstatningsplikten eller størrelsen av et eventuelt erstatningsbeløp. Topsikring har i sitt brev av 24. oktober 1985 til A kun bekreftet at det foreligger et forsikringstilfelle og en forsikring som normalt sett dekker et tilfelle som dette. Det er ikke et eneste sted i den etterfølgende kommunikasjon sagt positivt at ansvar er erkjent. Den omstendighet at det i 1986 ble utbetalt et mindre beløp, kan ikke påberopes og må være uten betydning. Gjennom brevet av 30. april 1987 varslet Trafikkforsikringsforeningen at man ville komme til å foreta en totalvurdering av alle forhold i anledning erstatningsspørsmålet. Da A så fremsatte sitt krav, var dette et betydelig krav, og det var først på dette tidspunkt naturlig for Trafikkforsikringsforeningen å vurdere alle forhold i saken. Det er ikke noen forsømmelse som skal komme Trafikkforsikringsforeningen til last, at selskapet ikke var oppmerksom på og i startfasen tok opp spørsmålet om alkoholpåvirkning. Politiet og påtalemyndigheten hadde ikke fulgt opp dette spørsmålet, og Trafikkforsikringsforeningen måtte senere henvende seg til Statens Rettstoksikologiske Institutt for å få spørsmålet utredet.

Dersom det likevel anses å foreligge et tilsagn, må dette kunne settes til side og trekkes tilbake, jfr. avtalelovens §39, dersom den annen part ikke har innrettet seg etter situasjonen. Det som i A's tilfelle i så henseende kunne være aktuelt å ta i betraktning, er husbyggingen, men den er basert på spesielt gunstige låneordninger og hjelp til tomteerverv, ikke på en forventning om erstatning. - Det foreligger fra skadelidtes side i beste fall en villfarelse, som ikke uten videre binder Trafikkforsikringsforeningen.

Man må se på A's forhold. Hun burde ha skjønt at B kjørte i alkoholpåvirket tilstand, og hun var nærmere til å vite dette enn Trafikkforsikringsforeningen. Dersom det skulle bli ansett å foreligge noe tilsagn fra den ankende parts side, må det aksepteres at dette kunne trekkes tilbake på bakgrunn av de nye opplysninger som må ansees fremkommet gjennom uttalelsen av 22. april 1988 fra Statens Rettstoksikologiske Institutt. Situasjonen i nærværende sak er annerledes enn i avgjørelsen inntatt i RG-1980-32. - Det vil være støtende at en skadelidt, som visste eller måtte vite om alkoholpåvirkningen, likevel får erstatning. - Lagmannsretten bør vurdere erstatningsspørsmålet ut fra bilansvarslovens §7, tredje ledd, og A's grad av viten bør være avgjørende.

Side:936

Motorsykkelføreren B var åpenbart og utvilsomt alkoholpåvirket i vegtrafikklovens forstand under kjøringen. Denne kan ha skjedd tidligere enn kl. 06.00, f.eks. ca. kl. 04.00. Det må i så fall regnes med en lengre forbrenningstid, en større totalforbrenning og dermed en høyere alkoholpåvirkning under kjøringen enn det som legges til grunn om man antar at utforkjøringen skjedde ca. kl. 06.00. A så at B drakk øl i løpet av kvelden/natten. Hun kunne ikke vurdere graden av hans alkoholpåvirkning, og hun tok en sjanse ved å sitte på med B.

Det må legges til grunn at det har vært årsakssammenheng mellom B's alkoholpåvirkning og utforkjøringen. Det er på det rene at alkohol påvirker reaksjonshastigheten, m.v., og man blir ikke mer årvåken, dersom man samtidig er trett. Det kan ikke legges til grunn at det var tekniske feil ved motorsykkelen, og det er ikke holdepunkter for å anta at B var spesielt trett, slik at han kan ha falt i søvn. Om A skulle ha lenet seg mot høyre i den aktuelle venstresvingen, ville likevel en normalt årvåken fører ha klart å mestre situasjonen. Det foreligger ikke andre omstendigheter enn alkoholpåvirkning som årsak til uhellet.

Det kan ikke anses å foreligge «særlige grunner» som nevnt i bilansvarslovens §7. De betydelige skadene som A ble påført, er ikke noe så vidt ekstraordinært at særlige grunner bør anses å foreligge.

Dersom lagmannsretten eventuelt skulle mene at A bør gis en viss erstatning, kan erstatningen reduseres etter bilansvarslovens §7, tredje ledd, eventuelt etter §7, første ledd, som for øvrig ellers kan benyttes i dette tilfellet. Om Trafikkforsikringsforeningen ikke frifinnes, bør erstatningsutbetalingen i alle fall reduseres med mellom 50 og 75 prosent.

Den ankende part har ikke noe å bemerke til herredsrettens beregning av faktisk lidt tap.

Ménerstatning skal det ikke regnes renter av, fordi man bruker domstidspunktets grunnbeløp som utgangspunkt, jfr. Rt-1977-782 (Pallas-dommen).

Det fremtidige inntektstapet kan settes til kr. 600.000,-, som nevnt av advokat Kvamme i et prosesskriv. Dette beløpet er konstaterbart og beregnet ut fra en inntekt som er i tråd med det A kunne forvente ut fra sin utdannelsesbakgrunn og praksis. For herredsretten var A's påstand på dette punkt kr. 700.000,-.

Når Trafikkforsikringsforeningen ellers ikke har særlige innvendinger til herredsrettens fastsettelse av lidt og fremtidig tap, har dette sin bakgrunn i at man mener herredsretten har tatt tilbørlig hensyn til de utbetalte ulykkesforsikringene på tilsammen kr. 290.000,- med tillegg av renter, samt at A ifølge herredsrettsdommen vil få kr. 496.000,- i ménerstatning.

Det tilkjente beløpet på kr. 16.000,- til forskjellige fremtidige omkostninger er egentlig litt for høyt, og beløpet kan ikke forhøyes. - Huset som A har bygget, er et normalt hus uten fordyrelser, etc. Hun har fått et hus med de kvaliteter som prisen gir uttrykk for, og hun har ikke krav på erstatning for påståtte økte boutgifter. Ved å bygge hus, har hun for øvrig fått muligheten til å bo for seg selv, hvilket hun nå gjør. Det innebærer kun spekulasjoner å anta at hun i fremtiden

Side:937

vil måtte holde huset kun på sin egen økonomi.

Det bør foretas avkortning etter skadeserstatningslovens §3-1, tredje ledd, annet punktum, for de mottatte ulykkesforsikringer. Herredsrettens avgjørelse på dette punkt fremstår som akseptabel, og man kan holde seg til den.

A's påstand for lagmannsretten er tilsammen på over kr. 2.000.000,-, men påstanden er i utgangspunktet begrenset til kr. 2.000.000,-. Man må holde seg til denne begrensningen. Det er for øvrig ikke grunnlag for å behandle nærværende sak som et parallelt tilfelle til Gulating lagmannsretts dom av 20. januar 1989 i sak mellom Gjensidige Norsk Skadeforsikring og Gunnar Salomonsen. Nevnte dom forelå da herredsretten avsa dom i vår sak, og ankemotparten synes senere å ha «ombestemt seg» på visse punkter, hvilket ikke kan aksepteres. A har for lagmannsretten nedlagt påstand om renter av beløp som ikke er tilkjent for herredsretten, og dette aksepteres heller ikke. Man kan godta eventuelle rentekrav så langt som herredsrettens dom eventuelt kan anses som stadfestet.

Trafikkforsikringsforeningen har vist til juridisk litteratur og til rettspraksis, herunder Rt-1978-321 og side 432, Rt-1984-1246, Rt-1986-543 og RG-1982-496.

Trafikkforsikringsforeningen har for anke og motanke nedlagt slik påstand:

«Trafikkforsikringsforeningen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Ankemotparten, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger et løfte eller tilsagn fra den ankende parts side om betaling av erstatning til A. Topsikring uttaler i sitt brev av 24. oktober 1985 at selskapet er innforstått med erstatningsplikten, og dette må innebære en erkjennelse. Det egentlige løftet må imidlertid anses å fremkomme i Trafikkforsikringsforeningens brev av 31. januar 1986, sammenholdt med selskapets brev av 15. s.m. Brevet av 15. januar 1986 kan ikke oppfattes på annen måte enn at Trafikkforsikringsforeningen ville gjennomgå politiets etterforskningsdokumenter før erstatningsansvar eventuelt ble erkjent, og brevet av 31. s.m. må oppfattes som en slik erkjennelse av ansvar. Det er i denne forbindelse vist til Rt-1981-138 (Sevaldsen-dommen) og til RG-1980-32.

Det foreligger ikke en villfarelse som gjør tilsagnet ugyldig. Trafikkforsikringsforeningen har eventuelt selv begått en regulær tabbe ved å overse opplysningene i politidokumentene om alkoholinntak. A kan i denne forbindelse intet bebreides. Forsikringsavtalelovens §5, §7 og §45 har bestemmelser om når et selskap kan bli fri for ansvar, og det må følge av dette at et selskap ikke kan bli fri for ansvar utenom i disse, positivt angitte tilfellene.

Re integra-regelen, som er påberopt av den ankende part, forutsetter at avgiveren ikke kan lastes. I vår sak er det imidlertid gått mer enn to år fra Trafikkforsikringsforeningens brev av 15. januar 1986 og til foreningen gjorde helomvending ved sitt brev av 16. mars 1988. Dette er alt for lang tid, uavhengig av om skadelidte har eller ikke har forholdt seg til det aktuelle erstatningsbeløpet. Bristende forutsetninger kan heller ikke påberopes, idet det er en forutsetning for å

Side:938

fremme en slik innsigelse at det ikke foreligger uaktsomhet fra avgiverens side.

Bilansvarsloven er ikke preseptorisk, og dens §7 må vike for et avgitt løfte, som i det foreliggende tilfellet.

De opplysninger som i politiets etterforskningsdokumenter fremkommer om B's alkoholkonsum den 22. og 23. juni 1985, er dels vage og innbyrdes ikke overensstemmende. Det må dessuten tas hensyn til at politiforklaringene, som er opptatt etter ulykken, kan være påvirket av denne. Etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger, herunder A's egen forklaring, samt C's forklaring for lagmannsretten, må det konkluderes med at bilansvarslovens §7, tredje ledd ikke kan påberopes.

Det er heller ikke grunnlag for å redusere erstatningen etter bilansvarslovens §7, første ledd. Det er intet grunnlag for å anta at A eventuelt har registrert at B drakk øl i en viss mengde. Det eneste som er bevist er at hun observerte at han, ca. kl. 22.00 - 23.00 drakk øl, og at hun senere på natten så at han drakk noen slurker øl. Man strekker aktsomhetskravet vel langt, dersom det skal legges til grunn at hun ut fra disse slurkene skulle undersøke mer. Det kan i alle fall ikke være mer enn «lite» å legge henne til last, jfr. bilansvarslovens §7, første ledd.

Om B's påvirkningsgrad kan det ikke legges annet til grunn, enn at han hadde minst 0,5 promille alkohol i blodet under kjøringen. - A hadde ikke grunn til å tro at han var påvirket, og i alle fall ikke annet enn at han bare var påvirket i liten grad. Det er vist til Rt-1978-432 (Finstad-dommen).

Årsakssammenheng mellom alkoholpåvirkningen og utforkjøringen er ikke påvist, og det vites ikke hva som førte til ulykken. Utforkjøringen skjedde etter ca. 1,5 km kjøring, dvs. ca. 2 minutter etter start, og på en tid på døgnet da man naturlig er trett. Tretthet kan være en minst like naturlig forklaring som andre forhold, herunder alkoholpåvirkning. Årsaken kan også ha vært uoppmerksomhet av andre grunner, et vanlig kjøreuhell, eller at A - som nevnt av både henne og B kan ha lenet seg til feil side under svinging. Dersom det antas å foreligge samvirkende årsaker, må man gå tilbake til hovedårsakslæren og spørre hva som er den dominerende årsak. Det er ikke grunnlag for å anta at dette var alkoholpåvirkning.

Når det gjelder erstatningsutmålingen, er det vedrørende fremtidig tap bl.a. anført at såvel bruttotapene som nettotapene vil være omtrent identiske i nærværende sak og i Salomonsen-dommen, hvor erstatningen for tap i fremtidig erverv ble satt til kr. 950.000,-. Erstatningen i A's tilfelle bør være på samme nivå. Det er i denne forbindelse også vist til RG-1989-524, hvor en 14 år gammel pike fikk kr. 730.000,- for fremtidig tap. Vedrørende erstatning for boligutgifter er ikke poenget at A har en verdi som hun kan realisere. Poenget er at hun ikke ville ha bygget en slik bolig som hun nå har, dersom ulykken ikke hadde skjedd. Hun har måttet bygge denne boligen på grunn av ulykken, og hun har derfor krav på erstatning for påløpte ekstrautgifter, jfr. skadeserstatningslovens §3-1. A har nå bodd i huset i ca. 11/2 år. Renter må tilkjennes fra den dato de økte boutgiftene må anses

Side:939

påløpt, hvilket senest må være 1. juli 1989. Om andre økte, fremtidige utgifter er bl.a. nevnt at A får forhøyede utgifter til klesforbruk, mobiltelefon m.v. i fremtiden. Grunnstønaden dekker ikke egenandel ved skifte av bil hvert 6. år. A får således diverse økte utgifter som følge av ulykken, og hun har krav på erstatning også for disse utgiftene.

Avkortning bør ikke foretas. Eventuell avkortning vil innebære at den ankende part nyter godt av forsikringer som har vært dekket i andre selskaper. Det må i samme forbindelse ses hen til at det har vært høye erstatningsutbetalinger i saker som i den senere tid har vært ordnet i minnelighet og som er blitt kjent for allmennheten gjennom avisoppslag, hvorav noen er fremlagt i kopi for lagmannsretten. Subsidiært er anført at en avkortning på kr. 96.000,- er alt for høy.

Også ankemotparten har vist til juridisk litteratur og rettspraksis. A har nedlagt slik påstand:

«1. Trafikkforsikringsforeningen betaler innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom erstatning til A slik:

a) kr. 230.000,

med tillegg av 18% rente

fra 1/12-1989 for lidt tap

b) kr. 950.000,-

for tap i fremtidig erverv

c) kr. 530.000,

tillagt 18% rente fra

1/12-1989 i ménerstatning

d) kr. 250.000,-

for utgifter til bolig -

tillagt 18% rente fra

1/7-1989

e) kr. 200.000,-

for økte fremtidige

utgifter

2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes, dog slik at Trafikkforsikringsforeningen tilpliktes å betale renter fra oppfyllelsesfristens utløp og til betaling skjer. I tillegg tilpliktes Trafikkforsikringsforeningen å erstatte A's saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til at Trafikkforsikringsforeningen er forpliktet til å yte full erstatning til A, og lagmannsretten har fastsatt den samlede erstatningen til et noe høyere beløp enn herredsretten har gjort.

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt A har krav på erstatning, er lagmannsrettens tre dommere kommet til samme resultat, men ut fra to forskjellige begrunnelser.

Lagmannsrettens flertall, dommerne Melander og Ulvøen, vurderer spørsmålet om erstatningsansvar både i faktisk og rettslig henseende i alt vesentlig på samme måte som herredsretten, hvis premisser flertallet for så vidt i det vesentlige kan tiltre. Flertallet legger særlig vekt på det lange tidsforløpet som gikk både fra ulykken og fra A henvendte seg til selskapet vinteren 1986 med forespørsel angående

Side:940

erstatningsoppgjøret, inntil selskapet våren 1988 bestred at ansvar kunne gjøres gjeldende. Ved ikke å fremkomme med denne innsigelsen tidligere, har Trafikkforsikringsforeningen i betydelig grad svekket A's muligheter til selv å kunne sikre bevis vedrørende både spørsmålet om B's påståtte alkoholpåvirkning og angående sannsynligheten for at hun eventuelt selv var eller burde vært oppmerksom på forholdet. - I A's tilfelle har forsikringsselskapet ikke uttalt seg like klart og utvilsomt som i saken inntatt i RG-1980-32. Trafikkforsikringsforeningens håndtering av saken og dens skriv til A kan ikke med rimelighet tolkes på noen annen måte enn at Trafikkforsikringsforeningen ved vanlig vurdering av saken etter gjennomsyn av politiets etterforskningsdokumenter, har funnet å måtte erkjenne fullt ansvar i saken og at adgangen til å gjøre gjeldende innsigelser overfor A angående mulig alkoholpåvirkning således samtidig er oppgitt.

Lagmannsrettens mindretall, dommer Vestrheim, ser langt på vei spørsmålet om eventuelt erstatningsansvar på samme måte som flertallet, samt herredsretten. Mindretallet legger imidlertid samtidig betydelig vekt på at A må ha vært klar over den usikkerhetsfaktoren som forelå som følge av B's alkoholinntak og mulige alkoholpåvirkning. Trafikkforsikringsforeningen hadde ikke uttrykkelig frafalt å kunne gjøre gjeldende innsigelser på bakgrunn av B's påvirkning, før dette forholdet ble trukket frem våren 1988. Gjennom den dokumenterte korrespondansen synes det ikke som om det har vært om å gjøre for A å få en spesielt rask avgjørelse av erstatningsspørsmålet. Dersom en hurtig avklaring hadde vært ønskelig fra hennes side, kunne hun tidligere ha tatt opp med Trafikkforsikringsforeningen de sider ved saken som hun ønsket avklart. Mindretallet antar, ut fra en konkret vurdering av tidsforløpet m.v., at Trafikkforsikringsforeningen ikke kan anses for å ha vært avskåret fra å påberope seg B's alkoholpåvirkning da selskapet tok opp dette spørsmålet i mars/mai 1988. Mindretallet legger i den forbindelse en viss vekt på at det kan fremtre som støtende om selskapet i det konkrete tilfellet ikke skulle kunne gjøre innsigelsen gjeldende.

Etter det standpunkt mindretallet så langt er kommet til, må mindretallet videre ta stilling til om B under kjøringen var påvirket i vegtrafikklovens forstand og om det i tilfelle var årsakssammenheng mellom påvirkningen og utforkjøringen. Om påvirkningsspørsmålet legger mindretallet, etter en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger, til grunn at B må ha vært påvirket i vegtrafikklovens forstand da kjøringen skjedde en gang mellom ca. kl. 04.00 og ca. kl. 06.00. Om påvirkningsgraden foreligger det ikke særlig sikre opplysninger. Det fremstår som overveiende sannsynlig at påvirkningsgraden var mellom 0,5 og 1,2 promille, og mindretallet finner - ut fra den tvil som foreligger - å måtte legge til grunn som mest sannsynlig at påvirkningsgraden var nærmere 0,5 promille enn 1,2 promille. - Spørsmålet om graden av alkoholpåvirkning har en viss betydning for spørsmålet om hva som kan anses som årsak til utforkjøringen, hvilket ikke er klarlagt. Mindretallet viser for så vidt til herredsrettens domsgrunner. Mindretallet legger til grunn at motorsykkelen berørte støpekanten på veiens høyre side før utforkjøringen, men det er uklart om

Side:941

dette var den primære årsak til uhellet, eller noe som skjedde etter at B av annen årsak helt eller delvis hadde mistet herredømmet over sykkelen. Etter mindretallets syn kan årsaken til utforkjøringen like gjerne være en hindring i kjørebanen, et øyeblikks uoppmerksomhet, tretthet, eller for øvrig et annet forhold enn alkoholpåvirkningen alene eller alkoholpåvirkning i kombinasjon med en eller flere andre årsaksforhold. Mindretallet finner etter dette ikke å kunne legge til grunn som i tilstrekkelig grad godtgjort at alkoholpåvirkning var årsak til utforkjøringen. Mindretallet finner det således heller ikke godtgjort at det foreligger nødvendig årsakssammenheng mellom B's alkoholpåvirkning og utforkjøringen samt de skader den påførte A.

Etter dette finner mindretallet ikke grunnlag for å vurdere om Trafikkforsikringsforeningen helt eller delvis kan avslå å utbetale erstatning under henvisning til bilansvarslovens §7 tredje ledd, eventuelt 1. ledd.

Lagmannsretten går så over til å behandle spørsmålet om erstatningens størrelse. Det er enighet mellom partene om at det skal legges til grunn en uførhetsgrad på 100%, både medisinsk og ervervsmessig. Som det vil fremgå av Trafikkforsikringsforeningens foran gjengitte anførsler, er foreningens syn - i den grad det i det følgende omtales - av subsidiær art. - Spørsmålet om avkortning på bakgrunn av de utbetalte ulykkesforsikringene, behandles etter omtalen av de enkelte hovedpostene i erstatningskravet.

Partene er enige om at det for lagmannsretten kan legges til grunn at A i perioden 1985 til 1989 har hatt et tap på kr. 230.000,-, som beregnet av herredsretten. Hennes påstand, som den ankende part for så vidt ikke har hatt spesielle bemerkninger til, omfatter nevnte tidsrom. Lagmannsretten legger til grunn at erstatning for lidt tap, herunder inntektstap og påløpte omkostninger som nevnt av herredsretten, for perioden 1985 til 1989 bør fastsettes til kr. 230.000,-. Lagmannsretten tar også til følge påstanden om renter fra 1. desember 1989.

Det er en ikke ubetydelig uenighet mellom partene vedrørende størrelsen av A's tap i form av ekstra fremtidsutgifter, herunder økte boutgifter. I tilknytning til spørsmålet om boutgifter - men også av betydning for saken ellers - finner lagmannsretten å burde nevne at A fremstår som en person med meget sterke ressurser. Det fremstår for lagmannsretten som utvilsomt at A i fremtiden vil klare seg meget godt - så langt overhodet mulig. Mer av betydning for spørsmålet om fremtidig inntektstap, nevner lagmannsretten samtidig her at det fremstår som meget sannsynlig at A på bakgrunn av sine ressurser og om ulykken ikke hadde skjedd, ville ha fått arbeid i Z eller andre steder og en lønnsinntekt som ville være over det hennes utdannelse og arbeidserfaring pr. skadedatoen, da hun kun var 20 år, skulle tilsi. Lagmannsretten finner ikke grunn til spekulasjoner om hvorvidt A - om hun ikke hadde pådratt seg den aktuelle skaden - ikke ville ha valgt en boform som den hun nå har. Etter lagmannsrettens oppfatning bør det kunne legges til grunn at A - uavhengig av familiesituasjon - i fremtiden ville kunne ha valgt en boform som den hun nå har, og som i hennes nåværende situasjon er en nødvendig løsning.

Lagmannsretten antar - som herredsretten - at det har påløpt

Side:942

visse ekstraomkostninger for å gjøre huset til A anvendelig for en rullestolsbruker. Dette er utgifter som i A's tilfelle har vært nødvendige og som er en direkte følge av trafikkulykken. Dersom A i fremtiden skulle komme til å selge huset og da eventuelt få realisert de nevnte ekstraomkostningene helt eller delvis, antar lagmannsretten at hun vil måtte reinvestere også denne delen av salgsbeløpet i en ny bolig for også der å ha de ekstra tilpasninger som vil være nødvendige ut fra hennes særlige behov. A ansees således å være berettiget til erstatning for økte bokostnader. Fastsettelsen av denne delen av erstatningen må nødvendigvis bli høyst skjønnspreget. Lagmannsretten finner - som herredsretten - at beløpet passende kan settes til kr. 150.000,-. Det er herunder tatt hensyn til renteutgifter frem til 1. desember 1989, og fra denne dato tilkjennes renter i samsvar med påstanden.

Andre fremtidige ekstrautgifter vil også påløpe. Dette gjelder bl.a. egenandel for medisiner, som bemerket av herredsretten. Lagmannsretten legger videre til grunn at det for A vil være nødvendig å disponere bil i fremtiden. Det vil i denne forbindelse påløpe visse ekstra utgifter, herunder egenandel ved utskifting av bil, som ikke dekkes av trygder og stønader. Av sikkerhetsmessige og praktiske årsaker ansees det nødvendig at A har mobiltelefon i bilen, hvilket også er en ekstrautgift som følge av trafikkulykken. Det nevnes i denne forbindelse at det er innlagt vanlig telefon i bolighuset. Lagmannsretten legger videre til grunn at A vil ha visse ekstra utgifter til klær, som følge av økt slitasje m.v. Hun har for lagmannsretten forklart, og retten legger til grunn, at man ved bruk av manuelt drevet rullestol får en viss, ekstra slitasje på klær, bl.a. på innsidene av ermene. Tilsvarende legges til grunn at det blir visse ekstraskader på klær og også dermed økte klesutgifter, som følge av at A på grunn av lammelsen, dels må kle seg liggende på sengen og utelukkende ved hjelp av armene samt overkroppen. - Forskjellige forhold som de foran nevnte, vil gi A fremtidige ekstrautgifter som hun ikke får annen dekning for og som hun derfor også har krav på under trafikkforsikringen, jfr. bilansvarslovens §4. Også denne delen av erstatningsfastsettelsen vil måtte bli skjønnspreget på bakgrunn av de mange usikkerhetsfaktorer som foreligger. Lagmannsretten fastsetter denne delen av erstatningen til kr. 100.000,-.

Når det særlig gjelder rentespørsmålet, nevner lagmannsretten at herredsretten i sin domsslutning har slått sammen erstatningene for økte boutgifter og andre fremtidige utgifter. A har i sin påstand for så vel herredsretten som lagmannsretten holdt de to postene adskilt. For lagmannsretten er det nedlagt påstand om renter fra 1. juli 1989 når det gjelder utgiftene vedrørende boligen, jfr. omtalen foran. Lagmannsretten har i sin erstatningsfastsettelse for så vidt angår boutgiftene, som foran nevnt, tatt hensyn til rentefaktoren frem til herredsrettens dom, dessuten har man tilkjent renter fra 1. desember 1989. Når det gjelder erstatningen for andre fremtidige ekstrautgifter, kr. 100.000,-, vil det bare tilkomme vanlige prosessrenter etter lagmannsrettens dom.

Ménerstatningen er partene i utgangspunktet tilsynelatende enige om kan fastsettes som besluttet av herredsretten til kr. 530.000,-.

Side:943

Partene er imidlertid uenige når det gjelder rentespørsmålet. A har krevet seg tilkjent 18% rente fra 1. desember 1989, mens Trafikkforsikringsforeningen har gjort gjeldende at det ikke skal beregnes renter av ménerstatningen fordi man skal basere denne på domstidspunktets, ikke skadedagens, grunnbeløp, jfr. Rt-1977-782.

Ved fastsettelsen av ménerstatningen legger lagmannsretten til grunn at A i en alder av 20 år, som foran nevnt, ble varig lammet fra livet og ned og at uføregraden er satt til 100%. Hun er etter dette naturlig nok avhengig av rullestol, og skaden må - i relasjon til skadeserstatningslovens §3-2 - ansees for å legge meget sterke bånd på hennes muligheter for personlig livsutfoldelse fra ung alder av. Mot denne bakgrunn finner lagmannsretten at selve erstatningsbeløpet passende kan fastsettes i overensstemmelse med herredsrettens avgjørelse til kr. 530.000,-. I tillegg tilkommer A vanlig prosessrente etter lagmannsrettens dom.

Om tap i fremtidig erverv er det også uenighet mellom partene. Utgangspunktet for erstatningsfastsettelsen er, etter bilansvarslovens §6, vanlige erstatningsregler, og A har således etter skadeserstatningslovens §3-1 i prinsippet krav på full erstatning for sitt fremtidige inntektstap. Herredsretten har lagt A's beregning til grunn som utgangspunkt for sin erstatningsfastsettelse. For lagmannsretten er det imidlertid fra A's side gjort gjeldende at det er tapet av ervervsevnen det skal gis erstatning for, og at vurderingen av hennes antatte årlige inntekt - dersom ulykken ikke hadde inntruffet - ikke kan bindes for mye opp til den tidligere situasjonen ved Z Kjøttindustri A/S.

Denne bedriften er for øvrig senere gått konkurs og blitt erstattet av en annen bedrift, Z Kjøtt A/S. Det er fra sistnevnte bedrift opplyst at brutto årslønn for voksne kvinner pr. 17. oktober 1990 var ca. kr. 145.080,-.

Lagmannsretten legger - som herredsretten - til grunn at nettometoden bør benyttes ved fastsettelsen av det fremtidige inntektstapet. Lagmannsretten legger videre til grunn at A, som tidligere omtalt, om ulykken kunne tenkes borte, ville ha vært i arbeid som ville gi henne en høyere inntekt enn det hennes utdannelse og arbeidserfaring da ulykken inntraff, skulle tilsi. Lagmannsretten antar således at det må legges til grunn at det årlige nettotapet ville være noe høyere enn det som herredsretten har tatt utgangspunkt i. Spørsmålet om fastsettelse av fremtidig inntektstap er for øvrig meget vanskelig, og partene har vedrørende dette spørsmålet sterkt avvikende synspunkter. Lagmannsretten må her søke å foreta en vurdering av diverse forskjellige forhold gjennom et fremtidig tidsrom på mer enn 40 år. Det skal taes hensyn til fremtidige inntekts- og formuesskatter, og det kan taes hensyn til størrelsen av den tilkjente ménerstatningen, jfr. igjen Rt-1981-138.

Lagmannsretten tar ved sin vurdering utgangspunkt i en årlig forskjell i disponible midler på ca. kr. 35.000,- og en kapitaliseringsrente på 6%. I tilknytning til rentespørsmålet bemerkes at lagmannsretten, ut fra svingningene i rentenivået i de senere år og det lange tidsrom som saken gjelder, ikke finner å kunne basere skjønnet på en høyere rentesats. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at erstatning for tap i fremtidig erverv bør fastsettes til kr. 700.000,-.

Side:944

Hertil kommer vanlig prosessrente.

Det er ved erstatningsfastsettelsen i noen grad tatt hensyn til størrelsen av den ménerstatning som foran er tilkjent.

Trafikkforsikringsforeningen har gjort gjeldende at erstatningsbeløpene bør avkortes på bakgrunn av at A har kr. 290.000,- med tillegg av renter, jfr. skadeserstatningslovens §3-1, tredje ledd, annet punktum. Etter nevnte bestemmelse kan det taes hensyn til slike forsikringsytelser. Av de to polisene forståes den ene, på kr. 90.000,- i Samvirke Livsforsikring A/S, å være dekket i tilknytning til medlemskap i en arbeidstakerorganisasjon, slik at premiebeløpet kan antas betalt av A selv. Premiene for den andre polisen, som var dekket i Storebrand Vest og som hadde en forsikringssum på kr. 200.000,-, forståes å være betalt av arbeidsgiveren, og dette kan da for så vidt ansees som et legalt «frynsegode». Det dreier seg i begge tilfeller om relativt små erstatningsbeløp, hensyn herunder tatt til A's alder på skadetidspunktet, skadens art, omfang og konsekvenser. Samtlige i saken involverte forsikringsselskaper må antaes å ha kalkulert, eller bør ha kalkulert, sine premier ut fra en forutsetning om at tilfeller som det foreliggende kan føre til utbetaling av full erstatning uten noen form for avkortning. Mot denne bakgrunn kan det synes å fremtre som en noe utilsiktet fordel for Trafikkforsikringsforeningen, eventuelt Topsikring, på A's bekostning, dersom utbetalingene under de to ulykkesforsikringene skulle føre til en redusert utbetaling under motorvognforsikringen. For lagmannsretten fremstår det etter en helhetlig vurdering som mest naturlig og rimelig at det i det foreliggende tilfellet ikke gjøres noe fradrag i henhold til skadeserstatningslovens §3-1, tredje ledd.

Etter det resultat som lagmannsretten er kommet til, har hovedanken vært forgjeves, og lagmannsretten finner at Trafikkforsikringsforeningen i overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålslovens §180, første ledd, bør pålegges å erstatte A hennes saksomkostninger for lagmannsretten i hovedanken. I motanken må saken sees som dels vunnet og dels tapt for A. Lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine omkostninger i anledning motanken, jfr. hovedregelen i tvistemålslovens §174, første ledd, jfr. samme lovs §180, annet ledd. Prosessfullmektigene har inngitt omkostningsoppgaver, og advokat Kvamme har oppgitt A's omkostninger i hovedanken til kr. 33.500,-, hvorav kr. 32.000,- gjelder salær. Lagmannsretten legger denne del av omkostningsoppgaven til grunn. - Herredsrettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunn til å endre, men det tilkjennes morarenter fra oppfyllelsesfristen i herredsrettens dom.

Domsslutning:

1. Trafikkforsikringsforeningen betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse erstatning til A som følger:

a. 230.000,- - tohundreogtrettitusen - kroner, med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra 1. desember 1989, for lidt inntektstap og ekstraomkostninger.

b. 700.000,- - syvhundretusen - kroner for tap i fremtidig erverv.

c. 530.000,- - femhundreogtrettitusen - kroner som ménerstatning.

Side:945

d. 150.000,- - etthundreogfemtitusen - kroner, med tillegg av 18 - atten - prosent rente p.a. fra 1. desember 1989, for økte boutgifter.

e. 100.000,- - etthundretusen - kroner for økte fremtidige utgifter utenom boutgifter.

2.

a. Trafikkforsikringsforeningen betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse saksomkostninger i hovedanken for lagmannsretten til A med 33.500,- - trettitretusenfemhundre - kroner.

b. I motanken for lagmannsretten tilkjennes saksomkostninger ikke.

3. I tillegg til beløpene nevnt under punkt 1 og 2a kommer vanlige prosessrenter med 18 - atten - prosent rente p.a. fra oppfyllelsestidspunktet i lagmannsrettens dom.

4. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes, og det tilkjennes 18 - atten - prosent rente p.a. fra oppfyllelsestidspunktet i herredsrettens dom.